mandag, juni 27, 2011

Den kjærligheten, den kjærligheten....

Anneli Klepp debuterte med Lusne forviklinger i 2006. Boka handler om en gutt som har dysleksi uten at noen oppdager det før langt oppe i barneskolen og som dessuten blir forsømt av sine (uhyggelig teite) foreldre. Trass i at temaet er trist nok er boka skrevet som et forviklingsdrama med ganske drastisk humor- og dette uten at det går på bekostning av budskapet. Faktisk var boka ganske morsom.
Siden debuten i 2006 har det kommet ut ikke mindre enn 8 barnebøker av samme forfatter, derav noen lettlestbøker.

Årets bok Hvis du elsker meg er av det mer alvorlige slaget, og det er knapt et tema som ikke blir behandlet i denne boka;
  • Brutale stefedre,
  • mødre som lar seg kue ( se over) og ikke strekker til overfor sønnen,
  • å rømme hjemme i fra,
  • venninner som glir fra hverandre,
  • uvennskap,
  • vennskap,
  • forsoning,
  • sorg og savn grunnet
  1. en død farmor
  2. en død mor
  • far som ikke strekker til fordi han er oppslukt av sorgen,
  • opptatte foreldre med liten tid til barna,
  • forelskelse.
Og det på litt over 200 sider.

Jeg trenger vel ikke legg ut en spoilervarsel hvis jeg røper at det ender bra for alle til slutt. Språket er greit om ikke direkte briljant.

Da svinger det mer rundt Hallo – elsk meg da ! av Johanna Thydell. Ja, her er språket virkelig heftig! Også i denne boka finner vi den typiske Tuppen og Lillemor-historien. Mens hovedpersonene i Klepps bok er rundt 12 år, er fortelleren (Nora) i Thydells bok 17 år, og forfatteren har virkelig fått til å lage et overbevisende portrett av ei ung jente. Her er sterke følelser, men også humor og selvironi. Dessuten får vi mye ”norisk” ”livsvisdom”.
Temaer er
  • Å være mer uerfaren enn bestevenninna
  • Mindre pen enn bestevenninna
  • Å finne den rette
  • Er han interessert eller er han ikke interessert?
  • Er vi sammen eller er vi ikke sammen
  • Mindreverdighetskomplekser
  • Usikkerhet kontra selvsikkerhet
  • Men først og fremst forholdet mellom Nora og bestevenninnen Lisa, og forfatteren går dypt for å skildre Noras sorg over tapet av ei venninne som har vært en viktig støtte for henne gjennom hele barndommen.
Personlig satte jeg pris på dette at venninna er så mye viktigere for Nora enn alle kjærlighetsgreiene. (Og akkurat det er vel litt uvanlig i en ungdomsbok.) Et stykke uti boka tok jeg meg i å savne litt framdrift, kanskje det ble litt mye monolog, men så er jo ikke jeg i målgruppa heller da.

Hovedpersonen i boka heter altså Nora Jonasson, dette er en lek med navnet til den kjente og kanskje noe oppskrytte (nei guri mlla skal jeg liksom leke musikkskribent også nå da!) sangerinnen Norah Jones men navnet sikter også til Nora Helmer i et Dukkehjem av ... ja herreguddetveitderejo! Som Nora i Ibsens stykke går også Thydells Nora gjennom en modningsprosess. Jeg regner med at det er derfor forfatteren referer til denne kjente litterære skikkelsen.

Den norske tittelen er altså Hallo, elsk meg da. Jeg synes den svenske tittelen sier mer om innholdet; Ursäkta att man vill bli lite älskad.


Det norske omslaget viser ei jente som slenger med sitt lange hår og som dessuten har tannregulering. Jeg innrømmer at jeg ikke finleste hvert eneste ord i boka men kan ærlig talt ikke huske at Nora brukte regulering. Ser hun ikke også en del yngre ut enn en 17-åring?

På det svenske omslaget har Nora en mer ”deppresiv” holdning og passer på alle måter bedre til teksten. Jeg fatter ikke hva det norske forlaget HAR tenkt med dette omslaget men en eller annen tanke MÅ det jo ha vært.

Så til slutt litt om oversettelsen. Noe av det vanskeligste som finnes er vel å oversette svenske slanguttrykk. ”Kanon” er et typisk svensk uttrykk men jeg er ikke sikker på om det er innarbeidet i det norske språket. Svenskene sier ofte ”hvaheterdet” når de ikke med en gang kommer på hva de skal si, men dette er heller ikke vanlig i Norge. (Den eneste nordmannen jeg kjenner som bruker dette uttrykket er faktisk jeg selv, men så har jeg da også bodd i Sverige i en riktig nok fjern fortid. ) ”Det var som søtten” regner jeg med er oversatt fra ”det var som sjutton”. Helt vanlig på svensk men mer sjelden brukt på norsk. Det kan også være en utfordring at det svenske ordet ”kult” betyr både morsomt men også så vidt jeg veit ”kult” i den norske betydningen. Når Lisa på side 47 sier at de kommer til å få det så jævla kult lurer jeg på om hun mener morsomt og det ER jo en viss gradsforskjell. Jeg stusser også litt på uttrykket ” F-sa ” (foreldrene) men for alt jeg veit så KAN jo F-sa være typisk ”norisk” og ikke et svensk slanguttrykk. Men nå får jeg slutte å pirke så fælt! Forresten; det heter da ikke ”leiehus” men ”leiegård”. Jeg antar at det i originalen står ”hyreshus”. Et annet svensk ord for det samme er ”hyreskasern” eller litt mer slang; ”hyreskåk”. Og da kan vi jo avslutte med Peps Persons erfaringer fra det triste livet i en leiegård.



Og for de som insisterer: her originalen. Ikke dårlig den heller.

søndag, juni 26, 2011

Climb every mountain

Det finnes to typer syklister. Oss og de andre. Og nå skal vi snakke om det andre. De som lager hælvete og faenskap i marka og som får alle til å puste lettet ut når Birken går av stapelen slik at vi atter kan søke skogens ro ko ko! De som leker Tour de France i gata mens vi andre sitter og skjelver på sykkelsetene, og som .... eller vent nå litt! Nå kom jeg visst litt skeivt ut igjen! La oss begynne på nytt;

Etter å ha tilbrakt UTALLIGE ferier på feriehus i Danmark i ALT slags vær har vi sett mye Tour de France. De danske er helt ville med touren, noen plotter inn hele ferien sin etter denne begivenheten og sitter klistra til TV-en. (Siden har jo TV2 importert sporten til Norge.) En grunn til at så mange – til og med de verste idrettshatere - liker denne sporten kan kanskje være de vakre bildene fra den franske landsbygda. For ikke å snakke om den avsluttende etappen i Paris! Og - de spektakulære klatretappen!

Sykkelrytteren av nederlenderen Tim Krabbé handler som det burde framgå av tittelen om sykkelsport. Rammen ( for å holde meg til sykkelterminologien ha ha den var jeg skikkelig heldig med! ) rundt er et landeveisritt han deltok i 1977. Løpet hadde flere hårde bjergetapper for å si det med de danske og leseren får virkelig en forståelse for hva slags blodslit og ikke minst viljestyrke dette dreier seg om.

Her et bilde av forfatteren etter nok en forhåpentlig vellykket sykkeltur! Og her en film av en litt eldre utgave av forfatteren på en treningstur i Bolivia.

Det KAN være naturlig å sammenlikne landeveisritt med 5 – mila for eksempel. Også det en utholdenhetsidrettidrett som krever en viss modning blant utøverne. Krabbé sier at gjennomsnittsalderen for vinnerne av Touren er 29 år. Boka forteller også noe om ekstrem viljestyrke og om forskjellen på å vinne og bli nr. 2. Og om hvor mye 10 cm kan bety.
”Den som jubler for den som beseirer ham, fornekter dette og forkleiner ham hermed. Det å tåle å tape er en foraktelig utflukt, en fornærmelse av sportsånden. Den som tåler å tape, bør utelukkes fra å drive sport.”
Eller for å si det med Kuppern : Sølv er nederlag.

Tim Krabbé innrømmer at han er livredd i de bratte nedoverbakkene ( og det ser jo virkelig skummelt ut når gutta suser nedover!) og akkurat det er vel det eneste Krabbé og undertegnede har til felles. Det er forresten Telthusbakken som er min absolutte grense. Jeg har syklet den ned en gang og aldri mer! Tourgutta derimot hadde sust nedover på et par sekunder!

Én profilert forfatter som digger Touren er jo som (muligens) kjent Ingvar Ambjørnsen og her har vi en 6 år gammel filmsnutt av ham sammen med den norske sykkellegenden Dag Otto Lauritzen.

Nær sagt selvfølgelig handler ”Sykkelrytteren” også om noe mer enn selve sykkelsporten, nemlig om livet i sin alminnelighet kan man vel kanskje si. Derimot kommer boka ikke inn på doping. Kanskje like bra. Regner med at det kommer til å bli nok mas om doping og steroider og alt til faget henhørende når touren braker løs igjen til sommeren. Det er for resten en ting jeg aldri har fått svar på. Disse rytterne sitter jo i TIMEVIS på setet. Hva fankern gjør de når de skal på do? Anyone???!

Burde kanskje si noe om hvorvidt jeg likte denne boka og det gjorde jeg. Hadde jeg likt den hvis jeg hadde vært under middels idrettsinteressert? Godt spørsmål.

La oss avslutt med litt musikk og hvilken sang egner seg ved bedre enn denne, her med Shirley Bassey. (Det var jammen ikke enkelt å velge fra YouTubes rikholdige utvalg av tolkninger men det meste er vel bedre enn dette!)

PS: Denne boka ga jeg i gave til sønnen min. Det er ikke alltid sønner leser bøker de har får av sine mødre (bombe!) men denne må han ha lest siden han har gjort markeringer i margen. Og nå kom jeg over til et nytt tema. Nemlig å markere i margen. Det samme har jeg selv gjort i bøker som har betydd noe for meg. Dette sier noe om bokeieren og – etter hvert som tida går – noe om hva man var opptatt av i ulike perioder i livet. Slik kan altså en bok bli et interessant dokument over leseren.

PS 2 : ikke for å skryte men jeg var faktisk med på prøve-løpet før SykkelVM i Oslo 1993. Da kunne bermen få lov til å prøve seg i den for anledningen bilfrie løypa. Jeg deltok sammen med en 9 – åring og begge var enige om at det var en fin tur. Medaljer fikk vi også! Hvem som vant selve løpet? Den den gangen ukjente 22 år gamle Lance Armstrong og her kan vi se avslutningen i Oslos gater under ikke helt ideelle meteorologiske forhold!

PS 3: I forbindelse med det tidligere omtalte VM-et stilte den kjente sykkelentusiasten Einar Bowitz og gründer av det nå dessverre nedlagte sykkelverkstedet Den Rustne Eike ut ”historiske” sykler. Sikker unødvendig å si: han har fremdeles ikke fått utstillingslokaler til syklene.

fredag, juni 24, 2011

Just one more thing ...

Så døde Colombo .... eller jeg mener jo Peter Falk. Vi som har levd en stund og husker detektimen på fredager, den gangen det bare var én kanal etc etc glemmer vel aldri Colombo og spesielt da han snur seg og sier sin berømte replikk; Just one more ting...



Skuespilleren var også en prima karakterskuespiller. Og spilte blant annet i filmen A Woman Under Influence sammen med Gena Rowland. Da spilte han en velmenende men klossete ektemann. Selv om det nå er nesten 40 år siden filmen gikk på kino husker jeg fremdeles scener fra denne filmen. Jeg har også sett Griffin og Phoenix. IMDB sier at dette er en TV-film men jeg er ganske sikker på at jeg har sett den på kino! Falk hadde glassøye og var jo ikke akkurat noen skjønnhet men hadde en fantastisk utstråling!

PS: Kanskje jeg for en gangs skyld har greid å legge ut dette før en viss annen person... Jasså ikke det, nei! Ja ja, det er BARE å gratulere!

søndag, juni 19, 2011

5 år som blogger og still going strong

Jeg oppdaget plutselig at jeg har vært over 5 år på blogspot og selv om antall bloggposter minker litt for hvert år synes i hvert fall jeg selv at jeg sånn noenlunde holder koken.

Hvorfor i all verden jeg driver med dette? Forsvarstalen kom i fjor så vi trenger ingen reprise på den igjen i år.

Verden kan sikkert klare seg uten denne bloggen og jeg kunne ha foretatt meg mer fornuftige ting. Noen ganger er det faktisk et slit å finne de riktige formuleringene.

Likevel ser jeg på statistikken at jeg må ha noen lesere, selv om sikkert flere- etter søkeordene og enkelte land å dømme - helt tilfeldig havner innom. (Hello Russia!) Jeg har oppdaget at flere forfattere og forlagsfolk også leser bloggen, og selv om jeg burde, klarer jeg ikke helt å heve meg over det. Det er ikke bare enkelt å fortelle noen at de har gjort en dårlig jobb. Men jeg prøver å si hva jeg mener på en anstendig måte og hvis jeg skulle fornærme noen får jeg ta min straff på den ytterste dag. Ellers har jeg aldri opplevd sure kommentarer fra forfattere, mens noen oversettere derimot... samme kan det være, ingen nevnt alle glemt. Og HVIS jeg nå skulle få litt kjeft ”lyt eg tåle det” som Jotunen sa til Blessomen da han syntes det blåste for hardt.
Her Peter Nicolai Arbos kjente illustrasjon av Jutulen og Johannes Blessomens luftige ferd - ett eller annet sted mellom København og Vågå.

Det finnes veldig få som blogger om barne- og ungdomsbøker. Bortsett fra
kommer i hvert fall ikke jeg på noen flere akkurat nå.

Hvis denne bloggen har noen som helst nytteverdi, og her mener jeg faktisk den kan være nyttig; må det være utveksling av opplevelser og meninger om barne- og ungdomsbøker. Slik som jeg har nytte av for eksempel Lesehestens og Mørke Maris bokomtaler. Om vi ikke alltid er så enige er av mindre betydning. Tvert i mot, å lese bloggere med litt andre preferanser enn meg selv ( f. eks fantasy og dystopier) kan være til stor hjelp i bokvalget.

Ellers ser jo mine lesere at jeg fremdeles har den ukule layouten som bare er SÅ 2006. Jeg har ingen planer om forandringer selv om jeg ser at enkelte andre har ”konvertert”. Tittelen forblir også den samme selv om jeg nå irriterer meg litt over den. Ordet ”babbel” er liksom litt sånn uforpliktende
ikketamegalvorligjegerbareenenkelbibliotekarsomsynesdetergøymedbloggingogsånn. Det gikk litt fort i svängarna da den ble opprettet for å si det sånn. Skitt au! Og – kanskje jeg burde ha gått over til wordpress.

Hadde jeg hatt tid ville jeg også ha blogget om andre ting, for eksempel litt om de filmene jeg går og ser, det er faktisk noen i året. Kanskje når jeg går av med pensjon en gang, hvis blogspot fremdeles eksisterer og jeg fremdeles (?) er ved mine fulle fem.

fredag, juni 17, 2011

Hva gir man i bursdagsgave til en bibliotekar?

I hvert fall ikke bøker! Eller?
De eneste som tør å gi meg bøker i gave er den nærmeste familie. Fra det ene familiemedlemmet fikk jeg nettopp Doktor Zhivago av forfatteren ... æsj det veit da alle... , en bok som jeg strengt tatt har gitt opp en gang før. En UHYGGELIG treig bok. (For en gangs skyld kan jeg være frista til å sei at filmen var bedre rødme rødme) Så den boka måtte giveren slite med sjæl, ha ha så kan han ha det så godt den gamle knarken!

Den andre dristige bokgiver er sønnen. En gang fikk jeg Saman er vi mindre aleine av ... ja herregud det veit dere jo også! Etter at giveren ”hadde slitt ut to bokhandlermedhjelpere” hvorav den første ga opp og foreslo å heller kjøpe en kaffemaskin kunne han altså til slutt forlate bokhandelen med omtalte bok. (Jeg tror faktisk jeg kan skryte av at jeg er en av de første i landet som leste denne boka, og det er neimen ikke ofte!) Bøker som man får i gave av sønner er man jo ekstra velvillig innstilt overfor, men Knaus bind 1 måtte jeg likevel gi opp etter 180 sider, noe jeg har laget litt spetakkel av før. Til bursdagen min i år ble det La kloden spinne av Colum McCann. Nå spør jeg Deichman for å finne ut om det finnes noe annet av denne forfatteren på norsk.
Unskyldmegalståmenveitduingentingeller? Jo, da, jeg synes jeg hører noen sjokkerte gisp og stønning der ute så der avslørte jeg ( nok en gang og neppe heller den siste) min uvitenhet. Den eneste unnskyldningen jeg har er jo at jeg står på huet i barne- og ungdomsbøkene og ærligtalthvormyeveitdereomdettefeldtetomjegtørspørre. Og det får være forsvarstalen.
Danseren ( Cappelen 2004) ser også ut til å være en bok å se nærmere på, den baserer seg på Rudolf Nurejevs liv. Her et klipp fra Youtube hvor vi virkelig kan nyte denne store danseren i gjett hvilken ballett.



Tilbake til den boka jeg nettopp HAR lest. I følge forlagsreklamen er
”La kloden spinne” en ”bok som pulserer av liv, varme og håp, og regnes som et moderne amerikansk mesterverk.” Den er rost og prisbelønt over en lav sko. I sentrum er det også i denne boka en kjent skikkelse, eller rettere sagt en gjennomgangsfigur inspirert av den franske linedanseren Philippe Petit som gikk på line mellom tårnene i Word Trade Center 7 august 1974.
Her et bilde fra den omtalte begivenheten.

Etterpå ble selvfølgelig unge Petit arrestert for brudd på lov og orden, slik det kommer fram på dette fotografiet. I følge Colum McCann hadde politimannen respekt for arrestanten, men hvorvidt dette stemmer eller ikke er det neimen ikke enkelt å finne ut av av denne politimannens ansiksuttrykk.

Ellers møter vi blant andre:
  • En irsk munk som vier sitt liv til prostituerte og andre nederst på den sosiale rangstigen,
  • dennes bror,
  • en sykepleier munken er forelsket i,
  • en skokk prostituerte eller horer som de litt mer litterært kalles,
  • hvorav en mor, datter ( også prostituert) og dennes to barn har sentrale roller,
  • Clare, en overklassedame som bor i Park Avenue, og som har mistet sønnen sin i Vietnamkrigen. Hun er med i en sørgegruppe sammen med noen kvinner fra litt lavere sosiale lag, derav
  • Gloria, fattig, varm, overvektig men vakker
  • Lara, kunstner, som bor sammen med en mann som virkelig er et ”dårlig parti”,
  • ektemannen til Clare, advokat, drit lei den "subben" han vanligvis har med å gjøre og blir sjeleglad for at han får saken mot linebalansemannen,
  • med flere.
Som det skulle komme fram er kvinner svært sentrale i handlinga, og jeg synes forfatteren er virkelig flink til å leve seg inn i kvinners sinn slik at i hvert fall jeg tror på dette. Det eneste jeg lurer på – men må da også innrømme at her sitter jeg med minimale kunnskaper – er om ikke disse ”horene” blir litt vel litterære ??? I hvert fall er de noen freske typer. Og – med sterke følelser.

Personenes liv vikles inn i hverandre på snedig vis, med altså den tidligere omtale linedanserens bravader i sentrum. Dette ER jo som forlagsreklamen sier en feelgood men ingen lettvekter. (Akkurat som om det ene trenger å bety det andre.) Dette er en bok som kan leses på forskjellige måter, eller leseren kan selv velge hvordan de vil lese boka men herregud det kan man vel si om alle bøker. Og alle lesere.

Jeg veit ikke helt hva Daily Mail mener med at boka er
”En bemerkelsesverdig balansert utførelse av en stor forfatter som er villig til å ta noen sjanser”
men kan det rett og slett menes at midt oppi en del elendighet er det også mange happy-ending-storyer?

Til slutt litt tilbake til bokhandlermedhjelpere som formidlere. En av de mest helhjertede jeg har vært borti er en mannlig medhjelper jeg møtte på Norli bokhandel i Oslo sist jeg skulle kjøpe bok til det eldste av de to tidlige omtalte familiemedlemmer. Jeg fortalte ham at det ville bli svært vanskelig på grensa til det umulige og nei spenningsbøker var nok ikke tingen for ham nei, men mannen ga seg ikke selv om jeg forkastet forslag etter forslag og til slutt hadde jeg faktisk med meg en bok hjem. Det var bokhandlermedhjelperen sin det!

Handlinga i Mc Canns bok er altså fra 70 –åra, lenge før de tragiske hendelser 11.09.01. Kanskje vi skal avslutte med Leonard Cohens vakre sang On that day.

tirsdag, juni 14, 2011

"Spekket med handling, humor og sterke følelser"

Og så er endelig boka som John Erik Riley annonserte som "barnebok-snakkis" for et drøyt år siden kommet ut på norsk, Smaragdatlaset er en bok Cappelen Damm virkelig har store forventninger til! Nok en fantasy, altså, og alle som har hatt den tvilsomme fornøyelse å følge med på bloggen veit jo hva jeg synes om denne sjangeren. Men : bortsett fra at intrigen blir noe tung og intrikat etter min smak er dette en av de bedre. Bokas sterkeste side er personskildringene. De er gode, forholdet dem imellom skildret med intensitet og varme, og humoren er ( heldigvis) tilstede. Og hva mer kan man forvente av denne forslitte sjangeren hvor alle bøkene etter hvert ser ut til mer å mer være kopier av hverandre. I fokus tre søsken, foreldreløse – eller i hvert fall mer eller mindre, hvor er mor og far, følg med følg med i neste bind eller neste deretter – de blir flytta fra det ene barnehjemmet etter det andre før de havner på et sted i en parallell verden. Kjente elementer fra sjangeren er:
  • Tidsreiser, de tre søsknene beveger seg 15 år tilbake i tid hvor de gjør ***spoiler***
  • heltemodige handlinger, (kanskje ikke helt uproplematisk sånn logisk sett)
  • Kampen mellom det gode og det onde
  • Å forhindre at makta havner i feil hender
  • Magiske bøker
  • Uoppdagete evner som altså etter hvert oppdages
  • Dverger ( et artig folkeferd som bidrar med mye av humoren)
  • Flere kjente elementer fra Narnia, blant annet en ond men vakker heks, som holder barn fanget og undertrykker resten av befolkningen,
  • og den samme heksas hær av gjenferdaktige typer som kalles ”ulerne”
  • Forræderi
  • Heltemot etc
  • Etc etc.
Oversettelsen er foretatt av Torstein Bugge Høverstad (MNO må vite), kjent for oversettelser av diverse andre profilerte fantasybøker. Personlig stusser jeg litt over de valgene han har tatt når han skal oversette talemåter til ”vanlige” mennesker. ”Vønni”, ”holde i hop”, ”endaste” , ”håssen”. ”hå for noe”, ”imilla” etc skurrer litt i mine ører.

Lurer forresten på i hvor mange bøker vi finner den tøffe lillesøstra og den veike litt eldre broren. De jeg kommer på i farta er Røvet av vikinger av TT Hauger, og serien nattas barn av Benny Bødker. Noe for en litteraturoppgave?

En absolutt brukbar fantasy, men Tolkien, Pullman og Narniabøkene er jo i en litt annen klasse, da. Og som Synne også skriver; Septimus Heap.

lørdag, juni 11, 2011

Sigrid Undsets hage

Da jeg var barn bodde jeg noen år på Lillehammer. Ofte gikk jeg forbi Sigrid Undsets hjem Bjerkebek i Nordseterveien. Den gangen så huset ut som en dyster uinntakelig borg i den overgrodde hagen.
Dette bildet er tatt i år, og nå er hagen i en helt annen forfatning enn i min barndom for ... ja jeg får vel bare si det som det er ... 50 år siden.

Da var det sønnen Hans Undset Svarstad og svigerdatteren Christianne som bodde her og de hadde jo ikke det beste ryktet. Man kan trygt si at de skilte seg litt ut i Dølabyen. Christianne overlevde mannen og lot hus og hage forfalle. Da hun dør er riktig nok huset nedslitt og innrøkt men siden ingen større forandringer er gjort er det lettere å renovere det tilbake til slik det var i den store forfatterinnens dager. Hagen var i samme dårlige forfatning men siden det heller ikke der var blitt gjort noen ting siden Undset døde kunne også den føres tilbake til det opprinnelige.

På Fruene Landes og Frisvolds litterære dannelsesreise er Bjerkebek et selvfølgelig mål, selv om begge de (i mitt tilfelle noe mer beskjedent) dannede fruer har vært her før. Den ene (gjett hvem) noen flere ganger enn den andre. (Fru Lande kan også opplyse om at alle tekstilene på Bjerkebek er blitt vasket på dugnad av kvinner fra stedet. Blant annet oppdaget de at hvis de forsiktig skylte gardinene i flere vann fikk de til slutt tilbake de opprinnelige fargene.)


Da er det jo naturlig å begynne med inngangspartiet til publikumsbygget som er tegnet av ... ja hvem VAR nå det igjen da... Carl-Viggo Hølmebakk. På forsida ser bygningen ganske lukket ut, kanskje det minner litt om et fengsel. Denne lukketheten er helt i Undsets ånd, men når hun først slapp folk inn til seg var hun gjestfriheten selv. På bildet mitt forventningsfulle reisefølge foran inngangen.

Vel inne i publikumshallen er det - i kontrast til inngangspartiet - åpent og lyst.

Her et bilde som viser hvordan glassveggene åpner opp mot natur og hage.

Og her ser vi betongbrua til de Undsetske herligheter.

Her er gjerdet som ble satt opp for å stenge mot innsyn fra nysgjerrige. Til høyre er huset hvor mannen maleren Anders Svarstad måtte bo når han var på besøk.

Mens den unge og entusiastiske guiden på Aulestad var iført
en svart litt uhøytidelig T-skjorte med teksten Ja vi elsker er arbeidsantrekket til Bjerkebekguidene

den litt mer trauste Rondastakken. Vår guide, som på utmerket vis matchet antrekket, førte oss med myndig hånd gjennom de Undsetske gemakker. Jeg fikk streng beskjed om at det IKKE er var lov å fotografere inne på Bjerkebek; ”men det visste jeg vel”. Det gjorde jeg ja, man ER jo som sagt dannet. (Dessuten har jeg bare forakt til overs for dem som MÅ snike seg til å fotografere severdigheter der det er fotoforbud. )

Her har vi inngangspartiet, hvor Fru Frisvold pliktskyldig legger unna kameraet helt til vi er i hagen igjen.


Her et et forsøk på et oversikstbilde av hagen med husene tronende i bakgrunnen,

og her fra naturhagen med bregner. Riktig vakkert. (Og hvis du ikke er fornøyd med disse bildene kan du dra til Bjerkebek å ta noen bilder sjæl.

Etter omvisningen tok vi oss litt kaffe og kaker, her koser mitt muntre reisefølge seg med fyrstekake, forhåpentlig bakt etter den samme oppskriften som den store forfatterinnen brukte.

Skal jeg sammenlikne interiørene i de to dikterhjemmene vi besøkte på vår dannelsesreise kan man i korthet si at i Aulestad var det lyse, livsglade og kanskje litt overdådige og Italia-inspirerte rom ( uuups, for en interiørskribent går ikke verden tapt i meg!) mens Bjerkebek bar litt preg av den mørke middelalder. Dikterens bedeskammel gjorde jo heller ikke inntrykket muntrere. Men: vel verdt et besøk, ikke minst for oss som har lest en del av bøkene hennes. (Og jeg må jo innrømme at jeg var glad jeg var av dem som kunne rekke hånda i været da guiden rettet et strengt blikk mot forsamlingen og spurte om vi hadde lest vår Undset!) Herrene som var tilstede (som hun antok ikke var så beleste på Sigrid Undset, mannfolk asså ) ble anbefalt å lese Olav Audunson fordi denne boka har mer action enn Kristin Lavransdatter. Én fin ting med å være med på omvisninger i dikterhjem er forresten at det skal mye til før du trekker opp gjennomsnittsalderen.

Etter at vi hadde forlatt Bjerkebek stinn av input om Sigrid Undsets dramatiske og på mange måter vanskelige liv tok vi like godt turen til Sigrid Undsets grav på Mesnali kirkegård. ( Ca 2 kilometers kjøretur fra Lillehammer.)

Her ligger hun begravet mellom to av sine tre barn, Anders Svarstad som døde så tidlig under andre verdenskrig og datteren som var åndsvak som man sa den gangen eller som det står så vakkert på korset; "Salige er de uskyldige".

Sigrid Undsets gravkors har den minst like fromme teksten "Ti, se jeg er Herrens tjenerinne" . I bakgrunnen ser vi Mesnalien kirke og nok en gang mitt verken særlig fromme eller salige men ellers på alle vis utmerkede reisefølge og stødige sjåfør som beundrer den vakre men beskjedne graven.

PS: et tips: når dere kjøper billetter, husk å kjøpe fellesbillet med en gang, du kan IKKE etterpå å be om rabatter hvis du har kjøpt billett bare for ett av stedene. Dette veit jeg av tidligere erfaring.

tirsdag, juni 07, 2011

Å skrive om mobbing

Å FINNE EN TROVERDIG LØSNING
Grete Randsborg Jensegs siste bok, Pippi, snart tretten handler om mobbing. Guri Fjeldberg som har anmeldt boka i barnebokkritikk.no, mener at forfatteren ”skriver ... med sterkt samfunnsengasjement og dyp psykologisk innsikt” . Jeg kan ikke se at GRJ utmerker seg mer enn mange andre barne- og ungdomsbokforfattere hva dyp psykologisk innsikt angår men hun skriver redelig og med en viss varme om et vanskelig tema.

En problemstilling Fjeldberg kommer inn på er hvordan ”finne en troverdig løsning” på mobbinga. I Pippi, snart tretten ... og nå bør jeg vel allerede nå si at denne bloggposten med all sannsynlighet kommer til å inneholde en del ***SPOILERE*** ... er hovedpersonen som altså heter Pippi, redd, ensom og trist og har ingen venner. De eneste hun har er klassevenninne Ane og Maria. ”Hvis de ikke hadde andre planer, fikk jeg være sammen med dem en stund”. Og akkurat den ene setninga sier jo ganske mye.

Men etter hvert viser Ane og Maria sitt sanne ansikt og på en klassetur kaster de Pippi ut av gapahuken hvor de alle tre skal overnatte. Og de hippe, kule og unge lærerne? De ser ingen ting. Etter hvert blir Pippi – temmelig motstrebende i starten – venn med Tommy i klassen og livet blir bedre. For en stund. Men mobberne gir seg ikke og til slutt får Pippi en idé.

Pippi får moren til å overtale rektor til å gå med på å arrangere en bursdag henne og invitere hele trinnet på skolen, med den begunnelse at hun har bursdag om sommeren når alle er på ferie (akkurat dette er kanskje ikke helt sannsynlig?) og Pippis plan er å holde en tale hvor hun forteller alle om mobbingen.

Men lykkes hun? Blir det bedre for Pippi og Tommy? ***SPOILER*** . Nei. Tommy blir forbannet for han har valgt en annen strategi; ”han ville heve seg over mobberne, han ville klare å le av dem. Han vill gjøre mobbinga til mobbernes problem. --- Likevel holdt jeg tale og ødela alt sammen for ham” .

Forfatteren kommer altså ikke med noen løsninger, og det blir ingen happy ending. Det blir - noe uvanlig for en barnebok og et ganske dristig grep – ingen løsning for Pippi og heller ingen forsoning mellom Tommy og Pippi. (På en annen side – hvis det ender godt for mobbeofferet i bøkene kan jo det bare virke ekstra sårt og neste litt forræderisk for det lesende barnet som selv ikke finner noen vei ut av mobbehelvetet.)

Likevel har boka en forsiktig optimistisk slutt. Pippi finner etter hvert et annet miljø hvor hun håper å vinne aksept. Og det er kanskje der håpet ligger, det KAN bli bedre. Men det kan altså ta en del tid . Kanskje boka KAN gi trøst til andre i samme situasjon, det er ikke bare deg som har det slik.

MUSA SOM BRØLTE
Når vi er inne på temaet mobbing kan jeg ta med Mus av Gordon Reece som jeg også nettopp har lest. Denne boka, som henvender seg til et noe eldre publikum er besettende lesning. Hovedpersonen Shelley, rundt 16 hvis jeg ikke husker helt feil må sammen med moren flykte til et annet sted for å unngå mobberne; forhenværende venninner av Shelley. Her går det faktisk så langt at siden skolen ikke er i stand til å gi henne beskyttelse må hun ha undervisning hjemme. Mor og datter er henvist til hverandre i sin egen trygghetsboble og de har alltid vært forsiktige små mus, derav tittelen.

Så kommer katastrofen: de blir utsatt for en ydmykende behandling av en narkoman innbruddstyv og ... ja hvor mye KAN jeg røpe egentlig – skal jeg legge ut en ***SPOILER***_varsel igjen for sikkerhets skyld ... plutselig blir det nok for Shelley. Moren og datteren velger en løsning som overskrider både juridiske og moralske grenser. En dristig og original bok som sikkert kan egne seg til diskusjon i klassen. Boka kan til en viss grad minne litt om Forbrytelse og straff.

VÅRT ALLES ANSVAR
I år har artikkelen ”Lærer Bjørndals metode” florert rundt på de sosiale medier. Budskapet er at alle har et ansvar når noen blir mobbet. Så derfor tar vi til slutt med et par bøker som ikke er til trøst for mobbeofferet men med et sterkt anti- mobbe-budskap til oss alle. Jeg har stadig kommet tilbake til Vi kaller ham Anna av Peter Pohl, en av de beste ungdomsbøkene som er skrevet. Her begår et mobbeoffer – som VIRKELIG er utsatt – selvmord. Hadde ikke bokas forteller sveket da det virkelig gjaldt kunne tragedien vært unngått. Bokas positive budskap er de sterke moralske krav forfatteren stiller til oss lesere. At vi har plikt til å stille opp når noen utsettes for overgrep. Også i denne boka ser vi hvordan lærerne helt overser eller nekter å se overgrepene Anders blir utsatt for.

Rammen rundt handlinga i boka Kvifor sa vi ingenting (Jan de Zanger Samlaget 1993) er en reuinoen 25 år etter. En elev i klassen begikk selvmord og fortelleren stiller en tidligere lærer som var spesielt ondskapsfull til veggs slik at denne bryter sammen. Men også medelevene må som tittelen tilsier ta sin del av ansvaret.

torsdag, juni 02, 2011

Og så holdt jeg jo på å glemme..

at det er torsdag, som er dagen for musikkjegelsketåhatedajegvarungmenherreguderdetSÅilledaellerERjegvirkeligdement- serien! I dag kan vi jo ta Engelbert Humpercinck så er det unnagjort. Pleeeeeease release me let me go!


For dem som orker mer kan vi jo også ta med Try a little tenderness som enkelte andre synger så mye bedre!

Karolines hage... unnskyld have

Etter at vi hadde forlatt Prøysenland holdt fru Lande stø kurs mot neste reisemål og trass i at Fru Frisvold er den mest elendigste av kartlesere var vi plutselig på Aulestad. For de alldeles uvidende er Aulestad et dikterhjem. Der bodde Karoline sammen med sin mann, den kjente dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Hadde det ikke vært for henne hadde antakelig hele stedet gått ad helvedet hen, siden ”dikterhøvdingen” var en ganske impulsiv person med dårlig økonomikontroll. Stedet ble kjøpt som "oppussingsobjekt" i den grad det ordet ble brukt den gangen, og det var Karoline som ga stedet en nødvendig renovering, og for en renovering!
Her et fotografi. Som man kan se en myndig dame tross sin beskjedne høyde på 150 cm. Hun lot klippe håret kort, noe som var svært uvanlig for kvinner på denne tida.

Uansett hva slags forhold man ellers måtte ha til nasjonaldikteren! Stedet er virkelig et besøk verdt!

Her ser vi Fru Lande struttende av forventninger utenfor Dikterportalen ved riksveien. Denne portalens formål var litt uklart for de dannelsesreisende fruer siden det ikke var der man kjøpte inngangsbilletter men betjeningen var i hvert fall riktig trivelige.


Her stiger det fagre men verken furede eller værbitte dikterhjem frem over ... løvetannen. Legg merke til flaggstengene med flagg fra våre nærmeste naboland. Den særdeles engasjerte unge guiden kunne fortelle oss at Bjørnstjerne Bjørnson (heretter for enkelt skyld kalt BB, nasjonaldikter eller ei) var en gjestfri mann og at han alltid hadde til vane å heise flagget fra de enkelte gjesters hjemland. Hvis han hadde gjester fra flere nasjoner enn flaggstenger heiste han ... eller han gjorde det kanskje ikke selv, men pytt, la oss se stort på det - gjerne to flagg i den samme stanga.

Her går fru Lande målbevisst oppover den vakre bjørke.. nei unnskyld bjerkealléen. Vi får i hvert fall gjøre et lite forsøk på et litt mer konservativt sprog i anledning temaet!

Her fra verandaen som omkranser huset,

og her ser dere Fru Frisvold som gjør litt moro av den på ingen måte bekreftede myten at Karoline en gang før Bjørnson skulle ut og reise,  truet med å hoppe fra balkongen hvis Bjørnsom var utro på reisen, og da Bjørnson siden kom hjem roper han "hopp Karoline!". (Bildet er litt uskarpt, så enten har fotografen overvurdert kameraets evne til å fokusere eller hun har villet skåne leserne for Fru Frisvolds "furede og værbitte" rynker og dobbelhaker. ) Jeg regner med at ryktene er tull og tøys. Karoline var en særdeles selvstendig og driftig dame. Av alle som har hatt det litt morsomt med dette gjenstridige ryktet er studenter fra Høgskolen i Gjøvik.

Hvis dere ser riktig godt etter er de utskårede balkongplankene bare fake.

Den samme "fakede" malingen ser vi rundt vinduene, her et nærbilde. Et tips til enhver som vil gjøre noe med fasaden på sine egne hus.

Så litt hage... nei unnskyld... havebilder.

Her har fru Lande tatt seg en velfortjent hvilepause ved steinbordet omkranset av en fager lund.

Det er vanskelig å velge og vrake mellom alle bildene fra den vakre hagen... unnskyld igjen ... haven, men kanskje vi kan ta med dette av rosenhekken, foreløpig ikke i blomst.

Sin vane tro spurte Fru Frisvold aller ydmykest om hun fikk lov til å ta interiørbilder, fullt forberedt på et nei, men siden det bare var fire dannede som hadde møtt opp på omvisningen denne dagen ga den søte guiden grønt lys. Her har jeg valgt noen høydepunkter etter innfallsmetoden.

BB var glad i det moderne og selvfølgelig var det innlagt strøm. Her autentiske lysbrytere.


Og her en gammel sveivetelefon! Den moderne mobiltelefonen blir liksom litt stusselig i forhold!


Her et særdeles velbrodert pyntehåndkle fra Karolines hånd med motiv fra Eventyret om pannekaka

Her den kattebemalte peisen. Kattene er malt av den kjente franske kunstneren Théophile Steinlen!

Her en prøve på BBs meget spesielle håndskrift.

Her Karolines skrivebord. Her satt hun ikke bare for å renskrive sin manns uleselige manus, men det var hun som hadde ansvaret for økonomien, noe som måtte ha vært en stri jobb med alle BBs impulskjøp.

For eksempel kjøpte han - i følge guiden- 8(!) sittebadekar. Her ett av dem sett ovenifra. Det er ikke innlagt vann på Aulestad så det må ha vært en jobb å fylle og tømme det!


Og her kan vi jo sammenlikne med Ibsens badekar, som ser mer behagelig ut. (Bildet av en plakat på Ibsenmuseet hvor det er totalt fotoforbud i selve leiligheten.) Ibsen skal ha badet to ganger om dagen, og som det fremkommer av kranene, hadde denne store dikteren somikkefikknobelprisenmendetfikktilgjengjelbjørnsonogblablablaogblablabla men uansett hvordan det nu var med den saken, hadde byboeren Ibsen innlagt vann. Som alle veit var forholdet mellom de to store diktere litt av og på, men antakelig av andre grunner enn den ulike størrelsen på deres respektive badekar.


Her har vi BBs skrivebord, som det skulle fram... jeg mener fremgå ... en del større og mer prangende enn Karolines. OG - hold dere godt fast nå folkens... jeg mener ... nu godt folk: i lenestolen til høyre satt ingen mindre enn H. C. Andersen da han skrev Pigen med svovelstikkene!!!

Til slutt: jeg har – tro det eller ei – lest alle Bjørnsons bygderomaner og noen noveller og synes de var fremragende godt skrevet. Om de har så mye å si oss i dag er jeg derimot ikke så sikker på. Men akkurat dette essensielle spørsmålet tror jeg at jeg overlater til ungdommen å svare på!

Følg med i neste episode av fruerne Lande og Frisvolds dannelsesreise i Norges innlandsbygder. Det er flere dikterhjem som venter ... Gjett hvilket!