Fra Hovseter til Sunnmøre

Det er litt smått med oppdateringer på denne bloggen for tida og det kan det godt hende at det fortsetter å være en stund framover.

Siden sist har jeg lest nok en vampyrbok, Mørketid av Åshild Moldskred. Forfatteren ( debutant) skal ha kred for å ha prøvd seg på en litt ny vri, vampyrer (eller bloddrikkere som de kaller seg) i en kjent bydel i Oslo, nærmere bestemt mitt nærmiljø Hovseter, og da blir man jo litt ekstra interessert. Stedet blir beskrevet med ”høye og triste sosialblokker fra midten av 70- åra” og fylliker med fett hår sitter på benkene med bæreposer med øl. Pussig at jeg aldri har lagt merke til noen av disse når jeg er på de kanter. Runa, 15 år, bor sammen med sin mor, som ikke er verdens beste akkurat - kanskje ikke så merkelig med den oppveksten hun har hatt - i Hovseterveien 96.

Her et fotografi av Hovseterveien 96, en "høy og trist sosialblokk fra midten av 70- åra", også kalt Kollektivet, en vårkveld i april. Samtidig som jeg tok dette bildet, tok jeg også et bilde av
Hovseter skole, hvor jeg regner med at Runa går. Så denne boka bør Hovseter skole skaffe seg til sitt (forhåpentlig) utmerkede skolebibliotek! Ellers fant jeg ingen fylliker med fett hår på denne utflukten heller, derimot noen sporty ungdommer som spilte ball på plassen utenfor skolen.

Tilbake til boka. Åpningsscenen der Runa sammen med bestemora tapper blodet fra et stakkars offer med en sprøyte – med døden til følge for offeret– er sterk nok men blir hengende litt i løse lufta i forhold til det som kommer. Handlinga kunne ha vært bedre gjennomarbeida, og en del språkblomster burde ha vært luka ut, i det hele tatt kunne manuset ha stått seg på å gå noen runder til og blitt stramma litt inn. Bokas sterkeste side er vennskapet mellom Runa og den litt pysete Åge, som Runa har følt en egen omsorg for fra barneskolen av. Åges sjokk og fortvilelse når Runas hemmelighet blir avslørt er også ganske godt skildra.

Mer språklig sikker er jo Codys arv; første bok i serien Rottekrigen av Einar A Lund. Den handler om kampen mellom svartrottene ( de gode) og brunrottene ( de slemme). I sentrum den unge rotta Cody hvis far var en helt blant svartrottene. Han vokser opp sammen med sin mor på Vinderen av alle steder, men de fleste av arten, deriblant Codys lærermester Slafs, røff men god på bunnen, holder til på en fylling på Grønland. Boka er på 412 sider og kunne med fordel ha vært korta en del ned. Det blir til tider ganske så omstendelig, forfatteren trekker store veksler på unge leseres tålmodighet. Kanskje han rett og slett blir litt for forelsket i sitt eget univers og har glemt kunsten å ”kille noen darlingser”. Burde vel også ta med det særdeles tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Hannene er de som beskytter og sloss mens kvinner ... unnskyld hunner ( og barn) er de som altså blir beskyttet. Får for ordens skyld nevne at jeg bare har lest ca halvparten av boka før jeg ga opp, så for alt jeg veit kan det jo dukke opp en hel hær av rotteamazoner i løpet av fortellinga.

Bør kanskje legge til at svartrotta er utryddet i dag.
Her et bilde av ei svartrotte slik de så ut da de var still going strong!

Då likte eg betre Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo. Handlinga i denne boka er frå bygda, eg gissar det kan vere Sjøholt på Sunnmøre som forfattaren sjølv kjem frå. Akslevollsvatnet vart nemnd i boka og litt googling gjev og nokre assosiasjonar på at vi kan vere på desse kantar. Som eg har vore inne på nokre gonger fører det ofte traurige saker som finn stad på bygdene no for tida, i kvert fall dersom ein skal tru mange nynorske ungdomsbøker, men i denne boka er hovudpersonen ei heilt normal snart 14 år gamal jente, Amanda, som har heilt normale foreldre.

Ho er forelska i David, ein heilt normal gut, og dette er ei ganske fin og forsiktig kjærleikshistorie. Eg tok meg faktisk i lure på om det ikkje snart burde komme noko meir, og det gjer det. På omslaget er det ei teikning av eit hjarte, altså ikkje det ”ikoniske” hjartet men det fysiologiske. Det syner seg at Amanda har ei alvorleg hjartesjukdom og det einaste som kan redde ho er organdonasjon. Boka skildrar sjukdomen, om det å vente i uvisse, korleis vil det bli å få eit hjarte som har tilhørt nokon annan og sjølvsagt korleis foreldra og venene reagerer. Boka er gripande utan at det blir noko (melo)drama. Forfattaren er flink til å leve seg inn i kjenslene til ei ung jente.

Litt artig er det og at forfattaren refererer til biletboka ”Til Panama, til Panama! : forteljinga om då den vesle tigeren og den vesle bjørnen reiste til Panama” av Janosch frå 1979 (Samlaget) , som handlar om den vesle bjørnen og den vesle tigeren som drar med ein flåte til Panama for det er ”landet dei drøymer om”. Og dei er ikkje redde for nokon ting. Som dei to drøymer og David og Amanda om å bygge seg ein flåte.

Og då kan eg jo til slutt nytte høvet til å gjere folk merksame på desse bøkene om vesle bjørnen og den vesle tigeren og heile resten av Janosch fantastiske univers. Sidan bøkene er på nynorsk vart dei berre ståande i biletbokkassane i fleire år men så kom bøkene som teiknefilm på TV og då vart det fart i sakene! Då skulle alle ha dei! Her har dykk ein filmsnutt, diverre ikkje på nynorsk denne gongen. Til slutt kan vi jo høyre på My heart can't take it no more med Supremes, sjølv om denne songen (som venta) handlar om litt andre ting enn hjartesjukdomar og transplantasjonar.

To debutanter

Du kan vaske do av Anne Lise Kolnes Hope kan gi enkelte assosiasjoner til Bjørn Ingvaldsens bok Sangen om Lucy som jeg blogget om for en stund siden. Også denne var en lett humoristisk bok om tap av mor. Mens moren i Ingvaldsens bok er dødssyk, er det i Kolnes Hopes to år siden moren døde og barna er nå opptatt av å finne en ny dame til faren.

Sammenliknet med den mer erfarne Ingvaldsen, blir språket i Kolnes Hopes bok litt stivt her og der. Som Sangen om Lucy er dette en jegfortelling, men det er ikke alltid like lett å gå med på at en jentunge på rundt 11 uttrykker seg slik hun gjør i denne boka.

Moren i ”Du kan vaske do” slet med psykiske problemer, den voksne leseren kan kanskje gjette på manisk depressiv (?), og spesielt ett kapittel har en viss sårhet. Så her er det kanskje noe å gå videre på. En helt grei midt på treet- bok av en så vidt jeg kan skjønne debutant. Og boka ender jo til slutt som man kan forvente.

Dette er en 10: 12-bok. Det slår meg at disse bøkene er blitt noe tynnere i omfang enn da serien startet en gang på slutten av 1990-åra og logoen er forandret fra et stramt sort-hvitt uttrykk til nå litt mykere og mer ”jugend”-aktig. Da jeg jobbet på Deichman var disse bøkene svært populære, selv om bøkene egentlig ikke hadde noen innbyrdes likhet. Så man kan trygt konstatere at dette har vært et kommersielt heldig markedsføringstriks hos Gyldendal. Ellers var tittelen på denne serien gjentatte ganger et fast innslag på forlagets årlige presentasjon for bibliotekarer på Biblioteksentralen. Diskusjonen gikk ut på at flere av bøkene kunne passet til gutter som også var litt eldre enn målgruppa, men som på grunn av den (over)tydelige aldersangivelsen ikke ville lese disse bøkene. Men forlaget VILLE jo bare IKKE høre.

Jeg har også lest Vidina, landet bak Nidaros av Bente René Linmo. Dette er som det skulle framgå en fantasy, og boka har i den siste tida fått en del oppmerksomhet og er blitt anmeldt og sammenliknet med Marit Moen Holsves bok som jeg nettopp har blogget om. Vi møter Aleksander, outsider og mobbeoffer, og som det skal vise seg ****MULIG SPOILER MEN DET LIGGER VEL I KORTENE, GJØR DET IKKE? **** har spesielle evner, søstra Emma og foreldrene, begge travelt opptatt med sine respektive karrierer og har lite tid til overs for barna.

Via en katt, en mystisk bok og et kart kommer søsknene gjennom en mur bak Nidaros til Vidina, hvor mørkrets tid er like rundt hjørnet. Landet er befolket av trollmenn, hekser, demoner og varulver med mer. Faunaen og floraen er noe særegen, slik man kan forvente seg i et fantasy-rike. På matfronten derimot serveres det mer kjente retter som toast og youghurt. Merker meg også at teknologien i det såkalte Sjøriket har kommet noe lengre enn i resten av Vidina. Her har man utviklet noen ganske avanserte båter, mens det i det oversjøiske riket må nøye seg med tog, mens for eksempel biler er fraværende.

Språket blir noe flatt og hverdagslig, dagligdagse slangord som ”særlig” og ”sorry” synes i hvert fall ikke jeg klinger helt godt i en fantasyverden. Heller ikke ”jobber for”, men så er det da heller ikke Tolkien vi snakker om.

Grepet med å blande vår verden ( her Trondheim) og fantasyriket har jeg litt sans for, slik for eksempel Lars Mæhle gjorde med sin murstein av en roman, Landet under isen. Mæhle fikk jo UPrisen og Departementets litteraturpris (og gudene veit om det ikke var noen flere også) for sin bok, det får nok ikke denne.

Vidina er første bok i en planlagt serie, og nå begynner jeg å lure på hvor mange middelmådige norske fantasyserier vi egentlig trenger og om ikke forlagene burde roe seg litt ned snart. Men så har jo jeg aldri vært noen stor fantasy-entusiast heller da.

Jeg leser så øyet blir stort og vått

FAR HVOR ER DU?
Først leste jeg en original vri på temaet fraværende far. Far forlot familien på mystisk vis for seks - hvis jeg nå ikke husker helt gæernt - år siden. Boka heter Jakten på Violet Park og er skrevet av Jenny Valentine og dette skal være hennes første roman. Jeg - personen er en ung gutt på nesten 16 og han bor sammen med sin temperamentsfulle mor, ei storesøster han er i kontinuerlig krig med og en sjarmerende lillebror. Sjarmerende lillebrødre er et stadig brukt knep i barne- og ungdomslitteraturen og livner alltid litt opp. Så også i denne boka. Ellers er språket humoristisk og sprelsk og jeg synes at forfatteren har lyktes godt med å skape en litt sånn gutteaktig fortellerstil. Boka handler om sorg, savn og å komme seg videre. Jegperson er den som har slitt mest med å slippe faren, noe som viser seg er et problem for hele familien. Forfatteren fletter også enn litt parapsykologi (!) men lykkes på elegant vis å få fletta dette inn i fortellingen uten at det skurrer. I sannhet en bemerkelsesverdig debut.

BERØMMELSENS PRIS
Den neste boka er også skrevet av en debutant men sammenliknet med en virtuos som den forrige faller denne litt igjennom. Boka handler om ei ung jente (med talent) som lever et uskyldig Ten-sing-liv, deretter blir hun ved en tilfeldighet med i IDOL, og til slutt ender hun opp med å gjøre en internasjonal karriere som burde redusere selv AHA til de reineste smågutter. Og nå er det ikke mye igjen av uskyldigheten og fromheten, gitt, da er det sex, drugs and rock and roll som gjelder. Hun lever et overfladisk liv hvor det bare er berømmelse og penger som betyr noe. Jeg har litt problemer med å forstå at denne i utgangspunktet kristne jenta som drømmer om å gjøre en innsats for de fattige i Afrika til slutt ender opp i det ytterste forderv for å si det litt melodramatisk. Men – tror nok boka fenger, og jeg regner med at dette er mat for fjortis- jenter.

Personskildringene blir nok litt enkle, men miljøskildringa virker autentisk. Forfatteren har da også selv erfaringer både fra Ten-singmiljøet og fra TV-2 med mer. Så hun veit nok hva hun skriver om.

Så vidt jeg kan bedømme må denne boka også komme inn under sjangeren kristen litteratur? Med spørsmålstegn, for dette er litt utenfor mitt kompetanseområde. (Hva nå det måtte være.) Eller krever denne sjangeren at hovedpersonen blir frelst- eller i dette tilfellet frelst på nytt? Brukbare kristne ungdomsbøker er som kjent en mangelvare så her kan kanskje boka ha en - for å holde meg til terminologien; misjon. Boka heter Mirakel og forfatteren heter Renate Nedregård.

LIVET ETTER DEN STORE KATASTROFEN
Til slutt nok en bok i framtidsdystopisjangeren. I denne boka er det blitt så trangt på jorda at noen familier frister en nybyggertilværelse på havbunnen – med hjelp av avansert teknologi. I fokus er Ty, en 16 år gammel gutt som er den første som ble født under havet, og Gemma, ei ung jente på jakt etter sin tapte bror. Farer truer, blant annet noen slags pirater, de fredløse Marulkene hvor den grusomme Skyggen er sjefen. Samveldet er heller ikke på nybyggernes side og regimet er autoritært. Kjente elementer for denne sjangeren altså. Våre to helter er særdeles dristige, og boka er i det hele tatt stinn av action, cliffhangers og overraskelser og noen ganger er den virkelig spennende. Replikkene er som tatt fra en gjennomsnittlig amerikansk actionfilm. Fortellinga går virkelig ikke i dybden, slik som for eksempel Josefine Ottesens serie Det døde landet som jeg har blogget om før. Om Mørkt liv av Kat Falls er starten på noe mer vites ikke men det skulle jo ikke forundre meg.

Siden det er en stund siden jeg har blogget nå kan det kanskje være på sin plass med litt musikk, og siden delfiner spiller en liten birolle i denne siste boka kan vi jo høre på denne igjen. Slik musikk lages dessverre ikke lengre.