onsdag, juli 23, 2008

Norske folk og norske tinder

"Henki Kolstad vil bli dypt savnet av hele det norske folk, men livsverket hans vil glede også kommende generasjoner. Han sørget for at det norske folk fikk mange store kulturopplevelser, sa Giske på vegne av det norske folk.
Han var tinde i det norske kulturlandskapet, sa kulturministeren."
Nei men Giske, da!

søndag, juli 13, 2008

Og så har vi greid det igjen!

Å bygge et prestisjebygg uten å tilfredsstille krav til tilgjengelighet!
Slik Sverre Fuglerud, interessepolitisk rådgiver i Norges blindeforbund påpeker her.
Nei men hva ser jeg HER da! Sverre påpekte jo det samme for snart ett år siden!
Og det ble bla bla her og det var bla bla der, men altså uten synlige resultater.
  • Hvite søyler står på skrått uten sikring eller merking. Slik at blinde lett kan slå hodet i dem. Utfordrende nok ut selv for oss som bare har nærsynthet å skryte av.
  • Hovedtrappen i foajeen har ingen markering på trinnene, og gelenderet stopper før trappen er ferdig. Hvordan skal en blind skjønne at trappa fortsetter?
  • Og altså alle snublefellene på plassen utenfor og på taket. Jeg har selv vandret på operaens tak (bilde av utsikten mot containerhavna her) og tenkte jo mitt. ENDA ikke satt opp markeringer altså?
NÅR skal vi i dette landet lære å prioritere tilgjengelighet for alle? Estetikk i seg selv har ingen som helst verdi hvis det kræsjer med tilgjengeligheten.

Og - går det an å tørre å håpe på at det nye Deichman – hvis da dette prøvede biblioteket en gang skulle gå av seieren i den kulturelle stolleken – følger opp kravet til tilgjengelighet? Så er det i hvert fall et bygg der nede som fungerer etter forskriftene. (Noen vil kanskje si at verre enn det er på akkurat DEN institusjonen nå kan det i hvert fall ikke bli.)

Om ca en måned skal jeg selv i operaen å se denne forestillingen – og gleder meg vilt. Hvor tilgjengelig websida er for synshemmede kan man jo lure på. I hvert falle et helvete å bestille billetter selv for en seende. Kommer muligens tilbake med en rapport, hvis jeg ikke har tryna på de fikse snublefellene på operaens tak og falt død om. Eller gått rett på en av de lekre søylene og blitt forever hjerneskada.

Her et klipp fra åpningen hvor den fantastiske Fikile Mlvinjelwa synger She is my woman now fra operaen Porgy and Bess - i duett med Nicole Cabell. Men hvem gidder å se opera på youtube. Selv om sjansen for å overleve er noe større.

lørdag, juli 12, 2008

Vår nye kulturminister?

Skal man le eller gråte?
Eller skal man gå og henge seg?

I serien dum dummere dummest er turen i dag kommet til ”kulturpolitisk talsmann” i Frp, Ulf Erik Knudsen. Skjønt dum er kanskje ikke helt dekkende. Han er en farlig idiot fordi han også har makt. Og kan få hele kulturlivet til å gå til helvetet. Slik at ”folk flest” blir like dumme som Ulf Erik Knudsen. Og da vil kanskje enkelte si at folk får de politikere de fortjener, men jeg synes ærlig talt ikke at noen fortjener Ulf Erik Knudsen

tirsdag, juli 08, 2008

Intriger og begjær i den svenska skärgården

De som er med
  • Veronica, 15, oppkalt etter en sang av Cornelis Vreeswijk. Snill, stillferdig og veloppdratt etc men ønsker egentlig å være mindre snill, stillferdig og veloppdratt.
  • Faren, musiker, strever med en komponistjobb.
  • Moren, ferierer i Paris, trenger tid for seg selv,
  • Ebba, fastboende, vakker, lunefull, har ugreie familieforhold, utnytter Veronica som på sin side føler en viss tiltrekning til Ebba,
  • Mathias, som begge jentene er forelsket i, viser seg ****SPOILER**** å være homofil.
Ser ut som at slemme jenter er blitt en trend kommet for å bli i ungdomslitteraturen, noe jeg har vært inne på et utall antall ganger før. Og gjerne sammen med en snill jente. Boka kan minne en del om Ingelin Røsslands Handgranateple (blogget om her) men når ikke helt opp. Slik er det jo bare, alle forfattere kan ikke være like gode.

Og boka heter altså Gjørmedrømmer av Heidi Linde, og i følge forlaget er dette ”en roman som treffer leseren både i hjertet og magen”. Denne leseren hadde hjertet og magen ganske så inntakt etter å ha lest boka men begynner kanskje å bli litt avstumpa av all pliktlesningen. Tenker vi tar en pause fra barne- og ungdomslitteratur nå. Og vier oss til det prøvede sovjetiske folket under andre verdenskrig. Den boka er på over 800 sider så regn med en aldri så liten pause på denne bloggen.

mandag, juli 07, 2008

Hva kan gjøres

for å synliggjøre homselitteraturen?

For 12 år siden ble jeg invitert for å representere Deichman på et temamøte arrangert av Homofilt Universitetslag (eller hva de nå het igjen) på Blindern om homofili i ungdomslitteraturen. Der spurte en ung mann meg om hvordan man kunne finne fram til homselitteraturen i biblioteket. Og da jeg sa at det bare var å spørre bibliotekarene svarte han at det var det ikke alle som turte. Og der hadde han nok et poeng.

I antologien Barfot (Gyldendal Tiden 2002) fortalte en av bidragsyterne at det bare var så vidt han turte å låne ”Dans på min grav” på biblioteket, så han lånte noen tilfeldige andre bøker i tillegg for å avlede oppmerksomheten fra den "famøse" boka. (Sannsynligheten for at vedkommende som sto i skranken reagerte var vel heller minimal. Og ikke likte han boka heller! )

BIBLIOTEKETS ANSVAR FOR DEN SKEIVE LITTERATUREN
Hva kan man gjøre for å synliggjøre den skeive litteraturen? Bibliotekarene skal være sitt ansvar bevisst her siden de skeive bøkene ikke akkurat vokser på trær.

ABM hadde nettopp en flott stand for ønskebok.no på Pride Park på Skeive Dager i Oslo. (Dessverre er ingenting om dette vellykka arrangementet lagt ut på web). I en kunngjøring om standen på bibliotekarpostlista skriver Chris Erichsen at ”Alle bokhandlere og bibliotek, fysiske og virtuelle, med respekt for seg selv har en skeiv avdeling”. Og dette inspirerte meg til å skrive denne blogposten. Tronsmo bokhandel har en glimrende skeiv avdeling, men biblioteket?

SKEIV AVDELING ELLER IKKE? NOEN PROBLEMSTILLINGER.
  • Hvis diktboka Framandkar av Tarald Stein (Tiden 2008) skal stå i den skeive avdelinga vil man altså ikke finne den i dikthylla. (Jo da, kanskje boka blir mer utlånt i skeivavdelinga.)
  • Skal Arne Helis og Kim Frieles selvbiografier fjernes fra biografihylla?
  • Rett over mitt hode av James Baldwin (Forfatterforlaget 1981) som har en homofil hovedperson og er en fin skildring av homofil kjærlighet hører naturlig inn i en skeiv avdeling men da blir jo romanene til denne forfatteren splitta. Dessuten handler jo boka også om en del andre ting, blant annet gir den et skremmende bilde av sørstatsrasismen i 50 - åra.
  • Det samme vil gjelde for en god del andre forfatterskap. Som for eksempel David Leavitt som har skrevet kanskje den beste homseboka/ skeive boka (kjært barn har mange navn) jeg har lest i hvert fall. Nemlig Kranenes tapte språk (Cappelen 1987)
  • Et norsk eksempel er forfatteren Odd Klippenvåg, som skriver både om homofile men også heterofile hovedpersoner.
  • Og hva med Oscar Wildes bøker? Skulle alle hans bøker stå på skeivavdelinga? Jeg kan jo ikke akkurat si at jeg tenner på ideen å putte alle homofile forfattere i en egen bås. Det minner om da Deichman helt fram til 70 –åra hadde emneord ”negerlitteratur” på skjønnlitteratur av Afroamerikanske forfatter i kortkatalogen.
  • Og hva ER egentlig skeiv litteratur? (Men akkurat DET er stoff for en egen bloggpost).
Nei, skal bibliotekene ha en skeiv avdeling, og hvis de har respekt for seg selv skal de altså ha det i følge Chris, kan jeg ikke se noen annen løsning enn å ha bøkene på to steder. Noen eksemplarer av boka på ”vanlig” hylle og noen på ”skeivhylla”. En slik hylle krever da at personalet stadig fyller på hvis den skal fungere etter intensjonene. Ellers vil lånerne tro at biblioteket ikke har mer homslitteratur.

Litt tilbake til den unge mannen på temamøtet om homofil ungdomslitteratur i 1996. Han turte altså ikke å spørre i veiledninga . Hadde han turt å gå på det kommunale folkebiblioteket og plukket bøker fra ”skeivhylla”?

HOMOFILI SOM EMNEORD
Jeg ser at Deichman har satt emne Homofili – Fortellinger på boka ”Ingen Ild tenner stjernene”. (Tidligere blogget om her). Jeg skjønner jo hvorfor de gjør det, men boka handler strengt tatt ikke om homofili. Men hovedpersonen er altså homse. (Egentlig ikke så unaturlig siden forfatteren selv er åpen homofil.) Og det er jo ikke så dumt at dette synliggjøres siden det ikke er så mange identifikasjonsobjekter som kan gi unge homser selvbekreftelse i litteraturen.

I Per Knutsens bok Svømmersken er hovedpersonen homofil men bokas tema er ikke homofili men at en liten jente i nabolaget utsettes for omsorgssvikt og at hovedpersonen må ta ansvar for henne.

En mulighet her kunne være å bruke "Homofile hovedpersoner" som emne. (Kan ikke akkurat si at jeg tenner på noen av ideene). Til sammenlikning : hva med emner som ”Muslimer som hovedpersoner”, ”Somaliere som hovedpersoner”, ”Afroamerikanere som hovedpersoner”, ”Vietnamesere som hovedpersoner” etc.

ØNSKEBOK.NO
På det nyskapende nettestedet ønskebok.no , som absolutt fortjener å bli mer brukt, kan man søke opp bøker etter ønsket identitet på hovedperson, som for eksempel hovedpersonens seksuelle legning. Da får man en del treff – så fremt boka er lagt inn på dette nettstedet. Regner med at flere kommer etter hvert.

Ønskebok.no : Når dere har tatt med Giovannis rom av James Baldwin kan dere jammen ta med Rett over mitt hode også!

TIL SLUTT
  • Ja, vi har en jobb å gjøre og et ansvar for å fremme den ”skeive litteraturen”.
  • Hvilke kriterier skal vi gå etter for at boka kan kalles ”skeiv”?
  • Og – i hvor stor grad skal vi – i 2008 – sette enkeltgrupper i egne båser?
  • Dessuten : når kommer den dagen homofile kan ha ”hovedrollen” i en bok UTEN at det må gjøres et poeng av det?
Er det forresten noen bibliotek ”med respekt for seg selv” som har en skeiv avdeling i dag?

Ellers ser det ut som det viktige nettstedet Skeivbok er i gang igjen. Gi Kari et stipend så hun kan fullføre denne viktige jobben!

søndag, juli 06, 2008

Og hva har jeg lest i det siste, da?

For en uke siden ferierte jeg på en engelske kanal, nei ikke DEN engelske kanalen da, men Oxfordkanalen. (En aldri så liten billedreportasje her. ) Da hadde jeg med meg to bøker:

Liv och öde av Vasilij Grossman som handler om stalintid, arbeidsleire og Sovjet under andre verdenskrig. En tykk bok på 800 sider. For sikkerhets skyld hadde jeg også med en bok i serien Stad av
Per Anders Fogelström : Stad i världen i tilfelle Liv och öde skulle bli for tung ferielektyre.

Men siden jeg ble så opptatt av å sitte foran i The Narrow Boat og stirre utover det vakre Oxfordshire avbrutt av betjening av de utallige slusene ble det dårlig med lesning. Kan ikke huske at jeg noen gang har lest så lite i løpet av en ferieuke. Så disse bøkene kommer jeg tilbake til.

Vel hjemme begynte jeg på
35 kilo med håp av Anna Gavalda. (mangschou 2008) Boka er på 93 sider så den skulle være overkommelig. Hovedpersonen er en skoletaper på 13. Gutten er dårlig i absolutt alt bortsett fra at han har noen usedvanlige praktiske evner. Bestefaren, som blir alvorlig syk er en viktig person for gutten. Forfatteren har selv vært lærer og gir et innblikk i det franske skolesystemet som får den norske til å likne mer på en fritidsklubb. Boka har mange høydepunkter, av disse kan nevnes ... eller for resten, dere kan lese boka sjæl. Den er fort å lese og vil nok også fenge unga. Det eneste jeg lurer på er om det var nødvendig å ta med den konflikten mellom foreldrene. Men unge lesere vil nok kjenne seg igjen i hovedpersonen Georgs engstelse og uro. Fortellerstemmen er energisk og medrivende.

Noe tammere blir nok da Den nye gutten av Bjørn Ingvaldsen. (Gyldendal som vanlig) Den handler om noen unger, rundt 9 år som bestemmer seg for å samle et lag og delta i en gatecup. De viser en for alderen forbausende målbevissthet, og gjør det meste sjæl uten foreldreinnblanding. Dessverre vil nok flere barn i dag kjenne seg igjen i problemene med å finne plass til å trene. Teksten rusler avgårde på en grei og lettlest måte men kanskje han kunne ha tatt med litt- med vekt på litt - av Espen Herbert i boka. Eller prøver forfatteren å finne et nytt litterært uttrykk? Nå er jo ikke jeg den største fotballeksperten, så jeg kan ikke vurdere det fotballfaglige. Sverre Henmo sa en gang på en konferanse som gikk på - ja hva var det nå det var igjen, da, sikkert ett eller annet med gutter og lesning – at hvis ikke forfatteren hadde greie på fotball ville fotballgutta legge fra seg boka med en gang. Dette skal være første bok i en serie.

Ellers har jeg begynt på Elg i solnedgang av Bjarte Bjørkum. (Gyldendal) ”Ei bok om elgen som er heilt på felgen!” Som ikke var så ille som frykta. Min største innvendig er at det ”Gratis Bonuskapittelet” med kjente dikt gjendiktet fra elgeperspektiv kan smake litt av russehumor. (Om enn noe avansert sådan.) Men det kan være jeg som er surmaget.

Og så har jeg også en bok av Heidi Linde på leseplanen som heter Gjørmedrømmer. Og som Deichman har satt emneord Homofili på. Så jeg får vel ta med meg den også før jeg tar sommerferie fra pliktlesninga. Ser for resten ut som at omløpshastigheten på denne boka er titlfredsstillende . Skal man bare dømme etter omslaget ser det mest ut som en skrekk og horror – bok. Eller som den første norske ungdomsboka om gjørmebryting.

torsdag, juli 03, 2008

Homokampens nestor forteller

om sitt liv i en nøktern selvbiografi. Åpen om det forbudte gir et innblikk i norsk homohistorie fram til 1965, da forfatteren sto fram som homofil i Studentersamfunnet. Under psevdonym. Fordi det var forbundet med katastrofe hvis det kom ut at du var ”sånn”.

Sjokkerende lesning fra en ikke alt for fjern fortid for oss som har levd en stund.

Mye har skjedd og mye gjenstår.

Pr i dag finnes det ikke noe sammenhengende historisk verk om den norske homokampen, annet en et par biografier. Og nå begynner det å haste! Arne Heli er død som så mange andre fra den norske homokampens spede begynnelse. Også de som var med i 70 – åra da homokampen og den lesbiske kampen virkelig skjøt fart begynner å dra på åra. For eksempel blir Gerd Brantenberg 67 i år!

Noen (les forlag) burde ta saken før det blir for seint. I mellomtida en kort homopolitisk historietime skrevet av Arne Heli i 2005.

PS: Arne Heli deltok også i dokumentarfilmen Den hemmelige klubben ( 2003) som også er vist på NRK

Og så døde

en av landets største humorister gjennom tidene. Og en av de varmeste og mest allsidige.

En sketsj (som det ble kalt den gangen) jeg ler like mye av hver gang er denne.

Som ble vist første gang på TV - eller fjernsyn som man sa den gangen - i 1969.

Hvis det er sant at en god latter forlenger livet kan jeg takke Harald Heide Steen jr. for mange år uansett hvor gammel jeg måtte bli!

tirsdag, juli 01, 2008

Og vi kaster og vi kaster og det blir så fint og flott!

Og nå snakker jeg om utluking av uaktuell litteratur i bibliotekene, populært kalt kassering. Eller bokpleie. Plutselig fikk denne noe trivielle men nødvendige del av bibliotekarenes oppgaver offentlig oppmerksomhet i Morgenbladet. Noe som ikke gikk helt upåakta hen på bibliotekarpostlista. Også Tord Høvik som underviser på HiO, avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag eller på godt norsk Bibliotekhøgskolen har sine kommentarer på bloggen Plinius, blant annet her. Nå er jo ikke kassering noe helt nytt fenomen. Men i ”gamle dager” ble bøkene stille og rolig revet i stykker på bakrommet.

Da jeg gikk på bibliotekskolen i 70 – åra lærte jeg at kasseringer var noe som måtte foregå i ytterste hemmelighet, vi kunne IKKE selge bøkene eller gi dem bort, og de måtte nærmest pulveriseres i sine enkelte bestandsdeler slik at folk ikke skulle falle for fristelsen til å plukke dem opp på søppeldynga og i verste fall levere dem tilbake til biblioteket. Eller gi uheldige signaler til de bevilgende myndigheter! Andre tider nå gitt, enkelte legger like godt ut hele moroa på webben! (Eia var jeg der!) Og det var altså dette som fikk Morgenbladet til å gå av skaftet. Her et intervju der Jannicke Røgler gjør en glimrende jobb for å forklare kasseringens velsignelser.

EGNE KASSERINGSOPPLEVELSER
Jeg sier det med en gang: jeg har svart belte i kassering. Jeg regner med å ha kassert bøker i et antall på 5 sifre og det må da være noen ti-tusener. Takk til Grethe Dahl, den siste bokbestandsinspektør på Deichman som lærte meg å kassere under motto bedre å kassere for lite enn for mye.

Jeg skal IKKE komme inn på den omstendelige rutinen med etterpå å nappe ut i kortkatalogen før EDBfiseringas tidsalder. Tenk på det du, neste gang du irriterer deg over å måtte trykke på ja-knappen for hver gang man scanner en kassert bok (Hvis da Bibliofilbibliotekene fremdeles må gjøre dette, det var i hvert fall nødvendig for 6 år siden, da jeg jobba på Deichman).

Min mest irriterende opplevelse var da jeg kasserte en samlebiografi om 70 kjente kvinner med emneanalytter (katalogkort) for hver bidige biograferte kvinne. (Husker ikke tittelen på boka.) Jeg burde vel ha spart katalogkortene som et minne.

EKSEMPLER PÅ BØKER SOM BØR KASSERES
  • Fagbøker gått ut på dato.
  • Skjønnlitteratur gått ut på dato. (Ung i dag-bøkene, Treff-bøkene, mesteparten av 70 og 80 – åras barne- og ungdomslitteratur etc etc).
  • Overflødige eksemplarer.
  • Alle bibliotek trenger heller ikke å ha alle bøker av alle forfattere.
  • Bøker som det i og for seg ikke er noe gæernt men som bare står på hylla år ut og inn.
  • Stygge og slitte bøker.
  • Og så var det den derre lufta på hylla, da!
LOPPEMARKEDER
Jeg husker første gangen vi hadde loppemarked på Deichman, det måtte ha vært i begynnelsen av 90 – åra. Dette ble annonsert med brask og bram, og begivenheten fant sted i Foredragsalen. Riktig morsomt var det. Da var det fremdeles litt kontroversielt for noen, men i dag er et jo blitt helt greit å ha en loppehylle i publikumsavdelinga. Heldigvis.

Men hva med omløpshastigheten i loppehylla? Det er jo litt trist å finne igjen de samme bøkene uke etter uke. Det begrenser seg vel litt hvor ivrige folk er til å betale for bøker de ikke gidder å låne gratis! Og gamle stortingsmeldinger o. l. kunne kanskje gå rett i søpla?

BØKER MED DÅRLIG OMLØPSHASTIGHET
Så over til de utdaterte bøkene som ”ingen” låner og som bare er ”hyllevarmere”. Plutselig fikk jeg en akutt omsorg for de stakkars lånerne som synes det er moro med gamle databøker fra 80 – åra som Jannicke referer til. Og som LIKER de litt sære utgåtte utdaterte slitte bøkene som ikke lånes oftere en hvert 20. År og knapt nok det. Enten det nå er journalister i Morgenbladet eller andre. Her en bloggpost om barnebøker vi absolutt ikke bør ha ”ute blant folk” men som noen likevel vil lese.
  • Jo da, man KAN søke opp bøker på webben.
  • Ja da, bøkene ER tilgjengelige i magasiner eller via fjernlån for spesielt interesserte.
Men noen foretrekker den fysiske kontakten. Og å gå rundt i hyllene blant gamle bøker. Hvordan skal vi møte disse lånernes behov?
  • Henvise til loppehylla?
  • Eller nærmeste antikvariat?
  • Prøve å overbevise om at vi (bibliotekarene) veit best hva lånerne bør låne?
Parolen må bli: biblioteker som har magasiner må åpne dem for publikum! (Så vidt jeg veit er det flere bibliotek som gjør det allerede i dag). Hvis man frykter rot i hyllene (noe det absolutt er grunn til) kan jo sette ut traller og oppfordre folk til å legge bøkene der.

PS: På min gamle arbeidsplass er det fire etasjer med bøker under hovedutlånet. Et eldorado for all bibliofile. I dag et lukket paradis.

PS 2 : Jeg innrømmer det gjerne : noen ganger klør det i fingra når jeg ser kassable bøker i bibliotekhyllene. Men klarer å beherske meg.