torsdag, desember 24, 2009

NÅ er det jul igjen

og nå er det JUL igjen
og nå er det jul IGJEN oh YEAH!

tirsdag, desember 22, 2009

Siste om barne- og ungdomsbøker for i år

Først enda en biografi. 2009 må virkelig være det store biografiåret i norsk barne- og ungdomslitteratur og nå har også jeg lest denne boka av Kjell Magne Bondevik som Steffen Sørum laget slik leven av tidligere i år. Eller – det var vel ikke boka i seg selv- men det faktum at akkurat denne boka skulle få slik oppmerksomhet i forhold til annen barne- og ungdomslitteratur, bare fordi det var en kjent person som var forfatteren. Selvfølgelig hadde Sørum et poeng men for min del forsvant nå den mulige indignasjonen jeg burde ha følt (KAN man forresten FØLE en indignasjon??) helt i forhold til den store LETTELSEN over at det bare dreide seg om en biografi, og ikke noe skjønnlitterært fra den tidligere statsministeren og KrF-politikerens hånd. Og det er vel heller ikke helt unaturlig at akkurat Bondevik skriver om Aung San Suu Kyi.

Siden er jo boka blitt slaktet både her og der for et særdeles dårlig språk, så egentlig hadde jeg tenkt å ”drite” i hele boka, unnskyld uttrykket, men SÅ oppdaget jeg jo at boka var gitt ut med støtte av Leser søker bok, så da syntes jeg at jeg måtte gi boka en sjanse. Mulig forfatteren behersker politiske selvbiografier men lettlestbøker bør han holde seg langt unna! Boka har flere trykkfeil, også stavefeil, og språket er så slett og flatt at det er en gru! At noen trenger lettleste bøker behøver som kjent ikke bety at de er mindre begavet. Jeg regner med at Leser søker bok! ikke har gitt støtte på grunnlag av hele det ENDELIGE manuset, det er jo ikke de som skal være forlagskonsulenter, men dette var slett arbeide Kagge! KAN det rett og slett være slik at enkelte forlag ser på Leser søker bok! som en mulig pengesekk - som en erstatning for Innkjøpsordningen?

Da er jo Arne Berggren mer språkvirtuos, Konfirmanten er den 5. boka i serien om Aldo Monrad, og den første siden 1999 men kanskje han burde ha gitt seg da. Aldo Monrad var jo en gang en artig fyr, men nå blir han mer og mer lik tegneseriefiguren sin i Aftenposten. Den synes jeg blir ganske anstrengt, men da skal det i retteferdighetens navn sies at sammenlignet med serien ”Perler for svin” faller jo det meste igjennom.

Ved noen tidligere anledninger har jeg vært inne på at det å skrive troverdige jeg - fortellinger i ungdomsbøker kan ha noen fallgruver, og her skytes det langt over mål. Slik som i denne boka kan i hvert fall ikke en 15-åring uttrykke seg, her skinner den voksne forfatteren alt for mye igjennom! Dette tror jeg ikke et sekund på.

Kan jo til slutt ta med at jeg også har lest en Den usynlige av den svenske forfatteren Lise Indahl. Hovedpersonen er den 12 år gamle Elvira som motvillig har flyttet fra Stockholm til et mindre sted . Og jo, man KAN jo få assosiasjoner til for eksempel Agnes Cecilia av Maria Gripe, men å sammenlikne med DENNE forfatteren er tross alt å trekke det litt langt. Men intrigen er god, ER det noe overnaturlig på gang eller har alt sin naturlige forklaring?

Og dermed tar jeg en pause fra barne- og ungdomslitteraturen, juleferie kalles det, og skal nå tilbringe litt tid i den jødiske ghettoen i Lódz under 2 verdenskrig. Ikke særlig muntert kanskje, men som alle veit: selv om livet er begredelig er det skrevet mange gode bøker om det.

PS: Aftenposten, som mangeårig abonnent: ER det for mye forlangt å få tilbake den utvida utgaven av Perler for svin i søndagsutgaven igjen? (Sikkert) på vegne av flere!

EDIT 19 januar: Ad Kjell Magne Bondeviks bok: det er kommet meg for øret at det er Leser søker bok som har kontaktet forlaget for å få dem til å skrive noen biografier med en enkelt språk. Et prisverdig tiltak men dessverre ikke så vellykket med hensyn til nevnte bok.

mandag, desember 21, 2009

Og så en protestvise

Denne sangen ble skrevet av Pete Seeger og da er det vel rett og rimelig at vi starter med hans framføring. De første som spilte den inn var the Weavers og den kan vi jo også høre på. KAN vi unngå Peter, Paul og Mary? I folkeopplysningens navn, vi kan nok ikke det så her kommer denne engang så populære folk gruppa. Og her Trini Lopez med en riktig så svingende versjon! Den legendariske chilenske protestsangeren Victor Jara har også spilt den inn, og egentlig er det ingen grunn til å ikke ta med den heller. Og jammen har ikke den franske sangeren Claude François også sunget den inn. Den franske teksten er Si J'Avais Un Marteau, ja hva ellers? Og når vi nå er så godt i gang, kanskje vi skulle ta en snartur til Italia også. Den ikke lenger fullt så kjente italienske sangerinnen Rita Pavone stemmer her i med ”Datemi un martello”. Riktig nok er det politiske aspektet noe nedtonet her men ganske spenstige saker! For å tilføre denne bloggen litt hardt tiltrengt glamour slipper vi nå til Debbie Reynolds med en ganske så sexy framføring, her både med dansere og mannskor! Typisk for tiden har sangerinnen oppsatt bleket hår, rosa kjole med paljetter og stor skjørtevidde. Og selvfølgelig matchende sko.

Ingen dårlig framføring dette, men regner med at soulfantaster vil holde en knapp på Aretha Franklin.
  • Og så Ladies and Gentlemen!
  • Last but not least!
  • The Five Blind Boys Of Alabama!!!!

Og dermed får denne fantastiske gruppa også æren av å avslutte Louis Braille-året!

Dette blir det siste innslaget i min serie ”Høyepunkter fra mitt umusikalske surrehue” for i år. Jeg takker alle som trofast har fulgt med i denne serien mandag etter mandag og sier vel møtt i 2010!

PS: Ja, jeg veit at det er en DRØSS med andre som også har spilt inn denne sangen, men kan jo ikke sitte her hele kvelden!

søndag, desember 20, 2009

Havet stiger

1-2-tre er den første barneboka til Mette Karlsvik men hun har tidligere skrevet 3 voksenbøker. Handlinga er fra øya Snerken utenfor Kristiansund, og jeg mistenker at dette kanskje er et ”dekknavn” for øya Skorpa.

De som er med:
  • Asta, ei svært handlekraftig jente, hovedpersonen,
  • moren Und, alltid svært sliten og lar jentungen som regel klare seg selv, objektivt kan man vel snakke om omsorgssvikt,
  • Astas venninner, Guro og Linnea, alle 10 – 11 år,
  • Færg-Alf,
  • Lamaen(!) Johnne, og
  • Lene-Beib, eierinnen,
  • Snikkaren,
  • Og noen flere av øyas ikke særlig tallrike befolkning.
Jentene er opptatt av at havet stiger, kortreist og langreist mat, hvordan skal det gå med den globale oppvarminga, kort sagt miljøet og dette er bokas hovedtema. Andre temaer er ensomhet og kjærlighet. Språket er lekende og lett, og boka er trass i temaet optimistisk og slik bør det vel være når det er barn det skrives for. Uansett det endelige utfallet av visse klimaforhandlingene som nettopp har funnet sted i en hovedstad i et naboland nær oss. Boka har varme og viser at verden kan være et godt sted.

Et slags gjennomgangstema i boka er Mexico, tacoens hjemland og da fikk jo jeg assosiasjoner til denne takket være Team Antonsen overeksponerte sangen framført av en av Kristiansunds kanskje mest kjente innbyggere. (Finnes det egentlig noen andre kjente innbyggere i denne byen? Da bortsett fra denne karen.) Og for dem som har fått nok av ”Færra til Mexico” kan vi godt spille noe annet av Lynni Treekrem også (har det for resten ikke vært litt stille rundt henne i det siste?) for å vise hvilket talent vi egentlig har med å gjøre. (Skulle vel bli nok av våtmarker for Haugtussene å løpe rundt i i den nærmeste framtida nå, men akkurat det var egentlig ikke så morsomt!)

Om middeltemperaturen øker og havet stiger så kan det alltid bli verre, slik som i filmen 2012 som jeg så denne uka. Men ikke så vondt at det ikke er godt for noe, ett havarert ekteskap ble jo reddet (typisk for alle amerikanske katastrofefilmer, jeg skjønte jo DET med en gang, ha ha akkurat som om det var noe å skryte av, det ligger jo i sjangeren) og blir det riktig ille kan man jo putte de overlevende i gigantiske skip ala Noas Ark og bare vente noen år til elendigheta er over og slippe ut hele gjengen igjen. Til smektende bakgrunnsmusikk.

Og samtidig som jeg så denne filmen foregikk jo klimaforhandlingene i København og alle har jo fått med seg hvordan DET gikk...

onsdag, desember 16, 2009

En ny(gammel) trend?

Så har jeg lest en debutantbok igjen, og da begynner jeg vel så smått å bli ferdig med årets barne- og ungdomsbokdebutanter. Dette er enda en sjangerblanding (av skjønnlitteratur og fakta) og denne gangen er det Håndbok for André jeg snakker om. De som er med:
  • André og
  • venninnen Pia, begge ca 13,
  • Alex, husvenn, en voksen mann som har store kunnskaper om film, både praktiske og teoretiske, og som ser som sin oppgave å lære det han kan til André og Pia, to særdeles lydhøre og lærevillige ungdommer,
  • Andrés foreldre,
  • og Karla, storesøster, som ligger i koma etter en ulykke.
Det er naturlig å sammenlikne med Dag. O Hessens bok (nettopp blogget om ) men i dagens bok spiller den skjønnlitterære delen en større rolle. Muligens for å lokke i unga litt filmkunnskaper, for så vidt et prisverdig tiltak, men boka blir såpass stappa med faktaopplysninger at jeg lurer på om de gidder å lese alt hvis de da ikke er spesielt interessert i film fra før. Og hvis så er tilfelle tror jeg at det skjønnlitterære stoffet bare vil forstyrre. Og de som kanskje blir grepet av historien om søstra som ligger i koma på sykehuset kan rett og slett føle seg litt snytt av at forfatteren har andre hensikter. (Ja da, jeg HAR gjentatt dette noen ganger før, til kjedsommelighet vil sikkert noen si!)

Det er også fristende å sammenlikne med Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet, som jeg blogget om for 3 år siden. Her er formålet kunstformidling. Da var jeg jo også skeptisk, men Sortlands bok er tross alt noe annet, da! Personskildringene er mer levende og dessuten er det en ganske gripende kjærlighetshistorie i boka. Kort sagt bedre litteratur. (Men pokker heller : Sortland ER jo Sortland, da!)

Og til slutt vil jeg også ta med Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Også her er forfatterens intensjon å formidle sin lidenskap for film for barn, men utførelsen er atskillig mer elegant, noe jeg skriver litt om her.

Nå begynner jeg å lure på om denne sjangerblandinga – som på ingen måte er noe nytt i barne- og ungdomslitteraturen - begynner å nærme seg en slags trend. Velges dette grepet (fagstoff i en narrativ innpakning) fordi sjansene for å bli innkjøpt av Kulturrådet da økes? (Håndbok for André er for eksempel påmeldt innkjøpsordningen for skjønnlitteratur). Av en eller annen for meg ubegripelig grunn kjøpes det inn mer skjønnlitteratur (alt for mange spør du meg) enn faglitteratur i innkjøpsordninga. (Som jeg fortsatt varmt forsvarer, men gidder ikke legge ut noen link denne gangen). Antall innkjøpte fagbøker i 2009 er 25 titler. I 2008 det samme. Og i 2007 20. Og etter en opptelling av 2008 års innkjøpte SKJØNNLITTERÆRE bøker har jeg kommet fram til litt i underkant av 150 titler. (Jeg aner faktisk ikke hvorfor pengesekken er så mye mindre for fagbøker enn for skjønnlitteratur.)

Dessuten har jeg nettopp lest den siste ungdomsboka til Jon Ewo. Den tror jeg nok også krever en tålmodig leser. Med en noe intrikat intrige og mange innfall vil forfatteren fortelle at frihet og kjærlighet er bra saker. Men når det gjelder DENNE forfatteren, så vil jeg NETTOPP fremheve evnen til på en særdeles kreativ måte - også med skjønnlitterære virkemidler men stort sett uten å miste fokus - å formidle faktastoff. Jakten på en konge ( blogget om her) ble innkjøpt av Kulturrådet i 2007 mens Hjertet som ikke kunne brenne; en reise til Jeanne d’Arc (også blogget om før) ikke ble innkjøpt.

Og mens jeg nå sitter her kom jeg plutselig på en bok av Philip Newth som heter Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler. Her forteller forfatteren om matens historie til bikkja si(!)– og altså med leseren som tilhører- mens han lager suppe. Samtidig tar forfatteren oss med i sine undersøkelser om matens historie og deler sin begeistring med oss. (Også denne boka har merkelappen skjønnlitteratur mens en seinere "oppfølger" er en rein faktabok).

Litt tilbake til Håndbok for André igjen. Boka har en liste bakerst over filmer du MÅ se før du blir 25. Det får da være grenser på hva man skal pådytte ungdommen! MÅ se, da gitt! Er det for pokkermegikke allerede nok kidsa MÅ gjøre hvis vi ikke skal legge enda flere steiner til byrden! Men i stedet for å hisse meg opp over denne obligatoriske lista eller at verken Fassbinder, Werner Herzog, brødrene Kaurismäki eller Ken Loach er med så slipper vi heller til Sha Na Na som her formidler ekte filmglede! Disse gutta har skjønt det! Og for at ingen skal ta MEG for noen utelatelsessynder så tar vi med The Drifters også. (Legg merke til DEN falsetten da folkens!)

mandag, desember 14, 2009

Mørketid

Jo da, vi GÅR snart mot lysere tider. Om noen måneder KOMMER sola fram over høyblokka midt i mot igjen! Det bare virker ikke slik! Her slipper vi til The Walker Brothers med The Sun aint gonna shine anymore...



Og da kan vi jammenmeg høre på Neil Diamond også, når vi først er i farta!

fredag, desember 11, 2009

”Noen bok for barn er det likevel vanskelig å kalle dette”

Da jeg åpnet dagens Dagsavisa trodde jeg knapt mine egne øyne! Hele tre – 3- sider var satt av til barnebokanmeldelser. Noen husker kanskje at jeg for et par år siden gjorde et visst nummer av mangel på anmeldelser på barne- og ungdomslitteratur i Aftenposten og Dagsavisa og hvor den siste kom (enda) dårligere ut. Riktig nok har jeg ikke gjentatt de grundige undersøkelsene jeg gjorde da, men kan love at det fremdeles er temmelig skrint, så det er ikke rart at man skvetter litt til!

I alt anmeldes 6 billedbøker i dagens utgave. Bøkene som anmeldes er
  • God natt, natt av Gro Dahle og Svein Nyhus
  • Den lille tronen av Maryna Skibinska
  • Hva liker Muskatt av Henriette Nilsen
  • Schluuk av Rune Johan Andersen
  • Skylappjenta av Iram Haq og Endre Skandfer
Og
  • Gravenstein av Øyvind Torseter.
Og det er anmeldelsen av den siste boka jeg henger meg opp i. Overskrifta har den kanskje ikke helt originale tittelen ”Et eple om dagen” med undertittel ”Eple med voksenappell”. (!) Hele anmeldelsen er på ca en og en halv avisspalte, derav to tredjedeler beskrivelse av handlinga. (Nei, da! Ingen av anmeldelsene er lagt ut på nettet). Til slutt noen linjer med beskrivelse av bildene, hvor anmelderen konstaterer ”at Torseter er en dyktig tegner, er det ingen tvil om”. Så veit vi det.

Anmeldelsen slutter som følger:
”Noen bok for barn er det likevel vanskelig å kalle dette. Den faller utenfor både peke-, les - for - og les - selv - kategoriene, og passer antakelig bedre for design- og tegneopptatte voksne. Særlig for folk som liker epler. ”
Og det var denne passusen som får meg til å sette meg til tastaturet, selv om jeg egentlig burde ha skrevet julebrev og annet julefaenskap. NÅR skal avisanmelderne lære at
  • billedbøker ikke BARE er for barn
  • AT en billedbok MÅ vurderes på helt andre premisser enn bare for en bestemt målgruppe,
  • at billedboka FORTJENER å bli anmeldt som en selvstendig sjanger,
  • rett og slett som kunst!
  • Og dessuten: hvis man setter seg ned med et barn og prøver å lese bøker som ”faller utenfor både peke-, les - for - og les - selv – kategoriene” (hva som nå måtte menes med det) , så KAN man få noen overraskelser! BARE prøv!
Hvis de fleste formidlere er like innsnevra (ja jeg BURDE kanskje ha uttrykt meg mer diplomatisk) som demonstreres her har billedboka særdeles vanskelige kår i Norge. (Takk og PRIS for innkjøpsordninga! Noe jeg har vært inne på før!) ) (Og apropos det : Boka er i tillegg til å være påmeldt innkjøpsordninga også blant årets utvalgte billedbøker 2009.)

PS: Siden jeg så smått har vært inne på julesysler: boka er en utmerket julegaveidé både for liten og stor, og det er ingen betingelse at mottakeren liker epler. Ei nødvendigvis heller være spesielt ”design og tegneopptatt”.

PS 2: Til slutt foreslår jeg at vi hisser oss litt ned med denne muntre Grand prix-sangen fra en relativt fjern fortid, framført av Monique Melsen. (For dem som ikke måtte vite det: Pomme er eple på fransk. )

PS 3: da jeg skulle linke til Dagsavisa oppdaget jeg at avisa jo heter Dagsavisen! Å giiiiid! Jeg har vært abonnent på denne avisa (avisen?) i en årrekke og har alltid levd i den villfarelse at avisa heter Dagsavisa - helt siden den skiftet navn fra Arbeiderbladet! Kan dette kalles selektiv dysleksi?

PS 4 er av de mindre vesentlige ting : ser på min rikholdige "etikettsamling" at Ø kommer etter Å. Antakelig ingenting Å gjØre med!

søndag, desember 06, 2009

OBS! OBS!

For å unngå å ødelegge mandagen til mine kjære lesere vil jeg allerede nå opplyse om at det dessverre ikke blir noe mandagsmusikk denne uka. Jeg beklager den ulempen dette måtte medføre men som et lite plaster på såret kan vi jo trøste oss med den kjente göteborggruppa Nationalteatern som her stemmer i med klassikeren Bängen trålar. Og så kan vi jo siden det er en litt sånn dagenderpådag fortsätta att spela lite rock & roll!

Göteborg! Here we coooome!

Overrasket Scheie???

Så var det tredje rennet i sesongens WorldCup avviklet og til vår store glede gjorde den franske hopperen Emmanuel Chedal et kvantesprang framover i sin internasjonale karriere. I dag klarte han å få ut alt, absolutt alt, også i konkurranse! I motsetning til Arne Scheie blei jeg ikke det minste overrasket over at denne talentfulle hopperen eller sauteur à ski som det heter på fransk i dag kom på tredje plass. Og det ENDA han var av dem som ble tatt av bommen i andre omgang og måtte vente SVÆRT lenge før han kunne sette utfor! Dette viser at det nå endelig begynner å fungere også psykisk hos denne talentfulle hopperen. Han er nå nr 9 sammenlagt, mens beste nordmann er... ja dere kan jo sjekke sjæl!

Vi skal også merke oss den pur unge tyskeren Pascal Bodmer som nå er nr 3 sammenlagt etter en svært så respektabel 5 plass under særdeles vanskelige forhold i Lysgårdsbakkene dag.

Og da er det bare å si med Yves Montand : C’est si bon!

PS: Jeg vil nok en gang anmode FIS om å skifte ut profilbildet, da Emmanuel Chedal ser ut til å være en særdeles kjekk ung mann og bildet på ingen måte yter rettferdighet overfor denne kanskje beste franske skihopper noensinne !

Etter ca 2 måneder på twitter (3)

har jeg om jeg skal si det sjæl blitt en dreven twitrer! Jeg er i skrivende stund oppe i over 158 tweets så jeg har vært rimelig produktiv. Hva det reint kvalitative angår overlater jeg til mine nå 50 følgere å avgjøre. Ser at noen av disse følger over 1000 twittere så noen ganger vil jo mine kvitringer forsvinne litt i mengden. Sikkert like greit.

Av de som følger meg er vel Yoko Ono den mest profilerte. Hvordan hun rekker å følge meg sammen med resten av sine nå 164.875 ”followings” kan man jo lure på, og ikke er jeg så sikker på om hun kan norsk heller. Kanskje hun syntes at jeg hadde et kult profilbilde.

Det kan kanskje være på sin plass å komme med et foregripende dementi: Jeg følger ikke mindre enn to venstrepolitikere; Trine Skei Grande og Abid Q. Raja. Jeg har aldri stemt Venstre og kommer heller aldri til å gjøre det! Men Skei Grande har i perioder stått på som bare pokker for Deichman og Raja er nå en artig kar. Han følger også meg mens Skei Grande gjør det ikke. (Helt greit Trine).

Min yndlingstwitter i kvitrestrømmen er uten tvil Raadhusklokka . Raadhusklokka har et forutsigelig repertoar fra vår kjente og kjære sangskatt. Det er godt i en hektisk tid at noe er konstant!

Jeg kan ellers skryte av at jeg har lært meg nok en funksjon på twitter, nemlig "Trending Topic". Da jeg var på denne konferansen (som jeg HADDE visse planer om å blogge om hvis ikke julebord-og lutefisksesongen så brutalt hadde rammet meg samma søren kan det nå være) kunne deltakerne twitre sine spørsmål til panelet på denne Trending Topicen som da ble vist på storskjerm. Om ikke god gammeldags håndsopprekning med tilhørende mikrofon hadde gjort samme nytten? Unnskyldmegasså! Herrrrguuud!

Jeg har også i all beskjedenhet gjort et lite forsøk – som et reint eksperiment i voksenopplæringens navn – på å lage en egen Trending Topic. Og oppdaget snart at æ, ø og å bør unngås. (Noen færre som deltar i denne ”Topicen” enn i den andre for å si det litt forsiktig).

Til slutt:
  • Er twitring uunnværlig?
  • Har mitt liv blitt rikere etter at jeg ble medlem av dette ”Sosiale mediet”
  • Har jeg blitt mer opplyst?
  • Tja, jeg kan i det minste skryte av at jeg fikk vite om raseringa av Pepperkakebyen på Torgalmenningen i Bergen noen dager før nyheten nådde Aftenposten.
  • En ting er i hvert fall sikkert:
  • Twitter.com hadde klart seg utmerket uten meg!
  • Kvirrevirrevitt!
PS: Siste fra rådhusklokka : DING DONG DING DONG (Faren og son'n)

torsdag, desember 03, 2009

Nokre bøker som absolutt skulle ha vore blogga om dersom eg hadde hatt tid!

Fyrst ei bok av Atle Hansen. Altså eg har berre SÅ dårleg samvete når det gjeld han Atle Hansen. Eg har ikkje lese ... eller rettare sagt - eg kan ikkje hugse at eg har lese NOKO av denne forfattaren. Den svarte oksen med undertittel Spenningsroman trur eg er det dei kallar ein kortroman om han Gisle som skal gjere noko så liketil som å telte og fiske ei helg, og med få sider (52) og ei særs knapp tekst vert det ein skikkeleg skrekkforteljing. Litt som the Blair witch. Ein kan ikkje sjå bort frå at forfattaren har sett nokre slike filmar. Boka er dedisert Gisle (namnet på hovudpersonen altså) og er Til minne om Vegard Hansen (1960 – 1983). Og Vegard er akkurat det kameraten til Gisle heiter! Hmmm.

Ein annan forfatter som "leverer varene" for å bruke eit noko forslitt uttrykk er Rønnaug Kleiva med boka Vegen heim frå Sarajevo. Boka handlar om Susi, 16 år, som har reist heilt aleine til Sarajevo. Ho har nettopp hatt ei forferdeleg oppleving, men sidan forlaget ikkje vil røpe det, vil ikkje eg gjere det heller. Men boka handlar om korleis ho kjem seg gjennom det og til slutt får styrke til å reise heim att. Ein som hjelper ho er han som driv pensjonatet ho bur på; ein kan finne gode hjelparar over alt.
- Ei venneteneste, seier han. Ein gong du, ein annan gong eg.
- Men det er ikkje sikkert at vi treffest igjen? Kva skal eg då gjere?
Han ler igjen : - Så møter du eit anna menneske, eit menneske som treng i handsrekking, og som du kan gjere noko for!
Ikkje uventa av denne forfattaren er det mykje fint å finne i teksten.

Gode hjelparar finn og William, 11 - 12 år, i ”den andre reiseboka” av Erna Osland. Ho heiter Den uendelege reisa og handlar altså om William, ein riktig triveleg kar, som reiser til Egypt saman med bestefar sin for å løyse eit mysterium. Bestefaren vert utsett for ei bilulykke og William lyt klare seg sjølv. Vi møter ein snakkande katt, Bastet, og hunden Anubis som vil ha William med seg i dødsriket. Ikkje noko mindre! Språket er særs gjennomarbeida, rikt og poetisk, forfattaren flettar inn egyptisk mytologi og sjølv om dette er ei spaningsbok er det og ei koseleg grunntone i boka og William møter mange gode hjelparar og i det heile er det mykje omsorg å finne - der ein minst ventar det. Eg har før vært inne på barnbøker som freistar å lure inn litt kunnskap hjå ungane, og her vert det gjort på ei særs elegant måte. Osland har jo og skrive nokre originale fagbøker for barn, men dei hadde eg ikkje tenkt å komme nærare inn på no.

Så har jeg jo også lest Barsakh av Simon Stranger, en av ”mine” skriveleirforfattere, og den burde jeg i hvert fall ha skrevet om for lengst. Boka er en tankevekkende bok om ei norsk jente på ferie på Kanariøyene, som lider av spisevegring - eller er i hvert fall preget av slankehysteri - som møter en afrikansk båtflyktning, en ung gutt. En sterk skildring av et møte mellom to verdener. Når jeg tenker meg om er det ikke kommet ut SÅ mange ungdomsbøker med et globalt budskap i år, faktisk ingen. Boka ble nominert til ARKS barnebokpris 2009 men akkurat den prisen var det pokker meg Bjørn Sortland som fikk. Ikke Det hjertet husker om Frida Kahlo som er en VIRKELIG god bok (blogget om før) men nok en bok i serien Kunstdetektivene. Nå må man vel også kunne si at Barsakh kanskje ikke går direkte inn i denne barnebokprisens målgruppe; 5 – 7 klassinger! (Og jeg som hadde glemt bort hele den fordø... unnskyld prisen! Men ser at selveste kulturministeren kaster glans over utdelingen! Så da må det vel være svære greier. )

Nok for i dag! Takk for i dag!

PS: eg har jo lurt fælt på kven som har skreve boka Foten veit. Slik står det på side 40 i Erna Oslands bok:
”Han slår auga opp, blågrå, snille auge. Som vatn er auga til besten, stille vatn som små aurar vaker i.”
Akkurat den ordstillinga (som vatn er etc) synest eg at eg kjenner att i Foten veit, sjølv om språket er meir strippa i DEN boka. ER eg inne på noko? Eller har eg dumma meg heilt ut – att?