lørdag, desember 20, 2014

Vår ukjente historie



I mitt nærmiljø finnes det en bygning som er  godt gjemt mellom blokker og villaer på Hovseter. Det få vet er at dette en gang var barnehjem for blinde barn. (Åpnet 1956). Ikke fordi de var foreldreløse men fordi man mente at blinde barn hadde godt av å venne seg til et liv uten foreldre før de skulle begynne på blindeskole og bo på internat der. (Seinere ble dette en barnehage for blinde hvor også seende barn kunne gå. Bygningen har også huset en spesialskole i Steinerregi for psykisk utviklingshemmede barn og unge. Nå står den tom, uten at jeg veit noe om videre planer for huset.)

Før dette barnehjemmet ble etablert, var det til ”Østafor” i Østfold blinde barn ble sendt. Det skjedde fra 1924 til 1954.

Alt dette står det skrevet om i Tilbakeblikk; Blinde og svaksynte forteller av Jens Dietrichson. Forfatteren har lang erfaring med å undervise blinde og svaksynte, han er utdannet Cand. Polit med hovedfag i pedagogikk, og er i tillegg utdannet syns - og mobilitetspedagog. Boka er gitt ut på eget forlag; Veien videre, og må kalles et pionerarbeid. Det som gjør denne boka spesielt leseverdig er alle intervjuene med eldre blinde og svaksynte. De forteller om livet på blindeskole – og noen har også minner fra barnehjem. Dette er jo en generasjon som er i ferd med å forsvinne, så man kan trygt si at boka kom ut i  grevens tid.

En viktig informant er Tormod Prytz, som fra han var 4 år gammel bodde flere år på barnehjemmet ”Østafor”. På grunn av krigen tok det 7 år før han kom hjem igjen. Det var få som har gode minner fra tiden på barnehjemmene, hvor det kunne forekomme brutale avstraffelser og andre overgrep. Tormod mener selv at årsaken til at han ”har unngått en del bitterhet” var at han etterpå skrev et brev til Blindeforbundet for å orientere om situasjonen. Da han fikk greie på at Blindeforbundet ikke lenger drev stedet, rev han i stykker brevet. Men da hadde han ”fått skrevet det av seg”. S 35. Han er også stolt av at han klarte å overtale foreldrene til ikke å sende to yngre brødre som også er blinde til dette barnehjemmet.

Hvordan dette kunne skje? Hvorfor sendte foreldrene vekk sin små barn? Noen kunne være under 2 år gamle (!) En forklaring er at foreldrene ofte ble utsatt for hardt press, både fra autoriteter i Blindeforbundet , øyenleger og andre fagpersoner. (s 44).

SKOLEGANG FOR BLINDE

Først og fremst handler boka om blindeskolene, først Christiania Blindeinstitutt som ble åpnet 1861 ( over 100 år etter at Valentin Haüy opprettet den første skolen for blinde i Frankrike, og ca 35 år etter at Louis Braille oppfant blindeskriften da han var 15 år gammel), så Yrkesskole for blinde kvinner (1899) men mest om Dalen (1912 – 1975) ( i Trøndelag) , Tambartun ( ikke langt unna Dalen) ( 1975 – 1990) og Huseby offentlige skole for blinde på Hovseter i Oslo ( 1940 – 1992). Huseby var også en yrkesskole hvor det ble undervist i praktiske fag.

Her er inngangen til Huseby kompetansesenter, nå Statsped sydøst. Også i mitt nærmiljø.


Utenfor troner en byste av Jochum Nicolai Müller Johansen, som stiftet landets første skole for blinde.

I 1964 fikk også jenter anledning til å bo på Huseby. Da ble ”nedre internat” eller ”Pikebygget” ferdigstilt. Bygningen står tom i dag.
Flere forteller om hvordan det var å bo på skoleinternat langt vekk fra hjemmet med få muligheter til hjemreiser. Men mange av informantene har i hovedsak gode minner fra tida på blindeskolene. Boka tar også opp begivenheter under andre verdenskrig og hvordan denne innvirket på undervisningen av blinde.  Boka har også mye interessant stoff om sosialt og kulturelt liv og organisasjonsliv. Blant annet hadde en teatergruppe med synshemmede flere oppsetninger på 70 – tallet.

Vi får også en historisk gjennomgang av nedlegging av blindeskolene til fordel for  integrering til skoler i eget nærmiljø. Dette var på godt og vondt, og innebar ikke minst sosiale utfordringer som den eneste synshemmede i klassen. Ingen vil vel i dag argumentere for å sende 6 – åringer til internat langt fra familien, men blinde barn har mistet et fellesskap rundt punktskriften. De har ikke lenger lærere som er eksperter på punktskrift ( flere av lærerne på blindeskolene var selv blinde, noe som gjorde dem enda bedre kvalifisert til å undervise nybegynnere i punktskrift ) og avstand til folk med kompetanse er ofte stor.

Elevene er helt avhengige av dedikerte lærere – og ikke minst foreldre. Og dette kan jeg som jobber som barne- og ungdomsbibliotekar på NLB skrive under på. All honnør til de foreldrene som jobber hardt for at deres barn skal bli gode punktlesere og ha tilgang til de samme bøkene som deres medelever!

I slutten av boka kommer forfatteren med en bekymringsmelding om dagens situasjon. For tida skjer det store omstruktureringer i de institusjonene som har ansvar for spesialopplæringen. Flere fagstillinger har forsvunnet. Han slår også et slag for flere klassitrinnkurs for punktbrukere enn det som tilbys på kompetansetrene ( Huseby og Tambartun, nå Statped sydøst eller Midtnorge) i dag .

PUNKTBØKER FOR BARN

Min egen arbeidsplass, NLB, har et stort ansvar når det gjelder å tilby punktbøker tilpasset nivå og alder, og å finne rett bok til rett person. For å klare dette er vi helt avhengig av samarbeid med lærere og - ikke minst - foreldre. Vårt nye tiltak Punktklubben som er rettet mot barn i barnetrinnet har allerede gitt oss bedre oversikt over nivå og utfordringer til hvert enkelt barn enn det vi hadde før. (I alt er det under 50 punktskriftlesere i barneskolen i Norge i dag, så gruppa er ikke så stor.) De trykkemetoder vi bruker nå gjør det mulig å produsere litteraturen mye raskere enn før, og siden vi printer ut ”on demand” er det ikke lenger nødvendig å lagre bøkene.

Når elevene har klassekurs på Huseby .... unnskyld Statped sydøst – besøker de gjerne oss på NLB – og omvendt. Det er en unik anledning til å møte ungene personlig. Måtte vi fortsatt få den muligheten.

Tilbake til boka igjen. Boka har et unikt billedmateriale, layouten kunne kanskje ha vært proffere; sidene blir litt kompakte og jeg savner stikkordregister. Derimot har boka en rikholdig litteraturliste. Boka forteller en historie om noe de fleste vet svært lite om og burde være av interesse også for andre enn oss i ”bransjen”.

PS: emneordet "Blindeskrift" er egentlig utdatert. Den offisielle definisjonen er  "punktskrift" eller "braille".   

onsdag, desember 03, 2014

Hva fanden ER dette for noe?

Enda et forsøk på å pådytte jenter tvilsomme idealer? Utsette dem for slanke- og utseendepress? Trekke 50 – tallsholdninger over hodene på dem? Tilbake til kjøkkenbenken?

Som dere sikkert har skjønt snakker jeg nå om Populær. En selvbiografi. Vintage-tips for nerdete jenter.  Tenåringsjenta Maya van Wagenen kom over en bok med tittelen ”Glamour Guide for teens” fra 1958 (!)  (Og som nå selvfølgelig er blitt trykket opp igjen - med all sannsynlighet på grunn av van Wagenens bok.)

Maya van Wagenens prosjekt er å systematisk og samvittighetsfullt følge alle rådene i denne boka, og å skrive ned sine erfaringer. (Dette minner jo litt om filmen Julie & Julia fra 2009 ( med Meryl Streep i rollen som Julia) som handler om ei ung jente fra i dag som lager en matblogg inspirert av matprogrammene til den amerikanske kjendiskokken Julia Child. Disse gikk på amerikansk fjernsyn tidlig på 60 – tallet.)

Tilbake til ”Populær”. Da van Wagenens startet befant hun seg temmelig langt nede på popularitetsstigen. Og dette ville hun altså gjøre noe med. Moralen er altså å gå inn på ”bitchenes”, de sterkestes premisser? Tute med ulvene?
”Og se på meg nå. Her sitter jeg i bilen med nyinnkjøpt sminke i fanget, og drømmer om å bli godtatt, sett og beundret av de folkene jeg har prøvd å unngå hele livet.” s. 97
Jeg blei jo ikke mindre betenkt da begynnelsen på boka var viet slanking! Hva slags forbilde er dette;  blir ikke unge jenter utsatt for nok press fra før, om ikke et norsk forlag skal legge steiner til byrden? Vi får også lese om hvordan få god kroppsholdning, om sminke og riktige klær. Verdt å merke seg er at hovedpersonen også følger klesrådene ( fra 50 – tallet!) bokstavlig. Hvis noen lurer på hvor hun finner hatter, perlekjeder (!), cardigans og andre klær man brukte den gangen kan jeg opplyse at hun fant mye i bruktbutikker. (Nei da ***SPOILER*** SÅ lett var det ikke å ende opp som skolens motedronning. )

Men så viser det seg at ikke nok med at denne jentungen har en usedvanlig stahet og stayerevne,  hun har også et imponerende sosialt mot. Snart torpederer hun hele den gjengse forestilling om å være populær. For hva er egentlig popularitet? ”Må man være ”bitch” mot alle andre enn ”vennene” sine for å bli populær?”

Ett av de rådene hun følger fra læreboka si er å sette seg sammen med stadig nye grupper i kantina under lunsjen. Noe som blir mottatt på så ymse vis, men hun lar seg ikke affisere. Hun klarer også det kunststykke å sabotere skikken med at jenter må vente på invitasjon for å gå på skoleballet.

Dette må vel kunne kalles en erkjennelsesroman. Vår heltinne går i hvert fall gjennom en modningsprossess og kommer fram til nye erkjennelser; ikke bare rundt det å være populær, men i det hele tatt hvordan vi bør omgåes hverandre. Hun blir den som alltid setter seg sammen med de som er utenfor.

Hun gjør stadig nye oppdagelser – med leseren som tilskuer - om hvordan det sosiale spillet i klassen fungerer, om hvor redde de ulike gruppene er for hverandre, om fordommer og stigmatisering. Og om viktigheten av å bli sett.

Noe annet som hever denne boka er at den er usedvanlig godt skrevet, dette er ei jente som virkelig kan ordlegge seg. I tillegg er den morsom, jeg tok meg i å le flere ganger. Også personene rundt henne er levende skildret. Foreldrene er kjærlige og forståelsesfulle, hun har også to yngre søsken hvorav den yngste har noen ”spesielle utfordringer”.

Man kan jo lure på om dette er ”fake”, finnes det virkelig en så spesiell jente i virkeligheten, men denne artikkelen i A-magasinet ( som forunderlig nok er lagt ut på nett) tyder på at så er tilfelle.

I det hele tatt er dette en bok helt utenom det vanlige, og det var derfor jeg bestemte meg for å ta meg tid til å blogge om den midt i julestria og annet fandenskap! Dette må da også være en glimrende bok å bruke som samtalebok på ungdomsskolen.

PS: mens den virkelige Julia Child skal ha nektet å møte sin beundrer, var forfatteren Betty Cornell svært positiv til van Wagenen. 

fredag, november 21, 2014

A swallow song

Ein vakker haustdag dukka jammenmeg den siste boka av Arnt Birkedal, som heiter Svalesukk, opp i postkassa mi. Etter å ha pløgd meg gjennom halvgode fantasybøker og dystopiar og andre fortredelegheiter heile hausten til ende er det ein fryd å lese ei bok av Arnt Birkedal att! Eg berre seier det : dette har eg fortent. Dette gjev meg trua på litteraturen att. Og reddar det som måtte vere att av forstanden min. Takk og takk!

Denne gongen forlèt vi jærlandskapet og køyrer gjennom ”tre bølgjande, lubne fylke. Me skal halvegs til Sverige og vel så det.” Far er att heime, og mor har teke med seg sonen sin ( som er i tenåra) til hytta. Ei hytte som er vorte modernisert og utvida med fleire rom, men sonen saknar ”hytta vår slik den var meint å vera, slik den alltid var. (...) Med ein sliten utedass ytst på tunet. Med koiekøyer, berebjelke. Muselydar, krypeloft.” Og som ”kvilte så naturleg i søkket sitt, hytta vår, då den var gammal og lita.” .

Som de kanskje skjønar, det er skilsmisse på gong, men faren får aldri somla seg til å ”pakka pakket sitt i snipptaska, lesa og sirkla inn husværeannonsar. Til bare å sjå å komma seg ut. Ålreit, ålreit, ålreit, seier han.”

Andre vi møter i denne boka er den amerikanske presidenten, indianarar, Stomperud, eller 91:an som dei kallar han over svenskegrensa, Stompa og Olsenbanden og andre frå populærkulturen, dei fleste gamle kjenningar i Birkedaluniverset.

Fuglane speler og ei viktig rolle i denne boka, framfor alt svalene sjølvsagt, men og andre fuglar som hegre, skarv, vipe og tjeld til dømes.

Og så møter vi den Heilage Anden att, Jesus, Gud og jammen kjem ikkje Vaskehjelpa og på ei lita gjesting. Og han Lasarus sjølvsagt!

Kva boka handlar om? Anna enn hytteturar og skilsmisser? Og skulelivet som Birkedal skildrar på sitt eige vis? Tjaaa... Om oppbrot til dømes. Og å kome seg litt vidare i livet.

Som vanleg for denne forfattaren er boka full av overraskande vendingar. Ho har ei fin blanding av lyriske parti (naturlyrikk til dømes) og leikande krumspring, nokre av det anakronistiske og nostalgiske slaget. Boka er vakker som ei folkevise. I Birkedal - land er det godt å vere.

Så då kan vi til slutt høyre på den vakre songen A swollow song som eg synest tar opp mykje av stemninga i denne boka! 



Lenkje til You-Tube-videoen

Og då har eg enda ein gong gjort mitt for å gjere mine lesarar merksame på dette særeigne forfattarskapet. Og meir kan ikkje eg gjere! For å seie det med ein annan stor diktar : Eg har gjort kva gjerast skulle.

PS: Wigestrand: Eg ser at noko av det eg skreiv om den førre boka er sitert på smussomslaget på "Svalesukk": dersom de kjem til å bruke noko av det eg har skrive i denne bloggposten:  berre korriger nynorsken min.  Eg lovar å ikkje bli fornærma!

tirsdag, november 11, 2014

Kor vart det av jula?

Årets julebok er God dag, herr Jul av Laura Djupvik. Her møter vi Malin som kan vere omlag 9 år gamal, veslesøstera Molla som er 7 og mor deira. Dei har nettopp flytta avdi mor og far har skilt lag. Det er like før jul, mor har dårleg råd og er heller ikkje så motivert for julefeiring, så kva slags jul skal no dette bli? Jentene saknar faren så førjulstemninga er alt anna enn god.

Men heldigvis har dei moras onkel, Thor, som har vore emissær og sjømann. Han er ein varm person med eit stort hjarte, og har laga si eiga tolking av juleevangliet, som barna fabulerar vidare på, på sitt vis.

Med i handlinga er og naboguten Henrik, som mogleg har Aspergers syndrom, i kvert fall er han ”verkeleg original” for å seie det med mor til jentene. ”Eg er best i små dosar” seier han sjølv.

Næraste naboen er ein gamal mann, Jørgen. I huset hans skjer det mystiske ting. Bur det ei heks der? Takka vere Henrik, som ikkje har hemmingar slik som andre, finn dei ut av dette mysteriet. Kva dette er skal eg sjølvsagt ikkje røpe her, anna enn at det er ein familietragedie som blir avdekka.

Eit anna mysterium er alle dei juletra som berre dukkar opp attmed ved huset til Jørgen. Kor kjem dei i frå? Dette kjem det og ein forklaring på - til slutt.

Eg lyt og nemne den prektige og besteborgarlege Abrahamsen, som er skurken i dramaet.

Eg lyt vel røpe såpass at boka har ein god slutt, sjølv om juleførebuinga vert litt ad hoc. Det er julebodskapen som gjeld, med varme, glede og hjarterom som viktige faktorar. Og å sjå ljoset. Dersom eg hugsar rett er det ikkje ein einaste nisse med i denne boka, men dess meir englar og jesusbarn. Men eg trur at folk skal vere ganske ihuga heidningar dersom dei skulle reagere på dette. Og i tilfellet kan dei berre ha det så godt, for dette er ei framifrå juleforteljing. Undertonen er melankolsk, men her er òg mykje varme og lun humor.  Boka er godt komponert, ikkje fleire personar enn naudsynt og med fine personskildringar.   Det er Malin som fortel, og det gjer ho på truverdig vis. Dette er sanneleg ei frigjerande motvekt til alt det materialistiske juleståket! Og så herleg uhøgtideleg i stilen!

Så litt forbrukaropplysning: boka har 24 kapittel, så ho kan altså brukast til adventsbok, sjølv om kapitla ikkje følgjer dagane.

Vi lyt vel og ha litt musikk. Mora høyrer på Mahalia Jackson for å kome i julestemning. Ikkje noko dumt musikkval. Mellom anna syng ho ( Mahalia altså) Go tell it to the mountain, men då eg leita etter songen på YouTube fann eg òg ei innspeling av sjølvaste Bob Marley så då vert det ho i staden.


Lenke til YouTube-videoen

Dei som vert sure på meg no kan sikkert finne fram nokre songar av den store gospelsongarinna sjølv.

Til slutt litt pirk: skal ikkje pinnekjøtet vatnas ut over natta før ein kokar det? Men kanskje Jørgen kjøpte kjøt som var ferdig utvatna.

lørdag, november 08, 2014

Tidenes beste norske ungdomsroman folkens! DU bestemmer!

For  en tid tilbake gikk jeg ganske bråkjekt ut og erklære at jeg - inspirert av denne artikkelen i Dagbladet - skulle lage min egen liste over tidenes beste norske ungdomsbok. ( Hvem nå som skulle ha interesse av det.) Heldigvis kom avisa meg i forkjøpet, og annonserte den ferdige lista denne uka. (Ikke for å skryte men av de 34 nominerte har jeg faktisk lest alle bortsett fra 7. Kanskje ikke mer enn en kan forvente av en som har vært barne- og ungdomsbibliotekar i snart 40 år!)

Med en så sammensatt jury måtte man jo regne med at lista ble mangslungen, og om ikke alle jurymedlemmene er like fornøyde eller misfornøyde får vi håpe at de skiltes som venner eller i det minste at ingen fikk varige mén. Who cares, om hundre år allting glemt. For noen år siden prøvde den samme avisa å kåre den beste norske romanen for voksne, og hvem husker hvilken det var nå?

Og nå folkens er resten opp til oss! I den rette sosialdemokratisk alleskalmedånd skal vi få lov til å STEMME fram den alle beste! Mer demokratisk enn dette blir det ikke!

Kanskje juryen skulle ha tatt seg tid til å definere hva som egentlig kjennetegner en ungdomsroman. Jeg må si jeg er litt forbauset over at ungpikebøker som Toves hemmelighet fra 1943 og Anniken Prestgaren fra 1900 er med på en slik liste. (Hey gamlisser : ta innersvingen på de borskjemte kidsa: stem på Dicken Zwilgmeyer eller Evi Bøgenæs! Seniorsurfere i hele Norges land: foren eder! )

Man kan jo også spørre hva en flopp som De fire og han som gjør galt verre av Hans Fredrik Follestad har å gjøre på denne lista, men dette er muligens for en kultbok å regne. Litteratur er det i hvert fall ikke.

Og så konstaterer jeg at Per Knutsen ikke er med. Det burde han jo ha vært. Andre JEG savner er  Jung Tjønn, Sverre Henmo, Stein Erik Lunde, Ingelin Røssland, Arnt Birkedal og ikke å forglemme nykommeren Tyra Teodora Tronstad - av de jeg kommer på i farta.

Tre forfattere er representert med to titler, det gjelder Tormod Haugen, Jostein Gaarder ( Hadde det ikke holdt med Kabalmysteriet, men en verdenskommersiell suksess som Sofies verden er kanskje ikke til å unngå) og Endre Lund Eriksen. Og apropos sistnevnte: jeg er jo strålende fornøyd med at Super er med, siden jeg kan skryte ( andre selvskryt på en og samme bloggpost altså) av at det var jeg som var initiativtageren til denne boka. Dette er en av de få norske ungdomsbøker om en blind hovedperson skrevet på en troverdig måte. Jeg ble skikkelig rørt nå, gitt! Takk skal dere ha Jury!

Litt tilbake til det store tidsspennet, som er på 113 år (!) . Den nyeste boka på lista kom ut i fjor (Serriøst : er Odinsbarn fjorårets beste ungdomsbok?), den eldste boka på lista er altså Anniken Prestgaren fra 1900. Skal vel mye til at denne går av med seieren, hvis altså ikke de grå panterne konspirerer seg!

Men i rettferdighetens navn skal Dagbladet ha kred for å bidra til enda litt mer oppmerksomhet rundt ungdomsboka.

onsdag, november 05, 2014

Og så var høstens Brageprisnomineringer klare

Spenninga er utløst, og hele den litteraturinteresserte delen av nasjonen veit vel nå hvilke bøker som er blitt nominert til Brageprisen 2014. I fjor var det en egen klasse for ungdomsbøker, men i år er vi back to basic, én klasse for samtlige bøker for barn og ungdom.

Og de nominerte er :
  1. Lisa Aisato: En fisk til Luna, Gyldendal Norsk Forlag
  2. Lars Joachim Grimstad, Solkongen, Aschehoug Barn og ungdom
  3. Oda Faremo Lindholm, Bullshitfilteret, Gyldendal Norsk Forlag
  4. Anette Münch, Badboy Steroid, Cappelen Damm
I år er altså de fleste klassene for voksenbøkene representert i en og samme klasse:

En fisk til Luna er billedboka, aldeles overveldende vakker, men med litt lite ”edge” etter min smak. Det blir liksom litt FOR mye av det gode. Men må legge til at jeg som vanlig ikke har fulgt godt nok med på billedbøkene, så jeg har ingen andre favoritter her.

Jeg har ikke lest Solkongen, som er oppfølgeren til debuten Barna som forsvant i serien Fahr & Sønn – som jeg HAR lest. Den var jo riktig morsom, så for alt jeg veit kan forfatteren ha gjort enda et kvalitativt byks framover, slik at den fortjener sin plass blant de nominerte. Dette er altså barneboka.

Jeg har heller ikke lest Bullshitfilteret av Oda Faremo Lindholm, en faktabok om hvordan reklamen påvirker unge jenter og gir dem forkvaklede kroppsidealer. I hvert fall er intensjonene prisverdige, og HVIS denne vinner er det ikke første gangen en faktabok går av med seieren i denne klassen.

Til slutt ungdomsboka ; Badboy Steroid av Anette Münch, som faktisk er den eneste boka – bortsett fra billedboka – som jeg HAR lest.

Anette Münch vant Kulturdepratementets debutanpris for Kaoskrigen i 2006, og ble nominert til Brageprisen i 2009 for Jentekrigen. Og nå altså igjen. Noen må ha sett noe jeg ikke har sett i dette forfatterskapet.

Men : som pageturner skulle årets bok, Badboy Steroid, fungere utmerket. I fokus er Casper, 17 år. Han og den noe yngre broren har levd en omflakkende tilværelse, da moren har hatt flere samboere. I begynnelsen av boka flytter de fra den siste, som bor i en lekker villa i et penere strøk i byen. Det sosiale fallet er stort, kjæresten Stephanie vil ikke ha noe med Casper å gjøre lengre, ei heller resten av sossegjengen. Hun blir sammen med Nicolai, en riktig slem type. (Ærlig talt, er det MULIG at noen kan være så ufyselig og intrigant som denne fyren?)

Snart treffer moren en ny mann, Oscar, som etter hvert viser seg *** SPOILER*** å være en svindler og bedrager. Andre personer som dukker opp er f. eks. Alice, som er ett år eldre enn Casper , og som representerer andre verdier enn Stephenie.

Casper kommer opp i noen riktig ydmykende situasjoner og finner ut at han må lære å forsvare seg. Han møter Liam, en fyr med et noe karikert kvinnesyn for å si det mildt, og som overtaler ham til å prøve anabole stereoider, og dermed får leseren følge i detalj hvordan Caspers muskler øker og minker i takt med inntak av kjemikalier, bivirkninger og humørsvinginger, og hans trang til å trene i tide og utide. Og gjelda vokser og med den problemene.

Av andre spenningsmomenter er
  • hva skjedde egentlig på Skarøy, hvor brødrene vokste opp,
  • hva er det med faren,
  • hvilke hemmeligheter skjuler Oscar ( hvorfor blir f. eks. ikke det fine huset hans ferdig?)
  • hva er det mellom Liam og Alice etc etc.
Forfatteren skal ha kred for å ha drevet undersøkelser i "bolermiljøet", så her har hun nok sitt på det tørre, men hun kommer aldri under huden på verken hovedpersonen eller bipersonene, de blir litt klisjeaktige og endimensjonale, og boka blir aldri noe mer enn en spenningsbok. I og for seg ikke noe gæernt med spenningsbøker, og formålet – å advare ungdom mot å bole seg -  er jo prisverdig - men Bragepris??

Når jeg sammenlikner boka med noen av de beste ungdomsbøkene jeg har lest i år, som bare de to siste jeg nettopp har blogget om som eksempel, når ikke denne opp.

Tilbake til Brageprisen : Så lenge Brageprisen bare har én klasse for barne- og ungdomslitteratur – som attpå til skal omfatte alle sjangere – blir det en umulig oppgave å kåre den beste. Men serriøst: har det virkelig ikke kommet NOEN bedre bøker enn disse i år? Heldigvis, når jeg ser gjennom lista over de bøkene jeg så langt har lest dette året, er det minst 10 bøker med bedre kvalitet enn Münchs.

Så: hva skal vi egentlig med Brageprisen?
  • Hva skjer med bøkene etter at juryen har nominert? Hvem bestemmer hvilken bok som er den beste?
  • Når skal vi få flere en den ene klassen for barne- og ungdomslitteratur?    
  • Og - sist men ikke minst: hvorfor gidder jeg å bry meg? Hvorfor sitter jeg klistra til twitter og face for å følge med på hver bidige nominering?
  • Nok en gang har Brage driti på draget!

torsdag, oktober 30, 2014

Livet er begredelig men en god bok hjelper på humøret

Jeg er så jævla easy going av Jenny Jägerfeld er et fyrverkeri av en bok. Hun skriver med en temperatur som jeg skulle ønske det fantes mer av i dagens ungdomslitteratur. (Hadde det vært for mye forlangt lizzm!) Som i den forrige boka jeg nettopp blogget om er det også her en kvinnelig jeg-person, men i motsetning til den boka er Jägerfeldts virkelig morsom. Heller ikke i Jeg er så jævla easy going mangler det på tragedier; moren er mislykket forfatter, som i stedet for å jobbe skriver det ene refuserte bokmanuset etter det andre, søker på stipender som hun ikke får, og faren er deprimert, så langt nede at han bare sitter foran TV-en og ser på spørreprogrammer. Familien er lut fattige, og nå har de ikke en gang råd til medisiner til datteren som har ADHD. Herregud hvor nitrist kunne ikke dette ha blitt!

Men hovedpersonen Joanna, 18 år, er street wise og stayer! Hun er impulsiv og dumdristig, og som hovedpersonen i den forrige boka av Jägerfeld, roter også hun seg opp i de mest usannsynlige situasjoner. I årets bok også på den farlige sida av loven. Måten hun løser problemene sine på er ofte hinsidig en hver fornuft.

Storyen fortelles med trøkk og temperament. Språket er kreativt og sprelsk, krydret med slang, banning, runde ord og engelske uttrykk. Her finner vi desperasjon og dyp fortvilelse og samtidig massevis med humor. Det er flere aldeles helsprøe scener, men også passasjer med vemod og tristesse. Som da Joanna og kjæresten Audrey ( heller ikke hun akkurat A 4) høye på gress får fniseanfall og den deprimerte faren plutselig kommer inn og ( i hvert fall for Joanna) overraskende spør jentene om de vil ha kaffe.
”Og det var første gang på et halvt år at han spurte meg om jeg ville ha noe, spurte meg om noe overhodet. Og det var første gang på inderlig mange måneder at han så på meg med det blikket og jeg holdt opp å le som om noen trykket på off.

Og det eneste som var igjen av latteren var tårene i øynene, tårene som glitret og sved” s 217
Boka forteller mye – og troverdig - om hvordan det føles å leve med ADHD og hvor livsviktig medisiner kan være for å leve et normalt liv.
”Jeg fisket et av glassene opp av posen. Skrudde av lokket og kastet en hvit, rund tablett i munnen. Sånn, ja. Tilbake på banen. Nå kunne jeg vende tilbake til et verdigere liv. Ja, livet ville faen meg bli en orgie i verdighet!” s 221.
Boka har om ikke akkurat 100 % happy ending en absolutt positiv slutt. Og kjærligheten ruler! Endelig har det – etter flere års tørke – kommet et par gode ungdomsbøker om lesbisk kjærlighet.


Link til Youtube-videoen

Litt musikk igjen kanskje? Siden ”Snön faller och vi med den” av Ulf Lundell, en mann som også har hatt sitt å slite med, er en av sangene som er omtalt i boka kan vi jo høre litt på den.

En gang i en ikke alt for fjern fortid var det Peter Pohl, Mats Wahl og Ulf Nilson som var de store svenske ungdomsbokforfatterene. For ikke å forglemme Ulf Stark. Nå ser det ut som at tjejerna har overtatt; Katarina von Bredow, Joanna Thydell og altså Jenny Jägerfeld.

EDIT 1 november:  Noen vil kanskje stusse over etiketten "homselitteratur" på denne boka. Eller "lesbisk" for den delen. For hva ER egentlig homslitteratur/ skeiv litteratur eller kall det hva du vil.  Jeg pleier å hvile meg på Karis nettetsted skeivbok, som favner ganske bredt. Det er jo ikke hver dag man kommer over bøker med homofile eller lesbiske i ledende roller, derfor synes jeg det er greit å få disse litt fram i lyset.

Under etiketten "homofobi" har jeg blogget om bøker med mer eller mindre homofobt innhold, eller hvor homofile/ lesbiske behandles på en måte jeg finner  problematisk. 


tirsdag, oktober 28, 2014

Sorgeliga saker hända, än i våra dar minsann

”Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke.”
Slik starter Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtvedt, og straks blir man fenget. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok hvor jegpersonen forteller etter sin død! Jeg skal ikke si at ingen har gjort dette før, men det skjer ikke ofte. Og som ikke det er nok, hendelsene er fortalt fra en allvitende synsvinkel. I sannhet et interessant litterært grep! Men det er dyktig utført, jeg synes ikke at det på noen måte skurrer.

Boka hopper litt fram og tilbake i tid, vi får vite hva som skjedde fram mot ( det dobbelte) selvmordet, om begravelsene (!) og også om hvordan livet er for de etterlatte etter tragedien. Alt fortalt fra 17 år gamle Louises synsvinkel.

De som er med:
  • Louise, altså bokas forteller, fra middelklassen,
  • Louises foreldre, som sliter med å finne fram til hverandre i sorgen,
  • kjæresten, Liam,19,
  • dennes yngre bror Johannes, og
  • faren Ian, som opprinnelig kommer fra Irland. Faren er en temmelig røff type, og fra et annet samfunnslag enn Louises foreldre.
  • Louises venninne Cille ( som Louise mistet kontakten med etter at hun ble sammen med Liam),
  • Jeppe, Liams bestevenn som Liam viser stor omsorg for, og sist men ikke minst noen skikkelig tøffe typer, og da snakker vi virkelig hard core; 
  • Greven, dennes venn 
  • Mawi, også en ufyselig fyr, og en 
  • slange, ikke mindre ufyselig den.
Vi får vite Louise og Liam møtes og blir kjærester, og hvordan Liam begynner å selge dop for de allerede omtalte skurkene. I starten lever paret i sus og dus men etter hvert strammes det til, og de kommer oppi et uføre de ikke finner noen løsning på.

Jeg har aldri i noen ungdomsbok – og jeg har jo lest en del – funnet voldsscener så grusomme og brutale som i denne. Og man KAN jo spørre seg hvor nødvendig dette er i en ungdomsbok. (Det er faktisk så fælt at jeg NEKTER å gjenfortelle det, verken skriftlig eller muntlig.) Boka har også en særdeles brutal voldtektscene, men her overlates noe til leseren. (Kanskje ikke noe bedre det.) Jeg anser meg selv som en temmelig herdet leser, men faktisk gikk dette litt utover nattesøvnen. (No hard feelings Ringtvedt og Munk Jensen, jeg tåler det nok.) Mulig jeg begynner å bli farlig tantete, men klarer ikke å dy meg for å lure på hvordan en ung følsom person vil reagere på denne brutaliteten. Det er nesten så jeg spør meg om man kan ha denne boka på åpen hylle i ungdomsavdelinga.

Boka er usedvanlig godt skrevet. Her finnes passasjer med stor skjønnhet, for å si det litt svulstig. Jegpersonens rørende omtanke og ømhet for de gjenlevende står i en påfallende kontrast til brutaliteten.

Et stikkord i boka må være forsoning, og faktisk  (burde jeg legge ut en SPOILER**** - varsel nå ? )  kommer alle de etterlatte styrket gjennom krisa. Og hovedpersonene får fred i det hinsidige. (Herregud  for noe møl kunne ikke dette ha blitt,  hvis ikke boka hadde holdt så høy litterær kvalitet. ) Å jo da, det er ALL grunn til å stille spørsmål ved selvmord som løsning, dette er en bok som krever modne lesere.


Lenke til Youtube-videoen

Boka lanseres som en moderne Romeo og Julie-historie, men den minner også i høy grad om den tragiske historien om Victor Sparre og Elvira Madigan. Også de valgte døden for å komme ut av en litt lei knipe, så da kan vi jo avslutte med å spille denne gamle skillingsvisa om dette tragiske paret.

PS: Litt tilbake til mitt spørsmål om man kan ha boka i åpen hylle. Selvfølgelig kan vi ikke innføre en ordning med å ha bøker i magasin på grunn av et sterkt innhold. Det skulle virkelig tatt seg ut. I 2014! Men jeg synes at alle barne- og ungdomsbibliotekarer burde lese denne boka slik at de veit hva de har i samlinga.

mandag, oktober 20, 2014

Jeg utfordrer meg sjæl!

Plutselig kom den norske ungdomsboka i vinden, og bra er jo det. Mens anmelderklassene jobber for fullt med Uprisen for 2014, som er ungdommens egen pris, skal Dagbladet kåre den beste norske ungdomsboka gjennom tidene. (Antar fra tida noe etter Zwilgmeyer. ) Og man kan ikke si annet enn at intensjonene er gode. Endelig får ungdomslitteraturen litt hardt tiltrengt oppmerksomhet.
”Vi slår et slag for gode, norske ungdomsromaner, sier Marie Kleve, som redigerer barneboksidene i Dagbladet. - De har hatt en tendens til å komme i skyggen både av romaner for voksne og av internasjonale bestselgere for barn og ungdom”
Av Dagbladets artikkel kommer det ikke fram når, men man kan vel regne med at kåringa finner sted før jul.

Bildet er stjålet fra Dagbladet. Måtte copyrightguden se nåde til min sjel.
Juryen består av intet mindre enn 10 medlemmer, og er relativt bredt sammensatt - faglig. For som alle kan se: kvinneandelen er – selv om det andre mannlige medlemmet manglet da bildet ble tatt - høy. Dette har jo ikke gått helt upåaktet hen, for å si det mildt. Og så fikk jo Erik Fosnes Hansen anledning til å demonstrere for all verden hvor lite oppdatert han er på nyere ungdomslitteratur. (Typisk menn asså, uttaler seg med den største autoritet om ting de ikke har det minste greie på.)

Saken har jo rast rundt på de sosiale medier og diskusjonen har vært høy. Og bevares, 20 % menn i en jury kan jo oppfattes noe skjevt.

I forrige uke var jeg på et seminar arrangert av Norsk Barnebokinstitutt. Dette var gratis for alle, alle hadde adgang og det varte i en halv dag. På alle måter overkommelig for de fleste. I et proppfullt møterom beregnet for 70 personer, talte jeg 10 menn. Og alle som kjenner bransjen veit jo at barne- og ungdomslitteraturbransjen – i hvert fall formidlersida – er dominert av kvinner. Akkurat som sykepleieryrket, ditto førskolelærere, lærere i barneskolen, hjelpepleiere og frisører og andre underbetalte yrker. ( Øk lønna så kommer nok menna strømmende til!)

Med andre ord: det er færre menn å ta av til denne type juryarbeid, og i hvor stor grad kan man gjenbruke de som finnes?

Ellers vil jeg henlede oppmerksomheten til en bloggpost som Synne, barne- og ungdomslitteraturens grand young lady har skrevet i sakens anledning. Som vanlig fra det holdet ;  kloke ord!

Ser også at Cathrine Krøger er med i juryen. I 2009 skrev hun en artikkel i Dagbladet hvor hun påstår at Tor Fretheims bok «Ingen ild tenner stjernene» er kontroversiell, og at dagens ungdomslitteratur har ”manglende måtehold når det gjelder tematikk”, og hun anklager Fretheim og Belsvik for å bryte tabuer. Regner med frisk debatt bak kulissene,  men får håpe at alle skilles som venner til slutt. I hvert fall slik at de er i stand til å gjøre gode miner til slett spill på jurybildet i den avsluttende artikkelen.

DAAAAARAAAA!

Og så mine damer og herrer kommer jeg til poenget. Eller kall det en kunngjøring. Jeg har tenkt å utfordre meg selv, og danne en egen enmannsjury ( eller enkvinnesjury er vel mer korrekt, hvis det ikke hadde hørt så veldig 70 – talls ut) og kåre min egen ungdomsbokfavoritt gjennom tidene. Det kommer ikke fram hvordan Dagbladet skal legge dette opp, men min plan er å sitte igjen med en liste på 10 bøker. I motsetning til Guris liste ( de 101 beste barne- og ungdomsbøker gjennom de siste 20 år) skal jeg ikke bruke konsulenter. Tvert i mot skal jeg være enerådende egenrådig diktator. Og planen er selvfølgelig å ha lista klar FØR Dagbladet! (Ha ha, det skal bli artig å se om det blir NOEN match!)

Hva det ”kjønnslige” angår er det altså 100% kvinneandel hos denne juryen, minus de eventuelle mannlige kjønnshormoner jeg måtte være i besittelse av.

Neste Episode: Elis enmannskomité har brainstorming, Følg med følg med!

lørdag, oktober 18, 2014

Og så var det vel på tide å blogge litt igjen

så ikke mine utallige lesere bryter sammen i krampegråt. (Dessuten ser jeg at besøksstatistikken begynner å krympe faretruende.)

LIVET OG KJÆRLIGHETEN ETC

Og hva har jeg lest siden sist, da? Vi kan jo begynne med

Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo. (Ganske stilig tittel i grunnen!)  Dette er Betanzos så vidt jeg skjønner femte bok,  og man kan ikke si annet enn at hun skriver godt. Og befriende å lese litt annet enn den evinnelige fantasyen og alskens dystopier og annet fandenskap.

Vi møter ei ung jente som like før hun skal begynne i siste klasse på ungdomsskolen møter den store kjærligheten for første gang. Dessverre må objektet for alle hennes følelser til USA for å gå på skole, og Emma kaster seg ut i utagerende festing, hvor det meste foregår på guttas premisser. Hun roter – for å si det litt folkelig – med andre gutter. Til slutt får hun skikkelig dårlig rykte. Og nok en gang får vi bekreftet hvordan jenter får "horestempelet" mens gutta nærmest kan gjøre som de vil.  Emma gjennomgår en tung periode, og dette tror jeg vil fenge unge lesere.

Det jeg likte best med denne boka er skildringa av venninnefellesskapet mellom Emma og to gode venninner, og hvordan jentene støtter hverandre i tykt og tynt. (Selv om det holder hardt noen ganger.) Litt befriende også å lese en ungdomsbok fra ungdomsskolemiljø uten de nærmest obligatoriske bitchene. Boka har også en svært realistisk skildring av første samleie.

Og så har jeg jo også lest Jellicoe Road av Melina Marchetta. (Heinesen 2014).  En besettende roman om ei ung noe skadeskutt jente som ble forlatt av sin mor i barndommen, om en trafikkulykke som rammet to familier hardt rundt 20 år før ”hovedhandlinga” i boka, og hvordan disse to begivenheter griper inn i hverandre.

Hvis man sammenlikner norske ungdomsromaner med ungdomsromaner fra den angloamerikanske verden slår det meg at de norske er noe mer neddempet og nøkterne. Her er lite av det spektakulære eller melodramatiske som man finner i Jellicoe Road eller i Eleanor & Park som jeg har blogget om tidligere. Et annet eksempel på dette er for eksempel den siste boka til Linn Sunne.

Litt tilbake til Og hjertet mitt bare. Emma er skilsmissebarn og bor vekselvis hos moren og faren. Faren er ”boler” og – hvis jeg ikke husker helt gæernt nå – eiendomsmegler. Hans røffe skikkelse bidrar til å gi boka litt ekstra krydder. Boka har en god slutt, og Emma kommer styrket ut av krisa.

KORTREIST FANTASY

Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes er nok en bok basert på den norske sagn- og eventyrverden. Grimnes er også forteller, og har godt kjennskap til dette stoffet. Dette benytter hun seg av i fortellingen, noe hun gjør rede for bakerst i boka. Dette gir unektelig et mer solid inntrykk enn enkelte andre norske fantasybøker ( ingen glemt, ingen nevnt) fulle av alskens påfunn.

Vi møter Minja, nesten 17 år, ei ganske røff jente fra Stovner. Hun har en noe dunkel fortid, uten at vi skal røpe noe som helst her. Mye av handlinga forgår i en med all sannsynlighet fiktiv bygd, hvor det skjuler seg mange hemmeligheter, flere av overnaturlig art.

Personskildringene i denne boka er i det hele tatt troverdige – innefor sjangeren - og interessante, og - i hvert fall hva de ”snille” angår - lette å få sympati for. Nå veit jo alle som har lest denne bloggen før at fantasy ikke er min cup of tea, men Minjas røffe væremåte gir en fin kontrast til det mer ”eventyrlige” og bidrar til at boka ikke blir så "høyttravende" som andre fantasybøker.   Jeg har ofte savna litt humor i fantasylitteraturen, og det finner vi også her. Og en god dose varme. Minja ruler!

Forfatteren er god på å skildre vennskap, eller mellommenneskelige relasjoner som det så fnt heter, og boka inneholder også en gryende kjærlighetshistorie. Og innimellom er det skikkelig spennende. I det vellet av norske fantasybøker inspirert av norsk fortellertradisjon som er kommet de siste åra er denne den klart beste til nå.

For å pynte litt på bloggposten kan vi jo legge ut Unge NLBs septemberanbefalinger, hvor vi snakker om diverse fantasy og avslutter med en aldri så liten huldredans. (Og om noen tror at jeg legger den ut for å øke antall treff på filmen så kan enhver tro hva de vil!) Snurr film!


Lenke til YouTube-videoen

(Dessverre er ikke Grimnes bok med på filmen, siden den ikke hadde kommet ut på det tidspunktet filmen ble spilt inn. )

LITT MORO TIL SLUTT

Verdens verste rektor av Marius Horn Molaug og Kristoffer Kjølberg er en liten humørpille av en bok, beregnet for de litt yngre. Samspillet mellom tekst og illustrasjoner er elegant utført.

Vi møter Ruben som går i femte klasse. Bestevennen er Kent, og sammen utgjør de et riktig artig radarpar. Skolens svært strenge rektor er fanatisk svømmeinteressert, og arrangerer svømmedag på skolen med krevende ferdighetsprøver. For Ruben som ikke kan svømme er jo dette en skjebne verre enn døden, og sammen lager gutta temmelig kreative planer for at Ruben skal slippe unna.

Boka tar ( selvfølgelig) barnas parti mot voksen overmakt, humoren er rølpete med en litt lun undertone.

Tror at både Kaoshjerte og Verdens verste rektor skulle ligge godt an til å få Departementets debutanpris!

fredag, oktober 10, 2014

Ikke mye blogging på meg for tida, gitt!

Dette blant annet fordi jeg er med i den lokale kommitéen for TV-aksjonen, og mesteparten av kveldene har gått med til å ringe til tidligere bøssebærere og annen morro.

I år går TV-aksjonen til et virkelig godt formål, nemlig Kirkens Nødhjelp - som uavhengig av hva slags forhold man ellers måtte ha til det religiøse - er en hederlig og anerkjent organisasjon, også internajonalt.

Kirkens nødhjelp har valgt å la pengene gå til vannprosjekter i 8 land, og håper å gjøre det mulig å gi minst en million mennesker lettere tilgang til rent vann.



Når Agnes kan gå i alt 5 timer 2 ganger hver eneste dag skulle de fleste i verdens rikeste land klare en to timers søndagstur med en bøsse søndag 19 oktober.

Det er ikke ofte jeg løfter den moralske pekefingeren men nå oppfordrer jeg mine lesere til å melde seg som bøssebærere for at Agnes og andre i hennes situasjon skal kunne leve et normalt liv.

Bli med folkens! Og hvis du ikke kan, så ha gryna klare til bøssebærerne kommer. Og er du ikke hjemme er kontonummeret 8380 08 09005!

tirsdag, september 30, 2014

Å lage følebilder for blinde barn

er en utfordring. Og det er mange teorier - ofte motstridende - om hvordan dette skal gjøres på mest hensiktsmessig måte.  Hvordan kan for eksempel et barn som aldri har sett forstå et bilde av et hus? For dem må et hus være forskjellen mellom temperaturer, døra de går gjennom, kanskje en dørstokk, trappa de går opp etc.

Tak og pipe blir kanskje litt fjernere. Her en bok som prøver å forklare på en enkel måte hvordan et bilde av et hus kan fremstilles for mindre barn. Boka er laget av Les Doigts Qui Rêvent

Vi begynner med en rektangel.
NB: IKKE kall det firkant, for da får du med alle landets førskolelærerne å gjøre!

Og så en triangel som blir taket. Taket har en annen struktur enn firka... unnskyld, rektangelen.

Så tillater vi oss å hoppe litt i handlinga, regner med at de fleste har skjønt tegninga nå, her har det kommet både dør, vinduer og pipe.

Og så er huset fiks ferdig, med gardiner. Til og med et par sommerfugler som flagrer rundt. (Noen vil kanskje innvende at størrelsesforholdet mellom sommerfuglene og huset er noe forskjøvet. )
Så viser vi en av NLBs nyervervelser. Endelig har vi fått dekket sjørøvere som tema i føleboksamlinga vår!  Boka vant andre pris i en internasjonal følebokkonkurranse i fjor.

Her er det som dere ser valgt en helt annen teknikk. Sjørveren ( som vi har kalt Grusomme Georg) er sydd som en ( litt flat) dukke. Ikke mye er overlatt til fantasien. Legg også merke til det runde roret. Dette må vel nærmest kalles materialbilde.

Dette er katten, som ror avgårde fordi den ikke holder ut kjeftinga til sjørveren. Kanskje ikke så enkelt for blinde å skjønne at dette er en katt, hvis det ikke hadde kommet fram av teksten.

Siden sender sjørøveren flaskepost. Og her har designeren funnet en plastflaske. Muligens fra et apotek?

Til slutt kommer katten tilbake, og får fisk og fløte hver dag. Fisken er rett og slett emballasje for soyasaus brukt til "kjøpesushi".  Ganske fiffig.
Som det skulle framgå er disse bildene veldig forseggjort, og må ta lang tid å lage. Vi kjøpte boka uten noen punkttekst og oversatte den til norsk. (Fra engelsk.) Eller rettere sagt gjendiktet. (Les: forkortet kraftig, måtte den store oversetterguden se nåde til vår sjel.) For når sant skal sies er det bildene som er denne bokas sterkeste side. Slik det ofte blir når det er samme person som står for både tekst og følebilder. 

At følebilder ikke er så enkelt, kan Tore Johnny - en habil punktleser - demonstrere her, hvor han tolker et for ham ukjent bilde.



Lenke til YouTube-videoen

PS: hvis du klikker på bildene forstørres de.

søndag, september 28, 2014

Problemet far

Etter å ha lest noen bøker om fraværende fedre ( kan man kalle det en av årets trender?) er faren i denne boka absolutt tilstede.

Magnus Buen Halvorsen debuterte i 2012 med Aston Marin, og nå er endelig andreboka ferdig, 2 år etterpå. Og den har jeg faktisk venta litt på. Dette er et forfatterskap verdt å følge.

I årets bok; En dag skal jeg stupe, møter vi Henrik, 14 år, hvis far er en tidligere fetert fotballspiller, men som nå bor i kjellerstua som han aldri forlater. Hvorfor? I kjellerstua er også et akvarium med fisker oppkalt etter nederlandske fotballspillere. Storebroren Johannes, som Henrik er svært knyttet til, er borte. Hvor? Og hvorfor? Moren er snill og mild, opptatt av hagebruk, vinterhagen, urtedyrking og villdyra som kommer på besøk i hagen.

Som man skjønner, dette er ikke noen munter bok, men alle bøker kan ikke være like morsomme. Sakte men sikkert får vi vite hva som har forårsaket denne familietragedien. Det er ganske tøffe tak, for å si det slik. Og flere katastrofer følger...

Vi er vitne til sønnens hjerteskjærende møter med faren i kjelleren. Forfatteren har godt grep på skildringa av den anspente stemninga. Trass i sin begredelige tilstand har faren fremdeles stor makt over sønnen, som har interesser som avviker fra farens og dennes krav til tøffhet og mandighet. Henriks ambivalente forhold til faren, som framstår som en krevende og brutal type er fremragende skildret. Samtidig som Henrik ( forståelig nok) føler motvilje viser forfatteren også de gode øyeblikkene mellom far og sønn. Forholdet mellom brødrene er også glimrende beskrevet, og i det hele tatt er personskildringene i boka levende.

Her er mange fine formuleringer:
”Krøp tett inntil hverandre mens vi kjente varmen stige opp fra rista. Det må være det nærmeste vi kommer en ungdomsklubb her i området. ” s 28
Jeg likte også godt hvordan jenta som flytter inn i nabohuset introduseres for leseren. I starten blir hun bare den svarte paraplyen, men etter hvert blir hun mer og mer synlig.

Teamet er – som det skulle framgå – vennskap og frigjørelse. Burde jeg si noe om tittelen? Eller nei, les heller boka selv. Men kan jo røpe at boka slutter med en viss optimisme.

Blant annet takket være Foreningen Les! og UPrisen er det de siste åra blitt mer oppmerksomhet rundt norske ungdomsbøker. Og forhåpentlig blir flere også lest av målgruppa. Men det bekymrer meg at de realistiske bøkene har en tendens til å forsvinne blant all fantasy og dystopier.

Jeg vil absolutt anbefale alle som jobber med ungdomsbøker å følge med på UPrisens anmelderside. (Hvor altså ungdommen selv anmelder.) Buen Halvorsens bok har i skrivende stund ennå ikke fått noen anmeldelser her, og hvis sant skal sies, akkurat omslaget til denne boka er jo heller ikke av de mest salgbare jeg har sett. 

lørdag, september 27, 2014

Flere 12 – åringer

Å SELGE SJELA SI TIL DJEVELEN

Vera Micaelsen har kommet ut med sin andre skjønnlitterære barnebok, med den litt artige tittelen Discosatan. Handlinga er fra dansemiljø, nærmere bestemt grenen discojazz. Kine på 12 har store ambisjoner, men verken prestasjonsnivå eller økonomi strekker til. Dette er tydeligvis en idrett som krever dyrt utstyr, både hva drakter og tilbehør angår. Mor har dårlig råd og faren vil ikke vite av henne. 

Discojazzmiljøet er ellers dominert av noen skikkelige bitcher av noen jentunger. Forfatteren tar i bruk et par riktig artige fortellergrep, blant annet lar hun jentungen selge sjela si til djevelen, i dette tilfellet en kvinnelig. Det andre kan jeg kanskje ikke røpe, men det har noe med faren å gjøre. Men i hvert fall skikkelig fornøyelig.

Det er Kine selv som forteller, og fortellerstemmen fungerer godt, med energi og humor. Hovedpersonen er lett å like og å identifisere seg med.

Regner med at boka er ment som et oppgjør mot dyre og ekskluderende idretter. Moralen er blant annet at det finnes andre verdier enn å være den beste.

Mens jeg leste denne boka kom jeg på en sang  av Robert Johnson; Cross Road Blues. Denne bluesklassikeren skal i følge mytene omhandle det stedet Robert Johnson solgte sjela si til djevelen for å oppnå sitt musikalske talent. Siden har flere sunget denne sangen. Blant annet Elemore James. Kanskje ikke så fair mot opphavsmannen å spille coverlåta men hvem har sagt at verden er et rettferdig sted? (Det veit jeg forøvrig alt om etter tre dager med lokale lønnsforhandlinger. )


Lenke til YouTubevideoen

AVANSERTE JENTER OG USIKRE GUTTER

Katarina von Bredow er mest kjent for sine ungdomsbøker, og kan skrive om kjærlighet som få andre. Du & jeg er hennes første bok ( i hvert fall på norsk) om yngre ungdommer.

Hovedpersonen i denne boka er Andreas, en trivelig og tenksom gutt, snart 12 år, og forelsket i Alicia. Men er hun forelsket i ham? Litt artig forresten at det denne gangen er jente som setter premissene i et forhold . Og så har vi klassens bitcher - og de skikkelig tøffe gutta, som f. eks. Kevin. Andreas er klassens mattegeni, ikke akkurat det beste for å avansere på popularitetsstigen, men blir akseptert.

En ting som gjør livet ekstra komplisert for Andreas er når han oppdager at faren har et forhold på si. Andreas fortvilelse – skal han fortelle det eller holde det forseg selv, KAN det ha en naturlig forklaring etc etc , er gripende lesning og svært troverdig.

Han roter det ekstra til for seg selv, da han blir forledet til å lage en graffiti. Siden det er en stund siden det har vært noen illustrasjoner på denne bloggen, kan jeg jo legge ut et fotografi av gatekunst som jeg tok da jeg var i Reykjavik for en uke siden. Dette er forresten en by som ser ut til å være svært liberal overfor gatekunst.

Islandske troll. Ikke den meste proffe av all graffitien jeg fant, men originalt og  hederlig amatørmaleri.
I motsetning til Micaelsens bok – hvor bipersonene mer blir typer – er von Bredows mer sammensatte. Ingen er entydig drittsekker, tvert i mot viser de fleste flere sider av seg selv.

Noe av budskapet er å tørre å være seg selv og å være ærlig mot seg selv. Dessuten handler det mye om vennskap og kameratskap,  mot, og å tørre å si nei.

Dette er første bok i en trilogi.

Dette er forbilledlig litteratur. Persongalleriet er variert og levende. Jeg anbefaler alle som jobber med barne- og ungdomslitteratur å lese denne boka, den setter virkelig en standard for hvordan gå i dybden i beskrivelser av barns tanker og følelser.

Boka skjemmes av at det er noe varierende størrelser på typene. Slurv! Skjerpings Gyldendal!

lørdag, september 13, 2014

Jenter x 2

Denne gangen dreier det seg om 2 bøker som handler om litt yngre jenter, begge 12 år gamle, med andre ord i førpuberteten. Begge holdes utenfor fellesskapet i klassen, og begge trenger voksen inngripen for å løse flokene. Dessuten er begge bøkene jeg-fortellinger. Mens bøkene av en forfatter som Guus Kuijer har kvaliteter som appellerer både til barnet og den voksne leseren har disse bøkene én adressat, nemlig barnet. (Nei, jeg sier ikke at det er noe gæernt i det.)

TRO IKKE ALT HVA DU HØRER, SI IKKE ALT DU VET ETC ETC

Lind, hovedpersonen i I sjuende himmel – NOT av Mari Kjetun må,  for ikke å miste bestevenninnen som har begynt å interessere seg for gutter,  jobbe hardt for å lære seg de rette kodene. I klassen er det en klar rangordning, hvor alle er henvist til sin plass. Et ikke helt uvanlig tema i barnebøker altså.

Og her er det intriger over en lav sko, de bølger seg fram og tilbake gjennom nærmere 300 sider, det er rent så det svimler for en stakkars leser, og Lind vikler seg inn i diverse løgner som hun til slutt må ha voksen hjelp for å komme seg ut av.

Temaer som behandles er
  • Utestenging og mobbing
  • Rangordning
  • Svake klassestyrere
  • Mødre med kleptomani
  • Forelskelse og kjærester etc
  • Kyssing ( og ikke være klar for dette)
  • Å få pupper
  • Å miste en bestevenninner og hvordan få hennetilbake.
  • Et bitema er sorg over tvillingbror som er død.
Ellers slår forfatteren et slag for morellspytting som konkurranseidrett. Og det er jo en god ting.

EN VELLYKKA DEBUT

Anne Audhild Solberg debuterer med boka Kampen mot superbitchene. Og dette er sannelig en debut det svinger av! Vi møter Anne Bea som har albinisme. Det betyr som kjent også at hun er sterkt svaksynt. (Og for oss bibliotekarer med samlermani er bøker om synshemmede barn – som det finnes lite av - et kjærkomment tilskudd. Hurra hurra.)

Klassemiljøet er råttent, Anne Bea blir skikkelig mobbet, men har pågangsmot og integritet. I motsetning til hovedpersonen i den forrige boka går ikke Solbergs så inn på mobbernes premisser, men hever seg over dem. Boka skildrer også vennskap på en fin måte.
”Jeg kjenner ham nemlig alltid igjen. Bare Nils kan finne på å gå med knallrosa shorts og T-skjorte og neongule joggesko i gymtimene. Vi har aldri snakka om det, men jeg tror han kler seg sånn for min skyld. For at jeg skal kjenne han igjen på lang avstand om jeg plutselig trenger han.

En sånn venner er Nils." (S. 39)
Personskildringene er gode i denne boka, her er noen riktig artige typer som krydrer handlinga. Det er trøkk og humor og språket er muntlig og sprelsk. Dessuten med en stor dose varme. Jegpersonen henvender seg direkte til leseren og bortsett fra et par ganger hvor jeg tar meg i å lure på om en 12 – åring virkelig kunne ha formulert seg slik, kommer vi nær innpå henne.

Sentralt i handlinga er den årlige Talentkampen, hvor både Anne Bea og Nils deltar.

Noe av budskapet i boka er samhold og å stille opp for hverandre. Boka avsluttes med en skikkelig grand finale.

Så litt musikk:
Johnny Winter som dessverre døde i sommer, hadde også albinisme. Så hva passer bedre enn å spille noe av denne musikkvirtuosen!



PS: det som forundrer meg litt er at det ikke står noen ting i denne boka om de hjelpemidler synshemmede bruker i skolen.

PS 2: Boka minner meg også litt om Tone Kjærnli dubutroman Kysse sa Heidi, som kom ut i 1991. Også denne om ei jente i begynnelsen av puberteten, som opplever at bestevenninna får andre interesser, og skrevet med trøkk og temperament.

tirsdag, september 09, 2014

Lokale lønnsforhandlinger

Og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger IGJEN!

Og nå skal vi gjøre oss lekre for ledelsen igjen, og nå skal vi gjøre oss lekre for ledelsen igjen, og nå skal vi gjøre oss lekre for ledelsen igjen, og nå skal vi gjøre oss lekre for ledelsen igjen, og nå skal vi gjøre oss lekre for ledelsen IGJEN!

Og nå skal vi skryte av oss sjæl igjen, og nå skal vi skryte av oss sjæl igjen, og nå skal vi skryte av oss sjæl igjen, og nå skal vi skryte av oss sjæl igjen, og nå skal vi skryte av oss sjæl IGJEN!

Og nå skal vi fortelle hvor innovative vi er, og nå skal vi fortelle hvor tilpasningsdyktige vi er, og nå skal vi fortelle hvor prektige vi er, og nå skal vi fortelle hvor flinke vi er, og nå skal vi fortelle hvor kjekke og greie vi er IGJEN!

Og da får jeg kanskje et lønnstrinn mer enn deg, og da får jeg kanskje et lønnstrinn mer enn deg, fordi jeg er mye flinkere til å gjøre meg lekker for ledelsen enn deg, tjo hei!

Og da får jeg kanskje et lønnstrinn mer enn deg, og da får jeg kanskje et lønnstrinn mer enn deg, enten jeg nå fortjener det eller ei tjo heii!

Og da får jeg kanskje et lønnstrinn mer enn deg, for seff er jeg er mer konkurransedyktig enn deg, og seff er jeg mer uunnværlig enn deg, og seff er jeg mye mere allright enn deg, tjohei!

Og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger IGJEN!

mandag, september 08, 2014

Jenter, jenter og jenter

Så tre bøker om unge jenter, alle fortalt i første  person.

ON THE ROAD

Selma & Louise av Camilla Otterlei er en lett og lettlest bok – som alle sikkert skjønner – inspirert av den oppskrytte filmen med nesten samme tittel fra 1991. Vi møter to kusiner på 15 og 16 år, hvorav den eldste er ganske utagerende for å si det slik. Hun er kjæreste med en nesten dobbelt så gammel gutt, og alle kan jo tenke seg hvordan DET ender. Den yngste – bokas jeg-person – har det ikke helt greit, blant annet blir hun mobbet. Selma rapper tantas bil, morens kredittkort og off we go! Kan kanskje legge til at Louise ( som egentlig heter Hilde) har en mistanke om at faren som er på annet hold har noen på si. Dette skal altså jentene finne ut av.

En ganske heseblesende historie dette, helt over grensa for det realistiske, med mye ytre handling og ( nær sagt ) selvfølgelig en liten lovestory og til slutt ender alt til det beste for alle parter.

FRA HOLMENKOLLEN TIL GRORUDDALEN

Da er Battle av Maja Lunde mer veldreid. ( I den grad det går an å bruke ”veldreid” i forbindelse med omtale av bøker, men kom ikke på noe annet i farta.) Boka handler om Amalie, som går på danselinja på en videregående skole på Frogner, og som har store ambisjoner innen dansen. Hun bor sammen med sin nyrike far oppe i Åsen, med en egen dansesal og stort svømmebasseng i hagen, rike venner, høyt shoppingbudsjett etc etc.
Lykken burde være komplett, men det er den selvfølgelig ikke, for hva slags fortelling hadde det da blitt.
  • Innen dansefaget fikser Amalie det tekniske, men det mangler det lille ekstra.
  • Moren bor ikke sammen med resten av familien, hva er det egentlig med henne. Og hvorfor fornekter Amalie henne?
  • Kjæresten er pen og kjekk, men noe mangler.
  • Så skjer den store katastrofen, far går på dunken, og de havner i en nedslitt toroms på Stovner. Noe Amalie føler hun må holde skjult for sossevennene sine. FOR en elendighet.
  • Så kommer Mikael inn på banen, pakistansk opprinnelse, bor på Stovner, svært pen, også han et dansetalent - i en noe annen gren enn Amalie.
Boka har skikkelig driv, riktig en pageturner, dette. Det er få ( om i det hele tatt noen) ungdomsbøker hvor skildringer av dans er så fremtredende som her, og det virker som forfatteren har peiling på hva hun skriver om. I hvert fall klarer hun å overbevise meg.

Joda, handlinga er – for den blaserte voksenleser – temmelig opplagt, den byr ikke på store overraskelser men i det store og hele kan vi tro på Amalies gradvise aksept av sin nye tilværelse. Kanskje det blir litt vel mye happy ending på slutten, men dette er en sympatisk ungdomsbok med en viss varme.

Det er sikkert flere enn meg som nå får assosiasjoner til Romeo og julie, West side story eller Dirty Dancing.



Lenke til YouTube-videoen.

Så da kanskje vi kan unne oss en liten ønskereprise fra sistnevnte. Denne filmen hadde jo som kjent også et visst klasseperspektiv. Dessverre døde denne eminente skuespilleren for 5 år siden nå, men før vi går inn i en dyp depresjon over disse triste fakta hopper og danser vi videre til neste bok.

FAR HVOR ER DU?

Den mest originale fortellerstemmen av de tre bøkene i denne bloggposten finner vi i Ida Løkås bok; Pappa er et postkort. Dette er Løkås andre bok. Vi møter Una, 16 år, som bor sammen med sin mor, en fetert skuespillerinne. Faren har hun aldri møtt men hver gang hun fyller år ligger det et postkort i postkassa, med teksten ”Gratulerer med dagen. Hilsen Pappa.”. En viktig person i tilværelsen er mormoren, nå dement og bor på sykehjem.

Egentlig har ikke Una savnet noen far, men en dag – etter en durabel hjemmealenefest - dukker den tre år eldre Leo opp, nærmest fra intet. Han vil – som et filmprosjekt – lage en film om Unas jakt på faren.

Og dette er bokas hovedtemaer; hvor viktig er egentlig en far? Hvor mye betyr det biologiske opphavet?
”Hvem var det uansett som bestemte at en familie med en far og en mor var det beste? Det viktigste var vel at man hadde noen” 168
Det er denne jakten på faren – og Unas forelskelse i Leo, som driver handlinga framover. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hvordan det går, men intrigen er ganske fiffig. Nesten litt som en detektivroman.

Også på andre måter jobber Una med å finne seg sjæl, hun øver seg til en opptaksprøve på teaterlinja på en videregående skole, men ER det egentlig dette hun vil?

Noe jeg vil fremheve ved denne boka er skildringa av forholdet mellom kvinner i tre generasjoner, ikke minst Unas forhold til mormoren, spesielt slik det kommer fram i det siste kapittelet, som er nydelig skrevet. En flott avslutning! Et interessant forfatterskap dette, som skal bli artig å følge.

PS: som det skulle komme klart fram av ovenstående : emneordet Elis favoritter 2014 gjelder sistnevnte bok.

onsdag, august 27, 2014

Ung i USA, ung på bøgda og ung uten papirer

Bokhøsten er i gang så det suser og Fru Frisvold har for lengst kastet seg over barne- og ungdomsbøkene etter en ( i hvert fall synes hun det selv) velfortjent leseakkurathvajegvilogihvertfallikkeenenestebarneogungdomsbokferie. Innimellom all fantasy med eller uten huldre og troll og dystopier eller apokalypser eller kall det hva søren du vil kommer det ( heldigvis og takk og pris) også bøker om det ( mer eller mindre ) virkelige livet.

AS YOU LIKE IT

Først en oversatt bok. Cappelen Damm har virkelig bestemt seg for å satse på den amerikanske forfatteren Gayle Forman. Bare en dag er hennes 4 bok på norsk, og som ikke det er nok er en fortsettelse planlagt litt seinere til høsten. Uansett hvor triste ting denne forfatteren skriver om, det være seg ung jente som svever mellom liv og død eller jenter på forbedringsanstalt, er feelgoodfaktoren hjertelig tilstede.

Vi møter Allyson, 18, flink og kontrollert, sliter med foreldrenes – spesielt morens – kontrollbehov og store ambisjoner på hennes vegner. På en arrangert rundreise i Europa sammen med blant andre bestevenninnen, møter hun den to år eldre Willem – pen ( og ikke uten en viss rundbrennerfaktor, det skal sies) og talentfull fra Nederland. Dessuten med en noe gåtefull fortid. Han får fram den litt mer opprørske delen av Allyson, og overtaler henne til å bli med på en halsoverhodettur til Paris. Etter en heftig dag – og natt - ****SPOILER*** forsvinner han. Hvorfor?

Vi møter igjen Allyson ett år seinere, nå på college, og ganske utilpass. Moren styrer fremdeles livet hennes men så kommer vendepunktet uten å komme nærmere inn på hva slags her. Hun bestemmer seg blant annet for å prøve å finne igjen Willem, og etter 380 sider kommer hun fram til at ****SPOILER*** å ”være er ikke det viktigste, men hvordan”. En velskrevt finnesegsjælhistorie the american way altså. Regner med at denne kan finne sine lesere. Persongalleriet er rikholdig og variert. Shakespeares skuespill spiller også en rolle i boka, og disse får vår heltinne til å trekke paralleller til sitt eget liv.

Muligens av de mindre vesentlige ting men den boka av Milan Kundera som kom ut på norsk i begynnelsen av 80 – tallet ( og som sanket lange ventelister på bibliotekene) heter ikke Livets uutholdelige letthet, men Tilværelsens uutholdelige letthet. (Aventura 1984.)

PLEASE RELEASE ME, LET ME GO

Mens Gayle Forman breier seg utover nærmere 400 sider, klarer Linn T Sunne seg med noe over hundre for å fortelle en historie. I Alt du kan ønske deg handler det om å få mot til å bryte opp et forhold, noe som ikke er så enkelt.

Som vanlig for denne forfatteren er ordvalget kresent og mye å finne mellom linjene. Hun bruker ikke mange ordene for å slå an en stemning. Og under lurer en uro, leseren får flere forvarsler før sannheten kommer fram.

Allerede første kapittel skjønner vi at noe er gæernt.

”Eg kjem inn i klasserommet og kjenner blikka”.

Og så kommer historien som forklarer hva som forårsaker dette.

Vi møter Siri, som går i andre videregående, kjæreste med Jens som er forballtalent, ett år eldre. Det viser seg at Jens lider av harde tvangsnevroser. Siri er ikke lengre forelsket i Jens, og vil helst avslutte forholdet. Det som kompliserer er at Jens har disse problemene. Han trenger jo Siri.

Dessuten har altså Siri har et forhold på si. Som Allyson har også Siri et anstrengt forhold til sine foreldre. Familien til Jens , som har en litt mer avslappet stil, blir et fristed for henne. Det er mye som står på spill.

Og så skjer katastrofen.

Uten å røpe for mye: boka har en optimistisk slutt.

I PITY THE POOR IMIGRANT, WHO WISHES HE WOULD’VE STAYED HOME

Simon Stranger har også kommet ut med bok i høst; den tredje og etter min forstand beste boka om Emilie. I De som ikke finnes møter hun igjen Samuel fra den første boka i serien. Da hadde Samuel flyktet i båt fra Ghana for å finne en bedre framtid. I denne boka møter han plutselig opp utenfor rekkehuset i Bærum med en lapp med adressen til Emilie i hånda. Og hva gjør Emilie da? Emilies ubehag over situasjonen er troverdig skildret.

Først og fremst får vi vite hva Samuel har opplevd siden sist og om hans liv i Norge.

Simon Stranger skal ha kred for å gi de papirløse en stemme i ungdomslitteraturen. Uten å røpe for mye : i motsetning til de to andre bøkene i denne bloggposten : denne boka har ingen happy ending. (Hvordan nå det skulle ha latt seg gjøre i en bok som handler om unge økonomiske flyktninger i Norge i dag.)

Dette er en viktig og velskrevet bok som også fortjener labelen Elis favoritter 2014. 

lørdag, august 23, 2014

Birgittas vilda liv er over

Leste på twitter i dag at Birgitta Stenberg er død. I Norge er hun mest kjent for billedbøkene om Billy, men hun har skrevet flere selvbiografiske bøker som ikke er oversatt.



Hennes bøker er tidligere omtalt på herværende blogg,  og vi tar for anledningen en reprise av hennes åpningstale for Stockhom pride i fjor.

RIP.

mandag, august 18, 2014

En usedvanlig god barnebok

I serien usedvanlig gode bøker har vi i dag kommet til Livet er herlig  av den nederlandske forfatteren Guus Kuijer.

Det er ikke ofte at jeg tar meg bryderiet med å lese oppfølgere av barne- eller ungdomsbøker - som om jeg ikke har nok ”pliktlesning” fra før liksom – men når det gjelder Guus Kuijer gjør jeg et  unntak. Jeg bare måtte unne meg et gjensyn med Polleke, som nå er blitt 12 år gammel.

Guus Kuijer er en av de få som klarer å skrive barnebøker som har noe å gi både til barneleseren og den voksne. Og selv om det er triste og tragiske ting det dreier seg om makter han å skrive slik at den unge leseren kan takle det uten å miste livsmotet - og likevel se alvoret.

Og dette er trist så det holder, trass at tittelen tilsier noe annet; Pollekes far har (store)  problemer med rusmidler, og er beredt til å bryte en del moralske grenser for å skaffe penger. Dessuten legger han utilbørlig press på datteren. Trist lesning er også Pollekes jakt etter faren på steder hvor barn helst ikke bør ferdes. Men Pollekes usedvanlig sterke personlighet gjør at vi holder ut.

Vi får også ta del i Pollekes besteforeldres bekymringer.  Det er mye smerte i denne replikken. Tror nok en og annen foreldre kan kjenne seg igjen her :
”Vi har ikke alltid hatt håp, vi har ikke hatt tillit. Polleke har både håp og tillit, det skal vi ikke ta fra henne. Ikke vi, Marie. I hvert fall ikke vi. Vi skal bare støtte henne. Og takke Gud for at hun fins. ” 87
Det er Polleke som forteller. Og her er mange fine beskrivelser av barns måte å se tingene på.
”Hvorfor ville jeg ikke ha ham med inn? Jeg vet det jo, men jeg får meg nesten ikke til å skrive det. Jeg skammer meg over ham. Og de gamle klærne hans. For at han ikke vasker seg hver dag. Derfor,” s 40
Boka spør også hvor langt et barn bør gå/ ofre seg for å hjelpe en forelder. Bør kanskje legge til at livet til Polleke ikke bare består av problemer med faren. Her er mye livsbejaelse! Boka har en forsiktig optimistisk slutt.



Kanskje ikke SÅ passende familietragedien tatt i betraktning, men siden det nå ER snart et år siden Lou Reed døde kan vi kanskje spille denne klassikeren fra populærmusikken. (Den finnes i utallige versjoner på YouTube men i dag tar vi denne.)

Og når vi er inne på gode oversatte barnebøker av ikkeangloamerikanske forfattere; det samme forlaget ( Cappelen Damm) ga for noen år siden ut Rico og bakskyggene av den tyske forfatteren Andreas Steinhöfel, også denne en usedvanlig god bok, som også er blitt en serie, men det norske forlaget ( det samme som gir ut bøkene om Polleke altså) ga seg allerede etter den første boka. En skandale spør du meg! Boka er nettopp blitt til film som for tida går på tyske kinoer. Og enda en film basert på neste bok skal også være på trappene.



Så vi får bare håpe at filmene kommer til Norge. Og at Cappelen Damm da endelig ser sin besøkelsestid.

lørdag, august 09, 2014

En usedvanlig kjærlighetshistorie

Det er ikke enkelt å følge med alle nye forlag som dukker opp som paddehatter. Boka Eleanor &  Park av Rainbow Rowell oppdaget jeg via sosiale medier, uten at jeg husker akkurat hvor. Men boka har fått stor oppmerksomhet, og endelig har jeg også fått lest den. Og boka forjener oppmerksomheten. Det er rett og slett en lise å lese slike bøker til variasjon for all fantasy og dystopi.

Dette er en av de bøkene du ikke klarer å legge fra deg hvis du ikke må. Og vanskelig å slippe også etter at den er ferdig lest.

Vi møter Eleanor, storvokst, med et digert ustrigla rødt hår, og med temmelig utrendy klær. Og Park, med pene koreanske trekk og et atletisk ytre. Et litt umake par med andre ord. Begge 16 år.

Eleanor har flyttet til et nytt sted og kommer inn på skolebussen for første gang. Ingen vil sitte ved siden av henne. Hun setter seg til slutt ned ved siden av Park, som motvillig gir henne plass. Ikke noen spesielt god velkomst altså, og skolemiljøet ellers er også ganske råttent.

Eleanor bor sammen med sin mor og fire småsøsken hos sin nye stefar som er en temmelig brutal og forfylla type. (Hvordan moren, svært vakker, har funnet fram til denne typen overlates mye til leseren å finne ut av.) Eleanor deler et trangt rom sammen med de andre søsknene og muligheter for privatliv er små.

Forholdet mellom Eleanor og Park utvikler det seg fra antipati, så forsiktig kommunikasjon og til slutt et (ikke ukomplisert) kjærlighetsforhold. Dette er usedvanlig godt skildret. I starten er Park flau over sin storvokste kjæreste, vil han svikte og fornekte henne, hvorfor vil ikke Eleanor dele noe av sitt privatliv med ham, hvorfor liker han henne i det hele tatt, hvordan vil den klumsete Eleanor bli tatt imot av familien, spesielt moren til Park etc. Det er mye uro, som også leseren deler. I hvert fall satt jeg på ank og bare ventet på at noe fælt skulle skje.

Stefaren utgjør en stor trussel, han ødelegger livet for  hele familien og begrenser Eleanors frihet. For å treffe Park må hun late som hun møter ei venninne.

Som en kontrast til stefarens ondskap er ­ i tillegg til den fine og vare kjærlighetshistorien ­ noen gode voksenpersoner, som eksempel Parks famile. Ellers hadde det vel blitt for uutholdelig.

Allerede i starten av boka skjønner vi at det ikke blir noen happy ending, og til  slutt kommer katastrofen.

Årstallet er 1986, da folk fremdeles hørte på kassetter og walkman var high tech. Ingen hadde mobil og fotografering var jo mest i forbindelse med speielle anledninger eller for spesielt interesserte. Å legge handlinga til  80 ­ tallet er neppe helt tilfeldig valgt. Ett av Eleanor og Parks problemer er muligheten til å møtes og å kommunisere når de er fra hverandre. Hadde de hatt mobil, mail eller facebook hadde kontakten blitt enklere.

Fortellingen skildres i tredje person, vekselvis fra Eleanor og Parks side, i større eller kortere bolker, noe som gir en fin dynamikk.

Boka har en optimistisk åpen slutt.

Det nystartede Fontini forlag skal ha all kred for å ha brakt dette forfatterskapet til Norge. Enda en bok av forfatteren er ventet til høsten.

mandag, august 04, 2014

Gaza i dag

Jeg bare måtte sakse denne billedserien fra Twitter. Den viser ei ung jente som samler bøker fra ruinene av det som en gang var hennes hjem.


Det sier også ganske mye om litteraturens betydning.


søndag, juni 29, 2014

Sommerstengt

Da blir det som vanlig sommerstengt på denne bloggen. Når jeg sammenlikner med fjorårets blogging ser det ut som at antall bloggposter er blitt enda noe lavere enn i fjor på samme tid. Men både bloggeren og bloggen er da i hvert fall fremdeles i live, og mer kan man kanskje ikke forlange.

Når jeg ser på statistikken ser det jammenmeg også ut som at det fremdeles er noen lesere innom, og det setter jeg faktisk stor pris på. En ære og takk og takk!


En sommersang hører også med, og hvem passer det da bedre å slippe til enn Bobby Womack som dessverre døde nettopp. Det tynnes ut blant de store soulsangerne.

En annen artig versjon av denne Gerswin-klassikeren kommer her, med Billy Stewart. Heller ikke han iblant oss mer.

Det er derimot reggaemusikeren Lee Perry som har laget en noe dystrere versjon av denne sommersanger.

Og dermed skulle det være noe for enhver smak!

God sommer alle som én!

fredag, juni 27, 2014

Sorgen og gleden de vandrer tilhope

Det finnes ikke mange barnebokforfattere som skiver bedre lettleste bøker for barn enn Rose Lagercrantz! Mitt lykkelige liv med illustrasjoner av ... ja du gjetter riktig ... Eva Eriksson er nettopp kommet ut på Omnipax forlag. Rose Lagercrantz er blitt 67 år gammel, men holder fremdeles det samme høye nivået, og vel så det! Kan jo også nevne at hennes mer eller mindre faste illustratør, Eva Eriksson, er bare et par år yngre. Også hun holder god gammel standard.

Vi er igjen tilbake i den samme klasse som i bøkene om Karl Gustav ( Metteborg på svensk) som kom ut første gang på 90 – tallet. Vi møter også igjen den litt eldre, strenge men rettferdige og kloke læreren, den rampete Benny, som frøken forbyr klassen å kalle Benny Bing Bong, og Karl Gustav. Men denne gangen er det ei jente, Danni, som er i fokus.

Et barns liv består av mange lykkelige øyeblikk, men også sorger. Boka viser hvor lite – eller mye - som skal til for at et barns følelse av lykke – eller sorg - skifter. For å si det med Inger Hagerup. ”Og gleden er så deilig, men sorgen er så trist”. Hos Danni er det – typisk for barnet - liten sans for proposjoner.

”Samme dag skled hun i skolegården og slo hull på både strømpebuksa og kneet. Det gjorde så vondt st det kommer hun nok aldri til å glemme. Ikke før hun fyller trettifem, eller der omkring”

Danni gleder seg til å begynne på skolen, ingenting av det hun har bekymret seg for på forhånd skjer - selv om hun er litt skuffet over at hun ikke får lekser i starten.

”Men ennå hadde hun ingen venner”.

Og leseren engster seg sammen med henne. Oj, hvordan skal dette gå!

Kan jo røpe at det løser seg greit, Danni får raskt en bestevenninne, som hun har det helt topp sammen med, men – ikke alltid. Plutselig blir de uvenner. Og slik svinger det, slik det vanligvis gjør i livet.

Men så kommer jo den store katastrofen, Ella Frida skal flytte!

Danni gjør også noe skikkelig dumt mot en klassekamerat, som hun er redd kan få katastrofale følger.

”Etter det var ikke Danni lykkelig et eneste skund.”

Men det ordner seg.

”Da ble Danni lykkelig igjen!”

Det går opp og det går ned her i livet men noen ganger er det helt all right!

Danni bor alene med sin far, et stykke uti boka får vi vite at mamma døde da hun var svært liten. Vi får også vite litt om omstendighetene rundt dødsfallet.

Boka er enkelt skrevet, kanskje den er litt lang til å kalles en lettlestbok, men den er delt opp i korte kapitler, så den skulle være grei å komme seg igjennom for barn med litt leseferdigheter.

Det er ikke ett likegyldig eller tilfeldig ord i denne boka, Lagercrantz klarer å lage litteratur - med islett av poesi - av helt av hverdagslige hendelser. Dette er en bok av det slaget som har noe å gi både barneleseren og den voksne. Bedre kan det neppe gjøres.

Litt om illustrasjonene. I etterordet forteller forfatteren at hun ikke får se Eva Erikssons illustrasjoner før etter at teksten er ferdig. Når jeg leser barnebøker prøver jeg – siden jeg jobber der jeg jobber – unngå å se på illustrasjonene MENS jeg leser. Teksten står helt på egne bein, men illustrasjonene følger fint opp. Hvert barn får er individuelt uttrykk, og gir boka det lille ekstra.



Da jeg leste denne boka kom jeg til å tenke på en sang av Everly Brothers og da kan vi jo høre litt på den. By by loneliness, by by happiness etc etc.

søndag, juni 22, 2014

On the road - again

Regner med at flere av mine blogglesere har revet seg i håret i ren og skjær frustrasjon: hvor fanden bliver det av den årlige reportasjen om Fruerne Lande og Frisvolds årlige litterære utflukt? Har Fru Landes Toyota segnet om? Finnes det ingen litterære reisemål igjen?  Eller er de blitt uvenner?

På ingen måte, men denne gangen valgte de to dannede fruer å prioritere litt anderledes;  de besøkte   to kunstnerhjem.

Men - på veien hjem til Oslo etter en alldeles vellykket kulturtur ble det total bråstopp!

Fru Frisvold : "Men, dette stedet heter jo Jerusalem. Kan det ha noe med Selma Lagerlöfs bok å gjøre? "

Fru Frisvold ( litt seinere): Neimen, dette stedet heter Nås. Og det står at det var her handlingen i Jerusalem av Selma Lagerlöf finner sted!!!

Fru Lande: Ja, men da må vi jo stoppe!

Og det gjorde vi altså. 


Her et tilfeldig bilde av bygda Nås, som etter siste oppdatering av wikipedia (2010) har 417 innbyggere.
 
Her er Västerdalselva som Stor-Ingmar kaster seg uti for å redde noen barn som holder på å forulykke i fossene - med ( for ham) døden til følge! Som det framgår av bildet er forholdene mer idylliske denne junidagen enn i boka og filmen.


 Hvert år spilles Ingmarsspelen til minne om denne romanen, som bygger på faktiske begivenheter.

Her er scenen for de omtalte spelen. I følge en hyggelig dame vi møtte som først trodde at vi var Jehovas vitner (!!!) er dette de opprinnelige bygningene som Selma Lagerlöf så for seg at Ingmar bodde, og som nå er flyttet hit.

Etter denne interessante opplevelsen var tida moden for et kafebesøk. Kaféen hadde ikke åpnet, men det var "inget problem" . Kaffen var nesten klar og eplekaka var ferdig bakt.


 Og her sitter Fru Lande og koser seg med godsakene før ferden går videre. Vel fortjent!