Purk og røvere i Dalsland

Det mystiske ranet er den første boka i serien D-gjengen av Pia Hagmar. På svensk heter serien Dalslandsdeckarna, hvilket altså tilsier at handlinga er i Dalsland i Sverige. Hvor også forfatteren selv kommer fra.

Dalsland finner du like over grensa til Sverige, nord for Bohuslän, og er et såkalt ”landskap”. Det er i alt 25 landskap i dette landet mens det er 21 ”län”. Sveriges statlige forvaltning er inndelt i ”län”, altså tilsvarende norske fylker, mens ”landskap” er en historisk inndeling. Nok geografiundervisning for i dag men kjekt å vite! På neste quiz for eksempel. ”Hvor mange län har de i Sverige”. Kanskje du kan imponere dine lagkamerater eller i det minste gjøre deg fortjent til en ekstra halvliter.

Det norske forlaget har valgt å kalle serien D-gjengen og det KAN jo være litt forvirrende. D for hva da liksom? Men Dalslandsdetektivene hadde jo også blitt litt rart, siden jeg antar at ungas kunnskaper om vårt naboland kan være begrenset. Det ser ut som at Dalsland er et relativt agrikulturelt ”landskap” så denne serien kan jo også gi den svenske landsbygden et løft. ”Jammen er det mye action på bygda, dere!” ”Det er ikke bare i byen man kan bli rana, nei!”

De som er med er:

• Storebror Aron, 12 og et halvt år,
• Mellomste bror Henrik (Henke som han selvfølgelig heter på svensk), 10,
• Minstebror Leo, 8, et lite råskinn.
• Trygge foreldre, mamma passe streng,
• Myggen (Myggan), som vi skjønner ikke har det fullt så greit hjemme,
• Ransofferet himself, Fritjof, en gammel eneboer, snill men litt eksentrisk,
• Hamsterpolitimannen, en skikkelig dumming som altså ser ut som en hamster,
• Og ikke å forglemme – skurkene.

Handlingen rusler avgårde på ganske tradisjonelt vis, kanskje ikke alt like sannsynlig, for eksempel når minste bror gjemmer seg i baksetet i ranerbilen og mellomste bror i bagasjerommet for å passe på lillebroren som nekter å gå ut av bilen, men regner med at ”dalborna” er ett tøft folkeferd. Forholdet brødrene imellom er passe morsomt småkranglende.

Boka kan gi litt assosiasjoner til Bertram-bøkene av Bjarne B Reuter fra 70-åra. Denne serien handlet også om tre brødre hvorav den minste ”bøtteknotten” Bertram var en riktig artig fyr. D-gjengen faller nok litt igjennom i forhold til den serien, men den første boka kan i hvert fall anbefales for barn, ikke minst som lesetrening. Svenskene kaller denne serien for ”lettlest”, og der har de sine ord i behold, boka har store typer og enkelt språk. Og enkelt plot. Men med sine 158 sider kan den vel neppe tilfredsstille den norske oppfatningen av lettelestbøker.

Serien skal være en suksess i Sverige, og det ser ut som at det er kommet 8 bøker i serien til nå. Forfatteren har jo også en lang hesteserie på gang så produktiviteten er høy.

Før vi forlater det vakre Dalsland kan vi jo more oss med denne lille hilsenen som jeg fant på Youtube. Jäklar vad roliga dom är i Sverige!

PS: Galenskaparna er tydeligvis et svensk moroprogram, svensk buskis på sitt beste!

Seriebøker

I 70-åra! Da var seriebøker en styggedom! Og jo lengre serie jo dårligere var den. Vi ville ikke ha dem i biblioteket. Nå har jo det der snudd seg litt. Nå er vi jo blitt helt desperate etter å få unga til å lese.
Jeg husker jo da Grøsserne kom. Vi kjøpe dem inn alle som en. Da følte vi oss riktig så frivole gitt! Litt sånn som pene piker som endelig fikk lov til å være litt rampete. Og så kom jo denne serien. Og denne, da. For ikke å snakke om den her. Men nå gidder jeg ikke å ramse opp serier lengre.

Og her kommer en norsk serie. Eller serie og serie fru Blom. Det er jo bare første bindet som er kommet ut. Og det er jo ikke første gangen forlagene lover oss fortsettelser som aldri kommer.
De som er med. (Et snodig persongalleri):
Nino Glass, 13
Hans far oppfinneren, borte vekk, har det skjedd noe kriminelt?
Delfinen Solo, som svømmer med Nino på ryggen over til England. Akkurat dette gjorde barnebokkritikk.no et nummer av men var ikke det litt kult, da?
Lucas, 16, og dobbelt så stor som Nino, men en trivelig kar.
Diverse skurker og røvere
Og noen snille er jo også med.
Og politimenn fra New Scotland Yard
Intrigen går blant annet ut på å finne igjen far og redde delfinene.
Nei da, ingen stor litteratur men en bra røverroman. Ganske på sida av virkeligheten, men med disiplin. Og – med humor! Og dessuten litt god gammeldags moral. Det er akkurat hva kidsa trenger det! Jeg ønsker denne artige karen velkommen i barnebokheimen. Øistein Borge er også filmmann. Dette omslaget kan jo tyde på at han har gjort seg noen forhåpninger!

PS: apropos serier : noen serier HAR vel gått ut på dato. For eksempel denne?

PS 2: Herregud så mye spetakkel det ble fordi Deichman ikke hadde Hardy-bøkene! Den debatten gidder jeg bare ikke ta lengre. Det finnes viktigere ting. Men det skal du ha Liv. Det innlegget du fikk inn i Dagbladet da debatten blussa opp igjen i slutten av 80-åra var bra! (Forresten : kanskje på tide å skifte bildet på web-sida snart? Det er det samme som har vært der siden ”Deichmanske bibliotek åpnet sine WWW-tjenester 15. august 1995”. Men du har kanskje ikke forandra deg så mye?

PS 3: Og ærlig talt Damm : var det nå nødvendig å blåse støv av denne serien, da?

PS 4: Tormod Haugen elsker visstnok Nancy Drew. Og inspirert av henne skrev han denne boka. Ikke så veldig mye lånt lengre.

PS 5: Blurberen Roy Jacobsens eneste barnebok handler også om en fisk, nærmere bestemt gjedde (ja nå er jo ikke delfiner fisker, jeg veit det nok, men et sjødyr) som oppfører seg mildest talt litt merkelig til fisk å være. Den boka tar virkelig av! Er det noen forbindelse? Har disse to gutta funnet hverandre i en felles interesse for sjødyr eller er det bare tilfeldig. Begge er forresten født i 50-åra, og leste kanskje de samme guttebøkene? For eksempel denne?

PS 6: Skal jeg også gjøre et poeng av at Ingvar Ambjørnsen som heller ikke er helt ung lengre tar med en torsk i bok 2 i sin serie om Samson og Roberto? Er jeg rett og slett inne på noe stort her? En idé til en forskningsoppgave eller kanskje jeg skal gi meg nå før jeg dummer meg enda mer ut?