Bokvalg

Den unge bloggeren Kasiopeiia skrev for en stund siden et blogginlegg om Chiclit. (Eller Drops som Gyldendal kaller det – eller underholdningslitteratur/ kjosklitteratur/ rosa litteratur/ søtsuppe ja pokker heller kalldethvaduvil! ) Første mann... unnskyld kvinne til å kommentere var den ”selverklærte åndssnobben” Heidi (kjære deg da, Heidi ☺) og hun skriver blant annet:

”Jeg ser at mange bibliotekarer og lærere er ivrige på dette med å få folk til å lese, samme hva, men jeg mener det er en uting. Både fordi ren underholdningslesning er å kaste bort tid som ellers kunne rommet mening, men også fordi jeg mener flere bør tørre å understreke viktigheten av å strebe etter kunnskap, læring og mestring – at det å strebe etter å få fatt på det som er vanskelig oppnåelig (litt tyngre bøker) er en verdi. Særlig i et samfunn hvor alt skal være så lettvint”

Denne bramfrie kommentaren fikk meg til å hive meg på i kommentarfeltet. Siden jeg i alle år har vært tungt forankra i barne- og ungdomssektoren (begynner kanskje å bli farlig gammel for den sektoren nå, og burde kanskje ha sett meg om etter noe annet men ingen vil vel ansette gamle kjerringer som bare er tre år yngre enn Stevie Wonder. Ikke kan jeg synge heller. Og det er ennå 10 år til pensjonsalderen. Og gå av med AFP er jo heller ikke så kult lengre, så sorry; unga får holde ut med meg en stund til) regner jeg med at det er i hovedsak barne-og ungdomsbøker og barn og ungdom jeg kommer til å skrive om i dette innelegget. Skjønt hvem veit hvor høna sparker.

Jeg ble ferdig utdanna bibliotekar i 1979. (Det er vel ca 13 år før Kasiopeiia ble født). Og havna på Deichman året etter. Da hadde helvetet nettopp vært løst fordi Deichman hadde kvitta seg med alle Hardygutter og Nancy Drew-bøkene. Gidder ikke å rippe opp i nå om hvem som satte i gang spetakkelet og hvordan det ble taklet og hvordan det BURDE ha blitt taklet etc etc men BEGRUNNELSEN for å kutte ut disse bøkene var (så vidt jeg husker og jeg er vel ikke blitt SÅ senil ennå) at barnebibliotekarene (det het ikke barne- og ungdomsbibliotekarer den gangen) hadde funnet ut at disse bøkene ( kan kanskje ta med 5-bøkene også?) ikke resulterte i høyere utlån eller mer bibliotekbesøk . (Hvordan man kom fram til dette resultatet er jeg litt usikker på). Her kommer noen argumenter for og imot populærlitteraturen:

• Mange snakket om sensur. (Motargumentet er at bokvalg ikke er det samme som sensur)

• Kvalitet. På biblioteket skal det være kvalitet og dermed basta. Bibliotekarene kan ikke gå på akkord.

• Skadelig for barn? Skal man vurdere (barne) litteratur etter slike kriterier? (Jeg kan heller ikke huske hvem som for fullt alvor kunne påstå at disse bøkene var SKADELIGE selv om skurkene var ”svartmuskede” etc etc men så begynner det jo også bli noen år siden. Men begrepet ”skadelig” BLE brukt.)

• Også denne da folkens: ”Jasså er det bibliotekarene som skal bestemme hva folk skal lese”! Og da kunne man jo suverent svare at nei det er det ikke men det er bibliotekarene som skal bestemme hvilke bøker som skal være i biblioteket og er du ikke fornøyd kan du gå et ANNET sted! (Åhhhhh så herrrrrlig det var å skrive dette! Det er like før jeg KNUUUSER tastaturet! YEAHHHHH!) (På tide å hente seg inn igjen...)

• Biblioteket skal/ kan være ikkekommersiellt siden vi ikke er avhengig av inntekter. Er det ikke dette som er bibliotekets sterke side?

• Det er bedre at barn leser noen bøker selv om de er dårlige enn ikke i det hele tatt. Eller???? (Hvorfor pokker skal de få opp lesehastigheten hvis de bare skal fortsette å lese drittbøker resten av livet!)

• Skal biblioteket være garantist for den gode kvaliteten; eller må vi for all del unngå å gjøre ”bibliotektrappa for høy”? (Jeg husker forresten da jeg jobbet på bokbussen i 80 – åra. Favorittstoppestedet var Dælenenga i Oslos indre øst. Der kom de gamle damene - de fleste hadde neppe annet enn 7 års folkeskole - trofast hver eneste lørdag, grep oss fortrolig i armen og ba oss finne en god bok til dem. Og det hadde vi ingen problemer med. Selv om det var færre ”populære sjangere” i hylla den gangen. Verken Frid Ingulstad, Lerum eller Annelise Boge. Eller Margit Sandemo. Det var bare å skaffe seg litt bokkunnskap! Vi bibliotekarene trigga og inspirerte hverandre!)

Her er en artikkel fra den danske avisa Information fra desember i fjor.

Trenden på danske biblioteker er klar: Kunderne afgør, hvad der findes i butikken. Og de vil have de samme bøger på det samme tidspunkt. Derfor har Københavns Biblioteker købt 170 eksemplarer af Camilla Läckbergs nyeste krimi, mens flere biblioteker har bestsellerborde og såkaldte brandslukningspuljer med penge til at købe adskillige eksemplarer af populære bøger som Dan Browns, Camilla Läckbergs og Sara Blædels. ”Vi ser en popularisering af vores kultur, hvor biblioteket er en af spydspidserne. Underholdning bliver vægtet langt højere end dannelse og udfordring” siger lektor på Danmarks Biblioteksskole Lisbeth Worsøe-Schmidt. (Min utheving)

Direktør for Biblioteksforeningen Michel Steen-Hansen sier

”at moderne biblioteker er nødt til at tilbyde det, folk gerne vil have, mens de samtidig sikrer, at biblioteket er en vidensinstitution, fordi de har en public service-forpligtelse. Biblioteker skal hverken være rent kommercielle eller et elfenbenstårn.
Borgerne er kunder, som vælger på et marked. --- Derfor skal biblioteker være sexede og oppe på beatet, så folk får lyst til os.”

Og slik kan man jo fortsette å diskutere i det vide og det breie og det samme kan vi vel gjøre om tolkninger av begreper som ”elfenbenstårn”, ”dannelse” , ”kvalitet”, ”kommersiell”, ”lødig” etc. .

Hva ER egentlig bibliotekets oppgave. HVEM skal ta ansvar for å få ut (formidle- herreguuuuud så lei jeg er av det ordet) de gode bøkene til folket. Både og eller enten eller, eller liker du ikke gode bøker kan du bare ha det så godt! Få deg et liv! Hva SKAL vi bruke offentlige kulturmidler på? Bare tull og fjas og fanteri og Dan Brown?? Pokker heller, de som har så dårlig smak kan da heller kjøpe den dritten sjæl? Skattepengene sier du? At de med dårlig smak betaler da også skatt? Men da kan jo andre si at MINE skattepenger skal i hvert fall ikke brukes til reint søppel etc etc. (Det derre med skattepenger er forresten et FRYKTELIG dårlig argument, så hvor kom det inn egentlig?)

Tilbake til de søte små.

• VIL all den dritten (unnskyld det uakademiske utrykket – søppel eller en skitten strøm ble det kalt i en fjern fortid) som finnes i bibliotekhyllene være til hinder for at ungene finner de GODE bøkene?

• Vil det være letter å formidle de gode bøkene hvis ikke alle de dårlige står i veien?

Fra sommeren 1980 da jeg kom inn i Deichmanfolden har mye skjedd. Siden 2000 er det kommet 13 Hardy-bøker på Deichman! (Derav 4 lydbøker). Da Grøsserne av R.L. Stine kom ut på midten av 90 –tallet var det ingen diskusjon om vi skulle ha disse, selv om de i hvert fall ikke var BEDRE enn Hardyguttene. (Et søk viser at Deichman har over 100 titler av denne forfatteren. ) Vi åpnet bibliotekdøra på vid gap og slapp inn hele møkka! UTEN diskusjoner. Tvert imot følte vi den samme fryden som et prektig barn som for en gangs skyld tør å være rampete. (Kan vel her også ta med småripschicliten som Tusen biter, gossip girl etc etc som kom litt seinere) Årsaken var åpenbar. Barn og unge leser mindre. Jeg husker slukerne (mest jenter) som sjanglet ut av biblioteket gjennom hele 80 – tallet med stabler av bøker som de knapt kunne bære. Dem er det blitt færre av.

Apropos bokvalg i bibliotekene. Det er når tidene er dårlige det virkelig blir interessant å drive bokvalg. Når du sitter der og må velge og vrake mellom flere gode bøker. Hvor kutter du da? I bredden ( det som alle vil ha, det som du veit lånera spør etter eller de ”smale”goodisene som ingen vil ha men som fortjener de leserne som fortjener bøkene? )

Og? Konklusjonen? Tjaaaa...

”Jeg er ikke sånn”

Historien om Trine og Vilde i boka ”Det farlige kysset” av Kjetil Johnsen (del to i serien 3 venner nettopp blogget om her) er – typisk for en såpeserie - kryssklippet inn i resten av storyen og handler altså om gryende lesbisk kjærlighet, et tema det som kjent ikke finnes for mye ungdomsbøker om.

Johnsen er som kjent (?) ikke den første mannlige forfatteren som skriver om lesbisk kjærlighet.
Hans Petter Laberg var den første NORSKE forfatteren overhode som skrev om en lesbisk hovedperson i boka ”Biter av en historie” i 1996. (Noen råtne linker på nettsida) I grevens tid da det til da knapt fantes ungdomsbøker med lesbiske jenter i hovedrollen.

Et annet eksempel vi kan ta med på menn som skriver om lesbiske er tegneserien Ugler av Martin Ernstsen (omtalt av JB i denne fransk/tysk/norske bloggen).

Omvent skrev Eivor Bergum i boka Fløtepus ( Tiden 1996) om et forhold mellom to homofile 17 år gamle gutter. (Dessverre en ikke helt vellykket bok, men antakelig godt ment).

Blei også frista til å ta med den homofile forfatteren Per Knutsens bok Hilsen en som elsker deg (Cappelen 2003). Dette er en bok om kjærlighet og forelskelse blant 11 – 12-åringer, hvor altså en av personene er en homofil gutt på 11. Hovedpersonen Maria er derimot forelsket i Torbjørn og i de to påfølgende bøkene i serien er det Maria vi følger. Per Knutsen har også skrevet flere andre bøker om heterofil kjærlighet. Det samme gjelder forøvrig også Tor Fretheim.

Hvorvidt det er homofile/ lesbiske forfattere som er de beste til å skrive om homofil eller lesbisk kjærlighet kan sikkert diskuteres ( skulle tro at den litterære kvaliteten også spiller en rolle) men regner med at det i hvert fall kan ha betydning for unge lesere.

Så litt om den noe homofobe tittelen ”Det farlige kysset”. Jeg mener likevel at tittelen kan forsvares :

• Hvis du står i nærheten av en ungdomsgjeng tar det ikke lang tid før du hører uttrykk som ”homo” omtalt i ikke altfor flatterende vendinger.
• Også forskning viser at det er alt annet enn uproblematisk å stå fram som homofil på ungdomsskolen.

Så at Trine og Vilde blir skremt av sine nyoppdagete lesbiske følelser kan sett på bakgrunn av ovenstående være realistisk. Deres følelser for hverandre er forøvrig helt OK skildret, faktisk med en varme som ellers savnes i bøkene. Om enn noe tamt og forsiktig. Siden får spesielt sportsjenta Trine kalde føtter :

”Jeg klarer ikke å late som ingenting. Alle kommer til å oppdage det! Vi må slutte! ” (S 132.)

Side 180 :

- Jeg er ikke sånn!
- Sånn! Er du ikke sånn!
- Jeg er ikke lesbisk!
- Tror du JEG er lesbisk, da? Tror du jeg flyr rundt og er kåt på alle jenter jeg ser?

(Og fortsettelse følger muligens i neste bok. )

Jeg får problemer når en lesbisk kjærlighetshistorie må utvikle seg til noe såpass negativt ladet i en populær ungdomsserie. (Og det i en bok som kom ut i 2007!) Og unødvendig og i det hele tatt uforståelig etter filmer som Fucking Åmål, serien Sugar Rush og det faktum at stadig flere lesbiske idrettsutøvere med Gro Hammerseng i spissen ikke ser noen grunn til å skjule sin legning.

Nei, da anbefaler jeg heller Body Effex (Omnipax 2007) av Bente Clod som selv deltok aktivt i den lesbiske kampen i 70 – åra. (Blogget om her). Bind to i denne serien er kommet ut på dansk men dessverre er den ikke oversatt.

PS : Denne boka kommer vel vel strengt tatt ikke under kategorien "Lesbisk litteratur" eller "Homselitteratur" men da får jeg i hvert fall samlet bøker med homofile/ lesbiske i hovedrollen(e).

”Hvorfor er det bestandig så mye dritt?”

Sitatet er tatt fra første bok i serien 3 venner av Kjetil Johnsen. Egentlig hadde jeg vel tenkt å prøve å vri meg unna hele denne serien som til nå HJELP!!! er kommet i 10 bind. Men etter krav fra en av lånerne mine fikk jeg jo en straffelekse.

Serien går i korthet ut på ... eller første bok starter med at et ungt par bader, han vil ha sex og hun vil vente. Siden vi ikke møter dette paret siden i serien (eller det vil si i hvert fall ikke i de to første bøkene som jeg har lest) henger vel skildringa av denne spenningen mellom disse strengt tatt ikke på greip, men i hvert fall så oppdager de et lik i sjøen, en ung jente. Så går vi tilbake i tid, 21 dager før mordet, og vi møter hovedpersonene, 4 jenter rundt 15. Siden skal vi altså følge disse jentene dag for dag fram til mordet. Hvem er det som blir drept? Følg med følg med! Forfatteren har før skrevet manus til såpeserien Hotell Cesar, og bøkene følger såpeserienes formel.

• Kryssklipping
• Nick, litt eldre enn de andre, fosterbarn, med en mystisk fortid, er han farlig???
• ”Fostersøster”, en liten 7 års jente som er synsk (?) i hvert fall ikke en helt vanlig 7-åring
• Skurken, læreren Synnøve Viksveen, bruker stygge metoder som utpressing
• Og hvem skriver den dagboken?
• En alkoholisert mor
• Faren til en av jentene er antakelig utro med
• mora til en av de andre
• En av jentene legger ut bilder av seg selv på nettet, og er antakelig på farlige veier
• Fester, fyll og annen moro
• Intriger
• Voldtektsbeskyldinger
• Lesbisk kjærlighet

(Ja, jeg burde kanskje ha lagt ut en spoilervarsel. )
Jentene skal være svært forskjellige, men vi kommer jo ikke akkurat under huden på dem, og i første boka fikk jeg faktisk litt problemer med å skille dem fra hverandre.
Da finnes det venninne - serier med atskillig mer varme og innlevelse som burde ha mer å gi til unge lesere, som for eksempel for eksempel Ann Brashares serie om de fire jentene og den magiske buksa, C. B. Lessmans Sister-serie, eller Jacqueline Wilson serie med flere men selvfølgelig har ”mine” lånere krav på den samme dr... unnskyld triviaen som alle andre.

Vanligvis pleier det å greie seg med å lese den første boka i en serie, men når den andre boka altså handlet om gryende lesbisk kjærlighet blei jeg jo litt nysgjerrig. Men siden denne bloggposten begynner å bli farlig lang, begynner jeg like godt på en ny. Følg med, følg med!

EDIT nov 2009 : En korrigering : forfatteren har IKKE skrevet for Hotell Cæsar. Da jeg skrev det må jeg ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket!

Kjære Damm& sønn

Jeg viser til forlagskonkurranse, hvor dere etterlyser en god historie fra Norge, med mennesker som føles ekte og levende. Jeg mener å ha et godt konsept med mange utviklingsmuligheter!

Jeg foreslår en serie fra bygdemiljø. Ikke særlig originalt kanskje, men alle kommer jo opprinnelig fra bygda. Enten de vil eller ikke. Egentlig kommer vi jo fra trærne men så langt tilbake trenger vi ikke gå. Jeg tror det holder å begynne i 70-åra. Vi sender noen unge mennesker fra byen til en vestlandsbygd for å starte kollektiv. Dette blir det dramatikk av. Bygdedyret mot ungdommens naive idealisme.

Den kjære gammelprestens unge opprørske datter flytter inn i kollektivet. Og så tror jeg vi lar vi lar en ung og kjekk prest flytte til bygda etter at den kjære gammelpresten har satt et fiskebein i halsen og lidd en pinefull død. Nypresten forfører gammelprestens pur unge opprørske datter (den grabukken!) Sterke saker! For bare hør her: Vi lar jentungen bli gravid, og hun gjennomlider en svært vanskelig hjemmefødsel. Det vakre pikebarnet dør en pinefull død, men ungen overlever. Og denne jenta (akkurat som det kunne vært en gutt, haha jeg er vel ikke dum heller) vokser opp til å bli en skjønnhet, og så blir forsyne meg hun gravid også i svært så ung alder. Og så har vi en generasjonsserie i gang; og cliffhangerne hagler!

Hva skal de leve av på kollektivet? Sauer kanskje, det er jo allrighte dyr. Kollektivet er selvfølgelig sjølberga, de skal jo liksom være antimaterialister, og av sauene får de både tekstiler og mat. Men så får jo noen av disse tross alt ganske bortskjemte kidsa kløe av all ulla og da prøver de seg i stedet på bommullsdyrking. Hæ! Hva gir du meg? På Vestlandet! Men de har selvfølgelig forlest seg på Mao Tse Tung og i Kina er det bomull og ris som gjelder. Jaja – er ideen så dum forresten, det er jo ganske fuktig på Vestlandet og Golfstrømmen er jo ikke langt unna – forholdene kan være ideelle for bomull for alt det jeg veit. Hvis vi sier at dyrkinga går over all forventning - så må vi jo innføre noe intriger og dritt, alt kan jo ikke gå like greit for da er det jo ingen som gidder å lese det. Vi lar disse bakstreverske bøndene som blir skikkelig missunnelige slippe hele kubølingen løs på bomullsmarkene. Og disse urbaniserte grønnskollingene har jo kuskrekk, de er jo vettskremte for disse svære dyra, så de bare står der som passive tilskuere skjelvende av skrekk så da var det eventyret over.

Det neste de prøver på er pottdyrking. (Ganske vanlig på denne tida). De selger alt dopet med stor fortjeneste og investerer alle penga i vinproduksjon. (Slik som i den gørpopulære serien Falcon Crest på 80-tallet). De gir seg rett og slett druedyrkinga i vold.

Jeg tror dette er et spennende konsept, og at disse ideene har et utviklingspotensiale for en serie på opptil 50 bind. Noen ideer for progresjon kan være: nypresten får problemer med troen og ender opp som buddhist. Han danner et buddhistisk kloster finansiert av penger tjent på hasjdyrkinga. Noe han prøver å skjule til sannheten åpenbarer seg i bind 33 for eksempel. Kanskje dukker den nye Dalai Lama opp i bygda som uekte sønn av dattera til meieribestyreren? En utbrytergruppe av kollektivet danner gerilja oppe på fjellet og jobber for væpna revolusjon. Og som de fanatikerne de er sprenger de hele vinproduksjonen lufta, og så må man begynne på ny frisk, for eksempel at en av etterkommerne til gammelprestens vakre datter prøver seg på silkeproduksjon sammen med sønnen til meieribestyreren. (Altså han som hadde selveste Dalai Lama som nevø! Skikkelig fornemt!)

PS:
Kom på en ide til: Alle husker vel den sjarmerende sekten Children of god på 70-tallet. Hva hvis de for eksempel tok seg sesongarbeid under druetråkkeriet, og en av kollektivets mest innbitte ateister ble så lei av den falske salmesangen at han rett og slett kvalte et av medlemmene og puttet liket i vintønna! Og så kunne noen oppdage det da ganske gjennombalsamerte liket en gang på 2000-tallet. Altså en retrospektiv vri.

Oj jeg glemte tittel: Serien kan hete: Tilbake til naturen? Druenes vrede? Brennende kjærlighet? Bygd og by? Prestens datter? Kollektivet? Nei, det passer kanskje best som titler på enkeltbøkene. Jeg tenker vi kaller hele sulamitten for .... Hmmm... Hmmm... Hva med denne : Kugalskap! Nei, kanskje litt prosaisk; enn denne da: Kjærlighetens druer? Kjærlighetens fruktbarhet? Nei, kanskje heller : Gjærende kjærlighet. Eller Kjærligheten gjærer? Nå synes jeg at jeg begynner å nærme meg noe! Forresten dumt at tittelen ”Arvesynd” allerede er opptatt. Eller ”Klosterkrønike”.

(Puuhh jeg rakk fristen!)