tirsdag, september 27, 2011

Gi meg friii!!!

I boka Nødinngang av Charlotte Glaser Munch møter vi Julie, 19 år, som noe tilfeldig tar seg sommerjobb som geisha (!) i en japansk klubb i London, før hun til høsten skal etablere seg med sin kjæreste Martin som har staket ut framtida for dem begge, med jusstudier og alt tilhørende. Forfatterinnen har selv hatt en slik jobb i følge forlaget så hun veit nok hva hun skriver om.

Jobben har altså ingenting med prostitusjon å gjøre, men det viser seg jo likevel at dette er en virksomhet som har sin pris. Julie bor og jobber sammen med sin venninne Ida, ei ganske ”vill” og gæern jente, men med varme.

Vi følger Julies dragning mellom tryggheten og det frie uetablerte livet og hennes kamp for å finne seg selv. Regner med at dette er en bok som fenger målgruppa. Den har – ikke uventa for forfatteren – godt språk og historien er effektivt fortalt uten å tværes unødvendig ut.

Dette er forfatterens første roman på fire år.

Så over til de mindre vesentlige ting igjen. Handlinga må være fra noen år tilbake, siden ingen bruker mobil og hovedpersonen må til en telefonkiosk for å ringe.

Her har vi intet mindre enn tre typiske engelske telefonkiosker, tatt i Bloomsbury i London i 2008. Ikke så helt forskjellige fra de typisk norske
som vi ser et eksempel på her.

Så kan vi kanskje avslutte med sangen Gi meg fri med Kirsti Sparboe, her fremført ved den norske Grand Prix-finalen i 1966.

søndag, september 25, 2011

Å overleve mobbing

Den særdeles produktive forfatteren Bjørn Ingvaldsen har i år skrevet en bok om mobbing. Forfatteren har i det siste også begynt å skrive i en litt mer ”stillferdig” stil enn den litt mer eller mindre morsomme og heseblesende stilen han er kjent for i for eksempel Espen Herbert-bøkene. Bloddråpetreet handler om Balder, som fyller 13 i løpet av boka, kalt Ballen av klassekameratene, og det forteller jo litt. Dette er en jegfortelling, språket er særdeles enkelt, av og til på grensa til flatt, men jeg synes det funker. Akkurat slik man kunne tenke seg en 13-åring ville uttrykke seg. Boka gir en troverdig portrett av en 13 år gammel gutt og sårheten kommer godt fram. Balder viser også en genuin interesse for natur og fotografering. Dette tar litt plass i boka, så kanskje ikke alle unge lesere henger med hele tida.

Balder har det ikke så enkelt, de eneste vennene han har er to bussjåfører på skolebussen, og Børge på ruteopplysninga. Akkurat som i Pippi av Grete Randsborg Jenseg (som jeg nettopp har blogget om) blir det ingen endelig løsning på mobbinga i boka. Og det kan være like greit, for kanskje blir det bare ekstra sårt for de av leserne som blir utsatt for mobbing hvis alt ordner seg på mer eller mindre troverdig vis. Ædabæda, liksom. Men Balder er forsynt med verdighet og en indre styrke, og når de hjelpeløse voksne svikter er det Balders egne (litt) opprørske handlinger som peker mot en mulig positiv utvikling.

Slutten gir jo assosiasjoner til Almstriden i Stockholm i 70 – åra, som jeg har blogget om før, uten at jeg her skal røpe for mye.

Her et fotografi av forfatteren under åpninga av nettstedet ungdomsbøker.no dessverre med ryggen til. (Vår venn Balder hadde nok ristet på hodet av dette bildet.)

Ungdomsbøker.no

er nok et forsøk på å sette fokus på ungdomsboka og å få ungdommen til å lese. Det skal det bli skikkelig spennende å se hvor mye dette så vidt jeg kan skjønne i utgangspunktet forlagsstyrte nettstedet vil bli brukt av ungdommen selv.

Det virker som om det er de samarbeidende forlagene som selv legger ut omtaler av sine respektive bøker. En (lyn)rask sjekk viser at noen av omtalene er identisk med forlagsreklamen på websida, noe vi ser et eksempel på her:
Så er det altså meningen at brukerne – ungdommen – skal kommentere bøkene. Regner med at litt drahjelp fra ivrige lærere etc kan være en fordel for å sette litt fart i sakene. (Ikke noe gæernt i det, for sannsynligheten for at ungdommen selv skal oppdage og bruke stedet i konkurranse med alt annet er kanskje ikke overhengende). Det er også grunn til å lure på om forlagene siden vil bruke ungdommens omtaler av bøkene i sin markedsføring, og det kan man jo mene hva man vil om.

En litt rask sjekk viste at svært lite er skjedd foreløpig, både hva stemmer og kommentarer på bøkene angår. Ikke annet å vente siden nettestdet bare har vært åpent i en drøy uke. Litt fiffig er det at bøkene er tagget med emneord, slik at man kan få flere bøker om samme emnet. Et klikk på emneordet homofili gir for eksempel (uuuups !!) foreløpig bare er 2 bøker men regner med at flere kommer til etter hvert.

Da har det skjedd litt mer på det såkalte Forumet, som tar opp forskjellige temaer. Følg med , følg med!

Så kan det jo diskuteres i det vide og det breie hvor mye et slikt nettsted vil sette fart i lesinga, men vel verdt et forsøk. De små dødningsskallene er i hvert fall riktig kule.
Her logoen for kjærlighet.

Jeg synes for resten at det var litt alarmerende at det ikke var noen aldersgrense oppover for å bli registrert, men lover på tro og ære å holde meg unna! (Ha ha , noe annet hadde da virkelig tatt seg ut!)


Her fra åpninga av nettstedet under Oslo bokfestival. På bildet forfatterne Harald Rosenløw Eeg, Sigbjørn Mostue (dessverre helt skjult av ordstyreren forfatteren Bjørn Ingvaldsen ) 2 unge gutter som representerer leserne og helt til høyre Ingelin Røssland i samtale om ungdomsbøker. Ingen sa noe oppsiktsvekkende og stemninga var god.

Her et foto av publikum som koste seg i høstsola.


Til slutt et fotografi av to profilerte barne- og ungdomsbibliotekarer, for anledningen i et oppstemt hjørne, Oddmund K og Ragnhild Madsen, sistnevnte leder av IBBY Norge.

fredag, september 23, 2011

Action action action og helt fantastisk sex

Dødens skygge av den danske forfatteren Jacob Weinreich er første boka i en spenningsserie.
Hovedpersonen er Ida Toft, asosial outsider, går første år på videregående. Hun blir dratt inn i et gangsterdrama, med narkotika og annet fælt, og forelsker seg i en av skurkene, en litt veik type. (Det er altså med ham hun har den "fantastiske sexen".) Forfatteren sier at det ”aldri – aldri! finnes noen unnskyldning for å kjede leserne!"

Fortællingen.dk sier at det er en ”pokkers god roman, som er skrudd sammen sånn at den virkelig fenger.”

Og jo da, her er vold og action over en lav sko, til tider så voldelig at det hadde skremt vettet av et samlet barnebokmøte på Deichman i hine hårde dager, men mye har jo som kjent skjedd siden da. Intrigen er litt tynn. Innbakt i handlinga er også savn etter far som det viser seg... ja kanskje ikke jeg trenger å røpe det.

Til slutt blir Ida SPOILER ansatt i politiet og akkurat DET er litt usannsynlig, da. Men skitt.

Det kan være naturlig å sammenlikne med en annen krimheltinne, nemlig Engel Winge som er på samme alder , heller ingen ”snill pike”. Men i denne serien er det mer humor, og hovedpersonen er en mer levende og sammensatt person. Forlagsreklamen sier at Ida er et "tøft forbilde for unge jenter". Så jenter: her er det bare å begynne å trene karate og øve seg på å sloss med glasskår og andre metoder! Og ikke gjør som mora di sier: bare vær ukritisk med tvilsomme typer, du!

Dette er første boka i en serie.

onsdag, september 21, 2011

En bok jeg ikke riktig veit hva jeg skal synes om

Hilde Hagerup prøver seg på en for henne ny sjanger i år, og det skal hun ha all ære for. Kanskje hun ble litt lei av de litt triste sosialrealistiske bøkene hun pleier å skrive. Boka heter Spøkelsene på Frostøy med undertittel Bak dødsfjellet og er første bok i en planlagt serie på 3.

Selv om det står i blurben – skrevet av den kjente ”bokinspiratoren” Liv Gade (HÆ! BOK-inspirator! Hva giiiiir dere meg, fiiiiint skal det være sa kjerringa hun snøt seg i blondegardinen men nå datt jeg vel nedi gammaloggrettenhølet igjen) – ”Velskrevet krim for barn. Det er en lykke at dette skal bli en serie!” men KRIM er det nå i hvert fall ikke!

Vi møter blant annet
  • Jens er nederst på rangstigen hva popularitet angår, blir utsatt for mobbing, han bor sammen med sin
  • mor som det altså viser seg er blitt et spøkelse ( SPOILER-varsel unødvendig siden dette også står i forlagsreklamen), så møter han
  • Wilma, ei jente som også viser seg hmmm hmmm hmmm ... og sammen med henne møter han etter hvert en hel
  • haug med andre spøkelser og gjenferder. Deriblant
  • bestemora, litt av ei dame, skikkelig fæl, en slags sjef over dem alle, men nå bør jeg nok legge ut en SPOILERVARSEL: Jens møter også sin
  • far, som forsvant da Jens var liten og som også er blitt spøkelse.

Noe av intrigen går ut på at for å overleve er spøkelsene avhengig av å skremme barn, slik at de kan lage et slags fludium av ”skremselet” og derfor er flere barn fanget på ”Den Andre Øya”. Og Jens er tenkt å hjelpe til med å gjennomføre disse stygge planene.

Er boka skummel? Ja i hvert fall innimellom. (Jeg er altså ikke av de mest lettskremte, det skulle kanskje bare mangle, så mye barne- og ungdomslitteratur som jeg har lest) men jeg tror kanskje at skrekkeffekten forsvinner noe siden det vrimler av spøkelser gjennom mesteparten av boka.

Boka har en del humor (av det groteske slaget) og beskrivelsen av spøkelsenes kosthold frir i hvert fall til ungas skrekkblandete fryd over alskens ekkelheter:
  • Musehalesuppe
  • Edderkoppspy
  • Salte slangeskinn
  • Kremet fluelort
Akkurat dette er kanskje litt velbrukte virkemidler for oss voksne, men vi kan vel unne de unge leserne dette.

Boka er – ikke uventet av forfatteren – godt skrevet og med en viss poesi i språkføringa. Den kan minne en del om Kirkegårdsboka av Neil Gaiman men holder ikke helt det samme nivået. Skulle kanskje bare mangle da Hagerup er nybegynner i denne fantastiske sjangeren, mens Gaiman er mer dreven.

I følge forlaget er boka beregnet for barn fra 9 år og da er det jeg begynner å lure, men:
  • er jeg for tantete, nå ?
  • begynner jeg å bli farlig gammel og grå?
Mens moren kjemper hardt for å friste tilværelse som spøkelse og samtidig være en god mor forblir faren i spøkelsenes verden. Og dette er svært sårt, så trist at jeg lurer på om dette ikke blir mer enn en ni-åring kan takle.

"- Pappa sa jeg.
- Ja?
- Hvor lenge blir du?

Mamma så på fingene sine. Wilma så bort.

- Jeg er her nå, sa pappa.

Det var ikke det svaret jeg ønsket meg.

Jeg hadde ønsket meg en vanlig pappa. En pappa å spille fotball med. En pappa å dra på fisketur med. Ikke en pappa som skulle tilbake å kjempe mot grusomme spøkelser.

Men man kan ikke alltid velge på øverste hylle. Noen ganger må man ta det man får, selv om det bare er noen få timer med en kopp kakao på en glassveranda før soloppgang. (s 291)"
Noe av det samme temaet finner man i boka Den flyvende hollender, som jeg tidligere omtalte i blogginlegget om Gro Sibekos bok Blodmånenatta, så kanskje man kan snakke om en ny trend i norsk barnelitteratur?

Det Jens sitter igjen med i slutten av boka er altså en pappa som ikke er død og derfor ikke gjør det mulig å bearbeide noen sorg, en mor som ikke er i stand til å ta seg av ham, en grotesk bestemor og én venn. Som er spøkelse. Og til slutt denne Andreas Vik, en litt pussig fåmælt type som tilbyr seg å ta seg av ham gjennom sommeren som er en vanskelig periode for moren.

Triste greier.

Til slutt kan jeg jo si at Jens kommer styrket ut av disse fæle opplevelsene og får et overtak over sine tidligere plageånder.

Jeg lurer litt på hvordan resten av serien utvikler seg.

Til slutt litt musikk. Egentlig er det vel bare tittelen på låta som passer inn men siden jeg ennå ikke har spilt noe av Rickie Lee Jones på denne bloggen kan jeg jo benytte anledningen til å gjøre noe med denne forsømmelsen.

PS: nei, det er i og for seg ikke NOE gæernt i å inspirere folk til å lese bøker. Etter et raskt søk på google ser det ut som vi bare har 1 bokinspirator i dette landet. Et særdeles eksklusivt yrke med andre ord.

onsdag, september 14, 2011

Sommerferielesning 2

Endelig fikk jeg lest Sov du så diskar jag av Stig Claesson som ”är den korta sagan om John Andersson og Ida Adriana”. Denne hører til en litt seinere periode av forfatterskapet og kom ut i 2004. Forfatteren hadde nok sin storhetstid i den perioden da Hvem elsket Yngve Frej etc kom på 60 – tallet, hvis man nå skal mase med all denne sammenlikninga men jeg kan varmt anbefale denne boka også. Noe av det jeg liker er alle de småmorsomme digresjonene og de litt sære personskildringene. Forfatteren kommer inn på røyking, epler, litteratur selvfølgelig, norske guiljotiner ( musefeller ha ha morsomt), katter, (jegpersonen er ikke nødvendigvis så overbegeistra for dette dyret) gressklipping med mer. Og alderspensjon minsann. Sentralt i handlinga er altså en kjærlighetshistorie mellom to eldre personer. Og om .... ja det kan dere vel tenke dere sjæl.

Stedfortrederen av Merethe Lindstrøm er en bok av det mer dystre slaget. Boka er basert på virkelige hendelser, nemlig Bastøy skolehjem og opprøret. Dette er et tema som krever sin forfatter for å unngå å snuble i sosialpornografisk snørrogtåregørr. Boka har to hovedpersoner,
  • Kai, som 13 år gammel blir sendt til Bastøy ( i boka heter øya Stenøy) på et særdeles tvilsomt grunnlag og en
  • nyansatt ung lærer, Johannes.
Kai er skildret i første person entall og han forteller uten store fakter om grusomme hendelser og overgrep. Den nøkterne jegstemmen gjør fortellinga ekstra sterk og forfatteren gir – sikkert ingen bombe hva denne forfatteren angår - en særdeles troverdig skildring av en ung gutt. Læreren Johannes er en veik type, som ser uretten men som vegrer seg for å gripe inn. Også Johannes utvikling er spennende lesning.

Det eneste jeg reagerte litt på i den ellers språklig svært habile boka var at forfatteren skriver ”jobbe”. Kanskje ”arbeide” passer bedre i en historisk roman fra begynnelsen av 1900-tallet.

Ganske dyster ferielesning altså, men det skal bli verre. I serien ”Nå har også jeg lest en bok som alle andre har lest for lengst” er vi kommet til Veien av Cormac McCarthy. Dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren, og det er den mest intenst spennende boka jeg har lest på aldri så lenge. Og den tristeste.

Vi følger en far og en sønn på vandring i en verden like etter den store katastrofen og omgivelsene er for å si det mildt dystre. En skikkelig dystopia altså, men uten monstre, mutanter og annet ”fantasysnadder”. Det eneste som finnes av mat er hermetikk og .... ja, du gjetter riktig! De få gjenlevende er desperate og man kan ikke stole på noen. Uten skytevåpen har du ingen sjanse. Som kontrast mot grusomhetene er forholdet mellom faren og sønnen og poesien i replikkene. Dette og den sterke viljen til å overleve tross absolutt alle odds er bokas positive budskap. Og den lille strimen av håp på den godheten som tross alt finnes i verden.

Er det for resten noen som husker ungdomsboka Skyggeulven av Whitley Strieber fra 1987? Også her er vi like etter det store sammenbruddet. Mens det ikke kommer helt klart fram hva som forårsaket katastrofen i McCarthys bok har det i Stribers nettopp skjedd en atomkatastrofe. En mor ( zoolog) og hennes ene gjenlevende datter er i en liknende situasjon som far og sønn i Veien, og for å søke beskyttelse allierer de seg med en ulvestamme. Også denne boka hadde - trass det særdeles dystre temaet - et håp og en sterk tro på naturen – altså her representert med ulvene. Så vidt jeg husker en sterk bok som godt kan dras fram fra magasinet.

Jeg har også lest Skjut appelsinen av Mikael Niemi, mest kjent for Populærmusikk fra Vittula. Skjut appelsinen er en ungdomsbok og en ganske sterk skildring med mobbing og vold som hovedtema. Den bør jeg kanskje behandle litt mer grundig så forhåpentlig kommer jeg tilbake til denne. Den er i hvert fall ikke foreløpig oversatt til norsk.

Og så er bokhøsten kommet og jeg skal igjen kaste meg over barne- og ungdomslitteraturen. May the force be with me!

mandag, september 12, 2011

Jakten på Knut Hamsuns fødested

I følge Hamsunlaget i Lom var den store forfatteren født på Garmostrædet i Garmo 4. august 1859.

Her det beskjedne huset sett fra forsida

og her fra sida. (Huset er flytta fra sitt opprinnelige sted.)

Stedet er godt synlig fra veien, dessuten er det et tydelig skiltet slik at ingen turister skal unngå å finne denne forfatterens første hjem.


Her et nærbilde av bautaen.



Så et bilde av Skultbakken i Vågå som Vagværingene hevder er Knut Hamsuns fødehjem. Foran ser dere undertegnede som (kanskje noe unødvendig) peker mot plassen ( som antakelig er noe forandret siden dikteren selv (skal ha) bodd(e) her i sin spede barndom). I motsetning til fødestedet i Garmo ligger dette andre fødestedet litt mer usentralt til, men slettes ikke umulig å finne for interesserte.

Her igjen et bilde av undertegnede som støtter seg litt henslengt mot statuen som ble reist i anledning Knut Hamsun-året.

Til slutt hele Skultbakken sett litt nedenfra.

Men... ble han nå egentlig født her?

På andre sida av Vågåvatnet ligger gården Viste. Mange mener at det var her Hamsun ble født - i ordets egentlige forstand - da moren arbeidet her og plutselig fikk veer. Igjen undertegnede som peker mot dette tredje fødestedet.

Og her et nærbilde av gården slik den ser ut i dag.

Hvor den store dikteren EGENTLIG ble født får vi muligens aldri vite, men det som ER sikkert er at verken Lomværingene eller Vagværingene noensinne kommer til å gi seg . Og det samme kan det kanskje være. Uansett forlot Hamsun og familien landsdelen da han var tre år. Dessuten ble Knut Hamsun ganske fornærma da han fikk vite at huset på Garmo blei flytta, så kanskje Lomværingene kan jekke seg ned litt.