Biblioteket er for alle – som har penger

I går var jeg på min lokale filial av Deichman for å hente to reserverte bøker. Jeg hadde printa ut hentenumrene så jeg var på alle måter godt forberedt. Bare å gå på reserveringshylla og hente dem.

Men da jeg kom til den utmerkede utlånsautomaten som jeg nå behersker til fulle fant jeg ikke lånekortet mitt. Pokker og! Jeg ringte til gubben og ba ham om å sjekke i en kåpelomme hjemme og der var det selvfølgelig i en liten plastmappe sammen med #ruter-kort, kinokort etc. (Note to self: ha alltid kortene i lommeboka!)

OK, så får jeg vel betale et gebyr, da, tenkte jeg, og gikk til skranken. Der var det en hyggelig mann som kunne opplyse om at jeg måtte opprett nytt lånekort- til den nette sum av kr 100!!! Nå er heldigvis jeg i den situasjon at jeg kunne ha kjøpt meg et nytt kort uten at det hadde kostet meg annet enn ergrelsen. Slik er det ikke for alle. For noen er et uventet beløp på kr 100 ganske mye, og kan få ubehagelige konsekvenser.

Da jeg kom hjem, uten bøker og nytt lånekort (for herregud da), blei jeg litt nysgjerrig og sjekket de nye gebyrene på Deichman. Det som er enda verre er at barn må ut med 50 kroner hvis de har glemt eller somla bort kortet. En gang ( i en stadig fjerne fortid dessverre) var det slik at unga bare kunne ramle innom bibbern og få med seg en bok eller to, enten de nå hadde huska lånekortet eller ikke.

Jeg sjekka også gebyrene for ”tapt materiale”. En gang i the golden seventees var parolen at hvis en bok blir borte gjør den forhåpentlig mer nytte for seg der den havner. ”Menes levert” – terskelen var lav.

Nå er gebyrene for en voksenbok kr. 400,- og en barnebok kr. 250,-. ( Ikke akkurat antikvariatpriser ha ha.) I tillegg et omkostningsgebyr på 100,- . (Herregud hvor lang tid TAR det å utstyre boka med bibliotekutstyr og legge til et ekstra eksemplar samt klistre på en strekkode?)

Det som bekymrer meg mest med disse høye gebyrene er selvfølgelig hensynet til unga. 

De fleste foreldre vil nok gladelig punge ut en 50 - lapp eller ( kanskje noe mindre gladelig) 250 for en bokerstatning + "omkostningsgebyr" for at avkommet igjen skal komme inn i Deichmanvarmen, men som alle veit er det mange barn som faller utenfor i dag. Enda flere enn da jeg startet min karriere helt i begynnelsen av 80 – tallet. Hvilke muligheter har de til å låne bøker, hvis de er så uheldige å ha somla bort det fancy nye plastkortet?

Hvor høy skal bibliotektrappa være? Det er vel ikke på biblioteket at gapet mellom de rike og fattige skal manifestere seg!

Hvem har bestemt dette? I hvert fall ikke de som står i skranken. Dette er en beslutning som er tatt langt unna dem som skal håndheve reglementet. Jeg jobbet på Deichman i 22 år, før jeg sluttet i 2002. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke jobber her lenger. Jeg ELSKER min gamle arbeidsplass Deichman, men ikke gebyrene!

I anledning dagen

spiller vi i dag en god gammel klassiker. 

I anledning dagen

Man kan jo si hva man vil om høytidsdager importert fra USA og handelstandens salgsjippo etc etc, men ingen kan si at My Funny Valentine ikke er flott sang hvis den framføres på riktig måte.



Derfor fortsetter vi tradisjonen med å spille framføringer av denne klassikeren fra populærmusikken. I dag … eller rettere sagt i år - Radka Toneff!

I anledning dagen

Auf, auf zum Kampf zum Kampf

Nei, jeg MÅ ikke

men jeg SYNES det er på sin plass å markere at Dag Solstad blir 70 år i dag. Først et innslag hvor Dag Solstad demonsterer hva han mener om bokbad.



Så forfatteren i en noe yngre utgave. Her forklarer han for Otto Hageberg at Arild Asnes, 1970 er en politisk roman. I tilfelle noen skulle lure. Hvem mannen ved siden av er? Skjerp dere da!

”Kärleken är det enda som kan rädda världen”

På sommerens Stockholmstur hadde jeg med meg Krigaren av Bjørn Ranelid som lesestoff. Boka er på nesten 500 sider så for en reise på en knapp uke med mye program var dette mer enn nok. Det gjorde jo heller ingenting at mesteparten av handlinga i boka er fra denne byen.

Bjørn Ranelid er en forfatter som mange svensker oppfatter som kontroversiell, og det er mye støy rundt ham. Han har deltatt i det svenske Lets dance og har blant annet uttalt at

”Alla svenska människor skulle våga sig på detta. Framför allt de som sitter i Svenska Akademien tror jag skulle behöva ta sig ut från kammaren och börja dansa.".

Og reaksjonene lot ikke vente på seg som det heter. Kort etterpå skriver ständig sekreterare Peter Englund i sin blogg at han

”Noterar att Björn Ranelid uppmanat mig att följa hans exempel och delta i dokusåpor. Det kommer inte att ske. Däremot har jag inga invändningar mot att han gör så själv. Allt som håller Ranelid borta från skrivandet välkomnas.”

(Skal si de har en frisk diskusjonsform over kjølen!) Og dette blei det jo spetakkel av.

Ranelid har også gått ganske sterkt ut i det svenske programmet Stjärnorna på slottet (herregud hvor har de TATT den tittelen fra?). Forfatteren er jo en gjenganger på YouTube og slår til og med Dag Solstad i antall treff, men jeg tror vi klarer oss med en kortversjon. Og – selvfølgelig er Ranelid svært takknemlig å parodiere. Men resten kan vi overlate til svenskene så kan vi andre vie oss til bøkene. Jeg har tidligere lest den selvbiografiske oppvekstskildringen ”Til alle människor på jorden och i himlen” (bare tittelen inviterer jo til latter og hoderisting) og ”David Puma och drottning Silvia”.

Ranelid er svært en produktiv forfatter, men bare to av bøkene hans er oversatt til norsk. En av disse handler om Stig Dagerman og akkurat dette er kanskje litt pussig siden disse forfatterne har en svært ulik skrivestil. Bjørn Ranelid er en særdeles emosjonell forfatter, noen kan kanskje oppfatte stilen som affektert, og humor og selvironi er noe fraværende for å si det mildt. Han skriver rett fra hjertet og uten kritisk filter. Men han skriver godt! Språket flyter ubesværet utover sidene. (Gidder ikke å ta min vanlige innvending om at boka er unødvendig lang og at noe med fordel burde ha vært strøket. Ranelid er Ranelid. En helt egen sjanger. ) Som en annen svensk forfatter som i hvert fall jeg synes det er naturlig å sammenlikne med, Torbjörn Sævfe, identifiserer Ranelid seg med hovedpersonene og legger mye av seg selv i dem. Noe han sikkert er blitt kritisert for. (Dette må jeg innrømme at jeg tok helt ut av lufta!)

Tilbake til Krigaren. Bokas forteller er David Saxon, amerikansk Vietnamdesertør som kom til Stockholm i begynnelsen av 60 – åra og som – som mange andre i hans situasjon – fikk hjelp i sitt nye hjemland. (Jeg veit ingenting om hva Norge gjorde for Vietnamdesertører på denne tida, sikkert ikke så mye, siden vi i motsetning til det nøytrale Sverige er medlem av NATO.)
Her et bilde fra Skeppsholmen hvor David Saxon bor i en husbåt.

Her et fotografi til av brua ut til den samme holmen "stjålet" fra svenske wikipedia.

Av andre personer som bør nevnes er den 15 år gamle Selma som har rømt hjemmefra og som David tar seg av og hennes eldre bror Joppe, begavet, men som det går gæernt med og til slutt blir funnet lemlestet og myrdet. Boka har et sterkt budskap for fred og mot rasisme og taler de svake og underpriviligertes sak. Et annet budskap er troen på det gode i verden, og pokker heller, det kan man da trenge å lese om en gang i mellom.

Kanskje jeg skal sitere fra et intervju fra bladet ”Vi läser” , et ganske lettlest litterturtidsskrift som har kjerringer i 40 – 50 åra (som meg selv altså) som hovednedslagsfelt :

”Skall man skriva en bok ska den handla om empati, inte om hur folk ”springer runt på Stureplan och doppar Rolexklockor i sprit"

"Och har man sedan skrivit en bok vore det väl skam om man inte vågade se sina läsare i ögonen.”

Nevnes kan også at dette er en forfatteren som deler sjenerøst av sin tid med sine lesere, han reiser land og strand rundt på forfattertreff.

Tilbake til boka - igjen. Forfatteren har satt seg godt inn i stoffet og vi får mye samtidshistorie. Og det synes i hvert fall jeg er interessant. Han skriver fra slagmarkene i Vietnam. Han skriver om den store demonstrasjonen mot Vietnamkrigen på Sergels torg 21 januar 1968, hvor den unge Palme taler.

Her et foto fra en demonstrasjon på det samme torget i dag. Demonstrasjonen på dette bildet er for et fritt og demokratisk Syria.

Han skriver om Almstriden som jeg nettopp har vært inne på før, han skriver også om forhold fra David Saxons eget hjemland, som den rasistisk motiverte bombingen av kirka i Burningham hvor fire jenter ble drept i 1963, og som Martin Luther King snakker om her og som siden Joan Baez synger så vakkert om. Og han skriver om dødsstraff. Saxon brevveksler med en kvinnelig fange som sitter på dødscelle. Han skriver ikke bare én gang om disse begivenheter, men om og om igjen. Noen kan sikkert synes at dette er irriterende, men jeg liker denne suggererende skrivemåten.

Ranelid deltar også selv i handlingen, som en forfatter som snakker skånsk og skriver om ”människor på jorden” I Vi läser forteller han også at han noen ganger avbryter skriveprosjekter hvis han møter noen som har et ”livsöde” å fortelle. Så muligens finnes det en David Saxon også i virkeligheten (antakelig med et annet navn) som kansjke bor på en husbåt på Skeppsholmen.

Jeg innrømmer at jeg ble forført av denne boka men det er jo ikke vanskelig å finne svakheter ved den. For dem som gidder.

Almarna åt folket!

Som lesestoff på den nettopp foretatte Stockholmsturen hadde jeg med Krigaren av Björn Ranelid. Den handler om amerikaneren David Saxon som deserterer fra Vietnamkrigen og som siden blir boende i Stockholm. Å finne bøker med handling fra de steder man reiser til er jo bare genfundenes gefressen! Med all sannsynlighet kommer jeg tilbake til denne boka ved en seinere anledning, men nå skal vi konsentrere oss om Kungsträdgården eller nærmere bestemt den såkalte Almstriden som fant sted i 1971.

”Här inntil det gröna huset av trä och serveringen är mitt hjärta i Stockholm och hit kom jag redan första sommaren när mina sinnen ännu spände sig och väntade på nästa bombanfall och bakhåll från fienden. Jag var bland tusentals som såg och hörde striden om almarna, när staden ämnade bygga en ny tunnelbanestation och för den sakens skuld började såga i trästammarna. Det inträffade i mai 1971 och mitt fjärde år i Sverige. Även jag älskade dessa almar och försvarade dem med min kropp från Amerika.” ”Älskad vare varje människa som stred för dessa almar.” Bjørn Ranelid. Krigaren. 2001.

Heller ikke her til lands gikk jo denne begivenheten helt upåaktet hen. Her et liten TV-reportasje fra begivenhetene. Rundt denne tida og flere 10-år framover ble store deler av Stockholm rasert i et ganske drastisk omfang så Almstriden var også en viktig symbolkamp. Allerede første kvelden greide aksjonistene å samle 2000 deltakere! Og dette flere tiår før facebooktida. (Akkurat dette har jeg gjort et visst poeng av før.) Dette var en av de vellykkede aksjonen fra den gangen. I alt 12 av de 13 hundreårige almene overlevde.
Her et bilde av almene som er et mektig skue. Under skimtes den lille kaféen, som er et populært sted i sommerhalvåret. (Klikk for større bilde!)

Her kaféen på nært hold, og statuen av Karl XII i bakgrunnen.

"Kungen pekade med hela handen mor öster, men nu kom inte fienden från Solvjetunionen eller Ryssland utan från stadsfullmäktige, regeringen och polisen i Stockholm." (Bjørn Ranelid. Krigaren 2001)

Her almene fotografert nedenfra og opp. Som det framgår; trærne er fremdeles grønne og friske og burde kunne leve i flerfoldige år framover!

Almstriden ble selvfølgelig også – typisk for tida - en mønstring av den progressive kulturen så da kan vi jo for eksempel spille denne fengende låta som burde være en grei oppsummering om hva kampen dreide seg om.

Ranelid skriver også om også Ville, Valle och Viktor, kjent fra svensk barne-TV på denne tida. (Barne-TV var liksom noe annet den gangen!) På 40-årsjubileet for denne historiske begivenheten opptrådte de igjen så da kan vi jo høre på nok en munter kampsang fra en fjern fortid. Som vår venn Vietnamdesertøren ”sjöng på svenska språket och ansträngde mig til det yttersta för att hitta den rätta klangen i orden”.

Det finnes en plakat om almstriden i Kungsträdgården men ikke noe ”Litterära Stockholm-skilt”. Kanskje de venter til forfatteren er død.

Ny rapport fra facebookland

I det siste har jeg deltatt i et par demoer, eller demonstrasjon som det het i the good old days. Den første demoen fikk jeg vite om via facebook. Antakelig fordi en eller annen hadde ”invitert” meg. Budskapet ble sendt fra person til person som ild i tørt gress for å si det med en klisjé. (Ild i cyperspace?). Så kan man enten trykke på knappen for ”deltar”, ”deltar ikke” eller ”kanskje”. (Dette for dem av mine lesere som ikke kjenner til facebook, slik tilfelle var med meg helt til ... ja når det nå var igjen.) Sted og tidspunkt for den andre demonstrasjonen måtte jeg google meg fram til selv, siden den ble litt unøyaktig omtalt i morgenavisene. Da kom jeg til slutt også fram til en facebookside.

Den første demoen samlet flere tusen foran justisdepartementet, og det den samme dagen som Maria Amelie ble arrestert! Min første tanke var at jammen er facebook effektivt som mobilisering. (Facebook ble også brukt for å mobilisere til en demonstrasjon mot en viss Fritt ord-utdeling for noen år siden. Den gangen ble det gjort et poeng av akkurat dette i pressa, antakelig fordi facebook ennå ikke var allemannseie. Det ble forresten en særdeles vellykka moblisering! )

Ja, HVORDAN klarte vi egentlig å finne fram til alle demonstrasjonene i de glade 70 åra? Det gikk jo knapt en uke uten at det var en eller annen demo den gangen. Og da var det alltid to tog å velge mellom, alt etter hvor man definerte seg på den norske venstresida.

Ikke fantes facebook, ikke twitter, ikke en gang internett! Og mobil... ja alt det her veit dere jo! Og de fleste på min alder hadde i hvert fall ikke råd til fasttelefon! Men likevel har det aldri deltatt så mange i demonstrasjoner som den gangen! Hvordan KUNNE dette være mulig?

• Røyksignaler? Niks. Herregud, tross alt, da!
• Tankeoverføring?
• En felles kollektiv ånd?
• Annonser i avisa? Når jeg roter skikkelig i underbevisstheten: det hendte vel at demonstrasjonene ble annonsert, men da måtte man jo liksom sjekke i avisa. ”Er det noen demonstrasjoner i dag”, liksom. ”Lenge siden sist nå. Kunne vært fint å lufte seg litt.”
• Løpesedler? Ja, dette var løpesedlenes tidsalder. Noen sto ved stensilmaskinene og sveiva for livet eller lurte seg til å ta kopier på jobben. Og vi som gikk på høyskoler, universiteter og andre steder lå jo godt an der. Det var alltid en stand. For ikke å snakke om
• alle veggavisene!
• Ellers var det vel munn til munn metoden. Man rett og slett snakket mer sammen i det virkelige livet den gangen.
• Og så var jo ”alle” aktive innen ett eller annen innen politikken, motkulturen eller kvinnebevegelsen. Tror ærlig tal ikke at en eneste demonstrasjon gikk meg hus forbi.

På facebook får man full oversikt over hvem som deltar, hvem som ikke deltar og hvem om fremdeles er i tenkeboksen. ( Så fremt folk gidder å trykke på knappen, da. Hvis man synes at alle MÅ vite hvor man er til enhver tid.) I 70 – åra klarte vi oss fint uten å ha kontroll over alt mulig. Kanskje vi avtalte noe på forhånd, ellers møtte vi bare opp HELT på lykke og fromme. Noen ganger traff vi kjente, andre ganger ikke. Og uansett var alle enige i at det hadde vært en vellykka demonstrasjon! Og så gikk vi kanskje ut og tok en øl etterpå, og det gjør man vel sikkert fremdeles. Forskjellen er at vi den gangen ikke hadde noen Iphone å ta bilder med som vi siden publiserte på facebook.

Kjærlighetserklæring til en gammel sliter

Første gang jeg møtte Uffe var helt i begynnelsen på 80 – tallet (da 70 – åra liksom ennå ikke var helt over). Møtet fant sted på IKEA og siden har Uffe og jeg vært uatskillelige! Jeg svikter aldri Uffe. Var det kjærlighet med første blikk? Nei, det var nok litt klabb og babb i starten! For eksempel da jeg oppdaget at det manglet flere av disse kjekke tappene som skal være i hullene på gavlene. Men så skjønte jo IKEA at de måtte skjerpe seg, så nå er alle tappene forseglet i sine respektive huller – men ikke verre enn at de lett kan fjernes med en kjekk tang!

Over er også den tida da man dro ut på IKEA og så var pokker meg lageret tomt for hyller, gavler i ønsket bredde og lengde, stag etc etc. Men nå er Uffe blitt en mer pålitelig date! Siden blei jo Uffe norsk og heter Ivar. Men den samme gode gamle! Uffe, jeg svikter deg aldri!









Her burde det vært et bilde av mine gamle Uffehyller, høyde 179 cm bredde 30. Men alle veit jo hvordan en overfull hylle med bøker både på geledd og på tvers ser ut! Et trist syn! Og så burde jeg jo ha fotografert alt støvet også, i tilfelle noen ikke veit hvordan støv i store mengder ser ut! ( Egentlig skjønner jeg mer og mer hvorfor folk bruker bokskap! Det trenger slettes ikke være noe fordømt snobberi!)

Her står jeg glad og forventningsfull foran de nymonterte nye Uffe... unnskyld Ivar-hyllene i høyde 226 cm. Som altså er et par hyller høyere enn den forrige! Med en bokbunke i armene. Klar til dyst! (Ja jeg skal til frisøren snart! Så jeg bedre matcher min nystriglete bokhylle!)

Og her bøkene mens de fremdeles er stablet utover senga


og på gulvet.

Til slutt : Mine damer og herrer : det endelige resultatet. ( 2 fag x 8 hyller. Prøvde også å beregne hvor mange bøker jeg har men mista ganske raskt tellinga. Men det er jo ikke det kvantitative som gjelder når vi snakker om litteratur. ) Og - som man ser: det er god plass - så lenge det varer. (Beregninger viser ca 8 år, men dette kommer vi snart tilbake til! ) (Bokstøttene kjøper jeg på papiravdelinga på Norli bokhandel, enkleste (og mest praktiske) modell, fargene varierer noe med hva som finnes tilgjengelig til enhver tid.)

Bøkene er ordnet etter alfabetisk rekkefølge, på ekte bibliotekarisk vis. Og fagbøker? Jeg har ikke flere enn at jeg følger det samme prinsippet. Sorry Dewey! (Biografier ordnes etter etternavnet på den biograferte person.) Oversiktelig og greit! Dikt, barnebøker, skuespill : alle ordnet i ett og samme alfabet, og selvfølgelig - antologiene først. (Kokebøker, reisehåndbøker etc er et annet sted. )

Denne hylla er mine bøkers siste stoppested. Når hylla blir full kvitter jeg meg med de overflødige etter prinsippet ”det ikkevoksende bibliotek”.

Hvilke bøker beholder jeg? Og hvilke kriterier følger jeg?

• Sentimentale hensyn ( bøker som har betydd noe og som kanskje har formet meg aldrisålittegrann og som har fulgt meg fra sted til sted) og
• bøker jeg muligens kan tenke meg å lese om igjen,
• eller i hvert fall sjekke opp ett eller annet i.

Hvilke bøker som utgår?

• Bøker som det holder å lese en gang ( det er jo ikke så få)!

Hvordan jeg kvitter meg med dem? Og det er jo i grunnen et sabla godt spørsmål:

• Gi bort til biblioteket? (Bokgaver kan erfaringsmessig være noe herk!)
• Antikvariat? (Neppe mye å få for dem der.)
• Bokcrossing? (For tidkrevende.)
• Gi bort? Tjaaa. Hvis jeg er så heldig at det dukker opp noen interesserte i rette øyeblikk. Hallo!!! Noen med hyttebibliotek eller liknende? Bare ta kontakt!
• Loppemarked? (Hvis det faller seg slik i loppesesongen KAN jeg jo sykle bort til nærmeste loppis! )
• Legge igjen på T-banen eller andre offentlige steder. (Hmmmm ... kanskje ikke så dumt!)
• Eller er det muligens like greit å putte rett i papircontaineren!?

Hvor de gamle hyllene høyde 179 cm ble av?
De skal opp på loftet siden enkelte andre familiemedlemmer har ambisjoner om å rydde opp i sin stadigmerevoksendeogikkeundernoenomstenigheterkastenoesomhelstsamling!

Litt tilbake til Uffe/Ivar (stryk det som ikke passer) igjen.

• Ja, jeg KUNNE ha malt dem! Et strøk, to strøk, tre strøk etc etc.
• Eller lakket dem, eller i det minste
• ha pusset dem ned med sandpapir!
• Ja, jeg veit det jeg veit det! Men pokker heller da, hva er GÆERNT med ubehandlet furu! En hilsen fra den store skogen! Med lukt av kvae, kvist og kvast! Og da kan det jo passe fint med et dikt:

Lav på gammel furu

Det piper en olding i kronen.
Ørsmå kongler ligner barnehender.
Bronsebrun ungdom er grodd-til
med ironisk flate ormetegninger.
Pistret skjegglav ned fra haken :
manndommens klovnerolle er endt.
En gren løfter en gammelmannsfinger.
Med tannløs munn mumler han at
det er intet nytt under solen.

(Diktet er fra samlinga Grønn kalender av Harald Sverdrup og er funnet i Samlede dikt1948 – 1982. Et eksempel på en av de bøkene som verken vil havne på loppemarked, bokkrossing eller i en container. )

En ting til slutt : det ER kanskje noen poenger med den derre E-boka? Så kunne jeg jo hatt et pent bilde på veggen istedet. Av ei furu for eksempel.

Eit subjektivt popleksikon som må lesast som eit subjektivt popleksikon

Eller ”Take it or Leave It” for å sitere ei gammal Rollings Stones - låt.
Boka har ein hovuddel og til slutt har forfattaren helgardert seg med ei liste over ”Dei som ikkje kom med, men som absolutt skulle ha vore der”. Like greitt det, elles hadde boka blitt dobbelt så tjukk, og tjukke bøker er noko drit.

Men Hovland, kva er gale med desse artistane sidan dei ikkje er med i boka di :

• Ike og Tina Turner
• Tim Buckley
• Hep Stars
• Fleetwood Mac (Rett nok er eit bilete av eit LP – omslag teke med)
• Jethro Tull
• Them
• Roy Orbinson
• P J Proby
• The Righteous Brothers
• Martha and the Vandellas
• Og nokre fleir som eg ikkje gidd å ramse opp her. Oi, no heldt eg jo på å gløyme den største soulmusikaren gjennom alle tider, nemleg Marvin Gaye!! Det einaste som er nemnt om denne store artisten er at han vart skoten av far sin. (I artikkelen ”Rock’n’roll-liv og død”). Det var forresten i 1984. Finst det ingen konsulentar i Jens Bjelkes gata? Marvin Gaye lyt berre vere med. Dette må rettast opp i det neste opplaget.

Eg lyt og kommentere nokre uhyrlege påstandar i boka, anten no forfattaren ”tar i mot kritikk” eller ikkje. Eg har tross alt betalt for ho, sjølv om eg - slik eg gjorde eit stort nummer av i den føregåande blogposten - ikkje hadde tronge å gjere det.

• The Doors er IKKJE noko overvurdert band!!! (s 109)
• The Mamas and the Papas HAR fleire enn ein god song ( s168)
• Og at Jefferson Airplane er teke ut av hovuddelen til fordel for Herman Hermits er heilt ubegripeleg for meg, altså. (s 135)
• Men det verste er no å skriva at ”Supremes er nokre av dei største” utan ein gong å nemne Martha and the Vandellas ! ( s 240)

Derimot er eg 100% einig i at

• det beste med heile den oppskrytte Woodstockfilmen var då Joe Cocker song With Little Help from my friends. (s 86) Ein av dei beste coverlåtar nokosinne og den aller beste songen til denne artisten. Så her kan ein seie at karrieren fekk ein pangstart som vart umogleg å følgje opp, noko han heller ikkje gjorde.
• At Rockeband og symfoniorkester er ein dårleg idé (s 204)
• Lange gitarsoloar er ein uting (eg er ikkje 100 % sikker på at dette står i boka, men meiner å hugse at det sto ein stad, i kvert fall burde det ha gjort det)

Ein ting til : det er ein alfabetiseringsfeil i lista over ”Dei som ikkje kom med, men som absolutt skulle ha vore der”. The BAND kjem FØR Maggie BELL sidan A kjem før E i alfabetet! Dette må det også gjerast noko med i det neste opplaget.

Og då trur eg at vi sluttar av med eit YouTube – opptak av Marvin Gaye. Nei forresten, vi tek først med noko av Martha and the Vandellas, vi! Nokon må jo berre ta ansvar for oppsedinga av den oppvaksande slekt. (M, du kan berre drite i blokknaboane dine no, berre skru opp volumet så laptoppen din hoppar!) Men no kjem ein av dei største nokon gong : Mr Marvin Gaye! Med songtittelen Whats going on! meiner altså Marvin her meir alvorlege ting enn noko alminneleg forlagsslurv! !

PS: Ja det ER kanskje på tide å tenke på kva slags musikk som skal spelast i gravferda, Hovland har i kvert fall bestemt seg. (s 206).

PS 2 : Ungdomskulelærarar : tenk dykk om no! Dette er IKKJE boka for nynorskhylla i skulebiblioteket sjølv om boka handlar om populærmusikk! Boka er ikkje for folk under la oss seie minimum 40 år. Den øvre aldersgrensa er eg litt meir usikker på. Men kanskje dykk kan klare å argumentere for å ha boka i lærarbiblioteket. Dersom det ikkje vert slåsting på lærarrommet då!

PS 3 : Eg er altså av dei heldige som får eit signert eksemplar av denne boka. Og i tillegg Dr Munks testamente! Og namnet mitt på heimesida på Samlaget! Truleg for fyrste og siste gongen! Berre sjå her! Forresten, når har dykk tenkt å sende meg boka, Samlaget? Og apropos det, då sit eg altså med ei ekstra bok som eg strengt tatt ikkje treng. Dersom nokon ynskjer seg eit pent brukt eksemplar, berre med nokre få eselørar og nokre utropsteikn i margen, så berre sei i frå!

PS 4 : kanskje eg skal legge ut ei liste over den gamle platesamlinga på bloggen min? Kanskje eg til og med kan skryte av at eg har nokre ”Plater so ingen andre har” (Nei, trur ikkje eg skal gjere det. Det for vere grenser for å dumme seg ut!)

PS 5 : Om boka var underhaldande? Jau då, men altså ikkje for musikkfanatikarar med dårleg blodtrykk!

PS 6 : Kva eg meiner med etiketten "Julelektyre 2008". Ja det var i grunnen eit godt spørsmål!

PS 7 : Om Elvis Presley er med? Giss tre gongar!

PS 8 : Og ho Wenche Myhre? Ha ha haaa. (Og det er alt eg har å seie om den saken!)

Jeg en musikkonsument

Så er endelig Dr. Munks popleksikon av Ragnar Hovland kommet. På denne youtubevideoen viser forfatteren fram av den gamle platesamlinga si for oss. Den gangen det bare var mulig å kjøpe musikk i ett format. (Bortsett fra at begrepet ”format” neppe ble brukt den gangen. )

Her kommer min private historie som populærmusikklytter. (De som ikke tåler kjerringmimring gjør smart i å slutte her!)

Først var det Ønskekonserten på radio. Etter Bojarenes inntogsmars kom barnesangene, så LED vi oss tålmodig gjennom de religiøse sangene og så kom ”slagerne”.
Her noen høydepunkter:
Engedal og Stordal
Jim Reeves
Wenche Myhre
(Nei jeg sa ikke at du MÅTTE klikke på disse linkene).
En gang dristet NRK seg til å spille en Rolling Stones-låt - mener å huske det var Paint it Black- helt på slutten av programmet men de rakk ikke å få med hele låta. (Ha ha ”rakk ikke” du liksom!)
Så kom Ti i skuddet med Vidar Lønn Arnesen. (En programleder vi elsket å hate). Men så kom jo Harald Are Lund og reddet sjela vår.
Og noen ganger var det til og med pop på TV. (Stor stas gitt!) Min største musikkopplevelse noensinne var Hey Joe med Jimi Hendrix på svensk TV. Jeg var 13 år og trodde knapt mine øyne eller ører.

En gang fikk vi en båndopptaker til jul. Åpne bånd, firespors. Jippie! Vi kunne ta opp musikk!
Og seinere fikk vi platespiller. (I mono. ) Det var i 1967, i romjula gikk jeg forventningsfull til Musikkhuset i Mo i Rana og spurte etter Axis: Bold as Love av Jimi Hendrix. Men den hadde de ikke, nei. Hadde ikke hørt om den en gang. Dette var før man visste at det gikk an å stille krav som kunde. Den eneste plata Musikkhuset i Mo i Rana hadde med Supremes var The Supremes sings Rodgers and Hart. (1967). Det var vel ikke akkurat disse sangene jeg helst ville høre av den kjente mowtowngruppa men det var den som var å få.

Som så mange andre på den tida tok jeg meg jobb som pleiemedhjelper på Dikemark i begynnelsen i 70 – åra. Etter første lønning kjøpte ”alle” seg Stereoanlegg. (Med stor S). (Noen kjøpte også leksikon av selgere som hver høst fant et nytt marked av nyansatte som skulle sanke poeng for å komme inn på sosialskolen (gørrpopulært den gangen) eller andre utdanninger). Jeg nøyde meg med Stereoanlegg . Med platespiller, forsterker og to digre høytalere. Var ikke mye plass igjen på hybelen da. Men plass nok til dem som IKKE hadde stereoanlegg og var avhengige av å gå til andre for å høre musikk. (Derimot kan jeg ikke huske at vi gikk rundt til hverandre for å lese leksikon.)

Det var noe eget med en plate. Da stifta senket seg ned mot platerillene og det ble musikk! (Skal jeg ta med at plater fantes i tre størrelser, Singel, EP og LP?) Og det var også noe eget med et LP-omslag. Noen var de reneste kunstverker. Så kom kassettene i slutten av 60 – åra. Rimelig high tec. Men platene kunne de ikke utkonkurrere. De sto sirlig side ved side på platehylla slik Hovland demonstrerer på YouTube mens kassettene gjerne lå og slang i en skuff. Eller en bærepose. Eller i bilen.

Rundt 1980 gikk ungdommen med svære kassettspillere med høyttalere på skuldrene og spilte musikk så det gjallet mellom husveggene. Før walkmannene. CD-ene kom som kjent i 80 – åra og levde i lykkelig sameksistens med kassettene til disse forsvant i løpet av 90 –åra. Og nå kan man som kjent laste ned musikk på nettet og den siste CD-en forsvinner vel snart fra butikkhylla.

Jeg har et problem. (Ikke noe stort, men irriterende nok.)
Rundt 1990 fikk jeg meg en flott støtdempende Sony walkman til bruk på joggeturen. (Den gule typen). Samtidig så forsvant altså sakte men sikkert kassettutvalget i butikkene. På slutten av 1990 fikk jeg en minidiscspiller. O lykke og fryd! Nå kunne jeg jo uten altfor mye plunder ta opp musikk-CD-er! Så da ble jeg blandingsbruker.
En gang i dette århundredet gir min kjære gule Sony sitt siste sukk så da må jeg kjøpe meg en NY kassettwalkman. Da er markedet atskillig begrensa så det trøskeverket jeg måtte gå til innkjøp av nå har mye dårligere kvalitet.

Og til slutt kommer I-poden inn i mitt liv. Jeg fikk en stilig lysegrønn I-pod shuffle av sønnen min til bursdagen. For en fantastisk oppfinnelse! Og samtidig begynner for alvor trøbbelet. For hvem gidder å spenne en tung walkman eller minidisc til drikkebeltet når man harrn fjærlett I-pod? I hvert fall ikke jeg.
Så hva gjør jeg nå med Lou Reed eller the Doors – kassettene? Ingenting er bedre enn Waiting for my man eller LA Women på intervalltreninga, ingen musikk fjærer bedre enn Riders in the Storm eller Albatross (Fleetwood Mac). Skal jeg liksom kjøpe hele musikksamlinga mi på nytt nå da?

Men no lyt eg sleppe bibliotekarstudent (orsak no heiter det vel bibliotekarHØGskulestudent) Ida Lovise til. Kassettespelaren er ingen dauding seier ho! Kloke ord frå ei ungjente på knapt 20. (Sjølv om ho er noko optimistisk her.)

Så var det den der greia med å laste ned musikk – som muligens blir det eneste alternativet i framtida. Smart, effektivt og lite plasskrevende. Men hvor blir det av magien med den håndgripelige plata eller Cd-en? Kunne gutta i boka Beatles av Lars Saabye Christensen ha samlet seg med like stor ærefrykt over en lydfil? Så samles vi rundt PC-en igjen, liksom?

Til slutt over til boka. Ikke et ondt ord om E-boka, og kanskje det nå skal bli en orden på de derre rettighetsgreiene og alt det tekniske rundt. Du trenger heller ikke irritere deg over hoteller med dårlig leselys på senga.

Men nå kommer jeg til poenget : La oss se for oss dette scenariet en dag anno 2050 : Fru Framtid (hvis det fremdeles er slik at det bare er damer som bryr seg om bøker, eller har Les! kamp for guttas lesning endelig blitt kronet med seier / alternativt brutt sammen i kollektiv krampegråt og gitt opp) har samlet seg et betydelig bibliotek med E-bøker. (Sorry den litt lange parentesen! Både klassikere og nyere litteratur har hun i hylla – ha ha hylla du liksom! Så panger altså den gamle lesefjøla hennes. Kanskje den var lysegrønn, fått av sønnen til jul i 2030, ja hva veit jeg, uansett må hun kjøpe ny, nei dessverre frue det finnes ikke lengre spillere (eller lesere?) som tar formatet på de gamle E-bøkene dine, sånn går det når man ikke har vett til å fornye seg i tide, men du kan jo kjøpe dem på nytt, det blir nok dyrt ja og resten kan dere vel tenke dere til sjæl... Grøss, ja!

Nok framtidsdystopier. Jeg gleder meg vilt til å lese Dr. Munks popleksikon! Og den boka finnes i hvert fall på papir. Holder antakelig så lenge jeg lever! Jippie!!!

Jeg fant den! Jeg fant den!

Franskboka mi fra videregående skole!

• Den gangen det het ”Gymnas” må vite.
• På vei til franskkurset i går fant jeg boka jeg har lett etter i over ett år!
• ”Franske lesestykker” av Else og Gunnar Høst.
• Utgave B. (Illustrert utgave). H. Aschehoug co. (W. Nygaard), 1956.
• Alle de antikvariater jeg har spurt!
• Og alle de antikvarer som har rista foraktfullt på hodet. (OK; litt paranoid nå kanskje).
• Men på Frogner Antikvariat i Skovveien 7 hadde de den!
• (Unnskyld fru Antikvarøse! Håper ikke at jeg sprengte trommehinna di. Men jeg ble SÅ glad!)

Og jeg fant dem alle sammen:

• La spésialiste, le philosophe et le prophète av Georges Duhamel.
• Un intellectuel communiste av Jean-Paul Sartre.
• Jofroi de la Massan som elsket ses arbres. (Jean Giono)
• La dernière classe av Alphonse Daudet, om læreren M. Hamel som har sin aller siste time før skolen må stenge, antakelig fordi franskmennene måtte gi fra seg områdene Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) til Preussen. Og avslutter timen med å skrive ”VIVE LA FRANCE” på tavla. ”C’est fini ... alez-vous-en”.
• Og Denise, mannequin de Paris av Marcel Pollitzer. (Kanskje ikke landets største forfatter?) Med deux admirables yeux bleus, un petit nez, une bouche un peu grande og les chevux blonds cendrés. (Som jeg faktisk var oppe i til fransk muntlig i ... ja når det nå var igjen!)
• Ja, jeg kan jo ikke gi meg til å ramse opp hele innholdsfortegnelsen.

Dette var jammen noe annet det enn alle advokatene, journalistene og foretningsfolka i Campus méthode de francais som Le Centre culturel français à Oslo bruker!
Av illustrasjonene: Château de Versailles, Notre Dame de Paris, (sett fra Seinen), le Penseur (Tenkeren), Autorote moderne og Pascals dødsmaske som noen av høydepunktene.

Boka har tilhørt A. M. Gjessing og er mistenkelig pent brukt!

Hva boka (unnskyld boken passer kanskje best i denne sammenhengen) kostet? Hold deg fast! Kr. 50,- (Ja du leser riktig!)
Haha nei, jeg gikk ikke på gymnaset i 1956. Men boka (unnskyld boken) er den samme.

PS:

• Det er et helvete med alle de der aksangene!
• Og fransk er et HELVETES vanskelig språk! (Mais très belle et très claire! )
• En gang SKAL jeg lære dette språket!
• En gang SKAL min kamp bli kronet med seier!
• En gang skal min røst...
• ... og da holder det kanskje.
• På tide å gjøre franskleksa!
• Mais maintenant : au travail!

Og så har man vært på kino igjen

I går så vi Maria Larssons eviga ögonblick av Jan Troell på kino. Filmen baserer seg på boka Att människan levde av Agneta Ulfsäter-Troell, som selv er i slekt med Maria og som det burde framgå av navnet kona til den kjente filmregissøren. Boka baserer seg på flere års intervjuer med i hovedsak Maja, datteren til Maria Larsson. Kan jo også ta med at den svenske forfatteren Niklas Rådström har vært med på å skrive manuset.

Dette er vel kanskje ikke den beste filmen av Jan Troell, og vi har vel sett noen bedre filmer om arbeiderklassen i arbeid og kamp i begynnelsen av det forrige århundre og dessuten ble jeg fryktelig irritert over fargene som var sånn brunlig neddempet. Jålete og nesten litt klaustrofobisk. Filmen var dvelende, kanskje til tider litt treig, men pytt, det er befriende for en gangs skyld å se en film uten ståk og støy.

Det filmen virkelig har fått fram er Maria og hennes samtidiges fascinasjonen av fotografi. Ingen mobilkameraer og photoshops den gangen, nei. Jeg har faktisk selv stått på mørkerom og fått fram sort – hvitt – bilder fra fremkallingsvæska, og den måten fotografen har fått fram akkurat denne prosessen hvor Maria står konsentrert over karet og bildene sakte kommer fram er et høydepunkt verdt hele billetten for å si det litt klisjéaktig. Men det som gjør aller størst inntrykk på meg er når Maria med ærefrykt bøyer seg over kameraet i dyp konsentrasjon før hun trykker på knappen.

En av de sterkeste scenene er da hun ***** en aldri så liten spoiler kanskje?**** fotograferer en død jente slik at moren skal få et minne. Heretter kommer jeg alltid til å tenke på Maria Larsson når jeg tar fram mitt digitale kamera for å knipse, noe jeg jo gjør både titt og ofte. Jeg har prøvd å søke på nettet, men har ikke greid å finne noen bilder tatt av Maria Larsson. Ikke hadde hun noen blogg heller bare for å komme eventuelle muntergjøker i forkjøpet. Vi får bare håpe at noen av bildene er bevart.

Kunne kanskje ha skrevet om skuespillerprestasjonene også, men dette er jo tross alt ingen filmanmeldelse.

Forrige lørdag så jeg denne filmen, om Bader- Meinhof. Filmen går på ingen måte i dybden – har sett bedre filmer før om samme tema – den må vel mer betraktes som en billedbok med levende bilder. Et slags ”Husker du” for oss som har levd en stund. Nå var det jo også flere unge i kinosalen. Lurer litt på hva de forventet seg eller fikk ut av filmen. Burde kanskje ha spurt noen. Filmen fikk i hvert fall fram at det dreide seg om unge med et desperat ønske (om enn med noe mangelfull dømmekraft) om å gjøre noe mot all forjævligseringa!

Rudi Dutschke var også så vidt med i filmen, og jeg ble temmelig overraska over at han deltok i Holger Meins begravelse. Men man må anta at det stemmer. Siden har jo Rudi – som så mange andre ”røde” - tatt avstand fra flere av sine tidligere standpunkter. Og hvem pokker har vel ikke gjort det forresten. Alle har vel vært unge en gang og de som ikke har vært kommer til å bli ha vært.

Litt mer om ”Røde Rudi”
Han har vært i Oslo i hvert fall ved to anledninger

• 12 mars 1968 hvor han holdt et foredrag på Blindern.
• I 1977 (eller 1976?) hvor han holdt et foredrag på Universitetet i sentrum om Berufsverbot. Denne begivenheten fikk jeg med meg og jeg glemmer det aldri. Ikke bare på grunn av hans utstråling (man ble jo ikke akkurat forbausa seg over at akkurat han ble en høyprofilert studentleder) men fordi han sa at ”Sosialismus ist ja auch musikk” da noen fra salen klaget over at Brechtensemblets opptreden ble noe langdryg. Ellers gjorde han et sympatisk inntrykk. Men nå nærmer jeg meg farlig mimrestadiet igjen.

Litt mer om ”Røde Rudi”. 2
Har prøvd å google meg fram til om det var i 1976 eller i 1977 RD var i Oslo men ga opp. Noen som leser denne bloggen som husker det? (Neppe mange. )

Litt mer om ”Røde Rudi”. 3
Folkens! Hold dere fast! I Store Norske Leksikon Den Aller Siste Papirutgaven STÅR DET INGEN TING OM Rudi Dutschke!!

Litt mer om ”Røde Rudi”. 4
Jeg er ganske fornøyd med meg sjæl for at jeg har greid å stave Rudi Dutschke riktig!

PS: hadde jeg hatt tid hadde jeg kanskje starta en ny serie. Nei ikke om manglende leksikonartikler men om film. Men det har jeg ikke. (Tid) . Og når (rettere sagt om) jeg blir ferdig med franskstudiene skal jeg jammen begynne med tysk. Så lærer jeg vel også hvordan man staver ”sosialisme” auf Deutsch.

PS 2: ikke for å skryte men jeg kan alle tyske preposisjoner som styrer dativ, akkusativ og de som styrer både dativ og akkusativ og når og hvorfor.

PS 3 : Nei, nå skal jeg i hvert fall gi meg.

PS 4 : nei, forresten : en ting til : gjett om jeg skal bestille Att människan levde av Agneta Ulfsäter-Troell til meg sjæl til jul! Og da kommer det muligens noen enda noen flere betraktninger om fotografering før og nå.

Kunsten å være inder

Iqbal og den svarte Pierrot av den dansk – indiske forfatteren Manu Sareen er en trivelig stemningsrapport fra Nørrebro. Hvor forfatteren selv har bodd. I fokus en indisk familie, faren en litt komisk figur skildret med overbærenhet og glimt i øye, en litt gammeldags patriarkalsk type som helst ser sin datter tvangs... – unnskyld bortgiftet til en passende ung mann.

Jegpersonen er ”en annengenerasjons-innvandrergutt med ikke-dansk etnisk bakgrunn”, altså sønnen i familien, en stor del av handlingen går ut på at familien drar på campingferie ”for å vise danskene at de er i stand til å dra på campingferie i Danmark” men far har jo litt spesielle oppfatninger om denne nordiske ferieformen. Vi ler med familien og ikke av. Og selvfølgelig har forfatteren også noe på hjertet uten at det blir påtrengende. Og - i tilfelle noen lurer - overføringsverdi til norske forhold.

Gidder ikke å ramse opp noe persongalleri denne gangen men det er mange gode typer og morsomme replikker og situasjoner. Fra alle nasjonaliteter. Handlingen er ellevill, kanskje litt over styr til tider, og – sikkert tilsiktet – helt på sida av det realistiske. Slik kan den minne en god del om Bertrand-serien til landsmannen Bjarne Reuter fra slutten av 70 – åra, men når kanskje ikke helt opp. Det skal da også en del til. Onkelen Rafig , som fikser og trikser på grensa og vel så det av det lovlige kan jo også minne en del om den halvkriminelle onkelen til Anders og brødrene i Reuters serie.

Apropos Bjarne Reuter, den siste boka av denne forfatteren som er oversatt til norsk er ”røverromanen” Prins Faisals Ring, en fantastisk eventyrbok. (På dansk i 2000) Siden har han skrevet 9 bøker til. En av de beste bøkene er muligens den triologien som begynner med Busters verden. Den skal jeg jammen lese på nytt en dag. Serien er også filmet og det samme er Guttene fra Sankt Petri. En fantastisk god film.

Tilbake til Manu Sareen. Han er en engasjert politiker på venstresida , noe denne hjemmesida skulle vise. Det finnes forresten enda en bok om vår venn Iqbal og vi får håpe at vi også den blir oversatt. Og så kan vi jo bare sitte her på Bjerget og vente på den norske ”barne og ungdomsinnvandrerromanen”. Den kommer nok.

Til slutt en youtube-video igjen som viser hvem jeg har stjålet headingen av.

PS :
Si meg Gyldendal, denne web-sida deres er et helvete å søke på. Eller har dere ennå ikke lagt ut denne boka på websida?

PS 2: Aporops Nørrebro ... NB: de som er lei av all mimringa på denne bloggen kan egentlig slutte å lese her , men i 1977 bodde jeg en uke på Titan Sleep in i Tagensvej. (Antakelig nedlagt nå). Ikke langt unna var Den sorte firkant, antakelig revet nå. Jeg var på Kvinnefestival i Fælledparken hvor jeg blant annet hørte den fantastiske Lone Kellermand for første gang. Her et youtubeklipp fra 1982, ser ut som det har vært et reportoirskifte på disse fem åra. Kanskje ikke dansk musikk på sitt aller beste, men sjarmerende nok. Dessverre fant jeg ingen youtube-klipp av den fantastiske teaterrockegruppa Jomfru Ane. Får vel trøste meg med den gamle vinylplata mi.

PS 3 :Det var forresten en Kvinnefestival i Norge også i 1979 (på Kalvøya) men den husker jeg ingen ting fra. Bortsett fra at Savage Rose opptrådte. DETTE er dansk musikk på sitt beste. Den beste nordiske rockegruppa noensinne! Regner med at de blant annet framførte den fantastiske "Solen var også din". Dessverre ikke lagt ut på YouTube.

Et aller siste PS : Danskene var forbilledlige på sleep ins i 70 - åra! Ingen sak å være fattig turist i Danmark den gangen! HVIS noen skulle skrive en bok om sleep ins i København i de hine hårde dage : jeg har noen bilder. I sort hvitt. Men det er det sikkert andre som har også!

Og enda et PS: Fy søren! Nå kom jeg til å tenke på den festen ETTER festivalen i Fælledparken! Det var en morsom fest. For å si det mildt. Kan vel bare konkludere med at Danmark ikke lengre er hva det var og det kan man vel si om det meste. Og med denne kryptiske meldingen er kanskje det smarteste jeg kan gjøre nå å trøkke på "PUBLISER INNLEGG" før jeg blir tvangsinnlagt på gamlehjemmet. Som sagt så gjort!

Et selsomt skuespill

Og så har man hatt lokale lønnsforhandlinger igjen! Og så gjør vi så når vi gjør oss lekre for ledelsen. Og tjo og hei jeg burde ha flere lønnstrinn en deg fordi jeg er så kjekk og grei! Og ansvar og ansvar og konkurransedyktig og konkurransedyktig og samarbeidsvillig og samarbeidsvillig og påskjønning og påskjønning og nye arbeidsoppgaver (og uups kanskje ikke nye nok, nei, for andre gjør jo en viktigere jobb en deg) og løfte og løfte og bla bla bla trallalala! Og hurra hurra vi øker potten fordi det går så bra så bra og alle er glade og hei og hurra men dessverre jenta mi og dessverre gutten min det ER jo noen som fortjener lønna si bedre enn deg! Og blablabla og kra kra kra! Og alle var enige om at resultatet ble bra og noen var enigere enn andre og alle var glade hurra hurra! Kanskje bortsett fra de som ikke får noenting. Kanskje er det din tur neste gang eller i hvert fall i ditt neste liv! Eller i himmelen halleluja!! Tra lalla laaa!

”En kaotisk og tragisk barndom”

De som er med:

• Suzanne, 17 år, svært vakker, uten egen vilje, tar det meste som det kommer, også hva angår menn.

  - Du vill ha fulgt med hvem som helst?
  - Hvem som helst, ja jeg tror det

• Broren Joseph, tre år eldre, en hard nøtt, og
• deres mor, fullstendig gæren, sta og – det skal hun ha – med pågangsmot til tusen, blant annet prøver hun å bygge demning mot havet, men prosjektet går til helvete. ”En kvinne som selve håpet hadde gjort desperat”. Forholdet mellom barn og mor er nært men ikke helt sundt.
• Herr Jo, rik som bare faen, helt forgapt i Suzanne, noe som gir moren visse forhåpninger. Men særlig pen er han ikke, heller ikke spesielt intelligent. ”Man må være i vår situasjon for at en mor skal gi sin datter til en slik mann”.
• Carmen, med et godt hjerte, datter til en tidligere prostituert,
• Fattige vietnamesiske bønder,
• Med flere.

Tid og sted : Vietnam i 50 åra den gangen landet var en fransk koloni. Boka skildrer et samfunn med store sosiale forskjeller i den hvite befolkningen og de innfødte er selvfølgelig helt på bunnen i ”dette enorme horehuset som kalles koloni”.

Dette er den første boka jeg har lest av Marguerite Duras - som kanskje er mest kjent for ”Elskeren” her til lands - og er noe av det mest intense jeg har lest på lenge. Boka heter ”Demning mot stillehavet” og kom ut første gang i 1950. Fire år etter trakk franskmennene seg ut av Vietnam og seinere ble det jo som kjent enda verre for det prøvede vietnamesiske folket.

Til slutt litt musikk:
For oss som har levd en stund er dette den ultimate vietnamsangen. Og dette er den sangen vi elsket å hate. (Anbefales ikke for folk over 50 med dårlig blodtrykk. Bortsett fra dem som da støtta USA’s krigføring i Vietnam). (Jasså du kunne ikke la være, kom ikke å si at du ikke ble advart! ) Vi smeller til med en låt til vi, nemlig Star Spangled Banner med Jimi Hendrix. Introdusert av selveste Little Richard. Og da får det vel holde med mimring før jeg blir kjørt rett inn på gamlehjemmet.

Eller for resten; helt til slutt et dikt av Harald Sverdrup.
Ky og vakre madame Ky

Ky og vakre madame Ky
lever på en rosensky,
Ho Chi Minh
farlig vind.

(Fra Farlig vind, Aschehoug 1969)
(Harald Svedrup døde i 1992. Er stygt redd for at han ikke blir lest av så mange i dag, og det er i tilfelle synd og skam. Men det kan man vel si om all lyrikk).

Etter at jeg hadde gjort meg ferdig med 50 tallets Vietnam gikk ferden videre til Island. Mer kommer...

En Göteborgforfatter på reise i Norge anno 1971

Som det ble gjort et visst nummer av i den forrige bloggposten har jeg nettopp lånt (og nå lest) Færdaminnen; bland norska diktare, fiskare och bönder av Claes Hylinger.

Svenskene kaller boka en minor classic og har gitt ut boka på nytt. (Ganske rørende at de utgir en bok om den norske Profilkretsen i begynnelsen av 70-åra!) Men det er jo unektelig noe eget med et bibliotekeksemplar av førsteutgaven fra 1973. Deichman : hold meg underretta hvis boka går på loppis. Men dere vil vel beholde de to eksemplarene dere har og det holder jeg med dere i! Ser for resten ikke ut som at boka er så veldig mye lest bortsett fra noen små eselører. (Ikke meg!)

De som er med

• Vår venn "resenären"
• Tor Obrestad (som forfatteren møter både på Grorud og siden på Jæren), de vil gjerne ta en joggetur sammen men først er det den ene så den andre som er litt förkyld,
• Kjell Heggelund og
• Jan Erik Vold, som forfatteren treffer i Oslo men også i Haugesund blant annet,
• Olav H. Hauge, som forfatteren besøker i Ulvik,
• Arild Nyquist som forfatteren besøker i Stamsund,
• Magnar Mikkelsen i Vadsø og
• Einar Økland på Vestlandet, dessuten
• flere bønder, fiskere og andre som han treffer på Hurtigruta hvor han bor i en firemannslugar. Her konsumeres den klassiske drikken hvit rom og coca-cola.

  ”Storleken på groggarna öker ju längre mot norr man kommer, det är en lag som gäller både i Norge och Sverige”.

Når det gjelder forfatterne lever alle fremdeles bortsett fra Arild Nyquist Og Olav H. Hauge.

Handlinga starter 17 mai om morgenen i Oslo hvor han vekkes av lyder som gir ham assosiasjoner til krig. Siden tar han seg en øl på Karl Johan og skriver et (av flere) dikt. Første verset her. (I boka er jo også dikt av de omtalte lyrikerne). Så går ferden fra Vestbanen (nå nedlagt) på ”den berömda Bergensbanen” vestover, han er innom Bergen hvor han opplever et såkalt Buekorps

”jag begrep ingenting men tyckte det hela var minst sagt en sorglig syn”

deretter med Hurtigruta nordover. Han synes at alle ”flickorna” i Ålesund er vakre, antakelig på grunn av all fisken de spiser, og at de ”talade en charmerande dialekt”.

”Även den övriga befolkningen i Ålesund verkade godmodig och vänlig, utenom bokhandelsbiträdena som uppträdde förvirrat och hade dåligt reda på sig”.

Vår venn tar også en tur innom Vise og lyrikkfestivalen i Haugesund hvor han selv leser dikt.
Resten får du lese sjæl, noe jeg absolutt anbefaler! Handlinga er fra 1971, året etter at Arild Nyqvist ga ut Dexter & Dodater

OBS! OBS! ADVARSEL! HER KOMMER ET AVSNITT MED HØY MIMREFAKTOR!!!
Dette er snadder for oss som var unge den gangen og unge har jo alle vært en gang, og de som ikke har vært kommer til å ha vært i hvert fall etter at de har blitt...

• Den gangen Vise- og lyrikkbølgen herjet vårt land. I 80-åra var parolen skyt alle koselige visesangere, men det var altså i 80-åra, vi leste lyrikk så det sto etter eller hørte på andre som leste sine dikt, for eksempel Jan Erik Vold eller denne karen som ofte opptrådde sammen med denne,
• Det var kamp mot EEC og dyrtid,
• Kamp mot utbygging av Vøringsfossen og andre vassdrag,
• ”oljeeventyret” sto for døra, flere var jo skeptiske og det kan man jo si de kunne ha god grunn til,
• målrørsla (bak i boka er det ordforklaringer på flere nynorske ord, litt pussig siden nynorsk ikke er mer ulikt svensk enn bokmål),
• ellers overnatter vår venn på Agder folkehøgskole den gangen de holdt til på den gamle militærforlegningen på Møvik, og møtte rektoren, Dagfinn og det er litt morsomt siden jeg selv gikk på Agder folkehøgskole første året skolen hadde fått nye bygninger i Søgne. Det var i 1973.
• Hurtigruta er heller ikke den samme lengre.

MIMRING SLUTT!

I min forrige bloggpost gjorde jeg jo også et lite nummer av Deweynummeret. Det er nok mer korrekt å sette boka på 839.7 slik det er har gjort på dette biblioteket. (Altså under undergruppa for litteratur for uinnvidde). Ellers er det jo ikke så mange biblioteker i Norge som har Färdaminnen av Claes Hylinger i det hele tatt. (Thank God for fjernlån!).

De fleste bibliotek som HAR boka har brukt samme deweynummer som Deichman. Stavanger har satt boka på 948.1 som er nummeret for Norge – historie. Ikke helt dekkende det heller.

PS : Ad undertittelen ”bland norska diktare, fiskare och bönder”. Denne undertittelen står bare på omslaget så hvis du får en granitolutgave uten at omslaget er tatt med forrest i boka begynner du vel å lure. Omslaget har en tegning av akkurat Olav. H. Hauge i kjente omgivelser. Det kommer ikke fram hvem som har laget tegningen og signaturen er uleselig.

PS 2: Litt tilbake til lyrikken. Hva skal vi gjøre for å få folk til å lese lyrikk igjen? Hvorfor leser man ikke lyrikk i dag? Er tida for heseblesende i forhold til for rundt 40 år siden? For mye underholdning og annen dritt som forstyrrer? Dataspill og internett og youtube og dusteserier på DVD og annet åndelig forfall?

I kan ikke slå os i hjel

I har slået med knipler
I har truet med våben
I har prøvet at stoppe
Jeres egne børns råben
I kan komme med hjelme
og hule paragraffer
Men I burde snart ku’ indse
At det’ jer selv I straffer

I kan ikke slå os ihjel
I kan ikke slå os ihjel
I kan ikke slå os ihjel
Vi er en del af jer selv

Bøker til folket under nyliberalismen

Kultur är framför allt föda och språngbräda för själen - men bidrar också till högre ekonomisk tillväxt i samhället

I dag åpner vi med slagordet til den svenske kulturministeren. Som kommer fra dette partiet. (Advarsel : linken KAN forårsake elendig humør. Digitale spyposer er ennå ikke oppfunnet!)

Nå vil det svenske Kulturdepartementet kutte ned på støtten til dette viktige tiltaket, noe som også bekymrer svenske forfattere. Den "svenska høgern" synes ikke at Bok för alla som har eksistert i 30 år gir nok ”føde og springbrett”.

Idéen med Bok för alla var at bøkene skulle være billige og tilgjengelige. De skulle selges ikke bare i bokhandelen men også i kjosken, butikken og bensinstasjonen.

I starten kostet bøkene fem kroner (”femkronorsboken”) men det er jo heller ingenting å si på dagens priser; Mesteren og Margarita for SEK 30 kr (eller 26.42 norske kroner etter dagens valuta), Torgny Lindgren til SEK 26 og Orhan Pamuk til SEK 30.

Inspirert av Bok för alla fulgte andre forlag etter, først Månpocket som i dag tilbyr Paul Auster for 38 kr. Ingen upris det heller.

Men hvis den svenske høyreregjeringen får det som de vil er altså Bok för alla snart historie. Dagens parole:
Krossa högern! Leve Bok för alla!

PS: Nei det veit jo jeg også at man kan låne bøker på biblioteket! Men jammen kan det koste hvis ikke bøkene blir levert tidsnok. Dessuten er antall filialer redusert; Deichman har for eksempel mistet flere filialer alle utlånsstasjonene og bokbuss.

PS 2: I 70-åra var det bøker ut til folket som var parolen. Nå er den ”Fy deg hvis du somler bort en bok og jammen skal du betale for det!”

PS 3: I 1976 ble Bok för alla etablert og denne gruppa oppløst. Uten at de to begivenheter har noen forbindelse.

PS: jeg er imponert over blogspot. Alle etikettene ble først skrevet i word og så "pastet" jeg hele dritten i labelsfeldtet! På en annen side : det skulle jo bare mangle...