mandag, januar 30, 2012

Lettlest meg her og lettlest meg der

Først to bøker i spenningssjangeren.
Gamer av Tor Arve Røssland handler om ungdommer på videregående som begynner å spille et nytt dataspill sammen. Og akkurat det kan jo kanskje fenge ungdom, siden dette er en verden de kjenner og er fortrolige med. Inn på arenaen kommer en ny ukjent og noe eldre mann som foreslår å starte et så kalt guild. Dessuten utsettes hovedpersonen for virusangrep og hacking.

Det skjer også ting i den virkelige verden, flere i gjengen blir brutalt slått ned. Det hele oppklares til slutt og akkurat den oppklaringa kom jo veldig raskt da! Kanskje fordi lettlestsjangeren med de krav som stilles til bokas begrensede sideantall gjør det vanskelig å bygge ut noen skikkelig intrige?

Det jeg reagerer mest på med denne boka er setningene.
”Har en PC til nærmere tjue tusen.
Men jeg betalte bare ni tusen for delene.
Jeg likte å sette den sammen.
Kommer nok til å drive med data.
En eller annen gang i fremtiden." s 9.
Som man ser er flere av setningene ufullstendige. Jeg er ikke så sikker på at det er lettere å lese
”Kommer nok til å drive med data.
En eller annen gang i fremtiden.”
enn ”Jeg kommer nok til å drive med data, en eller annen gang i fremtiden”?
I hvert fall synes jeg at disse oppkutta setningene ble litt slitsomme i lengden.

En annen bok i den samme serien, ”Skumring”, er Psyko av Widar Aspeli. Mens Røsslands bok er på 137 sider, er Psyko på 59. Altså under halvparten så lang. Oppsettet er ganske likt, men setningene er mer fullstendige.

Som i Røsslands bok er også denne boka skrevet i første person. Hovedpersonen er sykelig opptatt av Pia, og har i det hele tatt et usundt forhold til det motsatte kjønn. Pia på sin side tar hevn. Handlingen er ikke helt enkel å forstå. Kanskje har intensjonen om å skrive så kort som mulig gått på bekostning av begripeligheten. Det blir ganske mye som overlates til leseren.

Det er som dere skjønner ganske dystre saker som skildres. Bortsett fra at omslaget er mer påkostet, minner begge bøkene meg om Siriusserien fra 70 – åra. (Bortsett fra at disse var mer lesepedagogisk lagt opp enn jeg - med mine ringe pedagogiske kunnskaper - tror at Røsslands og Aspelis er.) Disse handlet også gjerne om de triste sider ved ungdomstida, om skulking, kriminalitet og annen elendighet. Kravet til lettlesthet har også lett for å gå utover personskildringene, som kan bli ganske flate. Har det egentlig kommet ut noen lettleste ungdomsbøker som er bedre enn Kriss Kross av Jon Ewo fra midt på 90 - tallet? Denne boka hadde også en god del humor, noe som er sjeldent i den lettleste ungdomsboka.

Både Røsslands og Aspelis bok har fått støtte fra Leser søker bok. Det samme har Bebe av Bente Bratland, også fra samme forlag. Her er handlinga enkel og ikke til å misforstå. Jegpersonen er ei ung jente, forelsket i samme gutt som venninna, med i handlinga er også en litt tykkfallen men på alle måter trivelig gutt (og her glimter det også til med litt personskildring) og en eldre klok dame som får jegpersonen til å gjøre noe med situasjonen i stedet for bare å syte.
Boka har en
  • Helt grei handling
  • En helt grei moral
  • Kort sagt; en helt grei lettlestbok.
Eli Sætre Follerås er som alle andre barne- og ungdomsbibliotekarer desperat etter gode lettlestbøker, og skrev en bloggpost hvor hun utfordrer forlagene. Vel verdt å lese. En årsak til denne mangelen på gode lettlestbøker KAN kanskje være at det er vanskelig å skrive gode bøker på oppdrag som attpå til skal passe inn i en lettlest-formel. I det hele tatt er kunsten å skrive gode bøker en vanskelig ... hmmm kunst.

søndag, januar 29, 2012

Og de nominerte er...

Da nærmer det seg den tida hvor herværende blogger skal prøve å gjette hvilke bøker som blir nominert til den departementale litteraturprisen igjen. Det pleier jo ikke å gå så bra
( altså hva mine gjetninger angår) men pågangsmotet og sportsånden er det ingen ting å si på! Jeg gir meg aldri!

Jeg ser til min store forskrekkelse at jeg ikke har merket mer enn én av fjorårets barne- og ungdomsbøker med det ærefulle emneordet ”Mulig litteraturprisvinner 2011”. Og da snakker jeg om
  • La Stå av Arnt Birkedal. Denne forfatteren er blitt nominert i hvert fall én gang før uten å nå opp. Kanskje det er tid for Birkedal i år.
Men herregud da, vi må da kunne hoste opp et par til!
  • Kanskje Hilde Hagerups Spøkelsene på Frostøy
  • Charlotte Glaser Munch er jo aldri dårlig, så Nødinngang kan jo være en aktuell kandidat, men har kanskje større tro på
  • Gyldig Fravær av Harald Rosenløw Eeg, men noe sier meg at det ikke blir den heller. (Spør meg ikke hvorfor. Intuisjon, kanskje. )
  • Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo er jo også en glimrende bok, og en annen mulighet er
  • Minus meg av Ingelin Røssland, også den boka om ei jente med en hjertelidelse.
Og da holder det kanskje med forslag. Hvis jeg skal snevre det inn til tre tipper jeg – altså i tillegg til
  1. La stå! av Arnt Birkedal som er min favoritt.
  2. Spøkelsene på Frostøy av Hilde Hagerup (for en noe nyskapende form for spøkelsesfortellinger)
  3. Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo
EDIT 4 februar: Holdt jo på å glemme Arons maskin av Sverre Knudsen. Denne boka er jo både brageprisnominert og dessuten fikk den nettopp Riksmålsprisen. ( Og i motsetning til enkelte andre utakknemlige beist tok Knudsen pent i mot prisen) Derfor må en av de tre på lista over utgå. Siden JEG likte best Walgermos bok må dessverre Spøkelsene på Frostøy utgå.

Edit 13 februar. Enda en grov forglemmelse : Etterpå varer så lenge av Karin Kinge Lindboe!!!
Denne boka er også nominert til kritikerprisen. Bloggpost kommer selvfølgelig men akkurat nå er jeg helt stokka av forkjølelsesdævelskap av alle slag! Min endelige gjetning ( i tilfeldig rekkefølge) blir:
  1. La stå! av Arnt Birkedal som er min favoritt.
  2. Arons maskin av Sverre Knudsen som jeg har blogget om her.
  3. Etterpå varer så lenge av Karin Kinge Lindboe
Når det gjelder debutantprisen har jeg skam å bekjenne ikke flere enn to kandidater.
  1. Den ene er Utfor av Sunnive Relling Berg, og den andre er
  2. Høsten av Jan Henrik Nielsen, som er min favoritt.
Begge bøkene er fått formidabel mottakelse, Relling Berg ble intet mindre enn nominert til Brageprisen og Nielsen har også fått gode kritikker. Og som ikke det er nok blir sistnevnte bok også oversatt på et fransk prestisjeforlag, hva som nå måtte ligge i begrepet ”prestisjeforlag”. Uansett er det bare å gratulere! OK da: Hvis vi MÅ ha med en bok til så kan vi jo ta med
  • Aldrin Akrobat blir astronaut av Webjørn S. Espeland, som har et ganske sprelsk språk og er en småmorsom – om ikke så fryktelig original – vri på ( blant annet ) måneferden. Boka har fått gode kritikker, blant annet gir Guri Hjeltnes i VG boka terningkast 5. (Visste ærlig talt ikke at Guri Hjeltnes anmelder barnebøker, sannelig en allsidig dame.)
Når det gjelder klassen for faktabøker har jeg i HVERT fall ikke mer enn to forslag, men så har jeg da heller ikke lest hver bidige faktabok utkommet i 2011.
  1. Ett hett tips er (den også brageprisnominerte) boka Gjøken av Bjørn Ersland og Hilde Kramer. Dette er en genialt enkel men likevel informativ bok om den kanskje ikke mest velsette av alle fuglearter; gjøken.
  2. Et annet tips er Spillet om Sydpolen av Jon Ewo og Bjørn Ousland. Også en verdig vinner av denne prisen.
Ellers kan vel begge disse bøkene også ligge bra an til å få illustrasjonsprisen.

Til slutt billedbøkene:
Som vanlig litt ut av lufta:
  1. Jenta som ikke kunne slutte å gråte av Sara Li Stenrud og Maja Nøkleby har originale og virkningsfulle bilder,
  2. Barbie-Nils og pistolproblemet av Kari Tinnen og Mari Kanstad Johnsen har noen fantastiske illustrasjoner med en energisk og variert fargebruk og ellers en original vri på et noe forslitt tema. Det virker som forlaget har enda større tror på
  3. Når alle sover av Nicolai Houm og Rune Markus, siden de har lagt ut en sånn ISSUU-sak. Og den er da også en riktig ”heftig billedbok” for å bruke forlagets egen beskrivelse av boka.
Ser for resten at alle de tre fra min side foreslåtte billedbøkene kommer fra Gyldendal forlag, så da burde i hvert fall de være fornøyd.

Måtte den beste vinne. Det eneste som er sikkert er at det som vanlig er Kulturministeren som skal dele ut prisene på den store dagen. Sannsynligheten er vel også stor for at hun også denne gangen kommer til å snuble på navnene til de lykkelige nominerte og vinnere, dette er antakelig noe vi bare MÅ leve med. Uansett: om hundre år er allting glemt.

Det er vel stort sett de samme som kommer denne gangen også, og regner med at også serveringa følger tradisjonen. Til slutt kan jeg jo nok en gang sende noen varme tanker til Mette Helfjord som fikk trumfet igjennom at også vi fotfolket i barne- og ungdomslitteraturen skulle få anledning til å ta for oss av lekkerbiskenene, både hva tørt og flytende angår. De siste årene har da også vinen blitt servert i sjenerøse mengder. Skål for barne- og ungdomslitteraturen; for de heldige vinnere, de som burde ha vunnet og for oss vanlige dødelige formidlere.

mandag, januar 23, 2012

Ungdommens (?) kritikerpris

Ikke for å skryte men i løpet av de to siste måneder har jeg lest samtlige av de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris.

ER DETTE EGENTLIG NOEN GOD IDÉ?

Men asså; ER dette bøker å tilby dagens 16 og 17 – åringer? Kunne ikke franskmennene ha dette konseptet for seg sjæl? Er det i det hele tatt overførbart for norske forhold? Tenker nok at kidsa skal få kjørt seg nå ja, hæ hæ hæ!

BLIR LITTERATUROPPLEVELSEN ØDELAGT?

For en tid tilbake leste jeg en artikkel av Levi Henriksen i Aftenposten hvor han i sin typiske småkoselige stil forteller om da norskundervisninga greide å ødelegge Tarjei Vesaas for ham da han ble tvunget til å lese Det store spelet på ungdomsskolen. Selv i voksen alder har han ikke lest noe av denne forfatteren. ( Egentlig tror jeg at dette er en forfatter Henriksen ville like hvis han tok sjansen men det er jo hans problem.) Og hvem har vel ikke blitt utsatt for det samme i sine fordums norsktimer, det var jo ikke før jeg som voksen leste boka på nytt at jeg så storheten i Johan Boiers Den siste viking. (Derimot likte jeg veldig godt Kiellands Gift, og det kan vel være fordi hovedpersonene her var på min egen alder, og det derfor var – trass i tidsforskjellen – lettere å identifisere meg både med ”lille Marius” og vennen Adam. )

Kan man, ved å presse ungdommen til å lese bøker de med all sannsynlighet ikke ville ha valgt sjæl, gi dem ( i noen tilfeller enda mer?) aversjon mot lesning? Det er i det hele tatt ikke vanskelig å finne motargumenter for denne prisen.

FEIL BØKER? BURDE DET HA VÆRT NOEN HELT ANDRE?

I en artikkel i Klassekampen i 2009 går Arne Svingen og Steffen Sørum hardt ut mot denne prisen. Det burde ha vært valgt andre bøker, ungdommene burde ha bestemt selv og Steffen Sørum hadde fortrukket at ungdomsbøker fra hans eget forlag Cappelen Damm hadde vært blant de nominerte. Dessuten foretrekker ungdommen mest krim.

Kort etter kom det et svar fra en norsklærer. Hun mente at elevene måtte ”lese litteratur som gir dem noe å strekke seg etter” og synes det ”blir litt merkelig at vi ikke skal veilede de fremover mot voksenlitteraturen”.

OG HVORDAN HAR DE STAKKARS ELEVENE DET, DA?

I en reportasje i Aftenposten fra 2006 om juryklassen VK1 Elektro på Nesodden videregående synes elevene at det er
  • for mange små detaljer forfatteren henger seg opp i og som gjør boka lang og kjedelig.
  • Slitsomt med alle hoppene i tid.
  • ”Jeg er ganske lei bøker nå, har ikke så lyst til å lese mer på en stund. ”
  • Altfor mye tenking.
  • En sånn poetbok, der en må lese alle setningene fem ganger, og ennå så skjønner man dem ikke
  • Men - bedre enn vanlig norsk
Elevene i 1 C almenfag på Fagerborg sa samme år at
  • Jeg skjønte den ikke i det hele tatt
  • Men det er et spennende prosjekt å være med på
  • ”Armand V var skikkelig kjedelig. Hovedpersonen går jo bare opp og ned Kirkeveien.
  • det er bare masse unødvendige ting som blir sagt”
  • Noen har ikke en gang lest 8 bøker i løpet av et helt liv
  • ”Vi føler nok mer entusiasme om vi kan relatere oss til boken, forklarer Christopher”
Men en elev sier at hun er
  • ”takknemlig for at vi unge får si noe om litteratur. Vi kjenner dem ikke godt, og kan si noe om dem uten å føle ærefrykt!”
  • De tror at de - i motsetning til bokanmeldere som sikkert må ta hensyn, kan gi en ærligere tilbakemelding fordi de er uavhengige.
  • I tillegg vil de tolke ut fra sin egen hverdag, og dermed lese bøkene på en annen måte enn det de voksne gjør.
  • ” Maria gleder seg aller mest til å diskutere litteratur med likesinnede, mens Henrik trekker frem interessen for film. Flere i vår aldersgruppe ser film i stedet for å lese, og da snakker vi mer om film. Nå blir det samme med bøker, og det er vi ikke vant til. ”
- OG NORSKLÆREREN?

Det alle kan være enige om at dette prosjektet setter store krav til norsklæreren. Han/ hun burde være mer enn normalt entusiastisk. Finnes det slike lærere? Selvfølgelig gjør det det:
”Jeg leser “Jimmen” akkurat nå. Den er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris, og jeg er lærer i en av klassene som sitter i juryen. Hvordan vil ungdommen ta imot denne diktsamlinga? Det gleder jeg meg til å finne ut. De er ute i praksis nå, men vi skal jobbe med den de to neste ukene. Tynn bok, men den kan gi litt hodebry, er jeg redd.”
(Som dere kan se klarte jeg ikke å dy meg for å kommentere jeg også. NRK; nå kan dere fjerne de dumme spamkommentarene. )

OG KONKLUSJONEN BLIR?

Før jeg gir meg til å tippe hvilken av årets nominerte som vinner prisen bør jeg kanskje komme med en slags konklusjon?
  • Hva mener for eksempel jeg om denne prisen?
  • Er opplegget helt ”Over Ævne” for å sitere tittelen på nok et verk vi ble ”tvangsfora” med på gymnaset i en fjern fortid?
  • Risikerer vi å kaste ut babyen med badevannet? (Med det mener jeg som alle sikkert skjønner å gi elevene varige aversjoner mot alt som har med litteratur å gjøre!)
  • Eller kan deltakelse rett og slett gi litt selvfølelse. Tenk at noen er opptatt av hva jeg, en ganske vanlig ungdom på videregående skole mener om denne boka?
  • Tenk at noen stoler meg! / Dette får du til gutten/ jenta min/mi .
  • ”Jeg føler jeg har fått veldig mye utbytte av prosjektet både når det gjelder lesehastighet, leseglede, jeg har fått lese flotte bøker, en flott Oslo-tur, et flott møte med forfatterne.” sier en elev fra 08/09-juryen ( sitert fra Les! egen nettside.)
  • Og - er de ikke litt kult da? Jeg mener å plukke ut 8 bøker uten tilrettelegging meg her og tilrettelegging meg der og uten å ta hensyn til målgruppa.
Her et bilde av elever ned Mære Landbruksskole i Nordtrønderlag, framtidige bønder og agronomer og hva veit jeg, fordypet over det ypperste av norsk litteratur i dag. Ikke no’ terping på de ”fire store” herigården nei!

En ting er i hvert fall sikkert: dette opplegget står og faller med norsklæraren!
Lenge leve alle engasjerte norsklærere som formidler litteratur til den oppvoksende slekt. (Og måtte de uengasjerte i standen finne seg noe annet å gjøre!)

OG VINNEREN BLIR???

Min vane tro må jeg jo prøve å tippe hvilken bok som vinner:

Her har vi altså lista over årets nominerte
  • Ingvild H. Risøi: Historien om Fru Berg.
  • Tomas Espedal: Imot naturen.
  • Øyvind Rimbereid: Jimmen.
  • Marit Eikemo: Samtale ventar.
  • Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie.
  • Ragnar Hovland: Stille natt.
  • Anders Bortne: Ismannen.
  • Stig Sæterbakken: Gjennom natten.
Kristoffer ... unnskyld Christopher – dette er tross alt en vestkantskole - sier at ”Vi føler nok mer entusiasme om vi kan relatere oss til boken”. Og kanskje er den unge mann inne på noe her. Det er flere ( påfallende mange?) samlivsromaner, med handling fra middelklassen og om middelaldrende – og aldrende – blant bøkene på lista.

Og hvis det gjelder å finne bøker som gir muligheter for identifikasjon er mitt hete tips Historien om Fru Berg av Ingvild H. Risøi. Kanskje også Ismannen av Anders Bortne som muligens kan være lettere å komme inn i for utrente lesere. Dessuten kan jo kanskje en slik ekstremsportslig prestasjon som ismannen bedriver imponere gutta på idrettsklassen på Persbråten. Og tipper mange vil kjenne seg i igjen hos den stakkars 12-årige jegpersonen som er havnet midt i foreldrekrigen. Ser heller ikke bort fra at Samtale ventar av Marit Eikemo kan fenge ( spesielt jenter ?) selv om hovedpersonen er godt over 30. Har ikke denne noe av chic litt- litteraturens ingredienser? Dessuten er denne - sammen med Hovlands men den KAN kanskje oppfattes litt sær?- de eneste morsomme.

Men alle veit jo hvor uforutsigelig ungdommen kan være. En rask oppsummering blant elevene på Mære landbruksskole ”avslører imidlertid at både Anders Bortnes «Ismannen» og Stig Sæterbakkens «Gjennom natten» har overrasket de unge leserne positivt.”

Dette blir skikkelig spennende folkens! Prisen skal deles ut første torsdag i mars, samtidig som Kritikerprisen. Følg med følg med...

fredag, januar 20, 2012

Og så har jeg lest noen bøker igjen

PÅ BUNNEN OG BLAKK
En bok som burde ha fortjent en lengre bloggpost er Gratiskyss i mørke av Glenda Millard.
Hovedpersonen, Rask, er helt alene i verden, faren vil ikke ha noe med ham å gjøre, har bodd i flere fosterhjem, blir kjent med en noe skakkjørt krigsveteran, Billy, siden bryter krigen ut ( altså en tenkt krig siden handlinga er fra vår tid, muligens kalles dette en apokalyptisk roman, kanskje ikke) og sammen med Billy og en seks år gammel gutt, Max, som Rask møter på biblioteket og som har kommet bort fra sin mor, en artig skrue ( gutten altså) søker de tilflukt i et nedlagt tivoli. Siden dukker en 15 år gammel jente med babyen sin opp. Bokas budskap er blant annet omsorg for hverandre. Og å akseptere folk som de er, det er en grunn til at de er slik.

Rask har også et kunstnerisk talent, han tegner med fargekritt på gata, og forfatterinnen slår et slag for Monet. Billy kan 47 låter av ”en som het Dylan” blant annet ”en sang som handlet om å prøve å finne svar” . Med all sannsynlighet denne, her i duett med Joan Baez fra den legendariske Rolling Thunder- turnéen i midt på 70- tallet.


Men hva fankern sier dere til den HER da, hvor selveste Jack Nicholson introduserer og SJEKK hvem Dylan spiller sammen med!!!

Den sangen Billy oftest spilte for Rask og Max før de skal legge seg er en sang ”hvor man synger om at man alltid vet hva som er sant, og kan se lyset som omgir oss.” Sangen er kanskje noe forslitt men jeg kan anbefale denne versjonen.

VÅRE FIRBENTE VENNER
Berre ein ... unnskyld Bare en hund av Michael Gerard Bauer er en ganske lettlest hund... ha ha jeg mener jo BOK... om en gutt som altså forteller om familiens hund. Gutten er 10 år gammel og fortellerstilen gir et troverdig inntrykk av at det virkelig er en 10 – åring som kan uttrykke seg slik. Det er en del problemer i familien, arbeidsløshet med mer, og forfatteren klarer fint å få fram hvordan ”bare en hund” kan gi trøst og oppmuntring. Faktisk så er det dette dyret som redder hele familien. Selv jeg som ikke er så vanvittig begeistra for disse ”menneskets beste venner” og ikke kan helt se poenget i ha hunder som husdyr og i det hele tatt godt kunne ønske hundeforbud i ethvert sameie kan jo se at hunder faktisk kan være allrighte dyr. (Uups, det blei en lang setning, gitt!) Og sorgen når ***SPOILER*** hunden dør er lett å leve seg inn i.

Boka gir også en fin beskrivelse av en familie hvor ting butter det uten at det ender opp i den sedvanlige skilsmissen.

Det er bare en ting jeg stusser over i den ellers helt OK oversettelsen hvor ingenting skurrer. Hvorfor har oversetteren ( og forlaget) valgt å bruke norske navn! Jegpersonen heter for eksempel Kåre Ingvaldsen. Er vi plutselig tilbake til 50 – 60 – åra hvor handlinga i bøkene ofte ble flyttet til norske forhold? Som passende tonefølge til kan vi jo spille en sang ( anbefales ikke for følsomme ører) med samme tittel som boka, og dermed har også jeg for en gangs skyld slått et slag for norsk musikk. (Å jasså, du KUNNE ikke la være, nei!)

FRANSK FANTASY
Ikke før har jeg etterlyst oversatte bøker av franske forfattere så kommer jo den ene franske boka etter den andre ut på norske forlag. Skyenes prins av Christophe Galfard, som skal ha doktorgrad i fysikk fra Cambridge med selveste Stephen Hawking som lærer er et forsøk på ved hjelp av en fantasyfortelling å dytte inn litt kunnskaper om klima, drivhuseffekt, miljø, astronomi you name it hos den oppvoksende slekt. Som jeg har vært inne på utallige ganger før er blanding av fakta og fiksjon en problematisk sjanger og jeg synes ikke at denne forfatteren på noen måte har fått det til. Jeg bør kanskje i rettferdighetens navn ta med at jeg bare har lest 185 av 323 sider, men sannsynligheten for at boka skal ha tatt seg vesentlig opp i den siste halvdelen er neppe overhengende. Paris Match hevder derimot at ”Ungdommen er ville etter denne boka” og boka skal ha fått pris for beste bok for aldersgruppa 12 -14 i på en bokmesse Brive i 2009. Barnebokkritikk.no er mindre begeistra så kanskje det har noe med det norske gemyttet å gjøre.

Før vi forlater denne i Franrike svært populære forfatteren oppdaget jeg at han faktisk har skrevet en bok sammen med far og datter Hawkin og jammen har jeg ikke lest den også!

TYSK FANTASY
Da har den tyske forfatteren Christoph Marzi lykkes atskillig bedre med boka Heaven, som har handling fra London i vår tid. Også dette en bok med fantastiske elementer. (Jeg innrømmer det, jeg innrømmer det; jeg ER av dem som ikke helt veit forskjellen mellom fantasy og fantastisk litteratur.) Person- og miljøskildringer, stemning og språk overbeviser. Så kan man jo kanskje stusse litt over at en tysk forfatter så til de grader har plantet handlinga i tjukkeste London ( med omegn) men regner med at det skyldes en stor grad av anglofili. Forfatteren er også – som så mange andre forfattere - svært begeistret for Charles Dickens, en begeistring han prøver å dele med leserne. Man kan vel si at noen av personskildringene virker inspirert av denne store forfatteren, uten å nå helt det samme nivået men det hadde da også vært å stille urimelige krav. Sentralt i handlinga er også en kjærlighetshistorie. Mye av handlinga foregår på Londons tak, dette faktisk inspirert av sangen Chim Chim Cher-ee for de som husker den (her i en dubbet versjon på russikk men slettes ikke dårlig!) , men ellers er stemninga i boka svartere enn i filmklassikeren med Dick van Dyke og Julie Andrews.

onsdag, januar 18, 2012

Rapport frå ein mindre by i Noreg

Då har eg og lese Samtale ventar av Marit Eikemo så no kan eg skryte av at eg har lese alle dei bøkene som er nominert til ungdommens kritikerpris .

Dei som er med:
  • Hovudpersonen, Elisabeth Brenner, 38 (dersom eg no ikkje hugsar heilt gale) journalist på attføring. Ho har via NAV fått ein jobb der ho (utan den heilt store entusiasmen) skal ta opp dialektprøver for mellom andre
  • Stephanie, ei i forskarteamet, og som ikkje er heilt nøgd med progresjonen,
  • Sveinung Sel, lokal forfattar, skriver litt sære bøker, og har nokre bisarre vaner, som til dømes ... eller forresten, gløym det, dykk kan lese boka sjølv,
  • Elin, bibliotekaren på staden, vellykka, 3 barn, men likevel ikkje nøgd med livet sitt,
  • og mannen hennar
  • Even; fastlege meiner eg, vil opne eit senter for rusavhengige men progresjonen er noko langsam
  • diverse venninner til Elin
  • karane på brakka der Elisabeth Brenner bur, Helgesen og Bendik og alt kva dei heiter,
  • Bartendaren
  • Bryllaupsfotografen (ei verksemd som går i arv), ho siste i rekka er ei litt småbisk type, forfattaren skriv og mykje artig om denne sjangeren i fotofaget.
  • Ferjemannen, med fleire.
Staden er Einvik, og etter kva eg skjønar er dette ein fiktiv by, men eg har googla meg fram til at det kan vere Odda. Dette er ein plass der dei unge lengtar etter å forlate, verftet er lagt ned, og det er altså ein del narkotikaproblem. Ingen verande stad med andre ord.

Det er ho Elisabeth sjølv som fortel, ho er einsam og greier ikkje heilt å komme inn i noko fellesskap, sjølv om ho vert invitert. Ho gjer ein del dumme ting, mellom anna drikk ho seg full med de konsekvensar det medfører. Ho kan minne litt om til dømes den litt klossete My i Smulklubbens skamlösa systrar av Mian Lodalen. Men trass i det triste er dette ein ganske morosam bok og eit par gonger lo eg skikkelig godt. Boka handlar og litt om sosiale media, facebook til dømes og tar bruken av akkurat denne nettstaden på kornet.

Sjølv om personskildringane er truverdige nok er likevel ein del av situasjonane (garantert tilsikta) litt på sida av det verkelege livet. Litt sånn Hovlandsk altså, utan å trekke samanlikninga for langt.

Sidan boka startar og sluttar på ferja så då kan vi jo høyre litt på ein ferjeblues som fint passar inn i den sorgmuntre stilen. Og sjølvsagt denne utan å røpe for mykje no. Eg lyt tilstå at eg ikkje har lese noko av denne forfattaren før, men dette er ein forfattar eg gjerne les meir av. Snart (vonar eg) kjem eg tilbake med ein eigen bloggpost kor eg oppsummerer og diskuterer litt med meg sjølv om vinnarsjansar og heile dette konseptet Ungdommens kritikerpris.

fredag, januar 13, 2012

You’ve got a friend

En av mine favorittforfattere helt siden ungdommen er Charles Dickens, men Store forventninger – som er en bok som kommer igjen på alle bøkerduburdehalestlisterpokkertadem – hadde jeg faktisk ikke lest før.

Jeg ELSKER Charles Dickens bøker! De har ALT!
  • Følelser
  • Patos
  • Sentimentalitet
  • Varme
  • Humor
  • Troen på det gode
  • Hjarte på rette staden
  • Og ( i hvert fall i denne boka) ironi
  • Sosial harme. I denne boka handler det blant annet om et ubarmhjertig fengselssystemet og grusomme avstraffelser hvor terskelen for dødsstraff er lav.
  • Men først og fremst er det de burleske og overdådige personskildringer som fenger. Min favoritter er fremdeles Mr Mickawber og den ufyselige men ustyrtelig komiske Uriah Heep i David Copperfield. Og ikke å forglemme Mr Picwick i Pickwick papers.
  • Og - de helt igjennom gode som for eksempel Biddy og Joe i denne boka.
Bøkene ble skrevet som føljetonger (Dickens skal også ha vært en gudbenådet og svært populær oppleser av sine egne bøker), han hadde nær kontakt med leserne og lot gjerne publikum være med på å påvirke handlinga.

Store forventninger starter dramatisk en julaften. Det skal være Dickens som ”oppfant” den ”engelske jula”, en Dickensk jul er faktisk et begrep i England, men akkurat i denne boka er det ikke mye julekos.

Hovedpersonen ( dette skal være den ene av Dickens to jeg-romaner) er Pip, foreldreløs, lever en begredelig tilværelse sammen med sin atskillig eldre og ubarmhjertig strenge søster og hennes mann; den godhjertede smeden Joe, siden får han en unik mulighet til å komme seg fram i verden, og utvikler seg fra å være en snobb som tar avstand fra sin beskjedene opprinnelse for siden å komme på bedre tanker etter å ha gjennomgått visse prøvelser. Med andre ord en utviklingsroman.

I løpet av lesningen ga flere av de bisarre miljø - og personskildringene med selsomme replikkvekslinger assosiasjoner til Alice in Wonderland, faktisk begynte jeg nesten å lure på om Dickens kunne ha blitt inspirert av denne boka, men en rask sjekk viser tvert i mot at Great expectations kom ut fire år før Carrols bok. Så kanskje det kan være omvendt. Jeg tenker spesielt på
  1. den tragiske – og groteske - Miss Havisham, som etter et innstilt bryllup lever som et spøkelse i et hus i forfall, mens insektene kryper rundt en mugnet bryllupskake.
  2. den dysfunksjonelle Pocket-familien, hvor ungene bare surrer rundt og fru Pocket sitter i sin egen verden og studerer Adelskalenderen.
  3. kan jo også ta med det originale hjemmet til den hjertegode John Wemmick og dennes særdeles tunghørte far.
Svært sentralt i handlinga er skildringer av nære og inderlige vennskap mellom menn, først og fremst Pips forhold til den jevnaldrende Herbert Pocket men også til John Wemmick. Dette fikk meg til å tenke på
  • Carol Kings klassiker, så da kan vi jo høre litt på den. Denne sangen – som de fleste av Carol Kings sanger – er jo framført av en hel drøss sangere, her har vi for eksempel
  • Dusty Springfields elegante tolkning.
  • Jeg foreslår at vi til slutt hører på denne liveframføringa med Donny Hathaway.



    Akkurat som Dickens var også Hathaway kjent for å ha nær kontakt med publikum. (Kan jo legge til at Hathaway døde på tragisk vis akkurat på denne dag i 1979.)
Dickens bøker er temmelig lange, og alle som har fulgt litt med på denne bloggen veit jo hva jeg synes om for lange bøker, men boka kunne ikke vært ett ord kortere! Det er jo Dickens for pokker!

Siden Pip bor en lengre periode i Temple, kan vi jo ta med noen bilder fra denne delen av London.
Her muligens den flere ganger i boka omtalte tempeltrappa

og her Temple Church. (Foto: gjett hvem.)

Som de fleste vel har fått med seg er det i år (7 februar) 200 år siden den store forfatteren ble født, noe som selvfølgelig skal behørig feires!

Lenge leve Charles Dickens!

tirsdag, januar 10, 2012

So vakkert at ein vert heilt satt ut

Og jammen vart eg ikkje og litt satt ut då eg byrja å lese fyrste sida :

Høyrer eg no
gode herren
koma nedåt sti
og burtåt stallen mine heimars.
Han mun opna veggar tvo
og ljoset skal då rida stort
med taumar gull
og munnbet sylver.

Dette var no eit særs arkaisk nynorsk, jamvel som gamalnorsk. (No lyt eg seie at norsk språkhistorie ikkje hører til mine sterkaste sider, men dette minnar i kvert fall om eit språk frå tiders morgon. )Her er det mange vanskelege ord, sjølv for ein nynorsktilhengjar som eg, men då eg tok meg saman og byrja å lese boka opp at vart det snart klårare for meg. (Men eg skal no og innrømme at eg konsulterte ei nynorskordliste for å vere heilt sikker på at eg hadde skjønt alle orda.) Det er vakkert og suggererande, og kan minne om den gamla balladediktninga.
Som dei fleste av dykk vel har skjøna no så er det altså Jimmen av lyrikaren Øyvind Rimbereid dette handlar om.

Det er to hovudpersonar i denne boka,
1) ein (av dei siste) søppelkjøyrarane (eg ser at stavekontrollen protesterar mot ”kjøyre” men det passar liksom litt inn å skrive litt gamaldags nynorsk i denne bloggposten, og berre så dykk veit det so er ikkje so lenge sidan man skreiv dette ordet slik. Faktisk ikkje lengre sidan enn då eg var ung ... eller det ER kanskje litt lenge sidan no, når eg tenkjer meg om... vi skreiv og til dømes ”røykja” og ”røykjarar” eller ”ikkjerøykjarar” ... men la oss kome oss tilbake til boka no, då!)
2) og hesten hans, Jimmen.

Vår ven søppelkjøyraren ( som og er nattmann ein gong pr. veke og dykk kan no berre gissa kva den jobben går ut på) som vert kalla ”herren” av Jimmern, brukar stavangerdialekt, og både hest og herre kjem til orde etter tur. Handlinga er frå Stavanger med omgivnader, og tida er i byrjinga av 70 – talet tippar eg, då det såkalla oljeeventyret tek til, og både Jimmen og ”herren” gjer seg nokre tankar.
Vi høyrer og om systra til ”herren”, som
"Kver dag strikkande
der inne på Dale sygehus

rett onna fjellet.
Alltid te Betania-basaren
Eller på skjerfet til meg.

Et uendeleg langt skjerf

Ser det ud tel å ble,
for å varma meg når eg kjøre.”
Vi er saman med våre to vener både i arbeid og i kvile. Og altså når dei fylgjer med i ”utviklinga”, både bygging av motorvegar og oljeplattformar. Det er berre så vakkert slik Rimbereid skildrar kontakten mellom hest og eigar.

Eg er litt i tvil om korleis eg skal tolke slutten, men ”herren” har i kvert fall hjarteproblem, og meir skal eg kanskje ikkje seie om den saken.

Dette er sjølvsagt ei bok man burde lese oppatt og oppatt, så eg trur eg lyt kjøpe meg denne boka når ho kjem i billigutgåve. Ha ha ha- nett som lyrikk kjem ut i billigutgåve då, gitt, eg er no dum og då. Han Jimmen hadde nok knegga foraktfullt no, hadde han høyrt meg!

Kanskje man og skal spekulere litt i kvifor forfattaren har valt denne språkdrakta til hesten. Ein må vel kunne seie at hestar er språklause. Så då er det ikkje så dumt å finna opp eit slags nytt språk. Med ein eigen naivitet i setningane. Dette språket gjer og inntrykk av å vere frå urtiders morgon, det er noko traust og jordnært slik Jimmen ”snakkar” til lesaren (men og med mykje poesi). Det er ”ikkjekommuniserande” og seg sjølv nok. Medan ”herren” snakkar til Jimmen (slik eg reknar med dei fleste gjer til dyra sine) får han (naturleg nok) aldri noko svar, sjølv om kontakten – og respekten - dei imellom er nær.

Boka er nominert til Ungdommens kritikerpris og til Nordisk råds litteraturpris. (Saman med Merethe Lindstrøms Dager i stillhetens historie. Sjølvsagt må norsklæraren jobbe litt med denne boka, men dette kjem eg tilbake til i ein eigen bloggpost, kor eg har planar om å sjå litt nærare på konseptet Ungdommens kritikerpris. )

Til slutt litt musikk.

Her ein gamal song der sjølvaste Leadbelly og Woody Guthrie syng om ein annan hest, veddeløpshesten Stewball. Eg syntes denne passa litt fint inn.

PS: på forlagsreklamen står det at boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Men ikkje eitt ord om at boka og er nominert til Ungdommens kritikerpris! Kvifor vil ikkje forlaget vedkjenne seg denne nomineringa?

søndag, januar 08, 2012

Mål for bloggen?

Ser at den ene etter den andre av alle bloggere jeg følger har satt seg mål for 2012. Både med hensyn til blogginga og i andre av livets henseender!

På herværende blogg blir det som det pleier, ingen mål ingen mening. Litt sånn passe uansvarlig og etter innfallsmetoden. Og litt tull, tøys og fanteri! Også som det pleier.

Og dermed har jeg allerede skrevet min 5. bloggpost i årets første måned. Ikke dårlig bare det!

lørdag, januar 07, 2012

Fankern folkens!!!!

Jeeeeeg-er-blitt-sitert-i-Aaaaaftenposten!!! Og fikk dermed mine 5 minutters berømmelse. Så KAN man jo spørre seg hvor nødvendig spalten ”Kvitter fra Twitter” er siden en hver selv kan gå inn på Twitter og følge hvem en vil uten passord, men akkurat DET var jo ikke poenget akkurat nå.


Tweeten
”Katalogiserer ”Kannibalen” og det slår meg at emnet er dårlig dekket i dagens norske skjønnlitteratur”
holder seg godt innafor 140 tegn.

Ser også at Geir Lippestad har begynt å twittre i det nye året og konstaterer at han måtte ha hjelp fra unga sine for å komme i gang. (Lippestad, da!) Ellers kan jeg jo bare holde tåta på meg siden @GeirLippestad har 2.511 followers akkurat nå mot mitt noe mer beskjedne antall av 81.

Til slutt får vi jo håpe at jobben viser miskunn og overbærenhet fordi jeg twitrer i arbeidstia, noe jeg vel neppe kan vri meg unna med akkurat denne tweeten!

Derimot bør jeg vel kunne forvente i det minste en blomsterbukett fra Cappelen Damm!

fredag, januar 06, 2012

Sjung vackert om kärleken

Den neste boka i serien Ungdommens kritikerpris er Imot naturen av Tomas Espedal. Dette er første bok jeg leser av denne forfatteren. Boka begynner slik:
”Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen : den gamle mannen og den unge jenten.”
I et bibliotek, mens en nyttårsfest er på gang i samme leilighet, sitter en mann i slutten av 40 åra med en noe yngre jente (bør kanskje legge til : over den seksuelle lavalderen) på fanget, som han altså har sex med. Hovedtemaet i denne boka er samliv og forhold med vekt på relativt store aldersforskjeller; derav tittelen Imot naturen. På bokas omslag ser vi et par med karnevalsmasker. Disse maskene forekommer også i boka. For å demonstrere det skambelagte?

Siden skriver forfatteren om det famøse forholdet mellom Abelard og Héloïse. Abelard var en teolog, filosof, musiker og poet (!) som levde på 1000-tallet, men i dag er han mest kjent for sitt forhold til den atskillig yngre Héloïse. Denne historien – som får en særdeles trist endelikt - er skrevet med intensitet og patos.

Her et samtidig portrett av det kjente kjæresteparet

og her det overdådige gravstedet i Cimetière du Père Lachaise i Paris hvor de endelig og i all evighet hviler sammen. Sånn kan det gå! (Note to myself : neste gang jeg er i Paris...)

Boka hopper litt fram og tilbake i tid, vi følger jeg-personen helt tilbake til 16-årsalderen da han får jobb i industrien, og har en jevnaldrende kjæreste. Vi blir også med jegpersonen til Guatemala på den tida Daniel Ortega hadde makten. Dette fordi kona som er skuespiller hadde teateroppdrag der. (Her er det altså for en gangs skylden mannen som må innordne seg konas karriereplaner.)

Siden hovedpersonen/ jegpersonen (uups!) kaller seg Tomas kan man jo begynne å lure. Er dette nok en selvbiografisk roman? Et sted i boka referer da også Espedal litt morsomt til Knausgårds kamp.
”Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun.
Så leste vi videre.
Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg. ”
Regner med at dette er ment noe ironisk. Dette intervjuet i Natt og dag viser at mye tyder på at også Espedal bruker av sitt eget liv. (Vil ettertida snakke om den litterære perioden vi nå er inne i som den selvbiografiske perioden? )

Ellers ble jeg for min del vel så fascinert av at Espedal fremdeles bruker gammeldags skrivemaskin. Dette sier han mye interessant om i det samme intervjuet:
”Folk som sitter foran en data går inn på Facebook når de er trøtte, og mister konsentrasjonen. Jeg sitter der i to timer, og ingenting skjer. Hvis jeg skulle sjekket andre ting, engasjert meg i alt mulig, ville jeg mistet stillheten som skal til for at det kommer noe nytt. Skrivemaskinen gjør ikke bøkene mine mer autentiske, men bedre. Det vet jeg. Jeg har skrevet én bok på data, Hotell Norge (1995), den ble tjukk og forholdsvis dårlig. Jeg skriver sidene mine tre–fire ganger. De fleste bøker som blir utgitt nå, er skrevet én gang. Det kan jeg se. Pc-en lurer deg, du retter og tar vekk, i stedet for å skrive på nytt igjen. Det er en kvalitetssikring av mitt eget arbeid. Jeg røyker jo når jeg skriver, og drikker noen ganger også. Det er en arbeidsform jeg har funnet som funker jævlig bra.”
Og - har jeg ikke gjort meg noen liknende tanker sjæl?

Det som grep MEG mest ved boka er når hovedpersonen – i dobbel forstand – går ned i kjelleren på grunn kjærlighetssorg. ”Notatbøkene” ( siste del av boka) er en særdeles selvutleverende tekst.

Som vel de fleste har fått med seg fikk Espedal Brageprisen for denne boka.
Her et fotografi fra brageprisutdelinga hvor Espedal gir kulturministeren en klem - eller er det omvendt. For å være litt morsom; ingen oppsiktevekkende stor aldersforskjell mellom partene på dette bildet. (For en sosietetsfotograf går ikke verden tapt i meg!)

Om jeg likte boka? I den grad det er av interesse er dette av de bøker jeg-kan-se-er-gode-men-kanskje- det-ikke- er -flere-bøker-av-denne-forfatteren-jeg-prioriterer-å-lese-først.

Til slutt over til bokas sjanser til å hevde seg i Ungdommens kritikerpris. Eller for resten ... jeg tror heller jeg kommer tilbake til akkurat det i seinere blogpost. Ellers kommer jeg bare til å begynne å gjenta meg sjæl.

Og når det gjelder testen ”Deichman bedre enn sitt rykte?” tror jeg at jeg avslutter denne nå. Alle bøkene jeg reserverte har jeg nå mottatt. Alle i god tid innen den tida jeg ble lovt! Lenge leve Deichman! Ellers – med all risiko for å bli sett på som bakstreversk - gruer jeg meg til den dagen kommer at man kan sitte hjemme hos seg selv ved si egen maskin å få E-bøker rett inn uten å ta seg turen til biblioteket. Men etter hva jeg skjønner vil dette fremdeles ta sin tid. Jeg gjør som strutsen og stikker huet i sanda!

Og angående store aldersforskjeller i kjærligheten : det er jo nesten ikke til å unngå å få assosiasjoner til denne vakre sangen, imidlertid med en mer uskyldig vinkling - og mindre skambelagt - enn i Espedals bok! (Skjønt noen vil kanskje kalle dette ”gubbefantasier”.) For puritanister: her originaltektsen.

PS: Apropos Ungdommens kritikerpris: jeg har også lest Jimmen av Øyvind Rimbereid men synes ærlig talt at denne boka fortjener en egen blogpost!

torsdag, januar 05, 2012

Mørkrets og isens redsler

Jeg er absolutt ikke av dem som har vært mest interessert i våre polfareres bragder eller andre store øyeblikk fra vår ”stolte fortid” heller for den delen, men da jeg så TV-serien The last place on earth av engelskmannen Roland Huntford i 80-åra som handler om kappløpet mellom Roald Amundsen og Robert F. Scott blei jeg faktisk såpass hekta at jeg også leste boka bak serien (eller var det omvendt?) . Det som fascinerte meg alle mest var den nitidige planlegginga som lå bak Amundsens ekspedisjon, mens Scott skal ha vært noe mer tilfeldig i sine forberedelser. Både boka og TV-serien tar da også ganske subjektivt Amundsens parti mens stakkars Scott får det glatte lag av sin landsmann.

Noe annet man kan bemerke er begge herrenes noe spesielle lederstil. Ingen av dem brukte ledermetoder spesielt anbefalt i dag. Forfatteren kommer også inn på hvor dårlig Amundsen behandlet Hjalmar Johansen, og hvordan sistnevnte endte sitt liv på bedrøvelig vis.

I fjor kom det i forbindelse med et visst jubileum drøssevis med bøker, også for barn og unge. Jon Ewos bidrag er Spillet om sydpolen, som handler om det nettopp omtalte kappløpet.

Det jeg – som jeg har vært inne på noen ganger før – liker med Ewos fagbøker er at han viser for leseren hvordan han fascineres av og jobber for å forstå de personene - gjerne totalt annerledes enn ham selv - han skriver om. Enten det nå dreier seg om Jeanne d’Arc eller hardbarkete polfarere.
«Mine skiferdigheter er like gode som en nyfødt kalvs. Jeg glemmer aldri at jeg som liten drittunge grein meg gjennom en skiskole en gang. Og siden har jeg ikke hatt på meg ski mer enn toppen tre ganger» s 41
Som det skulle framgå er altså ikke Amundsen en person forfatteren uten videre identifiserer seg med. (Dessuten bør forfatteren ha kred for mot, selv om denne innrømmelsen sikkert ikke ligger like langt inne hos den voksne Ewo som det muligens har gjort i yngre år!)

Forfatteren mangler også Amundsens – må man vel kunne si – mer enn normalt velutviklede konkurranseinstinkt. For å få mer forståelse for denne egenskapen får Ewo hjelp av vennen Matti som arrangere en litt original konkurranse.

Og via bekjentskaper får han muligheten til å ta et ( kortere enn det virker) opphold i fryserommet til Riksens Pediatriske Forskningsinstitutt. Vi får en levende beskrivelse av følelsen av å være innestengt i kuldehelvetet.

Ewo reiser også «nokså motvillig» på research-tur i England, og besøker blant annet:
I motsetning til sin britiske forfatterkollega Huntford viser Ewo atskillig mer sympati overfor Scott, som han i slutten av boka skriver følgende rørende ord om:
«Setter meg på en benk. Og kjenner en lang, svart bølge rulle inn i meg. Og jeg tror jeg griner en skvett for en gammel polarhelt som jeg aldri et øyeblikk hadde trodd jeg skulle bry meg om.» S 109.
I rettferdighets navn må vi også ta med Bjørn Ouslands dramatiske illustrasjoner, som viser det harde livet der ute i isødet. Blant annet Scotts herjede ansikt de siste dagene før han ****SPOILER**** døde.

Her noen bilder:

Først et bilde av stakkars Scott som endte sitt liv på så tragisk vis.

Deretter et foto av Roald Amundsen, også i full polarmundur. Bildet ble tatt på NBs utstilling om norske polarhelter. (NB: avsluttes 28 januar)

Der har man også muligheter til å ta et bilde av seg selv som heltemodig polfarer. Her undertegnede som stikker hodet ut gjennom pappmodellen i naturlig størrelse. Som det skulle framgå av bloggerens glis er temperaturen atskillig mer behagelig her enn den våre polarhelter måtte tåle!

Scott hadde som sine samtidige landsmenn en urokkelig tro på det britiske imperiets uovervinnelighet. Dette fikk meg til å tenke denne sangen av Mikael Wiehe som skildrer et imperium i fall.

I Wiehes sang får våre venn et "gratis glas sjampanj" og jammen kan vi ha grunn til å skåle i ett eller annet vi også for at dette polarjubileet endelig er over! Nok nå!

onsdag, januar 04, 2012

Dagens jubilant 2

Siden det er litt tørke på denne bloggen for tida tillater jeg meg den frihet å gå ut å stjæle fra andre. Siden jeg holdt på å glemme et visst jubileum i dag gjorde heldigvis Mirnesa meg oppmerksom på at det på denne dag er 103 år siden Louis Braille ble født!

Da er det bare å oppfordre forsamlingen til å lese og lære!