Denne boka skjønner jeg ingenting av!

Som regel liker jeg ungdomsbøkene til den flerfoldig prisbelønte og Brageprisogetutallandrepris - nominerte Harald Rosenløw Eeg, selv om jeg også tidligere har spurt meg om de ikke blir i svarteste laget. Men når det gjelder årets bok må jeg bare melde pass.

Vi møter altså

• Marius, rundt 16 husker jeg ikke helt feil, som kommer tilbake til hjembyen Tønsberg. Fra hvor? Her håper han å gjenoppta forholdet til Karla, og i det hele tatt returnere til livet slik det en gang var.
• Broren, Sven, er alvorlig syk ( et tema som vi kjenner fra forfatterens aller første bok, jeg tror gudhjelpemeg at jeg har lest alt av denne forfatteren, det er i hvert fall ikke langt unna) og Marius føler seg nok litt tilsidesatt på grunn av all oppmerksomheten broren får, og når broren blir frisk igjen går det heller ikke slik Marius håper, faktisk ikke i det hele tatt,
• Karla, som vi allerede har nevnt,
• Merete, Marius lærer som kommer med noen mildest talt gåtefulle kommentarer,
• Kai, en noe spesiell gutt som flytter inn i en sosialbolig, og som Marius litt motstrebende blir venn med, har en deformert hånd, noe det gjøres et poeng av, og det mer enn én gang, sammen har Kai og Marius en ”base”, uten at jeg helt skjønner hvem og hva de kjemper imot,
• Kais mor, blek og gusten, ser helst at Kai ikke omgåes andre, har fullt av stygge små sår (bitemerker !) på kroppen og akkurat disse bitemerkene er det ikke bare hun som har, det er ganske gjennomgående i denne boka skal det vise seg (en boks i kjøleskapet i Kai og morens leilighet inneholder faktisk sårskorper (!))
• et kvinnelik i skogen, som er ille tilredt, er det en kannibal på ferde?
• en skummel mann i kjelleren,
• noen som holder øye med Marius ( hvem?)
• en svart bikkje
• en fyr som kjører rundt i en bobil, hvor en knokkel er oppbevart, hvem er denne mannen da, dette avsløres til slutt uten at jeg skal gjøre det her, men blei vel ikke så overrasket.

Herregud! Hvor svart GÅR det AN å gjøre det, da!

Boka kan heller ikke leses som en grøsser, det er fremdeles mye som er uklart når boka er slutt. Brageprisjuryen har én mulig forklaring, blant annet at dette kan være fantasier i Marius hode og det kan jo være en tilnærmelsesmåte like bra som noe annet. Stig Elvis har en noe original teori i det utmerkede heftet Nye ungdomsbøker som ble laget i forbindelse med det stadig mer tradisjonsrike Ungdomsbokgildet - hans teori er at det er vampyrer det er snakk om. (Frisk tolkning dette, Stig Elvis!)

PS: Hvis noen av mine lesere finner noe i denne boka som ikke jeg har funnet så la meg få vite det.

PS 2: hvis noen nå lurer på om herværende blogger begynner å bli FRYKTELIG gammel har jeg begynt å lure på det samme.

Her et foto av en av populærkulturens mest profilerte kannibaler i nyere tid, nemlig Hannibal the Cannibal i Anthony Hopkins skikkelse.  

Og så et bilde av en mer uskyldig kannibal ( i den grad det finnes uskyldige kannibaler), tatt fra en av Richard Scarrys bøker. Her ser vi altså Mrs. Butcher i form av en gris som selger alle slags typer kjøtt, deriblant ... nemlig!... bacon! (Richard Scarry hadde forresten fast plass i Deichmans 0-samling i hine hårde dager, uten at jeg helt husker årsaken nå. )

Det er forresten en stygg trykkfeil i boka som kommer igjen flere ganger, nemlig behåndling. Bør rettes ved neste opplag.

Ung i dag

Gyldig fravær av Harald Roseløw Eeg er forfatterens første ungdomsbok siden 2006. Fem ungdommer sitter på T-banen, så sprenges en bombe, og de blir overlatt til seg selv og må tross i alle ulikheter samarbeide for å overleve. En spennende tema som denne forfatteren – ikke overraskende - får mye ut av. Ikke helt unaturlig får man assosiasjoner til visse begivenheter i sommer, men i følge dette intervjuet ble manuset levert før 22/ 7 .

Min favoritt blant Rosenløw Eegs bøker er fremdeles Vrengt, boka om de ungdommene i disco- kula, og som i denne er heller ikke ungdommene i "Gyldig fravær" helt A- 4. Vi møter

• Anjo, som er blitt interessert i islam,
• Bruno, tagger, har blant annet laget en tag på T-banen til ære for Anjo,
• Sherpa, som blir presset/ lurt av sin bror til å drive med langing
• Ida, skoleflink og sliter med tvangshandlinger,
• Og Albert, statsministerens sønn, egentlig ganske ufordragelig.

Litt tilbake til Vrengt igjen; på slutten av denne boka skildres et sterkt møte mellom (dette noe fritt etter hukommelsen) jeg-personen og en autistisk gutt. Hovedpersonen klarer ved et mirakel å oppnå en slags kontakt med denne helt lukkede personen. Også i ”Gyldig fravær” finner man noen fine "magiske" møter mellom to personer.

Ellers kan man trygt si at forfatteren beveger seg en del utenfor det virkelige liv, slik som den noe selsomme forsamlinga ungdommene møter nede i undergrunnen. En av disse, en eldre dame, kalles Valkyrie, muligens fordi handlinga er under Valkyrie plass? Eller siktes det til Valkyriene i norrøn mytologi?

Til tider intens lesning, men synes noen ganger forfatteren trekker litt store veksler på leserens tålmodighet og kunne kanskje ha kutta litt. Den forrige ungdomsboka av Harald Rosenløw Eeg, Alt annet en pensum, syntes jeg var til overmål svart til ungdomsbok å være, mens denne er – tross i den ganske dystre stemninga - mer optimistisk. Som forfatteren selv sier i intervjuet:

”Når en ekstremsituasjoner oppstår, hentes det fine i det unge mennesket frem. Ikke frykten, men savnet, sårbarheten og standhaftigheten som oppstår når det som ligger bak fasaden avdekkes. Det har vi sett etter 22. juli, og det er det mitt prosjekt har dreiet seg om”.

Årets bok har også en lykkelig slutt – hvis jeg har skjønt slutten riktig

Mens Rosenløw Eegs bok beveger seg i crossoverlandet mellom ungdoms- og voksenbøker er det helt klart at Arne Garvang skriver for yngre lesere. Styrken ved Muffe 4 ( som altså er den fjerde boka om Muffe og den andre jeg leser om denne evige tenåringen) er språket og den lune fortellerstemmen. Jegfortelleren Muffe framstår som en fornuftig og trivelig kar og boka har mye humor. Temaene er kjærlighetstrøbbel, litt familieproblemer ( mor og far skilt og far med nye dame), og narkotika. Muffe møter Line, overklassejenta som bor på 320 kvadratmeter i Skovveien på Frogner og som har havnet på kjøret og gjennom henne konfronteres han med de harde sider av livet. Slutten tipper nok litt over på troverdighetssida, men hensikten fra forfatterens side er utvilsomt den beste, å gi ungdommen troen på godheten. Handlinga i denne finner - bortsett fra i Oslo og en snartur til København - i hovedsak sted i Drammen. Derfor kan vi jo i all beskjedenhet avslutte med denne billedreportasje fra Drammen.

Jeg gir meg ikke!

I den forrige bloggposten diskuterer jeg om ikke ”ungdomsboka bør ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp”.
Nå skal jeg diskutere om det i 2006 hele tatt GÅR an å diskutere om ungdomsboka bør ”ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp”. Er problemstillingen helt avlegs, på linje med om hvorvidt jorda er flat eller rund? Er jeg den siste generasjon bibliotekarer som i det hele tatt stiller spørsmålet? Bør jeg stoppes ut og stilles ut på Norsk bibliotekmuseum sammen med katalogkorta og all den dritten. Med en innebygd høyttaler som sier

"bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp, bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp, bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp”

(Ja, det holder kanskje...) Jeg har et mindre makabert forslag : lag en 1-1 skala pappfigur. (Besøkstallet vil i tilfelle reduseres noe).

Nei, da. Problemstillingen er jo ikke så ny akkurat. I begynnelsen av 80-åra utlyste et svensk forlag en konkurranse hvor de etterlyste bøker som skulle gi ungdommen humor og livsmot. (Selvfølgelig som en reaksjon på 70-åras ”sosialrealisme”) Ulf Stark vant prisen med boka Dårfinkar och Dönickar. (1984) Norsk tittel : Jeg tar sjansen (1985). Det var i 80-åra det... Ja det var tider det.... Et par år seinere var jeg på en konferanse i Gävle med tema Humor och livsmot i barn- och ungdomsböckerna. Hallo programansvarlige for Den nordiske barne- og ungdomsbokkonferansen i Stavanger 2007 : hva sier dere til et sånt tema? Redd for å bli ledd ut da, ja! (Forrige konferanse der hadde Ondskapen i b&u-litteraturen som tema, tøyd ut til det parodiske.)

Jeg har vridd mitt hode halvveis ut av ledd og scannet gjennom alt jeg husker av alt jeg har lest i hele min karriere som b&u-bibliotekar og sorry: jeg finner svært få ungdomsbøker uten i det minste en strime av håp.

Kvifor i all verda kan det ikkje berre få vere håplaust? Må det vere happy ending spør bibliotekaren frå helvete. Nix! Noen ganger er det ikke all right i det hele tatt, bare dritt og dritt og gi meg et reip! Og det er greit det er greit bare boka er god! Men ALLE bøker trenger da ikke være slik! Noen ganger kan det jo være all right. Skjønt denne karen er vel neppe enig. Ikke en gang feelgoodboka Heldiggrisen Babe kan nok trøste ham i disse tider!

PS. En av årets aller beste ungdomsbøker har en lykkelig slutt. Så den litterære kvaliteten er i alle fall ikke avhengig av håp eller ikke håp med eller uten happy ending. Og det er vel til syvende og sist det det dreier seg om! God litteratur. (Bortsett fra bøker for gutter som ikke vil lese osv da... Vær så god, ta drittboka di og hold kjeft og vær fornøyd og takknemlig og... HÆ! ER du ikke takknemlig en gang!!)

PS2. Apropos den konferansen i Sverige; når svenskene lager konferanser slipper man unna skolesjefer, ordførere og andre høytstående politikere som bare prater piss og piss. Hva er det med oss herpåberget?

PS3. Apropos 70-åras sosialrealistiske bøker, sosialrealisme meg her og ditto meg der. Her var det mye happy ending, og relativt enkle problemstillinger. Skrevet av middelklassen, lest av middelklassens barn. Husker noen Peters baby? Herreguuud!

Det er håpløst

og vi gir oss ikke, sa Jan Erik Vold. (Dikt og sak. Universitetsforlaget, 1967). Å nei du! Det er håpløst og verre skal det bli!

Endelig er Harald Rosenløw Eegs siste kommet i en bokhandel/bibliotek nær deg. Handlinga finner du andre steder, for eksempel her. Miljøet er en drabantby utenfor Oslo. Alle er litt skrudde. Ingen er til å stole på. Ingen vil deg noe godt. Redderen i rugen (Catcher in the Rye) ”springer rett mot stupet. Det er ingen der som kan redde meg” (s 256). (Det leses mye i denne boka i boka).

Bør ikke en ungdomsbok ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp. Uppsan! Plutselig begynner jeg å diskutere med meg selv! (Jeg har ikke SÅ mange andre å diskutere ungdomslitteratur med i det daglige, kan det være grunnen?) Jasså, vil jeg tilbake til guvernantehistoriene nå? Er jeg blitt helt 70-talls eller?

Kan man skrive en ungdomsbok uten håp spurte noen da Vi kaller ham Anna av Peter Pohl kom ut i 1989. Jegpersonen konkluderer jo i denne boka med at det bare er vold som nyttet. Men da glemte man at boka også har et sterkt moralsk budskap (som riktig nok var vanskelig å følge). Ingenting av Jane Teller (2005) er også en knallhard bok som bryter de fleste tabuer. Men budskapet i denne boka er klinkeklart : det ER noe som betyr noe.

Et annet eksempel er Ingvar Ambjørnsens ungdomsbøker. Fjorårets Drapene i Barkvik er svartere enn 80-tallets Pelle og Proffenbøker men også denne boka viser at det er lys i tunellen.

Derimot er Uten filter av Jon Ewo (1998) en helsvart bok (en av denne forfatterens beste, kanskje den aller beste). Noen glade gutter skal feire de siste dagene av sommerferien før siste året på videregående med øl, børst, dop og damer og så dukker psykopaten opp ødelegger moroa. Og så går alt ad helvedet hen.

Jeg gjentar spørsmålet: ”Bør ikke en god ungdomsbok vise at det er i alle fall noe håp?" Jo ville jeg ha sagt før. (Jada, jeg innrømmer at ”Før” er en noe unøyaktig tidsangivelse.) Nei den trenger vel ikke det strekker jeg meg til å si nå. Nei slettes ikke! Absolutt ikke! (Merk hvordan jeg tenker så det knaker og sakte men sikkert forandrer standpunkt.)

Nå klikker jeg meg inn på IBBYNorges webside. Øverst på siden finner du lister over årets barne- og ungdomsbøker. Lista over Ungdomsbøker viser at de aller fleste ungdomsbøkene sier at det er mye som gjør livet verdt å leve selv om det ikke er enkelt. (Uansett bokas litterære kvalitet forøvrig.)

Hvorfor er jeg i det hele tatt opptatt av denne problemstillinga? Er det egentlig en aktuell problemstilling? Er det ikke nok bare å si at det er en god bok. Ferdig med det. Begynner jeg å bli gammel? Skjønner jeg ikke min tid? Skjønner jeg ikke boka? (Selv om dette skal være en av de mest lettleste av forfatteren.)

Glemte forresten å si at boka har et fantastisk språk! En lise å lese for den har lest hele denne lista siden 1 august. Denne boka fortjener de leserne som fortjener boka.

PS: En litt morsom ting. På ARK ved Solli Plass har de til hver tid en eller toppen to eksemplarer av boka inne. Så som regel må man bestille den. Kundene må altså ha bestemt seg på forhånd. ”Fælt å si det men selv om det er Rosenløw Eeg selger ikke boka”. Akkurat da jeg satt og skrev dette fikk jeg telefon av en bekjent som sa at Tanum bokhandel på CC Vest i Oslo har alltid minst 10 eksemplarer av boka inne og den blir stadig kjøpt. Av både voksne og ungdom. Høna og egget? Frogner mot opplyst middelklasse?
PS 2: De derre labelsene er jammen smarte, hvis jeg får tid en gang skal jeg labbelere hele bloggen min! De oppsto også etter den tidligere omtalte switshingen, et stort skritt for meg men et relativt lite for menneskeheten.