Så to faktabøker for ungdom

som har til felles at de begge er skrevet i forbindelse med hvert sitt jubileum. Stein Erik Lunde skriver om Alf Prøysen som ble født for 100 år siden i år, og Jon Ewo skriver om begivenhetene i 1814. Så vidt jeg har fått med meg kommer det ut ikke mindre enn fire barne- og ungdomsbøker i anledning grunnlovsjubileet. Og da skulle vel behovet være dekket for en god del år framover.

Bøkene stiller neppe sterkt i konkurranse med spenningsbøker, vampyrer og dystopier – med større eller mindre grad av chic lit - men felles for dem begge er at dette er solid håndverk.

La oss ta Lundes bok først. Stein Erik Lunde er en svært allsidig forfatter, som skriver skjønnlitterære bøker for barn og unge i alle aldre. Han har tidligere skrevet flere biografier, både om The Beatles og Bob Dylan, og norske størrelser som Henrik Ibsen og Amalie Skram, og et par bøker om Edward Munch. Han er norsklærer på videregående skole, og har formidlet flere av Prøysens sanger for sine elever. Så dette er et stoff han kan.

I motsetning til dagens ungdom ( i hvert fall flesteparten av dem skulle jeg tro) , fikk både Lunde og undertegnede tidlig et forhold til Prøysen. Vi satt som så mange andre 50 – talls - unger klistra foran Barnetimen på radio. (Siden fikk vi begge andre preferanser, før vi gjenoppdaget Prøysen, men dette er en annen historie.)

Som alle veit, Alf Prøysen kom fra enkle kår, og i sine første år jobbet han blant annet som grisekokk og andre gårdsyrker, hvor han ikke følte seg tilrette, samtidig som han kjempet for sin kunstneriske identitet og til slutt fikk anerkjennelse, men kanskje ikke så mye som han fortjente, i hvert fall ikke fra ”de toneangivende kritikerne” . Selv om han vokste opp blant de underpriviligerte hadde han etter forholdene en god barndom med kjærlige og forståelsesfulle foreldre.

Boka slutter slik, og dette synes jeg er godt skrevet:

”Men det er godt mulig han ville sagt at han var et lykkelig menneske. For det er noe annet.
Mon det?
I hvert fall opplevde han streif av lykke. Det skjønner vi når vi leser ham eller hører ham.
Slik må det ha vært!
I noen øyeblikk må han ha vært et lykkelig menneske.
Jeg slutter der. ”

Bak i boka en imponerende biografi, diskografi, tidslinje og kilder.

Da jeg så tittelen på boka, ”Dra krakken bortåt glaset”, fryktet jeg nesten at Lunde skulle gå i den samme idylliseringsfella som mange andre, men selvfølgelig gjør han ikke det. Han viser også de triste og svarte sidene hos Prøysen.

I kapittelet ”Ettermæle” kommer han ( uunngåelig) inn på Prøysens homofile sider. Mange mener jo faktisk fremdeles at disse sidene hos Prøysen er uten interesse for hans diktning. Men ikke Stein Erik Lunde. Han mener at Prøysens evne til å skrive om kvinner kan skyldes at han hadde kontakt med sine mer feminine sider. Og for egen del lurer jeg på om det faktum at han var nødt til å skjule og undertrykke en vesentlig del av seg selv kan være en av årsaken til melankolien, både i tekster og i sangstemmen.



Slik som for eksempel de melankolske undertonene i den fine barnesangen om Bolla Pinnsvin, som er en av mine favoritter.

Det var sommeren 2004 at Prøysens biograf, Ove Røsbakk ”avslørte” at Prøysen med all sannsynlighet var bifil. Debatten som fulgte var ikke vakker. Heldigvis var jeg i utlandet akkurat da, uten tilgang til internett, men vel hjemme igjen rakk jeg akkurat å få lest Kathrine Aspaas artikkel i Aftenposten, hvor hun angriper retorikken i debatten.

”For hver gang vi putter ord som "fryktelig", "trist" og "grisete" inn i denne debatten, gjør vi det enda litt vanskeligere for den fjorten år gamle gutten eller jenta som akkurat i disse dager kjenner på sin gryende seksualitet - heterofil, homofil eller bifil.”

Her har forresten Ove Røsbak laget en oversikt over debatten, for dem som er interessert.

Forlaget har valgt å ikke bruke fotografier. I stedet er boka utstyrt med illustrasjoner av den utmerkede illustratøren Ragnar Aalbu. De er vakre og stemningsfulle, men jeg er ikke så sikker på om de matcher teksten eller fører oss noe nærmere den biograferte person. En fin ting sett fra vår synsvinkel, er at teksten er pregnant og lett å omsette i lyd og punktskrift. 

Her et fotografi av huset som Prøysen bygde for sine foreldre, satt sammen av to Moelvenbrakker,  ved siden av Prøysenstua.  Dette fra en tid hvor kravene til komfort var noe mindre enn i dag.

Og her et foto av Prøysenstua hvor den store dikter vokste opp. Begge fotografiene er tatt på en litterær tokvinnsutflukt våren 2011.

Over til Jon Ewos 1814 Nære på, som vanlig for hans faktabøker illustrert av Bjørn Ousland. Disse illustrasjonene fungerer etter min forstand bedre, med den karakteristiske humoren som virkemiddel, samtidig som han etterstreber historisk korrekthet.

Som Lunde er også Ewo en mildest talt allsidig forfatter, som skriver alt fra crazyhomoristisk lettlest, grøssere og ungdomsbøker. Regner med at denne allsidigheten – hos både Lunde og Ewo – bidrar til å berike faktabøkene. Og faktasjangeren er noe som Ewo virkelig mestrer til fulle. Denne boka er ikke så full av anakronistiske og elleville innfall som enkelte andre av hans faktabøker, uten at jeg synes at det gjør noe. Han har valgt å følge fire sentrale historiske aktører, den danske prinsen Christian Frederik, den svenske kronprinsen Karl Johan, den norske greven Herman Wedel Jarlsberg og den norske professoren Georg Sverdrup. Disse herrene hadde ulike holdninger til om Norge skulle frigjøre seg, fra hvem, og under hvilket land de eventuelt skulle være i union med. Boka har et fortellende preg med noen dikteriske friheter, men forfatteren holder seg til og konsentrerer seg om de historiske fakta. Språket er sprelsk og lettlest, og personene er levende.

Boka starter – og slutter – med at Ewo samtaler med hunden sin. Dette er et grep som også Phil Newth brukte i boka Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler : matens historie (Tiden 1996) . (Men i Ewos bok snakker også hunden.) Hensikten kan være å trekke den umotiverte leseren inn i et stoff som kan virke tungt ( for hvor mange av dagens ungdommer er egentlig spesielt interessert i begivenhetene rundt grunnloven 200 år etter?). Og - hvis en hund skjønner det så må vel jeg også? En dialog kan være en grei måte å fenge leserens oppmerksomhet på, og å gjøre stoffet lettere fordøyelig. Men det finnes også eksempler på faktabøker (blandet med skjønnlitterære virkemidler) hvor dialogen gjennomsyrer hele boka ( som f. eks. Sofies verden) og blir så trøttende at den ødelegger. Men hos Ewo, som tar i bruk metoden i begrenset omfang fungerer det. Steffen Kvernland bruker forresten det samme grepet med hell i sin prisbelønte tegneserie om Munch, hvor han hadde flettet inn flere samtaler med vennen Lars Fiske ( som Kverneland også en profilert tegneserieskaper) .

To gode bøker som kan anbefales for alle som synes de bør oppdatere seg litt.

Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe …

Hodeløs av Kjetil Johnsen er første bok i serien Velkommen til helvete. (Direkte sofistikerte titler kan man vel ikke si at dette er!)

På de 180 sidene skjer det i hvert fall ( må med skam bekjenne at jeg mista tellinga) 7 drap og ett som ble begått like før handlinga starter. Og enda et lik dukker opp i noe redusert tilstand. I tillegg en avrevet hånd. Joa! Det er den sterkestes rett som gjelder, og jammen er det tøft der ute for dem som våger seg ut av gutte – eller pikerommet.

Handlinga skjer i et nedrivingshus med en skranglete heis. Flere ungdommer ( alder videregående skole) har uavhengig av hverandre samme ærend, de skal kjøpe dop. I det samme huset befinner det seg en morder, en ung mann, som altså dreper over en lav sko. Uuuu huuu!

Jeg kan ikke huske at jeg har lest noe mer voldelig noensinne. Dette er action for alle penga, og en skikkelig pageturner. Selv om det er en barndomstragedie som forårsaker mordertrangen, kan man ikke akkurat si at forfatteren går så veldig i dybden i menneskesinnet – for å si det mildt – noe som antakelig heller ikke er hensikten.

Dette er vold som underholdning, og ville med all sannsynlighet ha opprørt et samlet barnebokmøte på Deichman i hine hårde dager ( det vil si for mer enn 30 år siden da jeg begynte å jobbe der).

Det KAN kanskje være naturlig å sammenlikne med en bok jeg har lest i en annen actionpreget serie, nemlig Spille død av Tim Bowler, men så vidt jeg husker var det i den boka gitt rom for litt mer varme og litt lettere å få sympati for hovedpersonen Blade – som slik som heltinnen i Johnsens bok – også er en habil fighter.

Og så kan man jo spørre om hensikten helliger midlet i lesemotivasjonens tjeneste. Akkurat dette kommer jeg litt tilbake til om ikke så lenge. I hvert fall er det planen.

Kan unge lesere ta skade av dette? Eller bli følelsemessig avstumpet? Neppe ( med alle forbehold om at jeg verken er psykolog eller voldsforsker), men hvis de leser bare slike serier kan man jo lure på om de ikke vil få en litt merkelig virkelighetsoppfatning.


Kanskje vi også kan legge ut linken til den klassiske komedien fra 1970 som bloggeren har lånt tittelen fra.

Også i boka 1920 av den utrettelig ( i hvert fall 7 bøker i år) Jon Ewo går det voldsomt for seg. Men her er ikke vold og drap det vesentlige. Hovedpersonen er bokser, og det er jo litt vanskelig å skrive om boksing uten at det deles ut noen slag! Det er også vanskelig å unngå skildringer av voldsbruk i forbindelse med for bankran, hard tortur eller slossing for livet.

”... Jeg kommer meg opp i stående og kjører kneet mitt opp i fjeset hans. Brutalt og nådeløst. Jeg veit det. Men tida er knapp.”S 169

I denne boka blir ikke volden spekulativ men en nødvendig del av handlinga.

Og handlinga? Her dreier det seg om en tenkt framtid. (Mulig dette er en egen sjanger? SF? Historisk SF?) Norge kom ikke ut av unionen med Sverige i 1905 likevel, tvert i mot hardner svenskene grepet og danner SP ( spesialpolitiet) og nåde den som ypper seg. Oslo heter fremdeles Kristiania og oljeboring er i full gang, ca 50 år før i virkeligheten. Noe av intrigen er at hovedpersonen, ved navn Håkon Lie (!), 16 år, trenger penger for å skaffe medisiner til sin eldre søster som sitter som politisk fange på Akershus festning. For å skaffe gryna prøver han å vinne en boksekamp, siden havner han i trøbbel og blir sendt som ***mulig spoiler?* eller forresten jeg tror vi slutter der. Andre personer vi møter er Rudolf Nilsen også kalt Rulle (!) og Otto von Porat (!).

Her et fotografi av den kjente norske bokseren, Otto von Porat

Heller ikke denne boka er så tykk, ca 175 sider, og også her skjer det noe hele tiden, men det er også plass for litt mer varme. Og at undertrykking er fæle greier er det jo ikke vanskelig å være enig i. Det skjer også en utvikling med hovedpersonen. Noe tyder på at det også her kan kommer en fortsettelse.

Til slutt en litt småpussig sak, som også er en spenningsbok. Atskillig mindre vold om i det hele tatt noe ( med alle mulige forbehold siden jeg har lest bare halvparten av den 389 sider lange boka og det er en stund siden) men med desto høyere chiclitfaktor. Også her er det en kvinnelig helt, men som bruker mer hjernen enn harde slag. Vi snakker om Se meg inn i øynene av Lauren Child, første boka i enda en ny serie med samme navn som hovedpersonen Ruby Redford. Vi beveger oss i overklassemiljø med både husholderske og butler. Ruby er 13 år, og en verbalt slagkraftig jente, humorfaktoren er høy og stemningen er trivelig. Og fullstendig urealistisk!

Til slutt et hjertesukk! Her har vi altså 3 bøker, alle starten på nye serier. Disse seriene er en pest og en plage! De kveler bokbudsjettene i et hvert bibliotek!

To lettleste

TØFFE GUTTER

Flukt av Atle Hansen er en spenningsroman med ”nogo attåt” siden også asylbarn flettes inn som tema. Location er et fraflytta gammelt hus ved fjæra.

Hovedpersonene er to unge gutter som er akkurat så dumdristige som sjangeren krever. Intrigen er godt bygd opp med det sideantallet en lettlestbok tillater, og språket er godt,  innafor lettlestkravene. Asylbarns skjebne kommer også godt fram.

Forfatteren får også plass til en gryende forelskelse mellom de to gutta. Dette er også med på å gi boka det lille ekstra. Kred!

OG ENDA TØFFERE GUTTER

Årets lettlestbok av den særdeles produktive forfatteren Jon Ewo er også i sjangeren spenningslitteratur. Dette er nok en bok i serien Skumring. Her det ikke plass for følerier, her er det de VIRKELIG tøffe gutta som er in action. Vi møter to lærlinger, Tom og Kick, som jobber på et bilverksted som neppe hadde blitt godkjent av det norske videregående skoleverket, men litt dikterisk frihet kan vel tillates.

De oppdager en ikke helt ubetydelig pengesum i en råstilig bil og fristelsen blir for stor. Dessverre viser det seg at bilen tilhører en verkstedseieren selv og dennes bror som er torpedo. Vi følger begivenhetens gang sett fra vekselvis guttas og skurkenes synsvinkel, og dette blir faktisk skikkelig spennende.

Den omtalte bilen er for resten en LEXUS. Den ser slik ut.

Det er slossing så blodet spruter, og slutten KAN diskuteres. Og nå legger jeg for sikkerhets skyld ut en ****SPOILER**** varsel, men altså, hvor mye KAN man tillate seg i en ungdomsbok? Det finnes ungdomsbøker hvor barn eller ungdom dreper, men da er dette som regel satt inn i en sammenheng, slik som for eksempel Dødsengler av Matt Wyman (Damm 2005) som handler om trettenåringer som blir brukt av gangstere for å begå drap i slummen i Mexico. Et annet eksempel er Hunger games av Suzanne Collins, hvor hovedpersonene føler kvaler på en helt annen måte enn i Ewos bok.  

Er årsaken at den knappe stilen i en spenningsbok ikke gir plass til nyanseringer? Kan man si at hensikten (behovet for spennende lettlestbøker) helliger middelet? Jeg er ikke så sikker, men så begynner jeg jo å bli farlig gammel også, da!

Begge bøkene er utgitt med støtte fra Leser søker bok.

PS: ser at Ewos bok har fått en del mer spalteplass enn Hansens, selv om jeg likte sistnevntes bok best. Sånn er det jo bare noen ganger! 

Baller og respekt

I lettlestboka Respekt av Jon Ewo ( nok en bok i Skumringsserien, også denne støttet av Leser søker bok) møter vi to brødre, Kim og Zapper. Kvinnesynet er for å si det mildt ikke helt politisk korrekt, her er det menna som bestemmer og de skal faen ha seg frabedt at bitchene utfordrer dem. Dette er en tøff verden hvor kvinner er bitcher og menn skal ha respekt. Asså hvis ikke dette får gutta til å lese så veit fankern ikke jeg!

”Stikk, bitch” sier jeg
og dytter til dama,
som snorker med leppestiften
og puppen i puta."
s 10

Brødrene hadde en hard oppvekst med en voldelig far.

”Pleide å dunke oss/
Hver mandag, onsdag, fredag/
Til rytmen av rhythm og blues."

"Dunk-dunk på runde rumper.
Fin måte å holde varmen på, sa fatter.
helt til jeg skygga banen.”
S 20

Innimellom det røffe språket finnes det faktisk en sårhet, og storebrors omsorg for lillebroren kommer godt fram. Språket virker inside, uten at jeg har det minste kjennskap til dette miljøet. I hvert fall klinger det godt. Og heldigvis ikke med så krevende slanguttrykk som i den ”engleboka” av samme forfatter som kom ut i fjor.

Jon Ewo har skrevet flere lettlestbøker. Den beste er fremdeles Kriss Kross ( 1995) (Ny tittel : Kjip skrens, 2005). Den hadde en lun humor som jeg skulle ønske det var mer av i lettlestbøker for ungdom. ”Respekt” er den tredje boka i Skumringsserien, de to andre har jeg blogget om før.
Jeg har jo for ikke så lenge siden spurt meg hvorfor er det så mange dystre lettlestbøker for ungdom hvor hovedpersonen har voldelige eller halvkriminelle tendenser. ER det så sikkert at det er dette ungdommen helst vil ha?

Nei, la oss heller muntre seg opp med litt musikk. Her rapperen Notorius,. B. I G med Everyday Struggle.

I don't wanna live no mo'
Sometimes I hear death knocking at my front do'
I'm living everyday like a hustle
Another drug to juggle, another day another struggle

Joa, lystige saker!

Mørkrets og isens redsler

Jeg er absolutt ikke av dem som har vært mest interessert i våre polfareres bragder eller andre store øyeblikk fra vår ”stolte fortid” heller for den delen, men da jeg så TV-serien The last place on earth av engelskmannen Roland Huntford i 80-åra som handler om kappløpet mellom Roald Amundsen og Robert F. Scott blei jeg faktisk såpass hekta at jeg også leste boka bak serien (eller var det omvendt?) . Det som fascinerte meg alle mest var den nitidige planlegginga som lå bak Amundsens ekspedisjon, mens Scott skal ha vært noe mer tilfeldig i sine forberedelser. Både boka og TV-serien tar da også ganske subjektivt Amundsens parti mens stakkars Scott får det glatte lag av sin landsmann.

Noe annet man kan bemerke er begge herrenes noe spesielle lederstil. Ingen av dem brukte ledermetoder spesielt anbefalt i dag. Forfatteren kommer også inn på hvor dårlig Amundsen behandlet Hjalmar Johansen, og hvordan sistnevnte endte sitt liv på bedrøvelig vis.

I fjor kom det i forbindelse med et visst jubileum drøssevis med bøker, også for barn og unge. Jon Ewos bidrag er Spillet om sydpolen, som handler om det nettopp omtalte kappløpet.

Det jeg – som jeg har vært inne på noen ganger før – liker med Ewos fagbøker er at han viser for leseren hvordan han fascineres av og jobber for å forstå de personene - gjerne totalt annerledes enn ham selv - han skriver om. Enten det nå dreier seg om Jeanne d’Arc eller hardbarkete polfarere.

«Mine skiferdigheter er like gode som en nyfødt kalvs. Jeg glemmer aldri at jeg som liten drittunge grein meg gjennom en skiskole en gang. Og siden har jeg ikke hatt på meg ski mer enn toppen tre ganger» s 41

Som det skulle framgå er altså ikke Amundsen en person forfatteren uten videre identifiserer seg med. (Dessuten bør forfatteren ha kred for mot, selv om denne innrømmelsen sikkert ikke ligger like langt inne hos den voksne Ewo som det muligens har gjort i yngre år!)

Forfatteren mangler også Amundsens – må man vel kunne si – mer enn normalt velutviklede konkurranseinstinkt. For å få mer forståelse for denne egenskapen får Ewo hjelp av vennen Matti som arrangere en litt original konkurranse.

Og via bekjentskaper får han muligheten til å ta et ( kortere enn det virker) opphold i fryserommet til Riksens Pediatriske Forskningsinstitutt. Vi får en levende beskrivelse av følelsen av å være innestengt i kuldehelvetet.

Ewo reiser også «nokså motvillig» på research-tur i England, og besøker blant annet:

• Discoverymuseet
• Scott Polar Research Institute
• Natural History Museum for å se på de steinene Scott som et vitenskapelig alibi samlet
• Dessuten til British Library for hvor han med ærefrykt beskuer Scotts dagbok.
• Og selvfølgelig besøker han Frammuseet i Norge.

I motsetning til sin britiske forfatterkollega Huntford viser Ewo atskillig mer sympati overfor Scott, som han i slutten av boka skriver følgende rørende ord om:

«Setter meg på en benk. Og kjenner en lang, svart bølge rulle inn i meg. Og jeg tror jeg griner en skvett for en gammel polarhelt som jeg aldri et øyeblikk hadde trodd jeg skulle bry meg om.» S 109.

I rettferdighets navn må vi også ta med Bjørn Ouslands dramatiske illustrasjoner, som viser det harde livet der ute i isødet. Blant annet Scotts herjede ansikt de siste dagene før han ****SPOILER**** døde.

Her noen bilder:

Først et bilde av stakkars Scott som endte sitt liv på så tragisk vis.

Deretter et foto av Roald Amundsen, også i full polarmundur. Bildet ble tatt på NBs utstilling om norske polarhelter. (NB: avsluttes 28 januar)

Der har man også muligheter til å ta et bilde av seg selv som heltemodig polfarer. Her undertegnede som stikker hodet ut gjennom pappmodellen i naturlig størrelse. Som det skulle framgå av bloggerens glis er temperaturen atskillig mer behagelig her enn den våre polarhelter måtte tåle!

Scott hadde som sine samtidige landsmenn en urokkelig tro på det britiske imperiets uovervinnelighet. Dette fikk meg til å tenke denne sangen av Mikael Wiehe som skildrer et imperium i fall.

I Wiehes sang får våre venn et "gratis glas sjampanj" og jammen kan vi ha grunn til å skåle i ett eller annet vi også for at dette polarjubileet endelig er over! Nok nå!

Levende bilder

Etter å ha fulgt den avsindig spennende nobelprisutdelinga i litteratur er vi tilbake til årets barne- og ungdomslitteratur igjen. En forfatter som garantert ikke får nobelprisen er Jon Ewo. (En skjebne han for så vidt deler med de aller fleste andre forfattere.) Derimot er han en av de beste i landet til å skrive faktabøker for ungdom.

I boka Film, død og kjærlighet som det burde være unødvendig å si handler om film, har han laget en rammehistorie rundt faktastoffet med seg selv i hovedrollen. Her driver han et detektivbyrå og det går til tider hard for seg, dette muligens som en honnør til hardkokte B-filmer.

Med hjelp av en tidsmaskin (!) reiser Ewo tilbake til slutten av 1800 tallet for å finne ut om det virkelig VAR brødrene Lumière som var først ute med oppfinnelsen av filmen eller om noen er blitt forbigått. Ewo skjuler på ingen måte at han har et lidenskapelig forhold til film og han formidler stoffet med en energisk og personlig stemme. Dessuten liker jeg at teksten står på egne bein, uavhengig av illustrasjonene. (Ikke noe gæernt med Bjørn Ousland illustrasjoner, men det er jo som kjent i hovedsak tekst det drives med i min bransje. ) Oppfinnerlivet var ingen dans på roser den gangen, det var mange triste skjebner og stygge historier bak kulissene. Det er ikke tvil om at forfatteren har gjort god research. Så kan man jo spørre seg – slik jeg har gjort noen ganger før – om selve rammehistorien rundt er nødvendig eller om den burde ha vært korta noe ned.

Forfatteren vil også formidle hva slags inntrykk film må ha gjort på mennesker som levde på slutten av 1800 – tallet. Og plutselig begynte jeg å lure; kan dagens barn og unge i det hele tatt forstå hvorfor folk en gang i tida syntes det er så fascinerende ved levende bilder? Og nå må jeg nesten få lov til å mimre aldri så lite grann igjen. Jeg er født i 1953, altså under 60 år etter de begivenheter som Ewo skildrer fant sted. Vi som var barn i 50 - åra hadde jo (som kjent) ikke TV, så første gang jeg så en film var på kino sammen med min far, og ... skal vi se om vi finner den på youtube kanskje: Ja det må være den her! Tyven av Bagdad! Fra 1961... eller stopp en halv, jeg var yngre da jeg så den, TROR kanskje heller at det må ha vært en nyutgivelse av denne fra 1940! I hvert fall svære greier for et barn anno rundt 1960! (Lite ante jeg jo da at jeg skulle se den igjen på en liten rute på en Mac!)

Tilbake til boka. Selv om Ewos bok konsentrerer seg kun om filmens spede start kan det jo være naturlig å sammenlikne med Håndbok for André av Yngve Sæther (Aschehoug 2009). Den var jeg jo ikke SÅ begeistra for. Min favoritt blant filmbøker for barn er og blir Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Den behandler Georges Méliès liv i en skjønnlitterær form (håper inderlig jeg har plassert aksangene riktig nå) på en glimrende måte. (Kan jo ta med at Méliès selvfølgelig også er med i Ewos bok.)


Egentlig burde jeg kanskje ha vist en liten filmsnutt av Méliès nå, for eksempel klassikeren Reisen til månen, men jeg tror heller jeg viser filmen med den boksende kenguruen av den egentlige hovedperson i Ewos bok, Max Skladanowsky. Og så må vi vel ta med noe av Lumière- brødrene også, for eksempel der arbeiderne forlater fabrikken. (Herregud, bare overse de dustete nåtidsreklamene på filmen!) Her kan vi i levende bilder se hvordan datidas arbeidere - kvinner og menn- så ut i 1895! Altså for 125 år siden! Og det kan man jo nesten også kalle en tidsreise!

Til slutt litt om formatet på disse fagbøkene som Jon Ewo gir ut på Omnipax. De er jo VELDIG svære da, ikke akkurat noe man tar med seg på banen og egner seg definitivt ikke som reiselektyre. Tunge ( altså av vekt) er de også. I det hele tatt litt uhåndterlige. Nesten som slike digre filmruller før digitaliseringas tidsalder.

En ny(gammel) trend?

Så har jeg lest en debutantbok igjen, og da begynner jeg vel så smått å bli ferdig med årets barne- og ungdomsbokdebutanter. Dette er enda en sjangerblanding (av skjønnlitteratur og fakta) og denne gangen er det Håndbok for André jeg snakker om. De som er med:

• André og
• venninnen Pia, begge ca 13,
• Alex, husvenn, en voksen mann som har store kunnskaper om film, både praktiske og teoretiske, og som ser som sin oppgave å lære det han kan til André og Pia, to særdeles lydhøre og lærevillige ungdommer,
• Andrés foreldre,
• og Karla, storesøster, som ligger i koma etter en ulykke.

Det er naturlig å sammenlikne med Dag. O Hessens bok (nettopp blogget om ) men i dagens bok spiller den skjønnlitterære delen en større rolle. Muligens for å lokke i unga litt filmkunnskaper, for så vidt et prisverdig tiltak, men boka blir såpass stappa med faktaopplysninger at jeg lurer på om de gidder å lese alt hvis de da ikke er spesielt interessert i film fra før. Og hvis så er tilfelle tror jeg at det skjønnlitterære stoffet bare vil forstyrre. Og de som kanskje blir grepet av historien om søstra som ligger i koma på sykehuset kan rett og slett føle seg litt snytt av at forfatteren har andre hensikter. (Ja da, jeg HAR gjentatt dette noen ganger før, til kjedsommelighet vil sikkert noen si!)

Det er også fristende å sammenlikne med Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet, som jeg blogget om for 3 år siden. Her er formålet kunstformidling. Da var jeg jo også skeptisk, men Sortlands bok er tross alt noe annet, da! Personskildringene er mer levende og dessuten er det en ganske gripende kjærlighetshistorie i boka. Kort sagt bedre litteratur. (Men pokker heller : Sortland ER jo Sortland, da!)

Og til slutt vil jeg også ta med Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Også her er forfatterens intensjon å formidle sin lidenskap for film for barn, men utførelsen er atskillig mer elegant, noe jeg skriver litt om her.

Nå begynner jeg å lure på om denne sjangerblandinga – som på ingen måte er noe nytt i barne- og ungdomslitteraturen - begynner å nærme seg en slags trend. Velges dette grepet (fagstoff i en narrativ innpakning) fordi sjansene for å bli innkjøpt av Kulturrådet da økes? (Håndbok for André er for eksempel påmeldt innkjøpsordningen for skjønnlitteratur). Av en eller annen for meg ubegripelig grunn kjøpes det inn mer skjønnlitteratur (alt for mange spør du meg) enn faglitteratur i innkjøpsordninga. (Som jeg fortsatt varmt forsvarer, men gidder ikke legge ut noen link denne gangen). Antall innkjøpte fagbøker i 2009 er 25 titler. I 2008 det samme. Og i 2007 20. Og etter en opptelling av 2008 års innkjøpte SKJØNNLITTERÆRE bøker har jeg kommet fram til litt i underkant av 150 titler. (Jeg aner faktisk ikke hvorfor pengesekken er så mye mindre for fagbøker enn for skjønnlitteratur.)

Dessuten har jeg nettopp lest den siste ungdomsboka til Jon Ewo. Den tror jeg nok også krever en tålmodig leser. Med en noe intrikat intrige og mange innfall vil forfatteren fortelle at frihet og kjærlighet er bra saker. Men når det gjelder DENNE forfatteren, så vil jeg NETTOPP fremheve evnen til på en særdeles kreativ måte - også med skjønnlitterære virkemidler men stort sett uten å miste fokus - å formidle faktastoff. Jakten på en konge ( blogget om her) ble innkjøpt av Kulturrådet i 2007 mens Hjertet som ikke kunne brenne; en reise til Jeanne d’Arc (også blogget om før) ikke ble innkjøpt.

Og mens jeg nå sitter her kom jeg plutselig på en bok av Philip Newth som heter Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler. Her forteller forfatteren om matens historie til bikkja si(!)– og altså med leseren som tilhører- mens han lager suppe. Samtidig tar forfatteren oss med i sine undersøkelser om matens historie og deler sin begeistring med oss. (Også denne boka har merkelappen skjønnlitteratur mens en seinere "oppfølger" er en rein faktabok).

Litt tilbake til Håndbok for André igjen. Boka har en liste bakerst over filmer du MÅ se før du blir 25. Det får da være grenser på hva man skal pådytte ungdommen! MÅ se, da gitt! Er det for pokkermegikke allerede nok kidsa MÅ gjøre hvis vi ikke skal legge enda flere steiner til byrden! Men i stedet for å hisse meg opp over denne obligatoriske lista eller at verken Fassbinder, Werner Herzog, brødrene Kaurismäki eller Ken Loach er med så slipper vi heller til Sha Na Na som her formidler ekte filmglede! Disse gutta har skjønt det! Og for at ingen skal ta MEG for noen utelatelsessynder så tar vi med The Drifters også. (Legg merke til DEN falsetten da folkens!)

Og så har man lest noen bøker igjen

I årets siste episode i serien ”Og så har man lest noen bøker igjen” starter jeg med
Audrey, vent! av Robin Benway; en gansket velskrevet bok om Audrey 16 år som gjør det slutt med kjæresten. Han spiller i band, og lager en sang basert på bruddet. Audrey får ufrivillig mye oppmerksomhet, etter hvert tar det voldsomt av, hun kommer til og med på MTV og i det hele tatt. Av andre medvirkende i boka er bestevenninnen og James, som hun jobber sammen med på en iskjosk på et kjøpesenter, egentlig en heller ordinær type, eller er han nå egentlig det og resten kan dere tenke dere selv. Uten å røpe for mye. På en annen side gidder jeg ikke legge ut noen spoilervarsel. Hele greia har forfatteren greid å tøye ut over 320 sider. Oh my God! Ikke en helt nødvendig oversettelse spør du meg. Hvis noen av leserne av denne bloggen har lest samme boka og har funnet noe jeg ikke har funnet : let me know.

Så har jeg lest Han bare falt av Kjersti Scheen. Dette er en trist bok om selvmord og selvmordsgrupper, om kjærlighet og sorgbearbeiding. Dessuten en bi-historie : en ung homofil gutt som strever med å komme ut av skapet og påfølgende reaksjoner fra foreldrene. Og så kan man jo spørre seg om det virkelig finnes slike foreldre i dette århundre og det verste er vel at det gjør det antakelig. Kanskje litt mange temaer i en og samme bok? Rammen rundt er rollespill eller laiv som det også kalles.

Kari Sverdrup har skrevet sin første ungdomsbok på 5 år; Miraklenes tid er forbi. Mens den forrige boka, Sets sang, tok opp et mer alvorlig tema er årets av det lettere slaget. I sentrum er Jonas, 15, som med letthet turnerer stefedre, stemødre, stesøsken, halvsøsken etc etc men får litt problemer når mor skal gifte seg for tredje gang med sin samboer (nei ikke den samme mannen!) og altså Jonas stefar, men det årnær seg. Kan jo også ta med trekantdramaet mellom Jonas kjæreste, Jonas stesøster og altså Jonas selv. Og Storm fra Holmenkollåsen. Hvis man kan snakke om trekantdrama med fire deltakere. Firkantdrama? Og stort mer er det vel ikke nødvendig å skrive om denne boka. Jo forresten, siden jeg har vært så opptatt av dette med musikk i ungdomsbøkene i hele høst; Kari Sverdup vil gjerne slå et slag for John Coltrane. Og det er første gang jazzen er blitt introdusert i årets ungdomsbøker så vidt jeg har observert. Dessverre finner jeg ikke Time after time på YouTube men denne er jo ikke dårlig den heller! Derimot finnes flere live versjonen av Time after Time framført av Miles Davis, så da kan vi jo høre på en av dem også.

Litt morsomt : Et sted i boka poengterer Jonas at det ikke heter Majorstua, men Majorstuen, og det har han faktisk rett i. Majorstuen er det offisielle navnet på denne bydelen i Oslos vestlige strøk. Likevel får du omlag 234 000 treff på Google som inneheldt "Majorstua". Men ”Majorstuen” går av med seieren. Her får du 619 000 treff. Så da er det bare å gi seg for oss ”språkraddiser”

Og akkurat nå holder jeg på med Jon Ewos bok om Jeanne D’Arc. Herregud, hadde jeg nær sagt, holder det ikke snart med biografier om Jeanne D’arc. Men jeg har sansen for Jon Ewos ungdomsbiografier. Jon Ewo har så vidt jeg veit ingen fagkompetanse på historie og i hvert fall ikke på katolske helgener, så han må velge en annen metode. Hans utgangspunkt er tvileren og den ikketroende som prøver å finne ut av mysteriet Jeanne D’Arc. Han kaller seg for Djevelens advokat og i starten av boka gjør han åpent rede for sitt prosjekt. ”Jeg lover å gjøre mitt beste for å forstå denne jenta som levde et så underlig liv”. Og det får han i hvert fall meg til å tro på.

Jeg liker også språket og kreativiteten og løssluppenheten som ikke er fullt så spinnvill som fjorårets biografi. Forfatteren bruker også fri diktning sammen med faktastoff men det er aldri tvil om hva som er hva. Han gjør rede for kildene, både fagpersoner og litteratur. Skulle bare mangle. Mannen er jo bibliotekar.

Derimot ble illustrasjonene litt vel sakrale og pompøse etter min smak. Jeg synes at Bjørn Ouslands illustrasjoner til Ewos forrige biografi om Håkon Sverreson (Blogget om her) passet så mye bedre til Ewos lekne tekst. Jeg hadde også likt at det hadde vært fotografier i boka, men det fordyrer kanskje? Dessuten irriterer jeg meg over bokas format/ utstyr. Den er altfor stor og tung til å brukes som T-banelektyre. Hvis den trykte boka skal kunne konkurrere med E-boka burde forlagene tenke mer på bokas ”utholdelige letthet” for å vri på en boktittel.

Den som vil lese mer om denne helgen over alle franske helgener kan gå inn her. Flere helgener fra den Norske katolske kirkes helgenregister finner du her. Siden er under kontinuerlig oppdatering, siden stadig flere helgener kommer til. (Og muligens noen faller fra?) Dessuten finner du også annet nyttig stoff som statistikk over helligkåringer og saligkåringer.

Men folkens! NUH skal jeg ikke lese en eneste barne- og ungdomsbok på en god stund : trur eg...

PS: Labelen mulig Mulig fagbokprisvinner gjelder selvfølgelig ”Hjertet som ingen kunne brenne; en reise til Jeanne d’Arc”

PS 2 : Gyldendal : hjemmesida deres fungerer dårlig på Firefox for Mac. Det går ikke an å søke på Kjersti Scheen. Da må jeg gå over til Safari. CappelenDamms hjemmeside går derimot som smør.

Jakten på en konge

Forfatterens prosjekt er å komme under huden på en ukjent konge. Og ”gjøre ham mer levende i våre øyne”. Den kongen som altså var mellom den mer berømte kong Sverre og han som forårsaket dette populære skiløpet. (Litt færre drikkestasjoner under premieren. Og gudene veit hva slags pulver og glidemiddel de brukte. (Nei, nå snakker jeg om skismøring!) )

Nærmere bestemt Håkon Sverreson. Det er lite man veit om ham, men Ewo gjør så godt han for å bli kjent med ham. Vi – leseren – er altså vitne til hvordan forfatteren strever for å forstå denne personen, og han jobber hardt for å få med seg unge lesere til å leve seg inn i de problemer den unge kongen har, for eksempel at det ikke er så greit som ung mann rundt 20 å måtte overta som konge etter sin far. Forfatteren tar ingen sjanser på at kidsa av i dag vil finne dette interessant uten at han leier dem med seg gjennom historien med et sprelsk språk og anakronistiske virkemidler. Og kanskje han har rett. I hvert fall er det et bevisst valg han har tatt og jeg er i hvert fall med på moroa!

Forfatteren gjør også bruk av en fiktiv tidsmaskin, og intervjuer vår mann og noen fiktive eksperter blant annet på giftmord, med flere. Han intervjuer også virkelige fagpersoner. Det kommer alltid klart fram hva som er fiksjon, hva som er fakta, hva vi veit helt sikkert, og hva han antar. Og han legger også fram forskjellige teorier. Og han har en solid bibliografi. Med andre ord : solid arbeid!
Etterordet ”Hei Håkon. Noen siste ord til deg” er rørende lesning.

Så kan man jo i det vide og det breie diskutere om det virkelig er nødvendig å

• La hovedpersonen ha en fiktiv blogg (!)
• la ham ta med seg en powerpoint
• la ham – etter at powerpointpresentasjonen skar seg – sitte å spise skolebrød og drikker cola mens han samtaler med sin biograf. (Altså Ewo). (Etter å ha fuska i powerpointfaget selv – likte akkurat denne! Powepoint er no dritt! )
• La kongen ha en videodagbok
• Fiktive TV-reportasjer, blant annet fra barnehagen (!) til lille Håkon fem år

Noen ganger tipper det over med påfunn ala ”en minstepensjonist med rullator kunne ha levert det kjappere” men kjedelig er det ikke! Kanskje han skulle tatt seg tid til å gå gjennom manuset en gang til før han kastet seg over neste marg&bein - bok? Men – Jon Ewo kan skrive - han har en tydelig stemme og en sprelsk skrivestil. Og dette er gøy!

Så noen spørsmål:
1) Kan boka brukes i forbindelse med oppgaver?
Kanskje ikke helt enkelt. Og det var vel kanskje heller ikke hensikten med boka. Dessuten vil nok enkelte lærere ergre seg grønne når han lar ”tre trøtte biskoper hyle innpå svart kaffe” noen århundrer før kaffen kommer til Europa.

2) Og så var det spørsmålet jeg stiller meg om og om igjen – sikkert til kjedsommelighet.
Er dette rette boka for unge mennesker som allerede ER interessert i historie? Eller vil DE foretrekke mer saklig stoff?

3) Vil ungdom som er helt uinteressert i historie og middelalder ( er sikker noen) bli mer interessert etter å ha lest denne boka? Jeg har ingen svar men synes at Jon Ewos prosjekt er et godt forsøk.

Jeg har før blogget om denne ikke helt uproblematiske sjangeren HER

Så til slutt litt om format og layout. Ouslands illustrasjoner kler teksten for å bruke en klisjé. Noen bilder er morsomme og noen har både ro og ømhet for den lille Håkon. Faktisk veldig gode. En bra variant av det klassiske Birkebeinermaleriet finner man også. Formatet er derimot uhåndterlig. (Stor, tung og kvadratisk). Ikke T-banebok. Også litt for stor som sengelektyre. Siden sidene er så brede og teksten satt opp med to spalter – den KAN bli litt overveldende mye tekst. Og disse faktarutene med brun tekst på gulbeige strie : teksten er ikke så helt lett å lese.

PS: Ikke dårlig : tre bloggposter på en og samme dag. Men nuh skal jeg ut i et fine vårværet!

Moro for unga?

I min serie ”Finnes det ingen grenser for hva vi kan by unga” har turen kommet til Otto monster. Til nå er det kommet ut – så vidt jeg har klart å telle – 9 bøker i serien. Og i tillegg diverse lydbøker.

Da den første boka; Ingen er redd for Otto monster kom ut i 1996 synes jeg den var en morsom bok - på ungas premisser. Det så ut som at serien oppnådde sin hensikt, nemlig å bli lest av nybegynnerlesere. Men etter hvert har disse bøkene gått på tomgang. Nå har neppe forfatterens hatt ambisjoner om å skape ”stor litteratur” men er det nok bare å dynge på med guff og gørr og ekkelheter? Burde man ikke forvente en viss fornyelse? Og – er markedet umettelig på dette?

• ”Mutter bruker alltid så mye dritt i maten for å krydre den? Nå var hun lei av å handle tonnevis med skurkemeie, klissen prepper og hel kamel”
• ”ett år gamle gjedder som var spiddet på kaktus”.
• ”En bolle med grønn og muggen gørpe”
• ”suppe som luktet som svovel og smakte klorin”
• ”Mumifiserte krokodillesnuter som var syltet i mudder”
• ”Selvlysende klør fra et bama-bama-dyr."

(Tatt fra Otto Monster og drittungen, den siste boka i serien. Den handler om ... ja herregud hva handler den egentlig om? )

1. ER dette morsomt?
2. Og ER disse bøkene fremdeles like populære blant unga ?
3. Finnes det ingen grenser for hva som kan produseres innen lettlestsjangeren.

PS:
Som barne- og ungdomsbibliotekar på NLB er jeg alltid på jakt etter lettleste bøker for produksjon i blindeskrift for nybegynnerlesere. (Disse trykkes da med litt større linjeavstand enn vanlig i blindeskriftbøker. ) Jeg er ute etter bøker både for førsteklassinger og eldre barn og unge som debuterer som punktlesere i tenårene. Siden vi ikke kan bruke bildene som drahjelp må det stilles desto større krav til teksten. Av det jeg har lest av fjorårets lettlest-bøker har jeg ikke funnet noen det er verdt å bruke ressurser på!

Har noen som leser dette noen forslag?? Det MÅ ikke være bøker som i utgagnspunktet er beregnet som lettlestbøker. Men det må være korte tekster.
Desperat hilsen!
_

Slapp i fisken

Jon Ewo er en produktiv forfatter, et søk på Deichman gir 71 treff. (Gidder ikke å telle opp nyutgivelser). Den første boka han skreiv for ungdom var Kriss Kross, en lettlestbok på bestilling og den var slettes ikke verst. Faktisk en av de bedre lettlestbøker for ungdom som er skrevet. Siden kom en fortsettelse; Jeg var 16 år da jeg forsto hva en mann må gjøre. (1995) Og den var heller ikke dum. (Location Tveita-området i Oslo) .

Og så kom Sola er en feit gud (1999) og den ble starten på en ny fortsettelsesserie; denne gangen fra Grünerløkka. Og den hadde også mye bra i seg, bortsett fra at den burde vært skrella en god del ned.

XXL er starten på nok en serie i samme genren, men her går det for mye på rutinen. I følge forlagsreklamen er dette en ”tørrvittig og følsom, festlig og rørende fortelling om det å være XXL og likevel føle seg usynlig”. Ikke ble jeg rørt og noen fest var det heller ikke å lese boka.

Hovedpersonen og jegpersonen Bud forteller som sagt før sin psykolog via E-post hva som foranlediget at han satte fyr på gymaparatene. Hvorvidt det er en anerkjent terapeutisk metode vites ikke men dette kan vi godta. (Akkurat dette grepet finner man i flere bøker, blant annet i Og katten tok en mus av Robert Cormier (1991; en knock out av en bok) . Og fighter med stygge gymlærere liker vi, så det var den beste historien i boka.

Men så kommer altså denne maniske fetteren inn, og her blir personskildringa etter hvert ganske så monoton. Og hvorfor bytter forfatteren ut ”og” med & i replikkene hans? Og alle de der forelskelsesgreiene og forviklingene blir bare masete. Foreldrenes reaksjoner på guttas forseelser blir også noe overdrevne, og guttas reaksjoner på altså foreldrenes reaksjoner overbeviser ikke meg. Personene blir klisjeer, og egentlig jeg blanke i hvordan det går med dem.

Jo da; jeg kan godt godta at denne Maggie ALLTID står ved det samme vannet og fisker, selv om det altså blir påfallende ofte, antakelig har forfatteren en hensikt med det. I det hele tatt er handlinga noe på sida av virkeligheten, den gjedda for eksempel, og dette er nok tilsikta, i noen bøker fungerer det, men her er jeg ikke med på notene. Boka er nedlesset av påfunn og språklige krumspring men mangler nerve og fokus. Hva vil forfatteren egentlig med dette?

Ewo kan skrive (hvis han vil) men her går det på tomgang. Nei da, det er ikke forbudt å skrive 6 bøker i fire forskjellige sjangere i løpet av et år, men det kan kanskje være årsaken. Noen burde holde mannen i øra og gi litt motstand!

Nok en tjukkas

fra Jon Ewo. XXL En maksimalistisk roman om livet, kjærligheten og den store gjedda er første bind i en serie på to. I følge etterordet. Jeg har lest første kapittel og er blitt introdusert for

• Bud, hovedpersonen, 16 år, overvektig, skal begynne på bilmekanikerlinja på videregående, hvis han skriver om hvorfor han satte i gang en brann bak skolen til
• Psykologen Herman Starbokk,
• Venninna Selma, også overvektig, skal delta på et realityprogram hvor det gjelder å komme fortest mulig ned i vekt,
• Buds fetter, Jerry, høyt aktivitetsnivå, foreslår at i løpet av den uka han er på besøk skal fetterne male huset og fiske en storgjedde, (dette til Buds fortvilelse) har foreløpig ikke fått helt tak på figuren, tror han burde dempes litt ned for å bli å ikke utmatte leseren helt. Temmelig anmassende!
  
• Buds foreldre, høyt utdannet, naturister (går alltid nakne rundt hjemme til sønnens store fortvilelse), tilhengere av miljø og sund mat, blir i meste laget, litt sånn ut i parodien.
• En slem gymlærer, også noe parodisk,
• Og en ganske tøff og sensuell jente, 18 som begge fettrene blir betatt av. Det var første kapittel og da er det 6 ”fisker” igjen.

Jeg veit at Ewo kan skrive men ofte går det litt fort i svingene. Noen burde holdt ham i øra. I følge Deichmans base har forfatteren skrevet fem bøker i år. Hva med å gå ned på antall titler og jobbe litt mer med teksten? Det begynner bra, i løpet av de første 17 sidene lo jeg tre ganger men så ble det bråstopp. Det skjedde etter at Jerry gikk ut av bussen.

Mer kommer før jeg gir meg. Men nå tar jeg en liten pause fra b&u.

PS: glemte en : denne. Da blir det 6.

Og alle var enige om at det hadde vært en uhyggelig tur

Jeg går rett på rollelista: (NB : de som har gledet seg helt siden i vår til de nye Marg&Bein-bøkene bør stoppe her : her hagler det med ***spoilere***!)

• Caroline, 12 år, en fornuftig jente, ganske tøff,
• tvillingbroren Peter, litt mer pysete,
• Jacob, like gammel, en drittsekk, glad i å drepe dyr. En stygg tendens til å snerre.
• Og Julia, også 12, litt sånn typiske jentete. Også med på markaturen.
• Faren til tvillingene, svært engstelig.
• Den døde mannen, stiger opp fra sin grav 6 måneder etter begravelsen, og – som de fleste sikkert har gjettet seg til nå - er ikke noe lekkert skue. Ingenting er da heller overlatt til fantasien når det gjelder beskrivelse av denne mannen. Han har stø kurs mot de fire ungdommene.
• Den tidligere skogvokteren Gustav Otter, død i en ulykke, før svært glad i jakt og dreping for drepingas skyld, slemmingen, men tok fornuften til fange og jaktet siden kun for matens skyld. Blir naturverner og glad i dyra. Han døde for 6 måneder siden. Siden jeg har laget en ***spoiler****-varsel en gang for alle : du gjettet riktig!
• Rimhorn, en mystisk hjort noe utenom det vanlige.

Hvor disse begivenheter finner sted kommer ikke fram men altså et sted i Norge hvor man etter et par timers markatur kommer i svært farlig lende. Noe da heller ikke forfatteren lar oss et øyeblikk være i tvil om:

• Et sted hvor ”folk reker rundt i skogene med børsa, enten det er sesong eller ikke”.
• Et sted som ”ikke tilhører mennesker men noen andre vesener”.
• Med ”forvridde og krokete trestammer som fektet advarende med sprikende greiner”. Uhuuu!

Nåde den som ikke blir skremt av det her, altså:

• Caroline får stadige frysninger, lukter død og fordervelse og har gjentatte ”fornemmelser av fare”. Hvor mange ganger ordet FARE gjentaes i boka vites ikke, men det burde holdt med halvparten uten at selv den mest tungenemme hadde unngått å ta poenget.
• Kirkegård om natta.
• Et gjenferd (Mannen fra graven) som er i forbausende god form etter så lang tid uten trening, dog med en del talefeil.
• Lys og mørke
• Ondskap som lurer. Noe diffust definert.
• Ugler som uler om natta.
• Trykkende elektrisk luft
• Blod
• Ekstremvær ikke helt typisk for sesongen.

Forfatteren jobber i det hela tatt hardt for å overbevise leseren om hvor skummelt dette er.

• Nei, jeg er neppe i målgruppa men har dagens unger SÅ tungt for det?
• Det er greit at unga liker spenning og skumle bøker og ingen tror vel lengre at de tar skade av litt pulp men må det være SÅ dårlig?
• Denne karen ble heller ikke imponert, og forlanger penga tilbake!

Tre forfattere som forstår seg på barn

Endelig noen forfattere som veit hva unga vil ha!
Og ikke bare skriver ”de bøkene vi tror at barna ønsker”!
Endelig noen forfattere som tar ”barnas ønsker på alvor”!
Slutt på at unge lesere blir ”undervurdert i dette landet”!
Nå skal ”unger lese fordi de har glede av det”!
Og lesinga har fått ”en verdi i seg selv”!
Den satt den folkens!

Og dessuten er det bare disse tre forfatterne som skal få skrive Marg&Bein-bøkene! Betryggende! De neste tre bøkene i serien kommer i oktober til Halloween. Vi kan nesten ikke vente!

PS: Damm: Pass på at ikke dette firmaet saksøker dere for navnetjuveri! For en liten bestikkelse skal jeg love å ikke sladre!

PS 2 : Dagsavisen: det er for tida ikke mulig å få fram printerversjonen av artiklene deres! Det blir bare tull!

Vart du skræmt no?

Og nå er det serien Marg & Bein jeg snakker om. Tre forfattere tropper opp på Damm forlag med et konsept hvor de selv vil ha all styringa, til og med bestemme hvilke andre forfattere som skal få delta i serien. En forfatterstyrt serie altså. En stat i staten nei unnskyld i forlaget. Under motto : ”Det å lese grøss er en fase barn må igjennom.”

Jeg innrømmer det med en gang, jeg har lest både denne boka og denne og må melde pass. Men nå er det jo ikke jeg som er i målgruppa. Og har jo lest noen bøker i sjangeren før. Noe jeg også kommer litt inn på her.

Bøkene er korte, (rundt 100 sider) du kommer inn i handlingen med en gang, i de to bøkene jeg har lest er hovedpersonene vanlige gutter leseren kan identifisere seg med og det dreier seg om skumle hus, hvor det altså skjer skumle ting. Og Lydbokforlaget har i alle fall produsert den ene.

HJELP! Hvis noen av denne bloggens lesere blir fanga av disse bøkene, eller veit om noen andre – barn eller voksne – så la meg få vite det!

PS: Husker da denne serien kom ut. Vi kjøpte 10 ex av hver bok og hadde laaaange ventelister. Men så ble plutselig unga lei.... ikke mye utlånt nå heller, nei... bare sjekk sjæl!

PS 2 : Når jeg ser på fotografiet av de tre forfatterne konstaterer jeg at det har oppstått en ny mote blant menn : flintis og fippskjegg, den såkalte FF-moten.

Søndagsblogging

2 bøker i samme blogg etter en god middag om jeg skal si det selv. (Lammegryte med en skikkelig god rødvin).
Jon Ewo har begynt på en serie om en dragefamilie. Som vanlig med fotnoter og litt Otto Monster-gørr. Sorry å si det, men dette holder ikke! Ewo har i 2006 skrevet 7 bøker og to remixer så langt ifølge Deichman. (Derav 3 Otto monstre). Boka heter Dragblod og den blå safir. Ta deg sammen Ewo! Du kan bedre!

Og så en debutant:
Røverskogen av Harald Nortun.
Sobert om gamle dager; forfatteren kommer i mål og bra språkføring. Rett og slett vellykka! Kirke og kulturdepartementets debutantpris???