Viser innlegg med etiketten Camilla Otterlei. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Camilla Otterlei. Vis alle innlegg

mandag, september 08, 2014

Jenter, jenter og jenter

Så tre bøker om unge jenter, alle fortalt i første  person.

ON THE ROAD

Selma & Louise av Camilla Otterlei er en lett og lettlest bok – som alle sikkert skjønner – inspirert av den oppskrytte filmen med nesten samme tittel fra 1991. Vi møter to kusiner på 15 og 16 år, hvorav den eldste er ganske utagerende for å si det slik. Hun er kjæreste med en nesten dobbelt så gammel gutt, og alle kan jo tenke seg hvordan DET ender. Den yngste – bokas jeg-person – har det ikke helt greit, blant annet blir hun mobbet. Selma rapper tantas bil, morens kredittkort og off we go! Kan kanskje legge til at Louise ( som egentlig heter Hilde) har en mistanke om at faren som er på annet hold har noen på si. Dette skal altså jentene finne ut av.

En ganske heseblesende historie dette, helt over grensa for det realistiske, med mye ytre handling og ( nær sagt ) selvfølgelig en liten lovestory og til slutt ender alt til det beste for alle parter.

FRA HOLMENKOLLEN TIL GRORUDDALEN

Da er Battle av Maja Lunde mer veldreid. ( I den grad det går an å bruke ”veldreid” i forbindelse med omtale av bøker, men kom ikke på noe annet i farta.) Boka handler om Amalie, som går på danselinja på en videregående skole på Frogner, og som har store ambisjoner innen dansen. Hun bor sammen med sin nyrike far oppe i Åsen, med en egen dansesal og stort svømmebasseng i hagen, rike venner, høyt shoppingbudsjett etc etc.
Lykken burde være komplett, men det er den selvfølgelig ikke, for hva slags fortelling hadde det da blitt.
  • Innen dansefaget fikser Amalie det tekniske, men det mangler det lille ekstra.
  • Moren bor ikke sammen med resten av familien, hva er det egentlig med henne. Og hvorfor fornekter Amalie henne?
  • Kjæresten er pen og kjekk, men noe mangler.
  • Så skjer den store katastrofen, far går på dunken, og de havner i en nedslitt toroms på Stovner. Noe Amalie føler hun må holde skjult for sossevennene sine. FOR en elendighet.
  • Så kommer Mikael inn på banen, pakistansk opprinnelse, bor på Stovner, svært pen, også han et dansetalent - i en noe annen gren enn Amalie.
Boka har skikkelig driv, riktig en pageturner, dette. Det er få ( om i det hele tatt noen) ungdomsbøker hvor skildringer av dans er så fremtredende som her, og det virker som forfatteren har peiling på hva hun skriver om. I hvert fall klarer hun å overbevise meg.

Joda, handlinga er – for den blaserte voksenleser – temmelig opplagt, den byr ikke på store overraskelser men i det store og hele kan vi tro på Amalies gradvise aksept av sin nye tilværelse. Kanskje det blir litt vel mye happy ending på slutten, men dette er en sympatisk ungdomsbok med en viss varme.

Det er sikkert flere enn meg som nå får assosiasjoner til Romeo og julie, West side story eller Dirty Dancing.



Lenke til YouTube-videoen.

Så da kanskje vi kan unne oss en liten ønskereprise fra sistnevnte. Denne filmen hadde jo som kjent også et visst klasseperspektiv. Dessverre døde denne eminente skuespilleren for 5 år siden nå, men før vi går inn i en dyp depresjon over disse triste fakta hopper og danser vi videre til neste bok.

FAR HVOR ER DU?

Den mest originale fortellerstemmen av de tre bøkene i denne bloggposten finner vi i Ida Løkås bok; Pappa er et postkort. Dette er Løkås andre bok. Vi møter Una, 16 år, som bor sammen med sin mor, en fetert skuespillerinne. Faren har hun aldri møtt men hver gang hun fyller år ligger det et postkort i postkassa, med teksten ”Gratulerer med dagen. Hilsen Pappa.”. En viktig person i tilværelsen er mormoren, nå dement og bor på sykehjem.

Egentlig har ikke Una savnet noen far, men en dag – etter en durabel hjemmealenefest - dukker den tre år eldre Leo opp, nærmest fra intet. Han vil – som et filmprosjekt – lage en film om Unas jakt på faren.

Og dette er bokas hovedtemaer; hvor viktig er egentlig en far? Hvor mye betyr det biologiske opphavet?
”Hvem var det uansett som bestemte at en familie med en far og en mor var det beste? Det viktigste var vel at man hadde noen” 168
Det er denne jakten på faren – og Unas forelskelse i Leo, som driver handlinga framover. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hvordan det går, men intrigen er ganske fiffig. Nesten litt som en detektivroman.

Også på andre måter jobber Una med å finne seg sjæl, hun øver seg til en opptaksprøve på teaterlinja på en videregående skole, men ER det egentlig dette hun vil?

Noe jeg vil fremheve ved denne boka er skildringa av forholdet mellom kvinner i tre generasjoner, ikke minst Unas forhold til mormoren, spesielt slik det kommer fram i det siste kapittelet, som er nydelig skrevet. En flott avslutning! Et interessant forfatterskap dette, som skal bli artig å følge.

PS: som det skulle komme klart fram av ovenstående : emneordet Elis favoritter 2014 gjelder sistnevnte bok.

søndag, april 26, 2009

En vanskelig sjanger

Som jeg har vært inne på flere ganger før er småbarnsboka en vanskelig sjanger. (Herregud det er jo to og et halvt år siden jeg skrev denne bloggposten, men jeg mener jo fremdeles det samme som da.) Jeg griper boka, setter på meg lesebrillene og tar sats!

Først har jeg lest om Klara, alder litt usikkert, men rundt regna 6 -7 år? Boka handler om at
  • Klara flytter til nytt sted
  • Får hun venner mon tro?
  • Noen , som for eksempel Bibbi, ER litt vrang i starten men så går alt så meget bedre,
  • Klara og lillesøster ( litt søskensjalusi er også med, ja) får en kanin hver,
  • Den ene (kaninen) ****SPOILER*** dør,
  • Alt ender i fred og fordragelighet.
Det beste med boka var skildringen av kaninbegravelsen. Det ser også ut som at forfatteren vil radikalisere språket (det var vel det som ble kalt samnorsk i gamle dager) bare se her:
  • Leita
  • Leika
  • Finni
  • Safta
Forfatteren er debutant og dette er en helt grei debut.

Hedvig! av svenske Frida Nilsson har atskillig mer ”stake” som svenskene sier. Handlinga dreier seg også her om de nære ting, skolestart, å gå seg bort, krangling klassekamerater imellom, konflikter med voksne, for eksempel vikarlæreren, you name it. Men språket er virkelig spenstig!
”Hedvig bor ikke engang i hutaheiti. Hun bor utenfor” s 5
(Oversetter Cecilie Winger, MNO)
(Mente jeg hadde funnet enda et sitat, men må ha husket feil. Les boka sjæl.)

Boka har humor, den har gode personskildringer, som for eksempel portrettet av den slitne, trøtte læreren. Forfatteren får også fram en 7-årings følelsesliv og klarer virkelig å komme inn i sjeledypet på jentungen, hun skildrer glede og sorg, vonde følelser som dårlig samvittighet, skyldfølelse (ja det er kanskje det samme) , sinne og redsel med innlevelse!
Og hun får også den voksne leseren til å skjønne HVOR viktig det virkelig ER for Hedvig å få det ponnyslottet til jul. Og hvor ille det hadde vært hvis hun ikke hadde fått det. Boka får meg også til å tenke på Barbro Lindgrens barneskildringer.

Ikke ta det personlig Klara, jeg stemmer på Frida!

Så over til oversettelsen. Det ser jo ut som at oversetteren har greid å ta vare på språket, men det svenske ordet ”garderob” betyr ikke helt det samme på norsk. Norske oversettere kan få et problem når de skriver om ”barnbespisning” som er en institusjon i Sverige. Oversetteren har her valgt å kalle det ”kantina”. Kanskje ikke så dumt.

Derimot skurrer det litt når det står ”etterpå går læreren og tenner i taket” s 68
På svensk heter det å ”tända ljuset” når man skrur på lyset, og det var vel det han gjorde. Altså skrudde på taklyset.

Dette er den første boka av denne forfatteren som er oversatt til norsk men jeg regner jo med at flere kommer. Eller hva sier dere CappelenDamm!

Skal jeg si noe om illustrasjonene også kanskje. Åshild Irgens illustrasjoner til Oterleis bok er litt sånn tegneseriestil, og vil sikkert appellere til unga. Bra drahjelp med andre ord. Men jeg må nå si at jeg holder en stor knapp på Stina Wirséns illustrasjoner til Frida Nilssons bok. Tilsammans är tjejorna dynamitt!

En NORSK forfatter i nyere tid som virkelig HAR greid å skrive en god skildring av barn i alderen 6 - 9 år er Maria Parr med boka Vaffelhjarte. Boka ble nominert til Brageprisen i 2005 men fikk den ikke. Det fikk derimot Arne Svingen for boka Svart Elfenben. Hadde denne bloggen eksistert den gangen hadde det vel blitt et lite hælvete tenker jeg! (I hvert fall på bloggen.) Maria Parr har dessverre ikke skrevet flere bøker. (Kunne kanskje tatt med Sverre Henmo med serien om Bendik og Maria også, men Henmo skulle vel ha fått nok oppmerksomhet på en stund nå.)

Over til noe helt annet:
HVOR ble det av det fine solskinnsværet vi hadde blitt lovt denne søndagen?