Jeg forstår ikke storheten ved dette verket men samma faen kan det være!

Jeg fikk det første bindet av Karl Ove Knausgårds ( Knaus blant innvidde) serie Min kamp av min sønn til jul og som den gode mor man prøver å være la jeg alle andre bøker til side og satte i gang med å lese. Jeg kom til s. 192 men da holder det. Ja, det ER mulig at jeg ga opp for tidlig og dermed går glipp av store ting men den sjansen er jeg villig til å ta.

• Kanskje ER jeg ikke i målgruppa.
• Kanskje ER jeg for gammel.
• Jeg har lest aldersbestemt litteratur i over 30 år men bøker for alderen 30- 40 åringer behersker jeg tydeligvis ikke. Det må jeg nok bare leve med.
• Hva ER det som gjør en mann som knapt har passert 40 så interessant at folk er villige til å bruke tid på å lese 6 bøker, hver på rundt 600 sider om ham!
• Jeg kan godt leve med at hele det samlede kritikerkorps i dette landet hever boka opp mot de store høyder men JEG melder altså pass. (Regner med at Kjærstads kommentar til kritikernes mottakelse av serien i Aftenposten i dag kommer til å lage kakling i andedammen).
• Forfatteren trekker svært store veksler på leserens ( min ) tålmodighet. MÅ han ha med absolutt ALLE detaljer? For eksempel om den gangen han i tenårene strever med å skaffe seg børst på nyttårsaften. Eller om alle hans frustrasjoner som småbarnsfar.
• ER det virkelig nødvendig at en person som knapt har passert 40 må bruke nærmere 4000 sider på å skrive om seg sjæl – for å forstå seg sjæl.
• Men det skal forfatteren ha; et bedre argument for E-boka er det vel vanskelig å finne. De mest skeptiske må nok gi seg nå.

Men dette er ikke den eneste ”utleverende” boka jeg har lest i jula. En bok jeg lenge har hatt lyst til å lese er Ett annat liv av Per Olov Enquist, en av mine absolutt favorittforfattere. (Heldigvis var ikke boka SÅ dominert av forfatterens alkoholproblemer som man kunne få inntrykk av etter all omtalen, selv om dette selvfølgelig også er med).

Dette er også en forfatter som tar utgangspunkt fra sitt eget liv og sin oppvekst, her i Västerbotten . I bøkene sine kommer han om og om igjen tiden tilbake til sin mor som ble enke da han var 6 måneder gammel, sin oppvekst i pinsebevegelsen, en familiehistorie om to forbyttede barn og en overgrepssak. Hans ”behov av ankringspunkter i sig själv är stort” (s 364 i billigutgaven). En gang han prøvde å skrive en bok om Joe Hill måtte han til slutt gi opp, fordi han selv ikke hadde en ”inre ankringspunkt i historien”. Kanskje er det en fordel å ha lest noen av de andre bøkene av forfatteren før man begynner på denne.

Boka er tykk, over 500 sider, men i motsetning til Knausgård ser han ikke noen grunn til å plage leseren sin med all verdens trivialiteter og uvesentligheter. Og også i motsetning til Knausgård behandler han alle medvirkende med respekt og utleverer ingen. Altså bortsett fra seg selv. Men framfor alt har Enquist en historie å fortelle; han har hatt et spennende og innholdsrikt liv, og i tillegg inneholder boka interessant kulturhistorisk stoff. Og – boka har humor.

I "Ett annat liv" skriver han hele tiden om seg selv i tredje person entall; ”han”. Kanskje for å gi seg muligheten til å granske seg selv litt utenifra? Dette er en av de beste selvbiografier jeg kan huske å ha lest, og går ”Min kamp bind 1” – med forbehold om at jeg altså har lest bare en tredjedel – en høy gang.

Når jeg tenker meg nærmere om er det svært mange forfattere som skriver med utgangspunkt fra eget liv. For eksempel Arild Nyquist i nydelige bok Barndom om sin oppvekst på Røa i 50 – åra. Men jeg er ganske sikker på at Dikter Arild har forholdt seg fritt til de faktiske realiteter til fordel for det litterære. Boka har dessuten en språklig intensitet som fullstendig mangler hos Knausgård. (Kanskje ikke så rart? Hvordan kan man få tid til å jobbe ordentlig med språket når man skriver 2000 sider ( ca 6 ordinære bøker) i løpet av ett år?)

En annen forfatter jeg nettopp har lest er Per Petterson. Som Enquist plukker også han fra sitt eget liv, hvor mye som er autentisk eller ikke kan ikke leseren alltid vite , men det er egentlig ikke så interessant. Det som er viktig er at det blir god litteratur.

Burde jeg ikke ta med noen eksempler fra barne- og ungdomslitteraturen også? Ulf Stark juger jo hele tiden fra sin oppvekst i sin Stureby-serie på glimrende vis. Barbro Lindgren har skrevet en fantastisk triologi for barn som begynner med Superhemmelig (Jättehemligt 1971) og som skal bygge på forfatterens egen dagbok.

Vi må heller ikke glemme Vidar Sandbecks bøker om Påsan (som nesten er enda bedre enn de selvbiografiske voksenbøkene), en humoristisk serie men med et sterkt sosialistisk engasjement. Kanskje vi skal avslutte med Grete Haagenruds serie om Sofie og Katrine. Serien bygger på forfatterens egne opplevelser under krigen i Finmark og svært mye er selvopplevd. Hun har med stor innlevelse skrevet om ei lita jentes dramatiske (og mer hverdagslige) opplevelser av krig, og hadde neppe fått det så bra til hvis det ikke var selvopplevd.

Jeg kunne jo nå ha nevnt en drøss med andre forfattere som bruker eget liv som ”inre ankringspunkt i historien” men dette får holde! For nå skal jeg tilbake til Helsingfors under første halvdel av 1900 tallet. Boka er på over 500 sider med liten skrift og SIKKERT kunne boka ha vært korta litt ned men svært fengende! Uavhengig om hva som måtte ha forankring i forfatterens eget liv eller ikke.

PS: Nei det er IKKE pent å banne men pokker heller!

PS 2: Hvis Knausgård får Nordisk råds litteraturpris kommer jeg i hvertfall til å si noen stygge ord!

Herreguuuuud for en tung bok!

La det med en gang være sagt. Jeg er svært begeistra for denne forfatteren med dette var heavy stuff! Og boka er altså Nedstörtat ängel av Per Olov Enquist
De som er med:

• Jeg- personen; forfatteren selv,
• Vennen K.
• Hans hustru som er innlagt på mentalsykehus,
• Pojken (eller muligens gutten i den norske oversettelsen) innlagt samme sted etter tragiske omstendigheter som jeg ikke vil gå inn på fordi jeg da røper for mye,
• Pasqual Pinon, som også har eksistert i virkeligheten og som er født med to hoder, det andre hodet som en utvekst på det første, men hva leser jeg her, det ekstra hodet var feika, fordi han opptrådte på et freek show, noe også wikipedia bekrefter, der lurte du meg godt Per Olov, men tilbake til fiksjonen,
• hustruen Maria, (altså det ekstra hodet, litt av en kjærlighetshistorie hva, først var hun hatet, så akseptert og så var det kjærlighet,
• Ruth Berlau, har også levd i virkeligheten, hadde et forhold til Berthold Brecht som etterpå forkastet henne, fordi hun ble for avhengig ? , muligens derfor hun havnet på galehus. Den måten Brecht behandlet damene på er i hvert fall til å bli gal av.
  

Tema er avhengighet og de ubegripelige sidene ved kjærligheten. Og forfatteren prøver med sitt høyst varierte persongalleri å forstå.

Jeg har lest flere bøker av denne forfatteren, blant annet disse:

• Magnetisörens femte vinter
• Musikanternas uttåg
• Kapten Nemos bibliotek
• Livläkarens besök
  
• Lewis resa (om Lewi Pethrus)
• Boken om Blanche och Marie

Så så man skjønner er dette en forfatter jeg stadig kommer tilbake til, men denne boka strevde jeg med. Tippet den ikke litt over? Ble den ikke litt vel affektert?

Forfatteren dikter ofte seg selv og sitt liv inn i bøkene sine, men noe er nok funnet på, slik som brevvekslingen med sykepleiersken til Pinon under hans siste levetid. Om hans venn K har eksistert i virkeligheten begynner jeg også å lure på. Men scenen hvor hans mor ikke ville ha følge opp til huset fra bussen etter at hun hadde tatt siste farvel med mannen før han døde, (dette da PO var 6 måneder gammel) har skjedd i virkeligheten. (Den samme hendelsen skriver han også om i Blanche og Marie).
Nedstörtat ängel er en ganske tynn bok til å være av denne forfatteren, bare 143 sider.

Litt mer om Enquist. (På tide å legge inn en faktarute som modul Blogspot ? Eller kanskje ikke, drit lei faktaruter, bare hopp over hele greia hvis du ikke liker faktarutefaktaer)

• POE (haha morsom forkortelse der, dere skjønner vel hvem jeg tenker på nå) kommer altså fra Hjoggböle i Västerbotten;
• han vokste opp med arbeiderbevegelsen, idrettsbevegelsen, avholdsbevegelsen og vekkelsesbevegelsen og alt dette preger forfatterskapet.
• Han brukte 8 år på å skrive Lewis reise, en tjukkas på 500 sider om vekkelsespredikanten Lewi Pethrus som fascinerte forfatteren. Sikkert fordi han selv var forankret i bevegelsen. En fantastisk bok! Uansett religiøs legning.
• Forfatteren bruker altså mye av seg selv (herregud det gjør sikkert de fleste forfattere) jeg mener altså sitt liv, sin fascinasjon, han reiser, leser, intervjuer og legger sin nysgjerrighet fram for leseren og den prosessen han går igjennom for å få mer innsikt. Blanche Wittman for eksempel finnes det minimalt med opplysninger om, man vet ikke engang hvor hun er begravet.
  
• Dette får meg til å tenke på en bok av en atskillig yngre svensk forfatter som jeg har blogget om før.
  
• Google kunne også fortelle at forfatteren er æresdoktor på UIO, for de som er opptatt av sånt
• Forfatteren har også prøvd seg på en barnebok, men som alle veit, en god voksenbokforfatter blir ikke automatisk en god barnebokforfatter og omvendt.
  

Så en liten digresjon:
Forfatteren skriver om ”freeks”, Juliana Pastrana for eksempel opptrådte også for publikum. Barbarisk, ikke særlig verdig men man kan jo diskutere om den måten vi behandler avvik på i dag er stort bedre. Og hvor mye avvik som aksepteres men nå kom jeg jo helt ut på viddene igjen, det var nå i hvert fall ikke noe poeng ved dagens bok.

Jaja, jeg kan jo ta med denne filmen også om stakkars Joseph Merrick som fikk en ganske klam omfavnelse av den viktorianske overklassen i England på 1800-tallet.

PS:

1. Akkurat min utgave er en Bok för alla –bok og som den oppmerksomme leser sikkert husker blogget jeg om dette unike tiltaket for noen måneder siden. Og det ser jo ikke så bra ut akkurat...
   
2. Engler??!! Veit nok hva du tenker ja, men vi er ferdig med den saken nå! I hvert fall på denne bloggen!

At så mye lidelse kan gi så mye glede!

Nå snakker jeg om Boken om Blanche og Marie av Per Olov Enquist. Den handler om lidelse, kjærlighet, død og sorg. Og den var en glede å lese. Noen ganger – ikke ofte - får jeg lyst til å sammenlikne litteratur med musikk. Dette er en slik bok. Blanche Wittman var pasienten til den verdenskjente nevrolog Jean Martin Charcot. Hun levde 16 år på Salpetrieresykehuset i Paris på 1800-tallet, hvor hun ble brukt for å demonstrere sin hysteri for studentene under Charcots forelesning. Hun var den store stjernen for å si det slik. Siden utviklet hun et kjærlighetsforhold til sin lege og ble frisk da han døde. Og her har du det berømte maleriet av Blanche. Og så begynte hun å arbeide for Marie Curie. Hun måtte amputere de fleste av sine lemmer på grunn av for mye befatning med radium og endte til slutt i en kasse med hjul. Hun beholdt en arm slik at hun kunne skrive til det siste. Blanche og Marie ble nære venner. Marie hadde et forhold til en gift mann etter at Pierre døde, og kompromitterte seg siden med å skrive et brev til elskeren som ble offentliggjort. Da dette kom det svenske akademiet for øret ble hun bedt om ikke å komme til Stockholm for å hente sin andre nobel-pris som hun da nettopp hadde fått. ”Skandalen” setter også fart i den almene antisemitisme.

Per Olov Enquist (garantert riktig stavet) prøver gjennom brev og dagbøker å finne svar på de store spørsmål rundt deres liv. Hva er egentlig kjærlighet? Han lever seg inn i Blanche og Maries liv og lider med dem, som for eksempel med Marie når hun skriver sitt famøse brev. Han trekker også paralleller til sin egen oppvekst i Västerbotten. Den som leser boka må finne seg i en fortelling som ikke er kronologisk, men dvelende og utforskende.

Fra det rike persongalleriet i boka plukker jeg ut disse:
Jane Avril eller Jeanne Louise Beaudon
Også en pasient som siden ble Toulose Lautrecs modell. Hun besøkte også Blanche og Marie. På denne linken finner du også et bilde.
Paul Langevin (Maries elsker)
Eusapia Palladino (et medium som både Pierre og Marie var vitenskapelig opptatt av)

Per Olov Enquist er en mann som ikke bare blir fascinert av kvinner men også har respekt for kvinner. Det får meg også til å tenke på Ingmar Bergman. Bare les hans berømte selvbiografi Lanterna Magica. Eller for ikke å si vår egen Alf Prøysen.

Boka ble nominert til den svenske Augustpriset men vinneren ble en annen. De har jammen meg mange gode forfattere i Sverige!