mandag, juni 01, 2015

Vill ni se en stjärna...

I jobbens umiddelbare nærhet befinner seg det gamle Observatoriet.  Før jeg ble flytta til et annet sted i kontorlandskapet hadde jeg en nydelig utsikt mot denne den vakre bygningen.
Her et bilde av Obeservatoriet i vinterskrud. Ser man bort fra lyktestolpen kan man med en viss velvillighet si at ikke mye er forandret siden det ble bygget i 1831 - 33.
Derfor var interessen på topp da jeg oppdaget boka Observatoriet; Huset som fant Norge av Gunhild B. Aasprang og Tone Skramstad.

Fra starten huset Observatoriet vitenskapsmannen Christopher Hansteen med familie. Hansteen gjorde et viktig arbeid for å sette Norge på kartet, og foretok oppmålinger og observasjoner av alle slag. Mer om dette her.

Hvordan få dette relativt tunge stoffet til å fenge barn, og framfor alt dem som i utgangspunktet ikke er spesielt vitenskapelig interessert?

Forfatterne har valgt å lage en rammehistorie med Christopher Hansteens barn i sentrum. I forordet får vi blant annet vite at vi skal være med på skøyteløp, barneball og en ung gutts første forelskelse. Første kapittel starter med at Harald ( 12 år) og søsknene leker gjemsel i Observatoriet. Gjemsel? Hvor spennende er det liksom? For dagens barn?

Mye av faktastoffet er pakket inn i samtale mellom Christopher Hansteen og ungene. Jeg har tidligere vært inne på problemer med faktabøker blandet med fiksjon,  og jeg synes heller ikke at Aasprang / Skramstad får det helt til. Det hele blir noe oppkonstruert, og replikkene er stive. Personsskildringene er heller ikke spesielt levende. Jeg lurer jo også litt på hvor mange unge lesere som blir beveget av den historien om forelskelsen mot slutten av boka. Og barn som virkelig ER interessert i dette stoffet vil med all sannsynlighet oppfatte rammehistorien som forstyrrende.

Innimellom er det en del faktaruter. Noen gjenforteller – med færre ord – en del av brødteksten. Til irritasjon for gode lesere, men muligens en støtte for de mindre lesevante. Noen ganger dukker faktarutene midt oppi brødteksten. Dette kan ødelegge leseflyten for mer utrente lesere. Regner med at det også kan forvirre når faktarutene plutselig inneholder stoff som ikke har noe med resten av innholdet i kapittelet å gjøre.

Forfatterne vil også gi oss et bilde av den gangens Christiania. Blant annet er vi med på en tur innom Vintermarkedet på Christiania torg. Sleden passerer blant annet Røverstatene, datidens slum. Dette blir i boka framstilt som noe skremmende og skummelt, og synet av de fattige barna i ”skitne og hullete klær” som ”kom løpende og ba om penger og mat” får lillesøsteren Nana til å gråte, og moren må trøste. Og det er det vi får vite om byens fattigste. Muligens tatt med for å vise hvordan datidens bedre stilte så på de mindre priviligerte?

Bokas layout og billedmateriale er derimot overdådig. Bruken av eldre malerier fra Christiania funger godt. Dessuten flotte fotografier av interiøret slik det ser ut i dag – samt Hansteens reisedagbøker. Skikkelig lekkert! Forlaget har også sluppet til tre illustratører fra Dongerykollektivet. Jeg gjetter på at det er de som står for de mer anakronistiske illustrasjonene. Kanskje for å tilføre boka litt humor?

Er det i det hele tatt mulig å blande fakta med fiksjon på en vellykket måte? Boka minner meg litt om ”Et eventyr om Norge i tekst og tegninger” av Zinken Hopp og Odd Borchmann ( første gang 1943 og på nytt i 1978). Denne boka tar utgangspunkt i utviklinga av en fiktiv norsk by gjennom tidene. Men her makter forfatterne å skape et mer fargerikt persongalleri.

Et annet eksempel på en forfatter som har godt tak på denne ”sjangeren” som jeg faktisk ikke er helt sikker på hva man skal kalle, er Jon Ewo. Han er jo også en dreven skjønnlitterær forfatter, mens verken Aasprang eller Skramstad ser ut til å ha noen bakgrunn i det skjønnlitterære.

Enda en forfatter som kan nevnes i denne forbindelse er Bjørn Sortland og dennes kunstformidlingsprosjekt. Det mest nærliggende eksempelet er kanskje serien Kunstdetektivene, for ikke å snakke om den ypperlige ungdomsboka Kva tåler så lite at det knuser om du sier namnet på det, der forfatteren slår et slag for Felix Nussbaum, og på glimrende vis klarer å flette sammen handlinga i boka med dennes triste liv.



Lenke til YouTubevideo.
 

Til slutt litt musikk igjen. Siden vi nå er inne på stjerner viser vi dag et par av de aller største gjennom tidene.