torsdag, september 30, 2010

Denne boka fikk jeg litt problemer med

Så har boka om Astrid Lindgren kommet ut i Gyldendals IKON- serie. Bøkene i IKON-serien er skrevet av forfattere som har et engasjert og personlig forhold til den personen de skriver om. Kjersti Scheen skriver for eksempel i boka om Marilyn Monroe at hun hos Monroe kjenner igjen egenskaper hos seg selv som forårsaket at hun ble forfatter. Harald Henmo er fascinert av Che Guevara, og prøver å finne ut hva og hvorfor denne handlet som han gjorde. Steinjo har et særdeles personlig forhold til sitt ”idol, min barndomshelt og store inspirasjon” Michael Jackson. Ingelin Røssland har en klar agenda med sin biografi om Diana. Sett på bakgrunn av dennes liv vil hun si noen advarende og kloke ord til ”piker fra nær og fjern” som det står i sangen.

Og for Guri Fjeldberg har Astrid Lindgren vært en viktig person gjennom livet, og bøkene hadde stor betydning for henne da hun vokste opp.
”Jeg er en av Astrid Lindgrens beundrere som har hatt en nokså vanskelig barndom. Det er faktisk ganske mange av oss. Astrid fikk stadig brev fra folk som fortalte om sine vanskelige liv--- Fortellingene hennes viser ganske tydelig hvor mye hun forsto om å være barn og om hvor vanskelig det kan være å leve. --- Barna i bøkene hennes skammer seg aldri lenge av gangen. De handler, de ordner opp like handlekraftige og foretaksomme som hun selv var. Den slags oppførsel lot jeg meg inspirere av.” s 6.
Og så forteller Fjeldberg om da hun i voksen alder siste gangen møter sin bestefar som ligger for døden. Hun har – inspirert av Lindgrens bøker – bestemt seg for å konfrontere ham, ”slektas pedofile mester” ( som hun fremdeles er glad i ) med de overgrep han utsatte henne for i barndommen.

Og her får i hvert fall jeg problemer.

Hvor privat KAN forfatteren ( og til syvende og sist forlaget) tillate seg (henne) å være? Hvis en person du møter for første gang, la oss for eksempel si på en fest, øyeblikkelig begynner å fortelle deg om overgrep vedkommende er blitt utsatt for, eller andre svært personlige ting, blir du ikke da pinlig berørt? Vil du ikke føle at vedkommende går over en intimitetsgrense?

Første gang noen begynte å snakke offentlig om incest her i landet var rundt 1980. Etter hvert kom det flere bøker om dette temaet, av varierende kvalitet. Noe som hadde vært en hemmelighet for noen få, kom fram i lyset og ble kjent for alle. (Heldigvis og sannelig på tide). Den første ungdomsboka på norsk om incest kom ut i 1987, Abby min elskede av Hadley Irwin. Og siden kom det flere, noen riktig gode. Den siste norske ungdomsboka jeg kommer på i farta er Ingen ild tenner stjernene av Tor Fretheim fra 2008. Med andre ord, det er (heldigvis) ikke lengre tabu å skrive om seksuelle overgrep og incest. (Gidder ikke å rippe opp i det der Krøgerspetakkelet nå!)

Hvis bokas hovedtema altså hadde vært incestovergrep og hvordan litteraturen - gjerne Astrid Lindgrens bøker - var til hjelp for å komme gjennom en vanskelig barndom hadde det vært mer akseptabelt, men når det er en annen persons liv, her Astrid Lindgrens, som strengt tatt er bokas tema steiler jeg. For meg tar Fjeldbergs tragiske historie fra barndommen oppmerksomheten bort fra hovedtemaet.

Jeg er ikke interessert i å starte noe korstog mot Guri Fjeldberg, og regner med at intensjonene har vært de beste, men skulle ønske at dette ikke hadde vært med i denne boka.

Ellers skal boka innholde ukjente fakta om den store forfatterinnens liv. Ikke dårlig på 87 sider, tatt i betraktning hvor mye som er skrevet om henne før! I følge for eksempel Dagsrevyen skal boka vekke ”kraftige reaksjoner” (hvor?) på grunn av dette. Jeg er ikke av dem som har lest mest om denne store forfatteren, men mener å ha hørt en del om disse ”sensasjonelle” opplysningene før.

mandag, september 27, 2010

For de nestenyngste!

I dag to bøker for småtrinnet som hever seg godt over den trivielle midtpåtreetsmørja.

Først
Ella og de andre av den finske forfatteren Timo Parvela.
Ella går i 2. klasse og hva det betyr etter finske forhold er jeg litt usikker på, men jeg tipper hun er rundt 8 år. Boka inneholder mye situasjonskomikk og er en riktig trivelig bok. Det meste skjer på skolen og klasseforstanderen er da også en artig kar. Tålmodig og med humoristisk sans om noen ganger litt oppgitt. Boka kan minne litt om den eminente serien om Karl Gustavs skjebne og eventyr i barneskolen av Rose Lagercrantz men Parvelas bøker er kanskje vel så mye på ungas premisser. Av høydepunktene kan jeg jo trekke fram når klassen skal spille juleskuespill etter juleevangeliet. (Dette ER jo et takknemlig tema, også da!) Jeg kan bare gratulere mangschou forlag med å ha brakt Ella & co til den norske bokheimen!

Men kaka tar jo

Kaspar, Atom-Ragnar og gjeddekongen av Mikael Engström,
eller kanskje mer korrekt gjeddekaka, ha ha. For her dreier det seg mye om fisking og å fange den største fisken. Morfar deltar i en fiskekonkurranse med et håp om å vinne en båtmotor. Handlinga er nok fra litt tilbake i tid (muligens forfatterens egen barndom) og stedet er på et lite sted ved Siljan i Dalarna. Foreldrene ”reiste rundt i verden og arbeidet med å hjelpe fattige mennesker i fattige land” mens sønnen Kaspar, 7 år, bor hos morfar. Og der har han det i grunnen riktig så bra. For å livnære seg spikker morfaren trehester ( lurer litt på om det kan stå dalahester i originalen) som han selger til den grådige butikkmannen Atom-Ragnar som selger dem videre til turistene.
Her et bilde av en riktig dalahäst. En pryd på peisehylla i ethvert velmøblert hjem!

Atom-Ragnar betaler så lite for dem at morfar er konstant forgjeldet. Ellers treffer vi et herlig persongalleri, mest bestående av gubber, noen riktig trivelige og noen altså mindre trivelige.

Dette er også en moralsk bok minsann, om å være sannferdig og om at det gjelder å komme i ”den rette køen på dommens dag”. Dessuten får de ”dumme” sin straff til slutt, så man kan trygt si at boka ender riktig så bra.

Boka handler også om hva som er livets egentlige mening;
”å dorge på en søndag som denne, det var litt av meningen med livet, og det å spikke hester var også litt av meningen med livet, pluss snus, og pils. Mer mening med livet enn som så, var det nok ikke. Alt annet ble det masse floker ut av, slik at man ikke fikk øye på de små gledene i livet.” s 67. (Norsk oversettelse: Henning Hagerup og Elin Brodin)
Tidligere har det kommet ut to ungdomsbøker av denne forfatteren på norsk, mens dette er den første barneboka. Og til de som lurer på om han behersker denne sjangeren også kan jeg altså forsikre om at det gjør han. Boka er dessuten morsom, jeg lo høyt og hjertelig flere ganger. Uansett målgruppe; dette er litteratur av ypperste klasse!

Det slår meg at det finnes en god del barne- og ungdomsbøker om fisking. Jeg har jo nettopp blogget litt om en annen bok; Den gongen eg var ein elvefiskar. Og – begge de to andre bøkene av Engström som oversatt til norsk handler det også en del om fiske. Jeg kunne sikkert ha ramsa opp haugevis med bøker om fiskegleder, men jeg tror vi heller avslutter med en vals, När en storfiskara talar om hur mycket fiskar han får etc etc.

PS: ellers kan jeg etter å ha lest denne boka opplyse om at det finnes både sommergjedder og vintergjedder og at vintergjedda er den mest foretrukne. Men sommergjedda går også an, i hvert fall hvis den fylles med ansjos.
Og her et bilde av ei gjedde, så skjønner dere hva slags dyr vi snakker om! Dog litt usikkert om dette er en sommergjedde eller vintergjedde. Vinnergjedda i boka var en sommergjedde på 13 og en halv kilo og den var ca 20 år gammel.

PS 2: Apropos bøker om gleden ved de små ting; Morgendagens trollmann av Patricia MacLachlan (Gyldendal 1989) skriver også om dette på en fremragende måte. Blant annet gleden av å svinge seg utover elva med et tau.

PS 3: En litt pussig ting; når dere klikker på linken til Kaspar, Atom-Ragnar og gjeddekongen vil dere se at jeg har kommentert den på facebook. Og dermed ga jeg jo forlaget litt gratis reklame, uten at jeg kan garantere noen større salgstall på grunn av det. (Jammen bra at jeg hadde sydvesten på, jeg ser jo ut som en riktig sjøulk på dette profilbildet. I hvert fall helt til jeg skifter).

PS 4: jeg ser at også Gyldendal har den samme facebookfunksjonen som Cappelen Damm. Ha ha, en dag man er på DET humøret kan man jo finne på masse faenskap!

lørdag, september 25, 2010

Graveyard Paradise

Neil Gaiman kommer i år ut med sin andre bok for ungdom på norsk. Boka heter Kirkegårdsboken og her møter vi Nobody Owens, populært kalt Bod blant venner. Han unnslipper så vidt å bli knivstukket på brutalt vis slik som resten av familien, og vokser opp som eneste menneske blant gjenferder (!) på en kirkegård. Forfatteren har selvfølgelig ikke latt anledningen gå fra seg for å utnytte de litterære muligheter et slikt sted gir. I etterordet skriver forfatteren at han har latt seg inspirere av Highgate Cemetery West, og det er virkelig en ”innholdsrik” ( for å bruke eiendomsmeglerspråket) kirkegård han beskriver. Det samme kan man si om stedets ”populasjon”, en burlesk gjeng fra flere historiske epoker.
Her et fotografi av Circle of Lebanon, virkelig staselige greier!

Og for dem som ikke visste det, også Karl Marx hviler på denne Highgate cemetry! (Nei, han er ikke med i boka!) Kan muligens komme til nytte på en eller annen qviz!

Forfatteren skriver i etterordet at han står i stor gjeld til Jungelboka av Kipling. Nå har ikke jeg denne klassikeren så veldig innbords for å si det slik, men det er ikke vanskelig å se at det er mange paralleller. Mens Mowgli som kjent vokste opp blant ulver dreier det seg altså i denne boka om gjenferder.

Denne fortellingens Baloo er Silas, som faktisk er en ... vampyr, hvis jeg da ikke har misforstått helt. Med i fortellingen er også en varulv, men i denne boka får ikke denne mixen av overnaturlige vesener den samme ufrivillige komiske effekten som Twilight. Boka har også humor, og selv om vår venn tidlig mister foreldrene og overlates til - for å si det mildt - noe uvanlige fosterforeldre, et elskelig ektepar fra victoriatida, og han ellers har lite kontakt med levende mennesker er boka usentimental, om dog med en viss tristesse.
”--- Og det finnes mange situasjoner hvor du kan ha andre, levende mennesker rundt deg, som på teater eller kino.”
”Hva er det? Er det sånn fotball? Jeg likte å se på at de spilte fotball på skolen”
”Fotball. Hm. Det er vanligvis litt tidlig på dagen for meg, ” sa Silas, ”men frøken Lupescu kunne ta deg med for å se en fotballkamp neste gang hun er her”.
”Det vil jeg gjerne,” sa Bod. (s 193. Oversatt av Stian Omland.)
Kan kanskje ta med at bokas store spenningsmoment er mannen Jack, heller ikke han helt av vår verden, og dennes utrettelig kamp for å drepe Bod. Jeg røper vel ikke for mye hvis jeg avslører at vår venn til slutt forlater kirkegården og går ut i verden. Kanskje det kommer – som i den opprinnelige Jungelboka – ut nok et bind.

Boka har fått både Newbery-medaljen og Carnegie- medaljen i henholdsvis 2009 og 2010. Independent on Sunday mener at boka ”fortjener å bli en barnebokklassiker”. Hmmm, time will show som det heter, men uansett en leseverdig bok! Det skulle forresten ikke forundra meg om boka blir filmet (gidder ikke å sjekke). Vi får inderlig håpe at filmen klarer å ivareta den fine, litt vemodige stemninga.

Til slutt foreslår jeg at vi avslutter med litt musikk, og denne gangen har jeg virkelig gravd dypt i mitt (u)musikalske surrehue, her en riktig godbit fra fortida, om ikke helt tilbake til den victorianske tidsalder. Nemlig Graveyard Paradise av kultgruppe 1-2-6. Enjoy!

PS : Gaiman; hva har du egentlig imot "den berømte forfatteren Victor Hugo"?

Så har jeg jammenmeg lest noen ungdomsbøker igjen

Denne gangen om onde stemødre, pyromani, forbedringsanstalter, transvestisme, død og selvmord. Noe for enhver smak altså. I boka

Fangesøstre av Gayle Forman

møter vi 16 år gamle Brit, som spiller i rockeband, har rosa hår, piercing og tatoveringer. En relativt normal ung jente med andre ord. Men den slemme stemora vil helst bli kvitt henne. Den ettergivende faren later som de skal på ferie men i stedet havner jentungen på forbedringsanstalt, hvor det brukes metoder ( brevforbud, frihetsberøvelser, splitt og hersk etc) som ville ha forårsaket store avisoverskrifter i Norge. Man kan virkelig lure på om det finnes slike leire også i USA men forfatteren påstår at det gjør. Sett på bakgrunn av hva enkelte av disse jentene faktisk sliter med; spisevegring, overgrep hjemme, psykiske problemer etc kunne kanskje forfatteren ha gått litt mer i dybden. Replikkene er som tatt ut av amerikanske ungdomsfilmer. Men for all del, boka er en riktig fengende og velskrevet fjortisbok. Boka kan kanskje minne litt om Hull av Louis Sachar fra ( på norsk første gang 2000) men har ikke helt den samme nerven. Da kan man trygt si at

Tor Fretheim

skjærer mer ned til beinet i sin nye bok. Her er temaet blant annet transvestisme. Boka har et overraskelsesmoment og kan nok med fordel leses omigjen. Dette er en ganske i fysisk forstand tynn bok, på få sider, men ikke helt lett tilgjengelig.

Vi veit jo at mange transer sliter, og boka er VIRKELIG trist. Det er liksom ingen grenser. Når det er sagt så er det vel heller ikke så enkelt å skrive muntert om dette temaet. En som HAR fått det til er Per Knudsen med boka Svart cayal som kom ut i 1988. Den handler om Johnny som er både homse og transvestitt og her er flere komiske situasjoner. Men vi ler ikke AV Johnny, vi ler med ham. For eksempel da han blir tatt for butikktyveri ( av sminkesaker) og må inn til butikksjefen, og den der scenen med foreldrene hvor han forteller at han er homofil. Men nå iler vi videre, den neste boka er

13 gode grunner av Jay Asher.

Schibsted forlag har flere ungdomsbøker ute i år, så dette er kanskje et nytt satsningsområde fra den kanten. (En av) hvovedpersonen(e) begår selvmord. Men først leser hun inn en lang redegjørelse for hvorfor på ... av alle ting kassetter. Dette er en fortelling om mobbing, baktaling og seksuell trakassering. Etter selvmordet sirkulerer kassettene mellom de involverte. Forfatteren bruker et genialt grep, Clay, bokas forteller, kommenterer det han hører for leseren vekselvis med at vi får Hannahs betroelser. Dermed får vi altså en dialog mellom Clay, som fortviler over alt han får hører, og ( den døde ) Hannahs stemme. Dette er en sterk bok med et sterkt moralsk budskap. Boka har også et etterord hvor forfatteren understreker hvor viktig det er at vi oppfører oss ordentlig mot hverandre. Og om hvor viktig det er å be om hjelp før det er for seint, noe Hannah altså ikke gjorde. Boka burde være et funn i skolesammenheng. Skriveteknikken kan minne en del om "Bror" av den nederlandske forfatteren Ted van Lieshout

Og når vi nå snakker om død, jeg har også lest Kirkegårdsboken av Neil Gayman. (Også Schibsted forlag.) Men nå ser det ut som at denne bloggposten blei litt lang, så da kan denne boka vies en egen bloggpost. Dessuten har er denne boka i en litt annen sjanger enn den sosialrealistiske.

fredag, september 24, 2010

Er jeg for treig?

Ved et par anledninger har noen av mine lesere klaget over at denne bloggen er treig! Men hva fankern SKAL jeg gjøre da?
  • Har jeg for mange ”labels”?
  • For mange linker?
  • For mye bilder?
  • Eller er det blogspot?
  • Eller er folk rett og slett for utålmodige. (Neppe!)
Kan jo legge til at selv har jeg ingen problemer, verken på våre to hjemlige macer eller på jobben. Uansett nettleser. Ei heller da fibernettet lå nede og vi måtte bruke mobilt internett fra telenor.

Det eneste jeg har å si i sakens anledning: det var som pokker! Men det finnes da større tragedier! Selv om det kan være irriterende nok!

PS: jeg konverterer IKKE, IKKE over til wordpress! Heller legger jeg ned hele bloggen!

Edit morgenen etter: med treig mener jeg altså ikke layouten! For den ER jo treig! Selvom jeg nå prøver å pynte opp med bilder i fire farger. Jeg mener jo OPPLASTNINGSHASTIGHETEN eller hva det nå kalles!

onsdag, september 22, 2010

(Særdeles) kort rapport fra Oslo bokfestival.

Siden jeg var sjuk forrige uke fikk jeg ikke somla meg avgårde til Bokfestivalen før søndagen. Det morsomste med bokmesser synes jeg egentlig er å besøke alle forlagsstandene, spesielt til de mer eller mindre obskure småforlagene, slik man kunne på Sjølyst føritida og Lillestrøm i fjor. Dette blei visst ingen suksess sett fra forlagenes side så nå er bøkene tilbake til partyteltet på Karl Johan hvor forlagene står som sild i tønne og vi "bransjefolk" ikke har noen egen dag, men må finne oss i å trenge oss sammen med "bermen".

Men først var jeg på seminar. Seminarets tittel var Var alt bedre før; om barnelitteraturen før og nå. I panelet; Sverre Henmo, Marianne Koch Knudsen ( forlagsredaktør i Gyldendal gjennom mange år), Audun Vinger og en til som jeg dessverre ikke husker navnet på. De samtalte greit rundt temaet barne- og ungdomslitteratur for et interessert og dannet publikum. Ikke så mye nytt, kanskje, men det skal da pokker meg mye til også da. Det jeg blei mest opptatt av var ungdomslitteraturens formidlingsproblem, heller ikke noe nytt.

Så forlot jeg Gyldendalhuset, for å gi meg bokeventyret i vold. Fremdeles litt svekket av en kraftig forkjølelse tok jeg disse bildene:

Her partyteltene sett fra baksiden. Været var fint og stemninga høy!

Her en forventningsfull forsamling som venter på at Cecilia Masarin ... nei jeg mener jo Cecilia Samartin entrer scenen.

Her kan man møte en forfatter, men ikke akkurat da bildet ble tatt. (Det samme kan det være, ikke for å si noe gæernt verken om Knausgård eller Snåsamannen men forfatterfesjå har aldri helt vært min greie! Margaret Atwood skal ha sagt noe glupt om akkurat det en gang, men dessverre husker jeg ikke hva.)

Her Deichmans stand, lenge leve Deichman. Som står på og aldri mister motet!

Her en futurstisk modell av framtidige Deichman.

Selvfølgelig traff jeg kjente også.
H: "Har du kjøpt noe, da?"
Eli: "Ja, Fagerström og marshmallows"
H: Mars Mallows??? Hvor kommer DEN forfatteren fra?
Eli: "Nei, Marsmallows!! Altså ( tar opp av sekken) disse!"

Og her altså dagens fangst, Glitterscenen och flickan hon går i dansen med röda gullband av Monica Fagerström som pocket. Dessuten med 25% rabatt. Og det som gjenstår av marshmallowsene. Håndlaget, dyre men gode! Mmmmmm...

Til slutt et av de nærliggende sjenkesteder som benytter anledningen til å gjøre litt ekstra reklame for ølet sitt i anledning festivalen. Eller bokølet.

Og alle var enige om at det hadde vært en vellykka festival!

mandag, september 20, 2010

På tide med nytt profilbilde!

Det var sikkert flere enn meg som var drit møkka lei det nebbete profilbildet mitt



Så her ett som passer bedre til årstiden.

Jeg synes i hvert fall selv at jeg ser passe skummel ut i høstmørket, her med en sydvest i anledning været. Bøøøø!!!
Og da kan vi jo for anledningen dra fram In The Dark, In The Dark med Nina Simone!

fredag, september 17, 2010

Då ho Jenny forlét paradisen

Jenny, 10 år, er lei av å hoppe paradis og leike seg i trygge omgivnader og kryssar grensa for kor langt ho har lov til å gå aleine. Ho går over elva, ein stad ingen går frivillig, her finn ein tagging og ”berre kratt, og skit og hundedrit”, folk blir overfalne og myrda. Ein slags terrain vague som franskmennene kallar slike stader. Eigentleg tør ho ikkje heilt, og dette har vorte ei fin skildring av korleis denne jenta utfordrar seg sjølv. Og så, like før eg byrjar å tenkje at dette ser jo bra ut, men bør det ikkje hende noko meir snart, dersom boka skal halde på merksemda hos dei unge lesarane, møter ho ein ung punkar med ein rottweiler som han ikkje har heilt styring på og så ligg ho plutseleg under hunden. Mamma, pip ho og då føler mor hennar som sit i kontorlandskapet nede i byen at noko er gale, og no tar det verkeleg av!
”Politiet har mykje å gjere i ein stor by, men dei kjem, for dei synest at det er grueleg spennande med jenter som blir borte. Der tar dei ingen sjansar, noko som kan verke urettferdig for andre som blir borte, for eksempel ein blakk mann med mindre sjarme. Viss HAN ikkje dukkar opp på jobb og etter kvart blir etterlyst av sjefen sin seier politiet: ”Vi har ikkje ressursar til å leite etter kven som helst.” s 37
Elles vil eg nok ikkje anbefale politiet å bruke denne boka til omdømmebygging (KOR eg har byrja å H-A-T-E dette ordet men det var verkeleg ikkje temaet no), men litt moro må då denne yrkesgruppa tåle og. Boka har masse humor, og sjølv om temaet er realistisk nok - her finn du lite av alvar, drakar eller anna fantasyfjas - så er stilen liksom LITT på sida av det heilt kvardagslege. Dette KAN minne litt om Rune Belsviks tidlege bøker for born. Eller ”barn” heiter det vel no. (Orsak, eg fekk tross alt nynorskopplæringa mi rundt 1970!) Boka handlar forresten og om å utvide sin horisont. Og gradvis frigjering.

Dette er altså bilete av ein Rottweiler og som det skulle komme fram er det ingen ønskedraum å komme mellom kjevene på dette dyret. Ellers kan eg anbefale Eivind Gulliksens illustrasjonar i sjølve boka, både av Rottweileren Johnny Rotten, Jenny og alle dei andre medvirkande.

Og så nokre spørsmål som eg truleg aldri vil få svar på, fordi eg har ein mistanke om at forfattaren har teke seg nokre geografiske fridommar: Kor finn eigentleg handlinga stad?

På den andre sida av elva - i eit ”terrain vague” eller ingenmannsland (ja faen og seier eg for eiga rekning, det spørs vel kor lenge dette ingenmannslandet får vere i fred, før OBOS-helvetet eller anna faenskap kjem med gravemaskinane og øydelegg heile skiten for å byggja dyre funkisrekkehus i millionklassa som øydelegg dei grøne lungene og turstiane til folk orsak at eg vart frista til å lufte mine private frustrasjonar no) oppdagar Jenny eit slags mini-christiania kalla ”Skogtinget, eit byøkologisk felleskap”. Kan det vere den (diverre misslykka) okkupasjonen i Skar i Maridalen forfattaren har vorte inspirert av? Bebuarane i Skogtinget, som sjølvsagt har heilt andre verdiar enn foreldra til Jenny (utan at dette vert plagsomt moraliserande) snakkar om at dei skal ned til byen og ”demonstrere framfor Stortingen, statsministeren og den amerikanske presidenten, som kanskje ikkje er like dum som den førre”. Så då er vi i kvert fall i Oslo. Men akkurat rundt Skar er det vel ikkje slike tun som ho Jenny bur i? Og i kvert fall ikkje butikkar. Og nokre andre slike byøkologiske fellesskap er det no så vidt eg veit ikkje i Oslo. (Men det kan jo hende at det finst nokre som svært få veit om.) Nei, dette må nok setjast på kontoen for dikterisk fridom.

Eit anna spørsmål eg sit med er .... ja korleis skal eg no ordleggje meg då ... eg likte denne boka betre enn ho som den same forfattaren skreiv i fjor som eg syntes var litt lang. Er det slik at Samlaget driv forfattarane sine hardare enn Gyldendal? Sjanglar dei ut frå kontoret som nokre slakt? Som om Rottweilaren Johnny Rotten hadde kasta seg over dei! ?

Kva forfattaren heiter? Nei, HAR eg no gløymt å skrive det att! Nei, eg, altså! Boka heiter Jenny blir knallhard og forfattaren er altså Marita Liabø. (Steike, så fancy desse nye websidane til Samlaget har vorte då!)

Til slutt litt musikk. Boka har referanse til Kjærleiksvisa av Halfdan Sivertsen. Ikkje NOKO gale med denne musikaren men eg er altså berre så DRIT lei av denne songen. Please! ER det for mykje forlang! KAN vi ikkje få sleppe meir allsong av denne songen, no? (Ho Jenny har forresten laga ei artig vri på denne songen, men den kan dykk vel lese sjølv!) Då kunne vi jo heller ha høyrt på Anarchy in The UK med Sex Pistols, som og er omtalt i boka, men akkurat no er eg heilt føkkings lei alt det der maset om den der konserten på Pingvinen i Oslo i 1977. Nei, då foreslår eg at vi heller høyrer litt på The rivers of Babylon. Den passar og fint, sidan ho Jenny og kjem til ”a strange land” og ikkje finn nokon grunn til å ”sing a song of joy”, sjølv om eg neppe røper for mykje når eg til slutt skriv at det gikk no betre med ho Jenny enn våre vener i Babylon.

Heilt til slutt: når vi no er inne på elvar att, og sidan nokre kanskje er litt lei av Rivers of Babylon, The Melodians eller ikkje, vi kan vel og slippe til Burning Spear med River Jordan! Skikkelig rasta faaaaariii, gitt!!!

PS: Dersom nokon lurar: nei, eg var ikkje av dei kormangedetvarnoattdå som var på den der konserten på Pingvinen i 1977.

PS 2: Samlaget! Kor tid kjem eigentleg den der Forfattarbloggen dykkar?

torsdag, september 16, 2010

Draker og Utvalgte i fantasyland

I dag et par skikkelige mursteiner som begge er første boka i hver sin serie. I begge serien er
  • hovedpersonen muligens typisk og uunnværlig for sjangeren utvalgt, som på forhånd ikke veit om sin skjebne og ikke er så veldig happy når de får vite om det.
  • Et annet tema er kampen mellom det gode og det onde,
  • å møte farer osv
Den eine boka heiter Drakeguten av Asbjørn Rydland (Samlaget) og den andre Nelias gåte av Gro Fykse. (Aschehoug ) (Det er egentlig ganske imponerende på grensa til dristig at forlagene satser på slike fantasylangserier. Aschehoug har til og med omslagene for de to neste bøkene i serien ferdige.)

Det er ikkje tvil om at Drakeguten er den beste boka, som han Mohaugen litt karsleg og litt sånn oss mannfolk i mellom seier det på barnebokkritikk.no: mannen kan skrive. Eg seier som eg brukar ... ja no veit jo alle kva eg kjem til å seie, boka var no svært lang då! Boka er og brukt i årets txt-aksjon så er no det og sagt. I det heile ei god bok. (Jo då, eg skumma jo litt her og der, men eg tek no sjansen på at resten og er bra saker!)

Om Nelias gåte sier forlaget at boka er
”spennende som en thriller og har samtidig en stemning som ligner Astrid Lindgrens univers” (Min utheving)
(Jammen, herreguuuudda Aschehoug!!! ) Denne boka er på 366 sider og fortellingen blir nok noe langdryg og omstendelig. Jeg savner litt mer disiplin fra forfatterens side. Forlaget og forfatteren hadde nok stått seg på å la boka ha gått noen runder til før utgivelsen. (Men herregud, det har jeg jo også sagt noen ganger før!)

Og sidan vi no er innpå tema drakar att, plutseleg fekk eg denne songen på hjernen, sjølv om det her er heilt andre typar drakar som gjeld. Og dei som tykkjer dette vert for sukkersøtt kan jo høyre på han Gregory Isaacs istaden! Kanskje ikkje den beste låta av han Isaacs men ein god tolkning av denne songen. Ha ha, sjå no her då dykk. Når ein klikkar på denne linken som lyt ein bekrefte at ein er fylt 18 år. Eg ler meg iheeeel altså!

tirsdag, september 14, 2010

Walking in the space

I boka En gåte, en nøkkel og fire brev av Rebecca Stead som jeg nettopp har blogget om refererer forfatteren flere ganger til Litt av en snarvei av Madeleine L’Engle. Også her foregår tidsreiser selv om dette heller ikke denne gangen er noe hovedtema. (Originaltittelen er A Wrinkle in Time som nærmest må oversettes med ”en fold i tiden”. Hvor TAR de norske forlagene sine titler fra?) Boka gikk rett inn i den første store fantasybølgen som rammet vårt land rundt 1980. Jeg leste den ikke da, men siden opplevde jeg at flere lånere etterlyste boka i biblioteket, og selv om mange ikke husket verken forfatter eller tittel skjønte jeg likevel at det måtte være denne. (Egen bibliotekarintuisjon kanskje?) Siden boka ikke er så uhorvelig lang blei jeg så nysgjerrig etter å ha lest Steads bok at jeg bestemte meg for endelig å ta meg tid til å tette dette hullet i min bokkunnskap. Var det verdt bryderiet eller er boka overvurdert? Hva ER grunnen til at folk har etterlyst boka 20 år etter utgivelsen?

Boka begynner slik:
Det var en mørk og stormfull kveld i en småby i USA.
(For dem som lurer, i etterordet innrømmer oversetteren Oddvin Alfarnes at hun har lagt til ”i USA” for egen regning. Det hadde vel neppe skjedd i dag hvor unga er vel så fortrolig med amerikansk kultur som vår egen. Ja fankern, det er vel ikke lenge til vi blir en egen stat under USA!) ) Vi møter Mag Muri, rundt 12 år, som det viser seg ikke er helt alminnelig. Siden møter vi lillebroren Karl Wollert, også han en meget spesiell fyr og til slutt blir Calvin, en 14 år gammel gutt, medlem av denne meget spesielle trioen. Mags far, vitenskapsmann, har vært forsvunnet i flere år. (Mor er hjemme, men det jeg likte var at også hun drev med forskning, selv om boka kom ut første gang i 1962.)

Tre viktige personer er også Fru Hvarde, en meget selsom gammel dame og hennes venninner Fru Hvem og Fru Hvilken, som altså alle viser seg å være noe helt annet enn det de i første omgang ser ut som. (Dette er et grep som Philip Newth også har brukt, i boka Hmm? agenten fra SKuRRk fra 1992, bare at her var det superskurken det gjaldt.)

Våre helter blir med på en selsom ferd ut i verdensrommet, og ja da, også i denne boka er det kamp mot det onde; her Den Svarte Skyggen. Nær sagt som vanlig for sjangeren er også et totalitært og autoritært land med i handlinga, men de gode kreftene seierer jo til slutt.

Det jeg likte best ved boka er humoren, det artige persongalleriet og den varme stemningen. Den er også spekket med litterære referanser og sitater, både fra Shakespeare, Bibelen, Goethe, etc. Og forfatteren slår et slag for retten til å være annerledes og å være seg selv.

Jeg synes at dette fotografiet av forfatterinnen - hvor hun har en laid back positur i gyngestolen - passer fint og er med på å understreke eventyrsteminga i boka. Hun KAN minne litt om de tre fruene i boka.

Boka kom ikke ut på norsk før 1980. (Aschehoug forlag). Hvis forlaget skulle utgi boka på nytt, må noe gjøres med den norske ”språkdrakten”. Jeg kan ærlig talt ikke huske at samnorsken hadde så sterk posisjon i 1980. Heim, husa, klappa etc er virkelig ikke vanlig i en ikkenynorsk bok. Et utrykk som ”just som hun var i ferd” etc klinger heller ikke bra. Og når var det vanlig å skrive ”pakke ball”?

Men som høytlesningsbok kan boka anbefales! Den står på ingen måte tilbake for det meste av det som kom ut av fantasybøker på denne tida. Ikke i nyere tid heller for den delen. Og da er det vel bare å si det med Minken Fosheim fra et NRK-program fra den samme tida; GOD bok!

Mens jeg leste boka kom jeg til å tenke på sangen Walking in Space, også fra 60 – åra. Men jeg tror vi lar Hair-versonen ligge denne gangen. Vi hører heller på Quincy Jones!

Forfatteren
har en rikholdig produksjon, men dessverre er det bare denne ene boka som er oversatt til norsk.

Og nå skal jeg lese et par norske fantasy-mursteiner, begge av norske debutanter.

torsdag, september 09, 2010

Livet på Manhattan

Akkurat som Jasper Jones er en av de beste ungdomsbøkene jeg har lest på lang tid er En nøkkel, en gåte og fire brev av Rebecca Stead en av de beste barnebøkene jeg har lest på lenge, så så langt har jeg jo all grunn til å være fornøyd med bokhøsten. Boka har en original blanding av det gjenkjennelige; venninneintriger, litt forelskelse, litt mobbing , etc etc - og magi; i den grad tidsreiser kan kalles magisk og det kan det vel. Men forfatteren har også en helt særegen evne til å tilføre noe magisk i skildringa av hverdagslige hendelser. Vi møter Miranda, 12 år, vennen Sal, og andre jevnaldrende, noen slemme gutter, moren, hennes kjæreste og venninner og ikke å forglemme den leende mannen, en forvirra uteligger.

De derre tidsreisegreiene kan kanskje være litt intrikate men forfatteren hjelper oss litt – uten at det går utover den litterære kvaliteten - så selv de treigeste av oss (for eksempel meg) får med poenget. (Hadde jeg hatt tid hadde jeg lest hele boka en gang til, men det ser ut som at alt går opp til slutt. )

Boka minner meg om en annen forfatter, nemlig den amerikanske forfatteren Patricia MacLachlan (siste bok på norsk er fra 1993). Også hun klarer dette med å heve det hverdagslige fra den trivielle gørra. (Kunne sikkert ha nevn noen andre også, men det var henne jeg kom på i farta.)

Bokas originaltittel er When you reach me og hvorfor det norske forlaget har valgt en såpass annerledes tittel er litt ubegripelig. Jeg stusser også over det norske forlagets valg av omslag.

Det originale er mer stilisert, mens det norske ser ut som en banal filmplakat og er egentlig ganske håpløst.

Jeg har aldri vært i New York og Manhattan men føler at jeg i hvert fall litterært ikke kan komme nærmere. Så kan vi jo også høre på The mountains of Manhattan av Wille De Ville. Riktig nok har sangen lite for ikke å si ingen ting med boka å gjøre, men også denne har en særegen magi, slik som det meste av denne artisten som dessverre døde i fjor. Vi kan jo ta med åpningsscenen i Woody Allens film Manhattan også, kanskje?

Litt tilbake til boka; kan jo benytte anledningen til også å minne om Rødhette på Manhattan av Carmen Martín Gaite som kom ut på norsk i 2000. Dessverre er det ikke kommet ut flere bøker av denne spanske forfatteren på norsk.

mandag, september 06, 2010

Hæ! Ingen mandagsmusikk i DAG heller!?

For de av mine lesere som måtte lure; jeg blei plutselig litt lei serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue” og må derfor forlenge pausen en stund til, muligens for alltid.

Kanskje - siger og skriver kanskje - serien kommer tilbake HVIS jeg skulle få et uventa anfall av "sweet inspirasjon" eller når jeg sitter på gamlehjemmet og ikke finner på noe bedre å foreta meg enn å legge ut "senilmusikk" fra youtube på blogspot. Hvis det fremdeles skulle finnes en slik tjeneste. Og hvis det fremdeles finnes gamlehjem.

Men pokker heller! Det var moro så lenge det varte.

Og så er bokhøsten for alvor i gang igjen!

Først Bra 7ke greier av C. J. Skuse. Forfatteren var 17 år da hun begynte på boka, og i følge den norske utgaven kom boka ut på engelsk med tittelen Pretty bad things første gang i 2009. Da var hun 29 hvis jeg har greid å regne riktig. Hun har altså brukt god tid på boka så vi snakker ikke her om noen ny Susan Hinton. Vi møter tvillingene Paisley og Beau som er i tenårene. De hadde en traumatisk opplevelse i barndommen, moren (alkoholisert) er død, faren sitter i fengsel, og bestemoren er såpestjerne og en reinkarnasjon av ondskap og galskap. Det kan da bare ikke være mulig at det finnes noen slike mennesker i det virkelige liv?

På jakt etter faren – som tvillingene via tilfeldigheter får vite er sluppet ut av fengsel - blir vi tatt med til Las Vegas, og det er sannelig litt av et sted! Forfatteren er egentlig engelsk men skal si hun har gjort grundig research. Leseren får også detaljerte kunnskaper om amerikanske søtsaker og junkfood! For at faren skal finne dem klekker de, eller rettere sagt Paisley, ut en vanvittig plan. Historien er ganske spinnvill og slutten tar jo SKIKKELIG av da! Bokas sterkeste side er det intense språket men først og fremst skildringa av forholdet mellom tvillingene, Paisley, altså søstera for de som lurer, som er en skikkelig hard nøtt, mens broren er av det veikere slaget. Det er rørende å lese om den sterke omsorgen søstera viser overfor Beau, SAMTIDIG som hun er svært oppgitt over hans hjelpeløshet. Kjærligheten og hengivenheten til faren er også fint skildret. Personlig blei jeg ganske fenga av boka, men

  • Den
  • Aller
  • Beste
  • Ungdomsboka
  • Jeg
  • Har
  • Lest
  • Aldri
  • Lenge
  • Er
Jasper Jones av den australske forfatteren Craig Silvey. I fokus har vi 13-åringen Charlie Bucktin som sensommeren 1965 opplever noe forferdelig og siden blir ikke livet det samme for å si det noe klisjéaktig. Via stedets outsider, den to år eldre Jasper Jones møter han på en særdeles brutal måte ondskapen. Og dette er bokas hovedtema. Charlie jobber systematisk for å forstå ondskapens vesen; hvordan og hvorfor og hva får folk til å begå grusomme ting. Boka er jo også en modningsroman og skildringa av 13-åringens vingling mellom fremdeles å være barn samtidig som han (altfor tidlig) må bli voksen er ypperlig. Boka har heldigvis også humor, som bestevennen – og crickettalentet - Jeffrey i stor grad bidrar med. (Den gutten er bare ikke sann!)

Dette er en god gammeldags (hva jeg nå mener med det) roman med stor fortellerglede. Det er tydelig at forfatteren er bevisst hvilken aldersgruppe han skriver for. Om det blir litt mye feelgood på slutten? Tipper det litt over? Nei, pokker heller, det kan da ikke være noe gæernt i å vise for kidsa at det også finnes håp og godhet i verden! Boka handler også om litteratur, blant annet Mark Twain, Harper Lee, Ken Kesey, Keraouk, Hemingway med flere. Dessuten om cricket. Ser ut som forfatteren har god greie på denne idretten. Og om vennskap og lojalitet. Og redsel og mot. Handlinga er forresten fra Corrigan, et lite sted i Australia. Og som alle veit, på slike små steder er det mye faenskap som skjuler seg. Boka er på 408 sider. Kunne den ha vært kutta litt ned? Ikke tale om!

Siden vi nå en gang er i Australia kan det kanskje passe med et bilde av noen kenguruer. Disse har ingen framtredende plass i handlinga, ei heller som metaforer, men er så vidt nevnt. Dessuten er kenguruer noen artige dyr!

Etter å ha sittet pal på verandaen i høstsola - mens øyet har blitt stort og ( særdeles) vått - over denne litterære bomben er det jo ikke til å komme forbi at Knus av Liv Frohde blir en noe mer beskjeden leseopplevelse. Men kanskje urettferdig å sammenlikne med en slik litterær virtuos som unge Silvey. Regner med at forfatteren har de beste hensikter med boka og de som er ute etter en særdeles enkel og lettlest skildring av en 12 år gammel jente,
  • fotballtalent,
  • med en brutal stefar,
  • vakker og snill mor som finner seg i overgrepene,
  • har problemer på skolen,
  • ensom og utsatt for en del mobbing,
  • på jakt etter besteforeldrene som slo hånden av faren (død) da han trosset foreldrene som ville at han skulle gifte seg med en annen,

så er kanskje dette boka. Jentungen har guts og boka har en lykkelig slutt.

Da svinger det unektelig mer av En nøkkel, en gåte og fire brev av Rebecca Stead ( også med 12-åringer i fokus) men denne perlen av en bok får jeg nok komme tilbake til.

torsdag, september 02, 2010

Og SÅ har man lest litt fææææntasy igjen!

Og denne gangen et par solide mursteiner! Først Rubinrød av den tyske forfatteren Kerstin Gier, i følge forlaget en ”betagende og gåtefull kombinasjon av kjærlighet, humor og tidsreiser” (Husker jeg ikke helt feil kommer det ut enda en bok av denne forfatteren i år. ) Her dreier det seg om tidsreiser på høyt nivå for å si det slik, hovedpersonen er Gwendolyn som altså oppdager at hun har helt spesielle evner, blant annet at hun kan reise i tid. Hun bor i Mayfair i London, er medlem av en aristokratisk familie, hvor også andre har (hatt) evnen i flere slektsledd tilbake. Og hva mer kan man si? Oppdraget som hun er utkalt til å løse består av å ... å herregud, MÅ jeg? Men det dreier seg altså om å
  • være utvalgt,
  • å ha flere evner enn man først var klar over,
  • om å forhindre at makt kommer i gale hender
  • og hvem KAN man egentlig stole på.
  • Hvori opptatt en kjærlighetshistorie, først er han pen men arrogant, men så...
  • (Vært borti noe liknende noen ganger før, ja! )
Dette er en jegfortelling, det er Gwen selv som forteller, jeg blei jo, nær sagt som vanlig, ikke fullt så betatt som forlagsreklamen tilsier, men grunntonen er ganske trivelig og ikke uten humor, skjønt kanskje litt pratsom. Forfatteren har tillatt å more seg litt med allegorier, for eksempel står det ”Fra Vokterens annaler” i 1953 at de får besøk av en gutt fra fremtiden som ”anbefaler at man kjøper Apple-aksjer, hva nå det måtte være for noe”. Litt morsomt, da!

Til tider blir det litt omstendelig, og det kan virke som forfatteren frykter at intrigen KAN bli for komplisert så det er tydelig at hun jobber en del med å gjøre det hele klart nok for leseren. Det er også (heldigvis) med en oversikt over det rikholdige persongalleriet, både fra nåtid og fortid;
  • en litt pussig sammenblanding mellom venner og klassekamerater på Saint Lennox High School,
  • Gwens aristokratiske familie, med noen MEGET spesielle medlemmer,
  • den merkelige gjengen på Vokternes hovedkvarter i Temple i London,
  • og grever og andre mystiske fyrer fra fortida.
Dette er første bok i serien på tre, denne er på over 300 sider ( riktig nok med ganske store typer).

Og apropos The Temple, siden jeg nettopp har vært i London, kommer her noen bilder. (Lite ante jeg da at jeg noen uker etterpå skulle lese en bok med handling fra dette stedet. )

Nei det er ingen "vokter" vi ser innimellom de majestetiske søylene, derimot en typisk norsk turist.

Her the Temple church fra 1200 - tallet.

London er virkelig ingen sykkelvennlig by, selv ikke The Temple Church viser any mercy med syklister som måtte finne på å låse sykkelen til "the railings" , noe som kommer fram med all ønsket tydelighet på skiltet.

Og til slutt den vakre tempelhagen, muligens med den fontenen som ble omtalt i boka.

Tidligere i sommer leste jeg en annen fantasyroman; nemlig Sangen om Malonia av Catherine Banner. I denne boka ferdes man en del mellom parallelle verdener. Også her var intrigen noe omstendelig etter min smak. Bokas styrke var hovedpersonens sterke personlighet. En ung gutt som gjør opprør mor et autoritær, totalitær og gjennommilitarisert samfunn. Når lillebroren **** SPOILER*** dør klarer den unge forfatteren virkelig å få fram sorgen og sinnet hos ... ja hva søren det var han het igjen nå da. Kan jo også nevne ei ung mor i begynnelse av tenårene med noe gåtefull herkomst. Disse to ungdommene blir venner og jeg tipper at de kommer til å ha sentrale roller gjennom hele triologien. Boka er på 441 sider men jeg ga opp på side 280. Den er skrevet av en pur ung forfatter (hun var 19 da boka kom ut) som nok har et potensial men jeg lurer nå litt på hvorfor forlaget har valgt å oversette akkurat denne boka, som altså er første bind i en triologi. Hvis noen av mine lesere har lest boka og har sett noe jeg ikke har sett så si endelig fra.