mandag, september 30, 2013

Barnebøker

er som jeg har vært inne på et visst antall ganger før en vanskelig sjanger. Boka skal helst være litt pedagogisk slik at unga får med seg innholdet, og siden barn har mindre svingrom enn ungdom krever det en del av forfatteren for at han/ hun skal få noe spenstig ut av det.

IN PAINT WE TRUST

Brune, med undertittel ”En annerledes superheltfortelling” er skrevet av Håkon Øvreås. Han har  tidligere skrevet et par diktsamlinger, noe også denne boka bærer litt preg av.

Da Brune får vite at bestefaren er død svarer han ikke annet enn ”OK”. Dette bør neppe tolkes som at vi har med et spesielt følelseskaldt barn å gjøre. Boka viser hvilke strategier denne gutten bruker for å bearbeide savn og sorg.

Et annet tema er slemme gutter som ødelegger ei plankehytte for Rune ( alias) Brune og vennene hans, Åsa og Atle – og hvordan de takler dette. Om natta tar ungene igjen mot overmakten ( de slemme gutta altså) ved å male syklene deres i ulike farger. Boka egner seg kanskje mest til høytlesning, men kan nok by på en del utfordringer for formidleren som skal prøve å forklare hva som er drøm og hva som er virkelighet. Teksten er poetisk, og noen replikkvekslinger ungene imellom er ganske underfundige, men jeg tror unge lesere kan slite litt med å få tak på personene. De blir litt fjerne. Boka har god drahjelp hos illustratøren som er Øyvind Torseter.

Grepet med å la den døde bestefaren vise seg for Rune opp om natta minner litt om den fantastiske billedboka i Reisen til Ugri-La-Brek av ekteparet Thomas og Anna-Clara Tidholm (Carlsen forlag, 1990), men når ikke helt opp til den hvis man skulle la seg friste til å sammenlikne.



Og apropos maling: før vi går over til neste barnebok kan vi jo finne fram en god gammel klassiker, nemlig Paint it black. Rolling Stones får ha meg unnskyldt, denne gangen er det the Animals som gjelder!


TØFFE JENTER
Krise-Kristine er en katastrofemagnet av Joanne Nadin er litt mer løssluppen i stilen. Dette er en riktig artig bok om Kristine som bor i en ganske vanlig familie og bestevennen hennes, Kosmo, som også er en riktig artig kar. Dette er ei jente full av innfall og påfunn. Persongalleriet er mangfoldig og boka er full av komiske situasjoner, blant annet fra klasserommet. Dette skal være første bok i en serie, og det er bare å takke og ta imot.

Oversetteren har valgt å fornorske en del navn. For eksempel heter Kosmo Olsen i etternavn, neppe så vanlig i England hvor forfatteren kommer fra. Kan heller ikke tenke meg at Harald Hårfagre står på timeplanen i en engelsk barneskole.

Til alle som har etterlyst tøffe jenter i barnelitteraturen; det har kommet noen nå. Andre eksempler enn denne er:
  • Ella-bøkene av Tiimo Parvela
  • Hedvig – bøkene av Frida Nilsson
  • Pym Petterson av Heidi Linde, og for så vidt også
  • Astrid i Engelen i Djevelgapet av Levi Henriksen

Dette er første bok i en serie, og vi får håpe at den selger såpass godt at det kommer flere. I motsetning til hva som skjedde med den fantastiske boka Rico og bakskyggene av den tyske forfatteren Andreas Steinhöfel som kom ut på Cappelen Damm for noen år siden. (Og som jeg har blogget om i panegyriske vendinger tidligere.) En av de beste barnebøker jeg har lest. (Og det sier jo ikke så lite om jeg skal si det sjæl! )

PS: Apropos Rico så kan jeg jo i all beskjedenhet benytte anledningen til å rette oppmerksomheten mot min facebookside ”For flere oversettelser av Rico til norsk”. Foreløpig har den bare 38 medlemmer men hvis alle gjør sitt kan dette bli en folkebevegelse for den gode barnelitteraturen.

PS 2: nei, jeg er ikke så naiv at jeg tror at facebook kan løse alle problemer, men vel verdt et forsøk. Et annen metode kunne jo være en demo utenfor Cappelen Damm i Akersgata.

PS 3: Ja, jeg HAR spurt forlaget også.


lørdag, september 21, 2013

I anledning en viss 60 - årsdag



 spiller vi i dag Beatles.

Bare for  denne bloggposten syklet jeg en aldri så liten omvei ned til Arno Bergs plass for å fotografere  fontenen som - i følge forfatteren - er det geografiske sentrum i romanen Beatles. ( Nei da, det var ikke noe stort offer!) Her møttes de fire gutta gang på gang, sist i romanen Bisettelsen, etter at en av dem hadde gått bort.

Lars Saabye Christensen er liksom min generasjons forfatter, så da er det bare å gi seg over og gratulere.  Lars ( håper det er greit at vi plutselig ble på fornavn) : hvis du leser dette : måtte  60 - årsdagen bli prima og velkommen etter!

PS: Oslo kommune eller Oslo bys vel eller hvem det måtte angå: hva med et aldri så lite skilt på fontenen!

torsdag, september 19, 2013

Men gutteboka var ikke død!

Boka er En flåte av gull og forfatteren er Aslak Dørum, medlem av den kjente gruppa Dumdum boys. Dette er hans første bok. Jeg skal åpent og ærlig innrømme at forventningene ikke var av de største da jeg begynte lesinga, men til min store glede og henrykkelse viste det seg at dette ikke var enda en mer eller mindre halvgod fantasy, men derimot en skikkelig ”god gammeldags” ... unnskyld uttrykket: ”guttebok”.

Vi møter Olav fra Lamertseter og Amir, opprinnelig fra Irak, men som nå bor i Norge. Mens de er på et slags skoleskip blir de utsatt for storm og havner på en øde øy. Litt sånn ala Håkon Håkonson altså. Men selvfølgelig (og heldigvis) mer politisk korrekt i henhold til dagens normer. Som i den gode gamle gutteboka er Olav foreldreløs, og bor hos en eventyrlysten onkel. Siden møter vi noen skikkelig skumle og brutale skurker av verste sort, samt de innfødte, etterkommere etter inkaindianere og - i motsetning til i eldre eventyrromaner- er disse intelligente og sympatiske og skildret som individuelle personer og ikke som en gruppe ”vilde”. Jo da, man KAN man jo riste litt på hodet over hvor raskt noen av dem lærer seg engelsk, men innafor sjangeren kan dette – sammen med enkelte andre små usannsynligheter - godtas.

Dette er godt skrudd sammen, innimellom skikkelig spennende, med en del humor, vennskapet mellom Olav og Amir ( som savner sine foreldre som var opposisjonelle i Irak og som han ikke veit om fremdeles er i live) utvikles i løpet av boka, her er mye varme og en riktig så trivelig grunntone. Også en del artige voksenpersoner krydrer handlinga.

Og selvfølgelig – slik man kan forvente av sjangeren – slutter det bra. Glemte forresten å si at en skjult skatt også er en vesentlig del av handlinga. Neppe noen overraskelse det heller.

Boka minner jo en del om Gunnar Staalesens vikingeskatt-serie på 90 - tallet, også en moderne ”guttebok” anno nåtid. I Staalesens serie var også ei jente med i handlinga. I Dørums bok er det bare en kvinnelig biperson med, til gjengjeld skikkelig tøff.

Litt tilbake til ”klassikeren” Håkon Håkonson” av Falck-Ytter. Den hadde noen skikkelige rasistiske holdninger. Siden blei jo boka filmet i 1990. Regissøren har på en meget elegant måte klart å unngå å gjøre klisjeer av de innfødte. Etterpå skrev Jon Sveinbjørn Jonsson en ny versjon av boka basert på filmen, muligens en dødssynd, men mer spiselig for dagens barn.



Til slutt litt jungelmusikk. Bob Marleys jungel må vel her oppfattes metaforisk, men uansett en bra låt.

fredag, september 13, 2013

Biblioteca Salaborsa i Bologna

Da vi var i Padavo i sommer tok vi en dagstur til Bologna. Da hastet jeg som snarest innom Biblioteca Salaborsa på Piazza Nettuno,


 
hvor de hadde en flott barne- og ungdomsavdeling.  La oss gå inn:

Veggdekorasjonene er av høy kunstnerisk kvalitet. En litt annen stil enn de standard ustansede barnebokfigurene fra Biblioteksentralen som preger mange norske barneavdelinger.



Her en fargerik passasje med sånne morsomme forvrengende speil,


og da kunne jo ikke fotografen unnslå seg for å ta et selvportrett.


Utsikt ned til ungdomsavdelinga


og her er vi nede.


Til slutt opp i barneavdelinga igjen, og hva oppdaget jeg der:




Møbler malt i den kjente kunstneren Janosch ånd!

Her den lille tigeren.

Og her skulle det vel være noen tips å hente for en hver kreativ og nevenyttig bibliotekar.

torsdag, september 12, 2013

Sorgen og gleden de vandrer tilhope

Brynjulf Jung Tjønn er ute med en ny bok igjen, denne gangen en ungdomsbok, med tittelen Så vakker du er.

De som er med :
  • Henrik, ferdig med 10. skoleår, har hele livet foran seg, i motsetning til den 31 år gamle
  • onkelen Simon, som er alvorlig syk og i ferd med å forlate livet før han har fått oppfylt sine drømmer og ambisjoner. Han og nevøen har svært god kontakt av det ”gutteaktige” slaget.
  • Henriks mor (Simons søster altså), naturlig nok svært preget av situasjonen, holder sønnen ( til dennes fortvilelse) utenfor, og går helt opp i brorens sykdom,
  • Kjersti, som Henrik er forelsket i,
  • Sverre, Henriks gode kamerat.
Jeg kan ikke huske å ha lest en ungdomsbok hvor to temaer, død og kjærlighet, er flettet så godt sammen. Eller jo, men da har en av kjæresteparet vært den som har vært syk. Forfatteren får godt fram følelsen av håpløshet og maktesløshet hos omgivelsene rundt en alvorlig syk person. Skildringen av Simons sykdomsutvikling er hjerteskjærende beskrevet.

Opp mot alt dette kommer en fin og var kjærlighetshistorie. Sms-ene Henrik mottar fra Kjersti blir en ”kanal ut”. Det er også verdt å merke seg at i denne boka – i motsetning til alle amerikanske romaner fra high school-miljø - er det jenta som tar initiativ og gutten som er den usikre; kommer hun til å ringe eller ikke?

Hver setning i teksten begynner i venstre marg, ofte slutter de på samme linje. Er dette for å få fram en rytme i teksten, eller er intensjonen å gjøre boka lettlest? Siden handlinga hopper litt fram og tilbake i tid, tror jeg ikke vi kan kalle dette en lettlestbok.

Gaute M. Sortland har skrevet to bøker for voksne, mens THE RISE AND FALL OF GØRAN TROVÅG er hans første – og forhåpentlig ikke siste - ungdomsbok.

Vi møter :
  • Gøran Trovåg, som insisterer på å kalle seg Stuart, en fyr som tør – ja insisterer på – å være seg selv, en kreativ og impulsiv fyr med pågangsmot,
  • foreldrene,  som krangler, drikker og fester og hvorav spesielt
  • moren er ille ute å kjøre. Heldigvis her Stuart ( akkurat som hovedpersonen i Jung Tjønns bok) en god – og mer jordnær - kamerat,
  • Eivind, som kommer fra en trygg og god familie, hvor Stuart kan søke tilflukt, og med en mor som lett lar seg overtale til å lage ostesmørbrød og kakao. Sammen har de ambisjoner om å starte rockeband, og her kommer også
  • Jokki inn. Gutta går i 9. klasse. Etter hvert kommer også
  • noen jenter til. Dessuten en
  • skikkelig tøff gjeng, som ser sitt snitt til å grisebanke Stuart hvis ikke Eivind er tilstede og passer på. En ikke helt uvesentlig rolle i handlinga har
  • Rocke-Jon, som driver med hjembrent og selger sprit til mindreårige, noe som faller spesielt Stuart – på grunn av familiebakgrunnen - tungt for brystet, og som han derfor prøver å forhindre. Kan jo også nevne
  • flere lokale band med varierende ferdigheter.
Stilen er usentimental, med en mild resignasjon og med en liten dæsj melankoli. Men trass i alt trist og leit er boka innimellom riktig morsom. Jeg lo høyt mang en gang. Med sine knappe 108 sider er den ikke spesielt omfangsrik, men med korte kapitler og få setninger tar forfatteren personene og situasjoner på kornet. Det er mange fine observasjoner og stemninger. 

Dette er en flott bok om kameratskap og vennskap. Boka handler også om å forlate barndommen, og om overgangen til noe annet.
”Og mens dei sprang innover øya, over brua og inn i byen, tenkte Stuart at dei sprang frå sin eigen barndom og vidare mot noko dei ikkje kjende til. Han trudde ikkje dei andre tenkte slik, men han ville skrive om det i kveld. At dei sprang mot noko nytt og stort som dei kom til å vinne over." S 84
Boka har en åpen men optimistisk slutt.

Til slutt: jeg grubla jo fælt over hvor handlinga i denne boka er tatt fra. Jeg googlet både Hasselbakken skule og Haraldshaugen skule. Dessuten utestedet Victor hvor moren blir funnet, temmelig rusa – uten å få noe oppklarende resultat. Forfatteren selv kommer fra Haugesund, og moren sier ved en anledning at ”Sild og heroin, guten min. Det er det me er kjende for i denne byen” (s 58 – 59.)  Så - kanskje ER det denne byen. (Hvis noen haugesundere leser dette og blir sure på meg: det er først og fremst silda jeg sikter til her.)

Begge bøkene er skrevet på nynorsk. Før hadde jeg jo som prinsipp – for ikke å si et kall - å skrive om nynorske bøker på nynorsk. Siden jeg har en mistanke om at jeg bare kødder det til, har jeg bestemt meg for å avslutte dette eksperimentet. Jeg fikk jo heller ikke noen imponerende score på Språkrådets nynorsktest.

onsdag, september 04, 2013

Morsomt?

Så to bøker som egentlig ikke har så mye annet til felles enn at de i følge forlaget skal være morsomme. Begge med mer eller mindre urealistiske elementer.

Først

Gangster-bestemor av David Walliams. Gangster-bestemor er den andre boka av denne forfatteren som er oversatt til norsk. Forfatteren blir - som en av utallige andre forfattere - sammenliknet med Roald Dahl.

Og som kjent har også denne forfatteren skrevet en bok om en ikke altfor elsket bestemor, nemlig ... eller herregud, det veit dere jo! Hvis ikke kan dere ha det så godt. Kan jo i farta nevne andre forfattere som har hatt det morsomt på bestemorgenerasjonens bekostning, som Bjørn Ingvaldsen med en serie på tre bøker ( eller var det fire?), også disse om en ganske ukonvensjonell bestemor. Videre kan vi jo ta med Ingvar Moes oldemorbøker fra 80 og 90 - tallet. Plutselig slo det meg at besteFEDRE i barnelitteraturen – det finnes da noen av dem også – oppfører seg mer som konvensjonelle gamlinger. Nok om det.

I Walliams bok møter man en bestemor som
  • lager kålsuppe
  • promper ( i starten irriterte jeg meg enormt over all prompehumoren)
  • har hvitt hår,
  • gebiss,
  • Hår på haka,
  • Cardiganjakke,
  • Grått hår
  • Spiser kamferdrops etc etc
  • Kort sagt alle de corny bestemorklisjeer som tenkes kan,
  • Dessuten liker hun å spille scrabble, noe ikke
barnebarnet, Ben, 11, gjør. I det hele tatt hater han å være hos bestemoren, fordi han synes det er dørgende kjedelig.

Foreldrene er bare opptatt av teite danseprogrammer, og har urealistiske ambisjoner på vegne av sønnen.

Boka tar seg opp i andre halvdel. Intrigen er godt skrudd sammen, her er humor og varme. Handlinga og personene er litt på sida av det realistiske. Forfatteren henvender seg ofte direkte til leseren, noe som skaper en nærhet.

I motsetning til Moens og Ingvaldsens tidligere omtalte bøker som er mest til lyst (ikke noe gæernt i det), har denne boka et klart budskap, nemlig at også gamle har en verdi, og verdt å lytte til hvis man gir dem en sjanse. Boka har en god – men også trist – slutt.



En del av handlinga finner sted i Tower of London, så da kan jeg jo stjele et bilde fra nettet igjen. Litt sånn i tittelens ånd. Med i handlinga er også dronning Elisabeth II.

Vera Michaelsen, kjent fra både det ene og det andre, debuterer som skjønnlitterær forfatter i boka Hyperpubertet.

Hovedpersonen er Camilla 13 år, ikke helt med i klassens sosiale smørøye og med noe forsinket pubertet. Hun har ennå ikke har fått verken mens eller pupper før hun plutselig – via en slags magi – kommer i en slags hyperpubertet. Da kan puppene i visse situasjoner vokse til enorme størrelser, kviser blir selvlysende og mensen blir til reineste blodbadet. Fortellingen krever at leseren er med på premissene. Boka er full av action på grensa til det heseblesende, men ikke fullt så ”hysterisk morsom” som forlaget sier.

Tre jenter i klassen filmer Camilla i en noe forlegen situasjon, og legger ut filmen på nettet. Den får snart så mange treff at de voksne ser en gylden anledning til å tjene store penger på dette. Også en fjernsynskanal viser interesse.

Som forfatteren selv sier :
”Jeg er veldig fascinert av eksponeringstiden vi lever i – og at mange foreldre heier på dette i forhold til barna sine”

Jentene er noen skikkelige dobbeltkommuniserende bitcher, regner med at det er mye å kjenne seg igjen i og opprøres over hos unge lesere her. Voksenpersonene blir ganske parodiske, med all sannsynlighet tilsiktet.

Jegpersonen Camilla skulle derimot være lett å sympatisere med, dette er ei jente med mye vett og som protesterer mot den måte hun blir brukt. For sikkerhets skyld ( for at det ikke skal være TVIL om budskapet?) har forfatteren også tatt med en moden voksenperson, den eldre læreren Astrid, som er på Camillas side.

Det ser ut til å være en tendens i nyere barnelitteratur at mobbeofferet har styrke og integritet, mens hovedpersonen i eldre barnebøker om samme tema kunne være mer ”stakkarslige”. Kanskje noe for en oppgave i barnelitteratur.