To lettleste

TØFFE GUTTER

Flukt av Atle Hansen er en spenningsroman med ”nogo attåt” siden også asylbarn flettes inn som tema. Location er et fraflytta gammelt hus ved fjæra.

Hovedpersonene er to unge gutter som er akkurat så dumdristige som sjangeren krever. Intrigen er godt bygd opp med det sideantallet en lettlestbok tillater, og språket er godt,  innafor lettlestkravene. Asylbarns skjebne kommer også godt fram.

Forfatteren får også plass til en gryende forelskelse mellom de to gutta. Dette er også med på å gi boka det lille ekstra. Kred!

OG ENDA TØFFERE GUTTER

Årets lettlestbok av den særdeles produktive forfatteren Jon Ewo er også i sjangeren spenningslitteratur. Dette er nok en bok i serien Skumring. Her det ikke plass for følerier, her er det de VIRKELIG tøffe gutta som er in action. Vi møter to lærlinger, Tom og Kick, som jobber på et bilverksted som neppe hadde blitt godkjent av det norske videregående skoleverket, men litt dikterisk frihet kan vel tillates.

De oppdager en ikke helt ubetydelig pengesum i en råstilig bil og fristelsen blir for stor. Dessverre viser det seg at bilen tilhører en verkstedseieren selv og dennes bror som er torpedo. Vi følger begivenhetens gang sett fra vekselvis guttas og skurkenes synsvinkel, og dette blir faktisk skikkelig spennende.

Den omtalte bilen er for resten en LEXUS. Den ser slik ut.

Det er slossing så blodet spruter, og slutten KAN diskuteres. Og nå legger jeg for sikkerhets skyld ut en ****SPOILER**** varsel, men altså, hvor mye KAN man tillate seg i en ungdomsbok? Det finnes ungdomsbøker hvor barn eller ungdom dreper, men da er dette som regel satt inn i en sammenheng, slik som for eksempel Dødsengler av Matt Wyman (Damm 2005) som handler om trettenåringer som blir brukt av gangstere for å begå drap i slummen i Mexico. Et annet eksempel er Hunger games av Suzanne Collins, hvor hovedpersonene føler kvaler på en helt annen måte enn i Ewos bok.  

Er årsaken at den knappe stilen i en spenningsbok ikke gir plass til nyanseringer? Kan man si at hensikten (behovet for spennende lettlestbøker) helliger middelet? Jeg er ikke så sikker, men så begynner jeg jo å bli farlig gammel også, da!

Begge bøkene er utgitt med støtte fra Leser søker bok.

PS: ser at Ewos bok har fått en del mer spalteplass enn Hansens, selv om jeg likte sistnevntes bok best. Sånn er det jo bare noen ganger! 

Lettlest, en krevende sjanger

Og SÅ har jeg lest noen kilo med lettlestbøker igjen. Lettlestsjangeren er krevende. Ikke bare å SKRIVE gode lettlestbøker for  jammen kan det være en prøvelse å lese dem også. Mange lettlestbøker er uhyre intetsigende. Regner med at det er en viss utfordring å lage en god begynnelse, et høydepunkt, en skikkelig avslutning og dessuten personskildringer som sitter på få sider.

LESELØVER

Først noen leseløver igjen. Eldrid Johansen har skrevet et par grøssere; Jenta fra den andre siden og Den onde busken, begge med en temmelig søkt slutt. Dessuten er illustrasjonene stive og glorete.

Da likte jeg Lekser er kjipt av Janne Aasebø Johnsen – også en leseløve altså - bedre. Det er en stund siden jeg leste denne boka men den handler altså om ei jente ( 4- klassing) med dysleksi. Kjipt nok, men ingen stakkarsliggjøring her, og jentungen blir framstilt med bein i nesa. De tegneserieaktige illustrasjonene har også en mer stødig strek enn i de forrige bøkene. Fortellerstemmen ( jeg-person) fungerer godt.

En virkelig virtuos er jo Lisa Aisato, som har illustrert Fotballskoene av Brynjulf Jung Tjønn, en bok i serien Løveungene. Aisatos illustrasjoner gir virkelig fart til handlinga. Noen vil kanskje si at gutta blir påfallende lik Karius og Baktus, neppe tilsikta. I serien Løveungene er illustrasjonene like uunnværlige som teksten.

Det var dagens leseløver, så over til Aschehoug.

LESEHESTER

I serien Lesehesten ( den hvite) finner vi Sam og Noa vil fange huggorm av Karin Kinge Lindboe. Og da går det som det må. En bokstavelig talt jordnær og passelig dramatisk bok, hvori opptatt litt kunnskapsstoff om dette krypdyret.

Ganske vellykket som nybegynnerlesning er også Lena lager parfyme av Ida Jackson.  ( Også dette en hvit Lesehest-bok. Vanskelighetsgradene på de forskjellige fargene i denne serien får dere heller finne ut av sjæl. ) Et forsøk ( parfymelaging altså) som ender i ei skikkelig gørre. Lene er ei riktig handlekraftig 7 – åring som ikke gir seg så lett. Ellers ser det ut som at forlaget har lagt seg spesielt i selen for å finne gode illustratører til denne serien.


LETTLESTE FAKTABØKER 

Er Omnipax startfasen med en lettlestserie med faktabøker? Til nå er Fakirer av Bengt-Erik Engholm og Mumier av Malin Lilja kommet ut, begge bøkene oversatt fra svensk og med spenstige illustrasjoner av Jojo Falk. Bøkene tar utgangspunkt i barns ståsted og hva det kan være grunn til å anta de synes er interessant. Passe ekkelt og spektakulært!

OGSÅ FOR UNGDOM

Elefanten i rommet av Kari Saanum henvender seg til eldre barn eller ungdom. Temaet er alkohol i familien. Boka har fått støtte fra Leser søker bok og er særdeles enkel i stil og oppsett. Noen ganger har jeg lurt på om enkelte Leser søker bok – støttede ungdomsbøker kan være vanskelig tilgjengelige for lesere uten lesetrening (som for eksempel de ellers utmerkede bøkerne av Tor Fretheim) fordi det blir for mye å lese mellom linjene. Dette skulle derimot ikke være noe problem med denne boka.

Serumsekspressen av Geir Svardal ( også en omnipax-bok) er vel strengt tatt ikke noen lettlest-bok i den forstand, men kan fungere for ungdom som mangler lesemotivasjon. Her er action for alle penga. Selma 10 år er blitt bitt av en mink og trenger et serum, men så er det altså storm og all verdens hindre for at hun kan få dette serumet i tide. Helten er en 19 år gammel rallykjører som med hjelp av politiet ( kanskje ikke helt realistisk men pytt) og en kartleser, ei ung jente, kjører fra Oslo til Kristiansund for å komme fram med serumet i tide. Heller ikke dette noen stor litteratur men det skjer akkurat så mange forviklinger og ulykker at det blir skikkelig både gripende og spennende. Forfatteren er selv aktiv i racerbilmiljøet, og det merkes at han har kjennskap til det han skriver om. Kan legge til at han også slår et slag for Aukrusts artige univers med Ludvig og Solan i spissen. Kanskje for å inspirere til videre lesning.

PS: dette er på ingen måte et fullstendig oversikt over lettlestbøker utkommet den siste tida. Det skal da også noe til.

Baller og respekt

I lettlestboka Respekt av Jon Ewo ( nok en bok i Skumringsserien, også denne støttet av Leser søker bok) møter vi to brødre, Kim og Zapper. Kvinnesynet er for å si det mildt ikke helt politisk korrekt, her er det menna som bestemmer og de skal faen ha seg frabedt at bitchene utfordrer dem. Dette er en tøff verden hvor kvinner er bitcher og menn skal ha respekt. Asså hvis ikke dette får gutta til å lese så veit fankern ikke jeg!

”Stikk, bitch” sier jeg
og dytter til dama,
som snorker med leppestiften
og puppen i puta."
s 10

Brødrene hadde en hard oppvekst med en voldelig far.

”Pleide å dunke oss/
Hver mandag, onsdag, fredag/
Til rytmen av rhythm og blues."

"Dunk-dunk på runde rumper.
Fin måte å holde varmen på, sa fatter.
helt til jeg skygga banen.”
S 20

Innimellom det røffe språket finnes det faktisk en sårhet, og storebrors omsorg for lillebroren kommer godt fram. Språket virker inside, uten at jeg har det minste kjennskap til dette miljøet. I hvert fall klinger det godt. Og heldigvis ikke med så krevende slanguttrykk som i den ”engleboka” av samme forfatter som kom ut i fjor.

Jon Ewo har skrevet flere lettlestbøker. Den beste er fremdeles Kriss Kross ( 1995) (Ny tittel : Kjip skrens, 2005). Den hadde en lun humor som jeg skulle ønske det var mer av i lettlestbøker for ungdom. ”Respekt” er den tredje boka i Skumringsserien, de to andre har jeg blogget om før.
Jeg har jo for ikke så lenge siden spurt meg hvorfor er det så mange dystre lettlestbøker for ungdom hvor hovedpersonen har voldelige eller halvkriminelle tendenser. ER det så sikkert at det er dette ungdommen helst vil ha?

Nei, la oss heller muntre seg opp med litt musikk. Her rapperen Notorius,. B. I G med Everyday Struggle.

I don't wanna live no mo'
Sometimes I hear death knocking at my front do'
I'm living everyday like a hustle
Another drug to juggle, another day another struggle

Joa, lystige saker!

Lettlest meg her og lettlest meg der

Først to bøker i spenningssjangeren.
Gamer av Tor Arve Røssland handler om ungdommer på videregående som begynner å spille et nytt dataspill sammen. Og akkurat det kan jo kanskje fenge ungdom, siden dette er en verden de kjenner og er fortrolige med. Inn på arenaen kommer en ny ukjent og noe eldre mann som foreslår å starte et så kalt guild. Dessuten utsettes hovedpersonen for virusangrep og hacking.

Det skjer også ting i den virkelige verden, flere i gjengen blir brutalt slått ned. Det hele oppklares til slutt og akkurat den oppklaringa kom jo veldig raskt da! Kanskje fordi lettlestsjangeren med de krav som stilles til bokas begrensede sideantall gjør det vanskelig å bygge ut noen skikkelig intrige?

Det jeg reagerer mest på med denne boka er setningene.

”Har en PC til nærmere tjue tusen.
Men jeg betalte bare ni tusen for delene.
Jeg likte å sette den sammen.
Kommer nok til å drive med data.
En eller annen gang i fremtiden." s 9.

Som man ser er flere av setningene ufullstendige. Jeg er ikke så sikker på at det er lettere å lese

”Kommer nok til å drive med data.
En eller annen gang i fremtiden.”

enn ”Jeg kommer nok til å drive med data, en eller annen gang i fremtiden”?
I hvert fall synes jeg at disse oppkutta setningene ble litt slitsomme i lengden.

En annen bok i den samme serien, ”Skumring”, er Psyko av Widar Aspeli. Mens Røsslands bok er på 137 sider, er Psyko på 59. Altså under halvparten så lang. Oppsettet er ganske likt, men setningene er mer fullstendige.

Som i Røsslands bok er også denne boka skrevet i første person. Hovedpersonen er sykelig opptatt av Pia, og har i det hele tatt et usundt forhold til det motsatte kjønn. Pia på sin side tar hevn. Handlingen er ikke helt enkel å forstå. Kanskje har intensjonen om å skrive så kort som mulig gått på bekostning av begripeligheten. Det blir ganske mye som overlates til leseren.

Det er som dere skjønner ganske dystre saker som skildres. Bortsett fra at omslaget er mer påkostet, minner begge bøkene meg om Siriusserien fra 70 – åra. (Bortsett fra at disse var mer lesepedagogisk lagt opp enn jeg - med mine ringe pedagogiske kunnskaper - tror at Røsslands og Aspelis er.) Disse handlet også gjerne om de triste sider ved ungdomstida, om skulking, kriminalitet og annen elendighet. Kravet til lettlesthet har også lett for å gå utover personskildringene, som kan bli ganske flate. Har det egentlig kommet ut noen lettleste ungdomsbøker som er bedre enn Kriss Kross av Jon Ewo fra midt på 90 - tallet? Denne boka hadde også en god del humor, noe som er sjeldent i den lettleste ungdomsboka.

Både Røsslands og Aspelis bok har fått støtte fra Leser søker bok. Det samme har Bebe av Bente Bratland, også fra samme forlag. Her er handlinga enkel og ikke til å misforstå. Jegpersonen er ei ung jente, forelsket i samme gutt som venninna, med i handlinga er også en litt tykkfallen men på alle måter trivelig gutt (og her glimter det også til med litt personskildring) og en eldre klok dame som får jegpersonen til å gjøre noe med situasjonen i stedet for bare å syte.
Boka har en

• Helt grei handling
• En helt grei moral
• Kort sagt; en helt grei lettlestbok.

Eli Sætre Follerås er som alle andre barne- og ungdomsbibliotekarer desperat etter gode lettlestbøker, og skrev en bloggpost hvor hun utfordrer forlagene. Vel verdt å lese. En årsak til denne mangelen på gode lettlestbøker KAN kanskje være at det er vanskelig å skrive gode bøker på oppdrag som attpå til skal passe inn i en lettlest-formel. I det hele tatt er kunsten å skrive gode bøker en vanskelig ... hmmm kunst.

Lettlest over en lav lest

Først tre leseløve-bøker;
Ferieplageren av Arne Berggren og Berit Sømme
er en bok i serien Løve Pluss. Her er et velkjent tema for denne forfatteren, sønn på hytta med mor og far og har helt andre oppfatninger om hva som er ekte ferie enn foreldrene. Sikkert mange som kan kjenne seg igjen her og moralen er vel å la unga slippe å være med på alskens sunne aktiviteter som bading etc etc hvis de ikke selv vil. Man kan kanskje si at boka er et kampskrift for ungas rett til å være stuegris.

Enda en Løve Pluss-bok er
Elyas på glattisen av Pouria Ruhi og Eivind Fonnaas Nilsen.
En kanskje ikke helt sannsynlig historie om noen gutter som spiller hockey mot noen slemminger. Bestemor som kommer på besøk fra Iran ordner opp når overmakta blir for stor.

Jeg er sterkest av Mario Ramos
er en bok i serien ”Min første leseløve” . Disse bøkene har STORE BOKSTAVER. (Husker ikke helt hva slike bokstaver kalles akkurat nå.) Denne boka er en lek med eventyrene, Lille Rødhette, De tre små griser, Snøhvit og de 7 dverger etc etc. MULIG den har litt mye tekst for en nybegynner men en ganske artig bok med noen heftige illustrasjoner.

Kåre og Ville jobber av Anneli Klepp
er en bok i Lesesart-serien. Dette er bøker med svært lite tekst og desto mer illustrasjoner. Og som alle veit, jo mindre tekstomfang desto større utfordring er det å få historien til å fenge.

Den mest vellykka boka på dagens lettlestliste er
Ha deg vekk av Sverre Henmo og Øyvind Torseter,
også en bok i Lesestart - serien. Historien har et gjenkjennelig tema for mange. Lille Jon gruer seg til å gå alene hjem fra skolen og selvfølgelig skjer det han frykter mest, han møter en slem gutt på hjemveien. Sikkert unødvendig å si, men til slutt ordner det hele seg på beste vis. Den allsidige illustratøren Øyvind Torseter får anledning til å vise (enda) en ny side av seg selv. Så kan man jo spekulere i hvilke illustrasjoner som appellerer mest til unga, Nils Axle Kantens tegneserieaktige men kanskje ikke direkte nyskapende tegninger i Klepps bok eller Torseters mer ”eksperimentelle”. Jeg veit i hvert fall hva jeg foretrekker men så er jeg jo ikke helt i målgruppa for å si det mildt.

BLOKKBOKSTAVER
Til slutt litt mer om STORE BOKSTAVER. Deichman kaller dette ”blokkbokstaver” og det er sikkert ikke dumt. Interessen for store ... eller unnskyld blokkbokstaver har svingt en god del. En periode var vi desperate etter å finne bøker med blokkbokstaver når ivrige foreldre med barn som hadde knekket lesekoden for akkurat blokkbokstaver kom på biblioteket. Vi hadde så og si INGENTING! Så kom det en pedagogisk nybølge over skolen i begynnelsen av 90 – åra, og da var blokkbokstaver i leseopplæringa plutselig det eneste saliggjørende - igjen. Og da nådde jo desperasjonen enda større høyder - før forlagene endelig fikk ut fingern. Bare noen få år etterpå var liksom blokkbokstaver ut igjen. Hvordan dette er nå er jeg (lykkelig) uvitende om siden vi bare driver med blindeskrift og lyd. Men konstaterer at det finnes en del på markedet. Så kanskje den pedagogiske pendelen har svingt seg litt igjen.

Og så litt fotball igjen!

Sist jeg var på Norli bokhandel oppdaget jeg et par nye bøker av Bjørn Sortland. Serien heter Bønna og B-laget og er gitt ut på eget forlag. (Mens enkelte andre forfattere gir ut haugevis med serier og gjerne samtidig mener kanskje Aschehoug at en serie om gangen pr. forfatter er nok. )

Den første boka i serien heter Ikke bøll med benkesliterne. Boka handler om noen gutter på 10 år som foretrekker usunne sysler som dataspill, spiser ostekroker og hater fotball og andre sportslige aktiviteter. Foreldrene til fortelleren, Bønna, tar affære og tvinger gutta – med faren som trener – ut på fotballbanen. Og de er virkelig dårlige! Og selvfølgelig spiller de mot A-laget med slemme Tore i spissen og selvfølgelig taper de med glans. Det jeg likte med denne boka er at de gir så fullstendig blanke, og de velger å tape med stil. I den andre boka ”Et kyss for et mål” får Bønna litt mer ambisjoner siden det er kjærlighet i lufta og rivalen er fotballtalentet Tore, seriens erkefiende.

Bøkene er lettlest og dessuten ustyrtelig morsomme! Personskildringene er gode og varierte. Og det virker som at Trond Bredesen er mer enn happy med å skifte ut Kunstdetektivene ( Stavanger i år, hvor BLIR det neste Sortland? ) med noe annet, han fornyer seg og illustrasjonene er virkelig heftige!

Så til det evinnelige spørsmålet hvaskalvigjøreforåfåguttertilålesenoefantasyellerfotballkanskjemenslappavfolkensgutterleserjosombaredetpådatapisaundersøkelsenogneiogneimendetgikkjobedreennsist er jo disse bøkene midt i blinken. Kanskje. I hvert fall vil sikkert desperate lærere eller foreldre være henrykt. Så kan man jo gremme seg litt over at guttene bare er 10 år og ikke 12, noe som ville ha gjort bøkene mer anvendelig også for 12 – åringer som muligens ikke vil lese om de som er yngre enn seg selv. Kanskje fordi det er urealistisk å tvinge dagens 12 – åringer vekk fra dataspill?

Det skinner godt igjennom at fotball ikke er denne forfatterens sterkeste side. Kanskje det også er med på å gi disse bøkene det lille ekstra? Kan jo legge til at forfatteren har fått fotballfaglig hjelp blant annet fra Sverre Henmo.

Den problematiske lettlestboka

Så har jeg pløyd meg gjennom en bunke med lettlestbøker.
Nemlig disse:
Samlagets Komet serie

• Jakta på Andy Anderssons Eftf av Arnfinn Kolerud (Illustrert av Per Ragnar Møkleby)
• Hjartekrigen av Liv Oddrun Larsen (Illustratør Henning Lystad)
• Den hemmelege vegen til månen av Eivor Vindenes (Illustratør Helena Ohlsson)
• Marie i kattepine av Kristoffer Karlsen (Illustratør Ellen Bergheim)

Lesehesten ( Aschehoug)

• Det æ’kke lov å grine hvis det ikke er blod av Rita Løvseth Sandnes (Illustratør Ella K Okstad)

Lesestart (Gyldendal)

• Pistolen av Linn T. Sunne (Illustratør Ketil Selnes)
• Jonas møter Anton Apekatt av Elen Fossheim Betanzo (Illustratør Steffen Olsen)

Og en leseløve

• Hunden av Sverre Knudsen (Løve pluss) (Illustratør Bendik Kaltenborn)

Jevnt over har bøkene gode illustratører, selv om ikke alle passer like godt til tekstene. Generelt kan man si at det er vanskelig å finne ( og sikkert også skrive) gode lettleste tekster. Og jeg tror det kreves større presisjon å skrive en god tekst enn å lage en god illustrasjon.

Gyldendals Lesestartserie er særdeles lekker i utstyret, med ”heldekkende” illustrasjoner. Spesielt Pistolen er en vellykket bok hvor illustrasjoner og tekst går opp i en høyere enhet for å si det litt høytidelig.

Eg hadde jo store forventningar til Koleruds bok. Teksten er litt småpussig typisk for denne forfattaren. Og med nokre overraskingar. Men bileta var feil. Eg synes ikkje dei passar til denne teksten. Då funkar layouten og illustrasjonane til boka Den hemmelege vegen til månen betre. Desse er det Helena Ohlsson som står for, ein illustratør eg har hylla med store ovasjonar før.

Men den boka jeg likte aller best var en bok i leseløveserien. Dette er en ujevn og til tider oppskrytt serie, men noen ganger glimter det til. Og nå snakker jeg om Hunden av Sverre Knudsen. (Pussig, reklamen er på engelsk!) Boka har et godt og spenstig språk og er samtidig litt skummel. Og slutten er ganske snedig. Hovedpersonen er Robert, 9 år, mor har forlatt ham og faren, de reiser til syden og finner en mor og datter i passende aldre og – en herreløs hund. Illustrasjonene av Bendik Kaltenborn følger opp på utmerket vis. Heldigvis står teksten også godt alene, bra for oss som jobber mest med tekst. Men det er noe slurv; et sted ( side 40) er det feil navn på moren til hun jenta og dessuten er et bilde feil plassert i forhold til teksten.

Mens mange av barne- og ungdomsbøkene blir stadig lengre, flommer det også over av stadig flere lettlest – eller lesestartbøker. Satt litt på spissen kan man nesten snakke om omvendte proporsjonale størrelser. Det er så man tar seg i å lure på om vi virkelig trenger alle disse bøkene. Det må være litt av en kamp for en stakkars nybegynner ( og foreldre) å finne fram i lettlestjungelen. Slik Knirk er inne på her.

Siste om barne- og ungdomsbøker for i år

Først enda en biografi. 2009 må virkelig være det store biografiåret i norsk barne- og ungdomslitteratur og nå har også jeg lest denne boka av Kjell Magne Bondevik som Steffen Sørum laget slik leven av tidligere i år. Eller – det var vel ikke boka i seg selv- men det faktum at akkurat denne boka skulle få slik oppmerksomhet i forhold til annen barne- og ungdomslitteratur, bare fordi det var en kjent person som var forfatteren. Selvfølgelig hadde Sørum et poeng men for min del forsvant nå den mulige indignasjonen jeg burde ha følt (KAN man forresten FØLE en indignasjon??) helt i forhold til den store LETTELSEN over at det bare dreide seg om en biografi, og ikke noe skjønnlitterært fra den tidligere statsministeren og KrF-politikerens hånd. Og det er vel heller ikke helt unaturlig at akkurat Bondevik skriver om Aung San Suu Kyi.

Siden er jo boka blitt slaktet både her og der for et særdeles dårlig språk, så egentlig hadde jeg tenkt å ”drite” i hele boka, unnskyld uttrykket, men SÅ oppdaget jeg jo at boka var gitt ut med støtte av Leser søker bok, så da syntes jeg at jeg måtte gi boka en sjanse. Mulig forfatteren behersker politiske selvbiografier men lettlestbøker bør han holde seg langt unna! Boka har flere trykkfeil, også stavefeil, og språket er så slett og flatt at det er en gru! At noen trenger lettleste bøker behøver som kjent ikke bety at de er mindre begavet. Jeg regner med at Leser søker bok! ikke har gitt støtte på grunnlag av hele det ENDELIGE manuset, det er jo ikke de som skal være forlagskonsulenter, men dette var slett arbeide Kagge! KAN det rett og slett være slik at enkelte forlag ser på Leser søker bok! som en mulig pengesekk - som en erstatning for Innkjøpsordningen?

Da er jo Arne Berggren mer språkvirtuos, Konfirmanten er den 5. boka i serien om Aldo Monrad, og den første siden 1999 men kanskje han burde ha gitt seg da. Aldo Monrad var jo en gang en artig fyr, men nå blir han mer og mer lik tegneseriefiguren sin i Aftenposten. Den synes jeg blir ganske anstrengt, men da skal det i retteferdighetens navn sies at sammenlignet med serien ”Perler for svin” faller jo det meste igjennom.

Ved noen tidligere anledninger har jeg vært inne på at det å skrive troverdige jeg - fortellinger i ungdomsbøker kan ha noen fallgruver, og her skytes det langt over mål. Slik som i denne boka kan i hvert fall ikke en 15-åring uttrykke seg, her skinner den voksne forfatteren alt for mye igjennom! Dette tror jeg ikke et sekund på.

Kan jo til slutt ta med at jeg også har lest en Den usynlige av den svenske forfatteren Lise Indahl. Hovedpersonen er den 12 år gamle Elvira som motvillig har flyttet fra Stockholm til et mindre sted . Og jo, man KAN jo få assosiasjoner til for eksempel Agnes Cecilia av Maria Gripe, men å sammenlikne med DENNE forfatteren er tross alt å trekke det litt langt. Men intrigen er god, ER det noe overnaturlig på gang eller har alt sin naturlige forklaring?

Og dermed tar jeg en pause fra barne- og ungdomslitteraturen, juleferie kalles det, og skal nå tilbringe litt tid i den jødiske ghettoen i Lódz under 2 verdenskrig. Ikke særlig muntert kanskje, men som alle veit: selv om livet er begredelig er det skrevet mange gode bøker om det.

PS: Aftenposten, som mangeårig abonnent: ER det for mye forlangt å få tilbake den utvida utgaven av Perler for svin i søndagsutgaven igjen? (Sikkert) på vegne av flere!

EDIT 19 januar: Ad Kjell Magne Bondeviks bok: det er kommet meg for øret at det er Leser søker bok som har kontaktet forlaget for å få dem til å skrive noen biografier med en enkelt språk. Et prisverdig tiltak men dessverre ikke så vellykket med hensyn til nevnte bok.

There is a war out there

Noe sier meg at dette året er det store debutantåret når det gjelder barne- og ungdomslitteratur. Med denne bloggposten er jeg kommet opp i ikke mindre enn 13 ! Men som vanlig er det vel andre debutanter som kommer til å få oppmerksomhet i pressa! Noe jeg har gjort en del rabalder av før!

Hvis den forrige debutanten jeg blogget om vipper litt ut i parodien er det ingen ting mot Foreldrekrigen av Erika Fatland. Hun tar den bare helt ut! Humoren er drastisk og får en til å tenke både på Roald Dahl (Georgs magiske medisin) og Stein Erik Lundes Eggg. (Det med tanta!) Men hun gir seg ikke med det, her bryter det ut i full krig mellom foreldrene med alle virkemidler i bruk; både barrikader og bomber. Hovedpersonen er Amanda 10 år og med i handlinga er også en gammel pensjonert yrkesmilitær, Obersten. Som er på jentungens side og får brukt all sin kløkt ervervet etter en lang karriere. Av det litt outrerte persongalleriet vil jeg også fremheve morens elsker, den styrtrike 21 (!) år gamle Bob-Stian (!) med puddelen Diana og som ikke kan si ”r” men ”j”. Skikkelig buskis!
Dette går på ingen måte i dybden, men boka kan kanskje brukes som avreagering eller terapi for barn med foreldre som ikke kan holde fred og det er jo ikke tvil om hvor forfatterens sympati ligger. Hun får virkelig fram hvor dumme foreldre kan være.

Boka fikk meg til å tenke på en SÅ 80-talls film; nemlig Down and out in Berverly Hills. Høydepunktet i den filmen som ellers ikke var så mye å skryte av var denne scenen med Little Richard. ( Ikke helt topp kvalitet på videoen.) Egentlig vil jeg si at det var Little Richard som reddet hele filmen. Jeg prøvde å lete litt etter den scenen der denne fargerike artisten synger, men kanskje jeg ga opp for tidlig. Så da kan vi jo ta denne YouTubevideoen i stedet (nei dette har i hvert fall INGENTING med norske barnebokdebutanter å gjøre eller samlivsbrudd å gjøre, men kvaliteten på videoen er bedre) og hvor selveste Ray Charles introduserer!

Og til slutt kan vi kanskje roe oss ned med eit par lettlestbøker, også av debutantar. Dei er komne ut i Samlagets Komet - serie, den eine er grøn og den andre gul kva no forskjellen mellom desse fargane var att!

Randi bur i koffert er rett og slett ein litt morosam vri på korleis barn tar faste uttrykk bokstavleg, her altså å bu i ein koffert. Så er det berre å sjå om ungane og vil vere med på moroa. Boka gav meg og nokre assosiasjonar til Tore Renbergs Sinus i Sinus frå 1996 der han Sinus heilt bokstavleg ”går inn i seg selv”.

Lettelestsjangeren er ikkje enkel, noko Kjersti Scheen kjem inn på her, forfattarane har ikkje mykje plass til å utbrodere karakterane. Men eg synst at Liv Oddrun Larsen får det ganske bra til i Verdas finaste lappar som er ei lita kjærleikshistorie frå barneskuldmiljø. Desse bøkene er og delikate, noko heilt anna enn dei nitriste (både i innhald og utsjånad) Siriusbøkene fra 70 – talet! Som berre osa fordegsomikkjegreierålesenokoannastakkarsdegdåskaldetikvartfallikkjeveremorosamt!

PS: Ad Etiketten Lettlest. Jeg ser at jeg har brukt "Lettlestbøker" og "Lettlest" om hverandre. Hvorfor husker jeg ikke nå, antakelig har jeg vært litt i ørska!

Og så har jeg plutselig lest noen bøker igjen

MEN FØRST EN VETERAN
Klaus Hagerup har kommet ut med barnebok igjen, for første gang siden 2005. Boka er skrevet i en eventyr- eller kanskje heller fabelform. I sentrum et søskenpar, Marianne og Henrik. Henrik mistet stemmen etter en ulykke, han sitter i sin egen verden på rommet sitt og bygger med legoklosser. Familien har en bruktbutikk som går mildest talt dårlig. Boka forutsetter at leseren kan godta at familien prøver å leve av å selge glansbilder og autografer med grisetegninger. Leseren må også godta at Marianne begynner å samle stemmer i hodet sitt ("stemmebank") som hun med hjelp av vennen Vemund selger til interesserte. Boka har humor men Hagerup har vært morsommere før. Det beste med boka er søskenkjærligheten mellom de to søsknene. En sympatisk bok men ikke forfatteren på sitt beste.

SÅ EN DEBUTANT
Så har jeg lest en debutant igjen, den 8. (hvis jeg ikke har talt helt feil) i år, og ennå gjenstår det noen. Handlinga i Alt kan reparerast; ei slags julehistorie av Eivor Vindnes finner sted i en bygård befolket med et noe snurrig persongalleri, blant annet den avgående vaktmesteren Børre og de eldre søstrene Pomp og Prakt som ikke har det helt greit sammen. Hovedpersonen er Anton, bokas eneste barn, som til slutt ordner opp i alle problemer til alles tilfredshet. Slik jeg forstår det er bokas hovedtema vennskap. Språket er godt og småsprelsk med en del ordspill men tror nok at forfatteren trekker store veksler på unge leseres tålmodighet. Boka kan bli noe pratsom og jeg er heller ikke sikker på om disse selsomme personenes små og store problemer vil fenge ungene.

SÅ FANTASY IGJEN
Og så har jeg endelig fått lest årets norske fantasymurstein, Landet under isen av Lars Mæhle. Forfatteren har et imponerende prosjekt, noe etterordet med litteraturlista også viser. I boka finner vi kjente elementer fra sjangeren, den utvalgte (som tviler på sin rolle som utvalgt), gode og onde krefter, den siste striden (Narnia?) etc. Det jeg likte best med boka var den uanstrengte sjongleringa mellom handlinga i vår verden, med den jordnære og bistre etterforskeren Magne Jerstad som forsker på flere mulige mordsaker, og livet under isen, hvor det altså er en egen fantasy-verden. Ellers er det et variert persongalleri, boka er til tider svært spennende og mangler heller ikke humor. Som de fleste burde ha fått med seg er boka også nominert til Brageprisen, sammen med en annen Samlaget-bok; Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Det ser for resten ut som at forlaget har feira denne begivenheten såpass ettertrykkelig at web-ansvarligen ennå ikke har sett seg i stand til å legge ut noe om dette på forlagets websider. Kommer nok.

OG ENDA EN DEBUTANT (SKAL DET INGEN ENDE TA!)
Til slutt nok en debut; Victoria vil fly av John Rørdam. Dette er en såkalt "Lesehesten-bok" om den 10 år gamle Victoria som har ambisjoner i hoppbakken. Og det er vel første gang i noen barnebok man kan lese om en jente som hopper på ski. Kred for det! Det jeg likte spesielt ved boka var at det var lagt vekt på japansk skihopping, med Noriakai Kasai i fokus. Det er jo noen år siden japanerne hadde sin storhetstid; den gangen de perfeksjonerte boklövstilen ut til fingerspissene eller kanskje mer korrekt skituppene, men japanerne kommer nok tilbake igjen for fullt før vi aner det! Børge Bredenbekks japanskinspirerte illustrasjoner følger opp teksten på glimrende vis. Forfatteren har selv drevet med skihopping og det merkes. Egentlig en flott debut!

Men nå tror jeg at jeg skal unne meg en pause fra barne- og ungdomslitteratur og lese denne boka som vårt lag ærlig og redelig vant på quizen på den siste Omnipax-festen!

Endelig en god leseløve!!!

Jeg må bare si det! Endelig en leseløve det virkelig svinger av! Og den boka jeg snakker om nå er Knoterud FK erobrer verden av Lars Mæhle. Dessverre følger ikke illustratøren helt opp, for å si det på en pen måte. I beste fall kan man kalle det hederlige amatørbilder. Det MÅ da kunne gå an å finne en bedre illustratør! Men det er jo det samme for meg som ikke jobber med bilder lengre! ALLE de gangene jeg har ergra meg over dårlige omslag eller illustrasjoner som ødelegger boka!! Men ikke nå lenger. Hurra hurra!

Jeg leste boka på banen og lo høyt flere ganger. Og akkurat det var jo kanskje litt flaut. Å sitte i full offentlighet å le høyt av en leseløve! Boka handler for resten om et fotballag som taper alle kamper. Lars Mæhle har jo skrevet mye om fotball før, så det har han sikkert greie på. Og jammen greide han ikke å ta med Elvis i denne boka også. Kan det være denne låta som blir spilt i den skranglete minibussen? Synes jeg ser for meg unga nikke i takt med de små hodene sine mens de slurper i seg ”trøstebrusen” sin. Oppdaget også til min store henrykkelse at det er kommet nok en bok i denne serien. LA den være like god! En morsom ting til : bøkene finnes på begge målføre! Og dermed fant man seg plutselig hensatt til de glade 70 –åra!

Jeg har også lest Hevn! Av Bjørn Arild Ersland. Her var illustrasjonene atskillig bedre, og det er vel det jeg gidder å skrive om den boka. (Hvorfor skriver forresten forlaget bokomtaler på engelsk?)

PS: blant mine utallige "etiketter" har jeg lagt inn både "lettlest" og "lettlestbøker" men husker ærlig talt ikke hva som var forskjellen! Men antar at det har vært en tanke bak engang.

PS 2 : kanskje vi skulle slippe til originalen av Tony Joe White også!

Og hva har jeg lest i det siste, da?

For en uke siden ferierte jeg på en engelske kanal, nei ikke DEN engelske kanalen da, men Oxfordkanalen. (En aldri så liten billedreportasje her. ) Da hadde jeg med meg to bøker:

Liv och öde av Vasilij Grossman som handler om stalintid, arbeidsleire og Sovjet under andre verdenskrig. En tykk bok på 800 sider. For sikkerhets skyld hadde jeg også med en bok i serien Stad av
Per Anders Fogelström : Stad i världen i tilfelle Liv och öde skulle bli for tung ferielektyre.

Men siden jeg ble så opptatt av å sitte foran i The Narrow Boat og stirre utover det vakre Oxfordshire avbrutt av betjening av de utallige slusene ble det dårlig med lesning. Kan ikke huske at jeg noen gang har lest så lite i løpet av en ferieuke. Så disse bøkene kommer jeg tilbake til.

Vel hjemme begynte jeg på
35 kilo med håp av Anna Gavalda. (mangschou 2008) Boka er på 93 sider så den skulle være overkommelig. Hovedpersonen er en skoletaper på 13. Gutten er dårlig i absolutt alt bortsett fra at han har noen usedvanlige praktiske evner. Bestefaren, som blir alvorlig syk er en viktig person for gutten. Forfatteren har selv vært lærer og gir et innblikk i det franske skolesystemet som får den norske til å likne mer på en fritidsklubb. Boka har mange høydepunkter, av disse kan nevnes ... eller for resten, dere kan lese boka sjæl. Den er fort å lese og vil nok også fenge unga. Det eneste jeg lurer på er om det var nødvendig å ta med den konflikten mellom foreldrene. Men unge lesere vil nok kjenne seg igjen i hovedpersonen Georgs engstelse og uro. Fortellerstemmen er energisk og medrivende.

Noe tammere blir nok da Den nye gutten av Bjørn Ingvaldsen. (Gyldendal som vanlig) Den handler om noen unger, rundt 9 år som bestemmer seg for å samle et lag og delta i en gatecup. De viser en for alderen forbausende målbevissthet, og gjør det meste sjæl uten foreldreinnblanding. Dessverre vil nok flere barn i dag kjenne seg igjen i problemene med å finne plass til å trene. Teksten rusler avgårde på en grei og lettlest måte men kanskje han kunne ha tatt med litt- med vekt på litt - av Espen Herbert i boka. Eller prøver forfatteren å finne et nytt litterært uttrykk? Nå er jo ikke jeg den største fotballeksperten, så jeg kan ikke vurdere det fotballfaglige. Sverre Henmo sa en gang på en konferanse som gikk på - ja hva var det nå det var igjen, da, sikkert ett eller annet med gutter og lesning – at hvis ikke forfatteren hadde greie på fotball ville fotballgutta legge fra seg boka med en gang. Dette skal være første bok i en serie.

Ellers har jeg begynt på Elg i solnedgang av Bjarte Bjørkum. (Gyldendal) ”Ei bok om elgen som er heilt på felgen!” Som ikke var så ille som frykta. Min største innvendig er at det ”Gratis Bonuskapittelet” med kjente dikt gjendiktet fra elgeperspektiv kan smake litt av russehumor. (Om enn noe avansert sådan.) Men det kan være jeg som er surmaget.

Og så har jeg også en bok av Heidi Linde på leseplanen som heter Gjørmedrømmer. Og som Deichman har satt emneord Homofili på. Så jeg får vel ta med meg den også før jeg tar sommerferie fra pliktlesninga. Ser for resten ut som at omløpshastigheten på denne boka er titlfredsstillende . Skal man bare dømme etter omslaget ser det mest ut som en skrekk og horror – bok. Eller som den første norske ungdomsboka om gjørmebryting.

Livet er ikke det verste man har og snart er kaffen klar

Engelbert H og den siste sjansen handler om Gud som sender en engel ned til jorda for å rydde opp. Og det hele ender på lunt dansk vis. (Bare overse det håpløse lysbildeprogrammet!)

Typisk for Damm skal fortellingen drasses gjennom leseløvelesten men ellers en av de beste lettlesttekster jeg har lest på lenge. Og med Dybvig i storform! Boka er utgitt første gang i 2006 av en Dansklærerforeningen og er muligens et bestilling?

Historien er kanskje ikke så original, mener å ha lest noe liknende før men ikke med en slik slutt. De er sgu dejlige de danske!

Hvorfor heter for resten vår helt Engelbert H? Det kan da ikke være denne artisten Kim Fupz Aakeson har tenkt på? Kim! Hører du?

Fedre og brødre

De som er med

• Johannes, er dette en virkelig person?, kan virke slik etter forordet å dømme,
• Matz, Johannes halvbror, 12 år, som han ikke visste noe om før
• faren dør,
• Matz mor, ingen supermamma,

og etter hvert avdekkes Matz dystre hemmeligheter. Såpass kan jeg si uten å røpe mer enn forlaget. Men det er vel ikke overraskende – når det gjelder denne forfatteren – at det er en sterk historie som avdekkes.

Eventyrbrua er også med. Egentlig heter Eventyrbrua Ankerbrua og leder til det Grünerløkka som er blitt noe annet enn det opprinnelig var. Og som er Fretheims litterære univers.

Boka heter Ingen ild tenner stjernene og er utgitt med støtte fra Leser søker bok. Det betyr at teksten skal være ”meir tilgjengeleg til dømes for uvande lesarar”
Og her er det jeg stiller meg litt spørrende:

• Ja, det er luft på sidene
• Ja, det er taggete høyremarg, noe som skal gjøre lesning lettere,
• også venstre marg er litt ujevn,
• Noen setninger er svært korte, ofte på bare ett ord.
• Så i hvert fall tilsynelatende ser dette enkelt ut.

Men:

• Her er det mye som må leses mellom linjene.
• Forfatteren hopper fram og tilbake i tid, dette er ingen lineær fortelling,
• og jeg er ikke sikker på om det akkurat gjør det lettere for ”uvande lesarar” når forfatteren skriver om hovedpersonen vekselvis i andre og tredje person. (”Du” og ”han”)

Snedig komponert, kan vel røpe såpass at bokas slutt er tida like før bokas begynnelse. Altså hvis man da begynner å lese boka på nytt er dette en direkte fortsettelse av slutten.

God? Ja.
Men lettlest?
Cappelen : dere må stramme opp trykkeriet. Enkelte sider har svært svak trykk, tviler på om det er tilsiktet. Det øker i hvert fall ikke lesbarheten.

Og enda litt mer lettlest

Og attpå til fantasy!
Og så DANSK på toppen av det hele!

Den usedvanlige produktive fantasyforfatteren Josefine Ottesen kommer her med en ny serie som heter Sagaen om Sigurd og som på mange måter kan minne om en tidligere serie av den samme forfatteren; Drageherren. Denne første boka i en planlagt serie på seks bøker tar utgangspunkt i norrøn mytologi så nå slipper vi unna alt som heter drager, riddere etc. Så med nærmere ettertanke er kanskje ikke dette fantasy, men pytti!

Kjente ingredienser:

• Helten Sigge svinedreng, men som den erfarne leser sikkert allerede har skjønt, av edlere byrd,
• To halvbrødre som er kongesønner, udugelige i motsetning til altså Sigge,
• Den mystiske Brage, som er ... hørm hørm kremt...

Jeg synes at personene og replikkene fungerer fint innenfor den historiske rammen. Det er bare en ting jeg stusser litt over. Gutta unnskyld kongesønnene får et kart over skogen for å finne fram til Brage. På illustrasjonene finner vi bronselurer, som altså gir en indikasjon på bronsealderen. Brukte man kart i Norden på denne tida? Da knapt nok skrivekunsten var i bruk?

Gyldendal smeller i år til med fantasyserien om Sarin av Benni Bødker som igjen kommer ut i serien Mer å lese. (Gode bøker. Lett å lese videre. Fra 8 år) ”

MER Å LESE er fortellinger med tempo og humør om alt fra vennskap, spenning og sport til humor og fantasy. Korte kapitler, morsomme illustrasjoner og luftige boksider. Alt i et språk ferske lesere kan følge med i.”

Og så kan man jo atter en gang diskutere det der med å sette ALDER på bøkene, men det er visst bokhandlerne som vil ha det slik. Tilbake til

Sarin, jente, vakker med naturlige krøller, men skikkelig tøff, rømmer fra sine fosterforeldre for å finne sine egentlige foreldre. Hun møter flere personer, som hjelper henne men kanskje ikke alltid med like rent mel i posen, og i bok to treffer hun en Løvegutt. (Jepp! Kan faktisk gi litt assosiasjoner til Skjønnheten og udyret). Orker er også med. Det virker som danskene er ”ville med” orker; i Drageridderen finner vi plenty av dem.
Det skal i følge forlaget komme 6 bøker også i denne serien.

Begge disse seriene fungerer på sine premisser; lettlest action med fengende intrige. Og dette er jo akkurat hva jeg etterlyste i denne blogposten, lettlestbøker med gode fortellinger. Så her er det bare å brette opp ermene og smøre punktprinterne!

Illustrasjonene i begge seriene er av Christian Højgaard. Ikke noen stor billedkunst men attraktive for unga. Og det kommer jo klart fram at han har bakgrunn som tegneserieillustratør. Han har også klart å lage to forskjellige uttrykk, tilpasset hhv norrønt drama og ”jentefantasy”. (Upps! Fant jeg her opp en ny sjanger?)

PS: Gyldendal : hvorfor går det ikke an å søke på ”Benni Bødker”

_

Og så litt lettlest igjen

Denne gangen av en som behersker sjangeren.
Av eldre lettlestbøker av Kjersti Scheen vil jeg spesielt framheve ungdomsbøkene Villas vals og I byen der alt kan skje. Litt gamle nå, kanskje. Spørs om bøker som er 15 (!) og 16 (!) gamle har appell for dagens unge eller om de begynner å bli litt ”odde”?

Jeg tror at det som fenger leserne er at Scheen tar utgangspunkt i dagdrømmer – her det få kjæreste – som **** spoiler*** oppfylles.

Intrigen er ikke spesielt original, men fengende. Emma møter ToreHund på sjekkestedet Hei! Og juger på seg en litt mer flatterende identitet enn i virkeligheten. Og de avtaler å møtes etc etc. Endelig en god lettlestbok for ungdom.

At lettlestbøker er en vanskelig sjanger kommer Kjersti Scheen selv inn på her.

Et spørsmål til slutt : finnes disse musikkartistene : Metal Mary og Floyds i virkeligheten? Det er nok litt viktig når det gjelder denne typen bøker. Kan kanskje også ta med at boka er støttet av Leser søker bok.

Her for resten en litt dustete anmeldelse av en som ikke har tatt poenget.

Jippie! Endelig fant jeg en bok som kan brukes til produksjon i blindeskrift for ungdom og unge voksne som er nybegynnere i blindeskriftlesningens edle kunst!

Moro for unga?

I min serie ”Finnes det ingen grenser for hva vi kan by unga” har turen kommet til Otto monster. Til nå er det kommet ut – så vidt jeg har klart å telle – 9 bøker i serien. Og i tillegg diverse lydbøker.

Da den første boka; Ingen er redd for Otto monster kom ut i 1996 synes jeg den var en morsom bok - på ungas premisser. Det så ut som at serien oppnådde sin hensikt, nemlig å bli lest av nybegynnerlesere. Men etter hvert har disse bøkene gått på tomgang. Nå har neppe forfatterens hatt ambisjoner om å skape ”stor litteratur” men er det nok bare å dynge på med guff og gørr og ekkelheter? Burde man ikke forvente en viss fornyelse? Og – er markedet umettelig på dette?

• ”Mutter bruker alltid så mye dritt i maten for å krydre den? Nå var hun lei av å handle tonnevis med skurkemeie, klissen prepper og hel kamel”
• ”ett år gamle gjedder som var spiddet på kaktus”.
• ”En bolle med grønn og muggen gørpe”
• ”suppe som luktet som svovel og smakte klorin”
• ”Mumifiserte krokodillesnuter som var syltet i mudder”
• ”Selvlysende klør fra et bama-bama-dyr."

(Tatt fra Otto Monster og drittungen, den siste boka i serien. Den handler om ... ja herregud hva handler den egentlig om? )

1. ER dette morsomt?
2. Og ER disse bøkene fremdeles like populære blant unga ?
3. Finnes det ingen grenser for hva som kan produseres innen lettlestsjangeren.

PS:
Som barne- og ungdomsbibliotekar på NLB er jeg alltid på jakt etter lettleste bøker for produksjon i blindeskrift for nybegynnerlesere. (Disse trykkes da med litt større linjeavstand enn vanlig i blindeskriftbøker. ) Jeg er ute etter bøker både for førsteklassinger og eldre barn og unge som debuterer som punktlesere i tenårene. Siden vi ikke kan bruke bildene som drahjelp må det stilles desto større krav til teksten. Av det jeg har lest av fjorårets lettlest-bøker har jeg ikke funnet noen det er verdt å bruke ressurser på!

Har noen som leser dette noen forslag?? Det MÅ ikke være bøker som i utgagnspunktet er beregnet som lettlestbøker. Men det må være korte tekster.
Desperat hilsen!
_

Villedende forlagsreklame

Etter å ha gjennomgått det meste av fjorårets bøker gjenstår stort sett bare lettlestbøkene. Og først tar jeg altså for meg Leseløve-bøkene og Løve Pluss som er over den samme lesten, men med litt flere sider og noe mindre typer. Oppsettet på sidene med varierende lengde på linjene etc er den samme.
Mens Leseløve-bøkene ikke lover mer enn at de er beregnet ”For deg som har lært å lese” påstår forlaget at Løve Pluss-bøkene er ”For deg som liker gode fortellinger” .

Puddingtryne av Jon K. Bratten er en fantasybok:
En ond heks som bør bli god siden en god fé har tryllet henne om til en voksklump for å straffe henne, (derav det litt morsomme navnet Puddingtryne)
To snille barn, Elise (som mistet sine foreldre da hun var liten, hvor er det nå) og Krølle, prøver – etter først å ha blitt litt skræmt – å hjelpe henne,
og ... ja slutten kan dere jo kanskje tenke dere?
Litt humor for den velvillige, minimalt med spenning og null magi.
Illustrasjonene ? Sukk!
Mulig noen av unga vil like dette (?), men en god fortelling? Nix! Faktisk helt på trynet! (Kunne ikke dy meg for denne morsomheten, nei!)

For mange – i hvert fall for lærerne – står leseløve-bøkene med underserier for kvalitet. Dette burde forplikte. Hva med å gi ut færre bøker og jobbe litt mer med de som utgis? Det her er sløseri med skogens trær! Og bibliotekarenes tålmodighet. I hvert fall min!

I samme slengen tar vi også med
Pølseidioten av Bjørn Arild Ersland som er en historie fra det virkelige liv.
Boka starter med at Pølsa oppmuntrer vennen Lars til å kikke inn i jentedusjen, muligens en situasjon som fenger gutta, Lars er forelsket i Live, hvordan skal han få henne etc.
En helt grei historie som barn kan kjenne seg igjen i, av en forfatteren som behersker skrivefaget. Altså den beste boka i Løve Pluss - serien jeg har lest til nå. Men -som det skulle komme fram av det jeg tidligere har skrevet om denne serien : ingen grunn til å sprette sjampisen!

Er det da ingen grenser for hva vi skal by unga

Nok en lettlestbok i Løve pluss-serien
Nok en såkalt spenningsbok
Skurkene avsløres før en tredjedel av boka er ferdiglest.
(Kan det være de som er ranerne og ups ja det var det jammen, ja!)
Potensielle spenningsmomenter kveles før du får sukk for deg.
Personskildringene fullstendig uinteressante.
Vi gir rett og slett blanke i hvordan det går med dem.
Det beste hadde i grunnen vært hvis hele den derre tankbilen i tunnellen hadde eksplodert så hadde vi blitt kvitt denne serien en gang for alle.
Hvis det ikke går an å lage bedre lettleste bøker enn dette så dropp det!
Markedet er overmetta!
Vi orker ikke fler!
Slutt!

Neste bok i mitt nystartede korstog mot lettelsbøkene blir denne boka av Bjørn Arild Ersland. Også en Løve pluss

PS
Nei jeg er ikke gretten, jeg er bare syk!

Lettlest igjen

Noen ganger lurer jeg på om ikke Leseløve - serien er en av de verste begredeligheter som har rammet den norske bokheimen.

Akkurat nå her jeg sitter kan jeg ikke huske å ha vært borti en eneste god leseløve.

Nå har jeg testet tre spenningsbøker av Tor Edvin Dahl. Disse finnes i en ”avlegger” av leseløveserien som kalles Løve Pluss. Til forveksling lik forgjengeren men muligens men en smule mindre typer. Og antakelig beregnet for litt eldre lesere som skal ha lettlest.

Idéen er ikke dum; heltinnen / detektiven er Marion, rundt 15, og rullestolbruker. Hun bor høyt oppe i lia i ei lita oversiktelig bygd og kan følge med på det meste med en kikkert. Og så har hun to hjelpere, vennene Kurt og Grete som blir sendt hit og dit for å gjøre undersøkelser.

Problemet er at siden fortellingen skal være så kortfattet rekker det aldri å bli spennende. Dette blir bare handlingsreferater uten noen dypere personkarakteristikk. Den stakkars leseren rekker liksom ikke å bli skremt / fenga en gang. Og gir vel egentlig ganske blanke i hele greia. Dessuten skal du vel være ganske korka hvis du ikke avslører intrigen ganske raskt.

Jeg lurer også litt på illustrasjonene. Ragnar Aalbu er en utmerket illustratør og de ku /gris/ sau etc - billedbøkene er jo skikkelig kule men tviler sterkt på at illustrasjonene i disse bøkene fenger ungdomsgruppa.

Hvis noen har positive erfaringer med disse bøkene blant barn og unge så please : la meg få vite det!

Neste gang i Løve pluss-serein : denne serien av Tore Aurstad.

PS: men i rettferdighetens navn : her kom jeg på noen gode leseløver for barn:
Frans - bøkene av Christine Nöstlinger
Eller bøkene til Kirsten Boie
Ja de er jo ikke dumme de ”Være sammen” - bøkene til Thomas Halling heller, ellers er det meste av leseløver ganske triste greier. Men som kommersiell suksess er de antakeligvis en genistrek!
Holdt for resten på å glemme et par bøker av Eoin Colfer. Som sikkert hadde stått seg utmerket uten leseløvelesten.

PS 2:
Alle som har vært i bransjen en stund husker vel de begredelige lettlestbøkene fra 70-åra der hovedpersonen var mer eller mindre småkriminell og konstant utvist fra skolen. ”Her har du en bok som kanskje til og med du kan klare å lese gutten min, men morro skal det ikke være!” (Jeg tenker spesielt på Samlagets Sirius-serie)

Det er altså langt mellom drammene når det gjelder å finne gode lettelestbøker. Spesielt for litt eldre lesere. For ikke å snakke om bøker tilrettlagt for dyslektikere.
Noen som har noen bøker å anbefale?

PS 3 : Deichman : den derre nye ”karusellen” på ”søkeren” var skikkelig kul, men HAR dere sjekka om denne er særlig smart i forbindelse med tilgjengelighet på nett?