Og så har jeg lest ...

noen ungdomsbøker.

OSS UTVALGTE IMELLOM

Først Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Denne boka skal være intet mindre enn en sensasjon, og er solgt til utallige land og hvis jeg ikke husker feil skal den også filmes.
Handlinga er fra et tenkt sted, et lite sted i Berslagen i Sverige. Her dreier det seg nok en gang om den store Apokalypsen. Vi møter seks ”utvalgte” jenter, som alle viser seg å ha ”kraften”.
Av innholdet ellers:

• Hekser
• Rådet
• Profetier
• En magisk bok
• Parapsykologi
• Demoner
• Besvergelser
• Magi
• Etc etc
• Med andre ord:

kjente begreper for dem som har vært bort sjangeren noen ganger før, og akkurat den delen av boka overbeviste ikke helt. Noe av dette blei faktisk litt prosaisk. Men i all rettferdighets navn, innimellom er boka spennende. Kan jo også ta med et par mystiske mord.

Det som derimot hever boka over det gjennomsnittelige for sjangeren er mixen mellom de overnaturlige elementene og vanlig ungdomsproblematikk, begredelig småbyliv - som alle lengter bort fra - og fremfor alt de gode personskildringene.
Alle disse jentene har sitt å stri med. Det være seg mobbing, håpløse stefedre, ensomhet og å være utenfor fellesskapet, omsorgssvikt etc. Ingen av jentene omgikk hverandre før de oppdaget disse ”kreftene” og noen av dem hater hverandre, men så må de plutselig begynne å samarbeide for å redde seg selv og resten av verden. Litt ekstra artig er det jo med selve superbitchen som på ingen måte er en verdig bærer av ”kraften”, men kanskje den mest uunnværlige. Så kan man selvfølgelig i det vide og det breie diskutere om det virkelig er unødvendig å skrive en bok på over 500 sider.

Gyldendal; takk for det gratis prøveeksemplaret jeg fikk i posten og beklager at jeg ikke fikk blogget om boka før den ordinære utgaven kom ut, men det har til gjengjeld nok av andre bloggere gjort. Flere bøker kommer i serien.

SISTE FRA RYKKINN

Så har Linde Hagerup avsluttet sin serie fra Rykkinn på 80 – tallet med Var det det det var. (Stilig tittel!)
Ingen hekser eller ”utvalgte” i denne boka, men ellers er forholdene tøffe nok, alenefester hvor hele inventaret går med ( kanskje ikke helt uvanlig foreteelse i våre dager heller) og folk som tvinger seg med på fester med rå makt. Det er de sterkestes rett og i det hele tatt et ganske brutalt miljø. ”Alle” veit jo hvordan det var på Rykkinn den gangen. Billies venner får seg kjæreste, og Billie føler seg utenfor og synes at det haster med å få seg seksuelle erfaringer. Svært sentralt i boka – som i de andre bøkene i serien – er vennskap. En fin avslutning på den fine triologien om Billie og vennene hennes.

LIVET ER NO’ DRITT!

Til slutt har eg endeleg fått lese Aldri tilfreds; Auroradagbøkene av Marie Desplechin som er den fyrste boka av to dagbokromanar. Aurora er 14 år og er som 14 – åringar flest lite nøgd med tilveret. Boka handlar om venninner, forelskingar, sysken, umoglege foreldre, skule, og dårlege karakterar. Mellom anna. Det franske skolesystemet er hardt, det skal lite til før ei utvisning finn stad. Aurora lyt og gå om att ei klasse, noko ho eigentleg gir blaffen i.

”Klassen min er ein bøling troll, læraren hatar meg, familien er i ferd med å kaste meg ut. Og vel har eg ein kjærast, men sia eg berre har to bilde av han, har eg nesten gløymt korleis han eigentleg ser ut. --- Liver mitt er drit. ”

Men – i all sitt elende har boka mykje humor og energi. Eg måtte le fleire gonger.

Ein plass i boka vert ein LOFF klemd fast i døra, og det høyrest jo litt merkeleg ut. For dei typisk franske baguettane derimot er nok dette fullt mogleg. Men nordmenn flest forbinder jo "bagetter" med noko heilt anna. Den ”norske” bagetten er kortare, og som regel fylt med noko pålegg. Konsistensen på bakverket er og heilt annleis. Så kanskje den riktige løysninga på denne oversetterutfordringa likevel er å oversette baguette med ”loff”. Eg har for resten vore inne på eit liknande problem før, då i ei oversetting frå dansk.

Her ser vi ein standard fransk baguette bakt på fransk maner. Dei skal vere 65 cm lange.

Og her har vi den typisk norske "baguetten" fyllt med pålegg, her reker, salat, kokt egg, tomat, agurk og heilt sikkert majones eller noko anna kliss. (Forhaldet mellom de to fotografiane er ikkje ein til ein. Denne baguetten er nok noko kortare enn den franske og ein kan vel nesten sjå at denne er seigare og av den typen som berre veks i munnen når ein et han. )

Hei ein typisk fransk frokost, eller petit déjeuner. Den består tradisjonelt av ein oppdelt baguett og ein croissant. Dessutan juice og kaffe med eller utan varm mjølk. På dette biletet ser det ut som at hotellet og har fleska til med noko anna bakverk. Dessuten er oppdekkinga for to.

Men denne frokosten som dei serverar på Château de Roqueperlic vert neppe godkjent av det Franske Petit Déjeuner - Selskapet sidan baguetten her er bytta ut med grovt brød. Eit grovt brudd på ein ærverdig tradisjon!

Tilbake til boka att.

Derimot får eg litt problem med den norske tittelen, Aldri tilfreds med undertittel Auroradagbøkene. Den franske tittelen er Le journal d’Aorore, altså direkte oversatt Auroras dagbok. Rett nok er vår heltinne sjeldan særleg nøgd med livet, men dette er den vaksnes tolking av sinnstilstanden hennar. Ho ville neppe ha sagt slik om seg sjølv. Livet ER jo noko drit. Sjølvsagt er ho då ikkje tilfreds, og heilt overflødig å kommentere. Ein kan seie kva ein vil om fjortisar , men den store sjølvinnsikta har dei jo ikkje.

Men ho Aurora let seg slettes ikkje kue, dette er ei jente med sterk personlegdom!

Den problematiske maten

Første gang jeg møtte noen med synlig spisevegring var tidlig på 70 – tallet. Jeg husker at vi ble fryktelig provoserte, for vi i ante jo ingenting om hva dette var for noe. Den gangen var det ingen som snakket om anoreksia eller spiseforstyrrelser. Fra tid til annen har jeg lurt på hvordan det gikk med henne. Seinere uti 70 – åra ble jo begrepet anoreksia mer kjent, og fra og med 80 – åra kom det en del ungdomsbøker om temaet, med litt vekslende kvalitet. Dette er VIRKELIG et tungt stoff så hvis ikke forfatteren klarer å skrive godt om det kan det bli ganske traurige saker.

I fjor kom Simon Stranger ut med ei bok om ei ung jente som var særdeles opptatt av vekta – mer enn på grensa til spisevegring. På en joggetur, med det formål å forbrenne kalorier dumper hun borti noen afrikanske båtflyktninger, og dette møtet gir henne noe annet å tenke på. Jeg får litt problemer når spisevegring settes opp mot nøden i verden.

Da går Laurie Halse Andersen atskillig mer i dybden med boka Vinterjenter. Dette er den sterkeste boka jeg noen gang har lest om spiseforstyrrelser.

Boka handler om den 18 år gamle Lia, som i tillegg til å bekjempe trangen til mat driver med selvskading. Vi kommer virkelig inn under huden på henne. I hvert fall virker dette svært troverdig på meg. Opp mot all elendigheten, for det ER virkelig mye trist, skildrer forfatteren det varme og nære forholdet mellom Lia og stesøsteren. Dessuten en litt morsom om enn forsoffen mannlig biperson. Vi leser også om de voksnes reaksjoner og fortvilelse.

Lias foreldre er karrieremennesker de luxe og har alltid hatt lite tid til overs for datteren, og det kan jo være en av årsakene.

”Moren min (som konsekvent blir kalt dr Marrigan) kan stikke hendene inn i
fremmedes åpne brystkasser og reparere de ødelagte hjertene deres, men hun vet
ikke hva slags musikk jeg liker. Faren min tror jeg er elleve år. Kona hans
holder det hun lover. Hun ga meg en søster som venter på at jeg skal komme hjem
og leke. Jeg heter Lia." (s 246)

Siden boka er i jegperson røper jeg vel ikke for mye hvis jeg sier at hun overlever, men før det tar forfatteren henne (og leseren) så langt ned i kjelleren som det i det hele tatt kan være mulig å komme.

Hvordan boka vil virke på unge jenter? Det tør jeg ikke gjette på. Kan boka gi trøst eller styrke til å bryte et uheldig mønster? Eller kan den gi uheldig påvirkning og oppmuntre de som har samme lidelser som Lia til å fortsette? Kanskje gir boka noen en slags fellskapsfølelse med Lia, akkurat som Lia selv deltar på et nettsted for ”likesinnede” hvor alle oppmuntrer hverandre til å presse seg enda litt mer. Jeg aner ærlig talt ikke. Men for de som synes det er vanskelig å forstå hva spisevegring virkelig er tror jeg at jeg kan anbefale denne. I hvert fall virket den troverdig på meg. Dessuten er den særdeles godt skrevet.

En herlig humørpille av en bok!

Etter å ha lest en heller nitrist bok (nei det er IKKE gæernt å skrive triste bøker) leste jeg Tessy & Tankred. Tøffere enn toget av Mariann Youmans. Dette er forfatterens første skjønnlitterære bok men hun har skrevet to fagbøker før for ungdom. Handlinga starter i Barcelona, Tessy 12 og lillebroren Tancred ferierer sammen med faren, som har forelsket seg i en heller sprø gatesangerinne og sender unga alene på tog gjennom Europa og hjem til Oslo, uten å sørge for verken nok penger eller nok ringetid på mobilen. Dette er altså reineste roadmovien. Med det litt heseblesende omslaget hadde jeg frykta det verste men boka er faktisk riktig morsom! Det er duka for forviklinger og sant og si er vel handlinga NOE på sida av det helt realistiske men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg lo faktisk flere ganger, det er driv og action men også varme.
Av persongalleriet:

• En konduktør som kanskje blir litt vel bøs, men pytt
• en gammel senil krigsveteran, en riktig artig kar
• To trivelige og omsorgsfulle transvestitter,
• Med flere.
• For eksempel den energiske lillebroren, og
• En liten øgle. (Som kanskje kan gi litt assosiasjoner til Svein og rotta?)
• Og en drittsekk av en far (at menn (for eksempel fedre) kan være noen skikkelige drittsekker veit jo alle.)
• En nervøs mor som venter i Oslo

Etter tittelen å dømme kan det kanskje være mulig å håpe på en fortsettelse og at den følger opp den gode trenden i den første.

Fotball for gutta og hester for jentene

Mens det for noen år siden var fullstendig tørke flommer det for tida over med heste- og fotballbøker. Hvert forlag sin heste- og fotballserie! Jo flere jo bedre! Og da skulle jo 50% av primærbehovene i barneavdelinga være dekket. Iiih hiii! Gi de lesevegrende gutta en heste... ha ha nei jeg mener jo en FOTBALLBOK og klassebesøket er redda!

Men hesteboka først. Berit Bertling debuterer som barnebokforfatter i serien om Milla og vennene hennes i stallen. Forfatteren er selv ridelærer og har før skrevet fagstoff mens det ser ut som at dette er forfatterens første skjønnlitterære forsøk. Språklig sett kan man ikke si at det tar av, men regner med at det ”hestefaglige” er etterrettelig. En del spenningsmomenter;

• En vanskjøttet hest,
• Og dens stygge, uflidde og slemme eier,
• ting som forsvinner i stallen, hvem er tyven
• hva er det med den lite velkledde Eline, hva slags hemmeligheter skjuler mon hun?
• og hva er det med Oda, fortsettelse følger i neste bok.
• Det er til nå kommet ut to bøker i denne serien og mer er det vel egentlig ikke å si.

For den første boka i serien Dreamteam (om fotballgutter i 12-årsalderen) ble forfatteren nominert til den danske ORLA-prisen i 2007. Det må ha vært et særdeles dårlig år for dansk barne- og ungdmslitteratur. Jeg kan ikke se annet enn at dette er ganske ordinære greier. Hovedpersonen er fotballtalent (spiss) men så kødder det seg altså litt til.

Myriam H Bjerkli er med Mickel i mål ute med sin andre barne- og ungdomsbok, en helt grei fotballbok. Her er helten 14, keepertalent (sikkert bra at keeperne får litt oppmerksomhet, kan ikke huske å ha lest om keepere som hovedpersoner før, men kan jo huske feil). I tillegg til stoff relatert til fotball er det også litt kjærlighet, vennskap, dessuten en moralsk historie; Mickel skammer seg over stemora si som er helt OK men svært overvektig. Et annet budskap er at det er helt greit å være homofil (bestekameraten) og det er det jo ikke vanskelig å være enig i.

Så endelig en bok om fotballjenter. Det ER ikke første gangen vi møter jenter som spiller fotball i barnelitteraturen men dette er utrolig nok første fotballboka hvor jenter spiller alene og ikke sammen med gutter! Nå snakker jeg om Taklinger av den svenske forfatteren Mikael Törnqvist. Den svenske tittelen er litt mer "jentete"; Fotboll och kyssar.
Hovedpersonen, Emma, er 11-12 år, har nettopp begynt med fotball. Boka har en lun humor med en trygg grunntone, treneren er helt OK, foreldrene er greie, det samme er lærerne, litt venninneintriger er ikke til å unngå, men til å leve med. I tillegg til fotball litt kjærestehistorier, klassefester etc. En bihistorie er om en klassevenninne som den voksne leser fort skjønner er utsatt for grov omsorgssvikt. Muligens tatt med for å gi handlinga litt ”edge”. Heller ikke denne forfatteren briljerer med den store litterære spensten, innimellom BLIR det mye trivialiteter, men boka har også partier som det svinger litt mer av. Som scenen der Emma oppdager blåmerkene på klassevenninnens legger. Og skildringa av første kampen hvor Emma er livredd for ballen er ganske morsom og tatt på kornet. Det virker også på meg – med forbehold om noe begrensede fotballkunnskaper – at forfatteren har litt peiling på hva han skriver om. Det ser ut som at dette er første bok i en serie.

Til slutt kan man jo i det vide og det breie lure på hvorfor hestesporten fremdeles er forbeholdt jenter mens jentene forlengst har erobret fotballbanen. (Om enn med noe mindre oppmerksomhet enn gutta, i hvert fall på elitenivå!) Og DETTE skulle kanskje oppfordre til å fortsatt holde gutta vekk fra stallen.

PS: Om ALLE gutter liker fotballbøker? Nei. Kanskje til og med færre enn noen tror. ER det noe gæernt med dem som ikke gjør det? Nei.

Siste om barne- og ungdomsbøker for i år

Først enda en biografi. 2009 må virkelig være det store biografiåret i norsk barne- og ungdomslitteratur og nå har også jeg lest denne boka av Kjell Magne Bondevik som Steffen Sørum laget slik leven av tidligere i år. Eller – det var vel ikke boka i seg selv- men det faktum at akkurat denne boka skulle få slik oppmerksomhet i forhold til annen barne- og ungdomslitteratur, bare fordi det var en kjent person som var forfatteren. Selvfølgelig hadde Sørum et poeng men for min del forsvant nå den mulige indignasjonen jeg burde ha følt (KAN man forresten FØLE en indignasjon??) helt i forhold til den store LETTELSEN over at det bare dreide seg om en biografi, og ikke noe skjønnlitterært fra den tidligere statsministeren og KrF-politikerens hånd. Og det er vel heller ikke helt unaturlig at akkurat Bondevik skriver om Aung San Suu Kyi.

Siden er jo boka blitt slaktet både her og der for et særdeles dårlig språk, så egentlig hadde jeg tenkt å ”drite” i hele boka, unnskyld uttrykket, men SÅ oppdaget jeg jo at boka var gitt ut med støtte av Leser søker bok, så da syntes jeg at jeg måtte gi boka en sjanse. Mulig forfatteren behersker politiske selvbiografier men lettlestbøker bør han holde seg langt unna! Boka har flere trykkfeil, også stavefeil, og språket er så slett og flatt at det er en gru! At noen trenger lettleste bøker behøver som kjent ikke bety at de er mindre begavet. Jeg regner med at Leser søker bok! ikke har gitt støtte på grunnlag av hele det ENDELIGE manuset, det er jo ikke de som skal være forlagskonsulenter, men dette var slett arbeide Kagge! KAN det rett og slett være slik at enkelte forlag ser på Leser søker bok! som en mulig pengesekk - som en erstatning for Innkjøpsordningen?

Da er jo Arne Berggren mer språkvirtuos, Konfirmanten er den 5. boka i serien om Aldo Monrad, og den første siden 1999 men kanskje han burde ha gitt seg da. Aldo Monrad var jo en gang en artig fyr, men nå blir han mer og mer lik tegneseriefiguren sin i Aftenposten. Den synes jeg blir ganske anstrengt, men da skal det i retteferdighetens navn sies at sammenlignet med serien ”Perler for svin” faller jo det meste igjennom.

Ved noen tidligere anledninger har jeg vært inne på at det å skrive troverdige jeg - fortellinger i ungdomsbøker kan ha noen fallgruver, og her skytes det langt over mål. Slik som i denne boka kan i hvert fall ikke en 15-åring uttrykke seg, her skinner den voksne forfatteren alt for mye igjennom! Dette tror jeg ikke et sekund på.

Kan jo til slutt ta med at jeg også har lest en Den usynlige av den svenske forfatteren Lise Indahl. Hovedpersonen er den 12 år gamle Elvira som motvillig har flyttet fra Stockholm til et mindre sted . Og jo, man KAN jo få assosiasjoner til for eksempel Agnes Cecilia av Maria Gripe, men å sammenlikne med DENNE forfatteren er tross alt å trekke det litt langt. Men intrigen er god, ER det noe overnaturlig på gang eller har alt sin naturlige forklaring?

Og dermed tar jeg en pause fra barne- og ungdomslitteraturen, juleferie kalles det, og skal nå tilbringe litt tid i den jødiske ghettoen i Lódz under 2 verdenskrig. Ikke særlig muntert kanskje, men som alle veit: selv om livet er begredelig er det skrevet mange gode bøker om det.

PS: Aftenposten, som mangeårig abonnent: ER det for mye forlangt å få tilbake den utvida utgaven av Perler for svin i søndagsutgaven igjen? (Sikkert) på vegne av flere!

EDIT 19 januar: Ad Kjell Magne Bondeviks bok: det er kommet meg for øret at det er Leser søker bok som har kontaktet forlaget for å få dem til å skrive noen biografier med en enkelt språk. Et prisverdig tiltak men dessverre ikke så vellykket med hensyn til nevnte bok.

Havet stiger

1-2-tre er den første barneboka til Mette Karlsvik men hun har tidligere skrevet 3 voksenbøker. Handlinga er fra øya Snerken utenfor Kristiansund, og jeg mistenker at dette kanskje er et ”dekknavn” for øya Skorpa.

De som er med:

• Asta, ei svært handlekraftig jente, hovedpersonen,
• moren Und, alltid svært sliten og lar jentungen som regel klare seg selv, objektivt kan man vel snakke om omsorgssvikt,
• Astas venninner, Guro og Linnea, alle 10 – 11 år,
• Færg-Alf,
• Lamaen(!) Johnne, og
• Lene-Beib, eierinnen,
• Snikkaren,
• Og noen flere av øyas ikke særlig tallrike befolkning.

Jentene er opptatt av at havet stiger, kortreist og langreist mat, hvordan skal det gå med den globale oppvarminga, kort sagt miljøet og dette er bokas hovedtema. Andre temaer er ensomhet og kjærlighet. Språket er lekende og lett, og boka er trass i temaet optimistisk og slik bør det vel være når det er barn det skrives for. Uansett det endelige utfallet av visse klimaforhandlingene som nettopp har funnet sted i en hovedstad i et naboland nær oss. Boka har varme og viser at verden kan være et godt sted.

Et slags gjennomgangstema i boka er Mexico, tacoens hjemland og da fikk jo jeg assosiasjoner til denne takket være Team Antonsen overeksponerte sangen framført av en av Kristiansunds kanskje mest kjente innbyggere. (Finnes det egentlig noen andre kjente innbyggere i denne byen? Da bortsett fra denne karen.) Og for dem som har fått nok av ”Færra til Mexico” kan vi godt spille noe annet av Lynni Treekrem også (har det for resten ikke vært litt stille rundt henne i det siste?) for å vise hvilket talent vi egentlig har med å gjøre. (Skulle vel bli nok av våtmarker for Haugtussene å løpe rundt i i den nærmeste framtida nå, men akkurat det var egentlig ikke så morsomt!)

Om middeltemperaturen øker og havet stiger så kan det alltid bli verre, slik som i filmen 2012 som jeg så denne uka. Men ikke så vondt at det ikke er godt for noe, ett havarert ekteskap ble jo reddet (typisk for alle amerikanske katastrofefilmer, jeg skjønte jo DET med en gang, ha ha akkurat som om det var noe å skryte av, det ligger jo i sjangeren) og blir det riktig ille kan man jo putte de overlevende i gigantiske skip ala Noas Ark og bare vente noen år til elendigheta er over og slippe ut hele gjengen igjen. Til smektende bakgrunnsmusikk.

Og samtidig som jeg så denne filmen foregikk jo klimaforhandlingene i København og alle har jo fått med seg hvordan DET gikk...

En ny(gammel) trend?

Så har jeg lest en debutantbok igjen, og da begynner jeg vel så smått å bli ferdig med årets barne- og ungdomsbokdebutanter. Dette er enda en sjangerblanding (av skjønnlitteratur og fakta) og denne gangen er det Håndbok for André jeg snakker om. De som er med:

• André og
• venninnen Pia, begge ca 13,
• Alex, husvenn, en voksen mann som har store kunnskaper om film, både praktiske og teoretiske, og som ser som sin oppgave å lære det han kan til André og Pia, to særdeles lydhøre og lærevillige ungdommer,
• Andrés foreldre,
• og Karla, storesøster, som ligger i koma etter en ulykke.

Det er naturlig å sammenlikne med Dag. O Hessens bok (nettopp blogget om ) men i dagens bok spiller den skjønnlitterære delen en større rolle. Muligens for å lokke i unga litt filmkunnskaper, for så vidt et prisverdig tiltak, men boka blir såpass stappa med faktaopplysninger at jeg lurer på om de gidder å lese alt hvis de da ikke er spesielt interessert i film fra før. Og hvis så er tilfelle tror jeg at det skjønnlitterære stoffet bare vil forstyrre. Og de som kanskje blir grepet av historien om søstra som ligger i koma på sykehuset kan rett og slett føle seg litt snytt av at forfatteren har andre hensikter. (Ja da, jeg HAR gjentatt dette noen ganger før, til kjedsommelighet vil sikkert noen si!)

Det er også fristende å sammenlikne med Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet, som jeg blogget om for 3 år siden. Her er formålet kunstformidling. Da var jeg jo også skeptisk, men Sortlands bok er tross alt noe annet, da! Personskildringene er mer levende og dessuten er det en ganske gripende kjærlighetshistorie i boka. Kort sagt bedre litteratur. (Men pokker heller : Sortland ER jo Sortland, da!)

Og til slutt vil jeg også ta med Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Også her er forfatterens intensjon å formidle sin lidenskap for film for barn, men utførelsen er atskillig mer elegant, noe jeg skriver litt om her.

Nå begynner jeg å lure på om denne sjangerblandinga – som på ingen måte er noe nytt i barne- og ungdomslitteraturen - begynner å nærme seg en slags trend. Velges dette grepet (fagstoff i en narrativ innpakning) fordi sjansene for å bli innkjøpt av Kulturrådet da økes? (Håndbok for André er for eksempel påmeldt innkjøpsordningen for skjønnlitteratur). Av en eller annen for meg ubegripelig grunn kjøpes det inn mer skjønnlitteratur (alt for mange spør du meg) enn faglitteratur i innkjøpsordninga. (Som jeg fortsatt varmt forsvarer, men gidder ikke legge ut noen link denne gangen). Antall innkjøpte fagbøker i 2009 er 25 titler. I 2008 det samme. Og i 2007 20. Og etter en opptelling av 2008 års innkjøpte SKJØNNLITTERÆRE bøker har jeg kommet fram til litt i underkant av 150 titler. (Jeg aner faktisk ikke hvorfor pengesekken er så mye mindre for fagbøker enn for skjønnlitteratur.)

Dessuten har jeg nettopp lest den siste ungdomsboka til Jon Ewo. Den tror jeg nok også krever en tålmodig leser. Med en noe intrikat intrige og mange innfall vil forfatteren fortelle at frihet og kjærlighet er bra saker. Men når det gjelder DENNE forfatteren, så vil jeg NETTOPP fremheve evnen til på en særdeles kreativ måte - også med skjønnlitterære virkemidler men stort sett uten å miste fokus - å formidle faktastoff. Jakten på en konge ( blogget om her) ble innkjøpt av Kulturrådet i 2007 mens Hjertet som ikke kunne brenne; en reise til Jeanne d’Arc (også blogget om før) ikke ble innkjøpt.

Og mens jeg nå sitter her kom jeg plutselig på en bok av Philip Newth som heter Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler. Her forteller forfatteren om matens historie til bikkja si(!)– og altså med leseren som tilhører- mens han lager suppe. Samtidig tar forfatteren oss med i sine undersøkelser om matens historie og deler sin begeistring med oss. (Også denne boka har merkelappen skjønnlitteratur mens en seinere "oppfølger" er en rein faktabok).

Litt tilbake til Håndbok for André igjen. Boka har en liste bakerst over filmer du MÅ se før du blir 25. Det får da være grenser på hva man skal pådytte ungdommen! MÅ se, da gitt! Er det for pokkermegikke allerede nok kidsa MÅ gjøre hvis vi ikke skal legge enda flere steiner til byrden! Men i stedet for å hisse meg opp over denne obligatoriske lista eller at verken Fassbinder, Werner Herzog, brødrene Kaurismäki eller Ken Loach er med så slipper vi heller til Sha Na Na som her formidler ekte filmglede! Disse gutta har skjønt det! Og for at ingen skal ta MEG for noen utelatelsessynder så tar vi med The Drifters også. (Legg merke til DEN falsetten da folkens!)

En togreise utenom det vanlige

LIVET en kort reise gjennom fire millarder år av Dag O. Hessen handler i korthet ut på at Eirik, 16 år, reiser med tog fra Bodø til Oslo S, han sovner og da han våkner igjen sitter det en eldre mann i kupéen som alle andre (altså leserne ) enn han selv skjønner er Darwin, som i likhet med Louis Braille feirer sitt 200-årsjubileum i år. Gjennom togvinduet - og med hjelp av sikkerhetsdrakter ute i terrenget - kan de oppleve hele jordas utvikling fra the Big Bang. Og det er ikke før vi kommer til Groruddalen vi møter menneskelig liv. I hvert fall for oss som har opplevd en uendelighet av togreiser gjennom Norges land er det ikke vanskelig å forestille seg hvor lang tid utviklinga har tatt.

Dette er en sjanger jeg har vært inne på før (det var da voldsomt så bastant jeg uttalte meg den gangen); forfatteren vil formidle et tungt (?) fagstoff i en narrativ form. I motsetning til for eksempel den hissige Talldjevelen i Enzensbergers bok med samme tittel er Darwin den tålmodige lærermesteren, selv om han er litt oppgitt over sitt reisefølges noe hullete kunnskaper om utviklingslæra.

Eirik, som sliter litt med dette faget, ("Ikke et vondt ord om bakterier, men så spennende er de virkelig ikke") representerer altså leseren, han stiller spørsmål på vegne av oss, og kanskje dialogformen kan fungere som en metode for å lette på det litt abstrakte faktastoffet, mens noen "brightinger" vil muligens irritere seg og bare synes at det er forstyrrende. Dette skulle jeg virkelig ønske at noen ville forske på en gang.

Forfatteren bruker Eiriks tanker og observasjoner (blant annet av Darwins entusiasme) for å prøve å overbevise for oss kanskje ikke fullt så naturvitenskapelig interesserte lesere at utviklingslæra virkelig ER svære greier

"--- men jeg rakk å se at det var en spiss liten fisk på noen få centimeter. Charles syntes å være helt i ekstase. Det var fascinerende å se den gamle mannen danse i en slags krigsdans på bunnen i den klumsete romdrakten" s 37

Og ved møte med urfuglen (etter å ha passert Hamar) utbryter Darwin:

"At jeg gamle mann skulle oppleve dette. Det beste bevis på at jeg har rett". Charles tok seg fort til øynene, og jeg kunne sverge på at jeg så en tåre. S 90

Etter at togturen er over går Eirik opp til muntlig eksamen for læreren Goggen, denne et eksempel på en autoritær og lite forståelsesfull lærer, og Eirik kan nå på vegne av seg selv og leseren få en oppreisning. Jeg regner også med at noe av hensikten her er å få formidlet de oppdagelser som er gjort i tida etter Darwins død.

Jeg konstaterer at Deichman har satt boka på faghylla, og det er jeg helt enig i, siden fagstoffet er det dominerende. Deweyummeret er 576.8 som ganske riktig står for utviklingslæra. Foreløpig er det ingen venteliste på nevnte bok og om denne boka vil bidra til at utviklingslæra vil bli noen hit er vel kanskje ikke så sikkert men for sånne treiginger som i all ubeskjedenhet meg er den helt OK som oppfriskning. (Oppfriskning haha, dette faget har jeg virkelig aldri vært særlig sterk i!)

Det KAN kanskje være naturlig å sammenlikne denne Darwin-boka med Sofies verden. Også i denne hyperovereksponerte boka er det en dialog mellom en ungdom og en voksen mann, Alberto. Jeg har alltid lurt på årsaken til denne bokas enorme internasjonale suksess. KAN det være fordi enkelte nasjoner har andre holdninger til barn og barnelitteratur enn vi har i Norden, nemlig at bøkene også skal ha en pedagogisk nytteverdi. Eller er det rett og slett fordi filosofi har bedre kår i utlandet? (Jo da, boka hadde en formidabel suksess i Norge også! Nettopp fordi vi var sultefora på filosofi kanskje? HAR denne boka bidratt til at vi er blitt mer filosofiske? Ha ha, det tviler jeg nå på. Og ett siste spørsmål : av alle de stakkars barn, barnebarn, nevøer og nieser og alle andre som er blitt påprakka denne boka gjennom tidene, eller som selv frivillig har utsatt seg for den : hvor mange har egentlig kommet seg igjennom den? )

Ellers kan vi være ganske tilfredse med at det i år er kommer to norske barne- og ungdomsbøker om hver av de to berømte 200-årsjubilantene. Og dermed kan jeg jo benytte anledningen til nok en gang å minne om Lise Männikkös bok om Louis Braille. Louis Brailles liv, akkurat som Darwins, var en utrettelig kamp for noe han trodde på, begge møtte en del motstand før anerkjennelse og begge sleit med sykdom på sine seinere dager. Neste nærliggende spørsmål er om de noen gang møtte hverandre. Neppe.

Et nødvendig PS til slutt : I tilfelle NOEN skulle tro noe annet : Ja jeg HAR lest Sofies verden. Jeg HAR gjort min yrkesrelaterte borgerplikt. Om jeg skumma litt innimellom? TILLOT jeg meg å hoppe bukk over noe av filosofistoffet? Gjett tre ganger.

En julefortelling med okkulte innslag

Siden det er Ole-Mikal Nilsen som er ute med ny bok er det vel ikke til å unngå at det er en del ”mer mellom himmel og jord” – snakk i denne boka også. Men i motsetning til den forrige boka jeg leste (blogget om før) er det mer humor i denne. (Eller ”mer” var vel ikke helt korrekt siden den forriga boka fullstendig manglet humor.) Dette er rett og slett en gørrtrivelig spenningsbok med mye varme. Og med et budskap om kjærlighet, forsoning og vennskap.

Handlinga går i korthet ut på at Jonas, 12 år, besøker bestefaren hver dag fram til jul, hvor de sammen åpner gavene i en gavekalender laget av Jonas mor, med små ting fra bestefarens fortid. Planen er å få den gretne gamle enkemannen til å mykne. Vil han komme til Jonas og foreldrene DENNE jula, da? (Barnebokkritikk.no : dette er faktisk IKKE noen kalenderbok siden handlinga starter den 12 desember. Det er også litt søkt å sammenlikne med Jostein Gaarders Julemysteriet, forøvrig en overvurdert bok av en overvurdert forfatter. Den eneste gode boka han har skrevet er Kabalmysteriet.)

Og så er det altså mysteriet i det fraflytta nabohuset, hvor det har skjedd en del fæle ting. Spøker det eller ikke? Og innimellom blir det faktisk litt nifst.

Jonas mor tror på det okkulte men kan le av seg selv. Dessuten er faren et atskillig mer jordnært ”korrektiv”. Dette gjør at det overnaturlige blir mer utholdelig også for denne leseren. Forholdene i den lille familien er skildret med humor og varme. Det ER førjul og de har sine små tradisjoner men ikke verre enn at det skulle være til å holde ut for de fleste, også dem som ikke er så veldig gira på jula. Det jeg likte var rett og slett de litt enkle hverdagslige, upretensiøse og usakrale førjulsforberedelsene og - skikkene i en trivelig familie som er lett å like.

” Nei, det lignet ikke mye på de perfekte juletrærne i julefortellingene i Donald. Men det lot han selvsagt være å si. Faren var fortsatt rød i toppen der han satt taust bøyd over avisen. Moren hadde heller ikke vært helt blid da hun forsvant inn på kontoret. Treet hadde jo sveipet med seg en gammel pyntetallerken da faren skulle presse det ned i foten. Kranglet om hvor lysene skulle festes hadde de også gjort. Slik de alltid gjorde. Det var en del av juletradisjonen, som faren pleide å si når de lo av det hele under julemiddagen. Som de alltid gjorde. 174”

He he- sikkert noen og en hver som kjenner seg igjen her. Og apropos ”the same prosedure as every year”. Her er en morsom legoversjon av den evinnelige serien som er blitt vist på NRK siden 1980 og som fremdeles blir sett av forbausende mange nordmenn.

Et annet tema i boka er fraflytting. Location er ei øy i Troms og da rann jo den gamle sangen om Karlsøy i Troms meg i hu! Den fant jeg dessverre ikke på YouTube men derimot fant jeg en versjon (en ganske sprek framføring får man si!) av Kor e Hammaren Edvard, du treng han vel no, no når døra skal spikrast igjen. En kjent og kjær allsang framført på enhver viseklubb i en mer og mer fjern fortid!

Om denne boka kan leses andre tider på året enn jula? Egentlig er det vel ikke DIREKTE en julebok, men siden handliga er fra førjulstida er det vel ikke akkurat en bok man leser på sommeren for å si det slik. Og – hallo alle barne- og ungdomsbibliotekarer som på denne tida blir plaget av alle kollegaer som maser om bokanbefalinger til nevøer eller andre unge slektninger; her har dere faktisk boka!

PS: til og med en aldri så liten engel var med i handlinga uten at jeg lot meg irritere. Er jeg syk eller begynner jeg bare å bli dement?

PS 2: Det står på YouTube-videoen at det er Jahn Arill Skogholt som har skrevet den men det e no han Jack Berntsen som har laga tæksten!

There is a war out there

Noe sier meg at dette året er det store debutantåret når det gjelder barne- og ungdomslitteratur. Med denne bloggposten er jeg kommet opp i ikke mindre enn 13 ! Men som vanlig er det vel andre debutanter som kommer til å få oppmerksomhet i pressa! Noe jeg har gjort en del rabalder av før!

Hvis den forrige debutanten jeg blogget om vipper litt ut i parodien er det ingen ting mot Foreldrekrigen av Erika Fatland. Hun tar den bare helt ut! Humoren er drastisk og får en til å tenke både på Roald Dahl (Georgs magiske medisin) og Stein Erik Lundes Eggg. (Det med tanta!) Men hun gir seg ikke med det, her bryter det ut i full krig mellom foreldrene med alle virkemidler i bruk; både barrikader og bomber. Hovedpersonen er Amanda 10 år og med i handlinga er også en gammel pensjonert yrkesmilitær, Obersten. Som er på jentungens side og får brukt all sin kløkt ervervet etter en lang karriere. Av det litt outrerte persongalleriet vil jeg også fremheve morens elsker, den styrtrike 21 (!) år gamle Bob-Stian (!) med puddelen Diana og som ikke kan si ”r” men ”j”. Skikkelig buskis!
Dette går på ingen måte i dybden, men boka kan kanskje brukes som avreagering eller terapi for barn med foreldre som ikke kan holde fred og det er jo ikke tvil om hvor forfatterens sympati ligger. Hun får virkelig fram hvor dumme foreldre kan være.

Boka fikk meg til å tenke på en SÅ 80-talls film; nemlig Down and out in Berverly Hills. Høydepunktet i den filmen som ellers ikke var så mye å skryte av var denne scenen med Little Richard. ( Ikke helt topp kvalitet på videoen.) Egentlig vil jeg si at det var Little Richard som reddet hele filmen. Jeg prøvde å lete litt etter den scenen der denne fargerike artisten synger, men kanskje jeg ga opp for tidlig. Så da kan vi jo ta denne YouTubevideoen i stedet (nei dette har i hvert fall INGENTING med norske barnebokdebutanter å gjøre eller samlivsbrudd å gjøre, men kvaliteten på videoen er bedre) og hvor selveste Ray Charles introduserer!

Og til slutt kan vi kanskje roe oss ned med eit par lettlestbøker, også av debutantar. Dei er komne ut i Samlagets Komet - serie, den eine er grøn og den andre gul kva no forskjellen mellom desse fargane var att!

Randi bur i koffert er rett og slett ein litt morosam vri på korleis barn tar faste uttrykk bokstavleg, her altså å bu i ein koffert. Så er det berre å sjå om ungane og vil vere med på moroa. Boka gav meg og nokre assosiasjonar til Tore Renbergs Sinus i Sinus frå 1996 der han Sinus heilt bokstavleg ”går inn i seg selv”.

Lettelestsjangeren er ikkje enkel, noko Kjersti Scheen kjem inn på her, forfattarane har ikkje mykje plass til å utbrodere karakterane. Men eg synst at Liv Oddrun Larsen får det ganske bra til i Verdas finaste lappar som er ei lita kjærleikshistorie frå barneskuldmiljø. Desse bøkene er og delikate, noko heilt anna enn dei nitriste (både i innhald og utsjånad) Siriusbøkene fra 70 – talet! Som berre osa fordegsomikkjegreierålesenokoannastakkarsdegdåskaldetikvartfallikkjeveremorosamt!

PS: Ad Etiketten Lettlest. Jeg ser at jeg har brukt "Lettlestbøker" og "Lettlest" om hverandre. Hvorfor husker jeg ikke nå, antakelig har jeg vært litt i ørska!

Jo mere vi er sammen, er sammen...

I denne boka er det "barna som tar makten" i tråd med tittelen på en gammel bok fra 70 - åra. (Den gule boka dere (som har levd en stund) veit. Assosiasjonene går også til "Heia Gamleparken" av Sidsel Mørk, kostemarsj på Tirilltoppen av Anne-Cath Vestly med flere bøker i samme sjangeren. Jon og vennene hans (som jeg antar i alder er 10 - 12 år) vil altså rive alle de høye tregjerdene som fremdeles finnes mellom bakgårdene i de gamle bygårdene i Oslo, her på Grünerløkka. De voksne i boka er ikke så tente på idéen men ***SPOILER*** unga vinner til slutt. (Eller kanskje ikke SÅ stor avsløring for den voksne leseren i hvert fall, det ligger vel egentlig litt i korta!)

Vi møter et variert persongalleri, hvor spesielt de voksne er trukket noe ut i karikaturen, antar at det er tilsiktet. Jeg lurer jo også litt på om hvor mange gutter på Jons alder som ville ha uttrykt seg slik han gjør. Jeg - fortellingenes største utfordringer når barn er hovedpersoner må være å få det til å virke troverdig for leseren. Dette har jeg blogget om før en gang men finner det ikke igjen. Skitt au!

""Empati" er egentlig noe man må gå i barnehage for å lære. Det handler om å bry seg om åssen andre har det. Men noen av oss kontantstøttebarn lærer det merkelig nok også" s 19

"Det er som du sier, Irvina. Man blir sterkere når flere står sammen. Det er derfor de voksne har fagforeninger. Vi må slå oss sammen og slåss for det vi trur på" 46.

"Hva synes dere - skal vi gi dispensasjon fra streiken noen timer i anledning arbeidernes dag?" (s 119) (En metode unga bruker er altså klemme og snakkestreik, inspirert av Aristophanes Lysistrata)

I sannhet et modent barn.

«Faren min er homse. Mora mi er lesbe. Og de bor i hver sin toroms leilighet ved siden av hverandre i første etasje i en bakgård. Det er her problemet ligger" (s 6) .

Og så kommer det lille (tilsiktede?) overraskelsesmomentet i neste setning, det er altså ikke foreldrenes legning som er problemet men livet i den mørke bakgården. Der sola ikke kommer til. I et intervju på Barnebokinstituttets websider sier forfatteren:

"Det var et helt bevisst valg. Ved å skildre en familiesituasjon som fremdeles ikke er helt vanlig, prøver jeg å si noe om fordommer. Man forventer kanskje at Jon og foreldrene hans er spesielt tolerante, men kanskje har de bare andre fordommer enn de vi vanligvis snakker om."

Selv ikke homser er uten fordommer altså, i tilfelle noen skulle leve i den villfarelse.

Boka dreier seg som det kommer fram av ovenstående om å overvinne fordommer, at jo mer vi er sammen jo bedre er det og dessuten om vennskap og hvor dumt sjalusi er. Og det kan jo alle være enige i. Boka er heller ikke uten varme. Og – jo da - la oss gi forfatteren kred for å bringe inn andre famileformer enn de sedvanlige i barnelitteraturen. Men snart må det vel være mulig å skildre ikkeheterofile familieforhold uten å tematisere det slik som det i hvert fall til en viss grad gjøres også i denne boka. (F. eks s 55) Kanskje det rett og slett ville bidratt like mye til å bekjempe homofobiske holdninger hos den oppvoksende slekt.

Bare et lite spørsmål til slutt. Jon sier på side 69 :

"Ha'kke mobil," sa jeg. Det var en av forbannelsene ved å tilbringe livet i en bakgård. Du trenger ikke mobil når du aldri er mer enn ti meter fra mora di."

Føritida slapp da unga ut av bakgårdene lenge før de var 10 år gamle. De løp rundt på Løkka og laget dævelskap, blant annet på "bibbern". (Huff og huff, kanskje like greit å holde dem inne innafor porten!)

Skal ikke gjøre noe stort nummer av det men SANG virkelig Bliz-generasjonen "Riv ned gjerdene"? Trodde den var forbeholdt vår generasjon?

Så litt musikkreferanser igjen - for ørtende gang på denne bloggen - denne forfatteren vil her gjøre et slag for Jokke og nå er det denne sangen som gjelder! Og siden vi nå har vært inne på "Riv ned gjerdene" så kan vi kanskje ta med originalen, hvor det opprinnelige budskapet dreier seg om litt andre ting enn oppgradering av bakgårdene på Løkka.

Og jammen fikk jeg ikke i folkeopplysningens navn lyst til å ta med Savage Roses "Solen er også din" (bare overse lysbildeprogrammet) også, laget da de bodde på Vesterbro i København, den gangen et forslummet strøk som også Dan Turell har skrevet om, men i dag litt mer hipt. Akkurat som "Løkka" altså.

PS: I tilfelle noen skulle misforstå; det er ikke noe gæernt å skrive barnebøker fra Grünerløkka. Det skal da bo unger der også. Både dævelunger og de litt småprektige veslevoksne!

Og så har jeg plutselig lest noen bøker igjen

MEN FØRST EN VETERAN
Klaus Hagerup har kommet ut med barnebok igjen, for første gang siden 2005. Boka er skrevet i en eventyr- eller kanskje heller fabelform. I sentrum et søskenpar, Marianne og Henrik. Henrik mistet stemmen etter en ulykke, han sitter i sin egen verden på rommet sitt og bygger med legoklosser. Familien har en bruktbutikk som går mildest talt dårlig. Boka forutsetter at leseren kan godta at familien prøver å leve av å selge glansbilder og autografer med grisetegninger. Leseren må også godta at Marianne begynner å samle stemmer i hodet sitt ("stemmebank") som hun med hjelp av vennen Vemund selger til interesserte. Boka har humor men Hagerup har vært morsommere før. Det beste med boka er søskenkjærligheten mellom de to søsknene. En sympatisk bok men ikke forfatteren på sitt beste.

SÅ EN DEBUTANT
Så har jeg lest en debutant igjen, den 8. (hvis jeg ikke har talt helt feil) i år, og ennå gjenstår det noen. Handlinga i Alt kan reparerast; ei slags julehistorie av Eivor Vindnes finner sted i en bygård befolket med et noe snurrig persongalleri, blant annet den avgående vaktmesteren Børre og de eldre søstrene Pomp og Prakt som ikke har det helt greit sammen. Hovedpersonen er Anton, bokas eneste barn, som til slutt ordner opp i alle problemer til alles tilfredshet. Slik jeg forstår det er bokas hovedtema vennskap. Språket er godt og småsprelsk med en del ordspill men tror nok at forfatteren trekker store veksler på unge leseres tålmodighet. Boka kan bli noe pratsom og jeg er heller ikke sikker på om disse selsomme personenes små og store problemer vil fenge ungene.

SÅ FANTASY IGJEN
Og så har jeg endelig fått lest årets norske fantasymurstein, Landet under isen av Lars Mæhle. Forfatteren har et imponerende prosjekt, noe etterordet med litteraturlista også viser. I boka finner vi kjente elementer fra sjangeren, den utvalgte (som tviler på sin rolle som utvalgt), gode og onde krefter, den siste striden (Narnia?) etc. Det jeg likte best med boka var den uanstrengte sjongleringa mellom handlinga i vår verden, med den jordnære og bistre etterforskeren Magne Jerstad som forsker på flere mulige mordsaker, og livet under isen, hvor det altså er en egen fantasy-verden. Ellers er det et variert persongalleri, boka er til tider svært spennende og mangler heller ikke humor. Som de fleste burde ha fått med seg er boka også nominert til Brageprisen, sammen med en annen Samlaget-bok; Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Det ser for resten ut som at forlaget har feira denne begivenheten såpass ettertrykkelig at web-ansvarligen ennå ikke har sett seg i stand til å legge ut noe om dette på forlagets websider. Kommer nok.

OG ENDA EN DEBUTANT (SKAL DET INGEN ENDE TA!)
Til slutt nok en debut; Victoria vil fly av John Rørdam. Dette er en såkalt "Lesehesten-bok" om den 10 år gamle Victoria som har ambisjoner i hoppbakken. Og det er vel første gang i noen barnebok man kan lese om en jente som hopper på ski. Kred for det! Det jeg likte spesielt ved boka var at det var lagt vekt på japansk skihopping, med Noriakai Kasai i fokus. Det er jo noen år siden japanerne hadde sin storhetstid; den gangen de perfeksjonerte boklövstilen ut til fingerspissene eller kanskje mer korrekt skituppene, men japanerne kommer nok tilbake igjen for fullt før vi aner det! Børge Bredenbekks japanskinspirerte illustrasjoner følger opp teksten på glimrende vis. Forfatteren har selv drevet med skihopping og det merkes. Egentlig en flott debut!

Men nå tror jeg at jeg skal unne meg en pause fra barne- og ungdomslitteratur og lese denne boka som vårt lag ærlig og redelig vant på quizen på den siste Omnipax-festen!

Ingen kyss är som den första ...

• Stedet er (antar jeg) ett eller annet sted på Sørlandskysten og da er det som de fleste sikkert allerede har gjettet
• sommer, eller for å være helt nøyaktig , juli, som også er bokas tittel .
• Her møter vi Elin 15, good girl og ukysset,
• Sara, venninnen, bad girl,
• Kato, 16, hvis
• mor, Henny, er alkoholiker. Dessuten
• Georg, 25, tilbakesatt, og dennes far,
• den sindige Edmund Dal, dessuten
• noen andre bipersoner, som
• Håvard, Elins yngre bro, en artig kar. (I det hele tatt forekommer det meg at yngre brødre et flittig brukt "krydder" i ungdomslitteraturen.)

Jeg sier det med en gang, det er lenge siden jeg har lest en ungdomsbok hvor kjærlighet og forelskelse er så fint skildret som i denne boka. Med få virkemidler (upps unnskyld klisjéen, 45.800 treff på google) klarer forfatteren å få fram den gryende kjærligheten (uups!) og spenningen mellom Elin og Kato.

Et annet tema i boka er altså Katos forhold til sin alkoholiserte mor, og hvordan han som alkoholikerbarn flest må påta seg urimelig mye ansvar og hvordan dette også hemmer ham sosialt.

"Men Henny kommer først. Hun kommer alltid først" (92)

Forfatteren får også fint fram smerten og Elins hjelpeløshet når hun konfronteres med den stupfulle Henny.

Og til slutt vil jeg nevne skildringa av den tilbakesatte Georg og hvordan Kato klarer å ta ham på den rette måten og farens (Georgs) kjærlighet og omsorg for sønnen er bare nydelig beskrevet.

"Han (Kato) ler av Georgs barnslige iver. Men det gjør godt, han har ikke særlig mye å le av ellers. Han føler av og til at han er den tenkende delen av Grorg, at summen av de to nesten blir et helt menneske. At han trenger Georg like mye som Georg trenger ham" (118)

Dette er rett og slett en god ungdomsbok! Uten å ta munnen for full (uups igjen!) ; en av årets beste norske!

Så over til litt musikk: Forfatteren vil gjerne slå et slag for Monica Zetterlund, så da kan vi jo høre litt på sangen "Att angöra en brygga" som altså er favorittsangen til Edmund Dal. Om kidsa nå vil løpe til platesjappa eller laste låta ned - enten lovlig eller ulovlig dagens ungdom asså - er vel heller tvilsomt. Selv jeg syntes nok at dette var til overmål "satt" i min grønne ungdom, men uansett er sangen vel verdt å høre på.

En annen sang som rant meg i hu da jeg leste boka var "Ingen kyss är som den första, i ungdomsvåren" framført av Else-Britt Boström men dessverre har ennå ikke svenskene greid å legge ut denne en gang så populære schlageren på YouTube. I stället kann vi ju lyssna til denna songen! Pokker ikke noe dårlig alternativ!

PS: Att angöra en brygga er en film av Hans Alfredson og Tage Danielsson fra 1965. Dette var radarparets andre film. Slike filmer lages ikke lengre. Dessverre.

På fantasiens vinger

Og så har man lest litt fantasy igjen!
Den første boka heter Fjellprinsessen av Shannon Hale. Hvordan forfatteren kan ha mottatt Newberry ærespris for dette mølet er ubegripelig for meg. Handlinga går i korthet ut på ... eller les heller forlagsomtalen. Boka er blottet for magi men småripsen vil muligens kunne identifisere seg med hovedpersonen, den særdeles kloke og prektige Miri.

Hvis noen av mine lesere ser noe i denne boka som jeg ikke har sett så la meg få vite det! Jeg melder rett og slett pass!

Bare en ting til : spiste man virkelig squash, cherrytomater og babygulrøtter i fantasy-tida?

Nå veit jo alle som har holdt ut med denne bloggen noen år hva slags forhold jeg har til fantasy, men da likte jeg atskillig bedre Golak som er første boka i serien Det døde landet av den danske forfatteren Josefine Ottersen.

Handlinga kanskje ikke så original; vi befinner oss altså i en tid etter den store katastrofen, i en landsby med et særdeles patriarkalsk og autoritært styre eller råd, som holder befolkningen følelsesmessig og intellektuelt nede for å forhindre en ny teknologisk utvikling med påfølgende katastrofale følger . Blant annet er det bare rådets medlemmer som får lov til å lære seg å lese. Et annet virkemiddel for å holde kustus er religion.

Hovedpersonen er 16 år gamle Jonah, med en gåtefull fortid som holdes hemmelig også for ham selv. Han har usedvanlige ressurser og evner og er i opposisjon til resten av samfunnet. Der ute - altså utenfor den lille beskyttede og isolerte landsbyen - lurer de fæle golakene som er mislykkede produkter av genteknologiske eksperimenter.

Personskildringene og forholdet personene imellom, for eksempel mellom Jonah og søsteren som lider en mildest talt grusom skjebne, er skildret med liv og innlevelse. Kanskje noe kunne ha vært kutta litt ned og humor er jo helt fraværende men så er det jo også dystre saker det dreier seg om.

Så litt om oversettelsen: oversetter man fra dansk til norsk ER det en fordel å kunne språket såpass at man veit at "å bry seg om" betyr noe helt annet på dansk enn på norsk.

"Han var sikker på at hun ikke brydde seg om at han hadde vært vitne til hvor opptatt hun hadde vært av hva som skjedde oppe ved tårnet den natta Karl Weber forsvant". (s 87)

Her menes det nok at "hun ikke LIKTE at..."

På side 156 et annet eksempel: ”Delig harmoni du skapte med stemmen” sa Ben hviskende. ”Rådet ville nok ikke bry seg om det”.

Ut fra sammenhengen – for mye følelse i musikken aksepteres ikke i dette samfunnet – er jeg ganske sikker på at det menes at rådet ikke LIKER sangen.

Ad denne setningen : "Jeg bryr meg ikke om at oversettelser fra dansk til norsk er unøyaktige” menes på norsk at det ikke ER så nøye mens den danske betydningen av "å bry seg om" tilsier at det er pokker så irriterende.

Ellers er det vel Jon Sveinbjørn Johnsen som fremdeles innehar oversettelsesbrølerrekorden hva oversettelser fra dansk angår. I Karl Kluge og ondskapen av Louis Jensen løper Karl Kluge over mælkebøttene. (Mælkebøtte er det danske ordet for løvetann (men løvetand går også an)). Når dette oversettes direkte til melkebøtte og ikke løvetann blir det jo litt komisk.

Ellers er nordisk ikke enkelt. Jeg har nettopp vært på møte med barne- og ungdomsbibliotekarene i henholdsvis Tpb, NOTA og Celia. Hvor mange som forsto hverandre eller rettere sagt hvor mye som ble forstått er jammen ikke så lett å si, men det var som vanlig et hyggelig møte, og alle skiltes som venner, så helt gæernt kan det nok ikke ha gått denne gangen heller. Ellers var løvetennene avblomstret i Helsingfors, uten at noen BRYDDE seg noe særlig om dette botaniske faktum verken i den ene eller andre betydningen av ordet!

Ellers er jeg i gang med å lese enda en fantasybok, nemlig Landet under isen av Lars Mæhle men så fant jeg en billigbok av Herta Müller i kiosken på Arlanda, så nå tar jeg en fantasypause mens jeg tilbringer noen timer i Ceauşescus helvete i Romania.

Nei denne boka HER då, dykk!

Like før helga fekk eg ei lita bok i posten på jobben. Eg byrja å bla i ho og eg vart fenga med ein gong! Dette var noko av det heftigaste eg har lese på lenge!

1
Mor mi, dronninga, fekk vite det
av statsministeren og politisjefen.
Hoffdamene fekk vite det av mor.
Eg fekk vite det av hoffdamene
da eg kom frå skolen.
Eg såg for meg korleis det skjedde.
Såg for meg hendinga
i all si gru.

Og det var heile fyrste kapittelet. Det andre byrjar slik:

2
Far min, kongen, hadde drive
med noko han likte.
Far skulle til å opne i bru.
-Ny bru, nytt håp! sa far.
Hans siste ord på denne jord.
Dei to skota small tett.
Tett small dei to skota.
Far fell over silkebandet.
Han fall med gullsaksa trædd inn
på handa.

I det neste avsnittet får vi vite at borgarmeistaren heiv seg over faren for å verje han mot fleire kular. Og dette fikk i kvart fall meg til å tenke på då J F Kenndey vart skoten i 1963. Ein av livvaktene der stilte seg opp framfor familien hans for å verje dei. Men dette vart kanskje litt søkt.

Boka har nokre fantastiske teikningar, enkle men effektive, av den svenske illustratøren Helena Ohlsson som eg trudde eg hadde høyrt om før men som eg skal komme tilbake til ikkje hadde. Og kva handlar ho om? Trass i den særs enkle teksten er det ei sterk skildring om sorg og om korleis mor og dotter, dronninga og prinsessa , kjem seg igjennom den. Det er og ei lita.. tja... kva skal vi kalle det, spaningshistorie kanskje, vi får i kvert fall og vite kven som skaut. (I motsetnad til mordarane hans Kennedy). Her er nokre av dei som er med i handlinga:

• Marry, ei vanleg prinsesse
• Dronninga
• Hoffdamene
• Statsministeren,
• Ministeren for militæret,
• Politisjefen, politihunden
• Biskopen, som ho mor gruer seg mest til å møte :

"Tenk om han gir meg ein klem!
sa mor med eit stønn."

• Hofflegen,
• liv-vaktane Harry og Larry

og

• vikarlæraren

med

"Den altfor ivrige stemma...
Dei altfor skinande auga..."

Som dykk vel for lengst har fått med dykk, boka har humor og eg trur at nokon og einkvar kan finne mykje i denne teksten, anten dei er born eller vaksne. Dessutan har boka poesi og er ei framifrå lettlestbok som forlaget og reklamerar for.

Men : kven ER forfattaren??? Boka heiter altså Foten veit (ha ha spenstig, eller kva) og foten KVEIT kven som står bak psevdonymet Marry, prinsesse av Europa!!!
Boka er altså illustrert av Helena Olsson, nei Ohlsson meiner eg! Når eg søker opp namnet i Deichmans base ser eg at ho berre har illustrert ei bok før, nemleg Wow, 7 kjærestefortellinger som er kome ut i år. (Det ser ikkje ut som at Deichman har fått Foten veit enno).
Eg googlar litt og finn ut at Helena Ohlsson er svensk slik som namnet og skulle tyde på men no bur ho i Oslo! (I kvert fall gjorde ho det i April i år.) Altså, KAN det vere ho sjølv som....Hmmm!

PS: Du likar ikkje prinsesser, seier du. Og er drit lei kongelege no, både prinsesser og gemalane deira? Eigentleg eg og men det gløymde eg heilt! Og - eg lovar deg - ingen soussjefar, verken tidligare eller noverande!

PS 2: Kvifor det MÅTTE vere ei prinsesse med? Nei, drit no i det! Ho Marry, Prinsesse av Europa rular!

PS 3 : nei folkens, no trur eg nesten vi må spele denne YouTube-videoen og dersom dykk lurar på kvifor så kan dykk berre fortsette med det! Eller lese boka!

PS 4 : Eg er no av dei som elska å hate ABBA i 70 - åra med denne filmen berre digga eg altså!

Og så har jeg lest noen bøker igjen

Og i dag skal vi snakke om tre bøker for de minste eller rettere sagt de mellomste, nei jeg mener de mellom de minste og de mellomste barna. For de i alderen ... nei herregud, glem det!

Først Mystiske gjester; Sommervik 1. Det skulle vel mer enn antyde at dette er første bok i en serie. Boka er skrevet av Linn T Sunne. Boka er rett og slett morsom og småtrivelig med et koselig persongalleri, i fokus tre unger på 10 år. Et alvorlig og aktuelt tema, SPOILER ****asylsøkerbarn som er alene*** er også tatt med uten at det blir for "heavy", hva jeg nå mente med det.

Og så har Rune Belsvik skrevet sin andre bok om Jolver, og den heter rett og slett Forteljingar om Jolver. Han Jolver har ikkje forlatt sølepytten sin enno, men freistar så godt han kan å frigjere seg. Boka handlar - mellom anna - om forholda mellom barn og foreldra deira, og på den eine sida om vilja og på den andre sida angsten for å slippe taket. Mor hans Jolver gjer sikkert ikkje alltid dei riktige tinga, men som vaksen kan ein no og forstå mora nokre gonger sjølv om kanskje eg ikkje ville ha ... nei drit no i det. Det er ikkje så lett å vere foreldre heller. Men sjølvsagt er forfattarens sympati hos han Jolver. Ei av forteljingane handlar om vissheita om at tida går, Jolver forandrar seg heile tida anten han no vil eller ikkje. Boka handlar og om eit så trivielt tema som syskensjalusi, sidan Jolver har ein veslebror. Men ikkje mange handsamar dette temaet slik han Belsvik gjer. Det er ikkje så lett å vere den eldste , berre så dykk veit det. Språket et svært enkelt, men det er mykje å finne dersom ein går inn i teksten. Og det vil eg tilrå alle å gjere. Det er ikkje så mykje action i denne boka akkurat. Ei bok som byrjar med at ”Jolver står ved sølepytten”!? Er dette ei bok ungane vil lese av seg sjølve? Kanskje ei bok å lese saman.

Til slutt boka Mor og far i himmelen. Forfattaren er Alf Kjetil Walgermo. (Vonar eg har greidd å stave namnet rett, no då!) Dette var ein heilt ny forfattar for meg, eg får forsvare meg med at den fyrste barneboka han skreiv var ei biletbok, og som dykk veit er ikkje bilete det vi jobbar mest med på NLB.

Fyrste avsnittet er slik:

”Gud! I dag gjekk eg på skulen igjen. Det var rart å gå på skulen igjen. Alle var så rare. Så stille. Gutane såg ned i pulten. Jentene såg på kvarandre. Eg visste ikkje kva eg skulle seie. I friminutta hoppa vi paradis utan å krangle eller le. ” s 5

Begge foreldra er nett drepne i ei trafikkulykke, og hovudpersonen, ei jente ca 8 - 9 år (?), bur no hos besteforeldra, og det er snart jul. Altså, folkens dette er berre så dritbra gjort! Dykk kan no tenke dykk sjølve, dette kunne jo ha enda i den mest sentimentale gørra som tenkast mogleg! Men med små virkemidlar (hmmmm ER dette eit godt nynorsk ord mon tro) får forfattaren fram allverdas kjensler. Tenk dykk korleis dei må ha det! Dei skal feire jul for fyrste gongen berre dei tre – og utan mora og faren! Og dei lyt freiste å lage ei så god jul som mogleg.

Forfattaren fortel gjennom denne vesle jenta om uroa og usikkerheiten hos folk rundt henne, dei andre ungane og dei andre vaksne, som lærarinna til dømes. Som og er redd for å seie noko gale. Boka har og humor: jenta skal spele Maria i juleskodespelet i kyrkja, og så mistar ho jesubarnet:

”Eg stryk han forsiktig over hovudet. Det gjekk visst bra, seier eg forfjamsa. Ha, ha! Jesus lever, flirer storebroren til Siri på tredje benk, før nokre av dei vaksne ser strengt på han.” S 56

Og apropos Gud og Jesus. Der er svært sjeldan i dag å finne så mykje om Gud, Jesus og englar (nei forresten, gløym det med englane, dei har no mest vorte topp moderne i barne- og ungdomslitteraturen) i ei barnebok i det litterære ikkje- kristelege kringslaupet. Jenta veks opp i eit religiøst miljø, eller kristeleg heiter det kanskje, kyrka er ein naturleg del av tilværa deira og jenta snakkar mykje med Gud. Ho har mange spørsmål å stille han om dette med foreldra. Men dette er ikkje forkynning! Det er ikkje påtrengande. Sjølv ikkje for ein heidning som meg!

Eg må og seie litt om utstyret på boka. Dette er berre så delikat. Illustrasjonane til Øyvind Torseter er verkeleg fantastiske og kler teksten som det heiter! Orsak klisjeen!

PS: Hedning heiter heidning på nynorsk. Dette i følgje stavekontrollen. Då lærde eg noko nytt i dag og.

PS 2: Nokre gonger lurer jeg på om jeg skal fortsette å skrive på nynorsk når jeg skriver om nynorske bøker, jeg må innrømme at det ikke faller helt naturlig for meg. Kanskje noen også tror at jeg parodierer. Altså det gjør jeg ikke! Dette har jeg skrevet om før men gidder ikke å dra fram akkurat denne bloggposten igjen!

PS 3: Etiketten mulig Litteraturprisvinner 2009? Gjett!

PS 4: Boka (Walgermos) får meg til å tenke på debutboka til Harald Rosenløw Eeg, Glasskår. Handlinga her var også fra et kristelig miljø uten å lage noe tema av det.

PS 5: denne bloggposten er skrevet på en MacBook og nå er det like før jeg "går av" i ryggen! Så les denne bloggposten med andakt. Men nå skal jeg fortsette å lese denne håpløse boka.

Og så et par debutanter igjen

Tyver, trøbbel og en lysende KOMET er skrevet av Mari Kjetun og med denne boka vant hun Gyldendal og Norlis romankonkurranse 2008, hvor man etterlyste “spennende, gode, varme og levende fortellinger av i dag for 10-åringer.” Hovedpersonen er Tessa, hvor er far?, borte vekk, mor skal begynne i ny jobb som fengselsbetjent langt borti gokkiheita, og dette er langt fra første gangen de flytter.

”Ikke for det, jeg var vant til å drasse rundt på pappesker og all frossenfisken vår, men jeg vente meg ikke til å være hun nye i klassen” . (s 7)

Akkurat denne passusen likte jeg : ” drasse rundt på pappesker og all frossenfisken vår” Vi blir også kjent med en svær hund, Tyven, en eldre dame, en snill fange, som er mer enn normalt opptatt av astronomi, det viser seg at fangen attpåtil er ****SPOILER*** uskyldig, et tvillingpar omtrent like gamle som Tessa, den ene snill den andre ikke SÅ grei, dessuten blir mamma litt interessert i en kollega på jobben, Tessa er ikke like begeistret, og hvordan ender nå det mon?
Dette er en helt grei bok, småkoselig og med god moral.

Og litt heftig at jentungen kjører bil. (!). Dette må være det første barnet i norsk barnelitteratur som kjører bil!

Dessuten har jeg lest Bare en uke av Tone Ørvik. Dette er en atskillig mer alvorlig bok om gatebarn i Dublin. Hovedpersonen er ei ung jente, foreldrene vil reise til Sudan og jobbe som hjelpearbeidere, datteren må (motvillig) være med for å gå på kostskole, men i mellomtida tilbringer hun en måned i Dublin hos en venn av foreldrene. Hun kommer i kontakt med noen gatebarn og greier å overtale denne vennen hun bor hos til å få lov til å tilbringe en uke på gata. Dermed håper hun – hvis hun kan bevise for sine foreldre at hun klarer å gjennomføre ei uke i slummen – å kunne bruke dette som et pressmiddel for å slippe å reise til Afrika, siden hun da vil ha greid å samle nok erfaringer om all verdens elendighet. Hun kler seg ut som gutt og holder sin opprinnelse skjult.

• Hvordan skal man skrive om gatebarn? Barn og unge som lever i den verste elendighet.
• Og som har hatt noen opplevelser de færreste har ork eller muligheter til å leve seg inn i.
• Hvordan SKAL man formidle denne dævelskapen?

Forfatteren har altså valgt å skildre forholdene gjennom ei jente som frivillig har valgt en ukes ”turisttilværelse”. Hvis noen lurer : boka kommer også inn på de moralske aspekter ved å ”seile under falsk flagg” slik hovedpersonen gjør. Og så kan man jo bare gruble litt over sannsynligheten av at en voksen mann, som gjennom sitt arbeide selv kjenner miljøet ut og inn KAN la seg overtale av ei 14 år gammel jente til å la henne gå ute en hel uke i det slikt belastet miljø. Får sette det på kontoen for dikterisk frihet kanskje? Ørvik har selv jobbet som veileder ved et herberge for gategutter i Dublin, og burde vite hva hun skriver om. Boka gir et ”usminket bilde” som det heter uten at det blir spekulativt.

Apropos debutanter : til nå har jeg – med forbehold om å ha talt riktig - lest 7 av årets norske barne- og ungdomsbokdebutanter. Jeg har bestemt meg for at jeg fra nå av skal være forsiktig med å slakte debutanter. Jeg går inn i meg selv og tar sjølkritikk som en viss politisk gruppering sa i gamle dager. Hvis debutantene ikke blir anmeldt overhode, og de bare finner surmaga omtale på en tilfeldig blogg hvis de nå skulle finne på å google seg sjæl så er jo kanskje det litt trist. Og jeg har jo tidligere laget et aldri så lite poeng av at barne- og ungdomsbokdebutanter får særdeles lite oppmerksomhet i pressa i forhold til ”voksenbokdebutantene” . Ingen sammenlikning forøvrig men også Selma Lagerlöf tok de negative kritikkene av Gösta Berlings Saga svært hardt etter å ha jobbet flere år med denne debutboka.

Når dette er sagt kan jeg i hvert fall si så langt at etiketten ”mulig debutantpris 2009” fremdeles lar vente på seg. Men tar jeg ikke helt feil er det noen debutanter som gjenstår.

”Hardkokt språk og tøft miljø”

Vi møter de tre kameratene

• Johan, fortelleren,
• Qasim, med pakistansk opprinnelse som det heter, og
• Mounir, en gutt med palestinsk opprinnelse, som nettopp har opplevd at moren er blitt drept, faren er mistenkt men sporløst forsvunnet. De går siste året på ungdomsskolen og bor på Grønland – i Oslo
• Med i handlinga er også noen skikkelig rasistiske skurker; Gjedda, Bole-Tom og Scharnhorst med flere.
• Og Johans mor, som er av taterslekt og en av bokas særdeles sterke kvinneskikkelser.

Det er tydelig at forfatteren har klare pedagogiske mål med boka, som antirasisme og antihomofobi / homofili som de viktigste. Johan blir forelsket i Mounir og må - først motstrebende - innse at han er homofil. Nå har jeg vel lest mer intense kjærlighetshistorier enn i denne boka, men forfatteren skal ha kred for gode hensikter. Muligens skal han også vise oss at selv om du er homofil trenger du ikke være femi men kan godt være en skikkelig tøffing.

Antakelig har forfatteren også en intensjon om å beskrive en litt annen pakistaner enn vi vanligvis møter i pressa. På en telttur i Østmarka avslører Qasim en overlevelsesevne som ville fått selveste Lars Monsen til å framstå som den reineste grønnskolling. Med andre ord burde han være ferdig integrert, ikke nødvendig å sende denne gutten til Galdhøpiggen. Og apropos dette banebrytende integreringsprosjektet, rekk opp hånda alle nordmenn som har vært på Galdhøpiggen! Jeg har forresten vært der sjæl, for over 40 år siden, uten at jeg kan si om jeg ble en bedre eller verre nordmann av den turen. Tilbake til boka. Muslimen Qasim godtar usedvanlig lett at bestevennen er homofil, ikke det man forventer av en muslim kanskje, (ikke av alle etnisk norske heller for den delen) , men dette har muligens også et formål; å vise at ikke alle muslimer er homofobe.

Jeg er vel ikke helt enig med ”blurberen” Axel Hellstenius i at språket er så overveldes ”hardkokt” , fortellerstemmen er småtrivelig og boka er heller ikke uten varme. Selv om eller kanskje heller bortsett fra at Qasim nasker i butikken, og at de røyker og drikker er det snille gutter vi har med å gjøre.

Boka heter Jakten og er skrevet av Baroch Tendler, som jeg regner med er et psevdonym, forfatteren er debutant og i motsetning til de fleste av årets debutanter som jeg har lest til nå gjør han det ikke så fryktelig komplisert verken for seg selv eller leseren. Dessuten har boka humor, og ved et par anledninger er boka skikkelig spennende. Personene blir kanskje litt karikerte til tider, og sammenliknet med en annen debut, Engströms Dogge som jeg nettopp har lest, faller den jo helt igjennom - men da er det jo også en av Nordens største ungdomsbokforfattere vi snakker om. Nok om det : en helt OK debutant.

PS: Ad labelen ”homselitteratur”. Jeg veit ærlig talt ikke hva jeg synes om dette emneordet, men da får jeg i hvert fall samlet alle bøker med homofile i framtredende roller. Dessuten er det en litt for stor jobb å rette på det nå, siden man da må gå inn på hver bidige bloggpost - så vidt jeg har skjønt. Jeg har i hvert fall ikke funnet noen annen måte å gjøre det på. Da er det heldigvis helt annerledes når man katalogiserer i Bibliofil, hvis du retter et emneordet der har du gjort det en gang for alle. (Bibliofil : hvor mye får jeg for denne tekstreklamen? Eller må jeg sende regning?) En eller annen gang burde jeg kanskje gjøre et forsøk på å definere hva som er kjennetegner ”homselitteratur” eller ”skeiv litteratur”. Eller i det minste legge fram noen problemstillinger, i den grad dette har noen interesse for almenheten.

PS 2 : Noe annet som kan diskuteres er selve ordet ”homofili” . Land som det er naturlig å sammenlikne oss med som det heter, Danmark og Sverige for eksempel, bruker begge homoseksualitet. I dansk wikipedia er homoseksualitet ”omdirigert fra Homofili”, svenskene bruker ”homosexualitet”, mens vi nordmenn som de pingler vi er insisterer på å bruke Homofili. (Omdirigert fra Homoseksualitet ) Engelsk : Homosexuality. Tysk : Homosexualität. Fransk : Homosexualité. Og det var dagens språkleksjon.

PS 3 : Føritida, for eksempel for 40 år siden, var ordet homoseksualitet et ord man knapt torde å ta i sin munn. Ei heller skrive eller trykke. Og det er kanskje noe av forklaringen på PS 2. (Sex er jammen fæle greier!)

PS 4 : Apropos begrepet ”Homselitteratur” . Det kan alltid bli verre! ”Homoboka”, da Dagbladet! Nå får dagbladjournalistene ta seg sammen!

En hilsen fra drabantbyen

Dogge av Mikael Engström er forfatterens første bok og kom ut på svensk i 2001. Handlinga er fra 70 – åra og mye er nok selvopplevd men ganske fritt gjenfortalt.

”Jo, det började med att jag ville skriva en bok om den gatan där jag växte upp, och om människorna och hur vi hade det på 70-talet. Även om fantasyböcker tar en till en värld långt borta tror jag ändå att det finns saker man känner igen. Förtryck och orättvisor, känslor och seger över den som har förtryckts. Det är ju samma saker som händer på gatan; i Dogge är pojkarna förtryckta, men man vet ju att de kommer att få sin rättvisa ändå. Det mesta i boken är sant, men inte i den ordningen och inte just den personen. Man får anpassa sig efter vart boken tar vägen, kan inte stoppa in nåt bara för att det var så på riktigt. Man har absolut ingen skyldighet att vara verkligheten trogen när man skriver en roman”

(Resten kan du lese i dette intervjuet)
Av de som er med :

• Dogge og kameraten Larsa, hvis far er alkoholiker. Guttene er 12 år, akkurat som i Isdragen. (Blogget om før).
• Ola, som holder seg mye UNDER kiosken for å lete etter småpenger. Dessuten samler han på ispinner med stjerner på, for å sanke poeng, premien er å samle så mange leker han klarer i løpet av 10 minutter i leketøysbutikken. En heller uanselig fyr men med helt spesielle evner viser det seg.
• Lynet, kioskeieren som har fått kallenavnet sitt fordi han er så treig til å regne, hver gang det blir for vanskelig og det er ikke sjelden roper han på den feite kona si som befinner seg ett eller annet sted langt inne i kjosken
• Skjegget, stedets fyllik, elsker å irritere
• Dagmammaene og barnevaktene, som elsker å bli irritert av Skjegget
• Perra Nesegreve, Roggerrotta og de andre tøffe gutta, skikkelig brutale typer som er ute etter Dogge og kompisene hans.
• Skrot-Tore og den trebente hunden Clipper som holder til på dynga
• Konsumdama,
• Og Lora med puppene som Dogge og Larse spionerer på, jo da, hun er jo også med.
• Med flere.

Stedet er Solna, og handlinga er realistisk men langt fra 70 - åras sosialrealismetristesse. (Litt av et ord, ja!) Boka har en egen frodighet og er en LITEN smule på siden av hverdagen. Akkurat som i flere av Ulf Starks bøker. Og de fine Mimmie og Eddie-bøkene av Viveca Lärn. Og Bjarne Reuters bøker om Buster og Bertram. Kom ikke på noen eksempler på norske forfattere.

Dessuten er unga ganske herlig og befriende uten foreldreinflytelse, de gjør sine egne greier, ingen foreldrestyrte aktiviteter herigården nei. De fisker, de leker på dynga og de raner pornobladautomater. De slemme gutta er etter dem og de må sloss. Og de må klare seg helt selv.

Boka minner sterkt om billedboka Reisen til Ugri la brek av Thomas og Anna-Clara Tidholm, som skildrer en drabantby full av farer som bare unga kan oppleve det men også med magi - og poesi.

Boka får meg også til å tenke på filmen Stand by me av som bygger på en novelle av Stephen King. Her er også 12-år gamle gutter i sentrum, og også her er vennskap og solidaritet et sentralt tema . I slutten av filmen sier voice-overen at de beste vennene hadde man da man var 12 år. (Muligens litt fritt etter hukommelsen, det var tross alt noen år siden jeg så denne filmen). I Dogge er det filmen Zorros merke som gjelder, men antakelig en nyere utgave enn denne...

Oversetteren Henning Hagerup gjør som vanlig en stødig jobb. Han har valgt å oversette ”Vasaloppet” (antar jeg) med Bikebeinerrennet. Litt pirk kanskje, men tviler på at svenske barn i 70 – åra hadde noen begreper om dette for oss nordmenn prestisjefyllte rennet. Tror kanskje sannsynligheten i dag er større for at norske barn kjenner til Vasaloppet.

Mikael Engström er en av Nordens aller beste ungdomsbokforfattere i dag.

En annen god bok jeg har lest er Når det kommer en elsker av Mats Wahl, en av de virkelig store svenske forfattere som har holdt på i over 30 år og still er going strong. Mens Dogge er en morsom bok er humorfaktoren lav i denne boka. (Har Mats Wahl forresten vært morsom noen gang?). Boka har en uhyggelig undertone, vi møter en mor og hennes tre barn, med den 14 (?) år gamle Tom som fortelleren. De har nettopp flyttet til et nytt sted – igjen - og det hele ender ganske tragisk. Men – også dette en god bok slik man kan forvente av Mats Wahl. Miljø og personer tatt på kornet.

Flere uskikkelige jenter

Da Bjørn Sortland og Inger Lise Belsvik for snart ett år siden lanserte den taktile boka Jenta med heilt jamne, mjuke augebryn, som handler om en blind ungdomsskoleelev, sa Bjørn Sortland at han syntes at det var unødvendig å kontakte blinde for å sjekke at alt ble riktig. Litt vel suverent etter min forstand, for her er det mange fallgruver for alle som ikke har inngående kjennskap til deres hverdag .

I en av Ingvar Ambjørnsens bøker om Samson og Roberto møter vi en blind muldvarp som er forfatter. Muldvarpen har punktskriftbokstaver på tastene på skrivemaskina. Litt morsomt men neppe særlig hensiktsmessig.

I såpeserier er det ikke helt uvanlig at noen av personene blir blinde. (For siden på mirakuløst vis få synet tilbake igjen). I serien Syv søstre var det en nyblind som med hjelp av stokken uten problemer klarte å finne fram til rektors kontor, ganske imponerende og egentlig helt umulig.

I Endre Lund Eriksens nye bok ”Super” er hovedpersonen blind. Forfatteren visste lite om blinde før han begynte på boka, og han var svært opptatt av å komme i kontakt med flest mulig blinde.

Men la oss begynne med begynnelsen. Som sikkert flere av dere ( det vil si dere som jobber i bibliotekverdenen) husker, kunngjorde Fritt ord for ett drøyt år siden at folkebibliotek kunne søke om 50.000 hver til bruk i litteraturformidling. Siden det er NLB som er folkebiblioteket for unge blindeskriftslesere ville vi også prøve oss. Idéen var å få en forfatter til å skrive en bok om en blind hovedperson, med blinde unge som konsulenter, med den hensikt å motivere unga til å lese blindeskrift. En annen gevinst ville jo være at det da også ville bli utgitt en bok med en blind hovedperson. Noe som alle veit det finnes lite av. Før jeg sendte søknaden til Fritt ord spurte jeg Endre og jippie; han sa ja til denne utfordringen! Pengene skulle gå til overnatting i forbindelse med to treff med forfatteren og ungdommene, reiser og ledsagere. Og den obligatoriske turen på Peppes. Vi var også enige om at det skulle være en litt offensiv hovedperson.


Og selvfølgelig fikk vi ikke penger av Fritt ord.


Derimot fikk vi penger fra Norges Blindeforbund (Utdannings- og opplæringslegatet) og dermed var vi i gang! Boka er nå ferdig og resultatet er særdeles vellykka, og jeg synes at Endre har lykkes i unngå å fokusere på blindhet som problem. Derimot er det faktum at Julie ikke kan se utnyttet på en snedig måte. Boka handler altså om Julie, 15, som klarer å lure seg til å være alene hjemme en uke for å bli en ny Julie. Hun har en liste på 10 ting hun skal gjøre, blant annet skal hun tatovere seg (ha ha akkurat den scenen i tatoveringssjappa er ganske så kostelig!) kysse noen, drikke seg full og balansere på brua. Kort sagt ”slutte å være så jævla blind” . Hun møter Jomar, som tilbyr seg å hjelpe henne. Men han skjuler en hemmlighet...

Bak i boka er det en takkeliste, både av kjente og for meg ukjente navn. Og mange fortjener takk, først og fremst

• ”Supergruppa” Solveig-Marie, Kristoffer, Eirik, Silje, Lotte, Henning, Markus og ikke minst minstemann Ørjan! Takk for at dere kunne avse to skoledager (noen også i to omganger) selv om jeg veit at noen av dere skulle begynne på videregående og hadde mye å gjøre. Og takk for alt dere ga av dere selv!
• Jeg må også takke foreldrene som har støttet helhjertet opp.
• Også takk til ”oldisgruppa”, Mirnesa, Daksha, Magnus, Marius og last but not least Kristin, the queen of the northern light.
• Jeg må også takke den daværende lederen av NBU, Kari Sverdrup som helhjertet støttet meg og sa at dette slettes ikke var noen vill idé, og
• forlagsredaktør Mari Røed som ville gi ut boka som en ordinær utgivelse.
• Og takk til Endre som tente på idéen og ikke minst skreiv boka. Takk for godt samarbeide i forbindelse med treffene. (Som alle skjønner trenger dette opplegget en ryddig forfatter uten primadonnanykker). Og takk for den fine ”talen” du holdt for ungdommene på lanseringa!
• Huseby kompetansesenter med Berith i spissen skal ha all takk for at vi fikk gratis kost og losji!
• For ikke å glemme ledsagerne, Sissel Helen, Ellen, Mari, Maja og Maria. Spesielt takk til Maja og Maria som til sammen har ca 25% syn og som fulgte de eldste ungdommene til platekompaniet etter pizzaen og videre til Oslo City - selv om det begynte å bli temmelig seint på kvelden - for å kjøpe akkurat DEN CD-en som en av ungdommene bare MÅTTE ha. Og - som lot dem gå helt alene på Karl Johan.
• Og takk til Rønnaug som på MEGET kort varsel kunne stille opp som nattevakt.
• Takk til min kollega Trine for solid støtte under henting og følging ved ankomst og avreise.
• Og takk til kollega Kari som med godt humør printet ut kilovis med blindeskrift på kort varsel!
• Også takk til forsynet som forhindret at Lotte med Silje under armen ikke ble påkjørt da hun gikk på rødt lys!
• Takk til Norges Blindeforbund (Utdannings- og opplæringslegatet) for økonomisk støtte da Fritt ord den møkkaorganisasjonen som vanlig ikke ville gi oss penger.
• Og – takk til Fritt ord. Uten den tidligere omtalte utlysninga hadde dette jo faktisk ikke blitt noe av!

Det var på høy tid at denne boka kom. Som vel de fleste av denne bloggens lesere MÅ ha fått med seg er bøker med blinde hovedpersoner en sjeldenhet. Ofte figurerer blinde mest som bifigurerer og blindheten blir i stor grad framstilt som et problem eller en tragedie.

Andre norske bøker med blinde hovedpersoner er :

• Eli Erichsens triologi om ”den muntre og forstandige Signe fra Finnmark” som mister synet og kommer på Dalen Blindeskole. (Aschehoug 1965 -)
• Men du kan ikke flykte (Aschehoug 1978) av skuespilleren Edith Ranhaug, som selv ble blind i voksen alder.

Og det var i hvert fall de jeg kom på.

Edit 21.09. Dette er altså IKKE K-fond-bok så denne må bibliotekene kjøpe sjæl: bare en ting å si : KJØP BOKA!