Brumm brumm brumm!

Så vidt jeg har skjønt kan ikke den russisk-tyske forfatteren Wladimir Kaminer kjøre bil. I boka "Min tyske jungelbok" forteller han om alle sine reiser til bokhandlere og bibliotek rundt om i hele Tyskland for å snakke om og lese fra bøkene sine. Da reiser han alltid med tog. (Det ser ut som at tognettet er såpass godt utviklet i Tyskland at dette er en ukomplisert reiseform.)

Heller ikke Kaminers far kan kjøre bil.

”Slik kom min far på ideen om å ta førerprøven. Det holdt ham opptatt de nærmeste to årene. Tre ganger byttet han kjøreskole. Den første kjørelæreren hans hoppet ut av bilen midt i trafikken mens han bannet på tre forskjellige språk. Den andre kjørelæreren nektet skriftlig å sitte i samme bil som ham. ”Herr Kaminer betrakter hele tiden føttene sine mens han kjører,” skrev han i en erklæring til sjefen sin på kjøreskolen. Det var selvfølgelig løgn. Det stemte nok at min far aldri så på gaten mens han kjørte, og at han så ned isteden. Men det var ikke føttene sine han stirret på, det var pedalene, for ikke å tråkke feil. Den tredje kjørelæreren var en modig kar. Etter at de sammen hadde tilbrakt flere timer i bilen og stirret døden i hvitøyet, ble de som brødre. Denne kjørelæreren greide å snakke faren min fra førerkortideen for godt”

(Fra Russerdisko s. 22 , Damm 2004, oversatt av Ute Neumann.)

Selv kan jeg heller ikke kjøre bil, men i motsetning til Kaminer senior ga jeg meg etter én kjørelærer og tre dobbelttimer. Jeg strevde mest med å holde meg på høyre side av veien, uten at jeg kan si at denne vegringa mot høyresida var politisk motivert. Regner vel egentlig med at det ikke hadde gått særlig bedre i land der man kjører på venstre side av veien. Til mitt forsvar kan jeg si at jeg har klart meg uten lappen i snart 56 år, og regner med at jeg skal klare meg i 56 år til. Og blir jeg eldre enn det er det vel strengt tatt ikke forsvarlig å sette seg bak et ratt.

Litt tilbake til litteraturen. For nå kom jeg plutselig til å tenke på Padda i Paddeborg fra boka Det suser i sivet. Han burde som kjent for dem som kjenner boka heller aldri ha satt seg bak et ratt. (Og de som ikke kjenner denne boka bør snarest se å få gjort noe med akkurat det.)

Nå kom jeg plutselig på en film også. Nemlig Night on Earth av Jim Jarmusch. Filmen er delt i flere sekvenser og i New York-delen møter vi en taxisjåfør som neppe har klart førerprøven, han utfører for eksempel en del ”gresshoppehopp”. (Det var forresten jeg også ganske god på i min kortvarige karriere som bilist.) Det er den fantastiske skuespilleren Armin Mueller-Stahl som spiller taxisjåføren. Her har dere en sekvens av filmen hvor denne spesielle kjøreteknikken demonstreres. (Filmen er forresten uunnværlig for enhver filmelsker).

Og til slutt avslutter vi med selveste Hep Stars, her et liveopptak fra Oslo i hine hårde dager hvor de framfører den kjente låta Cadillac. (Dessverre er ikke billedkvaliteten den beste, og begynnelsen av lydopptaket ikke helt på topp men ellers er det ingenting å si på framføringa.) Teksten er kanskje ikke helt i tråd med innholdet ellers i bloggposten men eresånøyea!

Subjektivt om Tyskland

Ja, hva veit man egentlig om Tyskland?

Her i korthet litt om mitt forhold til Tyskland. Siden jeg er født 8 år etter krigen hadde jeg ingen harde følelser overfor tyskerne før Berufsverbot i 70 – åra (og da gjorde jo selveste Rudi Dutschke oss den æren å komme til Oslo for å holde foredrag i Gamle Universitetets aula). Den kalde krigen, Berlinmuren og DDR var dystre saker men så falt endelig muren med Willy Brandt som glad tilskuer, og den gleden unnet vi ham vel alle. Tyskland er kanskje ikke så eksotisk men greit og streit og tyskerne er sikkert ikke så annerledes enn oss.

Så over til det kulturelle. Tysk musikk har jeg aldri visst mye om, annet enn sikkert fordomsfulle forestillinger om Schlägere og ”ompa-musikk” og blei jo ikke akkurat forundra over at Wenche Myhre slo igjennom akkurat i Tyskland. Ja pokker, nå holdt jeg jo på å glemme Nina Hagen. Kunne kanskje tatt med Marlene Dietrich men det var litt før min tid.

Og hvilke bøker, da? Her kommer en oppramsing fritt etter hukommelsen : I 70 åra leste jo ”alle” Steppeulven av Herrman Hesse, Døden i Venedig av Heinrich Mann, etter at hele nasjonen hadde gått mann av huse for å se filmen med samme navn i begynnelsen av 70 åra, her har du traileren, også med litt av den berømte scenen der den pur unge og billedskjønne Björn Andrésen går innimellom noen søyler, (siden ble det laget en morsom parodi på denne scenen i en film av Ken Russel om Mahlers liv, og Mahler trekker litt på smilebåndet sammen med publikum han også), og vi leste Heinrich Böll, og så Katarina Blums tapte ære på kino, og da Gunter Grass fikk nobelprisen leste jeg Gdansktriologien med Rottinnen som min klare favoritt, og så er det sikkert flere enn meg som husker filmatiseringen av Blikktrommen, ja nå blander jeg jo bøker og film over en lav sko, og dessuten burde jeg vel snart sette et punktum. Og så? Barnebøker? Erich Kästner (litt ute nå selv om Lise Lotte eller omvendt er nyoversatt, får vel lese den på nytt for å sjekke om det var nødvendig i dag eller om ikke tida har gått fra den), ja og så Peter Härtling men det er jammen ikke mange bøker som er oversatt av ham heller. Michael Ende derimot. Oj! Holdt jo på å glemme Cornelia Funke! Mens jeg sitter her og taster og det jeg måtte ha igjen av hjerneceller aktiviserer seg enda litt mer kan jeg jo nevne Werner Herzog. Og Fassbinder. Husker også filmen Mefisto (bygget på en roman av Klaus Mann, med den fantastiske Klaus Maria Brandauer i hovedrollen). Tilbake til litteraturen igjen : Berthold Brecht! (Hadde jammen tatt seg ut hvis jeg hadde glemt gamle Berthold!)

Og så til slutt litt om mine reiser i Tyskland. Så vidt jeg husker skifta vi tog i Hamburg en gang tidlig på 80 – tallet. Ingen sjelsettende opplevelse akkurat. Ellers har vi tatt litt tog i Nordtyskland. (En gang vi tok ferga fra Danmark til Schleswig-Holstein ble vi stående ved en bussholdeplass i midten av nowhere men det gikk bedre enn frykta! Nesten litt sånn som i Kaminers tyske jungelbok). Vi har også vært i denne byen. Bortsett fra å smake på den berømte marsipanen besøkte vi blant annet Budenbrookhaus som er et museum hovedsaklig om forfatterfamilien Mann. I kjelleren, like ved toalettene, var en liten utstilling om den jødiske forfatteren og anarkisten Erich Kurt Mühsam som ble drept av nazistene i 1934. Kanskje den er flyttet til et mer sentralt sted nå? Sikkert ikke bare vi og den litt beskjemmede billettselgeren som har reagert på plasseringa. Noe som spesielt slo meg i 90 – åra var at tysk ungdom ( i hvert fall de som jobbet på ungdomsherberget i Lübeck) kunne forbausende dårlig engelsk og at tyskerne er usannsynlig sunne mennesker. De hadde de mest sammensatte juiceblandinger som tenkes kunne. Ellers er tyskerne høflige og greie. Og glade i hagenisser. Og det finnes noe som heter høytysk og noe som heter plattysk og et ikke helt ubetydelig antall bindingsverkshus.

Dessuten har vi reist med buss tur retur Købehavn Berlin gjennom et noe monotont landskap. Muligens brakkland som Kaminer også skriver om. Og hva gjorde jeg i Berlin? Antakelig det vanlige. Det vil si det som antakelig er vanlig å gjøre når man er turist i Berlin. Når det gjelder øl er spesialiteten Berlinerweisse, som er farget sterkt grønt med konditorfarge. Hippt og godt.

Akkurat nå leser jeg Min tyske jungelbok av russeren Wladimir Kaminer. Dette skal være den andre boka i en reisetriologi – i følge vaskeseddelen. På norsk er det bare kommet ut tre bøker av omtalte forfatter. Den siste i 2003 (norsk 2005), i alt er det kommet ut 12 bøker av forfatteren, og etter Min tyske jungelbok 6 bøker. Stå på CappelenDamm!

Min tyske jungelbok er en morsom og trivelig reiseskildring der forfatteren forteller om alle små og store steder i Tyskland han har besøkt på sine utallige opplesninger. Og overbærende om tyske særegenheter sett fra en russisk emigrants synsvinkel. Regner med at han - i motsetning til meg - forholder seg litt fritt til sannheten, men det gjør ingen ting. En ting som slo meg er at det mest var bokhandlerne som arrangerte forfattermøter og faktisk bare et par bibliotek. (Blant annet i byen Rathenow for de som måtte lure. ) Bibliotekarene der var svært rause med drikkevarene og spyttet da ikke i glasset selv heller. Det blir nok lenge til norske bibliotek serverer annet enn alkoholfritt på forfatterkveldene. I kapitlet om Frankfurt får vi ta del i enkelte avsløringer fra den berømte bokmessa. Kaminer minner meg mer og mer om den svenske forfatteren Claes Hylinger, for eksempel hans bok Færdaminnen; bland norska diktare, fiskare och bönder. Som jeg har blogget om før. Så man kan ikke utelukke at ut fra noe-som-likner-prinsippet vil de som liker Kaminer også like Hylinger og muligens vil forfatterne også like hverandre. Aldersforskjellen til tross. Boka er ikke så lang og med korte kapitler så den er også ypperlig sykesenglitteratur.

Litt tilbake til Tyskland igjen. Holdt jo på å glemme språket! Jeg liker tysk, det er et greit språk med klare regler og god orden. Og mye lettere enn fransk som jeg sliter slik med for tida. Så hvis ikke norsk forlagsverden viser ansvar kan jeg alltids prøve meg på Kaminer på originalspråket.

Så til poenget med hele denne bloggposten : når jeg leser utenlandsk skjønnlitteratur skal jeg heretter vie litt mer oppmerksomhet til Tyskland. Og tar gjerne imot anbefalinger! Kom forresten på at jeg har lest Den korte enden av Sonnenallee av Thomas Brussig også.

PS: En ting som slår meg : ofte kommer innflytterne til å kjenne et sted bedre enn en innfødt fordi de ”fastboende” ofte har grodd fast. Slik som altså Kaminer viser i Min tyske jungelbok.

PS 2: Om boka kan brukes som reisehåndbok? Absolutt! Lekkerbiskenen purkeost bør du absolutt få med deg. Og en konsert med den lokale gruppa Mockefuck. For min del fikk jeg fryktelig lyst til å reise til Tyskland igjen, men først skal jeg lese Russerdisco.

PS 3 : Kaminer : hva skjedde egentlig i byen Waldbröl? Siden stedet ikke blir særlig flatterende omtalt i boka? Serverte de bare gulrotsaft under opplesningen?

PS 4 : Før du kaster deg over tastaturet nå : jeg veit at Mahler er østerriker og ikke tysk! Det var bare ikke det som var poenget.

PS 5 : Aprops krigen : i 1971 debuterte Eivind Reinertsen med boka Lukk opp dørene - krigen er over. (Aschehoug) . Denne boka fikk han Tarjei Vesaas debutantpris for. Den står faktisk i bokhylla mi sammen med På vei tilbake. Lurer på om disse bøkene er leselige i dag. det skal jeg jammen teste en gang. Ser også at forfatteren døde i 2001, og ble altså ikke mer enn 52 år gammel. Siste boka kom ut i 1993, hvis man kan stole på wikipedia. Og det burde man jo.

PS 6 : men nå må jeg lese franskleksa mi! Ellers vil vel M se på meg med et blikk som vil få selveste Gerd Wang til å se ut som den reneste pusekatten!

Russisk overlevelsesevne

Da jeg leste Reisen til Trulala av Wladimir Kaminer kom jeg plutselig på en annen bok med en ung russer i hovedrollen, nemlig Metro av Alexander Kaletski. Ja akkurat forfatternavnet husket jeg jo ikke, men sjekket Deichman og bestilte sporenstreks boka med henteavdeling Majorstua filial. Fin fin service Deichman! (Siden fant jeg ut at dette var helt unødvendig da vi faktisk selv hadde et (støvete) eksemplar i hylla. Sorry Deichman for bryderiet. )

Handlingen i Kaletskis bok er fra siste halvdel av 60 – åra, da denne karen satt ved makta. Boka bygger i stor grad på forfatterens eget liv; som hovedpersonen Sasja var han selv teaterskoleelev fra 1965 til 1969, og som Sasja opptrådte han med sanger som ikke var ”godkjent” av partiledelsen og til slutt klarte han å komme seg til USA, eller Amerika som Sasja sier.

”Da sosialismen kom, skulle det ikke være flere konger, men hver eneste ung sovjetisk mann ble en prins ... Be en hvilken som helst sovjetisk prins ønske seg tre ting, og han kommer helt sikkert til å si:
For det første – å ha propiska og en leilighet i Moskva
For det andre – å slippe unna militærtjenesten.
For det tredje – å foreta en lang reise utenlands, fortrinnsvis for alltid.” s 209.

Trass i politisk ufrihet, redsel for å bli angitt selv av de nærmeste, håpløse byråkratiske regler, elendig helsevesen, tvangsinnleggelse på psykiatris sykehus av opposisjonelle (slik som kjæresten Lena utsettes for når hun i sinne forbanner hele det sovjetiske regimet) klarer Sajsa og hans noe spesielle venner å holde humøret oppe med humoren som våpen og de viser stor kreativitet for å gjøre det beste ut av forholdene.

Det må være et eller annet med den russiske folkesjela som gjør at de har denne overlevelsesevnen:

”Hvorfor elsker vi å synge? Hva får oss til å gjøre det? Hvorfor føler vi overhode trang til å ta et dypt åndedrag, åpne munnen og sende en hemmelighetsfull melodi ut i stillheten? Hvor får vi denne styrken og viljen fra? Etter å ha arbeidet hele dagen, stått på en tettpakket trolleybuss, ventet i matvarekøene, plystrer vi på gaten, nynner på kjøkkenet, synger under dusjen og til og med på scenen. Men det er ikke bare det at alle synger – noen er også villige til å lytte, og det finnes ikke bare en eller to slike tosker, men hundrevis.” (Sorry glemte sidetallet og siden jeg bare hadde lagt inn en postitlap fordi den fetisjisten av en eier av denne boka ikke tåler eselører i bøkene sine finner jeg heller ikke tilbake til sitatet uten å måtte lete gjennom hele boka og det har jeg i hvert fall ikke tid til).

Og vodkaen kan man vel heller ikke unngå å komme inn på. For eksempel Sasjas eksentriske husvert Tojliks harde forbruk av vodka. Som leder av en ”dissentergruppe” kjemper han en hard kamp når regjeringen bestemmer seg for å sette opp prisene. En hederskar som siden... ja nå kan jeg jo ikke røpe alt heller da.

Boka er skrevet med mye humor og ironi men da Sasja og han skuespillerkolleger blir invitert til USA (fulgt av en representant for kulturminiseriet som sørger for at ”sovjetkunstens banner” ikke blir tilsølt av de kapitalistiske ”landenes svineri”) setter latteren seg litt fast i halsen.

For å komme inn i det forgjettede land blir reisefølget forsinket i tollen fordi de må forklare at de sprialformede vannoppvarmerne ikke er våpen, men sammen med grytene en nødvendig del av bagasjen for enhver sovjetborger på utenlandsreise. Når de endelig kommer fram blir det kortslutning på hotellet fordi de utsultede skuespillerne går i gang med å tilberede de medbrakte ertesuppeblokkene. ( s 240)

Latteren setter seg også i halsen når Sasjas reisefølge tar med seg papptallerkener og engangsbestikk fra bankettene for å ”imponere venner og slektinger” hjemme. Eller når vi leser om hvor sjokkerte de blir da de oppdager at det ikke er køer foran butikkene.

Det ser ut som at dette er den eneste boka av forfatteren som er kommet ut på norsk.

Reisen til Trulala ( altså skrevet av Wladimir Kaminer som er over 20 år yngre enn sin landsmann ) er også mer eller mindre selvbiografisk, men jeg regner jo med at forfatteren har smurt litt tjukt på her og der, skjønt gudene veit! Vi reiser til Berlin (hvor forfatteren har bodd siden 1990, altså året etter murens fall), vi møter russere i Paris, på Montemarte ( et sted det holder å besøke en gang spør du meg, håper jeg ikke virker for blasert nå, men det turistifiserte Montemarte er neppe slik det en gang var), vi møter russere i Danmark og i Christiania. Trass i at de i utgangspunktet knapt eier penger viser russerne vi treffer en imponerende oppfinnsomhet for å klare seg i den vestlige verden. Boka er virkelig morsom og stilen får meg til å tenke på den svenske forfatteren Claes Hylingers bøker. (Blogget om før).

Vi får også et innblikk i forholdene i Russland, blant annet russisk stripping som er ”som i Amerika, bare bedre, med mer kultur”, og blir med på reiser både til Sibir, Krim og Trulala. Persongalleriet er overveldende. Det er i det hele tatt fantastisk hvor mye forfatteren har klart å presse inn på under 130 sider. Dette er den første boka på norsk av forfatteren men det har kommet to bøker til. Jeg kan varmt anbefale alle selv om jeg forløpig bare har lest denne. En forfatter som Kaniner jeg mener Kaminer - ha ha morsom stavefeil - kan umulig kødde det til!

1 : jeg kan ikke noe for det men hver gang jeg tenker på Murens fall og Brandeburger Tor dukker NB NB ikke klikk på linken hvis du ikke har usedvanlig gode nerver!!!! denne sangen av Ketil Stokkan opp i mitt hode. Det pinligste øyeblikk i Norsk Grand Prix-historie noensinne.

2 : Nei da anbefaler jeg jo heller å klikke på denne youtube-linken hvor du får høre gruppa Akvarium som har en gjesteopptreden i Kaminers bok. Siden jeg fikk litt valgets kvaler tar vi med en til. Dessuten et par sanger av kultbandet Nautilus Pompilius. Og her Good bye, America. Litt til ære for Sasja som valgte kjærligheten heller enn å benytte anledningen til å hoppe av på sin første tur til vesten!

3 : Men hva med Alexander Kaletski, da? Jo da, her kommer Gentle Predator!

4 : etter dette hyggelige møtet med to russiske forfattere skal jeg til med en norsk fæææææææntasi igjen! Mens to uleste bøker av Kaminer ligger på nattbordet til spott og spe! All denne pliktlesinga MÅ nødvendigvis gjøre noe med en! Litt usikkert hva. Men jeg kan jo ikke klage. Jeg som har bolig, nok mat og frihet til å si og mene hva jeg vil. I den grad noen gidder å lytte. I den grad jeg har noe å si som er verdt å lytte til.

5: Oj! Nå glemte jeg jo nesten denne linken!