fredag, mars 27, 2015

God påske alle sammen!

For å komme riktig i påskestemning anbefaler vi i dag Unge NLBs nyeste YouTubevideo! Noen vil kanskje si at lyden er litt støyende, men som det skulle framgå var det en riktig vindfull dag da filmen ble tatt opp.  Dere kan jo bare innbille dere at dere er på påskefjellet.

Bør  vel legge til at det er min gode kollega Ingvild som står bak de fantastiske kreasjonene - som vanlig!


Lenke til YouTube-videoen.

torsdag, mars 26, 2015

Så har man vært på pensjonistkurs

... eller seniorkurs som det strengt tatt heter. Før jul fikk vi tilbud om å melde oss på et tre dagers kurs i Statens pensjonskasses regi. (Takk til Pappa Stat og alle skattebetalerne som gjør dette mulig. Og til min arbeidsplass NLB.)

Vi kunne velge mellom flere steder rundt om i landet. Går det så går det tenkte jeg, og sa at jeg ville til Røros. Dit hadde heller ikke min kollega noe imot å dra, og jammen fikk vi ikke grønt lys!

Her kommer en aldri så liten billedreportasje med vekt på stedets store sønn, Johan Falkberget.

Lokalene til den legendariske avisa Fjelljom hvor Falkberget i sin tidlige ungdom jobbet som journalist. Elva heter Hytteelva.
 

Undertegnede midt i Sleggevegen.

Min medkursist skuer utover Slagghaugen. (Også kalt Slegghaugen.) I bakgrunnen toppen av kirketårnet.

Klassisk Rørosmotiv fra Slagghaugen.
Undertegnede starstruck av Johan Falkberget-statuen.
Minnesmerket over den store dikter på kirkegården...

... og hvis man snur seg 180 grader;  Falkbergets grav.
Storstuggu, stedets utmerekede kulturhus

... og nærbilde av An-Margritt-statuen med Hovistuten. (En av norsk litteraturs mest profilerte okser?)
Den siste dagen ble både T og jeg litt lei av alle gamlingene og alt pensjonssnakket at vi valgte å gå på en musical framført av 10 - klassinger fra  Røros skole i den tidligere omtalte Storstuggu -   i stedet for middag på hotellet. Musicalen An-Margritt ble første gang satt opp på Trøndelag Teater i 1988. Det viste seg å være et godt valg. I pausen ble det servert hjemmebakst ( nam nam) og kaffe. Det er på bygda det skjer!

Til sist et fotografi av de talentfulle ungdommene. Fra finalescenen.
Og begge var enige om at det hadde vært en vellykket tur, både kulturelt, gastronomisk og pensjonsfaglig.

tirsdag, mars 24, 2015

Kill, kill, kill!

Hvordan fornye dystopisjangeren? Jo, følg med nå:

Eller kanskje forresten; rollelista først:
  • Mary, ung jente, sterk og opprørsk
  • Jed, broren,
  • Beth, Jeds kone, dør under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til
  • Mary og Jeds mor, lider en skjebne verre enn døden under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til
  • Mary og Jeds far, har allerede lidd en skjebne verre enn døden under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til
  • Harry, som Mary blir ”bundet til”
  • Travis, broren, utstyrt ”med utrolig vakre rolige øyne” som Mary egentlig er forelsket i
  • Cass, venninnen til Mary
  • Gabriele, lider en skjebne verre enn døden under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til.
  • Jacob, en liten gutt som blir reddet under et angrep av de ”uhellige”.
Tid: etter ... ja du HAR nok gjettet det alt ...  "den store katastrofen", her kalt ”gjenkomsten”.
Stedet er en landsby, hvor man lever under enkle teknologiske forhold, og – du gjetter nok riktig igjen - styresettet er udemokratisk, i denne boka er det ”Søstrene”, et slags religiøst fellesskap som har makta. (Om det nå er noen som lurer på om det er et matriarkat det dreier seg om må jeg nok avkrefte, det er guttene som ”henter” de jentene de skal ”binde seg til”, strengt overvåket av ”Søstrene” som sørger for at alt går riktig for seg. Med andre ord, ganske tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Og det er bare menn som kan bli ”voktere”.)

Det som bidrar til en slags fornying av sjangeren er zombier, eller de så kalt ”uhellige” som opptrer i store mengde,  avsperret av gjerder som de presser seg mot med imponerende utholdenhet. De som er så uheldige at de blir bitt av disse utyskene blir smittet og ender selv som ”uhellig” . Hvis da ikke noen forbarmer seg over dem og dreper dem.

Boka starter svært så dramatisk, da vi blir vitne til at Marys egen mor blir angrepet og ”vender”, altså ender som en ”uhellig”. Siden flykter våre venner langs en inngjerdet sti, som snart viser seg å være en labyrint, mens de ”uhellige” presser seg på og lager et kontinuerlig leven på den andre sida av gjerdet. Et av spenningsmomentene er hva som befinner seg i den andre enden av stien.

Boka heter Skogen av klør og tenner og forfatteren er Carrie Ryan. Og - hvis man skal tro ”blurberne” på vaskeseddelen - nok en litterær sensasjon. Den profilerte fantasyforfatteren Cassandra Clare sier at boka er ”intelligent, mørk og forheksende” og at boka ”glir sømløst mellom skrekk og skjønnhet”. The Guardian mener at ”for en gangs skyld er hypen rundt en roman berettiget” og Scott Westerfeld mener at dete er ”en postapokalyptisk roman av ypperste klasse. Elegant prosa fra tittel til siste linje”.

For min del kan jeg ikke si at jeg verken ble slått av ”den elegante prosaen” eller ”skjønnhet”,  men en ting skal forfatteren ha : her er det melodrama og action for alle penga! Boka har driv og er på alle måter en skikkelig pageturner. Og – med høy splatterfaktor. Det er i det hele tatt mye slossing og dreping i denne boka, spesielt zombiene får hard medfart men også ****SPOILER flere av hovedpersonene dør. Mulig jeg er farlig tantete nå ( så har jeg da også vært på et tre dagers seniorkurs i Statens pensjonsskasses regi) men hva skjer med unge lesere når de så ofte og uten motforestillinger blir eksponert for all denne volden i ungdomsbøkene?

Faktisk er det et åpent spørsmål om det i det hele tatt er NOEN  andre enn heltinnen som overlever. Men hvem veit hva som kan dukke opp i neste bok. (Dette er den første i en serie på tre bøker.)

Foreslår at vi avslutter med å spille litt passende musikk. For eksempel Zomby Woof med Frank Zappa.


Link til Youtube-videoen

torsdag, mars 12, 2015

Spenn, spennendere, spennest

Så tre spenningsbøker for mellomtrinnet. Felles for dem er at alle er skrevet av skandinaviske forfattere, og alle er første bok i planlagte serier. (Serier serier serier: skal de ingen ende ta!)

Først Skoddfyrstens hevn av Lars Mæhle, som er akkurat passe spennende og småkoselig.

Vi møter Siri og Max, begge 12 år, hvorav den tøffeste er .... ha ha du har nok gjetta det alt ja ... Siri! (Kommer ikke på en eneste bok med to detektiver av motsatt kjønn der gutten er den tøffeste!) Max derimot er smart, omtenksom og tålmodig, hvorav de to siste er det man forbinder med kvinnelige dyder. (Ikke at DET er noe gæernt, tvert imot!)

Intrigen er grei, faktisk klarte selv jeg å tenke meg til hvem som var den egentlige skurken før h.... vedkommende ble avslørt på slutten. Noe av moralen er å ikke være forutinntatt, da den hovedmistenkte er stedets eneste rusmisbruker.

Man kan trygt si at handlinga er noe på sida av det helt realistiske. Ærlig talt, en lensmann kan da ikke være SÅ hjelpeløs og avhengig av to 12 – åringer som bokas Winston Indregård.

Persongalleriet er ganske artig, alle blir presentert med bilde og karakteristikk, miljøet er småby - med kart på første innsida av permen.

Boka er velutstyrt med fargeillustrasjoner og i det hele tatt en tiltalende sak. ( Dessuten har den en egen webside. ) Dette kan på mange måter minne om LasseMaja-bøkene av Martin Widmark og Jørn Lier Horst serie om Detektivbyrå nr 2, men Mæhles går kanskje litt høyere opp i alder. Snill krim på alle måter, ikke en gang den mest  hardbarkede personen i boka banner uten at det brukes spesielle tegn som %, $ etc.

Da er Nidstangen, første bok i serien PAX av de svenske forfatterne Åsa Larsson og Ingela Korsell betydelig røffere. Hovedpersonene, brødreparet Alrik og Viggo, er omtrent på samme alder som Siri og Max, men har en tøffere familebakgrunn. Moren er alkoholiker, og brødrene er nettopp flyttet i fosterhjem, nærmere bestemt i Mariefred.

Fosterforeldrene er varme og på guttas side, men på skolen er det en del utfordringer. Det viser seg snart at brødrene har visse evner, ganske beleilig kan man si siden stedet for tida er truet av onde krefter. Boka er et sammensurium av okkultisme, norrøn mytologi og annet vrøvl. Men ganske spennende.

Det blir en litt pussig blanding av grøss og hekserier på den ene siden, og på den andre en dose sårhet sett på bakgrunn av Alrik og Viggos triste oppvekst. For eksempel når disse egentlig ganske tøffe gutta konkurrerer om hvem som greier å spise berlinerboller uten å slikke vekk sukkeret av munnen, akkurat slik de gjorde en gang de var sammen med moren på Gröna Lund.
”Den dagen hadde moren det bra. Nesten hele dagen”.

Illustrasjonene er i sort hvitt i actionpreget tegneseriestil. Også denne boka er utstyrt med et kart på innsiden av omslaget, så dette ser ut til å være en trend kommet for å bli.

Til slutt De dødes by som er den første boka i serien Zombie City av den danske forfatteren Benni Bødker. I følge forlaget ”sitrende spenning for ferske lesere”. Også denne gjennomillustrert med skikkelig skumle tegninger. Og joda, du får det du forventer deg.

Vi møter Chris, helt alene i verden, etter den store katastofen. Alle er døde – eller nesten alle uten å røpe for mye her-  – og har altså blitt til zombier. Vi skal følge Chris heroiske kamp mot zombiene gjennom 3 bøker til. Dette er boka du kan bruke på klassebesøket i mellomtrinnet for guttersomikkeharåpnaenbokihelesittliv.

PS: La oss til slutt riste av oss hekserier, zombier og annen uhygge og snakke om ... berlinerboller. Med all sannsynlighet står det ”sockerbullar” i originalen. ( Altså Nidstangen.) Dette er ikke helt det samme som berlinerboller, som blir frityrstekt slik som smultringer, mens ”sockerbullar” blir stekt i ovn. Ellers er ikke forskjellene så store, da også den svenske varianten er dekket av sukker. (Med andre ord: et helt greit valg av oversetteren.)

Her helt vanlige berlinerboller, hvorav en delt slik at fyllet blir synlig.

Nærbilde av en "sockerbulle". Ikke lett å spise en slik uten å slikke seg om munnen, nei!

En litt annen variant av den samme. Riktig til å få munn i vann av mmmmm.
I Tyskland kalles berlinerboller for Berliner, eller Berliner Pfannkuchen, men hvem orker å si et så langt navn på et bakverk. Berlinerne selv nøyer seg med ”etternavnet, nemlig Pfannkuchen. Noen sier også Krapfen, men nå holder det kanskje med språklige finesser og varianter for i dag. Uansett har jeg ennå til gode å ha spist en riktig god Berlinerbolle.

tirsdag, mars 10, 2015

Og vinnerne ble....

Departementets litteraturpriser er delt ut og alle ble glade og noen ble gladest og sjampiskorkene har nok en gang sprettet i været på diverse forlag, i hvert fall hos Gyldendal og Aschehoug. Grattis grattis alle som en.

NBIs big boss, Kristin Ørjasæter, ledet som vanlig evenementet med stødig hånd, og også denne gangen vant hun kampen mot uregjerlige mobiltelefoner.

Denne gangen var det statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag som delte ut prisene. Han sa det vanlige som forventes av situasjonen, om barnekonvensjonen, mangfold, leseglede, innkjøpsordningen, leseopplevselser og bla bla meg her og bla bla meg der. Derimot nevnte han – heller ikke uventa – ingenting om de kraftige bebudede kuttene hos Foreningen les.


Her et fotografi av den omtalte statssekretæren. Dessverre havnet herværende blogger litt bak i salen denne gangen. Note to self: møt opp litt før neste gang!

Stilmessig kom den – viser det seg – utdannede sangeren (!) godt i fra det. Han har ingen barn, så da slapp vi å høre hva han leser for unga sine slik forgjengerne har hatt tradisjon på å gjøre. Derimot kunne han fortelle forsamlinga om en bibliotekar på Ås bibliotek ved navn Åse Vormestad Hafstad – som hadde stor betydning for ham. (Hun anbefalte blant annet en bok som het Lukas Kasha av Lloyd Alexander, og det er jo slettes ingen dårlig bok.)

Denne gangen var det et særdeles entusiastisk publikum, sa man kan nesten snakke om Oscar- stemning. Bortsett fra kjolene, da. (Skal si tidene er blitt forandret siden salige Granheims dager, og bra er vel i grunnet det. )

Serveringa holdt den vanlige sodexo-kvaliteten, og børst så det også ut som det var nok av.

Så over til prisvinnerne som jo strengt tatt er det vesentligste ved dette evenementet, av noen kalt vårens vakreste eventyr.

Disse ble nominert til litteraturprisen:

  1. Taran Bjørnstad : Krokodilletyven, Cappelen Damm
  2. Nina Elisabeth Grøntvedt Supersommer…eller?, Aschehoug
  3. Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, Aschehoug

Og vinneren ble: TAAAARATTTTATAAAA: Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Ikke dårlig for en debutant. Sist gang en debutant vant litteraturprisen var i 2002. (Endre Lund Eriksen). Bokas hovedperson er – som kjent (?)- ferdig med videregående og begynner å studere, så dette er en bok i ytterkant av målgruppa, en Young Adult som det heter på engelsk. (Litt usikker på om vi har noen norsk parallell for dette begrepet.)

Billedbokprisen:
  1. Eli Hovdenak Øya, Cappelen Damm
  2. Mari Kanstad Johnsen Ballen, Gyldendal
  3. Camilla Kuhn Samira og skjelettene, Cappelen Damm

Og vinneren ble: TAAAARATTTTATAAAA: Eli Hovdenak Øya, Cappelen Damm

Fagbokprisen:
  1. Stein Erik Lunde (forf.) og Ragnar Aalbu (ill.) Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen, Gyldendal
  2. Beate Muri Historien om 17. mai, Omnipax Illustrasjoner: Line Halsnes
  3. Ellisiv Reppen Sjakk. Slik blir du helt konge, Cappelen Damm Illustratør: Flu Hartberg

Og vinneren ble : TAAAARATTTTATAAAA: Dra krakken bortåt glaset. Litt artig at denne fikk prisen, spesielt sett på bakgrunn av at den har fått litt varierende omtale.


Debutantprisen:
  1. Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte, Aschehoug
  2. Ayse Koca Yoko Onur – et balleliv, Omnipax
  3. Alexander Løken Trollskallen, Cappelen Damm

Og vinneren ble: TAAAARATTTTATAAAA: Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte. Også denne min favoritt!

Her alle de glade prisvinnerne. Ikke det beste bildet som ble tatt av dem, kanskje tvertimot.

Og resten kan dere lese på Barnebokinstituttets sider, som blant annet konstaterer at det er seks debutanter som ble nominert, og fire som vant pris. Derav flere utdannet på Barnebokinstituttets forfatterskole. ( I hvert fall ) ett unntak er Alexander Løken, og bra er jo det. Altså at det går an å skrive gode bøker uten å ha gjennomgått forfatterskoler. Uten at det er noe gæernt med disse.

PS: apropos bibliotekaren som kulturministeren .... unnskyld statssekretæren omtalte: jeg blei jo litt nysgjerrig, men har fått bekreftet av etterkommeren Alf Ramsfjell at hun var en gudbenådet formidler. Kred til de gode formidlerne – hva fanden hadde barne- og ungdomslitteraturen - om den får aldri så mange priser – vært uten dem! Og kred til statssekretærer som har vett til å fremheve dem med fullt navn. Vinje Borgundvaag: hvis du leser dette: du kan godt komme igjen neste år også, hvis ikke Sandberg kødder det til for dere en gang for alle- men – ikke ta det personlig – håper jo det blir slutt på den blåblå regjeringen i 2017.

PS 2: Da jeg googlet Åse Vormestad Hafstad fikk jeg ingen treff. Håper denne bloggposten kan ha gjort noe med denne mangelen på internettet.

PS 3: nå gjenstår det bare nominasjonene av Nordisk råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur. Disse skal bebudes av alle dager 1 april. 

PS 4: Av de mindre vesentlige ting, men hva med å gå til investering av noen partyklyper NBI? Skikkelig tungvindt å manøvrere vinglass OG tallerken.

fredag, mars 06, 2015

Hipp hipp hurra!

Og så har det vært Kari Skjønsberg- dager igjen! Årets tema var På flukt, på vent, på eventyr? Om krig i barne- og ungdomslitteratur. Som vanlig et alldeles utmerket todagersseminar.


Og det beste av alt: denne gangen gikk Kari Skjønsbergs pris til fremme av forskning om barne- og ungdomslitteratur til ingen ringere enn Anne Kristin Lande! Hvem veit mer om barne- og ungdomslitteratur enn Anne Kristin! Hva hadde norsk barne- og ungdomslitteraturforskning vært uten henne!

"Med bred kildekunnskap, analytisk teft, en elefants hukommelse og med en sjelden omsorg for de små, men avgjørende detaljene, er hun en gave, ikke bare til forskningen, men til hele det barnelitterære forskningsmiljøet"

Hipp hipp hurra! Eller for å si det med svenskene: Äntligen!