Siden det er mandag i dag, en utmerket dag for musikk vil jeg gjøre forsamlingen oppmerksom på NETTUTGAVEN av den mest kompromissløse og forøvrig eneste norske reggaeboka noensinne! Med unike musikkopptak fra forfatterinnens rikholdige arkiv. Og med bilder i både sort og hvitt!
Samlere kan også sikre seg papirboka i en nummerert serie håndsignert av forfatteren! For ”kultur- og musikkinteresserte, særlig ungdom” i alle aldre! Og som en ekstra bonus : mykinnbinding! Kan vris og vendes i alle retninger uten at teksten forringes! For å si det med salige Bakunin: "Buy the føkking book, man! People, are you ready? Blow! Oh Lord!”
PS: Nei, jeg er ikke ansatt som markedskonsulent i dette forlaget. Ei heller har jeg aksjer!
mandag, november 09, 2009
Creme de la creme
Og da har sikkert de fleste gjettet at det nå er denne gruppa det dreier seg om! Første gang jeg hørte The Cream var i 1966 : AAAAA aa aa a a! (En sjelsettende opplevelse!)
Så kan vi jo spille en smektende kjærlighetssang . Typisk for tida har vokalisten Jack Bruce her på seg en fet (for å holde seg til datidens sjargong) skinnlue som vel de fleste selv i dag vil missunne ham! Man kan trygt si at slik musikk lages ikke lengre!
EDIT litt seinere på kvelden : hva med denne da folkens!(Ja det var tider det!)
Så kan vi jo spille en smektende kjærlighetssang . Typisk for tida har vokalisten Jack Bruce her på seg en fet (for å holde seg til datidens sjargong) skinnlue som vel de fleste selv i dag vil missunne ham! Man kan trygt si at slik musikk lages ikke lengre!
EDIT litt seinere på kvelden : hva med denne da folkens!(Ja det var tider det!)
lørdag, november 07, 2009
Oss bokbloggere imellom
Jeg har ærlig talt ikke tall på hvor mange bokblogger eller litteraturblogger - av varierende kvalitet, det skal sies, men også mange gode, det skal også sies - jeg har vært borti men det er neimen ikke få. Sammenliknet med bokanmelderne i avisene KAN bloggeren være friskere i tonen fordi bloggeren er uavhengig av avisenes redaksjonelle linje. Noen bloggere er sikkert også vel så gode skribenter.
ANONYM ELLER IKKE ANONYM
Mens avisanmeldelsene er signerte (det skulle bare mangle !) er mange blogger anonyme. KANSKJE det kan ha sine fordeler. Norge er et lite land, ”alle” som jobber med litteratur kjenner hverandre mer eller mindre, og da KAN det være vanskelig å kritisere boka til noen som du har hatt en koseprat med over rødvinsglasset på Aschehougs hagefest. ( Eller under bordet eller oppi sofaen men det var liksom ikke det som var poenget nå! ). Dessuten veit jo alle hvor følsomme forfattere – og forlagsredaktør - kan være. En anonym skribent (blogger) kan altså føle seg friere til å skrive hva de mener.
For min del er jeg jo alt annet enn anonym, det kan kanskje ha noe med min generasjon å gjøre (vi som tonte flagg og viste ansikt), kanskje det er min natur eller kanskje jeg rett og slett har ekshibisjonistiske trekk. For meg er det også naturlig å si litt om min bakgrunn slik at folk har en viss idé om hva de kan forvente seg av bloggen min. (Se punktet KVALITATIV SYNSING?)
Av samme grunn synes jeg at det kan være greit å vite litt om andre bloggeres bakgrunn, kompetanse etc. Men det er kanskje ikke så viktig når man tenker seg om; da jeg jobbet på Deichman deltok jeg på jevnlige barnebokmøter, og etter hvert lærte jeg hvilke av bibliotekarene som hadde noe å fare med, uavhengig av vedkommendes formelle kompetanse. Vi kjente også hverandres svakheter, for eksempel var R på Furuset særdeles svak for katter så hvis dette dyret forekom i boka måtte man – selv om R ellers var en habil ”bokvurderer” – være litt obs. Slik kan det også være med bloggere; etter å ha fulgt en blogg en stund finner du ut om bloggen ”passer for deg”. Noen bloggere lager dessuten ”lest i år-lister” eller en liste over bøker de liker spesielt godt. Dette gir også en viss pekepinn på hvorvidt bloggen er interessant for den enkelte leser.
VÅR TIDS LITTERÆRE SALONGER?
Bokbloggosfæren har kanskje til en viss grad erstattet lesesirkler? I hvert fall er den en slags litterær salong i cyberspace, noe selvfølgelig kommentarfeltet i høy grad muliggjør. Dessuten slipper vertinnen ( i som kjent langt sjeldnere grad verten) å tenke på servering. Til gjengjeld forsvinner den personlige kontakten. Men da slipper du i hvert fall å sitte og irritere deg over
Én (av flere) forfattere som har fått stor oppmerksomhet i bloggverdenen er Kristine Tofte, som forøvrig også blogger selv. Hos henne ser man også en liste over hvor boka hennes er anmeldt og det kommer jo tydelig fram at den har fått flere ”anmeldelser” i blogger enn i avisene. Derfor er det ikke rart at forlagene nå etter hvert retter sin oppmerksomhet mot bloggene.
For ikke lenge siden fikk jeg en mail fra CappelenDamm hvor jeg ble invitert til å melde meg på en bloggestafett på facebook, hvor altså flere bloggere skriver om den samme ungdomsboka etter tur. De som deltar på facebook har sikkert fått med seg at to – så vidt jeg husker – bøker allerede har blitt omtalt på dette sosiale nettstedet. (Jeg er ikke på facebook selv, men jobben er.) Og at nå også Aschehoug inviterer ”seriøse bloggere” (hva pokker de mener med det) til å motta bøker for anmeldelse er interessant. Dette er et tegn på at ”bok- bloggosfæren” er et forum forlagene tar alvorlig og hvor de ser et markedsføringspotensial.
Dette er ikke uproblematisk. Mens avisene mottar haugevis av bøker fra allverdens forlag er kulturredaktørene ”konge på haugen”. Det er DE som suverent bestemmer hvilke bøker som skal anmeldes og hvilke bøker de kan ignorere. (Og la ende opp som julegaver til slekt og venner). Forlagene kan bare håpe på det beste og bli så sure de bare vil. Men når Aschehoug nå ”søker etter seriøse bloggere som er interessert i å motta bøker for anmeldelse” KAN det være en fare for at BLOGGEREN vil føle visse følelsemessig forpliktelser overfor forlaget. ”Hei xxx, her kommer den siste boka til Endre Lund Eriksen. Håper du liker boka! Hilsen ZZZ.” Og det samme gjelder selvfølgelig også CappelenDamm. Selv om bloggerne skal ha fått beskjed om at de står HELT fritt til å skrive HVA de vil om bøkene de får tilsendt – og noen kanskje gjør det – er dette ingen garanti for leserne. Det er ikke usannsynlig at noen bloggere vil føle at forlaget kikker dem over skulderen, og neppe har alle guts til å overse dette ubehagelige faktum. Kan vi risikere at bloggosfæren, et til nå fritt og uavhengig forum blir omfavnet av forlagenes klamme grep?
I tilfelle noen lurer I:
Jeg svarte IKKE på henvendelsen fra CappelenDamm. Og kommer heller ikke til å melde meg til tjeneste hos Aschehoug. Og jeg har ingen ambisjoner om å være en ”seriøs blogger”. Tvert i mot vil jeg fortsette i samme rølpete stil! Dessuten ANMELDER jeg ikke bøkene, jeg BLOGGER om dem, subjektivt, usakelig og humøravhengig.
I tilfelle noen lurer II
Jeg prøver - etter fattig evne - å oppføre meg pent!
I tilfelle noen lurer III
på hvorfor jeg skriver "bokblogger" og "litteraturblogger" om hverandre og om hva som er forskjellen så er jeg jammen ikke sikker. På om det er noen forskjell.
ANONYM ELLER IKKE ANONYM
Mens avisanmeldelsene er signerte (det skulle bare mangle !) er mange blogger anonyme. KANSKJE det kan ha sine fordeler. Norge er et lite land, ”alle” som jobber med litteratur kjenner hverandre mer eller mindre, og da KAN det være vanskelig å kritisere boka til noen som du har hatt en koseprat med over rødvinsglasset på Aschehougs hagefest. ( Eller under bordet eller oppi sofaen men det var liksom ikke det som var poenget nå! ). Dessuten veit jo alle hvor følsomme forfattere – og forlagsredaktør - kan være. En anonym skribent (blogger) kan altså føle seg friere til å skrive hva de mener.
For min del er jeg jo alt annet enn anonym, det kan kanskje ha noe med min generasjon å gjøre (vi som tonte flagg og viste ansikt), kanskje det er min natur eller kanskje jeg rett og slett har ekshibisjonistiske trekk. For meg er det også naturlig å si litt om min bakgrunn slik at folk har en viss idé om hva de kan forvente seg av bloggen min. (Se punktet KVALITATIV SYNSING?)
Av samme grunn synes jeg at det kan være greit å vite litt om andre bloggeres bakgrunn, kompetanse etc. Men det er kanskje ikke så viktig når man tenker seg om; da jeg jobbet på Deichman deltok jeg på jevnlige barnebokmøter, og etter hvert lærte jeg hvilke av bibliotekarene som hadde noe å fare med, uavhengig av vedkommendes formelle kompetanse. Vi kjente også hverandres svakheter, for eksempel var R på Furuset særdeles svak for katter så hvis dette dyret forekom i boka måtte man – selv om R ellers var en habil ”bokvurderer” – være litt obs. Slik kan det også være med bloggere; etter å ha fulgt en blogg en stund finner du ut om bloggen ”passer for deg”. Noen bloggere lager dessuten ”lest i år-lister” eller en liste over bøker de liker spesielt godt. Dette gir også en viss pekepinn på hvorvidt bloggen er interessant for den enkelte leser.
VÅR TIDS LITTERÆRE SALONGER?
Bokbloggosfæren har kanskje til en viss grad erstattet lesesirkler? I hvert fall er den en slags litterær salong i cyberspace, noe selvfølgelig kommentarfeltet i høy grad muliggjør. Dessuten slipper vertinnen ( i som kjent langt sjeldnere grad verten) å tenke på servering. Til gjengjeld forsvinner den personlige kontakten. Men da slipper du i hvert fall å sitte og irritere deg over
- lange handlingsreferater,
- folk som blir fornærma hvis du sier noe negativt om vedkommendes litterære favoritter,
- folk som heller vil snakke om gårdagens realityserie på TV,
- om sine ektemenn og svigermødre,
- ungene sine og bikkja si etc etc.
- Eller som har dårlig smak. Altså i motsetning til deg.
Én (av flere) forfattere som har fått stor oppmerksomhet i bloggverdenen er Kristine Tofte, som forøvrig også blogger selv. Hos henne ser man også en liste over hvor boka hennes er anmeldt og det kommer jo tydelig fram at den har fått flere ”anmeldelser” i blogger enn i avisene. Derfor er det ikke rart at forlagene nå etter hvert retter sin oppmerksomhet mot bloggene.
For ikke lenge siden fikk jeg en mail fra CappelenDamm hvor jeg ble invitert til å melde meg på en bloggestafett på facebook, hvor altså flere bloggere skriver om den samme ungdomsboka etter tur. De som deltar på facebook har sikkert fått med seg at to – så vidt jeg husker – bøker allerede har blitt omtalt på dette sosiale nettstedet. (Jeg er ikke på facebook selv, men jobben er.) Og at nå også Aschehoug inviterer ”seriøse bloggere” (hva pokker de mener med det) til å motta bøker for anmeldelse er interessant. Dette er et tegn på at ”bok- bloggosfæren” er et forum forlagene tar alvorlig og hvor de ser et markedsføringspotensial.
Dette er ikke uproblematisk. Mens avisene mottar haugevis av bøker fra allverdens forlag er kulturredaktørene ”konge på haugen”. Det er DE som suverent bestemmer hvilke bøker som skal anmeldes og hvilke bøker de kan ignorere. (Og la ende opp som julegaver til slekt og venner). Forlagene kan bare håpe på det beste og bli så sure de bare vil. Men når Aschehoug nå ”søker etter seriøse bloggere som er interessert i å motta bøker for anmeldelse” KAN det være en fare for at BLOGGEREN vil føle visse følelsemessig forpliktelser overfor forlaget. ”Hei xxx, her kommer den siste boka til Endre Lund Eriksen. Håper du liker boka! Hilsen ZZZ.” Og det samme gjelder selvfølgelig også CappelenDamm. Selv om bloggerne skal ha fått beskjed om at de står HELT fritt til å skrive HVA de vil om bøkene de får tilsendt – og noen kanskje gjør det – er dette ingen garanti for leserne. Det er ikke usannsynlig at noen bloggere vil føle at forlaget kikker dem over skulderen, og neppe har alle guts til å overse dette ubehagelige faktum. Kan vi risikere at bloggosfæren, et til nå fritt og uavhengig forum blir omfavnet av forlagenes klamme grep?
I tilfelle noen lurer I:
Jeg svarte IKKE på henvendelsen fra CappelenDamm. Og kommer heller ikke til å melde meg til tjeneste hos Aschehoug. Og jeg har ingen ambisjoner om å være en ”seriøs blogger”. Tvert i mot vil jeg fortsette i samme rølpete stil! Dessuten ANMELDER jeg ikke bøkene, jeg BLOGGER om dem, subjektivt, usakelig og humøravhengig.
I tilfelle noen lurer II
Jeg prøver - etter fattig evne - å oppføre meg pent!
I tilfelle noen lurer III
på hvorfor jeg skriver "bokblogger" og "litteraturblogger" om hverandre og om hva som er forskjellen så er jeg jammen ikke sikker. På om det er noen forskjell.
tirsdag, november 03, 2009
Og så har jeg plutselig lest noen bøker igjen
FØRST EN VETERAN
Klaus Hagerup har kommet ut med barnebok igjen, for første gang siden 2005. Boka er skrevet i en eventyr- eller kanskje heller fabelform. I sentrum et søskenpar, Marianne og Henrik. Henrik mistet stemmen etter en ulykke, han sitter i sin egen verden på rommet sitt og bygger med legoklosser. Familien har en bruktbutikk som går mildest talt dårlig. Boka forutsetter at leseren kan godta at familien prøver å leve av å selge glansbilder og autografer med grisetegninger. Leseren må også godta at Marianne begynner å samle stemmer i hodet sitt ("stemmebank") som hun med hjelp av vennen Vemund selger til interesserte. Boka har humor men Hagerup har vært morsommere før. Det beste med boka er søskenkjærligheten mellom de to søsknene. En sympatisk bok men ikke forfatteren på sitt beste.
NOK EN DEBUTANT
Så har jeg lest en debutant igjen, den 8. (hvis jeg ikke har talt helt feil) i år, og ennå gjenstår det noen. Handlinga i Alt kan reparerast; ei slags julehistorie av Eivor Vindnes finner sted i en bygård befolket med et noe snurrig persongalleri, blant annet den avgående vaktmesteren Børre og de eldre søstrene Pomp og Prakt som ikke har det helt greit sammen. Hovedpersonen er Anton, bokas eneste barn, som til slutt ordner opp i alle problemer til alles tilfredshet. Slik jeg forstår det er bokas hovedtema vennskap. Språket er godt og småsprelsk med en del ordspill men tror nok at forfatteren trekker store veksler på unge leseres tålmodighet. Boka kan bli noe pratsom og jeg er heller ikke sikker på om disse selsomme personenes små og store problemer vil fenge ungene.
SÅ FANTASY IGJEN
Og så har jeg endelig fått lest årets norske fantasymurstein, Landet under isen av Lars Mæhle. Forfatteren har et imponerende prosjekt, noe etterordet med litteraturlista også viser. I boka finner vi kjente elementer fra sjangeren, den utvalgte (som tviler på sin rolle som utvalgt), gode og onde krefter, den siste striden (Narnia?) etc. Det jeg likte best med boka var den uanstrengte sjongleringa mellom handlinga i vår verden, med den jordnære og bistre etterforskeren Magne Jerstad som forsker på flere mulige mordsaker, og livet under isen, hvor det altså er en egen fantasy-verden. Ellers er det et variert persongalleri, boka er til tider svært spennende og mangler heller ikke humor. Som de fleste burde ha fått med seg er boka også nominert til Brageprisen, sammen med en annen Samlaget-bok; Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Det ser for resten ut som at forlaget har feira denne begivenheten såpass ettertrykkelig at web-ansvarligen ennå ikke har sett seg i stand til å legge ut noe om dette på forlagets websider. Kommer nok.
OG ENDA EN DEBUTANT (SKAL DET INGEN ENDE TA!)
Til slutt nok en debut; Victoria vil fly av John Rørdam. Dette er en såkalt "Lesehesten-bok" om den 10 år gamle Victoria som har ambisjoner i hoppbakken. Og det er vel første gang i noen barnebok man kan lese om en jente som hopper på ski. Kred for det! Det jeg likte spesielt ved boka var at det var lagt vekt på japansk skihopping, med Noriakai Kasai i fokus. Det er jo noen år siden japanerne hadde sin storhetstid; den gangen de perfeksjonerte boklövstilen ut til fingerspissene eller kanskje mer korrekt skituppene, men japanerne kommer nok tilbake igjen for fullt før vi aner det! Børge Bredenbekks japanskinspirerte illustrasjoner følger opp teksten på glimrende vis. Forfatteren har selv drevet med skihopping og det merkes. Egentlig en flott debut!
Klaus Hagerup har kommet ut med barnebok igjen, for første gang siden 2005. Boka er skrevet i en eventyr- eller kanskje heller fabelform. I sentrum et søskenpar, Marianne og Henrik. Henrik mistet stemmen etter en ulykke, han sitter i sin egen verden på rommet sitt og bygger med legoklosser. Familien har en bruktbutikk som går mildest talt dårlig. Boka forutsetter at leseren kan godta at familien prøver å leve av å selge glansbilder og autografer med grisetegninger. Leseren må også godta at Marianne begynner å samle stemmer i hodet sitt ("stemmebank") som hun med hjelp av vennen Vemund selger til interesserte. Boka har humor men Hagerup har vært morsommere før. Det beste med boka er søskenkjærligheten mellom de to søsknene. En sympatisk bok men ikke forfatteren på sitt beste.
NOK EN DEBUTANT
Så har jeg lest en debutant igjen, den 8. (hvis jeg ikke har talt helt feil) i år, og ennå gjenstår det noen. Handlinga i Alt kan reparerast; ei slags julehistorie av Eivor Vindnes finner sted i en bygård befolket med et noe snurrig persongalleri, blant annet den avgående vaktmesteren Børre og de eldre søstrene Pomp og Prakt som ikke har det helt greit sammen. Hovedpersonen er Anton, bokas eneste barn, som til slutt ordner opp i alle problemer til alles tilfredshet. Slik jeg forstår det er bokas hovedtema vennskap. Språket er godt og småsprelsk med en del ordspill men tror nok at forfatteren trekker store veksler på unge leseres tålmodighet. Boka kan bli noe pratsom og jeg er heller ikke sikker på om disse selsomme personenes små og store problemer vil fenge ungene.
SÅ FANTASY IGJEN
Og så har jeg endelig fått lest årets norske fantasymurstein, Landet under isen av Lars Mæhle. Forfatteren har et imponerende prosjekt, noe etterordet med litteraturlista også viser. I boka finner vi kjente elementer fra sjangeren, den utvalgte (som tviler på sin rolle som utvalgt), gode og onde krefter, den siste striden (Narnia?) etc. Det jeg likte best med boka var den uanstrengte sjongleringa mellom handlinga i vår verden, med den jordnære og bistre etterforskeren Magne Jerstad som forsker på flere mulige mordsaker, og livet under isen, hvor det altså er en egen fantasy-verden. Ellers er det et variert persongalleri, boka er til tider svært spennende og mangler heller ikke humor. Som de fleste burde ha fått med seg er boka også nominert til Brageprisen, sammen med en annen Samlaget-bok; Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Det ser for resten ut som at forlaget har feira denne begivenheten såpass ettertrykkelig at web-ansvarligen ennå ikke har sett seg i stand til å legge ut noe om dette på forlagets websider. Kommer nok.
OG ENDA EN DEBUTANT (SKAL DET INGEN ENDE TA!)
Til slutt nok en debut; Victoria vil fly av John Rørdam. Dette er en såkalt "Lesehesten-bok" om den 10 år gamle Victoria som har ambisjoner i hoppbakken. Og det er vel første gang i noen barnebok man kan lese om en jente som hopper på ski. Kred for det! Det jeg likte spesielt ved boka var at det var lagt vekt på japansk skihopping, med Noriakai Kasai i fokus. Det er jo noen år siden japanerne hadde sin storhetstid; den gangen de perfeksjonerte boklövstilen ut til fingerspissene eller kanskje mer korrekt skituppene, men japanerne kommer nok tilbake igjen for fullt før vi aner det! Børge Bredenbekks japanskinspirerte illustrasjoner følger opp teksten på glimrende vis. Forfatteren har selv drevet med skihopping og det merkes. Egentlig en flott debut!
Men nå tror jeg at jeg skal unne meg en pause fra barne- og ungdomslitteratur og lese denne boka som vårt lag ærlig og redelig vant på quizen på den siste Omnipax-festen!
mandag, november 02, 2009
Lets TWIST again!
Her Chubby Checker og Dee Dee Sharp i harmonisk samspill med låta Slow Twist fra tidlig 60 – tall!
Ikke lenge igjen til julebordsesongen nå, så de som vil plukke opp noen ekstra raffinerte trinn bør også få med seg denne vidoen med Joel Dee and the Starliters! Og etter så mye hopp og sprett kan vi jo runde av med en klinelåt, så til slutt Dee Dee Sharp med den smektende låta I really love you ! (Ingen grunn til å skru ned volumet). I really love you, baby baby yes I do...
Legg merke til fr. Sharps hårfrisyre, typisk for tida kunstferdig frisert, tupert og lakkert! Noe å kopiere for dem som virkelig vil gjøre inntrykk på julebordet!
Ikke lenge igjen til julebordsesongen nå, så de som vil plukke opp noen ekstra raffinerte trinn bør også få med seg denne vidoen med Joel Dee and the Starliters! Og etter så mye hopp og sprett kan vi jo runde av med en klinelåt, så til slutt Dee Dee Sharp med den smektende låta I really love you ! (Ingen grunn til å skru ned volumet). I really love you, baby baby yes I do...
Legg merke til fr. Sharps hårfrisyre, typisk for tida kunstferdig frisert, tupert og lakkert! Noe å kopiere for dem som virkelig vil gjøre inntrykk på julebordet!
Og så var spenninga utløst for denne gangen!
Som vel de fleste burde ha fått med seg nå, ble disse nominert til Brageprisen i klassen barne- og ungdomslitteratur:
Og hvem som bør få den endelige prisen til slutt har jeg jo vært inne på før noen ganger så det gidder jeg ikke å mase mer om nå!
- Maria Parr: Tonje Glimmerdal
- Bjørn Sortland: Det hjertet husker
- Annette Münch: Jenteloven
- Lars Mæhle: Landet under isen
- Både Tonje Glimmerdal og
- Det hjertet husker sto på lista mi. (NRK nyheter : Hilde Kramer var også med på boka. Hadde liksom ikke blitt helt det samme uten illustratøren!).
- At Lars Mæhle ble nominert for fantasy-mursteinen Landet under isen blei jeg jo heller ikke forbausa over , dette er en imponerende og godt gjennomført bok innafor sjangeren.
- Så konstaterer jeg at Anette Münch er nominert for boka Jenteloven, en helt grei bruksbok som jeg tidligere har blogget om her. Nå klarer ikke jeg å se storheten i denne forfatterens litterære produksjon, men regner med at i hvert fall forlaget gnir seg i henda og spretter sjampisen! Eller bestiller i det minste marsipankake hvis AKAN-ansvarligen protesterer.
Og hvem som bør få den endelige prisen til slutt har jeg jo vært inne på før noen ganger så det gidder jeg ikke å mase mer om nå!
torsdag, oktober 29, 2009
Spenningen stiger!
Og nå snakker jeg selvfølgelig om hvem som får Brageprisen i klassen barne- og ungdomslitteratur i år. Nominasjonene blir offentliggjort 2 november og jeg tipper – med forbehold om at jeg ikke har fått lest absolutt alle av årets bøker - at det blir noen av disse :
Ellers fikk nå jeg sansen for Det hjertet husker av Bjørn Sortland og Hilde Kramer. Denne boka lå på pulten min etter at jeg hadde landet fra hmmm... en foretningsreise. Boka handler i korthet om ei lita jentes møte med den dødssyke Frida Kahlo. Dette er en bok om sykdom, død og sorg men også om glede. Og om at sorgen er en del av gleden og omvendt. Og om vennskap. Dessuten er det kunstformidling av første klasse! Muligens forfatterens beste bok til nå i hans kunstformidlingsprosjekt. Hilde Kramer må vi heller ikke glemme! Illustrasjonene er fremragende, basert på Kahlos egen kunst og dessuten så vidt jeg kan skjønne fotografier. Det siste oppslaget i boka viser gleden på en SÅ genial måte! Egentlig burde jeg vel ha viet en egen bloggpost om denne boka, men det er grenser for hva man har tid til. Kan bare si som man sier i boligannonsene: den må sees! ( Jeg har også sett denne filmen om Frida Kahlo. Den kunne vel ha vært både bedre og verre. Og - jippie : Her fant jeg den sangen som gjorde slikt inntrykk i filmen! Sangerinnen er Fridas landsmanninne Chavela Vargas og da blei jeg jo frista til å legge ut enda en sang men nå, NÅ, kom jeg jo helt ute på viddene igjen!)
Så : Hvis jeg skal gjette hvilke fire bøker som blir nominert og som det konkurransemennesket jeg er så skal jeg jo det, blir det disse :
Tonje Glimmerdalen! (Hvem ellers?)
Men EGENTLIG så driter jeg i hele Brageprisen.
EGENTLIG driter (beklager det uakademiske uttrykket) jeg i litteraturpriser i det hele tatt!
Det går da for pokker ikke an å konkurrere i kunst og litteratur!
Men LITT morro er det likevel...
- Foten veit av Marry Prinsesse av Europa og Helena Ohlsson. En heftig bok!
- Mor og far i himmelen av Kjetil Walgermo. Eller går ikke det siden han sitter i juryen for skjønnlitteratur? Skjønt kanskje holder jeg heller en knapp på
- Forteljingar om Jolver av Rune Belsvik som går enda mer i dybden. (Tidligere blogget om begge her)
- Personlig håper jeg jo på Super av Endre Lund Eriksen, siden jeg var ”fødselshjelper” for denne boka! Dette er en av svært få bøker med blinde ungdommer i hovedrollen, om ei jente som er tøffere en toget. Og dessuten er boka skrevet med synshemmede ungdommer som konsulenter slik at den skulle være riktig også fra blindes synsvinkel. Hører dere Bragejuryen! (Eller har dere allerede tatt avgjørelsen, kanskje? IKKE for seint å ombestemme seg!)
- Akkurat nå leser jeg Landet under isen av Lars Mæhle, boka er en skikkelig fantasy-murstein, jeg blir ikke forbausa hvis den blir nominert. Ellers hadde jeg jo stor sans for
- Ingen som røyker hopper strikk av Linde Hagerup
- og Dummedagen av Tone Kjærnli.
- Jeg elsker deg av Hilde Hagerup skulle vel også ligge bra an.
- Og jeg hadde jo blitt skikkelig forundra for ikke å si sjokkert hvis ikke Maria Parr blir nominert for Tonje Glimmerdalen. (Maria Parr ble skandaløst forbigått sist gang hun ble nominert til Brageprisen, da var det Arn... eller glem det, jeg GIDDER ikke rippe oppi det igjen nå).
Ellers fikk nå jeg sansen for Det hjertet husker av Bjørn Sortland og Hilde Kramer. Denne boka lå på pulten min etter at jeg hadde landet fra hmmm... en foretningsreise. Boka handler i korthet om ei lita jentes møte med den dødssyke Frida Kahlo. Dette er en bok om sykdom, død og sorg men også om glede. Og om at sorgen er en del av gleden og omvendt. Og om vennskap. Dessuten er det kunstformidling av første klasse! Muligens forfatterens beste bok til nå i hans kunstformidlingsprosjekt. Hilde Kramer må vi heller ikke glemme! Illustrasjonene er fremragende, basert på Kahlos egen kunst og dessuten så vidt jeg kan skjønne fotografier. Det siste oppslaget i boka viser gleden på en SÅ genial måte! Egentlig burde jeg vel ha viet en egen bloggpost om denne boka, men det er grenser for hva man har tid til. Kan bare si som man sier i boligannonsene: den må sees! ( Jeg har også sett denne filmen om Frida Kahlo. Den kunne vel ha vært både bedre og verre. Og - jippie : Her fant jeg den sangen som gjorde slikt inntrykk i filmen! Sangerinnen er Fridas landsmanninne Chavela Vargas og da blei jeg jo frista til å legge ut enda en sang men nå, NÅ, kom jeg jo helt ute på viddene igjen!)
Så : Hvis jeg skal gjette hvilke fire bøker som blir nominert og som det konkurransemennesket jeg er så skal jeg jo det, blir det disse :
- Tonje Glimmerdalen (Den skulle vel være bankers)
- Forteljingar om Jolver
- Jeg elsker deg av av Hilde Hagerup eller ... nei for resten : jeg tipper Foten veit!
- Og antakelig en billedbok. Og da tror jeg at jeg gjetter på Det hjertet husker.
Tonje Glimmerdalen! (Hvem ellers?)
Men EGENTLIG så driter jeg i hele Brageprisen.
EGENTLIG driter (beklager det uakademiske uttrykket) jeg i litteraturpriser i det hele tatt!
Det går da for pokker ikke an å konkurrere i kunst og litteratur!
Men LITT morro er det likevel...
onsdag, oktober 28, 2009
Ingen kyss är som den första ...
- Stedet er (antar jeg) ett eller annet sted på Sørlandskysten og da er det som de fleste sikkert allerede har gjettet
- sommer, eller for å være helt nøyaktig , juli, som også er bokas tittel .
- Her møter vi Elin 15, good girl og ukysset,
- Sara, venninnen, bad girl,
- Kato, 16, hvis
- mor, Henny, er alkoholiker. Dessuten
- Georg, 25, tilbakesatt, og dennes far,
- den sindige Edmund Dal, dessuten
- noen andre bipersoner, som
- Håvard, Elins yngre bro, en artig kar. (I det hele tatt forekommer det meg at yngre brødre et flittig brukt "krydder" i ungdomslitteraturen.)
Et annet tema i boka er altså Katos forhold til sin alkoholiserte mor, og hvordan han som alkoholikerbarn flest må påta seg urimelig mye ansvar og hvordan dette også hemmer ham sosialt.
"Men Henny kommer først. Hun kommer alltid først" (92)Forfatteren får også fint fram smerten og Elins hjelpeløshet når hun konfronteres med den stupfulle Henny.
Og til slutt vil jeg nevne skildringa av den tilbakesatte Georg og hvordan Kato klarer å ta ham på den rette måten og farens (Georgs) kjærlighet og omsorg for sønnen er bare nydelig beskrevet.
"Han (Kato) ler av Georgs barnslige iver. Men det gjør godt, han har ikke særlig mye å le av ellers. Han føler av og til at han er den tenkende delen av Grorg, at summen av de to nesten blir et helt menneske. At han trenger Georg like mye som Georg trenger ham" (118)Dette er rett og slett en god ungdomsbok! Uten å ta munnen for full (uups igjen!) ; en av årets beste norske!
Så over til litt musikk: Forfatteren vil gjerne slå et slag for Monica Zetterlund, så da kan vi jo høre litt på sangen "Att angöra en brygga" som altså er favorittsangen til Edmund Dal. Om kidsa nå vil løpe til platesjappa eller laste låta ned - enten lovlig eller ulovlig dagens ungdom asså - er vel heller tvilsomt. Selv jeg syntes nok at dette var til overmål "satt" i min grønne ungdom, men uansett er sangen vel verdt å høre på.
En annen sang som rant meg i hu da jeg leste boka var "Ingen kyss är som den första, i ungdomsvåren" framført av Else-Britt Boström men dessverre har ennå ikke svenskene greid å legge ut denne en gang så populære schlageren på YouTube. I stället kann vi ju lyssna til denna songen! Pokker ikke noe dårlig alternativ!
PS: Att angöra en brygga er en film av Hans Alfredson og Tage Danielsson fra 1965. Dette var radarparets andre film. Slike filmer lages ikke lengre. Dessverre.
tirsdag, oktober 27, 2009
På fantasiens vinger
Og så har man lest litt fantasy igjen!
Den første boka heter Fjellprinsessen av Shannon Hale. Hvordan forfatteren kan ha mottatt Newberry ærespris for dette mølet er ubegripelig for meg. Handlinga går i korthet ut på ... eller les heller forlagsomtalen. Boka er blottet for magi men småripsen vil muligens kunne identifisere seg med hovedpersonen, den særdeles kloke og prektige Miri.
Hvis noen av mine lesere ser noe i denne boka som jeg ikke har sett så la meg få vite det! Jeg melder rett og slett pass!
Bare en ting til : spiste man virkelig squash, cherrytomater og babygulrøtter i fantasy-tida?
Nå veit jo alle som har holdt ut med denne bloggen noen år hva slags forhold jeg har til fantasy, men da likte jeg atskillig bedre Golak som er første boka i serien Det døde landet av den danske forfatteren Josefine Ottersen.
Handlinga kanskje ikke så original; vi befinner oss altså i en tid etter den store katastrofen, i en landsby med et særdeles patriarkalsk og autoritært styre eller råd, som holder befolkningen følelsesmessig og intellektuelt nede for å forhindre en ny teknologisk utvikling med påfølgende katastrofale følger . Blant annet er det bare rådets medlemmer som får lov til å lære seg å lese. Et annet virkemiddel for å holde kustus er religion.
Hovedpersonen er 16 år gamle Jonah, med en gåtefull fortid som holdes hemmelig også for ham selv. Han har usedvanlige ressurser og evner og er i opposisjon til resten av samfunnet. Der ute - altså utenfor den lille beskyttede og isolerte landsbyen - lurer de fæle golakene som er mislykkede produkter av genteknologiske eksperimenter.
Personskildringene og forholdet personene imellom, for eksempel mellom Jonah og søsteren som lider en mildest talt grusom skjebne, er skildret med liv og innlevelse. Kanskje noe kunne ha vært kutta litt ned og humor er jo helt fraværende men så er det jo også dystre saker det dreier seg om.
Så litt om oversettelsen: oversetter man fra dansk til norsk ER det en fordel å kunne språket såpass at man veit at "å bry seg om" betyr noe helt annet på dansk enn på norsk.
Ad denne setningen : "Jeg bryr meg ikke om at oversettelser fra dansk til norsk er unøyaktige” menes på norsk at det ikke ER så nøye mens den danske betydningen av "å bry seg om" tilsier at det er pokker så irriterende.
Ellers er det vel Jon Sveinbjørn Johnsen som fremdeles innehar oversettelsesbrølerrekorden hva oversettelser fra dansk angår. I Karl Kluge og ondskapen av Louis Jensen løper Karl Kluge over mælkebøttene. (Mælkebøtte er det danske ordet for løvetann (men løvetand går også an)). Når dette oversettes direkte til melkebøtte og ikke løvetann blir det jo litt komisk.
Ellers er nordisk ikke enkelt. Jeg har nettopp vært på møte med barne- og ungdomsbibliotekarene i henholdsvis Tpb, NOTA og Celia. Hvor mange som forsto hverandre eller rettere sagt hvor mye som ble forstått er jammen ikke så lett å si, men det var som vanlig et hyggelig møte, og alle skiltes som venner, så helt gæernt kan det nok ikke ha gått denne gangen heller. Ellers var løvetennene avblomstret i Helsingfors, uten at noen BRYDDE seg noe særlig om dette botaniske faktum verken i den ene eller andre betydningen av ordet!
Ellers er jeg i gang med å lese enda en fantasybok, nemlig Landet under isen av Lars Mæhle men så fant jeg en billigbok av Herta Müller i kiosken på Arlanda, så nå tar jeg en fantasypause mens jeg tilbringer noen timer i Ceauşescus helvete i Romania.
Den første boka heter Fjellprinsessen av Shannon Hale. Hvordan forfatteren kan ha mottatt Newberry ærespris for dette mølet er ubegripelig for meg. Handlinga går i korthet ut på ... eller les heller forlagsomtalen. Boka er blottet for magi men småripsen vil muligens kunne identifisere seg med hovedpersonen, den særdeles kloke og prektige Miri.
Hvis noen av mine lesere ser noe i denne boka som jeg ikke har sett så la meg få vite det! Jeg melder rett og slett pass!
Bare en ting til : spiste man virkelig squash, cherrytomater og babygulrøtter i fantasy-tida?
Nå veit jo alle som har holdt ut med denne bloggen noen år hva slags forhold jeg har til fantasy, men da likte jeg atskillig bedre Golak som er første boka i serien Det døde landet av den danske forfatteren Josefine Ottersen.
Handlinga kanskje ikke så original; vi befinner oss altså i en tid etter den store katastrofen, i en landsby med et særdeles patriarkalsk og autoritært styre eller råd, som holder befolkningen følelsesmessig og intellektuelt nede for å forhindre en ny teknologisk utvikling med påfølgende katastrofale følger . Blant annet er det bare rådets medlemmer som får lov til å lære seg å lese. Et annet virkemiddel for å holde kustus er religion.
Hovedpersonen er 16 år gamle Jonah, med en gåtefull fortid som holdes hemmelig også for ham selv. Han har usedvanlige ressurser og evner og er i opposisjon til resten av samfunnet. Der ute - altså utenfor den lille beskyttede og isolerte landsbyen - lurer de fæle golakene som er mislykkede produkter av genteknologiske eksperimenter.
Personskildringene og forholdet personene imellom, for eksempel mellom Jonah og søsteren som lider en mildest talt grusom skjebne, er skildret med liv og innlevelse. Kanskje noe kunne ha vært kutta litt ned og humor er jo helt fraværende men så er det jo også dystre saker det dreier seg om.
Så litt om oversettelsen: oversetter man fra dansk til norsk ER det en fordel å kunne språket såpass at man veit at "å bry seg om" betyr noe helt annet på dansk enn på norsk.
"Han var sikker på at hun ikke brydde seg om at han hadde vært vitne til hvor opptatt hun hadde vært av hva som skjedde oppe ved tårnet den natta Karl Weber forsvant". (s 87)Her menes det nok at "hun ikke LIKTE at..."
På side 156 et annet eksempel: ”Delig harmoni du skapte med stemmen” sa Ben hviskende. ”Rådet ville nok ikke bry seg om det”.Ut fra sammenhengen – for mye følelse i musikken aksepteres ikke i dette samfunnet – er jeg ganske sikker på at det menes at rådet ikke LIKER sangen.
Ad denne setningen : "Jeg bryr meg ikke om at oversettelser fra dansk til norsk er unøyaktige” menes på norsk at det ikke ER så nøye mens den danske betydningen av "å bry seg om" tilsier at det er pokker så irriterende.
Ellers er det vel Jon Sveinbjørn Johnsen som fremdeles innehar oversettelsesbrølerrekorden hva oversettelser fra dansk angår. I Karl Kluge og ondskapen av Louis Jensen løper Karl Kluge over mælkebøttene. (Mælkebøtte er det danske ordet for løvetann (men løvetand går også an)). Når dette oversettes direkte til melkebøtte og ikke løvetann blir det jo litt komisk.
Ellers er nordisk ikke enkelt. Jeg har nettopp vært på møte med barne- og ungdomsbibliotekarene i henholdsvis Tpb, NOTA og Celia. Hvor mange som forsto hverandre eller rettere sagt hvor mye som ble forstått er jammen ikke så lett å si, men det var som vanlig et hyggelig møte, og alle skiltes som venner, så helt gæernt kan det nok ikke ha gått denne gangen heller. Ellers var løvetennene avblomstret i Helsingfors, uten at noen BRYDDE seg noe særlig om dette botaniske faktum verken i den ene eller andre betydningen av ordet!
Ellers er jeg i gang med å lese enda en fantasybok, nemlig Landet under isen av Lars Mæhle men så fant jeg en billigbok av Herta Müller i kiosken på Arlanda, så nå tar jeg en fantasypause mens jeg tilbringer noen timer i Ceauşescus helvete i Romania.
mandag, oktober 26, 2009
Skam og skandale
Ingen blogposter på en hel uke! Dette nærmer seg jo den reineste galskap! (Hihi fiffig den hva, det må dere innrømme!) Vi som har levd en stund foretrekker nok å høre denne klassikeren med Odetta . Her har vi henne i en duett med Johnny Cash, men først synger den store sangerinnen Black woman alene. Vel verdt å høre på den også.
Som det kommer fram på videoen viser de to artistene gjensidig beundring og respekt for hverandre. Begge døde i dette århundredet så da KUNNE jeg jo ha liret av meg noe møl om at de sikkert synger duetter i himmelen også men det skal jeg jammen spare dere for. Dessuten er min teologiske kompetanse heller mangelfull. Opphavsmannen for sangen var calypsosangeren Sir Lancelot eller mer nøyaktig Lancelot Victor Edward Pinard. Dessverre fant jeg ikke Shame and scandal framført av Sir Lancelot på YouTube så derfor nøyer vi oss med en annen calypso av denne en gang så populære artisten.
Som det kommer fram på videoen viser de to artistene gjensidig beundring og respekt for hverandre. Begge døde i dette århundredet så da KUNNE jeg jo ha liret av meg noe møl om at de sikkert synger duetter i himmelen også men det skal jeg jammen spare dere for. Dessuten er min teologiske kompetanse heller mangelfull. Opphavsmannen for sangen var calypsosangeren Sir Lancelot eller mer nøyaktig Lancelot Victor Edward Pinard. Dessverre fant jeg ikke Shame and scandal framført av Sir Lancelot på YouTube så derfor nøyer vi oss med en annen calypso av denne en gang så populære artisten.
PS: ja, det kommer mer bokstoff snart!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
