søndag, juni 29, 2014

Sommerstengt

Da blir det som vanlig sommerstengt på denne bloggen. Når jeg sammenlikner med fjorårets blogging ser det ut som at antall bloggposter er blitt enda noe lavere enn i fjor på samme tid. Men både bloggeren og bloggen er da i hvert fall fremdeles i live, og mer kan man kanskje ikke forlange.

Når jeg ser på statistikken ser det jammenmeg også ut som at det fremdeles er noen lesere innom, og det setter jeg faktisk stor pris på. En ære og takk og takk!


En sommersang hører også med, og hvem passer det da bedre å slippe til enn Bobby Womack som dessverre døde nettopp. Det tynnes ut blant de store soulsangerne.

En annen artig versjon av denne Gerswin-klassikeren kommer her, med Billy Stewart. Heller ikke han iblant oss mer.

Det er derimot reggaemusikeren Lee Perry som har laget en noe dystrere versjon av denne sommersanger.

Og dermed skulle det være noe for enhver smak!

God sommer alle som én!

fredag, juni 27, 2014

Sorgen og gleden de vandrer tilhope

Det finnes ikke mange barnebokforfattere som skiver bedre lettleste bøker for barn enn Rose Lagercrantz! Mitt lykkelige liv med illustrasjoner av ... ja du gjetter riktig ... Eva Eriksson er nettopp kommet ut på Omnipax forlag. Rose Lagercrantz er blitt 67 år gammel, men holder fremdeles det samme høye nivået, og vel så det! Kan jo også nevne at hennes mer eller mindre faste illustratør, Eva Eriksson, er bare et par år yngre. Også hun holder god gammel standard.

Vi er igjen tilbake i den samme klasse som i bøkene om Karl Gustav ( Metteborg på svensk) som kom ut første gang på 90 – tallet. Vi møter også igjen den litt eldre, strenge men rettferdige og kloke læreren, den rampete Benny, som frøken forbyr klassen å kalle Benny Bing Bong, og Karl Gustav. Men denne gangen er det ei jente, Danni, som er i fokus.

Et barns liv består av mange lykkelige øyeblikk, men også sorger. Boka viser hvor lite – eller mye - som skal til for at et barns følelse av lykke – eller sorg - skifter. For å si det med Inger Hagerup. ”Og gleden er så deilig, men sorgen er så trist”. Hos Danni er det – typisk for barnet - liten sans for proposjoner.

”Samme dag skled hun i skolegården og slo hull på både strømpebuksa og kneet. Det gjorde så vondt st det kommer hun nok aldri til å glemme. Ikke før hun fyller trettifem, eller der omkring”

Danni gleder seg til å begynne på skolen, ingenting av det hun har bekymret seg for på forhånd skjer - selv om hun er litt skuffet over at hun ikke får lekser i starten.

”Men ennå hadde hun ingen venner”.

Og leseren engster seg sammen med henne. Oj, hvordan skal dette gå!

Kan jo røpe at det løser seg greit, Danni får raskt en bestevenninne, som hun har det helt topp sammen med, men – ikke alltid. Plutselig blir de uvenner. Og slik svinger det, slik det vanligvis gjør i livet.

Men så kommer jo den store katastrofen, Ella Frida skal flytte!

Danni gjør også noe skikkelig dumt mot en klassekamerat, som hun er redd kan få katastrofale følger.

”Etter det var ikke Danni lykkelig et eneste skund.”

Men det ordner seg.

”Da ble Danni lykkelig igjen!”

Det går opp og det går ned her i livet men noen ganger er det helt all right!

Danni bor alene med sin far, et stykke uti boka får vi vite at mamma døde da hun var svært liten. Vi får også vite litt om omstendighetene rundt dødsfallet.

Boka er enkelt skrevet, kanskje den er litt lang til å kalles en lettlestbok, men den er delt opp i korte kapitler, så den skulle være grei å komme seg igjennom for barn med litt leseferdigheter.

Det er ikke ett likegyldig eller tilfeldig ord i denne boka, Lagercrantz klarer å lage litteratur - med islett av poesi - av helt av hverdagslige hendelser. Dette er en bok av det slaget som har noe å gi både barneleseren og den voksne. Bedre kan det neppe gjøres.

Litt om illustrasjonene. I etterordet forteller forfatteren at hun ikke får se Eva Erikssons illustrasjoner før etter at teksten er ferdig. Når jeg leser barnebøker prøver jeg – siden jeg jobber der jeg jobber – unngå å se på illustrasjonene MENS jeg leser. Teksten står helt på egne bein, men illustrasjonene følger fint opp. Hvert barn får er individuelt uttrykk, og gir boka det lille ekstra.



Da jeg leste denne boka kom jeg til å tenke på en sang av Everly Brothers og da kan vi jo høre litt på den. By by loneliness, by by happiness etc etc.

søndag, juni 22, 2014

On the road - again

Regner med at flere av mine blogglesere har revet seg i håret i ren og skjær frustrasjon: hvor fanden bliver det av den årlige reportasjen om Fruerne Lande og Frisvolds årlige litterære utflukt? Har Fru Landes Toyota segnet om? Finnes det ingen litterære reisemål igjen?  Eller er de blitt uvenner?

På ingen måte, men denne gangen valgte de to dannede fruer å prioritere litt anderledes;  de besøkte   to kunstnerhjem.

Men - på veien hjem til Oslo etter en alldeles vellykket kulturtur ble det total bråstopp!

Fru Frisvold : "Men, dette stedet heter jo Jerusalem. Kan det ha noe med Selma Lagerlöfs bok å gjøre? "

Fru Frisvold ( litt seinere): Neimen, dette stedet heter Nås. Og det står at det var her handlingen i Jerusalem av Selma Lagerlöf finner sted!!!

Fru Lande: Ja, men da må vi jo stoppe!

Og det gjorde vi altså. 


Her et tilfeldig bilde av bygda Nås, som etter siste oppdatering av wikipedia (2010) har 417 innbyggere.
 
Her er Västerdalselva som Stor-Ingmar kaster seg uti for å redde noen barn som holder på å forulykke i fossene - med ( for ham) døden til følge! Som det framgår av bildet er forholdene mer idylliske denne junidagen enn i boka og filmen.


 Hvert år spilles Ingmarsspelen til minne om denne romanen, som bygger på faktiske begivenheter.

Her er scenen for de omtalte spelen. I følge en hyggelig dame vi møtte som først trodde at vi var Jehovas vitner (!!!) er dette de opprinnelige bygningene som Selma Lagerlöf så for seg at Ingmar bodde, og som nå er flyttet hit.

Etter denne interessante opplevelsen var tida moden for et kafebesøk. Kaféen hadde ikke åpnet, men det var "inget problem" . Kaffen var nesten klar og eplekaka var ferdig bakt.


 Og her sitter Fru Lande og koser seg med godsakene før ferden går videre. Vel fortjent!

torsdag, juni 12, 2014

Morro for unga

Så to bøker for barn med varierende grad av humor og alvor. 

Taran Bjørnstad har i hovedsak skrevet ungdomsbøker tidligere, mens Krokodilletyven henvender seg til yngre barn. Hovedpersonen er Odd, som går på småskolen.

Han er liten for alderen, litt tykkfallen og en ganske pysete gutt som har lett for å ta til tårene. Han blir alltid valgt sist når det skal velges lag i gymtimen ( og nå MÅ jeg bare spørre – igjen - ER det virkelig fremdeles slik at lærerne overlater til de beste elevene å ta ut lagene i gymtimen?) og han blir en del ertet. Heldigvis har han bestevenninnen Mette.

Læreren ser ingenting – eller vil ikke se – og i familien – Odd er den yngste av tre søsken – får han ikke all verdens oppmerksomhet. Dette kunne jo ha vært en virkelig trist bok men Odd lar seg ikke kue. Tvert imot uten å røpe for mye.

Vendepunktet blir da klassen skal på tur til Akvariet i Bergen, og reptilsjefen Rolf viser dem en krokodilleunge. For å sette seg i respekt i klassen ****SPOILER*** stjeler Odd dyret med seg hjem, noe som selvfølgelig skaper litt forviklinger.

Boka er småmorsom, men med alvor – å ta ansvar for egne handlinger og å ordne opp etter seg etc – og har en god slutt. Dessuten med litt informasjon om reptiler. Christoffer Gravs illustrasjonene og teksten utfyller hverandre på glimrende vis.


Her en illustrasjon av Odd som har tatt mot til seg og klapper krokodilleungen, mens reptilsjef Rolf – en artig type skal det vise seg – holder den godt fast. Til venstre noen skrekkslagne klassekamerater.

Jeg kan jo også nevne at jeg har lest Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman, som forresten besøkte Oslo for noen uker siden, noe som på ingen måte gikk upåaktet hen.

Far forlater ungene for å gå ut for å kjøpe melk til frokost, en nødvendighet både for ungenes og fars kaffe. Når han kommer tilbake igjen forteller han en ellevill historie full av forviklinger, vanvittige anakronismer og herlige ordspill. Ungene deltar med innspill og korreksjoner når det hele blir for vidløftig. Nok en historie der en mor eller far forteller sammen med ungene altså. Dette blir ikke alltid like vellykket, men Gaiman er jo ( som kjent) en rutinert forfatter med et solid grep om historien og det blir aldri heseblesende.


Dessverre har den norske utgaven noen leie trykkfeil i slutten av boka, som forhåpentlig rettes opp i neste opplag.

 Men altså; da jeg begynte på boka fikk jeg aldri så litegrann bakoversveis! Når mor forlater familien for å dra på seminar må hun først fylle fryseren med middager og lage en liste for far over alle gjøremål under hennes fravær. Altså Neil, da! Tviler på (alternativt får ikke håpe) at dette hadde passert i en norsk barnebok. I hvert fall ikke uten at det hadde blitt kommentert som noe helt utenom det vanlige!

Boka minner meg forresten litt om billedbokklassikeren Hvordan gikk det av Tove Jansson, som fikk stor betydning for meg i barndommen. Kan Gaiman ha blitt inspirert av denne boka? En rask og overfladisk googling kan kanskje tyde på at jeg kan være inne på noe.

tirsdag, juni 03, 2014

Deichman, Deichman, Deichman!

Heromdagen hadde jeg en fridag, så da tenkte jeg at jeg skulle ta meg en tur på Hoveddeichman som nettopp har flyttet om på boksamlinga for å prøve ut nye idéer før flyttinga til Bjørvika. Og siden åpninga er utsatt enda et par år skulle det jo være god tid til å teste ut både det ene og det andre.


Bibliotektrappa er jo - som kjent - temmelig høy i denne bygningen som åpnet i 1933. (Og allerede den gangen var det jo diskusjoner om arkitekturen og byggets hensiktsmessighet som bibliotek. Nå har Deichman holdt til her i over 80 år, så vi får bare håpe at man ikke runder de 90.)

Inngangspartiet er jo blitt riktig innbydende, man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet over hvordan personalet alltid gjør det beste ut av situasjonen.

Jeg går rett inntil min gamle arbeidplass, Barneavdelingen. Blikkfanget er en improvisert utstilling i anledning sykkelens oppfinnelse.

Hovedutstillingen er - selvfølgelig - viet Tove Janssons 100- års-jubileum. Under motto gjenbruk har

man benyttet de gode gamle mummifigurene som sto og samlet støv oppå ei hylle bak skranken. Her mummitrollet som stirrer litt engstelig opp på fotografen.

Interiøret er ellers blitt sånn herlig laidback med paller, plaststoler ala IKEA og parasoller.

Fra en litt annen vinkel her. Skal ikke her og nå ta meg tid til å diskutere hensiktsmessigheten av å dele faktabøkene for barn; mens barneavdelinga beholder de for barn opp til 9 år er resten satt opp i voksenavdelinga - i ett system sammen med voksenbøkene. 10 + - åringene skal virkelig få noe å strekke seg etter! Men mye kan jo enda skje innen 2019. (Hvis det ikke blir enda flere utsettelser, Gud forby!) Jeg mener også å huske at det var et flott nytt sjakkspill med store brikker i barneavdelinga, men siden det ( heldigvis) var så mange unger rundt syns jeg det ble litt vanskelig å fotografere.

Så går ferden over til det som før var Musikkavdelinga. (Musikken er flytta opp, men det skal vi komme tilbake til. Her er det nå skjønnlitteraturenh som troner, i midten et badekar omgitt av bøker på en balkongressmatte.  En riktig artig installasjon! 

Men vi må jo ikke glemme klassikerne oppi all løssluppenheten, her troner en byste Ibsen - eller er det Bjørnson - og bøker kan jo brukes til så mangt. For eksempel å støtte opp bordplater.

Hva denne tekniske innretningen heter har jeg dessverre glemt, men hvis man legger på en bok får man opp litt info om bokas innhold etc. Siden kan man klikke videre på forfatteren. I tilfelle bibliotekaren ikke er tilgjengelig.

Men vi skal oppover i etasjene, rettere sagt

til det som tidligere var Teknisk avdeling, hvor ungdomsbøkene er blitt plassert - sammen med fantasy, musikken, tegneserier, film og spill. Ingen dum idé!

Salige fru E hadde nok snudd seg i sin grav hvis hun hadde visst at et fotballspill skulle bli plassert inn i erværdige Teknisk avdeling ! Legg også merke til de kule bildene på bakveggen.

Jeg måtte også ta et oversiktsbilde over det som før ble kalt Hovedbiblioteket når jeg først var her. Bakerst troner Axel Revolds kjente freske Teknikken og vitenskapen. Ser ellers med tilfredshet at de har fjernet det dustete "skipet" som var en levning fra Reform 97.

Jeg benytter også anledningen til å fotografere utsikten mot Høyblokka og en del av Y-bygningen, hvoran den ene skal stå mens den andre muligens rives.

Jeg vil også gratulerer med fancy fluktstoler og annen innbydende møblering på uteterrassen.


Men plutselig ble jeg rammet av et kortvarig anfall av panikk! Var gamle Carl Deichman FJERNET?  Men heldigvis,  bysten står der den alltid har stått!

Og det gamle stativet med brosjyrer litt hulter til bulter er også på plass. Godt at noe er konstant!

Til slutt fra doveggen på damedoen - doene er forresten blitt gratis :
"les en bok og innbild deg at det gjør deg til et bedre menneske"
Noen har skjønt det!

PS: Hvis du klikker på bildene blir de større!

Nordisk dystopi

LASSE ALENE I VERDEN 

Ett sekund om gangen av Sofia Nordin er nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Den føyer seg inn i den uendelige rekka av dystopier som for tida flommer over de stakkars uskyldige kidsa.

Vi møter Hedvig, 13 år. Hele familien er rammet av en uforklarlig pest og er døde. Ikke bare dem, viser det seg, er Hedvig rett og slett alene i verden? Det er ikke bare pesten som har rammet verden, strømmen har også gått. Og verden er full av lik, veiene fulle av bilvrak.

Hva er normal atferd for en 13-åring i en sådan stund? Falle sammen i krampegråt, bli hysterisk eller hva? Hedvig viser seg å være en ( over middels må man vel si men hva slags fortelling hadde det ellers blitt?) handlekraftig jente og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun slår seg ned i en undervisningsgård og lærer å melke med hjelp av en håndbok (!).

Samtidig tenker hun mye på sin nære bestevenninne, Lydia, og i hennes fravær ( Lydia er også rammet av pesten) ser hun på dette vennskapet med nye øyne. Hedvigs alle tanker og betraktninger er troverdige men kanskje trekker de litt mye veksler på leserens tålmodighet? Det er ikke så mye som overlates til leseren her. Noe bør skje snart, så derfor er det neppe nødvendig å legge ut en ****SPOILERVARSEL*** når jeg røper at enda en overlevende entrer arenaen, nemlig den jevnaldrende Ella. Disse jentene har ulike måter å takle krisa på, Hedvig er mest opptatt av å sikre seg på alle bauer og kanter mens Ella også er opptatt av bevare gleden ved livet. De har også valgt ulike metoder for å møte savnet. En del konflikter oppstår før de finner ut av tingene. Dette er kanskje en av bokas sterkeste sider. Med andre ord er dette også en bok som tar opp eksistensielle spørsmål. Det er en rørende skildring i boka der jentene går og forsyner seg på et kjøpesenter og også Hedvig endelig tillater seg å slippe fram gleden. ( Trass i alle likene som ligger strødd rundt.) Svært sentralt i handlinga står håpet.

Det kan være naturlig å sammenlikne med Soledad av Tor Arve Røssland som jeg leste for en stund siden. Den handler også om ei jente som er blitt alene i verden. Men her ligger spenninga mer i det ytre, hvor mennesker ofte er en trussel, som det gjelder å holde seg unna. I Sofia Nordins bok – og dette er noe nytt i ”katastrofelitteraturen”, i hvert fall i de jeg har lest – ser det ut som at møte med andre mennesker gir håp.

Dette er første bok i en triologi og det skal bli spennende å se hvordan det hele vil utvikle seg.

ETTER KLIMAKATASTROFEN

Mens Ett sekund om gangen er skrevet i nåtid fra et sted i Sverige, med referanser til kjente merkevarer som Claes Ohlson, Åhlens og Coop - noe som kan bidra til å gjøre boka ekstra skremmende fordi det kommer så nært opp til vår egen virkelighet - er Kloden under vann: Den døde soldaten av den danske forfatteren Ida-Marie Rendtorff fra en fjernere framtid. Hovedpersonen her er også ei ung jente, den 14 år gamle Lara, men denne boka henvender seg også til en yngre målgruppe.

Tida er etter den store oversvømmelsen, den gamle verden er under vann. Landet styres av en diktator, samfunnet er delt, de priviligerte bor på fjelløyer, mens Lara og familien bor ved havflaten i en høyblokk som stikker opp av havet. (Svevebaner og rullefortau viser at teknologien hadde kommet litt lengre enn i dag, men samtidig var flatskjermer fremdeles i bruk.) Lara må dykke etter verdisaker for å skaffe penger til medisiner til sin syke lillesøster. Dette er en farlig jobb og sjefen, Breiflabben, er en brutal type. Faren er borte ( død, eller... ? ) og moren har giftet seg med en alkoholisert og brutal type.

Sammen med vennen Jarii finner Lara en dagbok etter en død soldat. Denne leser de i smug, og i den avsløres hemmeligheter som får betydning for våre helter. Med imponerende fysiske ferdigheter og mye flaks klarer Lara og Jarii å gjennomføre et farefullt oppdrag som jeg ikke skal røpe her. Handlinga er usannsynlig men akseptabelt innafor sjangeren. Det er mye action og til tider ganske spennende. Samtidig er det mellommenneskelige, som Laras omsorg for de svake  fremtredende i boka.

Også dette er første bok i en triologi.

TIL SLUTT

Og så lurer jeg jo litt på når denne bølgen av apokalyptikske dommedagsbøker – alle i minst tre bind - er over.



 Og helt til slutt kan vi jo - for ikke å synke ned i en dyp depresjon - muntre oss opp en god gammel klassiker fra en stadig fjernere FORTID. Og i dag kan vi kanskje høre litt på The Carpenters.