mandag, juni 22, 2009

Og så litt visesang!

Her stemmer den australske visegruppa The Seekers i med klassikeren The Morningtown ride, framført på avskjedskonserten i 1968. Typisk for tidas visegrupper består gruppa av tre herrer med velpleid hår, ulastelig antrukket i dresser og slips og en kvinnelige sangerinne, Judith Durham, i lang kjole og langt glatt hår med pannelugg, også helt i tråd med tidas moter. Gutta spiller kontrabass, tolvstrenger og gitar. Siden ble parolen skyt alle koselige visesangere men det var noen år seinere

Som en ekstra bonus kan vi jo også spiller The Carnival Is Over. Over for sesongen er også serien Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue, (noen vil kanskje si på høy tid) men regner med å komme sterkt tilbake til høsten. Gudene veit hva som da har sevet opp fra min umusikalske underbevissthet!

søndag, juni 21, 2009

Jenter i to verdensdeler

Bak denne kanskje noe intetsigende overskriften skjuler seg to bøker som begge har jenter i tenårene i hovedrollen. Kjedebrev av den japanske forfatteren Hiroshi Ishizaki er en intens og mørk bok om fire jenter som sammen skriver en roman på nettet. Hver av jentene velger sin person og etter hvert blandes fiksjon og virkelighet. Det blir en mørk historie om en ung jente som forfølges av en gal mann. Det disse jentene har til felles er at ingen kan fordra den verden de lever i, ingen har det spesielt godt hjemme eller sosialt. Det japanske skolesystemet ser også ut til å være hardere og mer autoritært enn det skolesystemet for eksempel norsk ungdom kjenner.
”Vi fire jentene kan aldri møtes i virkeligheten. Vi må aldri bli slike venninner som skravler om popstjerner og kjærester, sladrer som vennen og baksnakker foreldrene våre. For vi, vi lever i en fiktiv verden som er så uendelig mye bedre enn den hverdagslige dritten utenfor”. S 189. (Oversetter :Yngve Johan Larsen. )
Kan kanskje ta med at forfatteren også trekker inn denne filosofen. Til ære for forfatteren : på japansk her.

Boka er oversatt fra japansk av Yngve Johan Larsen. Dette er den første ungdomsboka jeg har lest av en japanske forfatter og man kan trygt si at ... eller rettere sagt ut fra denne ene boka kan det være grunn til å anta at japanske forfattere har et helt eget uttrykk. Det er bare å håpe på flere oversettelser av ungdomsbøker fra Japan, foreløpig finnes vel bare denne og Battle Royale av Koushun Takami. (Som Deichman litt pinglete har satt i voksenavdelinga.) Også den oversatt av samme oversetter, neppe mange oversettere her til lands som kjenner dette språket.

Da følger jo boka Tre venninner. Søsterskapet spirer av Ann Brashares mer kjente spor. (Originaltittel : 3 Willows, litt overtydelig norsk tittel altså) Hvis ”feelgooden” mangler i Ishizaki s bok finner vi desto mer i denne boka som er starten på en ny serie av forfatteren bak for den gørrpopulære serien om de fire ”jeansjentene”.

Hovedpersonene i denne boka er tre fjorten år gamle jenter som er i ferd med å gli fra hverandre men som i løpet av en sommer finner sammen igjen. Som i ”jeansserien” følger vi hver av jentene etter kryssklippmetoden. Boka inneholder kjente ingredienser fra dagens ”ungpikebøker”:
  • Kjærlighet og forelskelse
  • Vennskap, svik og forsoning
  • Drømmen om å bli modell
  • Alkoholiserte mødre
  • Skilsmisser
  • Familie
  • Å være med i gjengen og å bli akseptert
  • Å tøye egne grenser og dermed oppnå selvfølelse
  • Osv
  • Etc
  • Dessuten får vi også noen glimt av de legendariske ”jeansjentene” .
Chiclit for småripsen med andre ord. Ja, det blir sentimentalt, boka slutter slik at du nærmest hører filmmusikken, det er i det hele tatt mye som minner om en ”såpe” men når det er sagt må jeg innrømme at jeg er litt svak for disse bøkene og jeg synes at Ann Brashares kvalitetsmessig går enkelte andre chiclitforfattere en høy gang. Det er bare å forvente seg et nytt rush i bibliotekene. For jeg antar at Brashares bøker er like populære i folkebibliotekene som blandt ”mine” jenter?

Forlaget har satt en nedre aldersgrense på 12 år på begge disse bøkene, mens den øvre er henholdsvis 18 og 16. Jeg ville nok tro at 12-åringene skal være særdeles modne for å få med seg alt i Ishizakis bok.

tirsdag, juni 16, 2009

En skam og skandale

og hva mer er det egentlig å si!


Men det verste av alt : jeg blei jo ikke akkurat forbausa!

mandag, juni 15, 2009

Og så litt flerstemt igjen

Denne gangen slipper vi til vestkystgruppa The Association med denne velsungete kjærlighetssangen fra 1967. Bedre kan det vel neppe gjøres!



Regner med at dette ga mersmak, så derfor kommer enda en sang framført av dette i dag kanskje litt glemte bandet. Litt mye prat i starten men musikken er verdt å vente på!

Og så ER det jo litt morsom å se stilforskjellen mellom programlederne (ulastelig antrukket i slips og med en mine som mer enn antyder at dette ikke er noe de selv ville ha valgt å høre på hvis DE hadde kunnet bestemme) og de litt mer "røffe" gutta i bandet!

Og så litt tidsreiser igjen

Hvis noen allerede nå vil snakke om trender i årets barne- og ungdomslitteratur er tidsreiser et mulig forslag. Her er enda en barne- og ungdomsbok hvor forfatteren blander fakta og fiksjon, antakelig med de fromme forhåpninger å lure litt kunnskapsstoff inn hos unga.

Steinar Høiback har store ambisjoner med ”Gutenbergs hemmelighet”, en i følge forlaget ”kjempespennende historie som handler om skrift, symboler og fantasi” .
Boka er en ”reise gjennom skriftens historie” og handlinga går i korthet ut på følgende: Med hjelp av en gammel bok trykket av selveste Gutenberg som blir gitt som gave på fødselsdagen til hovedpersonen Sophus av dennes onkel Ludvig foretar vår helt flere tidsreiser. Sophus må tyde en rekke symboler, med hjelp av ”veiledere”; høyprofilerte personer fra historien som Homer, Stefanus, Vergil, Aleksander den store, Voltaire, Shakespeare, Snorre, Holberg og Wergeland. Målet er å finne en skatt, nemlig en svært så innholdsrik skriftsamling eid av Ptolemaios I. Denne kongen har igjen innflytelse på Gutenberg som ble født ca 1700 år senere (med forbehold at jeg har vært heldig med hoderegningen) – via drømmer. (Høres intrikat ut, ja!) Forfatteren selv sier at boka er ”en mellomting mellom Da Vinci-koden og Sofies verden”. (Om det blir den samme kommersielle suksessen nasjonalt eller internasjonalt gjenstår å se. )

Boka formidler svært mye historisk faktastoff, om skriftspråket, korsfarere, religionshistorie etc og kan nok by på visse utfordringene for mindre historisk interesserte unge leserne. Som metode for å fenge leseren og lose ham/ henne gjennom alt dette fagstoffet har forfatteren valgt spenningssjangeren. HVOR spennende boka er kan nok diskuteres, men Tom Egeland mener i hvert fall at boka er "Mystisk! Magisk! Og veldig spennende!" for å sitere blurben på omslaget.

Som ofte i denne typen litteratur er hovedpersonen litt motvillig og uinteressert, muligens et knep for at i utgangspunktet uinteresserte lesere skal kunne identifisere seg med hovedpersonen. Det kan derfor være naturlig å sammenlikne Sophus med den unge mannlige hovedpersonen i Helene Uris bok Anna på fredag (Gyldendal 1995) som handler om skpråkhistorie. Også i Uris bok møter vi flere personer fra fortida, men her skildret med atskillig mer humor. Akkurat det finner vi ikke så mye av i Høibacks bok.

Jeg er enig med den ellers svært så positive anmelderen i Tønsberg Blad i at man ”kunne nok ha ønsket seg en mer utdypende personskildring og bakgrunnsfargelegging av og rundt de mange sentrale personligheten som dukker opp”. Alle disse historiske personlighetene blir i det hele tatt temmelig hverdagslige.
I én episode i boka møter hovedpersonen endelig igjen sin mor som er død fordi hun ofret seg for ”saken”, ganske sterke saker egentlig, men fortalt på en måte som i hvert fall ikke griper denne leseren.

Jeg har – som jeg har vært inne på før - problemer med denne blandingen av kunnskapsstoff og skjønnlitteratur og har ennå ikke funnet noen bøker som har overbevist meg.

Da tror jeg heller at jeg vil slå et slag for historiske røverromaner som for eksempel De tre musketerer eller Ben Hur, sikkert stappfulle av feilaktige historiske fakta, men fengende og som kan gi noen ”knagger” å bygge videre på.

Ad labelen Hybridlitteratur : mulig at det kalles noe annet men er ikke sikker på hva!

søndag, juni 14, 2009

Spam

I løpet av dagen har jeg samlet inn intet mindre enn 10 spammer på Gmailen min! Slå den! 2 i innboksen og resten i spamboksen. Og det morsomste av alt : de aller fleste med fremmedartede tegn. Japansk ? Kinesisk? Who knows. Noen bedre?

Men lar jeg meg knekke? Nei!

Årsaken KAN muligens være at mailadressen ligger ute på bloggen i sin helhet uten noen dikkedarier. Jeg veit jo at man kan gjøre noen grep for å forhindre det men skitt au!

La de små spammer komme til meg, og de skal motstand finne! Fortvil ikke for deleteknappen er nær!

torsdag, juni 11, 2009

”Vi læs alt”

Da jeg var på den allerede omtalte konferansen på Tambartun var ikke uventet et av temaene at alt for lite informasjon kommer i blindeskrift. Derfor er det ikke så rart at punkt/blindeskrift/ braille (kjært barn har mange navn) nesten uansett blir mottatt med positiv overraskelse blant punktlesere, og som en punktleser på konferansen sa; til og med regninger i punkt blir mottatt med en viss glede! Han kunne også ha tenkt seg å få en og annen reklame i postkassa i blindeskrift. (Heretter skal jeg slutte klage så fælt over alle reklamen jeg får!).

Går du på restaurant med blinde og restauranten SKULLE ha en meny i blindeskrift – ikke regn med å få bestilt noe som helst selv før ditt følge har lest HELE menyen fra forrettene til hele vinkartet. Jeg har vært på Peppez pizza på Aker brygge sammen med en gjeng ungdommer. Peppes har meny i blindeskrift, og gjett om ungdommene ble begeistra! (Sist vi var der hadde de riktignok bare fire punktskriftmenyer. Peppes får skjerpe seg! Og det samme kan man jo si om del fleste andre restauranter!)

Jeg veit om en blind dame som digger et spesielt parfymeri fordi de har punktmerking på produktene. Hun forteller at hun helst ikke å gå ut derfra før hun har vært gjennom hele butikken.

Så når en punktleser kommer over noe på blindeskrift så ”læs de alt” ! En deltaker på den samme konferansen påsto at han i ren og skjær glede over å få punktmerking på hodepinetablettemballasjen bare ”BØTTET inn” tabletter! (Sikkert litt overdrevent, men dere skjønte vel poenget!)

Og vi fikk høre om skoleeleven som etter at han for første gang fikk karakterkortet i blindeskrift, jublet over at endelig kunne han lese karakterene sine før foreldrene!
(Men vi fikk jo også høre om blinde skoleelever som måtte vente med å gjøre lekser til foreldrene kom hjem fordi lekseplanen var på ”vanlig” skrift!)

Louis Braille, blindeskriftens ”far” kjempet hardt og ofret helsa si for dette skriftspråket. Er det for mye forlangt at vi med de teknologiske mulighetene som finnes i dag følger opp slik at også blinde får tilgang til den informasjonen vi andre tar som en selvfølge! Parolen må bli : skrifta for alle!

Og da kan det jo til slutt passe å spille sangen Merci Louis, laget og framført av den blinde musikeren Terry Kelly. (Noe sier meg at denne websida ikke er av de mest leselistvennlige). Teksten her. NB: fikk ikke spilt sangen på Firefox på Macen men Safari var mer samarbeidsvillig. Explorer på jobb-PC-en gikk også greit! Og gudene veit hvor tilgjengelig denne er på leselist!

tirsdag, juni 09, 2009

Yo!

Boka heter Kong Steves selvlysende Hip Hop Bibel, og den svenske tittelen er Kung Steves självlysande hip hop bibel av Thomas Fröhling. Hovedpersonen er den 14 år gamle wannabe-raperen Steve
”Jag heter Steve. Det är lika bra att säga det med en gång. Det uttalas Steve, som rimmar på teve. Inte Steve, rimmar på liv. Man kunde ju ha tänkt sig att mina föräldrar hade tänkt framåt. Att dom haft lite visioner. Kanske sett hur jag skulle komma att erövra världen en dag. Steve kunde ju ha uttalats som Steve the Spy. Eller Space Ace Steve, rymdpiraten. Eller på franska, Le Steve, snigelätaren. Men nu är det alltså Steve. Med e på slutet. Spela roll. Det är jag som ska bli den nya kungen. Kungen av hip hop”
(Tatt fra webben, burde vel strengt tatt lagt ut den norske oversettelsen) Boka er skrevet i et ganske munnrapt og sprelskt språk, og handlinga rusler av gårde på småtrivelig vis.

Steve bor i drabantbyen Salem utenfor Stockholm. Den norske oversetteren, eller rettere sagt ”gjendikteren” som det står på tittelbladet har plassert ham på Holmlia utenfor Oslo. Og vi får også en ganske detaljert beskrivelse av Botanisk hage på Tøyen hvor klassen til Steve drar på tur. Dette gjør jo handlinga mer ”hjemlig” for ca 25 prosent av landets barn og unge. De resterende 75 % gir vel blanke.

Årsaken til at det er brukt såpass mye norske referanser kan kanskje være at det gir muligheter til også å åpne for flere norske musikkreferanser. Oversetteren, unnskyld gjendikteren er Elling Borgersrud, som spiller i ”den venstreradikale rap-gruppa Gatas Parlament” . Tross i ”venstreradikalismen” har gjendikteren forstått såpass av kapitalismens potensial at han ikke har latt anledningen gå fra seg til å lage god reklame for seg sjæl og bandet sitt i boka.

Noe jeg har mast mye om (sikkert til kjedsommelighet) på denne bloggen er hvordan forfatterne trekker sine musikkhelter over hodet på unga. Men denne forfatteren har skjønt at ”Stones, Mick Jagger og Mark Knopfler” kanskje ikke er det helt store for dagens unge. ”Hallo er det noen hjemme? Altså seriøst, er musikken virkelig så fiiiin som dem synes sjøl?” etc . (S 134).

Men VIL dagens fjortiser kjenne seg igjen i ”følelsen av vinyl” som er omtalt på s. 10 i den norske utgaven?
”Jeg liker følelsen av vinyl. Det er så innmari stor forskjell på CD-plater. Som natt og dag. Omslaga er store, i papir, velbrukte og litt merka av tidens tann” (Og da gidder jeg ikke å sitere mer. )
Her skriver nok forfatteren mer om seg sjæl.

Hva mer er det å si? På side 144 vies et helt kapittel til det faktum at ”hele den podracing-greia” i Star wars episode 1 er ”stjælt ” fra bilrace-scenen i Flåklypa Grand Prix. To sider av boka vies en skjematisk framstilling av likhetene. Jeg har ikke den svenske utgaven men lurer litt på om svenskene er SÅ opptatt av plagiater av norsk film. Bortsett fra det, er påstanden om plagiat helt riktig! Jeg oppdaget det selv da jeg så Episode 1 som altså egentlig er den fjerde filmen i Star Wars serien.

Ang målgruppe regner jeg med at boka appellerer mest til lesere under 14. De færreste i alderen over kunne vel tenke seg å lese om en fyr som er yngre enn dem selv. Kan kanskje ta med at boka inneholder en del tips om å skrive rap-tekster.

PS: den beste Star Wars-filmen er jo den første fra 1977 med den den gangen unge Harrison Ford i hovedrollen. Og den beste scenen er den fra baren hvis dere husker den. Der heltene traff Harrison Ford og den forvokste apen, hva nå han heter igjen. (Gidder ikke spørre google) . Ellers håper jeg vi er ferdig med alle Star wars-filmene nå. Vi trenger ikke flere! Nok er nok!

PS 2 : Ja, jeg BLEI sur over at oversetteren ikke kunne unngå fristelsen å lage reklame for bandet sitt i en bok beregnet for barn. (Men oversetterhonoraret var kanskje ikke nok til å betale husleia? ) Likevel kan jeg jo ikke dy meg for å legge ut linken til ”bibliotekarsangen”. Heia Deichman!

PS 3 : Dessuten legger jeg ut en YouTube-video til, nemlig av den maliske gruppa Daara J som forfatteren (antar jeg?) gjør leserne oppmerksomme på. De spiller Gatas ned i støvlene!

PS 4 : Plutselig begynte jeg å lure : hvor mye KAN man tillate at en oversetter forandrer en annen forfatters verk? BURDE ikke oversetteren ha gjort rede for de viktigste forandringene i et etterord? Det er for eksempel ikke sikkert at Fröhling er like overbevist over den plagiatteorien som vi patriotiske nordmenn som i gjennomsnitt har sett Flåklypa Grand prix rundt 100 ganger er. Slik det er nå ANER vi ikke hvor mye som er igjen av originalteksten og det blir i hvert fall jeg ganske irritert over. Får regne med at forfatteren har gitt sin tillatelse.

PS 5 : KUNNE oversetteren ha tatt seg de samme frihetene hvis det hadde vært en voksenbok?

PS 6
Egentlig hadde jeg tenkt å avslutte med en rap, men jeg var bare så altfor slapp, jobba og slitt hele dagen lang, ække mye ork igjen til hiphopsang. Folkens vi tar den nok en gang : ække mye ork igjen til hiphopsang.

Her sitter jeg og hamrer på et datatastatur, altså
Da gjelder det å ikke værra for sur, altså
Da blir det bare rævva og tull og ball, altså
Og rappinga ender med knall og fall, altså

Dessuten har jeg anna å gjørra altså
enn å skrive denne jævla gørra, altså
lese en føkkings bok, kanskje
prøve å bli litt klok, kanskje
er vel for seint det nå, kanskje
blitt for gammel og grå, kanskje

Nå får det værra nok for i dag, asså
Du ska’ bare la’vær å klag, asså
Prøv å få til no bedre sjæl, asså
Ha’kke engang såpass tæl, asså?

Adjøss adjøss og takk for i dag
Hold tåta di og slutt og klag
Hold smella og slutt og klag
Ikke no’ mere rapping i dag!

Yo!
Tjo!
Koko!
Altså!

PS 7 : Og dermed har jeg vel skrevet tidenes mest intetsigende raptekst.

mandag, juni 08, 2009

Og så litt sang og dans igjen!

Først slipper vi til en uvanlig mørkhåret til henne å være Nancy Sinatra. Legg spesielt merke til de fire danserne ( neppe mulig å unngå). Typisk for tida ulastelig antrukket i mørke blazere, hvite benklær og matchende pologensere. Hvordan de ville ha klart seg på en åddisjon etter dagens krav er ikke lett å si, men synkroniseringa er det ikke noe å si på!


Snurr film!
Og som en ekstra bonus nok en Youtube-video av den samme artisten (kanskje litt glemt i dag og det er i tilfelle synd og skam!) Det er vanskelig å velge men jeg tror vi tar denne, en fantastisk versjon av Rolling Stones – låta As tears go by.

Og for de som nå skriker og hyler etter Lee Hazelwood : OK da!

Edit litt seinere på kvelden : oppdaget plutselig at Nancy Sinatra har bursdag i dag! Bare å gi seg over og gratulere!

torsdag, juni 04, 2009

Se men ikke røre!

Etter at jeg begynte å jobbe her (ja snart KOMMER det nye websider!) har jeg skjønt at det er andre måter å se på enn bare med øynene.

En gang jeg var på et kunstmuseum i Helsingfors så jeg en installasjon som så vidt jeg husker ble kalt Babylon. Den besto av flere svære krukker – av den slitt svungne, klassiske typen – og i hver av dem var det duftkilder; krydder, lær, parfyme etc og publikum kunne løfte på lokkene og gå rundt og snuse og både se og røre uten at alarmen gikk. Denne installasjonen tror jeg også hadde egnet seg utmerket for blinde.

Men i dag skal det dreie seg om taktile bildebøker – eller følebøker.

HVOR?
På de fleste bibliotek ligger det gjerne noen få følebøker (i hovedsak av Anette Diesen, den norske taktile bokas Grand Old Lady) og slenger i en kasse. Grunnen til at de bare ”ligger og slenger” regner jeg med er at det ikke er så mange blinde barn som kommer på biblioteket og at personalet ikke helt veit hva de skal gjøre med dem. (Årsak-virknings forholdet skal jeg ikke komme nærmere inn på her).

Tilbudet av taktile bøker i handelen er også dårlig. Leser søker bok gir ikke støtte til mer enn et par bøker i året, noe som er nødvendig for at bøkene skal få en såpass rimelig pris de kan kjøpes av alle.

I Frankrike lager forlaget Les Doigts qui Rêvent (Drømmende fingre) subsidierte taktile bøker. I Norge er det Solum forlag som har laget de fleste. Og de har virkelig god kompetanse på området. Det er en tidkrevende prosess med mange arbeidsoperasjoner før boka er ferdig. Solums taktile bøker er da også mer solide enn bøkene til det franske forlaget.

HVA GJØR VI PÅ NLB FOR Å FÅ TAK PÅ TAKTILE BØKER?
  • Vi kjøper de norske subsidierte bøkene.
  • Vi kjøper fra utenlandske forlag, mesteparten fra Les Doigts. Da får vi bøkene uten blindeskriften, vi oversetter teksten (og dermed har man begynt å fuske i oversetterfaget!) og får laget den i blindeskrift. Dette gjør Norges blindeforbunds trykkeri for oss. Det tar tid og koster penger. Vi har nettopp kjøpt noen bøker fra en entusiastisk dame i Sørafrika, disse bøkene var ekstremt billige, men kvaliteten ikke mye å skryte av, verken hva tekst eller bilder angår. (Vi ikke bare oversatte teksten men måtte også skrive den om. )
  • Vi kan også få andre til å lage bøker for oss, basert på eksisterende billedbøker. Her er et eksempel på en etter min forstand vellykket bok. Den er FRYKTELIG dyrt å få laget, både engangsutgiftene (ca 40.000 NOK) og pr bok. ( Over 1000 kroner). Derfor kan vi heller ikke basere oss på at andre vil være med på å dele engangsutgiften. Norge er et lite land. Norsk et lite språk.
  • Da vi hadde filial i Bergen var det en ildsjel (Hei Inger! ) (og ildsjel bør man virkelig være i den taktile bransjen!) som jobbet hardt for og til slutt lyktes med å få i gang et samarbeide med Høgskolen i Bergen, førskolelærerutdanninga. HiB laget flere taktile bøker for oss under Ingers kyndige veiledning. Ikke alle bøkene ble så prima men de beste ble slettes ikke verst! Denne ble spesielt vellykket etter min ringe forstand!
HVA ER EN FØLEBOK?
Her et eksempel på mindre vellykkede bilder, ikke særlig gjennomtenkte med hensyn til å fungere for blinde. Vakre kanskje, men hva er vitsen? Jeg hater bøker hvor produsenten bare er opptatt å være ”kunstnerisk” uten å tenke på målgruppa! Når det estetiske konkurrerer med det funksjonelle må estetikken vike! I hvert fall i denne bransjen. Her kommer noen eksempler på etter min forstand gode taktile bøker.

I slutten av 70 – åra prøvde Philip Newth seg på en ny teknikk, i stedet for å tenke relieff laget han huller. Hvorfor disse bildene ikke ble noen suksess aner jeg ikke. (Disse bøkene kan vel fremdeles ligge å slenge i en kasse i bibliotekene).

HVA ER EN GOD FØLEBOK?
NOEN mener at følebilder IKKE skal prøve å gjengi "vanlige" bilder, men abstraktere. Og la oss prøve å sette oss inn i en hvordan et blindt barn oppfatter verden. Et seende barn vil gjenkjenne et hus på et bilde mens et blindt barn nødvendigvis har en helt annen oppfatning av et hus. Bare bruk innlevelsesevnen, folkens! Hvordan skal en blind unge for eksempel skjønne at huset på det nederste bildet her er et hus? Hva slags oppfatning har det blinde barnet av et tak? Eller vinduer?

Et annet eksempel kan være en gris. Kanskje det blinde barnets første møte med grisen er det våte trynet? Eller busta på ryggen? Lukta? Lyden? De nest nederste bildet her forestiller griser. (På to bein attpå til, som grisene i tegneserien om Storeulv, Lilleulv og grisene). Selv om det blinde barnet skulle være fortrolig med grisen (for eksempel oppvokst på gård hvor det holdes gris) kan det neppe skjønne (føle) at dette er griser hvis ingen forteller dem det. På plussida kan vi ta med at siden disse grisene blir gjentatt gjennom hele boka vil de lett kjennes igjen.

Hver høst er jeg på ASSISTANSES høstkurs. (For øvrig en hardt og meget godt arbeidende interesseforening.) Dit pleier jeg alltid å ta med meg taktile bøker. Hit kommer også en del voksne blinde unge (fra for eksempel NBFU eller SAF). Det er virkelig lærerikt å høre deres oppfatninger om følebøkene, selv om det strengt tatt er noen år siden de selv var barn. Flere av dem mener at taktile bilder for blinde barn BØR gjengi vanlige bilder slik at unga skal bli kjent med billedmediet.

Hvis man skal lage figurative bilder, for eksempel basert på allerede eksisterende bilder er det flere ting man bør tenke på. Hvis du ser et bilde av en person fra siden blir gjerne armen bli skjult bak kroppen, noe en seende vil skjønne. I en taktil gjengivning som følger det opprinnelige bildet slavisk, kan et blindt barn oppfatte bildet slik at figuren ikke har mer enn en arm. Figuren må derfor vises ( i hvert fall mer eller mindre) forfra med begge armer. Slik som de tre bildene tatt fra Thomas baker her. (Ja det ER tredje gang jeg drar fram denne bloggposten!) Et annet godt eksempel kan være et ansikt i profil. At personen da bare får ett øye kan være forvirrende.

Legg også merke til forenklingen av bordet på de samme bildene, vi ser bare kanten av bordplata og to bein. Perspektiv er ikke lett å oppfatte taktilt. Da vi fikk laget "Iver baker" ville Eva først ikke ta med de to figurene som er hovedpersoner, fordi hun ville forenkle mest mulig. Men jeg syntes de hadde så godt uttrykk at jeg ville ta dem med også i føleboka. Selv om figurene vil oppfattes helt annerledes av seende håper jeg at også blinde barn vil like disse to kakeglade kameratene! Her kan dere sammenlikne med de originale bildene. Legg for resten merke til hvordan hun har løst bildet av kaka. Selv om de originale bildene er enkle fant hun ut at det var nødvendig å forenkle enda mer. (Hvis noen lurer : Marianne Nygård var meget fornøyd med Evas løsninger!)

La oss igjen ta en titt på eksemplene på dårlige taktile bilder, se spesielt på bilde 5 og 6 som baserer seg på tidligere utgitte billedbøker, og som viser hvor gæernt det kan gå uten kunnskaper om hvordan blinde ”ser”.

Vår store nabo i Øst, TPB, lager selv taktile bøker. (De har et litt annet budsjett enn oss for å si det slik. (Hejsann Jenny!) ) De holder seg i hovedsak til figurative illustrasjoner basert på tidligere utgitte billedbøker. NLB har blitt invitert til å bli med på en produksjon basert på Den forelska frosken av den kjente illustratøren Max Velthuijs. Det vil si at vi deler på engangsutgiftene og bestiller så mange bøker vi vil med norsk tekst.

HVA LEGGER JEG VEKT PÅ MED HENSYN TIL FØLEBØKER
  • For det første : det er mange som har sterke meninger om taktile bilder. Det har ikke jeg men legger vekt på at bøkene har et visst snev av profesjonalitet og at det er en intelligent tanke bak.
  • Fortellingen skal holde mål litterært. Eller rettere sagt burde. Skulle vi for strenge på NLB hadde vi måttet kassert mesteparten av følebøkene.
  • Det er absolutt en fordel om bildene er holdbare, og at de løse delene sitter godt fast.
  • Mange mener at disse bøkene også skal være interessante for seende. Og de kan jo ha et poeng. Slik at ALLE ungene i for eksempel barnhagen kan samles om og fascineres av den samme boka.
  • Det skal også være blindeskrift i bøkene. Akkurat som seende barn skal også blinde venne seg til sitt skriftspråk. I tillegg bør det være ”vanlige bokstaver” i store typer. (Slik at også svaksynte kan lese dem). Likevel har jeg nettopp bestilt en følebok helt uten bilder. (Som jeg håper forlaget får ferdig snart). KAN taktile bilder gi en kunstnerisk opplevelser for blinde? Og hvorfor ikke? Jeg synes at Anette Diesen nærmer seg noe virkelig spennende med boka Vers på tvers. Og flere bilder av den boka finner vi jo her (igjen!) Eller du kan finne den i folkebibliotekenes TA, lettlest, Bok til alle – hyller eller hva nå de enkelte bibliotek kaller det. Og – hvis de IKKE har boka : be dem skjerpe seg! Boka koster lusne 170 kroner! (Og det samme kan man jo si om bokhandelen hvis den ikke har den inne! FY!!)

EN UTFORDRING
Jeg skulle ønske at et forlag ville ta utfordringen å lage en ny original følebok fra scratch med en god tekst og bilder som er både kunstneriske og som ellers fungerer taktilt. Og selvfølgelig med blinde barn som ”konsulenter”. Da Philip Newth laget sine bøker fortalte han at han testet dem på blinde barn, og jeg tror at Anette Diesen har gjort det samme. I tillegg må man supplere med voksne med fagkompetanse på blinde barn. Hvilke forlag tar utfordringen? Vi TRENGER flere aktører!

TIL SLUTT
kan jeg jo gi ordet til en representant for målgruppa. Jeg var nettopp vært på denne konferansenTambartun kompetansesenter. Da hørte jeg Erna Lyssand Hætta fortelle om erfaringer fra arbeidet med en blind elev som brukte samisk i opplæringa. (Alle som ikke var der gikk virkelig glipp av noe!) Han fikk spesiallagete bøker (med samisk blindeskrift, noe helt nytt den gangen) og med bilder fordi han mente at ”en bok uten bilder var en kjedelig bok”. Og fordi han satte stor pris på å ”se bilder han aldri hadde sett før” .

HELT TIL SLUTT
Jo mer jeg sitter her og skriver om bilder for blinde jo mindre føler (!) jeg at jeg veit om dette temaet. Nesten ingen ting. Håper ikke at jeg har dumma meg for mye ut!

For ordens skyld kan jeg legge til at alle blinde og svaksynte barn kan bli lånere hos oss. Bøkene blir gratis tilsendt i posten etter vanlige regler for blindeskrift. OG barnehager eller skoler som har blinde barn som elever kan også bli lånere. Et lite vink og you are in!

Og så må vi ikke glemme IBBY dokumentasjonssenter på Haug skole i Bærum hvor Heidi Cortner Boiesen ruler. Vel verdt å ta en tur dit. Heller ikke må vi glemme Tordis Ørjasæter og hennes innsats for litteratur for funksjonshemmede barn.

PS: regner med at mange synes det er litt tungvindt å klikke seg fram og tilbake mellom to blogger. Jeg bare sier som Wenche Myhre her : Sånn er livet! Du kan ikke alltid få det (som ) du vil! Og det gjelder i høyeste grad også for taktile bøker. Dessverre!

Elis lesebabbel 3 år i dag!

Og jeg kan vel ikke si annet enn at jeg fremdeles holder stø kurs både hva tema og ikke minst layout og fargevalg angår.

HVA HAR JEG OPPNÅDD
Ære? Berømmelse? Penger? Nei, men jeg har jo skjønt at jeg har noen lesere. Og – jeg har blitt kjent med mange trivelige folk gjennom bloggen. Derav noen også i den virkelige verden. Jeg regner med at noen lesere kommer og noen går og slik er det jo også ellers i livet.

HVORFOR DRIVER JEG MED DETTE
Det har jeg spurt meg selv om gang på gang. I starten var jeg flau over å forsyne meg av cyberspacen og var litt skeptiske til å være med på å lage støy på google. Jeg vurderte til og med å legge inn stavefeil for å spare folk for bomturer. Jeg tror at det som driver meg er gleden av å skrive. Og å meddele meg til andre. Og noen ganger blir jeg jo bare så engasjert eller opprørt at jeg MÅ gripe til tastaturet!
  • Har jeg lært noe av å blogge?
Ja det tror jeg.
  • Tar ikke blogginga uforholdsvis mye tid?
Jo det gjør den
  • Er bloggen min uunnværlig for menneskeheten?
Nei, på ingen måte.

Grunnen til at jeg skriver mest om barne- og ungdomslitteratur er at det er det eneste jeg har greie på. Noen ganger blir jeg også frista til å skrive om ting jeg IKKE har greie på. For eksempel hoppsport. Og noen ganger bare tull, tøys og fanteri. Det er akkurat som jeg ikke KAN la være!

NOEN PROBLEMER MED Å IKKE VÆRE ANONYM
Muligens fordi jeg tilhører en generasjon som tonte flagg og viste ansikt ved enhver anledning er jeg så åpen som det går an å bli. Alle veit hvem jeg er, hvor jeg jobber, hvor gammel jeg er, og hvordan jeg ser ut. (Akkurat som noen hadde gått glipp av noe, ha ha!) Det eneste som mangler er vekt, lengde og blodtype. (Mener at det muligens er A). Dessuten er jeg ikke så veldig opptatt av å blande inn familien.

Det kan være et problem at jeg kjenner ganske mange i barne- og ungdomsbokmiljøet, både forfattere, redaktører og andre, men prøver å la være å tenke på det. Som barne- og ungdomsbibliotekar på NLB er jeg en offentlig person, men viser en annen side av meg på bloggen. Derfor synes jeg at det kanskje er ”greit å presisere at det er den private Eli Frisvold du møter på denne bloggen og ikke den offisielle”. Ellers så tror jeg at jeg oppfører jeg ganske ”hyfsat” som svenskene sier. Prøver i hvert fall etter beste evne.

OG HVOR LENGE JEG GIDDER Å HOLDE PÅ
er jo ikke så lett å si. Men foreløpig har jeg i hvert fall ikke tenkt å gi meg. Men når jeg går av med pensjon blir det nok slutt på å lese barnebøker, hvis jeg da har såpass mye vett og forstand igjen at jeg klarer å lese noe annet ha ha. Heldigvis har noen i familien passordet mitt og kan gripe inn hvis jeg skulle bli virkelig rørete.

TIL SLUTT NOEN TALL
Samlede antall bloggposter de siste 3 åra er nå 762 med denne. Og antall etiketter har nådd den nette sum av 973, noe jeg må innrømme at jeg er litt kry av. (Og denne gangen har jeg fulgt det vennlige rådet å bruke excell i opptellinga!) Ikke for å skryte, men jeg tviler på at det finnes mange blogger som har flere. Hvis bloggen med flest etiketter noen gang skal kåres regner jeg med å ligge bra an! Hvis man derimot skal kåre høyeste gjennomsnitt antall bruk av hver etikett vil det derimot se verre ut. Kanskje jeg skulle døpe om bloggen til Elis etikettebabbel? (Ha ha morsom stavefeil, håper dere fikk med dere den!) (Enda en parentes : muligens burde jeg sjekke symptomene for Aspergers syndrom?)

OG HELT TIL SLUTT
kan det være på sin plass å takke alle som har giddet å lese denne bloggen og som attpå til har slengt inn en kommentar eller flere. Alle , bortsett fra noen dustekommentarer som kan ha sneket seg inn når Dassbladet, unnskyld Dagbladet, har linket meg til websida si, har forhøyet dagen min. Og noen kommentarer har hevet bloggposten atskillige hakk! Og da er det bare å gjøre Åges (ha ha bare kødda) ord til mine : Takk te dokk!

PS:
Og så må jeg ile til med et PS igjen : nei; jeg mener på ingen måte å sammenlikne meg med Åge, verken den ene eller den andre med to A-er!

PS 2: Desseverre finnes det lite fra Prudencetida på Youtube! SKULLE jeg ta fram noe av Aage Samuelsen fra YouTube??? Eller ER det en grense selv på denne bloggen? Kan jammen begynne å lure!

tirsdag, juni 02, 2009

Skikkelig tabloide greier

Da jeg oppdaget at jeg hadde gått glipp av første del av den svenske serien Selma og Sophie blei jeg ordentlig gretten! Men etter å ha sett den andre og siste episoden er jeg egentlig bare glad til!
Handlinga i episode to går i korthet ut på at Selma Lagerlöf skal få Nobelprisen, hun reiser til Stockholm sammen med sin kjæreste Valborg Olander, her dukker Sophie Elkan også opp og det blir sjalusitrøbbel. Siden jeg nettopp leser Selma Lagerlöf - livets vågspel (Natur och Kultur 2002) av Vivi Edström, veit jeg litt om dette, og jo : akkurat det stemmer. Men kan ikke si at jeg tror på den "såpevrien" filmen viser.

Men at Selma Lagerlöfs tidligere fostersønn, Nils Holgersson, presset henne til å skrive Nobelpristalen på nytt fordi han ikke likte den feministiske vrien i talen stemmer derimot ikke i det hele tatt! Som pressmiddel bruker han i følge filmen noen brev han har stjålet fra Selma Lagerlöf hvor altså Sophie skriver om sin kjærlighet til den store forfatterinnen. Og for å unngå skandale skriver Selma da en helt ny tale!

Bare oppspinn fra ende til annen! Selma fikk Nobelprisen i 1909. I 1914 er fostersønnen 12 år, (s 447 i Edströms bok) det vil si at han bare var 7 år da Nobelprisen ble utdelt! I voksen alder utvandret han til Amerika, og Selma sendte flere brev til ham der, noe hun neppe hadde gjort hvis han hadde behandlet henne slik filmen påstår.

Jeg KAN akseptere at man velger ut NOEN historier fra Selmas lange liv, og en viss dikterisk frihet kan produsenten kanskje tillate seg, men denne historien helt tatt fra lufta blir for drøy! Finnes det ingen grenser for hva slags sprøyt man kan finne på om en person som ikke lenger har muligheter til å forsvare seg selv der hun ligger i sin grav! Hvis ikke svenskene greier å lage bedre dramatisering om en av de største forfattere gjennom tidene enn dette tabloide mølet burde de ha droppet hele greia! Jubileum eller ikke.
Måtte Selma gjenoppstå som ett av de mest grusomme spøkelsene fra bøkene sine og skremme vettet av hele gjengen!

PS: har forstått det slik at svenskene i dag ikke har det store forholdet til Selma Lagerlöf. Kan det være fordi de er blitt tvangsfora med denne boka på skolen? For den ER jo litt drøy som barnebok. Eller som Vivi Edström sier : innimellom er den ”tråkig”! Boka er som kjent kommet ut i flere utgaver og Selma selv forkortet den i en seinere utgave sammen med Valborg Olander!

PS 2: her har dere forresten Selma Lagerlöfs tale i sin helhet, og ikke bare et utdrag som i filmen. Dette er en av de beste taler som er blitt skrevet, og i følge Edstrøm er det den eneste Nobelpristalen som blir husket i dag.

PS 3 : jeg kan forresten varmt anbefale denne boka for alle som liker Selma Lagerlöfs bøker!

mandag, juni 01, 2009

Fager falsett



Endelig har denne klassikeren sivet fram fra mitt umusikalske rotehue!
Gutta i bandet er ulastelig antrukket i dress og høyhalsede gensere med polokrage, typisk for tida.
En annen stor hit med denne (nå nesten glemte?) gruppa er denne!