mandag, oktober 12, 2015

De sjenerte og stille bibliotekarer

Kristin Storrusten, kommunikasjonsrådgiver i den utmerkede foreningen Norsk bibliotekforening har nettopp skrevet et innlegg med den litt artige tittelen ”Gi meg de bitre og steile som ikke har frykt i sitt blikk” i Klassekampen ( som vanlig ikke på nett), hvor hun blant annet uttaler seg om bibliotekskoleelevers ( lave) interesse for lederstillinger, bibliotekarers manglende bruk av utestemme etc etc. Og siden har debatten bølget på bibliotekpostlista, med alle grader av uenighet og skinnuenighet.

Spesielt denne passusen
Ӂ bli bibliotekar er virkelig ikke bare for de sjenerte og stille som vil gjemme seg i et magasin eller bak en skjerm".
har jo falt mange tungt for brystet.

Da jeg begynte på Bibliotekskolen i 1976 (sic) ble jeg fortalt at typiske bibliotekarer var damer med svinenakke og trange skjørt. Men det er altså snart 40 år siden. 
Her eksempel på en velpleiet svinenakke.


Og vi veit jo at enkelte yrkesveiledere anbefalte ( forhåpentlig i imperfektum) folk med sarte sinn å bli bibliotekarer fordi de da kunne forvente seg en rolig arbeidsplass.

Og alle har vel lest Dag Solstads roman T. Singer fra 1999 – som på alle måter fyrte oppunder de fleste yrkesfordommer om bibliotekarer. Denne boka kom altså ut for 16 år siden.

Og det er jo ikke mer enn 5 år siden Hege Varsi kritiserte Mette Marit fordi hun hadde sett ut som en ”traust kopi av en kjedelig bibliotekar” ( assåherregudda, det er da ikke bare bibliotekarer som kan ha et uflatterende ytre) så vi skal ikke se bort fra at det fremdeles finnes en og annen pussig forestilling om oss bibliotekarer der ute.

Men altså:   hvis ingen andre bidrar til å holde bibliotekarmyten ved like, så klarer jo vi bibliotekarer det så utmerket godt selv!

Da den unge bibliotekaren Heikki Knutsen for noen år siden ble ansatt som biblioteksjef i Bærum, følte han behov for i et intervju med Ukeavisa ledelse å forsikre om at det var slutt på ”hornbrillebibliotekar” og ”nedstøvete lesehester” i biblioteket.

Og en ung bibliotekar i Drammensbiblioteket kunne for et knapt år siden fortelle oss at bibliotekar verken hysjer, driver med håndarbeid i skranken, bruker strikkejakker, hornbriller ( stønn - igjen!) eller helsesko. Alle bibliotekarer er ikke eldre myndige damer, og det stemmer heller ikke at alle bibliotekarer foretrekker rolige kvelder framfor sport. Noen går til og med på fotballkamp, dere! Men hvis det nå faktisk er slik hun sier - hvorfor er det da så viktig å fortelle det for allverden, eller  i det hele tatt å sette folk på idéen om noe annet? (Det kan minne litt om Kristelig skolelag i Rana Gymnas tidlig på 70 – tallet, som gjorde alt de kunne for å overbevise oss hedninger om at kristne SLETTES ikke er noen hengehoder og at de godt kan både fleipe og slå av en vits.)

Min gode kollega Linn, som gjør en alldeles utmerket jobb. Legg merke til den artige tatoveringen av en bibliotekar på leggen - MED hornbriller.

Herregud, kan vi ikke bare få VÆRE den vi er! Hvilke andre yrkesgrupper er så opptatte av å bedyre for allverden hvor helt vanlige og akkuratsomalleandremenslettesikkeogderemåikketroetcetc de er? Ærlig talt tror jeg at lånerne våre gir blanke bare vi gjør jobben vår, og gir dem et godt og trivelig bibliotektilbud. Med eller uten svinnakke, hornbriller og helsesko.