En usedvanlig god barnebok

I serien usedvanlig gode bøker har vi i dag kommet til Livet er herlig  av den nederlandske forfatteren Guus Kuijer.

Det er ikke ofte at jeg tar meg bryderiet med å lese oppfølgere av barne- eller ungdomsbøker - som om jeg ikke har nok ”pliktlesning” fra før liksom – men når det gjelder Guus Kuijer gjør jeg et  unntak. Jeg bare måtte unne meg et gjensyn med Polleke, som nå er blitt 12 år gammel.

Guus Kuijer er en av de få som klarer å skrive barnebøker som har noe å gi både til barneleseren og den voksne. Og selv om det er triste og tragiske ting det dreier seg om makter han å skrive slik at den unge leseren kan takle det uten å miste livsmotet - og likevel se alvoret.

Og dette er trist så det holder, trass at tittelen tilsier noe annet; Pollekes far har (store)  problemer med rusmidler, og er beredt til å bryte en del moralske grenser for å skaffe penger. Dessuten legger han utilbørlig press på datteren. Trist lesning er også Pollekes jakt etter faren på steder hvor barn helst ikke bør ferdes. Men Pollekes usedvanlig sterke personlighet gjør at vi holder ut.

Vi får også ta del i Pollekes besteforeldres bekymringer.  Det er mye smerte i denne replikken. Tror nok en og annen foreldre kan kjenne seg igjen her :

”Vi har ikke alltid hatt håp, vi har ikke hatt tillit. Polleke har både håp og tillit, det skal vi ikke ta fra henne. Ikke vi, Marie. I hvert fall ikke vi. Vi skal bare støtte henne. Og takke Gud for at hun fins. ” 87

Det er Polleke som forteller. Og her er mange fine beskrivelser av barns måte å se tingene på.

”Hvorfor ville jeg ikke ha ham med inn? Jeg vet det jo, men jeg får meg nesten ikke til å skrive det. Jeg skammer meg over ham. Og de gamle klærne hans. For at han ikke vasker seg hver dag. Derfor,” s 40

Boka spør også hvor langt et barn bør gå/ ofre seg for å hjelpe en forelder. Bør kanskje legge til at livet til Polleke ikke bare består av problemer med faren. Her er mye livsbejaelse! Boka har en forsiktig optimistisk slutt.



Kanskje ikke SÅ passende familietragedien tatt i betraktning, men siden det nå ER snart et år siden Lou Reed døde kan vi kanskje spille denne klassikeren fra populærmusikken. (Den finnes i utallige versjoner på YouTube men i dag tar vi denne.)

Og når vi er inne på gode oversatte barnebøker av ikkeangloamerikanske forfattere; det samme forlaget ( Cappelen Damm) ga for noen år siden ut Rico og bakskyggene av den tyske forfatteren Andreas Steinhöfel, også denne en usedvanlig god bok, som også er blitt en serie, men det norske forlaget ( det samme som gir ut bøkene om Polleke altså) ga seg allerede etter den første boka. En skandale spør du meg! Boka er nettopp blitt til film som for tida går på tyske kinoer. Og enda en film basert på neste bok skal også være på trappene.



Så vi får bare håpe at filmene kommer til Norge. Og at Cappelen Damm da endelig ser sin besøkelsestid.

Tøffe jenter

Den nederlandske forfatteren Guus Kuijer fikk den prestisjefylte ALMA-prisen i 2012. Når man har lest Sammen for alltid (Cappelen Damm 2013) er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Hovedpersonen er en 11 år gammel jente, Polleke, som bor i et så kalt flerkulturelt strøk. Hun er kjæreste med en tyrkisk gutt, Mimo, men foreldrene hans setter en stopper for dette siden de har andre planer for framtida hans, noe Polleke har problemer med å akseptere. Hun har også en venninne, Caro, som betyr mye for henne – og omvendt. Andre viktige personer i hennes liv er besteforeldrene, som gir henne mye varme.

Moren er skilt fra ”den innviklede pappaen min”, Spike, en noe tvilsom og uansvarlig type, og som sitter i fengsel i en periode i boka. Polleke er glad i faren men lærer seg etter hvert at hun har rett til å prioritere sine egne behov foran hans.

Dette er ikke noen omfangsrik bok, litt over 90 sider og i lite format, men forfatteren makter å si svært mye med få ord. Boka er morsom, varm og poetisk uten å bli verken høyttravende eller affektert. Kan vel legge til at dette er en jegfortelling. Og apropos poesi, boka er også en hyllest til poesien.

Og sånn apropos et tidligere blogginnlegg om ”Homoeventyr”; forfatteren viser også at det er andre måter å leve sammen på enn i den hellige heterofile kjernefamilien. Dette er forfatterens første bok på norsk, og det er bare å håpe på flere! Hører dere Cappelen Damm - og alle andre forlag!

Her et bilde av tidligere omtalte prisutdeling, den sv kronprinsessen  til høyre. Det litt Tommy og Annicka-like paret helt til høyre har jeg ikke peiling på hvem er, men alle ser riktig glade og fornøyde ut. Fattas bara annat!

Kan jo også nevne at Arne Svingen er ute med en ny barnebok, den ørtende for året, eller i hvert fall den 10. Boka heter Verdens farligste gjeng – som viser seg å ikke være farligere enn at de alltid må hjem til middag, uansett hvilke utfordringer de måtte møte. En småkoselig sak med humor på ungas premisser, hvor det er ei jente som viser seg som den tøffeste. Og der fikk vi nok en tøff jente i barnelitteraturen for dem som er opptatt av det. Og det er jo noen. Spenstige illustrasjoner og layout følger opp.