Sommerferielesning 2

Endelig fikk jeg lest Sov du så diskar jag av Stig Claesson som ”är den korta sagan om John Andersson og Ida Adriana”. Denne hører til en litt seinere periode av forfatterskapet og kom ut i 2004. Forfatteren hadde nok sin storhetstid i den perioden da Hvem elsket Yngve Frej etc kom på 60 – tallet, hvis man nå skal mase med all denne sammenlikninga men jeg kan varmt anbefale denne boka også. Noe av det jeg liker er alle de småmorsomme digresjonene og de litt sære personskildringene. Forfatteren kommer inn på røyking, epler, litteratur selvfølgelig, norske guiljotiner ( musefeller ha ha morsomt), katter, (jegpersonen er ikke nødvendigvis så overbegeistra for dette dyret) gressklipping med mer. Og alderspensjon minsann. Sentralt i handlinga er altså en kjærlighetshistorie mellom to eldre personer. Og om .... ja det kan dere vel tenke dere sjæl.

Stedfortrederen av Merethe Lindstrøm er en bok av det mer dystre slaget. Boka er basert på virkelige hendelser, nemlig Bastøy skolehjem og opprøret. Dette er et tema som krever sin forfatter for å unngå å snuble i sosialpornografisk snørrogtåregørr. Boka har to hovedpersoner,

• Kai, som 13 år gammel blir sendt til Bastøy ( i boka heter øya Stenøy) på et særdeles tvilsomt grunnlag og en
• nyansatt ung lærer, Johannes.

Kai er skildret i første person entall og han forteller uten store fakter om grusomme hendelser og overgrep. Den nøkterne jegstemmen gjør fortellinga ekstra sterk og forfatteren gir – sikkert ingen bombe hva denne forfatteren angår - en særdeles troverdig skildring av en ung gutt. Læreren Johannes er en veik type, som ser uretten men som vegrer seg for å gripe inn. Også Johannes utvikling er spennende lesning.

Det eneste jeg reagerte litt på i den ellers språklig svært habile boka var at forfatteren skriver ”jobbe”. Kanskje ”arbeide” passer bedre i en historisk roman fra begynnelsen av 1900-tallet.

Ganske dyster ferielesning altså, men det skal bli verre. I serien ”Nå har også jeg lest en bok som alle andre har lest for lengst” er vi kommet til Veien av Cormac McCarthy. Dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren, og det er den mest intenst spennende boka jeg har lest på aldri så lenge. Og den tristeste.

Vi følger en far og en sønn på vandring i en verden like etter den store katastrofen og omgivelsene er for å si det mildt dystre. En skikkelig dystopia altså, men uten monstre, mutanter og annet ”fantasysnadder”. Det eneste som finnes av mat er hermetikk og .... ja, du gjetter riktig! De få gjenlevende er desperate og man kan ikke stole på noen. Uten skytevåpen har du ingen sjanse. Som kontrast mot grusomhetene er forholdet mellom faren og sønnen og poesien i replikkene. Dette og den sterke viljen til å overleve tross absolutt alle odds er bokas positive budskap. Og den lille strimen av håp på den godheten som tross alt finnes i verden.

Er det for resten noen som husker ungdomsboka Skyggeulven av Whitley Strieber fra 1987? Også her er vi like etter det store sammenbruddet. Mens det ikke kommer helt klart fram hva som forårsaket katastrofen i McCarthys bok har det i Stribers nettopp skjedd en atomkatastrofe. En mor ( zoolog) og hennes ene gjenlevende datter er i en liknende situasjon som far og sønn i Veien, og for å søke beskyttelse allierer de seg med en ulvestamme. Også denne boka hadde - trass det særdeles dystre temaet - et håp og en sterk tro på naturen – altså her representert med ulvene. Så vidt jeg husker en sterk bok som godt kan dras fram fra magasinet.

Jeg har også lest Skjut appelsinen av Mikael Niemi, mest kjent for Populærmusikk fra Vittula. Skjut appelsinen er en ungdomsbok og en ganske sterk skildring med mobbing og vold som hovedtema. Den bør jeg kanskje behandle litt mer grundig så forhåpentlig kommer jeg tilbake til denne. Den er i hvert fall ikke foreløpig oversatt til norsk.

Og så er bokhøsten kommet og jeg skal igjen kaste meg over barne- og ungdomslitteraturen. May the force be with me!

Og hva har JEG lest i sommer da?

Nå begynner vel flere av mine mer eller mindre trofaste lesere å lure på om jeg ikke snart skal begynne å skrive om bøker igjen, eller om jeg skal fortsette å tulle og fjase i cyberspace! Siden jeg har vært på byferie i år og ikke leid feriehus har jeg fått lest en del mindre enn jeg pleier.

EN SKAPINTELLEKTUELL PORTNERSKE

I serien Nå har også jeg lest denne boka som alle andre har lest for lengst kan jeg begynne med Pinnsvinets eleganse av den franske forfatteren Muriel Barbery. Det ser ut som at det bare er denne boka som er kommet ut på norsk av forfatteren. Dette er en intellektuell feelgoodroman, som – i motsetning til Saman er vi mindre aleine av ... ja fankern heller, alle VEIT da hvem som har skrevet akkurat DEN boka - ikke tipper over i en feelgoodsmørje. (Ikke NOE gæernt med feelgood, altså!). I sentrum en portnerkone eller concierge som det heter på fransk, og en bråintelligent ung jente i tenårene som har bestemt seg for å begå selvmord. Og japaneren Kaurako som flytter inn og dette blir et vendepunkt for dem begge. En stund siden jeg leste den nå men husker i hvert fall at boka også er en hyllest til musikk og til den japanske filmskaperen Yasujirō Ozu. Og til hollandsk malerkunst. Og Leo Tolstoi. Det er vel bare i Frankrike en portnerkone finner det nødvendig å skjule sin intellektuelle legning for omgivelsene. (Det er muligens ikke i så mange andre land enn Franrike det fremdeles EKSISTERER portnerkoner heller, men regner med at dere tar poenget.) Kan jo legge til at jeg likte boka godt, i den grad det er noen garanti.

NASJONALLITTERATUR

Innimellom holder jeg på med Christianus Sextus av Johan Falkberget, en fortelling om nød og etterkrigstid på 1700-tallet. Handlinga er - sikkert som alle veit - lagt til gruvesamfunnet på Røros. Jeg elsker Falkbergets bøker men det er det jo ikke sikkert alle gjør. Kanskje noen synes det blir litt gammeldags og traust. Verst for dem.

METAFYSIKK OG GUDS EKSISTENS M.M.

Dessuten har jeg lest Historien med hunden som er første del i en serie av den svenske forfatteren Lars Gustafsson. Ikke la dere skremme av forlagsreklamen:

”Lars Gustafsson har med stort skarpsinne klätt en metafysisk roman i den psykologiska thrillerns skepnad. Miljön – den yttersta södern i USA – bildar bakgrund till frågorna: Om Gud inte finns, varifrån kommer då det goda? Om Gud finns, varifrån kommer då det onda?”

Dette er en litt småpussig og humoristisk bok med den lokale konkursdommeren Erwin Caldwell i hovedrollen. Fyren er i femtiåra og jeg tviler litt på om boka passer for den ”yngre garde”. Det er kanskje en fordel å være litt tørr bak øra når man leser den? Stilen KAN minne litt om Claes Hylinger men sistnevnte er nok litt mer løssluppen.

FAR OG SØNN CLAESSON

Last but nok least har jeg lest en bok om Stig Claesson, en forfatter jeg setter veldig høyt. Noe jeg har vært inne på før noen ganger. Den heter Blåbärsmaskinen og er skrevet av sønnen, Nils Claesson. Han gir oss et mildest talt lite flatterende bilde av denne folkekjære forfatteren. Jeg var jo litt skeptisk, for selv om det er faren har jo han som sønn – akkurat som andre forfatterbarn - ingen enerett på sannheten om sine berømte far. Dessuten var jeg redd den kunne bli et litt bittert far – sønn - oppgjør. Boka fikk meg plutselig til å tenke på den fantastiske boka Klaus Hagerup skrev om sin mor, Inger Hagerup, også hun sleit jo med alkohol, men i motsetning til Nils Claesson viste han større hengivenhet for sin mor enn Nils for sin far. Stig Cleasson var et særdeles sammensatt menneske, altså også med mange mindre sympatiske sider. Det er nesten litt forunderlig når man tenker på de personene han skriver om i bøkene sine.

Forfatterens intensjon var å komme alle ”hyllestbiografier” i forkjøpet og som dere sikkert kan skjønne blei det en del bråk:

”Folk var extremt respektfulla. Och det kanske man ska vara när någon just har dött, säger Nils Claesson.
- Men jag tycker inte att det gagnar Stigs konstnärskap att bara komma med såna där hyllningar. Det finns en risk för att han förvandlas till en arketyp, en Söderfigur som Cornelis Vreeswijk. En sorts frikyrka dit alla kommer med sina sociala problem för att tända små ljus vid graven ”

Jeg synes at det er blitt en god og redelig bok om en mildest talt spennende personlighet og han har fint fått fram sine ambivalente følelser overfor sin berømte far. Det er mye interessant stoff om Stig, blant annet får vi vite en del om forfatterens forhold til Per Anders Fogelström – noe jeg har vært litt inne på før – ”Stig älskade Paff men inte hans böcker.” Kanskje ikke SÅ rart siden de hadde svært forskjellig skrivestil. Kan jo også nevne at boka ”En vandling i solen” er inspirert av en feriereise far og sønn hadde sammen.

For balansens skyld får vi ta en reprise av navnebroren Claes Hylingers nekrolog over en Oförglömlig röst! Vi tar også med noen bilder, som viser tre sider av Stig eller Slas

Først Stig på landet, i bakgrunnen en skogsbilveg, muligens ikke så langt fra "Stugan" hvor han ofte holdt til.

Dette bildet gjetter jeg er fra Søder i Stockholm, Stig var jo en riktigt genuin söderkis (her med den typiske skyggelua) og til slutt

omslaget på sønnens bok som viser en litt sliten gammel mann som legger kabal. Antakelig tatt av sønnen. (Ja, jeg BURDE ha oppgitt opphavsrettsmenn/kvinner bak alle bildene. Jeg får heller ta min straff på den ytterste dag.)

Vil til slutt legge til at Nils Claesson er kunstner og han var med på å starte tidsskriftet ETC.

Helt til slutt litt musikk: da KAN vi jo kanskje ta Didos død fra ”Dido & Aeneas” av Henry Purcell, som portnersken Esther ( eller hva hun nå het igjen) hører hos Kaurako.

Og dette kan jo også være passende tonefølge til det beklagelige faktum at sommerferien er over for i år, en ny barne- og ungdomsbokhøst er i anmarsj, både med rosa, kunstneriske og forhåpentlig noen grensesprengende bøker. Men de fleste er vel litt sånn midt-på-treet-bøker-som-det-i-og-for-seg-ikke-er-noe-gæernt-med som vanlig.

PS: Holdt på å glemme at jeg også har lest Vidunderbarn av Roy Jacobsen, på alle måter en utmerket bok, men akkurat DENNE boka er jeg vel den siste i landet som har lest. Blant annet skildrer han en for evig tapt barndom, å vokse opp som barn i 50 og 60 – åra var unektelig noe helt annet enn å være barn i Norge i dag hvor foreldrene er atskillig mer tilstedeværende i barnas liv. Den gangen måtte unga ordne mer opp sjæl og hadde større aksjonsradius. ”Det å være barn” for curlinggenerasjonen er nok ikke ”så fantastisk fint og livsfarlig” for å sitere vaskeseddelen som i forfatterens barndom. Men omslaget er feil! Det var ikke slikt badetøy unga hadde tidlig på 60- tallet! Dessuten er det en gutt for mye i forhold til handlinga!

Enkel og rak som en folkevise

Akkurat den headingen har jeg stjålet fra vaskeseddelen på den norske utgaven av På palmeblad og roser av Stig Claesson. Det er et sitat av P.O. Enquists anmeldelse da boka kom ut i 1975.

Vi er igjen på den svenske landsbygden, og dette er andre bok i en serie på tre. Det de har til felles er altså at de handler om den svenske landsbygden og en kultur som forsvant. Serien er slik:

1. Vem älskar Yngve Frej, 1968; filmatiserad 1973 (Blogget om før)
2. På palmblad och rosor, 1975
3. Henrietta ska du också glömma, 1977 (filmatiserades 1983) (Blogget om før)

Rekkefølgen er likegyldig.
Den svenske ungdomsbibliotekaren Erik skrev dette i et blogginnlegg i sin utmerkede blogg i forbindelse med SC’s død. ”Stig Claesson har skildrat det ursvenska (symboliserat av den röda stugan och den förbisprungne småbonden) bättre än kanske någon annan” Mer her.

Vem älskar Yngve Frej? ”utspelar sig i sydöstra Västergötland, i gränstrakterna mot Småland” og det er det vel grunn til å anta at de andre to romanene gjør også.

Akkurat som i en folkevise finner vi gjentakelser og variasjoner over det samme temaet. Og refrenger kan man vel nesten si. Og dette skulle vel en gang for alle vise at en god bok er som musikk. Liker du ikke folkemusikk sier du? Spiller ingen trille! Denne gangen gidder jeg ikke ta med noe persongalleri, men som vanlig er det en trivelig og litt ”udda” gjeng. Eller for resten, bør vel ta med Gamla som altså blir funnet lam og umælende i en seng i en röd stuga av hovedpersonen Oskarsson, også kalt Proppen, som kommer innom for å levere en skjøteledning til TV-en.

”Men jeg vil gjerne vite hvem hun er, sa Gabriella. I henne finner vi slutten på noe som har vært her i bygda i hundrevis av år. Slitten på noe som har gitt liv til stedet.

Det har aldri vært noe liv på dette stedet, så vidt jeg vet, sa Silen. Vi spiller i fjerde divisjon.”
(s 58)

”Jeg hadde tenkt å si, at hun finnes vel på et hullkort, hun som alle oss andre. Men tenk om hun ikke finnes på hullkort. Da får hun ikke noe hjelp!”

”Hun finnes ikke på hullkort, sa Oskarsson. Hun er en av de siste som har tort å gjøre bruk av sin urgamle rett : å ligge lam.

Hun er friheten, Silen. Hun er et symbol"
(s 89)

Dessverre hadde ikke Deichman den svenske utgaven, så jeg måtte nøye meg med den norske. Oversettelsen er av Torstein Hilt. Håper det er greit at jeg bruker disse sitatene.

Og da har i hvert fall jeg gjort så godt jeg kan for å få det norske folk til å lese Stig Claesson!

Til slutt:
Aprops nekrologer : jeg tror vi unner oss denne av Claes Hylinger. (Tenkte meg at de to forfatterne hadde en del gemensamt minsann!)

PS:
Hvis du ikke veit hva hullkort er så kan kanskje denne artikkelen fra wikipedia være oppklarende. Vi som har levd en stund husker for eksempel hvordan vi puttet hullkort i boklommene i biblioteket, og når boka ble innlevert samlet vi kortene og etter en viss tid sorterte vi med hjelp av en strikkepinne. Manglende hull – eller kort – ble funnet fram på en film og så var det bare å skrive rykkebrev til den arme synder. Ved utlån kjørte vi gjennom lånekort og bokkort i en maskin som fotograferte. Sjarmerende nok men litt tungvindt. Og før vi fikk dette systemet så måtte vi.... nei herregud glem det. Dette som et eksempel på noe vi ikke har nostalgiske følelser til – altså i motsetning til livet på den svenske landsbygden.

Stig Claeson ska vi inte glömma!

Jeg må dessverre ta farvel med Stig Claesson for en stund, siden andre bøker trenger seg på. Henrietta ska du också glömma (fra 1977) er den tredje boka i en triologi om Sverige. Den første er Vem älskar Yngve Frej (blogget om før) og den andre er På palmblad och rosor som jeg (ennå) ikke har lest.

Boka gir meg av en eller annen grunn assosiasjoner til Det suser i Sivet:

• Oversvømmelsen
• Greven (Tilsvarer Grevlingen i Det suser i sivet) er av det folkelige og sjenerøse slaget, samtidig som han har pondus.
• Den deprimerte Gotthard som flytter inn til
• hovedpersonen, Gustav Rune Petterson; innehaver av en porrshow men akkurat det har jo ingen relevans til nevnte barnebokklassiker. Derimot flytter Vann Rotte hjem til Mold Varp i Grahames bok og husker jeg ikke feil var det en oversvømmelse også. Og begge bøkene starter med våropprydning, i Gustav Rune Pettersons tilfelle går det hardt utover pinnsoffan.

  ”I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan”

  Henrietta ska du också glömma handler også om å gå og lengte etter våren. Og tvilen om den i det hele tatt kommer. Så dette er en fin bok å lese akkurat nå

Det er i det hele tatt en sann fryd å lese ”Slas” bøker;

• De har en sympatisk lengde; under 200 sider,
• Enkelt språk men med dybde og mye å finne ”mellom linjene”,
• En kresen stil (Virker som hver setning er skrevet med omhu)
• uten å bli kvasiintellektuelt eller affektert.
• En fin og lun stemning
• Trivelige personer med egenart. Personene i alle de bøkene har mye til felles; de fleste litt utenom det vanlige, flere litt forsofne og mange sliter med sitt. Og forfatteren viser stor sympati med dem alle.

Men nå tar vi farvel med den svenska landsbygden för ett tag, og hva skulle passe bedre som avskjedssang en Frödings vakre bondsång : Det är dans borti vägen om lördagsnatten. Også fra en svunnen tid. Her framført av den legendariske Zarah Leander i duett med Sven - Erik Magnusson! Sistnevnte med litt lengre hår enn da han slo gjennom med denne gruppa!

Nå er vel ikke svenskenes store diva den som først og fremst blir forbundet med gårdsdrift, men hvordan man enn snur og vender på det stammer vi jo alle fra bønder. Også i Norge er den gamle bondekulturen på retrett minsann, her en aldri så liten billedreportasje fra en fjellbygd i Ottadalen som jeg i all beskjedenhet har laget selv.

PS:

• Denne boka ble skrevet før tekstbehandlingen ble oppfunnet
• Det betyr at forfatteren måtte forholde seg til teksten på en helt annen måte.
• Jeg antar at når en forfatter må renskrive manuset på en klapremaskin får han/ hun et nærmere forhold til teksten og blir mer bevisst på hva som var verdt bryderiet å ta med i det endelige manuset.
• Og forfatteren oppdager at det ikke det er nødvendig å tvære ut påfunn og bagateller over flerfoldige sider som hvordan man skal forflytte seg på et furugolv for eksempel.

PS 2:
Leste nettopp i et intervju med Ismail Kadare at han skriver bøkene sine for hånd! Og hans bøker er jo heller ikke så omfangsrike. HVIS en forfatter MÅ breie seg utover hundrevis av sider bør det kunne forsvares litterært!

Helt hekta!

Først leste jeg altså Hvem älskar Yngve Frej (nettopp blogget om her) og nå En vandring i Solen av Stieg Claesson. (Rimelig banal tittel, ja, men la deg ikke lure!). Dessverre var ikke den svenske boka tilgjengelig på Deichman. (Hvem pokker er det som sitter på det ene eksemplaret av den svenske utgaven akkurat nå da!)

Det ser også ut som at den boka er utsolgt i Sverige, bortsett fra antikvarisk. Her et eksemplar ”I gott skick, något solblekt ryggtext”. Selvfølgelig!

De som er med:

• Tore Anderson, 43, deprimert dramatiker med kjærlighetssorg, på sydentur,
• Ellen, medreisende, 55, skal angivelig ha en elsker der nede,
• Vera fra Katrineholm, 74, som reiser sammen med
• Siv Gustavsson från det glada Hudiksvall, 76, ingen av de damene spesielt reisevante eller språkmektige,
• Marion, norsk reiseleder, 25, som skjønner at hun vil få problemer med Tore Andersson,
• diverse andre sydenturister, som oppfører seg som sydenturister, dog i litt mer siviliserte former enn i virkeligheten, fordomsfull som JEG er, hakke vært i syden på snart 20 år, men man leser jo ett og annet i avisa, turistene ( i boka altså) kan minne litt om talekor i greske dramaer (haha akkurat som om jeg har noe særlig peiling på greske dramaer),
• den vakre mannlige doktoren som bestyrer stedets galehus med plass til fire pasienter,
• med flere, blant annet Tores avdøde tante Hildur som var den første i slekta som ble stanget i hjel av en ku.

Kan vel røpe såpass at dette også er en kjærlighetshistorie, som ender.... nix, ingen spoilere herigården! Man er da dannet!

Vi befinner oss altså i syden, nærmere bestemt ”Cypern” på midten av 70-tallet. Den gangen en øy i konflikt, med FN – soldater høyst tilstedeværende. Muligens for å understreke forholdet mellom Marion og Tore i første del av boka.

Handlingen er enkel, med korte setninger, og mye å finne mellom linjene som det heter. En bok som sikkert kan leses på flere måter, men det kan vel alle i følge resepsjonsteorien. (Som jeg må innrømme jeg har en heller frynsete kjennskap til). Og apropos, plutselig begynte jeg å lure på om denne boka kunne fungere også som lettlestbok. Dessuten har begge de bøkene jeg har lest en sympastisk lengde, under 150 sider. Med andre ord : en forfatter som får sagt mye uten å breie seg så veldig ut i omfang.

Jeg bare digger denne forfatteren, men synes at Yngve Frej er strået ”vassare”.

Hva er det svenskene har som ikke vi har?
De har Hasse och Tage, Claes Hylinger og altså Stig Claeson.

PS: Ja, jeg har også sett filmen med samme navn. Med DEN rollebesetningen En film med mange høydepunkter. Slike filmer lages nok ikke lengre.

PS 2
Et sted i Vandring i solen ble jeg plutselig litt lei, men er ganske sikker på at dette skyltes ytre omstendigheter på grunn av den føkkings... nei det kan jo være det samme. Og nå kommer jeg til et poeng : Hvor mye spiller leserens humør inn i ”resepsjon” av bøker? Ikke så reint lite formoder jeg. Kanskje kritikerne burde oppgi hva slags humør de er i når de anmelder bøker ;

”Med forbehold om at jeg var på jævlig dårlig humør da jeg leste denne siste boka av Anne B Ragdes så må jeg si at dette var en ordentlig møkkabok.”

”Ja nå må jeg jo innrømme at jeg er nyforelsket, men denne boka her av Anne B Ragde må være noe av det beste som er skrevet her i landet”.

”Ja, riktig nok har jeg nettopp vunnet en million i lotto, men kan faktisk ikke huske at jeg noensinne har lest enn bedre bok ...”
(Ja, da skulle vel poenget ha kommet rimelig godt fram).

Jag älskar denna boken

Og den boka jeg snakker om nå heter Vem älskar Yngve Frej av Stig Classon, som døde nesten 80 år gammel. Nå skulle man jo tro jeg hadde fått min kvote hva gamle gubber angår i det siste, men dette var triveligere selskap:

• Skomakaren, som har gjort sitt, vi møter ham når han henger opp et skilt med teksten MOTTAGER EJ MERA ARBETE ved landsvägen,
• Elna, søstera, svært tunghørt, holder orden på broren og
• Öman, som holder høns for å bøte på stillheten. Og
• Eriksson, alle i 70-åra. Til sammenlikning var forfatteren var 40 år da denne boka kom ut.

De lever sitt stille liv som ”fornminnen”, har ikke andre krav til fornøyelser enn en liten ”sup” og ”kaffegjök” i ny og ne, men frykter at noen kommer til å ”föra dom dit dom inte vill”.
Andre medvirkende er

• Wiklund, bonden som kommer for å slå den lille åkerflekken deres, og hvis kone har forlatt ham og reist til Stockholm, noe han for så vidt kan forstå, for livet på landsbygda er ikke så greit lengre, men midt i slåtten? Og så kommer
  
• Petterson, fotograf, fra Tomtebogatan i Birkastan i Stockholm, slår seg ned i husvogna si og har "semester",
• Anita, kjæresten, som opprinnelig kommer fra landsbygden, men har tråkket høy for siste gang i sitt liv, og fungerer som en slags tolk for både Petterson og muligens også leseren.

Med andre ord dreier det seg om en aldri så liten kulturkollisjon. Bymusa som møter landmusa. Og generasjonskollisjon. Men med gjensidig respekt selv om de altså ikke helt forstår hverandre. Faktisk ikke i det hele tatt.

Stedet er muligens Västergötland, i hvertfall langt ute på bondelandet, midt i skogen, småbruk som det ikke er mulig å leve av lengre, og tida er den sommeren da Sverige innførte høyrekjøring, og det var i 1967.

Boka er en ”hyllning till vårt lands bortrationaliserade eller rättare sagt utkonkurrerade småbönder”. Den er også en hyllest til den svenske sommeren.

”Sen skrev jag i slutet av sextiotalet "Vem älskar Yngve Frej" som handlar om fyra gamla människor som fortfarande går kvar på sina ägor av ren kärlek till tjugofyra hektar skog och öppen jord. Det kom sedan brev från läsare i varje landskap och län i vårt land som precis visste var Bråten och Östentorp som jag kallade de små gårdarna låg. Och alla hade rätt. Gårdarna ligger där man i minnet kan placera dem, de av oss som vill minnas. Jag har anklagats för att som stockholmare egentligen inte veta nåt om det gamla Bondesverige eller svenskt liv på landet över huvud taget. Att jag romantiserat några sommarlov. Att jag praktiskt taget hittat på ett eget Bondesverige som jag påstått mig ha bott i. Det finns bara ett svar på detta: Far åt helvete!”

Mer kan du lese her. (Websida ble skrevet i forbindelse med en kunstutstilling, siden forfatteren også er billedkunstner.)
Hvis jeg spør Deichman ser det ut som at det er oversatt 5 voksenbøker, en ungdomsbok og en barnebok av forfatterens rikholdige forfatterskap til norsk. De fleste utkommet i 70-åra.

Like etter at unge Laberg hadde minnet meg om denne forfatterens eksistens i sin utmerkede bloggpost lå det et eksemplar av Internationalen og slang på kjøkkenbordet. Her (OBS: treigt nettsted, men du får smøre deg med den samme tålmodigheten som våre venner skomakaren og co møter tilværelsen med) fant jeg denne fine nekrologen som også sier en del om forfatteren. Og nå er jeg som besatt av Stig Claesson. Derfor skal jeg også vandre litt i solen før jeg gir meg vårens barne- og ungdomsbøker i vold.
Hvem Yngve Frej er? Jammen så les boka da for pokker!

PS: Litt morsomt : både Stig Claesson og Stig Sæterbakken, som altså begge har samme fornavn skriver om gamle gubber. Men med, for å si det mildt : svært forskjellige personligheter. Har det noe med forskjellen med den svenske og norske folkesjela å gjøre? (Antakeligvis helt ute på jordet her. Eller "vallarna".)