Saturday Night At The Movies

Jeg går ganske mye på kino. Det verste jeg veit er hvis ett eller flere hoder skygger for lerretet. Jeg TÅLER det rett og slett ikke og blir bortimot hysterisk!

Heromdagen var vi på Felix 1 og så Rango som var en ganske artig animasjonsfilm. (Den udubbete originalversjonen) Egentlig skjønner jeg ikke vitsen med å dubbe denne filmen for den passer egentlig ikke for mindre barn. Filmen var sjarmerende men kanskje litt lite intrige og litt vel mye ståk og action.

Tilbake til selve kinoen. Jeg anbefaler alle som er av opp til normal lengde å unngå de første 7 radene i denne salen. Selv hodene til dem som satt TO rader foran oss kom i veien for sikten! Hva er dette for slags planlegging? Hvor HAR arkitekten vært? Dette er det VERSTE jeg har opplevd til nå hva kinosaler angår. Når jeg tenker meg om kan problemet være plasseringa av lerretet. Det var alt for lavt! Det må da være ganske elementært at høyden på lerretet må stå i forhold til gulvet!!!

Her et bilde av Familien Simson på kino. Vi ser hvordan den karakteristiske hårfrisyren til Marge Simson er i veien for stakkaren på benkeraden bak. Et kapittel for seg er jo de evinnelige popcorn- traugene som både stinker og forårsaker ekstra støy. Dessverre har denne vulgære amerikanske skikken for lengst spredd seg også til Norge. Regner med at det heller ikke går helt stillferdig for seg når Bart, som for anledningen ligger opp ned på setet skal slurpe i seg drikken.

Heldigvis var det noen ledige plasser hvor det bare satt noen bitte små personer foran så dermed kunne vi flytte oss og HELDIGVIS hadde de som eide disse plassene vett til å sette seg et annet sted da de omsider (altfor seint!) ankom. Så kvelden blei redda. Kan jo legge til at salen bak de første radene er stupbratt! Velg heller disse plassene på Felix 1!

Siden det så vidt jeg veit ikke finnes en veiledning over Oslos kinosaler får jeg lage en sjæl, og dette er i hvert fall en sped begynnelse.



Til slutt kan vi jo overlate ordet til The Drifters som er opptatt av litt andre ting når de er på kino. Sikkert ikke så dumt sett fra en reint mentalhygienisk synsvinkel.

Comme j’adore ce film!

Så har jeg omsider sett filmen om Gainsbourg og jeg kan ikke si annet enn at den var etter forventningene. Verken mer eller mindre. Sammenliknet med en viss annen film om en annen stor fransk artist er i hvert fall ikke jeg i tvil om hvilken som er den beste!

Mens jeg overlater til andre å skrive de dypsindige filmanmeldelsene tar jeg meg av – nær sagt som vanlig - de mindre vesentlige tingene. Litt tidlig i filmen, mens unge Serge ennå er en gutt ved navn Lucien, møter han en kvinnelig sangerinne ved navn Fréhel på en bar (!) Unge Lucien synger her en sang som heter La Coco, til sangerinnens store (lettere og pliktskyldige sjokkerte) begeistring. Dessverre har jeg ikke funnet noen brukbar video med denne sangen på Youtube, i stedet kan vi jo spille Tel qu'il est som Fréhel skal være mest kjent for. Og her har vi et filmopptak med henne hvor hun opptrer på en café sammen med Jean Gabin. Som det klart skulle komme fram fra en tid lenge før røykeloven ble innført.

Og apropos røyking. Gainsbourg var jo heller ingen antirøykingens frontfigur for å si det litt forsiktig. Og som vel de fleste veit, så førte Gainsbourgs en livsstil som reduserer selveste Ulf Lundell til den frommeste korgutt. Gainsbourg gikk til bunns med sjarme og bravour og man kan godt skjønne at han ble elsket av sine landsmenn.

Filmen skal forholde seg relativt fritt til fakta. Jane Birkin sa i et intervju i Aftenposten for en stund siden – dessverre ikke lagt ut på nett noe skal vel vi abonnenter også få igjen for penga – at hun ikke kommer til å se filmen. Og det tror jeg er en klok avgjørelse, jeg tror neppe hun hadde vært SÆRLIG happy for den sukkersøte barbie-like framstillingen av henne. Mitt kinofølge trodde at hun med hensikt er blitt gjort til en Carla Bruni-kopi, i hvert fall er dette en morsom teori! Men én forskjell er jo at DENNE er noe kortere i huet med hensyn til valg av menn!

Nå kan jo noen og enhver gå inn på Youtube og plukke med seg det de måtte finne av Gainsbourgs rikholdige reportoir. Jeg skal i denne omgang nøye meg med hans tolkning av Majonesen .... det franske folk for ha meg unnskyldt men KUNNE ikke dy meg... men jeg mener jo La Marseillaise. Akkurat den ble det jo et helsikes leven av i la France. (Er det forresten i det hele tatt MULIG å lage Ja vi elsker i reggae-takt?)

Til slutt: møtte Gainsbourg Fréhel i virkeligheten? Han KAN ha gjort det, han ble født i 1928 og Fréhel døde i 1951. Vi kunne jo kanskje ta med enda en sang av den - for meg - nyoppdagete la Fréhel? (Kjent fra en annen fransk film!)

Men i alle dager, bare én sang av Gainsbourg? Pokker heller da, vi tar den her også vi! (Ja, jeg VEIT jeg sikkert burde ha tatt noe annet, BARE klag!)

Til slutt en FAQ:

1) Om den berømte scenen med Whitney Houston er med i filmen?
Nei, og det er kanskje like greit!

2) Om akkurat den scenen finnes på YOUTUBE!
Ååååå herreguuuuud! IKKE spør så dumt, da!

3) Om filmen ikke hadde NOEN svakheter?
Unnskyldmeg men HAR jeg sagt noe annet!?

4) Om dette er filmen man skal se hvis man bare skal se én film i år?
TA deg SAMMEN!

PS: egentlig hadde jeg jo tenkt å legge ut denne bloggposten for lengst men på grunn av det møkkafirmaet norsk fibernett har det dessverre ikke latt seg gjøre før nå.

PS 2: Skulle jeg driste meg til å si NOE negativt kom jeg plutselig på at det ikke var noen eksteriørscener i filmen. Og de ”parisiske” gatene med brostein og det hele hadde et umiskjennelig preg av å være tatt opp i studio. Og akkurat det kan jo gi et klaustrofobisk preg. Generelt er det blitt mindre av de store uteopptakene i dagens filmer, og som erstatning har vi fått mer dataanimasjoner. (Bare tenk på slagscenene i de overvurderte Tolkienfilmene!) Film er ikke lengre som det en gang var og det er i grunnen fryktelig trist! Dessuten virker det som de fleste filmer er laget for gjenbruk som DVD i et format tilpasset TV-ruta. Og da har jeg vel sagt nok om film for i dag.

PS 3: Tilbake til temaet; Gainsburg. Svenskene har Ulf Lundell. Franskmennene Serge Gainsbourg. Hvem har vi? Hæ? HÆ!!!

Dagens siste PS: Hvis ikke filmen fremdeles går på en kino nær deg kommer den nok snart til video... unnskyld DVDkassa på Rimi!

Og så har man vært på kino igjen

I min flunkende nye serie ”Og så har man vært på kino igjen” åpner vi med en av de beste filmer jeg kan huske å ha sett på aldri så lenge. (Nei det er ikke "aldri så lenge" siden jeg har vært på kino, men har ærlig talt ikke sett så mange filmer i det siste som får meg til å kaste meg så begeistret over tastaturet som nå!)

Og den filmen jeg altså nettopp har sett heter Doubt med ”kamelonen” Meryl Streep og giganten Philip Seymour Hoffman i hovedrollene. Handlinga er fra 1964 i Bronx og Hoffman spiller den karismatiske og hjertegode presten, men tukler han ikke for mye med småguttene mon tro?, og Meryl Streep spiller en jernhård rektor på nonneskolen (eller hva det nå heter) St.Nicholas. Hva som er den egentlige sannheten får vi aldri vite og det er noe av det som jeg syntes var bra med filmen. (Altså at filmskaperne tør å overlate noe til publikum og at ikke alt er så melodramatisk overtydelig!) Filmen har en troverdighet som er sjelden vare i amerikanske filmer.

Mulig at Meryl har tatt med seg noe av Miranda Priestly fra filmen The Devil Wears Prada (uten all glamouren) men gir et imponerende og variert portrett av denne tilsynelatende strenge og beintøffe nonnen. Bedre kan det neppe gjøres! Det som imponerte meg mest var hvor gjennomført filmen var i alle ledd, fra hver enkelt statist i menigheten under gudstjenesten(e), hver birolle, absolutt ingenting var overlatt til tilfeldighetene for å si det litt klisjéaktig.

Og de to gigantene Streep og Hoffman braker jo sammen så det var en fryd. Hvis jeg må påpeke en liten svakhet så må det være den evinnelige filmmusikken som liksom MÅ fortelle oss at nå folkens må dere følge med, det kom helt på slutten av filmen, men egentlig var det også helt greit!

Det var mye sterk vind i filmen og jeg var i hvert fall helt utblåst etter at den var slutt. Men klarte så vidt å sjangle meg til banen og hjem hvor jeg nå sitter og hamrer dette på tastaturet. At det bare GÅR an å lage noe så bra uten all den derre datateknologien og digitaliseringa og det gir jo håp for filmkunsten!

PS: Jeg er ærlig talt ikke sikker på om jeg har tid til å skrive om filmer på denne bloggen, det vil si at det har jeg vel egentlig ikke, for jeg har annet å gjøre uten å plage noen med det, men det lover jeg dere folkens: får jeg se noe som topper dette : da kommer en ny post i denne serien! (Regner med at det tar en stund).

PS 2 : Da jeg var ung - det vil si for snart 40 år siden - og så filmer på den gamle tyskerbrakka i Mo i Rana, da skulle det atskillig mindre til før en film gjorde inntrykk, jeg kunne ha ramset opp flere av de filmene, men det skal jeg ærlig talt spare dere for, var filmene bedre den gangen eller er det bare ungdommens privilegium å være mindre blaserte og lettere å begeistre? Likevel har jeg en mistanke om at filmene fra siste halvdel av 60 –åra og noen år framover VAR bedre. Men veit jo at jeg så noen riktig dårlige også. Jeg kan forresten fremdeles huske lukta på den kinoen. (Antakelig revet nå)

PS 3 : jeg bestilte billettene på filmwebben(som lykke og fryd fungerte helt greit i dag) og fikk et referansenummer. Men da jeg skulle taste nummeret på den der maskinen plundra jeg fælt. Fordi 1) det ikke er et vanlig tastatur som man er vant til- bokstavene står i alfabetisk rekkefølge - 2) det er noe gæernt med de rutene på skjermen, selv om jeg tastet riktig var det litt plundrete å få fram de riktige tallene og bokstavene for å få fram billettene. Ganske irriterende!

PS 4) kan ellers anbefale Beano, Fatty, Ludo og jeg av Philip Newth (Tiden 1979). Her er en kostelig skildring som viser at halve moroa er å stå i kinokø. I hvert fall for unga. Det samme husker jeg selv fra min .... og nå tror jeg jammen at det holder.

PS 5) Hun var ikke borte Amy Adams heller, som jeg tipper har spilt sin mest uglamorøse rolle noensinne!

THE END

Og apropos

En bra ting med å ha dårlig sangstemme: du risikerer ikke at det blir laget halvgode filmer om deg!

Ja! Det ER sant : Edith Piaf-filmen kostet kr 100,- Og det er ikke premierefilm. Loven om tilbud og etterspørsel har også nådd Oslo kinematografer!

Og dette har jeg betalt 100 kroner for!

For noe sentimentalt overlesset oppskrytt skvip av en drittfilm om denne fantastiske sangerinnen. Hvis du MÅ se den så gå i alle fall på en kino med vinbevilgning, for eksempel denne!

Men synge kunne hun! Smakebiter her.

PS: Hvis du MÅ se en biografisk musikkfilm se heller denne. Eller denne.

PS 2 : Oslo kinematografer: hva med å sette ut noen sykkelstativer foran Gimle kino? Eller ved utgangen? Og fjerne det dumme sykkelparkering forbudt-skiltet. Pling pling!