lørdag, mars 26, 2011

Saturday Night At The Movies

Jeg går ganske mye på kino. Det verste jeg veit er hvis ett eller flere hoder skygger for lerretet. Jeg TÅLER det rett og slett ikke og blir bortimot hysterisk!

Heromdagen var vi på Felix 1 og så Rango som var en ganske artig animasjonsfilm. (Den udubbete originalversjonen) Egentlig skjønner jeg ikke vitsen med å dubbe denne filmen for den passer egentlig ikke for mindre barn. Filmen var sjarmerende men kanskje litt lite intrige og litt vel mye ståk og action.

Tilbake til selve kinoen. Jeg anbefaler alle som er av opp til normal lengde å unngå de første 7 radene i denne salen. Selv hodene til dem som satt TO rader foran oss kom i veien for sikten! Hva er dette for slags planlegging? Hvor HAR arkitekten vært? Dette er det VERSTE jeg har opplevd til nå hva kinosaler angår. Når jeg tenker meg om kan problemet være plasseringa av lerretet. Det var alt for lavt! Det må da være ganske elementært at høyden på lerretet må stå i forhold til gulvet!!!

Her et bilde av Familien Simson på kino. Vi ser hvordan den karakteristiske hårfrisyren til Marge Simson er i veien for stakkaren på benkeraden bak. Et kapittel for seg er jo de evinnelige popcorn- traugene som både stinker og forårsaker ekstra støy. Dessverre har denne vulgære amerikanske skikken for lengst spredd seg også til Norge. Regner med at det heller ikke går helt stillferdig for seg når Bart, som for anledningen ligger opp ned på setet skal slurpe i seg drikken.

Heldigvis var det noen ledige plasser hvor det bare satt noen bitte små personer foran så dermed kunne vi flytte oss og HELDIGVIS hadde de som eide disse plassene vett til å sette seg et annet sted da de omsider (altfor seint!) ankom. Så kvelden blei redda. Kan jo legge til at salen bak de første radene er stupbratt! Velg heller disse plassene på Felix 1!

Siden det så vidt jeg veit ikke finnes en veiledning over Oslos kinosaler får jeg lage en sjæl, og dette er i hvert fall en sped begynnelse.



Til slutt kan vi jo overlate ordet til The Drifters som er opptatt av litt andre ting når de er på kino. Sikkert ikke så dumt sett fra en reint mentalhygienisk synsvinkel.

fredag, mars 25, 2011

Fremdeles stappa!

Prisutdelinga er over og all spenninga er utløst! Dessverre ingen skandaler eller juicy sladder å formidle denne gangen heller. Hvem som fikk prisene kan dere jo se her.

Nok en gang var det en ungdomsbok som fikk prisen. I fjor HÅPTE jeg og REGNET med at Maria Parr skulle få den for Tonje Glimmerdal men også da var det en ungdomsbok som gikk av med seieren. Marit Kaldhol har sikkert fortjent prisen, men jeg skulle ønske at en barnebok snart kunne få den igjen, siden dette er en på mange måter mer krevende sjanger enn ungdomsbøker. Dette har jeg skrevet om noen ganger før og gidder derfor ikke å gjenta meg.

Siste gangen litteraturprisen gikk til en barnebok var i 2004, da Rune Belsvik fikk den for Dustefjerten og den store sommarferieturen (Cappelen 2003.) Det er 7 år siden.
Og hermed lanserer jeg en idé; hva med to priser, en for beste barnebok og en for den beste ungdomsboka. Ingen dårlig idé om jeg skal si det sjæl, da dette på mange måter er to forskjellige sjangere.


Tilbake til dagens evenement. Anniken glimret med sitt nærvær som vanlig, sa det man kunne forvente men ha ha GREIDE jo ikke å uttale tittelen på prisvinnerboka! Men scenevant som hun er tok hun en spansk en og påsto at hun HADDE jo øvd. Ha ha. En liten tabbe til ( men heller ikke på skandalenivå, når sant skal sies) klarte hun å annonsere fagprisvinneren to ganger (!) Ha ha igjen, men hun greide nok en gang å vri seg unna. Og alle prisvinnerne fikk klemmer som vanlig.

”Fingermaten” var god, både det salte og det søte, og det var ( mer enn ) nok vin. Nå også rødvin. Faktisk blei det så mye igjen at kantinepersonalet måtte ... eller glem det, det er jo bare FOR trist. Dessverre var det ingen sånn derre hva er det nå det heter igjen da ... bankettklype??? så det bød på en del praktiske problemer å holde BÅDE tallerkenen og vinglasset. Selv løste jeg det på den måten at jeg droppet tallerkenen, og bare spiste fra hånd til munnen. Ikke så dannet kanskje, men så slapp jeg da heller ingen vinglass i gulvet. (Utrolig nok var det bare ett vinglass som gikk den veien!)

Oversiktsbilde av "fingermaten", litt utplukka på bildet men mer enn nok igjen.

Her fyllte rødvinsglass, og i bakgrunnen ett av slottbibliotekets stilfulle bokskap.

Til slutt vil jeg atter en gang rette en takk til Mette Helfjord som for noen år siden fikk trumfet igjennom at også formidlerne ( det vil si vi) skulle få oss et glass vin eller tre etter dette arrangementet.

Heller ikke denne gangen merket vi til noen mobiltelefoner, bortsett fra den vanlige hektiske aktiviteten da fr. Ørjasæter mildt og formanende ba oss slå den av!

PS: det er vel første gang jeg har vært på en prisutdeling hvor jeg har lest SÅ få av årets nominerte bøker. Faktisk ingen av de nominerte til selveste litteraturprisen. Det har seg slik at ... eller i den grad jeg trenger noen forsvarstale: min gode kollega I. leste denne boka som selv ikke selveste kulturministeren klarte å uttale tittelen på og siden begge våre eksemplarer for tida er opptatt for innlesning har jeg altså ennå ikke fått lest den. De to andre (Pitbullterje bind ett eller annet og Dr Proktor bind 3
) var jo bare å sette rett i produksjon siden vi allerede har de første bøkene i serien.

PS 2: det plager meg litt at jeg ikke kommer på hva den kjekke dingsen heter som brukes til å feste vinglasset til tallerkenen med.

SISTE SISTE!
"Dingsen" kalles partyclip! Takk til Heidi Andreassen, en av de fantastiske bibliotekarene på Lørenskog bibliotek som hjalp meg med dette problemet! Dermed har også HUN gjort seg fortjent til et emneord på denne bloggposten!!! Det samme har vel Marit Kaldhol som fikk den gjeveste prisen, men som måtte oppleve den frustrasjonen at kulturministerern snubla på bokas tittel. Om Anniken selv har gjort seg fortjent til noe emneord kan derimot diskuteres.

onsdag, mars 23, 2011

To debutanter

Du kan vaske do av Anne Lise Kolnes Hope kan gi enkelte assosiasjoner til Bjørn Ingvaldsens bok Sangen om Lucy som jeg blogget om for en stund siden. Også denne var en lett humoristisk bok om tap av mor. Mens moren i Ingvaldsens bok er dødssyk, er det i Kolnes Hopes to år siden moren døde og barna er nå opptatt av å finne en ny dame til faren.

Sammenliknet med den mer erfarne Ingvaldsen, blir språket i Kolnes Hopes bok litt stivt her og der. Som Sangen om Lucy er dette en jegfortelling, men det er ikke alltid like lett å gå med på at en jentunge på rundt 11 uttrykker seg slik hun gjør i denne boka.

Moren i ”Du kan vaske do” slet med psykiske problemer, den voksne leseren kan kanskje gjette på manisk depressiv (?), og spesielt ett kapittel har en viss sårhet. Så her er det kanskje noe å gå videre på. En helt grei midt på treet- bok av en så vidt jeg kan skjønne debutant. Og boka ender jo til slutt som man kan forvente.

Dette er en 10: 12-bok. Det slår meg at disse bøkene er blitt noe tynnere i omfang enn da serien startet en gang på slutten av 1990-åra og logoen er forandret fra et stramt sort-hvitt uttrykk til nå litt mykere og mer ”jugend”-aktig. Da jeg jobbet på Deichman var disse bøkene svært populære, selv om bøkene egentlig ikke hadde noen innbyrdes likhet. Så man kan trygt konstatere at dette har vært et kommersielt heldig markedsføringstriks hos Gyldendal. Ellers var tittelen på denne serien gjentatte ganger et fast innslag på forlagets årlige presentasjon for bibliotekarer på Biblioteksentralen. Diskusjonen gikk ut på at flere av bøkene kunne passet til gutter som også var litt eldre enn målgruppa, men som på grunn av den (over)tydelige aldersangivelsen ikke ville lese disse bøkene. Men forlaget VILLE jo bare IKKE høre.

Jeg har også lest Vidina, landet bak Nidaros av Bente René Linmo. Dette er som det skulle framgå en fantasy, og boka har i den siste tida fått en del oppmerksomhet og er blitt anmeldt og sammenliknet med Marit Moen Holsves bok som jeg nettopp har blogget om. Vi møter Aleksander, outsider og mobbeoffer, og som det skal vise seg ****MULIG SPOILER MEN DET LIGGER VEL I KORTENE, GJØR DET IKKE? **** har spesielle evner, søstra Emma og foreldrene, begge travelt opptatt med sine respektive karrierer og har lite tid til overs for barna.

Via en katt, en mystisk bok og et kart kommer søsknene gjennom en mur bak Nidaros til Vidina, hvor mørkrets tid er like rundt hjørnet. Landet er befolket av trollmenn, hekser, demoner og varulver med mer. Faunaen og floraen er noe særegen, slik man kan forvente seg i et fantasy-rike. På matfronten derimot serveres det mer kjente retter som toast og youghurt. Merker meg også at teknologien i det såkalte Sjøriket har kommet noe lengre enn i resten av Vidina. Her har man utviklet noen ganske avanserte båter, mens det i det oversjøiske riket må nøye seg med tog, mens for eksempel biler er fraværende.

Språket blir noe flatt og hverdagslig, dagligdagse slangord som ”særlig” og ”sorry” synes i hvert fall ikke jeg klinger helt godt i en fantasyverden. Heller ikke ”jobber for”, men så er det da heller ikke Tolkien vi snakker om.

Grepet med å blande vår verden ( her Trondheim) og fantasyriket har jeg litt sans for, slik for eksempel Lars Mæhle gjorde med sin murstein av en roman, Landet under isen. Mæhle fikk jo UPrisen og Departementets litteraturpris (og gudene veit om det ikke var noen flere også) for sin bok, det får nok ikke denne.

Vidina er første bok i en planlagt serie, og nå begynner jeg å lure på hvor mange middelmådige norske fantasyserier vi egentlig trenger og om ikke forlagene burde roe seg litt ned snart. Men så har jo jeg aldri vært noen stor fantasy-entusiast heller da.

mandag, mars 21, 2011

Fra et velmøblert hjem

Etter å ha lest nok en SF med dystre perspektiver, leste jeg Theodore Bone advokatspire av selveste John Grisham. Handlinga er fra en småby som heter Strattenburg, en by stinn av advokater! Til og med en egen dyrerett finnes det i denne lille fiktive byen, men så befinner vi oss da også over there. Begge foreldrene til vår unge venn advokatspiren er også i bransjen. Familien lever et velregulert liv, de spiser middag kl 19.00 hver dag, og siden moren (!) (jaaaada jadda, fankern heller det er Grisham for pokker) ikke er spesielt flink til å lage mat spiser de ofte på restaurant. Ellers er de idealister som hjelper de litt mindre godt stilte med advokathjelp. Med andre ord: vi er midt i smørøyet av den opplyste middelklasse. Jeg må bare ( noe rødmende) innrømmer det; dette var gørrtrivelig lesning. Sentralt i handlinga er en rettssak; en mann har antakelig myrdet sin kone men det kan ikke bevises. Så dukker det opp et ukjent vitne, en ung gutt som er ulovlig innvandrer og vår helt får et moralsk dilemma å hanskes med.

I motsetning til serien Unge Bond av Charlie Higson, som det kanskje kan være litt naturlig å sammenlikne med, er det mindre action og vold i denne boka men likevel ( hva jeg nå mente med det) ganske spennende. Boka kan selvfølgelig også sammenliknes med en annen serie fra populærlitteraturen, også denne fra en fiktiv småby.

Til slutt kan vi kanskje høre på The Perry Mason theme. Litt pussig kanskje, selv om handlinga er fra vår tid, er dette favorittserien til unge Bone. Ser også at The Blues Broters har laget sin versjon av dette klassiske musikkstykket.

Forfatteren har tydelige pedagogiske hensikter, vi lærer blant annet at alle ”overraskelsesvitner” vi finner i utallige amerikanske filmer ikke forekommer i en rettssak i det virkelige liv. Her en ganske kjent scene fra en viss såpeserie fra det glade 80 – tallet. (Joan Collins dramatiske entré - som de færreste av oss er forunt å oppleve en eneste gang her i livet - kommer et godt stykke ut denne videoen.) Jeg kan altså ikke for det, men jeg bare elsker rettsdramaer fra amerikanske filmer, her har vi en til med selveste Jack Nicholson i slaget!

PS Første gang jeg så The Blues Brothers må ha vært høsten 1982. Vi så den i en noe forsoffen kino i araberkvarteret i Paris. Hasjrøyken lå tungt over salen og – selvfølgelig- var filmen dubba til fransk. Men heldigvis ikke sangene! Her har vi for eksempel et opptak med Ray Charles. De som savner den scenen der den blinde musikeren skyter etter en butikktyv kan klikke her. (Her snakker den store stjernen italiensk hvis jeg ikke tar helt feil!) Muligens finnes det et opptak med BÅDE denne scenen OG sangen men gadd ikke å lete lengre.

Prøvde også å finne en youtube-videoe med den berømte scenen med Aretha Franklin men på den ene var sangen kutta og den andre var uten lyd. Jeg anbefaler for sikkerhets skyld alle å høre på disse Youtube-videoene så fort som rå!

”Et ypperlig stykke populærkunst”

Uglies av Scott Westerfeld har allerede fått en viss oppmerksomhet i norsk presse. (Av en eller annen grunn har ikke boka fått noen norsk tittel.) Boka kan til en viss grad gå inn i den debatten om ultralyd og utsiling som foregår i media akkurat nå. Vi befinner oss i SF-tida, i et samfunn hvor alle i en alder av 16 blir operert slik at de blir fullkomment vakre. Før det blir man betraktet som stygg. Og man kan trygt si at det er ganske drastiske operasjoner det dreier seg om. De opererte flytter til ”Penby” hvor de lever i sus og dus for resten av livet. Og som sjangeren tilsier finnes det selvfølgelig noen som gjør opprør mot dette totalitære samfunnets forkvaklede skjønnhetsideal, og det skal de visstnok gjøre i noen bind til.

Det er Schibsted forlag som har fått kloa i denne serien. Jeg har lest de rundt regna 200 første sidene av denne mursteinen av en bok og noen kapitler på slutten. Og hva mer skal jeg si? Blei jeg fenga? Er den så ekstremt spennende som School Library Journal i følge forlagsreklamen sier? Eller er det bare jeg som heller ville ha lest noe annet?

torsdag, mars 17, 2011

Krigens redsler

Sølveselet av Sonya Hartnett handler om et møte mellom en engelsk soldat og tre franske søsken. Handlinga er fra under krigen og soldaten (midlertidig blind) trenger hjelp til å komme seg over kanalen og hjem til sin syke lillebror.

Tidligere er det (som muligens kjent) kommet ut to ungdomsbøker av denne prisbelønte forfatteren på norsk. Dette er forfatterens første barnebok oversatt til norsk og det er tydelig at hun - i motsetning til ungdomsbøkene, hvor hun skjærer ned til beinet og ikke sparer leseren for noe - her er mer opptatt av hvem hun skriver for. Eller sagt med andre ord tar hun hensyn til målgruppa.

Leseren får - gjennom soldaten - vite mye om hva krigen dreier seg om, men fortalt på en skånsom måte. Han forteller fabler for ungene, alle med esler i hovedrollen og alle med en god moral. (Ja det gjelder vel for så vidt alle fabler, fabler med dårlig moral da gitt, ha ha!). Fabler er en vanskelig sjanger, men en virtuos som Hartnett behersker selvfølgelig dette også.
Siden det er en stund siden jeg har hatt bilder på bloggen nå kan vi jo legge ut dette av et esel. Ikke verdens mest elegante dyr men med en egen ydmykhet og verdighet. Fint at eselet endelig får en mer fordelaktig rolle i litteraturen og ikke bare forbindes med et sta og kanskje litt dumt dyr. Vi kan vel unne oss en liten lydfil også! Slik høres det altså ut! (Foto: Marianne Kristiansen. Kunne ikke ha gjort det bedre sjæl!)

Forholdet mellom den unge soldaten og barna er godt og rørende beskrevet og jeg røper vel ikke for mye når jeg skriver at boka har en god slutt. Dette handler også om å møte nye mennesker som man blir glad i, og om avskjed og savn. Og om omtanke, omsorg og andre gode dyder.

Boka kommer også litt inn på dette med at soldaten er desertør så derfor kan vi vel avslutte med denne klassikeren som kanskje ikke spilles så mye i dag.

Kan kanskje til slutt legge til at familien i denne boka er velfungerende i motsetning til de dysfunksjonelle familiene vi finner i ungdomsbøkene av samme forfatter.

tirsdag, mars 15, 2011

Lettlest over en lav lest

Først tre leseløve-bøker;
Ferieplageren av Arne Berggren og Berit Sømme
er en bok i serien Løve Pluss. Her er et velkjent tema for denne forfatteren, sønn på hytta med mor og far og har helt andre oppfatninger om hva som er ekte ferie enn foreldrene. Sikkert mange som kan kjenne seg igjen her og moralen er vel å la unga slippe å være med på alskens sunne aktiviteter som bading etc etc hvis de ikke selv vil. Man kan kanskje si at boka er et kampskrift for ungas rett til å være stuegris.

Enda en Løve Pluss-bok er
Elyas på glattisen av Pouria Ruhi og Eivind Fonnaas Nilsen.
En kanskje ikke helt sannsynlig historie om noen gutter som spiller hockey mot noen slemminger. Bestemor som kommer på besøk fra Iran ordner opp når overmakta blir for stor.

Jeg er sterkest av Mario Ramos
er en bok i serien ”Min første leseløve” . Disse bøkene har STORE BOKSTAVER. (Husker ikke helt hva slike bokstaver kalles akkurat nå.) Denne boka er en lek med eventyrene, Lille Rødhette, De tre små griser, Snøhvit og de 7 dverger etc etc. MULIG den har litt mye tekst for en nybegynner men en ganske artig bok med noen heftige illustrasjoner.

Kåre og Ville jobber av Anneli Klepp
er en bok i Lesesart-serien. Dette er bøker med svært lite tekst og desto mer illustrasjoner. Og som alle veit, jo mindre tekstomfang desto større utfordring er det å få historien til å fenge.

Den mest vellykka boka på dagens lettlestliste er
Ha deg vekk av Sverre Henmo og Øyvind Torseter,
også en bok i Lesestart - serien. Historien har et gjenkjennelig tema for mange. Lille Jon gruer seg til å gå alene hjem fra skolen og selvfølgelig skjer det han frykter mest, han møter en slem gutt på hjemveien. Sikkert unødvendig å si, men til slutt ordner det hele seg på beste vis. Den allsidige illustratøren Øyvind Torseter får anledning til å vise (enda) en ny side av seg selv. Så kan man jo spekulere i hvilke illustrasjoner som appellerer mest til unga, Nils Axle Kantens tegneserieaktige men kanskje ikke direkte nyskapende tegninger i Klepps bok eller Torseters mer ”eksperimentelle”. Jeg veit i hvert fall hva jeg foretrekker men så er jeg jo ikke helt i målgruppa for å si det mildt.

BLOKKBOKSTAVER
Til slutt litt mer om STORE BOKSTAVER. Deichman kaller dette ”blokkbokstaver” og det er sikkert ikke dumt. Interessen for store ... eller unnskyld blokkbokstaver har svingt en god del. En periode var vi desperate etter å finne bøker med blokkbokstaver når ivrige foreldre med barn som hadde knekket lesekoden for akkurat blokkbokstaver kom på biblioteket. Vi hadde så og si INGENTING! Så kom det en pedagogisk nybølge over skolen i begynnelsen av 90 – åra, og da var blokkbokstaver i leseopplæringa plutselig det eneste saliggjørende - igjen. Og da nådde jo desperasjonen enda større høyder - før forlagene endelig fikk ut fingern. Bare noen få år etterpå var liksom blokkbokstaver ut igjen. Hvordan dette er nå er jeg (lykkelig) uvitende om siden vi bare driver med blindeskrift og lyd. Men konstaterer at det finnes en del på markedet. Så kanskje den pedagogiske pendelen har svingt seg litt igjen.

fredag, mars 11, 2011

Ikke lenge til nå!

Så var spenninga utløst for denne gangen! Nomineringene til Departementprisen er klare.

Litteraturprisen: her blei det jo helbom fra min side!
De nominerte ble:
  • Endre Lund Eriksen: Pitbull-Terje på sporet av den tapte far
  • Marit Kaldhol Søkeord: ayotzintli
  • Jo Nesbø Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje
Om disse fortjener prisen mer enn de JEG forslo er det litt vanskelig å uttale seg om siden jeg ikke har lest noen av dem. (På en måte er det jo litt morsomt hvis Endre Lund Eriksen stikker av med prisen igjen, siden han også fikk den for den første boka i serien. Dette har vel ikke skjedd siden Toril Thorstad Hauger hadde fast abonnement på prisen i forbindelse med vikingserien. )

Når det gjelder debutantprisen var jeg heldigere. To av de jeg gjetta på er nominert. Nemlig
  • Ingeborg Kringeland Hald: Albin Prek
  • Hestenes klan av Live Bonnvie
Og hva angår fagbokprisen fikk jeg en riktig;
  • Ersland, Bjørn Arild : Fengslet. En bok om å sitte inne.
Og ikke helt uventa ble Stian Hole nominert til billedbokprisen igjen...

Måtte den beste vinne!

Utdelinga finner sted fredag den 25 mars samme sted som sist og ellers blir det vel den samme serveringa, den samme kulturministeren, det samme publikumet som pleier å komme ( inkludert meg sjæl) og som vanlig vil nok alle være enige om at det var en hyggelig og verdig seremoni. For min del håper jeg at de samme VANNVITTIG gode vannbakkelsene med sjokoladetrekk og fyll blir servert denne gangen også! Og er vi riktig heldige vil alle huske å slå av mobilene sine under arrangementet, men regner med at ingen tør noe annet hvis fru Ørjasæter som vanlig hever svøpen over forsamlinga.

Og pressa vil vel også komme for å ta de obligatoriske bildene og publisere en liten notis på et ikke altfor sentralt sted i avisa.

Til slutt: HADDE det vært for mye forlangt med en aldri så liten skandale denne gangen. For en gangs skyld! Eller må jeg i tilfelle lage den sjæl?

onsdag, mars 09, 2011

Bøgda - igjen

Flere av Samlagets bøker handler – kanskje ikke helt overraskende – om bygdelivet. (Selv om det knapt er et sted lengre hvor nynorsk brukes på skolen, bortsett i dalstroka bortafor nowhere.) Og på bøgda er det mye trist og leit, gitt! I Saiko av Linn T. Sunne ønsker Ella og venninnene hennes å bare komme seg bort. Fritida går med til festing ( kanskje ikke helt ulikt byen) og bilkjøring. Ikke ukjent for mange er ”råning” en yndet beskjeftigelse i bygdenoreg.

Ella, 15 år, er forelsket i Simon, men så kommer altså Steinar, også kalt Saiko. ( Psyko you know). Han presser .... vent litt forresten ... før jeg fortsetter kan jeg jo like godt legge ut en ****SPOILERVARSEL*** allerede nå , for jeg kommer til å avsløre en del poenger. Så for noen er det kanskje like greit å slutte å lese mer her. Tilbake til Steinar, han er 23 år gammel, og har et kompromitterende bilde av Ella på mobilen. Dette bruker han til å presse henne til å sitte på i bilen hans når det passer ham, det vil si flere kvelder i uka. Til gjengjeld lover han å ikke røre henne. Linn T. Sunne skriver godt og det er en nerve og uro mellom linjene. Hva er det egentlig med denne Steinar/ Saiko? Han har en god del mindre sympatiske trekk og store kontrollbehov.

Så viser det seg til slutt – legger for sikkerhets skyld ut en nok en ****SPOILERVARSEL*** , for nå er det virkelig alvor – at han er homofil! Og for å holde dette faktum skjult er han altså villig til å kjøre rundt med en 8 år yngre tenåringsjente og noen ganger i tillegg hennes fnisende venninner som et slags alibi!? ER dette særlig realistisk? Og ER homofobien virkelig SÅ sterk i bygdene nå til dags?

Denne boka gir meg assosiasjoner til hvordan homofile ble framstilt i litteraturen ”føritida”; enten som busemenn eller som en personlig tragedie. (Jeg leste for eksempel Blues av Karin Bang da den kom ut. (Cappelen 1968). ( Den gangen fantes det som kjent ikke ungdomsbøker). Hovedpersonen ( ei ung jente) var kjæreste med en ulykkelig ung mann som til slutt måtte innse det tragiske faktum at han var homofil, eller homoseksuell som det fremdeles het den gangen.)

Tilbake til Saiko; det refereres også til bygdas eneste åpne homse; Homo-Hansen. ”Han bur aleine i ei rønne av eit murhus og ser ut som ein frosk, kommunenes offisielle homo. Ingen er saman med han, alle ler av han”. s 90. Her kommer enda en klisjé: ”Når eg først skal kjenne ein homo, kunne det gjerne ha vore ein slik eg ser på tv, ein som kunne hjelpe meg med hår og klede, ei kul guttevenninne.” s 91

Nei, kan vi ikke snart få en ungdomsbok med homofile i ledende roller igjen, hvor "legningen" ikke problematiseres. Her er det langt mellom høydepunktene!

PS: ad emneordet ”homselitteratur”. Denne boka kommer jo strengt tatt ikke under denne kategorien, men for å samle alt jeg har skrevet om homofile i litteraturen legger jeg det inn.

torsdag, mars 03, 2011

FÆÆÆNTASY for alle penga

Først Halvgudene av Mari Moen Holsve. Denne forfatteren har jeg fulgt med stor interesse så dette var en bok jeg hadde visse forventninger til. Hun har tidligere demonstert en humor og en originalitet som ikke er så vanlig i norsk fantasy. I år har hun av en eller annen grunn gått over fra Gyldendal til Cappelen. Jeg er ikke så sikker på at det var noe godt sjakktrekk.

Vi er fremdeles i det samme fantasystrøket, i fokus for begivenhetene i denne boka er tre søsken, trillinger, som via et speil kommer fra vår verden til denne verdenen. Felles for dem er at de har usedvanlige ”superman”-evner. Dessverre glimrer de litt morsomme ”fandene” med sitt fravær denne gangen. Det er bare den litt røffe Thea, en av trillingene som bidrar med litt humor. Forfatteren har en del gå på når det gjelder språklig presisjon og ordforråd. ”Vennlig, men autoritær” klinger ikke helt godt. En ”enorm, bred foss” som ”raser” nedover fjellveggen er ikke akkurat glitrende naturskildring. Uttrykk som ”lukten av blod gjorde seg plutselig gjeldende” og ”et sted som oser av trygghet” burde også forlagsredaktøren ha luka bort.

Dette skal være første boka i en triologi. Det er jo ikke grenser for hvor mange fantasy-serier som blir utgitt i dette landet!

MER FANTASY
Da er jo forfatteren Joseph Delaney mer rutinert. Heksenes hevn i serien Den siste lærling er første bok i en lang serie. Dette er enda ”en internasjonal bestseller” og altså nå ”endelig på norsk”. Hovedpersonen er en ung gutt, 13 år, hva VAR det nå han het da... Thomas Ward var det ja, som forlater sitt fedrene hjem for å bli læregutt til en vokter (ohmygåååd) som er en (bombe bombe!) gammal grinebiter, men (jadugjettetriktig) god på bunnen. Og tidligere omtalte 13-åring har i tillegg ( jadugjettetriktigIGJEN!!!) helt spesielle evner. Men NÅ må jeg skjerpe meg, asså! Det ER jo ikke jeg som er i målgruppa. Og målgruppa; for eksempel guttersomikkeleserbøkeråååååhva SKALvigjøøøøreforåfådemtilåleeeeese!!!! vil sikkert-nok- i det minste kanskje like denne. For det er litt av en gjeng vår helt – som har et imponerende mot til en bondegutt å være (nei da, nei da- ikke NOE gæernt med bondegutter, jeg kommer da fra bondeslekt sjæl, dessuten befinner vi oss i primærnæringas tidsalder) – er i besittelse av. Her er skrømt, hekser og annet faenskap. Og disse heksene er virkelig fæle, ikke noen kloke koner og urtemakere her i gården nei! Tvert imot! Ondskap for alle penga! Fortellerstemmen ( jegperson) er god, den mest interessante skikkelsen er Alice, ei jente av hekseslekt, og som ikke er helt til å stole på... Absolutt habilt håndverk. Aftenposten ”tror den vil vekke begeistring og heltemot hos unge lesere." Hva slags heltemot det nå måtte være. Ikke mange hekser som rusler rundt i våre dager.

OG EN SF PÅ TAMPEN,
nemlig kabang! av Mark Haddon. Dette er vel strengt tatt ikke fantasy selv om den har elementer av SF, men vi tar den med. Boka er mer morsom enn direkte spennende – skjønt boka har action så det holder – den kan minne litt om The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. En annen bok den minner meg litt om er Philip Newths bok Hmm? : agenten fra SKuRRk., også en trivelig bok selv om Haddons er mer veldreid. Hovedpersonene og (anti)heltene er vennene Jim og Charlie. To riktig artige gutter. En viktig birolle er Jims tenåringsstoresøster som er ufordragelig men god på bunnen. Og boka er VIRKELIG morsom! Dessuten har den behagelig store typer selv for oss lesebrillebrillede.


Som i Agenten fra SKuRRk forekommer det noen forkledde ailiens, denne gangen lærere. HAR forfatteren et anstrengt forhold til denne standen? Og slutten har en ekstra liten snert. Vi kan vel avslutte med en passende melodi. Akkurat som våre to venner i Haddons bok er også Rolling Stones her flere lysår hjemmefra! En sang som ikke spilles så mye i våre dager.

EDIT 4. mars: NEIIIII! Noen slemminger har FJERNA den fine Stoneslåta! Vi prøver igjen!