Fremdeles stappa!

Prisutdelinga er over og all spenninga er utløst! Dessverre ingen skandaler eller juicy sladder å formidle denne gangen heller. Hvem som fikk prisene kan dere jo se her.

Nok en gang var det en ungdomsbok som fikk prisen. I fjor HÅPTE jeg og REGNET med at Maria Parr skulle få den for Tonje Glimmerdal men også da var det en ungdomsbok som gikk av med seieren. Marit Kaldhol har sikkert fortjent prisen, men jeg skulle ønske at en barnebok snart kunne få den igjen, siden dette er en på mange måter mer krevende sjanger enn ungdomsbøker. Dette har jeg skrevet om noen ganger før og gidder derfor ikke å gjenta meg.

Siste gangen litteraturprisen gikk til en barnebok var i 2004, da Rune Belsvik fikk den for Dustefjerten og den store sommarferieturen (Cappelen 2003.) Det er 7 år siden.
Og hermed lanserer jeg en idé; hva med to priser, en for beste barnebok og en for den beste ungdomsboka. Ingen dårlig idé om jeg skal si det sjæl, da dette på mange måter er to forskjellige sjangere.

Tilbake til dagens evenement. Anniken glimret med sitt nærvær som vanlig, sa det man kunne forvente men ha ha GREIDE jo ikke å uttale tittelen på prisvinnerboka! Men scenevant som hun er tok hun en spansk en og påsto at hun HADDE jo øvd. Ha ha. En liten tabbe til ( men heller ikke på skandalenivå, når sant skal sies) klarte hun å annonsere fagprisvinneren to ganger (!) Ha ha igjen, men hun greide nok en gang å vri seg unna. Og alle prisvinnerne fikk klemmer som vanlig.

”Fingermaten” var god, både det salte og det søte, og det var ( mer enn ) nok vin. Nå også rødvin. Faktisk blei det så mye igjen at kantinepersonalet måtte ... eller glem det, det er jo bare FOR trist. Dessverre var det ingen sånn derre hva er det nå det heter igjen da ... bankettklype??? så det bød på en del praktiske problemer å holde BÅDE tallerkenen og vinglasset. Selv løste jeg det på den måten at jeg droppet tallerkenen, og bare spiste fra hånd til munnen. Ikke så dannet kanskje, men så slapp jeg da heller ingen vinglass i gulvet. (Utrolig nok var det bare ett vinglass som gikk den veien!)

Oversiktsbilde av "fingermaten", litt utplukka på bildet men mer enn nok igjen.

Her fyllte rødvinsglass, og i bakgrunnen ett av slottbibliotekets stilfulle bokskap.

Til slutt vil jeg atter en gang rette en takk til Mette Helfjord som for noen år siden fikk trumfet igjennom at også formidlerne ( det vil si vi) skulle få oss et glass vin eller tre etter dette arrangementet.

Heller ikke denne gangen merket vi til noen mobiltelefoner, bortsett fra den vanlige hektiske aktiviteten da fr. Ørjasæter mildt og formanende ba oss slå den av!

PS: det er vel første gang jeg har vært på en prisutdeling hvor jeg har lest SÅ få av årets nominerte bøker. Faktisk ingen av de nominerte til selveste litteraturprisen. Det har seg slik at ... eller i den grad jeg trenger noen forsvarstale: min gode kollega I. leste denne boka som selv ikke selveste kulturministeren klarte å uttale tittelen på og siden begge våre eksemplarer for tida er opptatt for innlesning har jeg altså ennå ikke fått lest den. De to andre (Pitbullterje bind ett eller annet og Dr Proktor bind 3
) var jo bare å sette rett i produksjon siden vi allerede har de første bøkene i serien.

PS 2: det plager meg litt at jeg ikke kommer på hva den kjekke dingsen heter som brukes til å feste vinglasset til tallerkenen med.

SISTE SISTE!
"Dingsen" kalles partyclip! Takk til Heidi Andreassen, en av de fantastiske bibliotekarene på Lørenskog bibliotek som hjalp meg med dette problemet! Dermed har også HUN gjort seg fortjent til et emneord på denne bloggposten!!! Det samme har vel Marit Kaldhol som fikk den gjeveste prisen, men som måtte oppleve den frustrasjonen at kulturministerern snubla på bokas tittel. Om Anniken selv har gjort seg fortjent til noe emneord kan derimot diskuteres.

Det året en puritansk bølge rammet barne- og ungdomslitteraturen

Jeg innrømmer det åpent. Jeg forstår mindre og mindre! Så sånn sett kan det være greit at det ikke er stort mer enn 10 år til jeg skal gå av med pensjon og si takk og farvel til det faget jeg har jobbet med i over 30 år.

Seksualitet i barne- og ungdomslitteraturen er ikke noe nytt. Barne- og ungdomslitteraturen er en gjenspeiling av livet og der hører også seksualitet med, enten vi nå liker det eller ikke. Det HENDTE faktisk at barne- og ungdomsforfatterne skrev om seksualitet også før 2008.

At enkelte reagerer på ”grovheter” i barne- og ungdomslitteraturen er jo heller ikke helt nytt, men det var i 60 og 70 –åra det! Og helst i det geografiske ”bibelbeltet”. Og faktisk før selv jeg startet min karriere! Men mine eldre kolleger hadde jo noen (skrekk)historier å fortelle.

Men høsten 2008 skjer det noe merkelig. Plutselig begynner det å vekke oppsikt at enkelte barne- og ungdomsforfattere skriver om dette ”unevnelige” som det ble kalt i en fjern fortid. Og ord som ”pornografi” , ”varseltrekanter” og ”ekle seksuelle overtoner” dukker opp igjen i ”debatten” . Og det jeg sikter til er alt det bråker rundt Rune Belsviks siste barnebok (som til med resulterte i to radiodebatter), litteraturkritiker Ola A. Hegdal utspill (Blogget om her) og nå Stripekalven av Marit Kaldhol. (Siden jeg ikke har noen interesse av å bli lagt ut på Dagbladwebben igjen gidder jeg ikke å legge ut linken, men hvis du googler dagbladet stripekalven får du treff. ) Og det pussige er jo at det er den ”liberale” tabloidavisa Dagbladet som skriver mest om dette. Og det er da jeg bare må melde pass. Jeg skjønner ingen ting!

Barn og unge blir i dag konfrontert med sex hvor de snur og vender seg. Mens Det nye i min ungdom knapt omtalte ordet ”sex” og da i antydende forsiktige former skriver dagens jenteblader om dildoer, sprutorgasmer og annen moro på en måte som jeg antar ville fått den gangens førende pornoblad til å blekne.

For ikke å snakke om tabloidavisenes forsider. Mens Belsvik-debatten raste som verst på Dagbladets nettsider kunne den samme avisa opplyse for hele nasjonen at Mia Gundersen hadde gått til sengs med ... ja dere veit jo hvem.

Men hvis en barne- eller ungdomsbok på en eller annen måte omhandler seksualitet så slår Dagbladet det opp som om det skulle være en sensasjon på linje med da Jens Bjørneboe skrev Uten et tråd i 60 - åra. Eller da Agnar Mykle skrev Sangen om den røde rubin enda tidligere.

• Har en ny puritanistisk bølge rammet vårt land?
• Er det noe jeg ikke har fått med meg?
• Vi vil gjerne ha mer oppmerksomhet og debatt rundt barne- og ungdomslitteraturen men slike ”debatter” trenger vi ikke!

Nei folkens, nå slipper vi heller til Marvin Gaye med litt sexual healing!

Jeg innrømmer

at jeg ikke liker Marit Kaldhols bok Kino. Jeg har gjort mitt beste for å få det til men hun er ikke ”min” forfatter. Boka er nok god den, godt språk og velkomponerte noveller. Motivet er blant annet seksuell oppvåkning og drømmer. Litt spennende effekt at hver novelle begynner med at ”handa held den store saksa”. Ganske smalt, neppe for alle. Det er poetisk og det er vakkert men jeg blir ikke fenget. Jeg synes at forfatteren er kjedelig og humør(humor)løs. Sorry, fr Kaldhold. Det kan godt være at det er meg det er noe gæernt med! For å yte litt sørrviss: her er linken til Ingrid Østenstads anmeldelse i barnebokkritikk.no. Hun er atskillig mer positiv enn meg. Og bra er jo det.
Her har du en anmeldelse fra Dagsavisen, når vi først er inne på det med anmelldelser

(Jeg kommer forresten til å skrive litt om nettstedet barnebokkritikk.no en gang om ikke alt for lenge. Det er et bra og nyttig nettested med det har et utviklingspotensiale som det så vanvittig fint heter. Staveprogrammet vil ikke godta ordet utviklingspotensiale, men det har altså ingenting med potens å gjøre. Dette har forøvrig INGENTING med boka Kino og gjøre, bare en digresjon! Jeg elsker digresjoner, selv om jeg får en del kjeft når jeg digresjonerer som verst. Digresjonering burde være en folkerett! Digresjonister i alle land : FOREN EDER! Nå kom gubben inn med en kaffekopp, og mens jeg sitter her og slurker lurker jeg på om jeg ikke skal starte foreningen Digresjonistene internasjonale forening. Men nå undrer jeg på om jeg ikke må komme meg ut på en joggetur før jeg digresjonerer meg helt bort i digresjonskakkafonien)! Tro det eller ei; staveprogrammet tillot dette ordet : digresjonskakkafonien! Det fikk vel sjokk!