Ung i USA, ung på bøgda og ung uten papirer

Bokhøsten er i gang så det suser og Fru Frisvold har for lengst kastet seg over barne- og ungdomsbøkene etter en ( i hvert fall synes hun det selv) velfortjent leseakkurathvajegvilogihvertfallikkeenenestebarneogungdomsbokferie. Innimellom all fantasy med eller uten huldre og troll og dystopier eller apokalypser eller kall det hva søren du vil kommer det ( heldigvis og takk og pris) også bøker om det ( mer eller mindre ) virkelige livet.

AS YOU LIKE IT

Først en oversatt bok. Cappelen Damm har virkelig bestemt seg for å satse på den amerikanske forfatteren Gayle Forman. Bare en dag er hennes 4 bok på norsk, og som ikke det er nok er en fortsettelse planlagt litt seinere til høsten. Uansett hvor triste ting denne forfatteren skriver om, det være seg ung jente som svever mellom liv og død eller jenter på forbedringsanstalt, er feelgoodfaktoren hjertelig tilstede.

Vi møter Allyson, 18, flink og kontrollert, sliter med foreldrenes – spesielt morens – kontrollbehov og store ambisjoner på hennes vegner. På en arrangert rundreise i Europa sammen med blant andre bestevenninnen, møter hun den to år eldre Willem – pen ( og ikke uten en viss rundbrennerfaktor, det skal sies) og talentfull fra Nederland. Dessuten med en noe gåtefull fortid. Han får fram den litt mer opprørske delen av Allyson, og overtaler henne til å bli med på en halsoverhodettur til Paris. Etter en heftig dag – og natt - ****SPOILER*** forsvinner han. Hvorfor?

Vi møter igjen Allyson ett år seinere, nå på college, og ganske utilpass. Moren styrer fremdeles livet hennes men så kommer vendepunktet uten å komme nærmere inn på hva slags her. Hun bestemmer seg blant annet for å prøve å finne igjen Willem, og etter 380 sider kommer hun fram til at ****SPOILER*** å ”være er ikke det viktigste, men hvordan”. En velskrevt finnesegsjælhistorie the american way altså. Regner med at denne kan finne sine lesere. Persongalleriet er rikholdig og variert. Shakespeares skuespill spiller også en rolle i boka, og disse får vår heltinne til å trekke paralleller til sitt eget liv.

Muligens av de mindre vesentlige ting men den boka av Milan Kundera som kom ut på norsk i begynnelsen av 80 – tallet ( og som sanket lange ventelister på bibliotekene) heter ikke Livets uutholdelige letthet, men Tilværelsens uutholdelige letthet. (Aventura 1984.)

PLEASE RELEASE ME, LET ME GO

Mens Gayle Forman breier seg utover nærmere 400 sider, klarer Linn T Sunne seg med noe over hundre for å fortelle en historie. I Alt du kan ønske deg handler det om å få mot til å bryte opp et forhold, noe som ikke er så enkelt.

Som vanlig for denne forfatteren er ordvalget kresent og mye å finne mellom linjene. Hun bruker ikke mange ordene for å slå an en stemning. Og under lurer en uro, leseren får flere forvarsler før sannheten kommer fram.

Allerede første kapittel skjønner vi at noe er gæernt.

”Eg kjem inn i klasserommet og kjenner blikka”.

Og så kommer historien som forklarer hva som forårsaker dette.

Vi møter Siri, som går i andre videregående, kjæreste med Jens som er forballtalent, ett år eldre. Det viser seg at Jens lider av harde tvangsnevroser. Siri er ikke lengre forelsket i Jens, og vil helst avslutte forholdet. Det som kompliserer er at Jens har disse problemene. Han trenger jo Siri.

Dessuten har altså Siri har et forhold på si. Som Allyson har også Siri et anstrengt forhold til sine foreldre. Familien til Jens , som har en litt mer avslappet stil, blir et fristed for henne. Det er mye som står på spill.

Og så skjer katastrofen.

Uten å røpe for mye: boka har en optimistisk slutt.

I PITY THE POOR IMIGRANT, WHO WISHES HE WOULD’VE STAYED HOME

Simon Stranger har også kommet ut med bok i høst; den tredje og etter min forstand beste boka om Emilie. I De som ikke finnes møter hun igjen Samuel fra den første boka i serien. Da hadde Samuel flyktet i båt fra Ghana for å finne en bedre framtid. I denne boka møter han plutselig opp utenfor rekkehuset i Bærum med en lapp med adressen til Emilie i hånda. Og hva gjør Emilie da? Emilies ubehag over situasjonen er troverdig skildret.

Først og fremst får vi vite hva Samuel har opplevd siden sist og om hans liv i Norge.

Simon Stranger skal ha kred for å gi de papirløse en stemme i ungdomslitteraturen. Uten å røpe for mye : i motsetning til de to andre bøkene i denne bloggposten : denne boka har ingen happy ending. (Hvordan nå det skulle ha latt seg gjøre i en bok som handler om unge økonomiske flyktninger i Norge i dag.)

Dette er en viktig og velskrevet bok som også fortjener labelen Elis favoritter 2014. 

Fjortiser

FJORTIS 1
Så to bøker som begge har fjortisjenter i hovedrollen. La oss begynne med Lille Ekorn av Linn T. Sunne. Meeeennnn – i ALLE dager, da! Denne gangen skriver Linn T Sunne på bokmål! Akkurat som Eva Jensen som jeg nettopp har blogget om har også Linn T. Sunne skifta målføre siden sist. OG forlag. Det var da voldsomt så pop bokmål har blitt blant nynorskforfattarene då!

Aurora er en usedvanlig talentfull håndballspiller og treneren, Gaute, gir henne ekstra mye oppmerksomhet. Og begynner å sende henne statig flere sms-er av den typen en trener ikke burde sende til en fjortenåring. SMS-er som får den voksne leseren til å grøsse og bare vil gå inn i handlinga og ta for seg denne umodne mannslingen. I starten blir Aurora smigret over all oppmerksomheten . Kan vel røpe såpass at det denne gangen ender slik det burde. Et viktig tema som tas opp altså, kan faktisk ikke huske at overgrep fra trenere har vært skrevet om i noen ungdomsbok før, og som vanlig for denne forfatteren er det behandlet på sobert vis.

Replikkene sitter som et skudd, vennskapet med bestevenninna Josefine er skildret med varme, og personene er troverdige. Her er ingen unødvendige utbroderinger men rett på sak.

FJORTIS 2
Charlotte Glaser Munch har også skrevet en bok om ei ung jente som blir besatt av en eldre mann. (Altså eldre i betydning alt for gammel for en tenåringsjente men det skjønte dere vel. ) Akkurat som Sunnes bok er også dette en jegfortelling. Boka heter Alt jeg vil er å kysse deg. 

Sara har flyttet fra Tromsø til Asker og er ikke fornøyd med situasjonen. (Ingen ting å si på det, hvem flytter frivillig fra Tromsø til Asker liksom, men nå sporer jeg muligens litt av. ) Hun savner sin bestevenninne og gjør vel ærlig talt heller ikke så mye for å få nye venner. I Tromsø var hun en aktiv streetdancer men heller ikke dette vil hun ta opp igjen i Asker. Flyttinga gikk veldig fort for seg, og hvorfor hastet det så mye for foreldrene mon tro? Dette avsløres etter hvert uten at JEG trenger gjøre det her.

Det eneste lyspunktet er å være barnevakt for lille Ivar på ett og et halvt år. Ivars mor, Mia, får stor betydning for Sara, nærmest som en storesøster. Men Mia forlater familien for en annen mann og Sara føler seg sveket. Mia og mannen, Adam, har delt foreldrerett, så Sara fortsetter å være barnevakt når ungen er hos faren. Etter hvert blir hun ganske betatt av Adam, som ****MULIGENS SPOILER**** altså går over streken.

Som i Sunnes bok er Saras følelser og handlinger troverdige slik man kan forvente seg av fjortenåringer. Regner også med at boka vil slå an i målgruppa, forfatteren skriver godt om unges hverdag. Ellers har Glaser Munch med all sannsynlighet skildret verdenslitteraturens til nå aller raskest gjennomførte IKEA-besøk, i løpet av ”minuttet” klarte far og datter å kjøpe seng, sofa og hylle. OG betale og bestille levering. Hva er forresten en svensk sjokoladebolle? (Det må jeg teste ut neste gang jeg er på dette helvetet på jord!)

Litt pussig: – eller kanskje ikke – i begge bøkene er blogging et tema. Moren til Aurora er interiørblogger, mens Sara blogger som om hun var en småbarnsmor (!). To gode bøker om ( og med all sannsynlighet også mest for) unge jenter, altså. Hvis jeg skal tippe hvilken av bøkene som kan bli nominert til Brageprisen etc etc holder jeg en knapp på Sunnes. Og som alle sikkert veit: i år er det ungdomsboka som er Brages spesialpris. Kan nesten ikke vente på nominasjonene! Gjett om jeg skal sitte på Twitter denne gangen også! 

EDIT en lørdags morgen: Linn T. Sunne er jo faktisk vært blandingsbruker av norske målføre i flere år.  Noe jeg burde ha husket. Nok et tegn på min presenile tilstand. Derimot skriver Charlotte Glaser Munch - i hvert fall til nå - kun på riksmål og har til og med mottatt Riksmålsforbundets barne- og ungdomspris.  Det er godt at noe er konstant her i verden.

Bøgda - igjen

Flere av Samlagets bøker handler – kanskje ikke helt overraskende – om bygdelivet. (Selv om det knapt er et sted lengre hvor nynorsk brukes på skolen, bortsett i dalstroka bortafor nowhere.) Og på bøgda er det mye trist og leit, gitt! I Saiko av Linn T. Sunne ønsker Ella og venninnene hennes å bare komme seg bort. Fritida går med til festing ( kanskje ikke helt ulikt byen) og bilkjøring. Ikke ukjent for mange er ”råning” en yndet beskjeftigelse i bygdenoreg.

Ella, 15 år, er forelsket i Simon, men så kommer altså Steinar, også kalt Saiko. ( Psyko you know). Han presser .... vent litt forresten ... før jeg fortsetter kan jeg jo like godt legge ut en ****SPOILERVARSEL*** allerede nå , for jeg kommer til å avsløre en del poenger. Så for noen er det kanskje like greit å slutte å lese mer her. Tilbake til Steinar, han er 23 år gammel, og har et kompromitterende bilde av Ella på mobilen. Dette bruker han til å presse henne til å sitte på i bilen hans når det passer ham, det vil si flere kvelder i uka. Til gjengjeld lover han å ikke røre henne. Linn T. Sunne skriver godt og det er en nerve og uro mellom linjene. Hva er det egentlig med denne Steinar/ Saiko? Han har en god del mindre sympatiske trekk og store kontrollbehov.

Så viser det seg til slutt – legger for sikkerhets skyld ut en nok en ****SPOILERVARSEL*** , for nå er det virkelig alvor – at han er homofil! Og for å holde dette faktum skjult er han altså villig til å kjøre rundt med en 8 år yngre tenåringsjente og noen ganger i tillegg hennes fnisende venninner som et slags alibi!? ER dette særlig realistisk? Og ER homofobien virkelig SÅ sterk i bygdene nå til dags?

Denne boka gir meg assosiasjoner til hvordan homofile ble framstilt i litteraturen ”føritida”; enten som busemenn eller som en personlig tragedie. (Jeg leste for eksempel Blues av Karin Bang da den kom ut. (Cappelen 1968). ( Den gangen fantes det som kjent ikke ungdomsbøker). Hovedpersonen ( ei ung jente) var kjæreste med en ulykkelig ung mann som til slutt måtte innse det tragiske faktum at han var homofil, eller homoseksuell som det fremdeles het den gangen.)

Tilbake til Saiko; det refereres også til bygdas eneste åpne homse; Homo-Hansen. ”Han bur aleine i ei rønne av eit murhus og ser ut som ein frosk, kommunenes offisielle homo. Ingen er saman med han, alle ler av han”. s 90. Her kommer enda en klisjé: ”Når eg først skal kjenne ein homo, kunne det gjerne ha vore ein slik eg ser på tv, ein som kunne hjelpe meg med hår og klede, ei kul guttevenninne.” s 91

Nei, kan vi ikke snart få en ungdomsbok med homofile i ledende roller igjen, hvor "legningen" ikke problematiseres. Her er det langt mellom høydepunktene!

PS: ad emneordet ”homselitteratur”. Denne boka kommer jo strengt tatt ikke under denne kategorien, men for å samle alt jeg har skrevet om homofile i litteraturen legger jeg det inn.

Og så har jeg lest noen bøker igjen

Og i dag skal vi snakke om tre bøker for de minste eller rettere sagt de mellomste, nei jeg mener de mellom de minste og de mellomste barna. For de i alderen ... nei herregud, glem det!

Først Mystiske gjester; Sommervik 1. Det skulle vel mer enn antyde at dette er første bok i en serie. Boka er skrevet av Linn T Sunne. Boka er rett og slett morsom og småtrivelig med et koselig persongalleri, i fokus tre unger på 10 år. Et alvorlig og aktuelt tema, SPOILER ****asylsøkerbarn som er alene*** er også tatt med uten at det blir for "heavy", hva jeg nå mente med det.

Og så har Rune Belsvik skrevet sin andre bok om Jolver, og den heter rett og slett Forteljingar om Jolver. Han Jolver har ikkje forlatt sølepytten sin enno, men freistar så godt han kan å frigjere seg. Boka handlar - mellom anna - om forholda mellom barn og foreldra deira, og på den eine sida om vilja og på den andre sida angsten for å slippe taket. Mor hans Jolver gjer sikkert ikkje alltid dei riktige tinga, men som vaksen kan ein no og forstå mora nokre gonger sjølv om kanskje eg ikkje ville ha ... nei drit no i det. Det er ikkje så lett å vere foreldre heller. Men sjølvsagt er forfattarens sympati hos han Jolver. Ei av forteljingane handlar om vissheita om at tida går, Jolver forandrar seg heile tida anten han no vil eller ikkje. Boka handlar og om eit så trivielt tema som syskensjalusi, sidan Jolver har ein veslebror. Men ikkje mange handsamar dette temaet slik han Belsvik gjer. Det er ikkje så lett å vere den eldste , berre så dykk veit det. Språket et svært enkelt, men det er mykje å finne dersom ein går inn i teksten. Og det vil eg tilrå alle å gjere. Det er ikkje så mykje action i denne boka akkurat. Ei bok som byrjar med at ”Jolver står ved sølepytten”!? Er dette ei bok ungane vil lese av seg sjølve? Kanskje ei bok å lese saman.

Til slutt boka Mor og far i himmelen. Forfattaren er Alf Kjetil Walgermo. (Vonar eg har greidd å stave namnet rett, no då!) Dette var ein heilt ny forfattar for meg, eg får forsvare meg med at den fyrste barneboka han skreiv var ei biletbok, og som dykk veit er ikkje bilete det vi jobbar mest med på NLB.

Fyrste avsnittet er slik:

”Gud! I dag gjekk eg på skulen igjen. Det var rart å gå på skulen igjen. Alle var så rare. Så stille. Gutane såg ned i pulten. Jentene såg på kvarandre. Eg visste ikkje kva eg skulle seie. I friminutta hoppa vi paradis utan å krangle eller le. ” s 5

Begge foreldra er nett drepne i ei trafikkulykke, og hovudpersonen, ei jente ca 8 - 9 år (?), bur no hos besteforeldra, og det er snart jul. Altså, folkens dette er berre så dritbra gjort! Dykk kan no tenke dykk sjølve, dette kunne jo ha enda i den mest sentimentale gørra som tenkast mogleg! Men med små virkemidlar (hmmmm ER dette eit godt nynorsk ord mon tro) får forfattaren fram allverdas kjensler. Tenk dykk korleis dei må ha det! Dei skal feire jul for fyrste gongen berre dei tre – og utan mora og faren! Og dei lyt freiste å lage ei så god jul som mogleg.

Forfattaren fortel gjennom denne vesle jenta om uroa og usikkerheiten hos folk rundt henne, dei andre ungane og dei andre vaksne, som lærarinna til dømes. Som og er redd for å seie noko gale. Boka har og humor: jenta skal spele Maria i juleskodespelet i kyrkja, og så mistar ho jesubarnet:

”Eg stryk han forsiktig over hovudet. Det gjekk visst bra, seier eg forfjamsa. Ha, ha! Jesus lever, flirer storebroren til Siri på tredje benk, før nokre av dei vaksne ser strengt på han.” S 56

Og apropos Gud og Jesus. Der er svært sjeldan i dag å finne så mykje om Gud, Jesus og englar (nei forresten, gløym det med englane, dei har no mest vorte topp moderne i barne- og ungdomslitteraturen) i ei barnebok i det litterære ikkje- kristelege kringslaupet. Jenta veks opp i eit religiøst miljø, eller kristeleg heiter det kanskje, kyrka er ein naturleg del av tilværa deira og jenta snakkar mykje med Gud. Ho har mange spørsmål å stille han om dette med foreldra. Men dette er ikkje forkynning! Det er ikkje påtrengande. Sjølv ikkje for ein heidning som meg!

Eg må og seie litt om utstyret på boka. Dette er berre så delikat. Illustrasjonane til Øyvind Torseter er verkeleg fantastiske og kler teksten som det heiter! Orsak klisjeen!

PS: Hedning heiter heidning på nynorsk. Dette i følgje stavekontrollen. Då lærde eg noko nytt i dag og.

PS 2: Nokre gonger lurer jeg på om jeg skal fortsette å skrive på nynorsk når jeg skriver om nynorske bøker, jeg må innrømme at det ikke faller helt naturlig for meg. Kanskje noen også tror at jeg parodierer. Altså det gjør jeg ikke! Dette har jeg skrevet om før men gidder ikke å dra fram akkurat denne bloggposten igjen!

PS 3: Etiketten mulig Litteraturprisvinner 2009? Gjett!

PS 4: Boka (Walgermos) får meg til å tenke på debutboka til Harald Rosenløw Eeg, Glasskår. Handlinga her var også fra et kristelig miljø uten å lage noe tema av det.

PS 5: denne bloggposten er skrevet på en MacBook og nå er det like før jeg "går av" i ryggen! Så les denne bloggposten med andakt. Men nå skal jeg fortsette å lese denne håpløse boka.

Og så har ein lese nokre nynorske bøker att

Nærare bestemt tre bøker om jenter. Og den eine med meir dritlekker design enn den andre.
Og då kan eg jo byrja med Om drittesekkar på tre måtar av Eva Jensen. Dette er noveller som mellom anna handlar om kjærleik (kjærleik i ei ungdomsbok, bombe eller kva!) , om å flytte heimanfrå som ung og byrja eit nytt liv på ein ny stad og om å stå på sitt og å seie i frå. Eller som det står i reklamen : det er ”mogleg å endre seg, eller å endre ting rundt seg”. Ei bok om sterke jenter altså. Det ser ut som at forfattaren tok seg ei pause på nokre år før denne. Og kvifor skal no forfattarane skrive ei ny bok kvart einaste år, då? Boka er så god at hadde eg hatt tid hadde eg lese ho ein gong til. Det er jo ikkje lange boka heller så kanskje eg gjer det. Eg hadde heller ikkje vorte forundra om denne boka hadde verte nominert til den der prisen dykk veit. Så labelen ”mulig barne- og ungdomsprisvinner” gjeld denne boka.

Men Blå Blondie av Linn T Sunne er no heller ikkje nokon dårleg bok. Den handlar om mellom anna heimeåleinefestar, venninner, drikking, kjærleik og om dødssjuke systrar. Altså dei vanlege ungdomsgreiene. Dette er ei lettlestbok i Kometserien, kor bøkene vert delt inn etter eit sinnrikt system. Bøkene for dei yngste (7 – 8 ) er gule, så kjem dei grøne, så dei oransje og ungdomskometane ser ut til å vere blåe. Kva desse fargane symboliserer er ikkje så lett å gjette seg til, kunne kanskje tru at grøn hadde passa best for dei aller yngste grønskollingane men gult er jo og kult.

Og så har eg lese Alle har eit sultent hjerte av Bjørn Sortland. Dette er det ein kallar ein ”Road movie” eller kanskje det kallast ”roadroman” – eller ”road novel”? Eller vegroman kan ein kanskje skrive. Eg trur vi går for den i dag, eg. Vegroman. Eg – personen, Ina, 16 år er gravid og sit på med barnefaren, Erik, over fjellet (Hardangervidda?) til Oslo der ho vonar å få støtte hos ei eldre venninne. Dette er og ein roman om å verte vaksen og alle dei greiene der. Og om å finne seg sjølv. Slutten er open. Omslaget virka litt merkeleg, men når du les boka skjønar du kvifor dette fotografiet er brukt. Det einaste eg stussar litt over er om denne jenta verkeleg kan vere 16. Men som Ina sjølv fortel : ho ser yngre ut enn alderen sin.

Så nokre musikkreferansar att.
The Jesus & Mary Chain er ei gamal 80-tallsgruppe som Ina likar. (Berre ho, ho kjenner ingen andre som høyrer på denne gruppa). Eg har no heller aldri høyrt om dei, men så var eg no og litt i småbarnståka på den tida. Her har dykk ein live versjon frå YouTube med den låta ho Ina høyrer på i boka. Tøffe saker.

No reknar eg med at dei fleste skjønar at tittelen ”Alle har eit sultent hjerte” av Bjørn Sortland er inspirert av Hungry Heart av Bruse Springsteen. Her ein Youtubevideo for dei som orkar å høyre denne songen ein gong til.
Han Erik kjøper ein CD av Bruce Springsteen som kom ut for eit halvt år sidan, og då dei spelar han så er det dette refrenget som dunkar i kroppen hennar Ina : ”I just wanna feel your rhytm, I just wanna feel your rhytm, I just wanna feel your rhytm (Eigentleg stavast det slik Aschehoug: rhythm. Dykk lyt stramme opp manusvaskaren dykkar! ) Songen er altså – nei eg visste det ikkje, eg måtte google - Radio Nowhere. Frå albumet Magic som kom ut i 2007. Og her kjem denne songen dersom dykk ikkje har høyrt den nok gonger før.

Kva alt dette har med boka å gjere? Eigentleg ingen ting. Og ikkje gidd eg å mase meir om ”gubbemusikk”i ungdomsbøkene og desse greiene meir heller. Ein ting som i kvert fall er bra : The Boss har – så vidt eg veit – aldri spela inn Hallelujah. (Og hallelujah for det).

Litt attende til boka att. Boka er ein såkalla punktroman og nok litt krevjande for unge lesarar? (Ikkje at det gjer noko, jammen kan dei få noko å bryne seg på, latsabbane!) Eg likte den førre boka hans betre (blogga om her) men noe var jo ikkje humøret det beste då eg las denne siste boka heller då, og det kan jo og spele inn. Har eg for resten ikkje blogga noko om dette før og, då?

PS: Den nynorske stavekontrollen protesterar på ”sultent”. Den vil berre godta ”svolte”. Word altså! Rimeleg arkaisk, ja!

PS: nei det er IKKJE noko gale med Bruce! Det vert berre litt mykje nokre gonger.

PS Haha : Ina kallar seg ”bygdis”. Dette var eit nytt ord eg aldri har sett før!

Nei, ikke den beste nynorske barne- og ungdomsboka

i år trass i Bragepris og ARK-nominering, men en god bok.

Handlinga skulle være kjent. Mo kommer ny i klassen, hvor er mor?, Mo pynter på sannheten, noe klassevenninnene avslører, og det gjør det jo ikke akkurat lettere for henne, den triste sannheten nøstes fram og til slutt får vi vite alt.

Og med godt og effektivt språk får vi et godt inntrykk av denne litt sære jenta. Det er mye å lese mellom linjene.

”Vi var liksom ikkje nokon pannekakefamilie” .

”Det var alt eg sa, eit kjipt svar. Var det rart eg berre hadde ein venn?”.

Leseren ( i hverfall denne) får sympati for denne sære, tverre jentungen.

Man kan kanskje si at det rår en viss ”aldersforvirring” når det gjelder denne boka. Boka ble tatt med i fjorårets txt-aksjon for ungdom, men jentungen er altså ikke fylt 13 enda. I Samlagets bokklubb for barn blir boka plassert i alderen 9 – 12. Skulle tro at det må gjelde ganske modne 9-åringer i tilfelle.

Jeg blir jo litt forvirra sjøl også, når det står på side 34 at ”Espen hadde kjørt av på moped i helga!”. Hadde ikke forfatteren plassert dem i 7. klasse hadde jeg nok trodd de var i hvert fall ett år eldre. Litt pirk kanskje?

Aftenposten mener at ”avslutningen kommer så brått at det er rart at forfatteren ikke har spandert på oss noen flere sider.” Og mener det burde vært mer humor. (Tungt å være litteraturanmelder, Aftenposten? Lite å le av om dagen? Men nå har i hvert fall skolerevysesongen begynt, hvis det kan bidra mer til sinnets munterhet for Aftenpostens slitne journalister.) Barnebokkritikk.no er heller ikke helt uenig ang. slutten og snakker om kortslutning.

Og da røper jeg vel ikke for mye hvis jeg sier at boka har happy ending, og bevares, klart forfatteren kunne ha spandert noen ekstra sider men jeg hadde ingen problemer med å godta den slutten. Faktisk ble jeg litt grepet. Og det formoder jeg var noe av hensikten, enten den nå var god eller ikke. Eller om det nå var så lurt fra en litterær synsvinkel.

Sånn malapropos : Linn T. Sunne er i følge wikipedia litteraturformidler og nå lurer jeg mer og mer på hva som skal til for å fortjene tittelen litteraturformidler. Dette ordet begynner å gi meg brekninger!

Orsak! Orsak! No gløymde eg å skrive på nynorsk, dette er jo ei nynorskbok men eg gidd ikkje å skrive alt på nytt!

Men eg kan vel seie at denne forfattaren vert betre og betre. Eg har lese nokre andre bøker av ho og. Så dersom ho no berre sluttar å slutte så brått kan ho verte riktig god!

Ein litt pussig ting : dette er den tredje barne- og ungdomsboka av fjorårets Samlaget-bøker eg har lese som på ein eller annan måte omhandlar Paris. (Mo tek ein oval weekend til Paris i lag med bestemora si). No byrjar eg å lure på om Samlaget eig ein bustad i Paris som forfattarane kan bu i når dei skriv? Og dei som får bu der vert sjølsagt så inspirerte av denne byen at dei berre må skrive noko i bøkene sine. Eller er det slik at dei som ikkje får låne leiligheiten då får slik ein lengt etter denne vakre metropolen at dei i kvart fall lyt skrive om staden. Eller at dei skriv av rein trass? "Eg får ikkje bu gratis i Paris nei, men her ser dykk jenta/guten sin som kan skrive om Paris, ja! "

Nei no får det vel vere nok. Eg trur vi gjev det siste ordet til Frankieguten. Her er og eit ljosbileteprogram som dei som ikkje kjem seg til Paris med det fyrste kan trøyste seg med. Anten dei no er forfattere eller andre. (Nei, ikkje I love Paris denne gongen, den er no så forsliten og, at!) Og her har du no teksten og dersom du vil synge med!