Schlagerfestival

I serien Musikk-jeg-elsket-å-hate etc etc spiller vi i disse Melodi Grand Spy-tider noen sanger som jeg elsket å hate da jeg var ung og hvor nostalgifaktoren fremdeles ligger svært langt inne.

Først Oj oj oj så glad jeg skal bli med Kirst Sparboe ( 1969). (16. plass i den internasjonale finalen) Den sangen forårsaket jo et visst rabalder etterpå som jeg ikke gidder å rippe opp i her.

Så det norske bidraget fra 1968 hvor Odd Børresen gjør så godt han kan med en helt håpløs låt. (13. plass) Man kan bli stressa av mindre, men 22 år seinere dumma vi oss jo virkelig ut da Ketil Stokkan skule demonstrere sitt globale engasjement med sangen Brandeburger Tor. (Sangen kom på delt sisteplass) ”Her står vi på Brandenburger Tor / Hånd i hånd som om det va' i går / Du og æ på Brandenburger Tor etc etc” . (Som om det ikke hadde vært nok lidelser i forbindelse med Der Mauers lange historie så skulle de prøvede østberlinere plages enda mer!)

For å vekke nostalgifølelsen foreslår jeg heller klassikeren Doin the Omoralisk Schlagerfestival som ble framført på en motfestival i 1975.


Og jeg er heller ikke mer senil enn at jeg husker en tilsvarende konsert på Chataeu Neuf, hvor Sæmund Fiskvik var konferansier og Ketil Bjørnstad opptrådte men det var også det jeg husker fra den konserten så kanskje er jeg litt senil likevel.

Kors i karamellen!

I disse Melodi Grand Spy - tider (fankern heller skal vi da aldri bli ferdig med denne dritten og enda er det nesten en uke igjen til finalen! Og etterpå går vel ”hele det norske folk” bananas igjen fordi programlederen hvem nå pokker det er i år ikke leverer etter forventningene enten det nå er kjolen eller noe hun sier eller ikke sier eller at hun er for kjedelig eller for frekk eller hva pokker det nå måtte være denne gangen) – spiller vi i dag det svenske bidraget fra 1966 framført av to virkelige virtuoser.



Og da er det Lill Lindfors og Svante Thuresson vi snakker om. Legg også merke til roen rundt introduksjonen og framføringa av sangen. Stil kalles det. Denne sangen ble nr. 2. I all retteferdighets navn kan vi kanskje høre på vinneren også; Merci Chérie framført av østerrikeren Udo Jürgens. Kanskje ikke den beste Grand prix - vinnerlåta gjennom tidene men heller ikke den verste. Det skal da også noe til.

"Det norske folk"

må se å få seg et liv!

I disse Grand prix- hysteriske tider

fikk jeg lyst til å dra fram denne låta fra en tid hvor det først og fremst ble lagt vekk på musikken og ikke alt det fjaset rundt.

Dette var det spanske bidraget i 1973, og ble framført av gruppa Morcedades. Det var ikke de som vant men de var de beste. Vinneren tror jeg vi skal forbigå i taushet. Jasså du insisterer! Så skyld eg sjæl!

Savner du danserne sier du? Du får ta deg en svingom i stua sjæl under motto selvgjort er velgjort.