Å oversette fra svensk og merkelige tittelvalg

Så to bøker som er oversatt fra svensk og hvor begge hovedpersonene går på videregående og hvor begge har foreldre med alvorlige problemer - og hvordan dette preger dem mer enn godt er. Kanskje jeg også kan gjøre et poeng av at den mannlige hovedpersonen bor sammen med sin mor og den kvinnelige sammen med sin far.

HVA ER DET MED FAR?
Lysløypa av Gunnar Ardelius er fortsettelse på boka "Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt" fra 2006, men bøkene kan leses uavhengig av hverandre. Denne andre boka har en noe annen stil, og mer tekst enn den forrige som var en punktroman. (Håper ikke jeg bommer på sjangeren igjen nå, da!)

La oss ta tittelen først; den svenske originaltittelen er "Bara kärlek kan krossa ditt hjärta" og jeg FATTER ærlig talt ikke hva som er årsaken til at det norske forlaget har valgt Lysløypa som tittel. Selv om det altså er en del løping i boka. Aschehoug har til og med valgt å ha bilde av joggesko (!) på omslaget.

Her er omslaget på originalen mens det norske kan beskues her.

I denne boka er det slutt mellom Betty og Morris, og Morris har kjærlighetssorg. På en joggetur møter han ei ny jente, men han glemmer ikke Betty. Faren har dårlig hjerte og er manisk depressiv, og moren ( som Morris fremdeles bor sammen med) har også sitt å slite med. Blant annet menn. Som i alle bøker jeg har lest av denne forfatteren spiller foreldrene en viktig rolle, og har ofte problemer som påvirker hovedpersonen. Og det er jo bare ikke grenser for hvor mye foreldrene lar sine problemer gå ut over sønnen. Selv sine forstoppelsesproblemer (!) må moren lesse over på den stakkars Morris, og det er han som blir sendt til apoteket for å kjøpe klyster. Herregud, hvilken annen ung gutt i samme alder hadde funnet seg i det? ( Men det kan jo også si noe om Morris. )

Boka er ikke uventa for oss som har lest denne forfatteren godt skrevet, men noe ordrik og kanskje dialogen blir litt overspent? Men regner med ( er temmelig sikker på) at enkelte unge lesere vil elske dette. Boka er også et lite portrett av dagens Stockholm.

I den forrige boka om Morris og Betty hadde jeg noen bemerkninger til oversettelsen, kanskje det ER noe i mitt forslag om å lage en oversettermanual for å unngå de verste tabbene. På side 39 står det karameller. Hvis ordet ”karameller” også står i originalen, er det drops eller sukkertøy som er det norske ordet. (Det norske ordet ”karameller” heter "kola" på svensk. Så hvis det faktisk står "kola" i originalen legger jeg nå meg padde flat. )

I mattetimen betyr det svenske ordet ”tal” ikke ”tall” men ”regnestykker” på norsk. Det vil også gi teksten mer mening for norske lesere.

HVA ER DET MED MOR?
Boka "Det er ikke så farlig med meg av Jenny Jägerfeld" er en aldeles fremragende bok om ei ung jente, Maja, 17 år. Hun går på en linje for design og forming, og er temmelig spesiell, både utseendemessig og på andre måter. Hun er utfordrende og tøff i trynet. Og faktisk ganske infam. Men under skallet ei sårbar jente. Det er Maja selv som forteller og vi kommer svært nær inn på denne jenta.

Det hele åpner temmelig dramatisk, Maja kutter av en del av tommelen på en elektrisk sag så blodet spruter . Det blir faktisk ikke grenser for blodbad!

Maja bor sammen med sin far, journalist, temmelig klossete men velmenende og oppriktig glad i sin datter. Moren er psykolog. Annen hver uke reiser Maja til sin mor, men en helg er ikke moren på perrongen når datteren ankommer. Hva er det med moren? Og hvorfor foretar seg ikke Maja noen ting? Akkurat denne handlingslammelsen hos hovedpersonen kan kanskje være litt vanskelig å forstå for leseren, men det kan jo også si noe om personen Maja. Nå skal jeg være forsiktig med å røpe for mye av handlinga men det dreier seg om en mor som har (store) psykiske problemer. Og det handler om svik. Og – om forsoning. Og kanskje også litt om hva som er diagnosen og hva som er selve personen. Forfatteren er selv psykolog, noe som burde være betryggende hva det faglige angår.

Trass i et heller trist tema er det mye humor i boka. Eller ”Sjukt rolig” for å sitere blurben på det svenske omslaget. Og dessuten med en god del splatterhumor! Det er jo ikke grenser for hva den stakkars hovedpersonen utsettes for av fysiske skader! Uten at noe av dette går utover alvoret i forfatterens budskap. Boka får meg faktisk til å tenke litt på den klossete hovedpersonen i Smulklubbens skamlösa systrar av Mian Lodalen.

Også denne gangen gjør Aschehoug et underlig valg hva tittel angår. Originaltittelen er ”Här ligger jag och blöder” og hvorfor forlaget har valgt en såpass intetsigende norsk tittel er egentlig ganske uforståelig.

Her kan man se at det norske omslaget har fulgt det svenske, mens den norske tittelen er atskillig tammere. ("Det er ikke så farlig med meg" - herregudasså!)

Oversettelsen kunne også her ha vært bedre, det er ikke dumt hvis en som oversetter fra svensk – som er så likt vårt eget – faktisk kjenner til dette språket. Noen steder bare skinner ”svensken” igjennom.

PS: Apropos oversettelser : en vanlig kardinalfeil når det gjelder å oversette fra svensk til norsk er å oversette chokladkaka med sjokoladekake. Riktignok KAN det være riktig men hvis man for eksempel kjøper chokladkaka i kjosken så er det nok sjokolade(plate) som menes.

PS 2. I starten av min etter hvert ( kanskje etter noens mening altfor) lange karriere som barne- og ungdomsbibliotekar var bøker for eldre tenåringer en prekær mangelvare. Slik ikke lenger. Dette burde jeg muligens skrive en blogpost om en gang men ikke i dag.

PS 3: Hvis noen nå lurer på om jeg lider av blodsukkermangel grunnet for lite sjokolade og andre søtsaker i huset kan de muligens ha rett.

Far! Hvor er du?

Når du sover, kikker jeg er forfatterens andre bok. De medvirkende først:

• Harry, akkurat hva han driver med til daglig skal være uvisst, bor alene i en tom leilighet, strever for å få kontakt med sine foreldre, spesielt sin fraværende far, og med forholdet til
• kjæresten Sally, har reist til Berlin, elsker ikke Harry like høyt som han elsker henne,
• Valentin, vennen, bor i en nedslitt hytte, hvor det regner inn gjennom taket, sjenerøs med kartongvinen,
• Moren, tilbringer store deler av boka på psykiatrisk sjukehus, kommer hjem i løpet av handlingen,
• Faren, strever med sitt, noe følgende skulle bekrefte : tendensen til å stikke pengesedler til sønnen gjennom brevsprekken uten å ringe på, og ringer uten at han tør å gi seg til kjenne,
• Farfar, temmelig gæern, en dag sønnesønnen kommer på besøk ligger han for eksempel under sofaen.

Temaet er ensomhet. Og en splitta familie.
Hvorfor blir jeg ikke berørt av dette? Er det boka, er det meg eller er det dagsformen? Eller begynner jeg til overmål å bli gammel og gretten? Jeg var jo over meg av begeistring for den første boka men her er jeg litt mer lunken. De litt sære replikkvekslingene blir etter hvert anstrengte, og boka virker i det hele tatt noe affektert. Forfatteren kan skrive men her tipper det over.

Så over til oversettelsen:

• Det heter ikke hall i ordinære leiligheter; ordet er entré. Haller finner du bare i villaer oppe i Holmenkollåsen for eksempel
• Bevernylonoveraller gir ingen treff på google, parkdresser derimot.
• Når man fotograferer så tar man bilder på norsk, ikke kort. Her har du et bilde av en elg for eksempel, mens svenskene altså sier kort.
• Når moren til Gunnar er litt ”vissen”, burde oversetteren ha funnet et bedre norsk ord en bare å kopiere det svenske.
• Når faren kommer ”rusende” er han ikke rusa, men oversetteren kjenner antakelig ikke det svenske ordet ” att rusa”. Styrtende hadde kanskje vært bedre.
• Og når faren forteller at ”Jeg har flyttet til et lite samfunn utenfor byen” dreier altså ikke dette seg om et religiøst samfunn eller et annet livssynssamfunn for den delen. Man kan altså ikke oversette ”samhälle” direkte til ”samfunn”.
• Og når mamma spør ”Hvorfor er all kunst på kaféer alltid så viderverdig?” (Forøvrig et berettiget spørsmål, kaféeierne får skjerpe seg!) så antar jeg at det står ”vidrig” i originalteksten. ”Vidrig” betyr ”motbydelig” på norsk.
• Men den største brøleren er kanskje denne : når det står i boka at berlinerne har som vane å ta med seg egne ”kasser” i butikken så menes det bæreposer. En mer utførlig utredning om kasser finner du på svensk wikipedia. Her gjøres det også rede for forskjellen mellom ”kasse” og ”påse”.
• Originaltittelen er : När du blundar tittar jag. Det svenske ordet "titta" kan ikke uten videre oversettes med "kikke". "Blunda" betyr jo egentlig ikke sove. Med andre ord : et underlig valg!

Forlaget har skifta oversetter siden forrige bok, altså uten at det ser ut til å ha hjulpet nevneverdig. NÅR SKAL FORLAGENE SKJØNNE AT DE MÅ BRUKE ORDENTLIGE MANSUVASKERE!!! Som for eksempel kan svensk!

En liten bok med en laaaang tittel.

Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt. Forfatteren er Gunnar Ardelius. Aftenposten har anmeldt den her.
De som er med
Kjærlighetsparet Morris og Betty
Morris' manisk depressive far
Og Morris' mor, som har et nytt forhold.

Det er lite tekst på sidene men forfatteren får likevel sagt svært mye! Lite daukjøtt for å si det slik. Så kan man jo lure litt på hva Morris’ manisk depressive far har med handlinga å gjøre men pytt, er’e så nøye! Fyren kan jo skrive!

PS: Når skal oversettere fra svensk til norsk lære at manchesterbukser heter cordfløyelsbukser på norsk, det svenske ordet trøye er genser, samhälle kan ikke oversettes direkte med samfunn, men heller bygd eller tettsted, det svenske ordet villa er ikke helt det samme som det norske ordet villa, den ”svenske villaen” er ikke så stor og flott og det heter da ikke markeringspenn på norsk? Si meg; bruker ikke Aschehoug manusvaskere på ungdomsbøker?

Ikke Gyldendal heller forresten. Gry Brenna klarte å oversette det svenske ordet utväxten med utveksten i denne boka. Akkurat som ikke etterveksten er ille nok, om man ikke skal få UTVEKSTER ved hårfestet også!

Her kommer noen gjengangere blant oversetterfeil fra svensk:
Chokladkaka heter ikke sjokoladekake på norsk. Det heter sjokoladeplate. Når man kjøper sjokoladekake i en liten kjosk er det grunn til å bli mistenksom.
Karamell er ikke karamell på norsk. Det er sukkertøy!
Man kan ikke sitte ikke i sin mors kne (i sin mammas knä), det er jo helt absurd, man sitter da PÅ sin mors fang.
Og bokmärkeängel er ikke bokmerkeengel. Det er glansbildeengel. (Aprilheksen av Majgull Axelson, oversatt av Kari Bolstad). Noe av meningen forsvinner faktisk hvis man skriver bokmerkeengel. Det er forresten ikke bare Kari Bostad som synder her.
Hva med å lage en liten manual; forlagene kan jo samarbeide for å unngå de mest elementære oversettelsestabber. Eller spleise på en manusvakser!

Den største oversettertabben fra et nordisk språk er det Jón Sveinbjørn Jónsson som står for, i Karl Kluge og ondskapen av Louis Jensen (Damm 1996). Jón Sveinbjørn: Det var ikke melkebøttene de løp over; det var løvetenner. (Mælkebøtte = løvetann på norsk!) (Louis Jensens bøker er da spesielle nok som de er om ikke oversetteren skal kødde det til!)

Dette er noe som har irritert meg lenge og endelig har jeg funnet et sted jeg kan få det ut!

PS2 Ja egentlig heter det kjærestepar men syntes plutselig det passet bedre med kjærlighetspar.

PS3 Og så LURER jeg nå litt på om ”himla” er så godt norsk? Vi er nabo med språkrådet og neste gang jeg treffer Sylfest så skal jeg jammen spørre ham. Han er forresten en hyggelig kar, selv om han tabbet seg litt ut for en stund tilbake. Jeg lover å holde denne bloggens lesere orientert så fort jeg har kommet til klarhet i dette språkspørsmålet. (Altså om ikke "himla" er en "svekse" eller om ordet nå er blitt integrert i det norske språket!)

Dagens siste PS: Fremdeles er det mulig å delta i debatten om håpløshet og livsmot eller ikke i ungdomsboka!