onsdag, januar 28, 2015

Å sørgje på sosiale medium

Og no skjønar de kanskje at det er Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo det skal handla om.

Då eg oppretta facebookprofil for nokre år sidan, syntes eg at det var merkeleg og makabert at vener skreiv på facebookveggen til folk som nett hadde døydd. Men så var det nokon som forklarte meg at dette var av ein trong til å ha ein stad å komme saman i sorga.

Då Amalie døyr like før ho fyller 15 klamrar den eitt år eldre søstera Eli Anne seg til facebooksida hennar. Foreldra vil ( forståeleg nok) slette sida, men Eli Anne vegrar seg. Her føler ho at ho framleis kan halde ein slags kontakt med søstera. Her kan ho sjå gamle oppdateringar og bilete.


Alf Kjetil Walgermo har skrive tre bøker som alle handlar om døden, alle med jenter som hovudperson. I eit intervjuet i Dagsavisen forklarer han kvifor han skriv om ei jente att:
” For det første utfordrer det meg selv å skrive om en person som tilsynelatende er så ulik meg selv, selv om alle romanfigurene vel på sett og vis er en slag forlengelse av forfatteren selv. For det andre er jenter kanskje hakket mer aktive og meddelssomme i sosiale medier enn guttene. Det blir mer realistisk.”
(Eg reknar med at han kanskje sa det på nynorsk, men kanskje ikkje Dagsavisen har nok journalistar som skriv på nynorsk? Og då fekk vi jo enda eit argument for obligatorisk sidemål på vidaregåande skule. )

Boka handlar ikkje først og framst om bruk av sosiale medium ved dødsfall – forfattaren sjølv tar inga stilling til sletting eller ikkje av facebookprofilar - men dette er vorte ein genial måte å skildre sorga til denne unge jenta. Eli Anne gjer nokre innstillingar på facebook slik at ingen andre enn ho sjølv kan sjå kva ho skriv til søstera. Ho kan uttrykke seg heilt utan filter. Og dette er hjarteskjerande lesing. Forfattaren skjer inn til beinet. Ikkje eitt ord eller ei setning er overflødig. Men poetisk og med høg intensitet.
”Kva tenker du på der nede? Kjenner du at frosten er på veg? Eg gruar meg til å legge meg i kveld. Eg frys på føtene og langt oppetter beina, som om kulden i jorda har krope opp i meg.” s 15
Dette er ei sterk skildring av ei jente i så djup sorg at ho vert heilt lamma. Ho orkar ikkje spele piano lenger, sjølv om ho har talent, og ho isolerer seg heilt. Skuldkjensler gjer at sorga blir ekstra tung å bere. Det var mykje usagt mellom jentene den siste tida, som (den hemmelege ) skrivinga på facebooksida gjer mogleg for Eli Anne å få ut.
”Legen har sjukmeldt meg fram til jul. Det eg lurer på, er om eg nokon gong kan bli glad igjen”
Eg reknar og med at mange søstre kan kjenne seg igjen i denne forteljinga, sjølv utan at nokon av dei er døde. Forholdet jentene imellom var ikkje konfliktfritt då Amalie døydde. Dei var i ferd med å gli frå kvarandre, slik søsken i denne alderen ofte kan gjere. Og her er det den yngste av dei som er på full fart mot noko nytt. Eli Anne reagerer til dømes sterkt då Amalie slutar å spele piano, og utviklar musikksmaken meir mot punk.

Forfattaren får og fram kor sterke kjensler ungdommen kan få for musikk, og det stigmaet som kan vere mellom ulike musikksjangrar – og preferansar. Amalies sterke kjensler i møtet med musikken til Patti Smith kan eg hugse får mi eiga ungdomstid; denne begeistringa og lidenskapen som berre ungdommen er forunnt.

I denne bloggen har eg jo før vore inne på korleis den eldre forfattaren lar unge hovudpersonar like den same musikken som då dei sjølve var unge. Patti Smith, ei avdanka gamal punkdronning! Som vi gamle kjerringer flokkar oss rundt kvar gong ho til dømes vitjar Norwegian Wood? Men eg gidd ikkje gjere noko nummer av dette no att. Det kan jo og vere ein risikosport for den vaksne forfattarar å gå inn i musikken dei unge høyrer på no. Korleis kan dei vite kva som er kult for ungdom? Ein kan jo gå heilt i baret, akkurat som dei som freistar å bruke ungdomsslang i bøkene. For alt eg veit er det kanskje meir vanleg i dag at ungdomar høyrer på den musikken foreldregenerasjonen høyrde på? Sjølv om VI skydde den musikken foreldra våre likte. Og - kanskje musikken rett og slett VAR betre føritida?

Og då kan vil vel til slutt spele litt musikk att? Men kva skal eg velje då? Det hadde sjølvsagt vore naturleg å finne fram noko av Patti Smith. Nokre av dei songane som det vert referert til i boka til dømes. Eller nei.



No skal vi høyre på  det som var den største musikkopplevinga EG hadde då eg var ung, og 13 år gamal høyrde Jimi Hendrix på TV for fyrste gong og ikkje trudde mine eigne auge eller øyro!

PS: dette blogginnlegget er som vel dei fleste har oppdaga skrive på nynorsk. Takk til nynorsk ordliste hos Språkrådet. Eg har verkeleg dei største intensjonar om å skrive korrekt nynorsk. Vonar ingen vert sure på meg dersom eg ikkje får det heilt til.

torsdag, januar 22, 2015

Det var en gang et sykehus...

Det er sjelden jeg tar meg tid til å skrive om voksenbøker,  men når Sara Stridsberg endelig kommer ut med en bok må jeg jo bare. I jula leste jeg Beckomberga med undertittelen Ode til min familj. Forfatterinnens far var pasient på dette psykiatriske sykehuset da hun var barn. På bokas siste side står det:
DEN HÄR ROMANEN TILLÄGNAS ALLA SOM PASSERADE SJUKHUSPARKEN VID BECKOMBERGA UNDER ÅREN 1932 TILL 1995.
Og man kan jo bare tenke seg hvordan de som ”passerade” følte seg, enten de var pasienter som skulle legges inn eller besøkende. Stridsberg ble frarådet av forlaget å ta med undertittelen Ode til min familj, men som hun selv sier i et intervju:
”Jag blev avrådd att ta bort den där undertiteln, för att läsaren skulle läsa boken som en självbiografi. Allra mest ville jag föra ihop ordet familj med den stora ansiktslösa institutionen.”
Boka er BÅDE en familieskildring samtidig som det er en skildring av en psykiatrisk institusjons historie.

AV DE MEDVIRKENDE

Vi går rett på persongalleriet, som er ganske oversiktelig i denne boka:
  • Hovedpersonen er Jackie, som over flere år jevnlig besøker sin far som er pasient på sykehuset. I motsetning til Sara Stridsberg selv, gjør hun det mer enn frivillig – også etter at faren
  • Jimmie Darling ber henne om ikke å besøke ham mer. (Lurer forresten på hvorfor han har fått dette etternavnet, kan det ha noen sammenheng med den forrige boka Darling River å gjøre? ) Som i Darling River er det også her en sterk og interessant skildring av et komplisert far – datterforhold. Jimmie har høyt alkoholforbruk, og er såpass destruktiv at det ikke er rart at
  • Lone, moren, ikke orker lengre. Hun lever sitt eget liv, og reiser verden rundt. Selv om Jackie i ( alt for) ung alder overlates mye til seg selv, noe som kunne ha fått katastrofale følger, beskrives Lone som en varm og omsorgsfull person full av kjærlighet til datteren. Noen ville kalle det omsorgssvikt, og det må man jo kunne si at det er, men forfatteren fremstiller det ikke slik. Og det er noe av det som fascinerer ved denne boka og resten av forfatterskapet for den delen. Stridsberg har stor toleranse overfor sine personer. Vi møter flere andre pasienter, som
  • Sabina, som Jackie får nær kontakt med,
  • Paul, som må karakteriseres som en farlig pasient, men som Jackie føler en enorm tiltrekning til, noe som altså kunne ha gått virkelig gæernt, og
  • Olof, den absolutt siste pasienten som skrives ut fra Beckomberga. Han har vært på Beckomberga hele sitt voksne liv, og gruer seg til å forlate sykehuset. Samtalene mellom han og
  • legen, Doktor Janowsky, er gripende å lese. Vi må heller ikke glemme
  • overlegen Edvard Winterson, som overskrider en grense. Han tar med seg utvalgte pasienter på fest hvor det serveres et variert utvalg av rusmilder, for å si det slik. Sara Stridberg sier at hun i starten av skrivingen mislikte denne personen, men etter hvert fikk hun mer sympati for ham. I ett intervju har hun også sagt at hun må like de personene hun skriver om. ”Jag måste älska alla jag skriver om, oavsett vilka de är och vad de har gjort.” Til slutt bør vi kanskje ta med
  • Marion, Jackies sønn, som – uten å røpe for mye - har en stabiliserende virkning på Jackie, og kanskje representerer noe nytt i denne – må man vel kunne si - dysfunksjonelle familien.
ENDA LITT MER OM BOKA

Som vanlig for forfatteren er språket vakkert, og fylt av skjønnhet og poesi, også når hun skriver om det groteske. Dette er ingen lineær fortelling, vi hopper fram og tilbake i tid, og mellom ulike synsvinkler, men det er ikke vanskelig å følge med. Handlingen varer over flere år. Dette er ikke den kritiske boka om psykiatriske sykehus. Da må man finne andre bøker. Det finnes heller ingen skildringer av de terapeutiske metodene i Stridsbergs bok. Boka gir et sammensatt bilde av livet på sykehuset, både sorg, ensomhet og lidelse men også mye lys og kjærlighet. For noen er sykehustilværelsen et fengsel, for andre betyr den frihet. Og noen ganger gir  sykehuset trygghet til flere av pasientene.
”Det änglalika, det monstruösa, omsorg och disciplinering på samma gång. Och för en karaktär som Jimmie Darling, som har så mycket utanför, bostad, arbete och familj, blir sjukhuset en plats som tillfälligt kan fånga honom när han faller. Men för Sabina som inte har allt det där, och för nattflickorna som kallas för Wintersons leksaker, blir det bara farligt, det blir deras undergång.”
Ellers vil jeg anbefale alle å lese hele intervjuet, som gir en fin inngang til boka. Og anbefaler også alle å ta seg tid til å høre på dette intervjuet, selv om intervjueren avbryter litt irriterende noen ganger.


(Lenke til YouTube-videoen) 

THOSE WERE THE DAYS

Forsamlingen må ha meg unnskylt, men nå litt mimring. I min grønne ungdom jobbet jeg et år på et psykiatrisk sykehus,  nemlig Dikemark sykehus utenfor Oslo. Noe av det jeg husker var jo denne blandinga mellom omsorgen på den ene siden og disiplineringen, med arbeidsterapi og vanetrening.

Mens overlegen Winterson i Stridsbergs bok fester sammen med pasientene sine – og overskrider en grense - var det på Dikemark et knallhardt skille mellom personalet på den ene siden og pasientene på den andre, uten at jeg vil komme inn på detaljer i denne bloggposten.

Samtidig bodde personalet på samme det området som pasientene. Vi brukte det samme sengetøyet, som ble vasket på fellesvaskeriet og hadde en helt spesiell lukt, og vi spiste den samme maten. Personalet hadde matkuponger på ”Interessen” og boligene var et steinkast unna sykehusbygningene. Noen hadde til og med hybler i etasjen over sykehusværelsene, og i blant måtte  nattevaktene opp for å be personalet dempe musikken. Ingen tvang oss til å bo der, men det var det billigste og greieste alternativet for oss fattige ”løsarbeidere”. Kanskje denne nærheten til pasientene – den var enda tettere før min tid – kan være en av grunnene til dette nevrotisk skarpe skillet mellom innlagt og ansatt? Eller var det fordi man oppdaget at forskjellen mellom oss og pasientene kanskje ikke var så stor. En redsel for galskapen hos oss selv? Romanens Jackie derimot omgås psykiatriske pasienter med den største selvfølge.

Noe man ikke var så oppmerksom på tidlig på 70 – tallet var hvordan pasientenes barn hadde det. Jackie nærmest klamrer seg til sin far som avviser henne, men hvem tenker på å gi HENNE trøst og støtte?

STAT I STATEN

Disse sykehusene var et eget samfunn. Dikemark sykehus, som ble etablert 30 år før "Beckis" (haha, disse svenskene med sine slangord og artige forkortninger)  var selvforsynende – slik det var vanlig med sykehus den gangen - og hadde i tillegg til storkjøkken, vaskeri etc også et eget gårdsbruk i starten. Sykehusene ble lagt til steder langt utenfor byene, gjerne i naturskjønne områder slik at pasientene skulle få ro og sjelefred. (I den grad nå det var mulig før medisinene kom, for i følge mine eldre kolleger kunne det da gå temmelig hardt for seg.) Mens Beckomberga nå er omringet av nyere bygninger  er Dikemark fremdeles langt utenfor folkeskikken.

HVOR ER DE NÅ?

Som alle de store psykiatriske sykehusene er også Beckomberga nedlagt. Hva slags tilbud har mennesker med psykiske lidelser nå? Hvem tar i mot dem og stabler dem på beina når de nok en gang får en psykose eller en tung depresjon?

Da jeg jobbet på Dikemark var det flere ”kroniske avdelinger”, både for kvinner og menn. Her bodde gamle ”gærninger” som hadde levd et vanskelig liv, men som nå hadde en trygg tilværelse. ”Jeg er en trivelig gammel gærning, jeg”. Slik som for eksempel Olof i Stridsbergs bok. Hvor er de nå? Hva slags tilbud har de? Finnes det noe felleskap for dem?

FORFALLET

For drøye fem år siden,  altså over 30 år etter at jeg jobbet der, var jeg mer eller mindre tilfeldig innom Dikemark sykehus, og tok noen bilder av et sykehus i forfall. (Det eneste jeg veit om Dikemark i dag er at det er en sikkerhetsavdeling her.)

På Lier sykehus ( som Ambjørnsen som kjent jobbet på i SIN ungdom- og som han siden skrev bok fra) var det i en periode ”folkesport” å bryte seg inn for å ta ”spektakulære” bilder.  ”Å teeeeenk, det var såååå skummelt i de korridorene asså!” Da jeg googlet Beckomberga, fant jeg en link med fotografier av det stadig mer nedslitte sykehuset, som sto tomt i flere år siden det ble nedlagt i 1995. I motsetning til de sensasjonshungrige amatørfotografene på Lier arbeidet fotografen Johan Fredin-Knutzén på oppdrag. For spesielt interesserte : her er et Youtubeopptak med intervju av fotografen. (Bygningene på Beckomberga skal bli – eller er blitt – boliger.)

Til slutt litt musikk kanskje? Da kan vi jo kanskje høre litt på ”Hemmet” av gruppa Hoola Bandoola som var svært populære i min pleiemedhjelpertid.


Link til YouTube-videoen

For dem som ikke liker å lese på svensk: fatt mot: boka kommer ut på norsk til våren!

fredag, januar 09, 2015

På tide å dra i gang bloggen igjen kanskje...

Jula er over og snart må man kaste seg over vårens barne- og ungdomsbøker. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om barne- og ungdomsbibliotekarens leseplikt, men siden det er en stund siden kan jeg kanskje gjøre det på nytt nå.

I 2014 har jeg altså lest den nette sum av 93 barne- og ungdomsbøker. Med andre ord, nesten 2 i uka. Og så kan man jo trekke fra ferier, da jeg faktisk TAR meg ferie og bare leser de bøkene jeg helst vil lese. Og vi i den presenile alderen har jo ganske brukbart med ferie, og i år får jeg 8 dager til.

  1. Og hvorfor er jeg slik en idiot som leser alle disse barne- og ungdomsbøkene på fritida mi, uten at noen takker meg for det?
  2. Og attpåtil tar meg tid til å blogge om ( noen av) dem?
  3. Hvordan bevarer jeg humøret?
  4. Og serriøst: leser jeg alle bøkene like grundig?

1
Til det første spørsmålet kan jeg svare at jeg har vært i denne bransjen siden – hold dere godt fast – 1979. For å kunne gjøre en skikkelig jobb fant jeg raskt ut at jeg måtte lese meg opp – og det får man bare ikke tid til på jobb. Du trenger bokkunnskap
  • når du skal boksnakke til klassebesøket
  • når mer eller mindre desperate mødre kommer på biblioteket for å låne bøker til sin lesevegrende sønn og faktisk forventer at vi har lest bøkene.
  • når det kommer en låner som ( dette gjelder både barn og voksne) spør etter bøker de verken husker forfatter eller tittel på – og knapt nok hva de handler om.
  • Og ikke minst og det viktigste av alt : når ungene selv kommer for å få anbefalt en god bok, og man helst skal finne rett bok til rett person.
Der jeg jobber nå ( på NLB) kan vi bare produsere et begrenset utvalg barne- og ungdomsbøker ( i underkant av 200 lydbøker i året hvis noen lurer). Da må vi prioritere innefor de rammer og forpliktelser vi har. Vi kan heller ikke basere oss på K-fondbøkene som andre bibliotek tross alt kan. Derfor bør vi helst lese (i hvert fall de fleste) bøkene før vi setter dem i produksjon. Og som alle veit står det dårlig til med anmeldelser av barne- og ungdomsbøker, både hva kvalitet og kvantitet angår. (Heldigvis er det mange fortsettelsesbøker, og har vi først bestemt oss for den første i en serie må vi jo produsere resten også. Serier kveler bokbudsjettet, men du slipper unna med litt mindre hjemmelesing.)

2
Men hvorfor gidder jeg å være en slik fagidiot at jeg tar meg tid til å omtale dem på herværende blogg? (Faktisk er det ganske tidkrevende, selv om det kanskje ikke virker sånn.) Dette attpå til på min fritid og uten å motta 5 flate øre? Ja, det har jeg fankernmeg lurt på selv også.

3
Lesetid har vært diskutert så lenge jeg har vært i dette yrket. Det har også blitt tatt opp i fagforeninger, og for noen år siden på BFs landsmøte. Men jeg tror ikke at dette er riktig forum. Det ble da også grundig bekreftet under debatten som fulgte.

Det var ikke før jeg begynte på NLB at jeg fikk skikkelig anerkjennelse for fritidslesinga. (Det måtte faktisk en økonomutdannet sjef til for å få til en fast lesedag i måneden. Og siden min månedlige lesing overskrider mer enn en arbeidsdag kan jeg med god samvittighet ta fri den dagen, og gjøre noe helt annet.) Selv om lesedagen altså ikke dekker opp for all pliktlesingen hjelper det på humøret. Jeg har full forståelse for bibliotekarer som ikke vil lese så mange barne- og ungdomsbøker på fritida si som jeg har gjort, men tror det blir vanskeligere å gjøre en god jobb uten den bokkunnskapen.

Prisen å betale er at mye av lesegleden blir ødelagt, lesing blir et kors å bære og ikke den nytelsen den burde være. Jeg får håpe at jeg får min lønn i himmelen slik en tidligere sjef lovte meg. Med et bibliotek fullt av alle de bøkene jeg aldri fikk tid til å lese i dette livet. (Nei da, jeg bare tuller. Det skjønte vel alle.)

I juleferien har jeg som vanlig lest flere voksenbøker, og det har vært en sann fryd. Jeg har lest julas Dickens ( To byer, ikke den beste av Dickens men kan sikkert få nytte av det på en lesequiz en gang) og jeg har lest norsk samtidslitteratur. Jeg har hamstret svenske bøker på den årlige Göteborgturen, og som vanlig blir det liggende en bråte bøker jeg ikke aner når jeg får lest før vårens barne- og ungdomsbøker trenger seg på.

Her er en bokhylle som snart kommer til å fylles med årets nye barne- og ungdomsbøker, nå jomfruelig tom.

4
Til det fjerde spørsmålet: hvor grundig leser jeg bøkene, er det vel bare å svare at jeg har blitt en dreven ”skummer”.

Men nå folkens er det bare 5 år og noen måneder til jeg går av med pensjon. Og da skal jeg love dere at jeg kommer til å lese alt mulig annet enn barnebøker! Hvis jeg er så heldig at jeg beholder vettet og forstanden så lenge.

PS : Om jeg ikke har NOEN glede av all den barne- og ungdomslitterauren jeg leser? Jo, i rettferdighets navn; når jeg ser på lista over de 93 bøkene jeg har lest i år har rundt 20 % av dem vært gode leseopplevelser. Heldigvis.