tirsdag, desember 20, 2011

Alderdom

De to neste bøkene av de nominerte til ungdommens kritikerpris er
Lindstrøms bok er – som de fleste sikkert har fått med seg– også nominert til Nordisk råds litteraturpris.
Lindstrøm først. Hovedpersonene i denne boka er et gammelt ektepar, det er kona som forteller. Mannen er på vei inn i senilitet – eller er han egentlig? Han vil i hvert fall ikke snakke mer. Andre viktige personer i handlinga er en tidligere
hushjelp som ekteparet fikk et nært forhold til, men som en dag må gå. Dette til døtrenes store forskrekkelse. Hva var omstendighetene bak denne avgjørelsen?
Det viser seg snart at begge ektefellene har hemmeligheter de har holdt skjult for døtrene. Disse vil jeg ikke røpe, i motsetning til hva en eller annen anmelder har gjort, husker ikke hvilken, men det er jo ikke vanskeligere for denne bloggens lesere enn for meg å finne fram til anmeldelsen, noe jeg ikke anbefaler, siden da mye av leseopplevelsen blir ødelagt! (Att det gåååår an!)
Dette er en trist og sår fortelling om alderdom, isolasjon og ensomhet, skyldfølelse, vonde hemmeligheter og å miste hverandre. Og ikke minst om fortielse. Og om de konsekvenser det får å holde ting skjult.

Det som er oppløftende er at boka er så godt skrevet – den griper tak i en fra første stund ( åherregudalståforenklisjésorry!) og du sitter klistra til teksten, ofte med en følelse av uro - for ikke å snakke om slutten ... slutten... Jeg anbefaler at leseren bruker litt tid på denne boka, dette er ingen T-banebok for kortere reiser.

Ragnar Hovland leverer og varene slik ein kan vente seg av denne forfattaren. Hovudpersonen i Stille natt er noko yngre enn Eva og Simon i Lindstrøms bok, men heller ikkje ung lenger. Men kanskje meir middelaldrande enn gamal. Skjønt det kan vel diskuterast. Alt er jo relativt.

Forteljaren i denne boka er forfattar, og forlaget vonar han no vil skrive den store sjøromanen eller i det minste ei lettlestbok for barn. Vi får og lese om foreldra hans, og brørne hans, Bror min og nummer tre. Den siste reiser nordover med motorsykkel og vonar å finne eit forlag som vil trykke Motorsykkeldagbøkene hans. (Som vanleg er det nokre filmreferansar i boka, eg har for resten og sett Motorsykkeldagbøkene om Che Guevara. Ein god film som eg kan anbefale alle. ) Motorsyklar er som dykk veit ofte med i bøkene til Hovland, så og i denne.

Og typisk for forfattaren er det og ein del damehistorier i boka. Og tøysjiraffen Willy. Ein artig kar. Og Vestlandet sjølvsagt.

Har eg forresten ikkje lese noko slikt som dette før i ei av Hovlands bøker:

- Det er jo ei påkjenning å kjøre gjennom Gudbrandsdalen, seier han. – Minn meg for all del på at eg aldri skal gjere det meir.
- Kva er det som er så påkjennande med Gudbrandsdalen? Spør eg over den gode fiskedufta.
- Alle tar jo livet av seg der oppe i dalen. Det heng folk og dinglar i trea heile vegen. Det er rett og slett ganske ubehageleg. Sjølv for meg som har vore ute for litt av kvart, må eg få lov å seie.
Kva er det eigentlig med desse vestlendingane? Trur dei ikkje at det går an å bu på plassar utan hav og fjordar og gamle fjell i synningom og sunnmørsalper og heile driten!? Her kan for resten dei som er interesserte sjå ein reportasje frå ein busstur med Fjord 1 som vart teken i sumar, gjennom Nordre Gubrandsdalen og over til Vestlandet. Ingen heng og dinglar frå eit einaste tre.

Nett som i ”Dager i stillhetens historie” er det og i denne boka nokre såre og meir mollstemte avsnitt. Mellom anna er det i begge bøkene ein ... uups ... det røper eg ikkje, nei!

Hvilke sjanser disse to bøkene vil ha i Ungdommens kritikerpris?
  • Vil ungdommen i det hele tatt kunne identifisere seg med et eldre ektepar - og en middelaldrende forfatter?
  • Hvor interessant ER et samliv mellom to gamlinger i 70 – åra for unge mennesker? Selv om flere temaer i boka KAN engasjere også ungdom, har kanskje ikke Lindstrøms sobre neddempede måte å behandle dem på mest appell for denne målgruppa?
  • Tror nok at norsklæreren skal jobbe en del med denne boka.
  • Og det samme kan man kanskje si om Hovland. Vil hans spesielle skrivestil fenge ungdommen av i dag.
  • Eller kanskje jeg undervurderer dagens ungdom?
Fremdeles er mitt stalltips Historien om Fru Berg av Ingvill H Rishøi

Så avslutter vi som vanlig med ”Er Deichman bedre enn sitt rykte”-testen. Ca 14 dager etter at jeg reserverte disse bøkene fikk jeg beskjed om at bøkene var til avhenting i biblioteket!

Gjenstår :
  • Tomas Espedal: Imot naturen. Ventetid:ca 3 måneder den 14 november (datoen da jeg reserverte bøkene)
  • Marit Eikemo: Samtale ventar. Ventetid:ca 2 måneder den 14 november
  • Øyvind Rimbereid: Jimmen. Ventetid:ca 12 måneder den 14 november (Da var ikke boka innkjøpt annet enn katalogeksemplaret)
Hvis folk er like treige til å levere tilbake bøkene som ... kremmt jeg – så kan det vel være grunn til å tro at jeg må vente litt til.

fredag, desember 16, 2011

Tor, Odin & co

FORHISTORISK GRØSS
Skjønnlitteratur basert på den norrøne gudelæra er ingen enkel sjanger. Caterina Cattaneo har gjort et forsøk med Dødsreisen som handler om ei ung jente, Tora, som har overnaturlige evner. En dag møter hun Dødshesten, noe som betyr at noen i den nærmeste familien skal dø. Hvem? Kanskje den eldre broren som skal ut i viking?

Starten er ganske spennende så leseren kommer inn i handlinga med en gang. Det er juletid, en fremmed dukker opp, hvorfor er mor og far så hemmelighetsfulle hver julaften? Bloting etter alle kunstens regler hører også med. Kan kanskje også ta med Åsgårdsreia som herjer. Julenatta tar Tora en farefull ferd gjennom skogen. Og siden ***mulig spoiler?*** går ferden til dødsriket. Helheim you know.

Sterke saker altså men jeg ble ærlig talt ikke så betatt av dette. Jeg synes det hele blir litt affektert. Samtidig blir språket innimellom veeeeeldig enkelt og hverdagslig. Heidi er ikke enig, hun mener tvert imot at språket ”er enkelt, dramatisk og suggererende. Korthugde setninger og verdiladde ord fungerer som stemningsforsterkere.” (Barnebokkritikk.no: forfatteren heter Cattaneo og ikke Catteneo som dere har skrevet. En liten korrektur ved neste oppdatering, kanskje?)

På plussida er at forfatteren i et etterord gjør rede for hva som er med i den norrøne mytologien og hva hun har diktet opp. Med boka ”håper (hun) at denne historien kan bidra til å skape interesse for det som er vår kulturarv og vår forhistorie”. Vel verdt et forsøk men fremdeles vil jeg anbefale Tor Åge Bringsværds serie Vår gamle gudelære eller de første bøkene i Toril Torstad Haugers vikingserie.

FORHISTORISK HUMOR
Enda en forfatter som har skrevet en fortelling basert på den norrøne mytologien er ingen ringere enn Neil Gaiman. Dette er jo en særdeles rutinert forfatter og Odd og frostkjempene er en veldreid sak med en god dose humor. Slik som også i den norrøne teksten. (Humoren altså). Fortellingen er en typisk borte – hjemme- borte - historie. Odd har en funksjonshemming og blir mobbet men kommer styrket ut av møtet med gudene. Og gudene er Tor, Odin og Loke, alle forkledde som nordiske rovdyr. Jeg må nok si at Gaimans Odin stemmer mer med min oppfatning av denne fordums guden enn Cattaneos. I hennes fortelling blir han fremstilt som en litt dum busemann.

Det man kan innvende er at språket blir ganske hverdagslig i Gaimans gjenfortelling av de gamle skrifter. ”Bare slapp av så lenge”; s 54; ”Jippie”; s 76 og ”Bra jobba” ; s 78 blir jo VELDIG moderne da, er det tilsiktet ( for ikke å gjøre teksten for fjern for dagens unge lesere?) eller er det oversettelsen? Eller glem det siste. Hvorfor skal oversetteren alltid få skylda!

Kan kanskje legge til – i tilfelle noen lurer –at Frostkjempene er det samme som Jotnene.

Til slutt blei jeg jo frista til å minne om Peder Madsens herlige anakronistiske tegneserier basert på det norrøne gudegalleriet. Her et bilde fra den morsomme historien der Tor utkledd som kvinne skal prøve å gjenvinne hammeren som jotnene har stjålet, med den intrigante Loke som følgesvenn.

søndag, desember 11, 2011

Skikkelig triste greier

Dette er første gang jeg leser noe av Ingvild H. Risøy. Hun er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris med novellesamlinga Historier om fru Berg. Novellene er såre og fryktelig triste på grensa av hva en stakkars leser kan orke men det som er oppløftende er jo at novellene er så godt skrevet. I alle novellene er barn – de mest sårbare av alle - mer eller mindre involvert. Og i flere av dem mødre som ikke strekker til. Nå kappes jo alle kritikere om å rose denne boka høyt i skyene - ser på omslaget at Fedrelandsvennen gir terningkast 6 ( å hvor jeg HATER slike terningkastgreier herregud så banalt!) og jeg har egentlig ikke så mye å tillegge annet enn at jeg slutter meg til hyllestkoret.

Dette er noveller som man bør ta seg ordentlig tid til å lese og gjerne flere ganger for å oppdage stadig nye ting – noe jeg også delvis har gjort. Det er imponerende hvordan forfatteren bare med en antydning kan si så mye om en person. Mine favoritter er :
  • ”The life and death of Janis Joplin” som handler om ei jente med en del problemer på skolen og som får høre av en rådgiver at hun likner så veldig på Janis Joplin. Noe som faktisk blir et vendepunkt for henne. Novellen handler også om å bruke motorsag og om forelskelse - blant annet.
  • ”Det som lyser” er en trist historie hvor lillebroren forteller om sin eldre bror som han har et nært forhold til men som ... eller kanskje jeg ikke skal røpe det.
Alle novellene er fortalt i første person. I alle er det noen som sliter og er litt utenfor. Jeg klarte ikke å la være å henge meg litt opp i novellen ”Trylle bort mennesker”. Her er det noe gæernt med kronologien. En som var ett år da Palme ble skutt kan umulig ha en voksen datter nå – hvis da ikke handlingen er trukket litt fram i framtida. Men er det telefonautomater i framtida? De er jo temmelig ut allerede? Eller er det noe jeg ikke kan ha fått med meg?

Så over til noe som egentlig har svært liten betydning for boka. I novellen ”The life and death of Janis Joplin” spiller altså Janis Joplin en viss rolle. Sangene det refereres til ble spilt inn etter at sangerinnen forlot Big Brothers and The Holding Company og gikk solo. Så da kan det kanskje være på sin plass – i folkeopplysningens navn - å rette oppmerksomheten på perioden før bruddet med denne sagnomsuste gruppa. Skikkelig Rock and roll! Kanskje vi bør ta med denne også. Her har vi forresten originalen, sunget av intet mindre enn søstra til Aretha Franklin. Sangen er jo spilt inn et utall ganger, vi kan jo ikke ta med alle men kanskje denne. Men Janis TAR jo kaka da! (Anbefaler et dere ikke venter så altfor lenge før dere hører på disse YouTube-videoene før en eller annen kjiping fjerner dem!)

Siden det er en stund siden det har vært bilder på bloggen nå, kan det kanskje være på sin plass å legge ut for eksempel dette av Janis Jopolin, her i perlehumør. Så får det heller våge seg at det matcher mer bloggerens henrykkelse over å lese god litteratur enn stemninga i novellene.

Så langt jeg har lest nå av årets nominerte til Ungdommens litteraturpris ... unnskyld kritikerpris mener jeg jo (her gjelder det virkelig å holde tunga rett i munnen med alle de priser som dukker opp fra år til år ) ... det vil si tre bøker med denne, vil jeg holde en knapp på Risøys bok. Novellene er - selv om skrivemåten kan være litt uvant – lette å lese og tror nok at mye av dette vil fenge ungdom. At alle fortellingene er ”jeg”-fortellinger gjør også at leseren kommer nær personen og skulle gi muligheter til identifikasjon.
Jeg ble den 14 november forespeilet at boka kunne hentes om 2 – 3 uker, men allerede 25 november var boka tilgjengelig i biblioteket.

mandag, desember 05, 2011

Nok en katastroferoman, skal det da ingen ende ta!

Himmelslør er første bok i serien Solstorm. Forfatteren er May Grethe Lerum. Stedet er Fredrikstad med omegn. Tida er nåtid, en solstorm har nettopp rammet vårt land med de følger det forårsaker; all strøm blir borte, det blir etter hvert mangel på matvarer, medisiner etc.

De som er med
  • Maja, 15 år hvis jeg ikke husker feil,
  • Mamma Johanna, overvektig kjederøyker, en varm personlighet, har diabetes, men er særdeles handlekraftig og klarer gjøre det beste ut av situasjonen for sin lille familie
  • Thomas, Majas litt eldre bror, har på grunn av spillegjeld rotet seg oppi et alvorlig økonomisk uføre,
  • En eldre halvbror som er ute i krigen,
  • Andreas med ”svimlende vakkert ansikt”, litt fuktige ”besnærende lepper” og ”universets lengste og mest perfekte naturlige vipper”. Er det rart at Maja er forelsket, men er han det samme i henne etc etc? Akkurat de kjærlighetsintrigene blir kanskje litt masete?
  • Håkan, Andreas funksjonshemmede og forfylla far, bor i trygdebolig med en variert klientell og alle kan jo tenke seg hvilke tilstander det blir der etter katastrofen
  • Andreas mor, hater Andreas far,
  • Guro, Majas klasseforstander, også en varm og engasjert person.
  • Morten, en av Majas klassekamerater, mobbeoffer gjennom flere år, bor på en gård i nærheten, som har naturalier å by på, med den følge at populariteten stiger,
  • Cecilie, klassen bitch og Majas rival,
  • Cecilies faren, høyt på strå i byen, men absolutt ikke med rent mel i posen.
  • Bør vel også ta med familiens (Majas altså) naboer, to unge gutter som ikke har hatt noen god oppvekst,
  • Spesielt den yngste, Ronny, er ikke helt god.
  • Med flere
Jeg må ærlig og åpent innrømme at jeg ikke hadde store så altfor store forventninger til den tidligere kioskromanforfatteren. Dagbladet mener at dette er ” i overkant groteske (scener) for en ungdomsbok” og visst har forfatteren smurt tjukk på! Boka er en salig blanding av fjortis og spenningsroman og bør vurderes på spenningsjangerens premisser - og innimellom er dette virkelig spennende, blant annet med et forrykende gisseldrama!

Og jo da, noen av personene blir litt klisjéaktige, typisk for mange bøker innen underholdningssjangeren. Derimot vil jeg fremheve det varme forholdet mellom spesielt Maja og moren. Kort sagt er feelgood-faktoren høy i denne romanen. Enkelte ganger tipper det kanskje aldrisålittegrann over. Men pytt. En rørende scene er for eksempel den der Maja setter opp et oppslag utenfor Fredrikstad Blad for å prøve bytte til seg livsviktig insulin til moren mot sigaretter og møter redaktøren som fremdeles føler et redaktøransvar og rydder opp i alle oppslagene. Boka har mye sårhet og – heldigvis litt humor.

Dette er fengende saker og vil med all sannsynlighet treffe målgruppa. Maja er ei tøff jente (kanskje på grensa av det sannsynlige noen ganger men pokker heller da) og skulle være lett å like og identifisere seg med for unge lesere.

Bare ett spørsmål: ER det virkelig farlig å svømme blant vannliljer? Asså det har jeg gjort MANGE ganger!