Ingen jul uten en Dickens

Denne jula har jeg da endelig fått lest Bleak House, en murstein på 1060 sider. De som kjenner denne bloggen veit jo hva JEG mener om for lange bøker, men når det gjelder Dickens kan de bare ikke bli lange nok.

Som vanlig for Dickens tar det ca 100 sider før det virkelig begynner å rulle, kanskje man kan sammenlikne en Dickensroman med en påhengsmotor, man må dra den i gang og så putrer det som bare søren.

Dickens romaner er et overflødighetshorn av dramatikk, pasjon, romantikk, tragiske skjebner, sentimentalitet, forviklinger, action, sosial harme, grelle klasseforskjeller, ironi – der det er påkrevet - tragedier og samfunnskritikk. (Denne boka bidro til en nødvendig forandring av et tunggrodd rettsystemet som tæret på og noen ganger ødela livet for de impliserte, som for noen av personene i romanen.)

Dessuten er feelgoodfaktoren høy. Dickens romaner er et godt sted å være i. For en gangs skyld er det de gode - eller i hvert fall som regel - som til slutt får sin belønning og de slemme får sin velfortjente straff.

Handlingsmessig kan bøkene minne om en såpeserie med flittig bruk av cliffhangere (som alle veit, var jo flere av bøkene – så også Bleak House - først trykket som svært populære føljetonger. ) Og Dickens høytlesningssessioner var legendariske. Men i motsetning til populærlitteraturen er Dickens bøker svært godt skrevet.

Heldige var de som fikk en invitasjon til Dickens hjem, fikk samle seg rundt dette bordet og etterpå ble underholdt med høytlesning av forfatteren selv!

I fokus i denne boka er Esther Summerson, foreldreløs og med en gåtefull fortid ( som (selvfølgelig) til slutt oppklares). Ett eller annet sted har jeg lest at det bare er to jegpersoner i Dickens romaner; i David Copperfield og Pip i Store forventninger. Men også i denne boka er det en jegperson, det er Esther som (i store deler av romanen) er fortelleren. I motsetning til Pip, som gjennomgår en utvikling fra en selvopptatt ung mann til en med mer modenhet, er Esther bare god, det er ikke grenser for uselviskhet og beskjedenhet på egne vegner. Og ensidige personskildringer er jo noe man KAN kritisere Dickens for, men så er det jo slik at Dickens er en unik sjanger uten sammenlikning med noe annet, og som derfor bør fritas for kritisk lesning. Enten liker man Dickens ellers så kan man la være å lese bøkene hans, og da kan man bare ha det så godt. (Og jo da jo da – kvinnesynet er vel også noe tilbake å ønske etter dagens normer. )

Dette bildet - og bildet  under - er tatt fra Lincolns inn hvor store deler av romanen finner sted.  Jeg vil absolutt anbefale alle Dickensentusiaster å ta en litterær vandring i Dickens fotspor når de er i London.  

Disse buegangene er fra samme sted.

Men rundt disse uselviske, helstøpte og ranke er det et variert persongalleri med noen burleske og noen ganger groteske skikkelser, og det er en av grunnene til at jeg liker disse bøkene så godt. I tillegg kommer jo miljøskildringene, Londontåka, Temsen, fattigkvarterene. Denne boka tar også leseren med til den engelske landsbygda. Det gjør jo heller ingenting hvis leseren har et nostalgiskromantisk forhold til England – til det som en gang var – og som man finner rester av også i dag.

Den forrige Dickensboka jeg leste var altså Store forventninger. Her var sterke vennskap mellom menn svært fremtredende i handlinga, mens det i Bleak House også legges vekt på sterke og intime vennskap mellom kvinner, med Esther i sentrum.

En annen stor leseopplevelse denne jula – og et stykke inn i det nye året – er Jonas Gardells bøker om aidshelvetet i Sverige på 80 – tallet. Men disse bøkene fortjener en egen bloggpost.

Gjensyn med 48 Doughty Street

Siden jeg sist besøkte Charles Dickens-museet i Doughty Street har det skjedd store forandringer  i anledning 200 - årsjubileet for forfatterens fødsel. 

Glad og forventningsfull - etter nok en gang å ha funnet fram til 48 Doughty Street uten altfor mye klabb og babb - kan jeg andektig tre inn i museet, som var forfatterens hjem i tre år.

Her er spisebordet hvor heldige gjester trengte seg rundt før de ble underholdt av den gjestfrie forfatterens sagnomsuste høytlesning fra egne verker. ( Ha ha, hvilke andres skulle det vært, liksom!)

Men først skal vi ned i kjelleren, hvor kjøkkenet er restaurert etter alle kunstens regler.

Siden bærer det opp i andre etasje, hvor vi blant annet 

får se skrivebordet, hvor forfatteren skrev "A tale of two Cities", "Great Expectations" og "Our mutual friend".

Og her mine damer og herrer en av talerstolene forfatteren brukte når han leste fra sine romaner, denne konstruert av forfatteren selv.

Ja, du gjetter riktig, forfatterens seng.

Har Chares Dickens brukt dette badekaret? Dessverre måtte en av de hyggelige guidene skuffe meg, men antakelig har han brukt et liknende.

I dette rommet døde Charles Dickens høyt elskede svigerinne, Mary, bare 17 år gammel, noe forfatteren tok svært hardt.

Dette er et miniatyrportrett av Charles Dickens som ung mann, 17 år gammel.

Og her har vi et vindu fra Mashalsea prison, hvor faren som kjent satt en periode i Dickens unge år.

Siden tok jeg en kaffe i hagen i det milde oktoberværet.

Her finner vi også denne minnesteinen over Robert Seymour - Dickens faste illustratør - som døde i ung alder.

Til slutt et fotografi av en svært fornøyd norsk turist, fotografert av en vennlig besøkende.

Enhver litteraturblogg med respekt for seg selv

MÅ jo bare markere at det på denne dag er det nøyaktig 200 siden Charles Dickens ble født! Han ble ikke mer enn 58 år gammel, det vil si like gammel som ... he he gjett hvem ... er nå.

Og hvordan skal nå JEG markere dette da? Herregud hva SKAL jeg finne på! Jo, NÅ veit jeg det!



Vi spiller denne klassikeren fra 1968. Låta heter Bleak House, altså med samme tittel som en av Charles Dickens romaner. (Men herregud det veit jo alle!) Dette var Terje Rypdals debutalbum som soloartist. Her deltar crème de la crème av norske musikere fra denne tida, blant andre ... ja drit nå for resten oppi det, det var faktisk Charles Dickens det skulle handle om nå!

Siden flere av bøkene er inspirert av Dickens egen ungdom viser vi her et ungdomsportrett av den store forfatter.

Lenge leve Charles Dickens!

You’ve got a friend

En av mine favorittforfattere helt siden ungdommen er Charles Dickens, men Store forventninger – som er en bok som kommer igjen på alle bøkerduburdehalestlisterpokkertadem – hadde jeg faktisk ikke lest før.

Jeg ELSKER Charles Dickens bøker! De har ALT!

• Følelser
• Patos
• Sentimentalitet
• Varme
• Humor
• Troen på det gode
• Hjarte på rette staden
• Og ( i hvert fall i denne boka) ironi
• Sosial harme. I denne boka handler det blant annet om et ubarmhjertig fengselssystemet og grusomme avstraffelser hvor terskelen for dødsstraff er lav.
• Men først og fremst er det de burleske og overdådige personskildringer som fenger. Min favoritter er fremdeles Mr Mickawber og den ufyselige men ustyrtelig komiske Uriah Heep i David Copperfield. Og ikke å forglemme Mr Picwick i Pickwick papers.
• Og - de helt igjennom gode som for eksempel Biddy og Joe i denne boka.

Bøkene ble skrevet som føljetonger (Dickens skal også ha vært en gudbenådet og svært populær oppleser av sine egne bøker), han hadde nær kontakt med leserne og lot gjerne publikum være med på å påvirke handlinga.

Store forventninger starter dramatisk en julaften. Det skal være Dickens som ”oppfant” den ”engelske jula”, en Dickensk jul er faktisk et begrep i England, men akkurat i denne boka er det ikke mye julekos.

Hovedpersonen ( dette skal være den ene av Dickens to jeg-romaner) er Pip, foreldreløs, lever en begredelig tilværelse sammen med sin atskillig eldre og ubarmhjertig strenge søster og hennes mann; den godhjertede smeden Joe, siden får han en unik mulighet til å komme seg fram i verden, og utvikler seg fra å være en snobb som tar avstand fra sin beskjedene opprinnelse for siden å komme på bedre tanker etter å ha gjennomgått visse prøvelser. Med andre ord en utviklingsroman.

I løpet av lesningen ga flere av de bisarre miljø - og personskildringene med selsomme replikkvekslinger assosiasjoner til Alice in Wonderland, faktisk begynte jeg nesten å lure på om Dickens kunne ha blitt inspirert av denne boka, men en rask sjekk viser tvert i mot at Great expectations kom ut fire år før Carrols bok. Så kanskje det kan være omvendt. Jeg tenker spesielt på

1. den tragiske – og groteske - Miss Havisham, som etter et innstilt bryllup lever som et spøkelse i et hus i forfall, mens insektene kryper rundt en mugnet bryllupskake.
2. den dysfunksjonelle Pocket-familien, hvor ungene bare surrer rundt og fru Pocket sitter i sin egen verden og studerer Adelskalenderen.
3. kan jo også ta med det originale hjemmet til den hjertegode John Wemmick og dennes særdeles tunghørte far.

Svært sentralt i handlinga er skildringer av nære og inderlige vennskap mellom menn, først og fremst Pips forhold til den jevnaldrende Herbert Pocket men også til John Wemmick. Dette fikk meg til å tenke på

• Carol Kings klassiker, så da kan vi jo høre litt på den. Denne sangen – som de fleste av Carol Kings sanger – er jo framført av en hel drøss sangere, her har vi for eksempel
• Dusty Springfields elegante tolkning.
• Jeg foreslår at vi til slutt hører på denne liveframføringa med Donny Hathaway.
  
  
  
  Akkurat som Dickens var også Hathaway kjent for å ha nær kontakt med publikum. (Kan jo legge til at Hathaway døde på tragisk vis akkurat på denne dag i 1979.)

Dickens bøker er temmelig lange, og alle som har fulgt litt med på denne bloggen veit jo hva jeg synes om for lange bøker, men boka kunne ikke vært ett ord kortere! Det er jo Dickens for pokker!

Siden Pip bor en lengre periode i Temple, kan vi jo ta med noen bilder fra denne delen av London.
Her muligens den flere ganger i boka omtalte tempeltrappa

og her Temple Church. (Foto: gjett hvem.)

Som de fleste vel har fått med seg er det i år (7 februar) 200 år siden den store forfatteren ble født, noe som selvfølgelig skal behørig feires!

Lenge leve Charles Dickens!

Charles Dickens vinkjeller med mer

I dette huset bodde Charles Dickens i en kort periode av sitt liv og her fullførte han flere av sine viktigste verker.

Nå har huset blitt et trivelig museum, et must for alle fans. For eksempel meg. (Underlig nok var det mest damer på museet da jeg var der, eller underlig og underlig ... jeg ble vel ikke akkurat forbausa!) Huset er i bydelen Bloomsbury og Dickens tilhørte selvfølgelig den berømte Bloomsbury-kretsen. (Ha ha, bare tulla nå altså, Dickens døde jo flere år jo før denne gruppa blei oppretta og dessuten spørs det om han ikke hadde vært litt for folkelig for dette selskapet! Eller hva tror du, Wirginia?)

Her har vi inngangsdøra! Endelig framme, med Store forventninger!

Her er den store forfatterens skrivebord,

og i denne monteren denne lille apen sammen med en del andre småting Dickens yndet å ha på skrivebordet sitt. (I følge dette utmerkede museet er det ganske vanlig at forfattere har slike maskoter, men kan ikke tenke meg at mange har så stilige ting som Dickens hadde!)

Og her er bordplata hvor Charles Dickens skrev sine siste ord.

Her kan vi se hagen ovenifra. (Denne er ikke opprinnelig, men er blitt opparbeidet i seinere år. Der kan man for eksempel sitte på benken og tenke over denne forfatterens storhet og kanskje føle forfatterens ånd sveve over stedet! )

Her et nærbilde av en figur som var støpt inn over døra i et annet av Dickens hjem. Nå brukt som hagepryd.

Hvis du nå absolutt MÅ ha med unga

er de "free to look at the books" in the Children's Area under forutsetning at de ikke fjerner dem! Plass til to - rolige - barn om gangen.

Her er vinkjelleren, litt slunken i dag, men regner med at den har vært mer velutstyrt på Dickens tid.

Pubben The Blue Lion i nabolaget ble oppretta i 1627 og det ville forbause meg om ikke Dickens har besøkt denne!

I Doughty Mews skal det i følge min reiseguide være en stall hvor Dickens hadde hesten(e) sin(e). Dessverre fant jeg ingen spor etter stallen, men ellers ser det ikke ut som at gata har forandret seg noe særlig siden Dickens dager.


Her beundrer mitt reisefølge fontenen i The Temple

som blir omtalt i boka Martin Chuzzlewit, en bok jeg til min store irritasjon må innrømme jeg ikke har lest. Men - aldri for seint.

Så kan det vel i det vide og det breie diskuteres om jeg burde ha tatt med andre bilder fra museet, men anbefaler heller å ta en tur selv! Jeg kan også anbefale alle å lese bøkene hans, hvis dere ikke har gjort det allerede, og hvis dere ikke vil kan dere bare ha det så godt!

Så noen PS-er igjen som har SVÆRT lite med forfatteren å gjøre:
PS 1 : Hvis vi nå MÅ ha litt tonefølge kan vi jo høre på noe med Uriah Heep, oppkalt etter en av Dickens utallige herlige burleske skikkelser, og siden jeg besøkte museet en (kanskje ikke så altfor tidlig) morgen i juli velger vi denne sangen! Som forøvrig har svært lite med Dickens å gjøre!

PS 2 : Ellers har Terje Rypdal leget en LP som het Bleak House men akkurat tittelmelodien er ikke lagt ut på Youtube.

PS 2: En fantastisk ting jeg opplevde nå – og dette har ingenting med Dickens å gjøre, er at jeg påbegynte dette blogginlegget tidligere i dag, men siden jeg har hatt ørten forskjellige gjøremål har jeg gjort litt om gangen. For å få et riktigere klokkeslett på innlegget – akkurat som om det har NOE å si - klikket jeg på ”rediger html” – ikonet, kopierte hele greia med bildene OG alt, og limte hele sulamitten inn i et nytt blogginlegg, selvfølgelig med html-koden på. Muligens det bare er jeg som er imponert!