mandag, desember 23, 2013

God jul alle sammen!



 (Og den som ikke kom i julestemning nå kan ha det så godt!)

søndag, desember 22, 2013

2 barnebøker på tampen av året

Vindeltorn av Tone Almhjell har jo allerede fått en masse oppmerksomhet, så hva mer har jeg å bidra med? Boka går i korthet ut på at Lin, 11 år, via en nøkkel og en sprekk i kjelleren kommer til en annen verden, Sylveros, hvor hun får ( er forutbestemt til) en viktig og farefull oppgave som må løses for at denne verdenen ikke skal gå under. En dash Narnia – og vel så det, litt Tolkien, (den vandringa på sletta og orkene you know ) etc. Ikke spesielt originalt dette, men den beste norske fantasyboka på mange år, språket er godt og humoren er lun. Kanskje det kunne vært litt mer ”stake” som svenskene sier, det rekker heller aldri å bli så skrekkelig skummelt før redningen kommer.

I denne fantasyverdenen har alle døde kjæledyr ( fra vår verden men det skjønte dere kanskje) gjenoppstått ( akkurat dette kan jeg ikke huske å ha vært borti før), nå i en forstørret tilstand, og vår heltinne gjenforenes med sin kjære mus Rufus og det er først og fremst dette forholdet, som er skildret med humor og varme, som bærer boka. Personskildringene er gode, og vi finner mange fine typer.

Intrigen kunne ha vært forenklet noe, den ble noe komplisert og litt tung etter min smak.

Dagbladet skriver at alt klaffer i denne boka, mens Dagsavisen sier at det er en ”perfekt cupcake, lekker men veldig søtt og pent” , med en del ”gotisk skvip”. Freske fraspark, Dagsavisen! Sånt liker vi.

Jeg har også lest Kule Kidz gråter ikke av den nederlandske forfatteren Jacques Vriens. I motsetning til en annen bok jeg nettopp har blogget om, av landsmannen Guus Kuijer, finner man i Kule Kidz ingenting mellom linjene. Ingen ting overlates til leseren. Det er helt påfallende hvor få sjanser forfatteren tar. Årsaken KAN muligens være at han er lærer, og har funnet ut at ikke noe kan gjøres tydelig nok for barn. Og i motsetning til Kuijers bok som kan gi noe til lesere i alle aldre er dette en bok med en adressat, barn.

Men boka har humor, varme og en trygg grunntone, trass i en del krangling er klassemiljøet godt, med en tydelig litt eldre lærer. I fokus er to venninner, Elise og den tøffere og gutteaktige Akkie, som viser seg å få en uhelbredelig sykdom. Handlinga dreier seg i stor del om Akkies sykdomsutvikling, hennes sterke ønske om å kunne delta på lik linje sammen med resten av, og hvordan klassen takler det. Synsvinkelen skifter hele tiden.

Boka bygger på en faktisk hendelse, og den er filmet og kommer på norske kinoer i (dubbet!) tilstand til neste år.

Og DETT var de siste barne- og ungdomsbøkene for i år. Nå skal jeg begynne på den sedvanlige optimistiske bunken av julelektyre.

2 ungdomsbøker på tampen av året

Det er her jeg skal være  er Hilde Hylleskaars andre bok og handler om en 17 år gammel jente, som har hatt en sjokkartet opplevelse i barndommen, og som nøstes opp av en psykolog. Når man skriver om noe så alvorlig som ungdom med psykiske problemer bør man forvente at forfatteren skriver slik at leseren tror på historien. Det gjør jeg dessverre ikke når det gjelder denne boka. Jeg tror ikke på psykologen, jeg tar meg i å lure på om det virkelig er slik det kan foregå under en behandlingstime ( det KAN det jo for så vidt hende at det kan for alt jeg veit) men forfatteren klarer ikke å overbevise.

Jeg tror heller ikke på hovedpersonen og blir ikke fenga av denne historien. Våre venner i Uprisens juryklasser gir den derimot ganske høy score, og hvis boka skulle bidra til å gjøre ungdommen mer oppmerksom på psykiske lidelser  er jo hensikten oppnådd.

Eller for å sitere Henriette:
"Boken ga et godt innblikk i hvordan det er å ha psykiske opplevelse eller ha følelsesmessige skader fra noe som har skjedd tidligere i livet. "
Gullkalven er Ingeborg Kringeland Halds andre bok. For den første boka, Albin Prek, som kom ut i 2010 ble hun nominert til Brageprisen og Kulturdepartementets debutantpris. Jeg synes ikke at hun har hatt like heldig hånd med denne.

I fokus er to søskenbarn i tenårene, Magnus fra Vinderen, vant til et liv i sus og dus, Færderseilaser og hvite smokinger, og Loke, et par år yngre. Han er adoptert, foreldrene, hvorav moren er søster til Magnus mor, er antimaterialister. Loke har verken Mac eller andre Appleprodukter. Ei heller en facebookkonto. Denne sommeren må Magnus, som straff for å ha leid et privathelikopter uten å ha spurt om lov, leve på vikingvis sammen med Lokes familie i en leir på Karmøy. Her dukker det også opp et noen østeuropeere, mon om de er kriminelle og torpdoer???, dessuten Inger, som begge fettrene er interessert i, noe som bidrar til å gjøre forholdet mellom dem enda verre.

Både Magnus og Inger sliter, Magnus føler seg sveket av sine foreldre som bare bryr seg om materielle ting, Inger bærer sorg fordi hun nettopp har mistet søsteren sin, dette skildres overfladisk uten at leseren blir spesielt berørt.

Siste del av boka består av en så kalt laiv, og her går det jo temmelig hardt for seg uten at det blir spesielt spennende. Boka er inspirert av den årlige Vikingfestivalen på Bukkøy. Regner med at intensjonen er å få ungdom interessert i historie.

Mens Albin Prek var ganske knapp og strukturert, eser denne boka ut på alle bauger og kanter. Språket er flatt, og fortellingen er ikke særlig troverdig. Forfatteren burde også ha jobbet mer med personskildringene. Dessuten har boka en del unødvendige irriterende gjentakelser. Ett eksempel under:
”Magnus har invitert Inger med på omvisning. Magnus skal vise Inger rundt på vikingfestivalen” s 51.

Så jeg får si som jeg har sagt noen ganger før, boka hadde hatt godt av noen runder til. Det virker som om det har vært veldig travelt med å få denne boka ferdig. Bedre lykke neste gang.

Er det forresten noen ungdommer i dag – selv de som bor på ”beste vestkant” som sier ”piker”?

lørdag, desember 21, 2013

Siden det snart er jul

spiller vi i dag årets julevideo, som vanlig med Unge NLB i ledende roller og Jørgen bak kameraet. Legg også merke til Jørgens fine nye intro til Unge NLBs bokvideoer



(Dessuten : hadde det vært for mye forlangt med litt flere treff på denne videoen, når vi nå nok en gang dummer oss ut for åpen scene!)

PS: til den damen  som så beskjemmet ned i asfalten : dette er litteraturformidling på ... kremmt ... høyt nivå!

tirsdag, desember 17, 2013

UPris og andre priser

Kåringa av UPrisen er i full gang igjen, og la oss inderlig håpe at dette ikke blir den siste. For de som ennå ikke har fått det med seg er UPrisen en kåring av norske ( les :  av norske forfattere) ungdomsbøker.  Bokanmelderklassene har anmeldt bøker i hele høst og prisen blir utdelt i mai 2014 under selveste litteraturfestivalen på Lillehammer. Før det ( i januar 2014 ) skal en ungdomsjury plukke ut og nominere de som har fått best anmeldelser, noe som heller ikke pleier å gå upåaktet hen. Og det er ungdommens selv som ruler, helt uberørt av voksen innblanding!

HODELØS

Nå er det jo ikke til å komme forbi at ungdommens smak kan være noe avvikende fra hva vi gamle lesekjerringer mener. Ett eksempel på dette er ungdommenes kommentarer til Hodeløs av Kjetil Johnsen, en bok jeg nettopp har blogget om. Jeg mente den spekulerte i vold, og var heller ikke så imponert over personskildringene. Her kan man trygt si at det er en del sprik mellom mine vurderinger og ungdommens .

Ingeborg skriver blant annet:
"Boka var veldig spennande og var kjempebra! Det var ein god del banning, men det passa inn i temaet til boka. Boka var skriven på ein måte som eg likte veldig godt.
Den starta bra, og det var vanskeleg å leggje den frå meg. Det var veldig mange drap, så den var litt ekkel innimellom. Det var lett å kjenne seg igjen, og eg levde meg inn i boka. Spenningskurvene var det svært mange av. Boka slutta veldig brått, men veldig spennand, Det kunne godt ha vore fleire sider.
Kjetil Johnsen har skrive boka veldig spennande, og på ein måte som var veldig bra.
Eg vil verkeleg anbefale denne boka!!"

Anna Julie sier at
"Personane var levande. Dei var lett å leve seg inn i, og dei trådde fram som verkelege personar. [Litt avvikende fra mine vurderinger altså! ]
Eg synest boka var svært spennande, skummel og eg følte ofte at håra reiste seg i nakken min. Spenninga varte gjennom heile boka. Ein rakk så vidt å puste litt mellom handlingane. Spenninga kom som pulstakta. Eg følte at eg var i huset saman med personane og handlinga var lett å leve seg inn i. Boka bør absolutt komme til finalen.
Viss ein ønskjer ei god spenningsbok, vil eg anbefale denne på det sterkaste."
Brikt :
"Boken var veldig spennende hele veien fra start til slutt og den begynte rett på. Veldig bra skrevet og forståelig språk. Boken passer for 12-14 åringer.
Hvis jeg skulle gi boken en karakter ville jeg gitt den en 5-."
Med all sannsynlighet er dette en bok som i det minste vil bli en av de nominerte. 

BLÅ ØGER KAN ISJE LYGE

Når det gjelder en av mine favoritter derimot; Blå øger kan isje lyge av Hans Sande, er det mye som kan tyde på at dette er en bok som ikke vil nå opp.

Ingeborg gir boka terningkast 3
”Eg syns boka var litt spesiell på ein dårleg måte, fordi eg syns den var litt tung å lesa, og det var litt forvirrande å lesa boka på bergens-dialekt. Men ho var litt spennande fordi det skjedde noko nytt veldig ofte, og boka handla om at menneska hadde fått ein ny sjanse etter at dei har øydelagd verda, og det var denne guten som skulle gjenoppbyggje verda.”

Maiken gir terningkast 2:
”Jeg likte ikke denne boka. Den var utrolig forvirrende og det var ikke bestandig like lett å vite om det som skjedde virkelig skjedde, eller om det bare var noe han tenkte.
Jeg vil ikke anbefale boka videre.”

Sara Aziz sier at
”min mening om boka er at den ikke var helt fengende og litt forvirrende. Boka kan oppfattes som kjedelig i blant, noe som ikke motiverer til å lese videre. Jeg tror eldre ville forstått boka bedre, fordi den egentlig er en veldig fin bok.
Hvis du virkelig liker å lese så anbefaler jeg denne boka, men hvis du har lyst på en mer spennende og fengende bok, anbefaler jeg den ikke.”

Joa, det ER mulig at denne boka – noe jeg også har lurt litt på - er litt krevende for mindre lesevante. Noe også Mads bekrefter:
”Boken er skrevet på ganske fremtredene bergenskdialekt. Noe som gjør at det blir litt vanskelig å få en fin leseflyt, for sånne som meg som ikke har lest så mye bøker.
Handlingen er veldig hoppende i tid, og man er alltid litt usikker på om hendelsene skjer i karakterens hode, eller i virkeligheten. Men dette er kanskje litt av magien ved boken da handlingen ikke er spessielt engasjerende i seg selv, man fortsetter å lese i forventning av en konklusjonen eller oppsummering av alle tankene og bildene man har fått gjennom boken.”

Han sier videre at
”Dette er en bok jeg godt kan anbefale til leseglade litt ynge (! – min anmerkning.) ungdommer. Men for oss litt mindre lesevandte blir dialekten og den litt lite sammenhengende historien litt for vanskelig å følge med på. ”

Vetle derimot er med all sannsynlighet av de lesevante:

”Forfatteren er en merkelig person, som gjør boken svært merkelig, den har ikke en tydelig handling og har ingen spesiell progresjon. Den kan være forvirrende og kaster deg ofte litt hit og dit i forskjellige situasjoner gjennom historien som bare er i hodet på hovedkarakteren. Men det er også kanskje det som gjør at du likevel ønsker å fortsette å lese. Boken er så merkelig, så du ønsker bare å lese mer og mer for å finne ut hvordan det hele slutter. Handlingen i seg selv er ikke spesielt spennende, men dens rare handling holder øyene dine låste ved boken. Boken er skrevet på Bergensk, men den vil ikke være en utfordring for de fleste å lese. Boken er nok best for de som fra før av er glade i å lese. For ungdommer som ikke er spesielt leseglade, vil jeg ikke anbefale denne boken, men der definitivt verdt å lese for den leseglade.”

Og Marie er også klar for en utfordring:
"Denne boken er en forvirrende men forstående bok, skrevet på en morsom måte.
Den forteller ikke mye og gir ikke mye informasjon om hva og hvem det er som snakker. Men hvordan jeg-personen i boken beskriver og forteller om hverdagen sin, om foreldre, jenter, fotball og bare hvordan han tenkte, så fortalte det i seg selv og beskrev hva slags person dette var om.
Det som er veldig kjekt med denne boken er at den er ikke om noe spesielt. Den er ikke om kjendis-liv eller luksus. Den beskriver hvordan det er å være ungdom. Hvor kjedelig og trist ting kan være. Strenge foreldre og ensomhet. Noe jeg tror alle lesere kan kjenne seg igjen med.
Hans Sande har skrevet denne boken på en veldig kunstnerisk måte, kjempe fine beskrivelser og den har virkelig forandret synet mitt på ting."

THE RISE AND FALL OF GØRAN TROVÅG

En annen av mine favoritter av årets ungdomsbøker er The rise and fall of Gøran Trovåg av Gaute Sortland. Den ser ut til å ligge noe bedre an; noen anbefaler den sterkt, mens andre gir den ganske lav score.

Helge syntes at 
”boken hadde litt lite action. Den var ganske langtekkelig og jeg synes det ikke var noe særlig spennende, også var det noen ting ga ikke helt mening.”

Lina Marie syntes at 
”Boka var bra i seg sjølv, men det var nokre lause trådar som irriterte meg. Kva skjer med spritseljarane? Korleis går det med bandet? Korleis går det med foreldrene til Gøran? Og fer Gøran jenta? Desse spørsmåla fekk lesaren aldri svar på, og det skapte meir irritasjon enn forventning.”
Flere av UPris- anmeldelsene viser at mange unge ikke liker en ”åpen slutt” og foretrekker en tekst uten flere tolkningsmuligheter.

Noen jenter mente denne boka  passer best for gutter. Én ”lærte at man ikke skal selge sprit ulovlig og vertfall ikke til 15 åringer.”. Og litt sunn moral er vel ikke til å kjimse av. Anna av Jostein Gaarder scorer ikke særlig høyt hos anmelderklassene, men flere vektlegger at man lærer mye om miljøvern. Så lærerike bøker synes ungdommen er en positiv ting.

Tilbake til Sortlands bok: De fleste synes at det ikke gjorde noe at bøkene er på nynorsk.
Frida sier at ”det gikk fordi jeg kom fort inn i det.”

Mens Remi – som ellers synes at ”at boka var ganske fin, flott skrivet” ikke kan fatte hvorfor boka er på nynorsk. 
”Altså, jeg syns ikke det burde være ulovelig å skrive bøker på nynorsk, eller noe sånn. Jeg bare syntes det kunne hvert både et bokmål, og en nynorsk versjon.”

Ser også at brageprisvinneren Så vakker du er av Brynjulf Jung Tjønn får overveiende gode anmeldelser. Hadde jo vært litt artig hvis det for en gangs skyld hadde vært samsvar mellom de to prisene.

VOKSNES VURDERINGER KONTRA UNGES

Studentlitteraturtisskriftet Bøygen 3/13 er helt viet barne- og ungdomslitteratur. Her sammenlikner Ella Toft Lowum, masterstudent ved UiO, voksne og unges vurderinger av en og samme bok, nemlig fjorårets Brageprisvinner Lille Ekorn av Linn T Sunne og Din vakre jævel av Arne Svingen/ Helene Uri. Kanskje ikke overraskende kommer hun fram til at det er ganske stor sprik. Spesielt gjelder dette Lille Ekorn. Jeg kan ikke gi meg til å referere hele artikkelen, som seg hør og bør trekker inn litteraturteori og flere teoretikere etter alle kunstens regler, men anbefaler alle å skaffe seg dette bladet som kan kjøpes for en billig penge. Her er mye interessant stoff, og hvor ofte kan man lese et helt tidsskrift som omhandler barne- og ungdomslitteratur på høyt nivå?

Men konklusjonen i den nevnte artikkelen stiller jeg meg tvilende til:
”Kanskje vil ikke alle voksne som formidler eller skriver litteratur for unge utføre egne spørreundersøkelser som Svingen [referert til i artikkelen - min anm],
men med årlige Uprisutdelinger blir det helt klart vanskeligere å overse hva målgruppene for bøker selv mener.”
Hvis jeg skjønner dette riktig : jeg synes ikke det er en god idé at forfattere skal prøve å skrive slik de TROR ungdommen liker. Det kan det bli mye dårlig litteratur av.

Jeg synes også at litteraturkritikere og formidlere  skal være forsiktig med å la det de tror vil slå an hos ungdom dominere sin egen vurdering av boka. ( Erfaringsmessig går vi voksne fem på gang på gang.)

LESETRENING

La oss heller gjøre det mulig for de med mindre leseerfaring å få den ”treningen” de trenger for også ha glede av mer ”avansert” og ”smalere” litteratur. For eksempel drev Norsk barnebokinstitutt  et prosjekt for noen år siden hvor det ble jobbet med nyere skjønnlitteratur for barn og ungdom. Jeg er temmelig sikker på at en engasjert norsklærer kan oppnå mye av å bruke en bok som ”Blå øger kan isje lyge” i klassen.

ET (ELENDIG) FORSØK PÅ KONKLUSJON

Sist var det to bøker som delte UPrisen. Ingen av dem med spesielt mye action, og heller ikke av de letteste bøkene. Den ene var en bok om kjærlighet mellom to kunstnersjeler, med en ganske spesiell vri: Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad og den andre en nydelig skildring av ei ung jente under krigen og om jødedeportasjoner: Nærmere høst av Marianne Kaurin, som også fikk Kulturdepartementets debutantpris dette året. (Også Fjestads bok ble nominert til denne prisen.) Begge bøkene fikk gode kritikker av voksne anmeldere.

Hvis vi ser på fjorårets nomineringer var også Fuck off I love you av Lars Mæhle blant de nominerte, også han en forfatter som har mottatt ovasjoner blant voksne anmeldere og formidlere.

PS: Nå synes jeg at Foreningen Les! snart burde bli enige med seg sjæl om det heter UPrisen eller Uprisen! 

PS 2: er det forresten noen som veit hvordan man finner fra til referert til i artikkelen - min man finner fram til [klammeparentes] på en MAC? Nå måtte jeg kopiere fra nettet.

lørdag, desember 07, 2013

Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe …

Hodeløs av Kjetil Johnsen er første bok i serien Velkommen til helvete. (Direkte sofistikerte titler kan man vel ikke si at dette er!)

På de 180 sidene skjer det i hvert fall ( må med skam bekjenne at jeg mista tellinga) 7 drap og ett som ble begått like før handlinga starter. Og enda et lik dukker opp i noe redusert tilstand. I tillegg en avrevet hånd. Joa! Det er den sterkestes rett som gjelder, og jammen er det tøft der ute for dem som våger seg ut av gutte – eller pikerommet.

Handlinga skjer i et nedrivingshus med en skranglete heis. Flere ungdommer ( alder videregående skole) har uavhengig av hverandre samme ærend, de skal kjøpe dop. I det samme huset befinner det seg en morder, en ung mann, som altså dreper over en lav sko. Uuuu huuu!

Jeg kan ikke huske at jeg har lest noe mer voldelig noensinne. Dette er action for alle penga, og en skikkelig pageturner. Selv om det er en barndomstragedie som forårsaker mordertrangen, kan man ikke akkurat si at forfatteren går så veldig i dybden i menneskesinnet – for å si det mildt – noe som antakelig heller ikke er hensikten.

Dette er vold som underholdning, og ville med all sannsynlighet ha opprørt et samlet barnebokmøte på Deichman i hine hårde dager ( det vil si for mer enn 30 år siden da jeg begynte å jobbe der).

Det KAN kanskje være naturlig å sammenlikne med en bok jeg har lest i en annen actionpreget serie, nemlig Spille død av Tim Bowler, men så vidt jeg husker var det i den boka gitt rom for litt mer varme og litt lettere å få sympati for hovedpersonen Blade – som slik som heltinnen i Johnsens bok – også er en habil fighter.

Og så kan man jo spørre om hensikten helliger midlet i lesemotivasjonens tjeneste. Akkurat dette kommer jeg litt tilbake til om ikke så lenge. I hvert fall er det planen.

Kan unge lesere ta skade av dette? Eller bli følelsemessig avstumpet? Neppe ( med alle forbehold om at jeg verken er psykolog eller voldsforsker), men hvis de leser bare slike serier kan man jo lure på om de ikke vil få en litt merkelig virkelighetsoppfatning.


Kanskje vi også kan legge ut linken til den klassiske komedien fra 1970 som bloggeren har lånt tittelen fra.

Også i boka 1920 av den utrettelig ( i hvert fall 7 bøker i år) Jon Ewo går det voldsomt for seg. Men her er ikke vold og drap det vesentlige. Hovedpersonen er bokser, og det er jo litt vanskelig å skrive om boksing uten at det deles ut noen slag! Det er også vanskelig å unngå skildringer av voldsbruk i forbindelse med for bankran, hard tortur eller slossing for livet.
”... Jeg kommer meg opp i stående og kjører kneet mitt opp i fjeset hans. Brutalt og nådeløst. Jeg veit det. Men tida er knapp.”S 169

I denne boka blir ikke volden spekulativ men en nødvendig del av handlinga.

Og handlinga? Her dreier det seg om en tenkt framtid. (Mulig dette er en egen sjanger? SF? Historisk SF?) Norge kom ikke ut av unionen med Sverige i 1905 likevel, tvert i mot hardner svenskene grepet og danner SP ( spesialpolitiet) og nåde den som ypper seg. Oslo heter fremdeles Kristiania og oljeboring er i full gang, ca 50 år før i virkeligheten. Noe av intrigen er at hovedpersonen, ved navn Håkon Lie (!), 16 år, trenger penger for å skaffe medisiner til sin eldre søster som sitter som politisk fange på Akershus festning. For å skaffe gryna prøver han å vinne en boksekamp, siden havner han i trøbbel og blir sendt som ***mulig spoiler?* eller forresten jeg tror vi slutter der. Andre personer vi møter er Rudolf Nilsen også kalt Rulle (!) og Otto von Porat (!).

Her et fotografi av den kjente norske bokseren, Otto von Porat
Heller ikke denne boka er så tykk, ca 175 sider, og også her skjer det noe hele tiden, men det er også plass for litt mer varme. Og at undertrykking er fæle greier er det jo ikke vanskelig å være enig i. Det skjer også en utvikling med hovedpersonen. Noe tyder på at det også her kan kommer en fortsettelse.

Til slutt en litt småpussig sak, som også er en spenningsbok. Atskillig mindre vold om i det hele tatt noe ( med alle mulige forbehold siden jeg har lest bare halvparten av den 389 sider lange boka og det er en stund siden) men med desto høyere chiclitfaktor. Også her er det en kvinnelig helt, men som bruker mer hjernen enn harde slag. Vi snakker om Se meg inn i øynene av Lauren Child, første boka i enda en ny serie med samme navn som hovedpersonen Ruby Redford. Vi beveger oss i overklassemiljø med både husholderske og butler. Ruby er 13 år, og en verbalt slagkraftig jente, humorfaktoren er høy og stemningen er trivelig. Og fullstendig urealistisk!

Til slutt et hjertesukk! Her har vi altså 3 bøker, alle starten på nye serier. Disse seriene er en pest og en plage! De kveler bokbudsjettene i et hvert bibliotek!

tirsdag, desember 03, 2013

Ungdommens kritikersesong er i gang igjen

Og det ser som vanlig ut til å være en solid gjeng som har funnet fram til (noen av) de beste voksenbøkene som har kommet ut i år, nemlig:

  • Carina Elisabeth Beddari, kritiker i Morgenbladet.
  • Marta Norheim, kritiker i NRK.
  • Eskil Skjeldal, kritiker i Vårt land.

Som jeg har sagt utallige ganger før er vurdering av litteratur ingen eksakt vitenskap men her er lista over de nominerte:

  • De svarte skiltene av: Lars Mørch Finborud
  • Mørke grener av: Nikolaj Frobenius
  • De usynlige av: Roy Jacobsen
  • Arkitekt av: Merethe Lindstrøm
  • Å, høye dag av: Steinar Opstad
  • Fugletribunalet av: Agnes Ravatn
  • Orgelsjøen av: Øyvind Rimbereid
  • Prosten av: Jan Jacob Tønseth
I hvert fall 3 av disse nominert tidligere. To kvinnelige forfattere og resten menn. ( Akkurat det kanskje litt interessant siden 2/3 av juryen er kvinner.) To diktsamlinger, en novellesamling og resten romaner.

De eneste som har vært tilgjengelige på Deichman til nå er Prosten av Jan Jacob Tønseth og De svarte skiltene avLars Mørch Finborud, to innbyrdes svært ulike bøker kan man trygt si.

Lars Mørch Finborud er den eneste debutanten av de nominerte. Handlinga går i korthet ut på at en advokat, noe motstrebende, må rydde opp i et dødsbo noe utenom det vanlige. Huset er fullt av svarte skilt med litt depressive tekster, som denne:

Andreas Liebig (1962-)
I Sagene Kirke ble Liebig forsøkt sparket fra sin stilling som organist på grunnlag av at han tolket salmene og koralene for følelsesmessig og progressivt for den protestantiske kirkes smak.

(Sikkert flere enn meg som husket DET spetakkelet!)

Men det mest bisarre er vel fortegnelsen over alle ”jutegnaskene”, noen slags relikvier etter kjente kunstnere og kulturpersonligheter. Som rester av Elisabeth Granneman eller Johan Borgens tupé (1966) eller Picassos sprukne kondom (1941) som et par eksempler. Alle med beskrivelse relatert til Bestemor, en ganske imponerende kulturpersonlighet. Dessuten en samling brev skrevet av dennes barnebarn til en venn ved navn Gustimoldo, både han og brevskriveren temmelig groteske og bisarre personligheter noe på randen – for å si det mildt.

Først ble jeg jo litt flau over å konstatere enda et hull i min kjennskap til norske forfattere, eller rettere sagt voksenbokforfattere, men oppdaget snart til min lettelse at dette dreier seg om en debutant – med imponerende kunnskaper må man si.

Jeg burde vel også si noe om budskapet, men er ærlig talt ikke sikker på hva forfatteren vil si oss med denne boka. Men riktig så underholdende er det. Kan KANSKE tenke meg at ”jutegnask”-listene også kan være med på å lette lesninga for mindre erfarne lesere, hvis det da ikke blir for mye ukjent stoff for unge mennesker. Personlig lurte jeg litt på om det ikke ble litt mye namedropping.


 Regner med at noen og enhver norsklærer som har juryklasse kan få visse problemer med en bok som Prosten av Jan Jakob Tønset, da tittel og omslag neppe har den største appell ungdommen. Men som kjent – noe jeg har vært inne på før og som jeg er helt enig i – skal ikke juryen prøve å finne bøker de TROR ungdommen vil like, men som de mener ER de beste.

Jeg har lest én bok av denne forfatteren før, nemlig ”Hilmar Iversons ensomhet” som handler om en hjemvendt soldat som kjempet mot Franco under borgerkrigen. Denne boka likte jeg svært godt, så egentlig litt underlig at jeg ikke har lest flere av denne forfatteren før nå. Modellen for den romanen er Tønseths onkel, som egentlig het Gunnar Skjeseth, og som i motsetning til romanpersonen døde i Spania.

”Prosten” er mer i samsvar med de faktiske realiteter, den handler om Kristen Skjeseth som er far til vår venn spaniakjemperen, og altså forfatterens bestefar. Romanen er en jegfortelling. Skjeseth virket store deler av sin prestekarriere i Vågan i Lofoten. Her er mye interessant kulturhistorisk stoff, blant annet om å overleve hverdagen i krig. Han var sosialt engasjert, jobbet til og med i gruvene en periode i ungdommen for å komme nærmere sin framtidige menighet, under krigen ble han sammen med flere sambygdinger arrestert og sendt på en strabasiøs båtreise, først til straffeleir og siden Grini, to av sønnene hans døde under krigen, med andre ord levde han et til tider dramatisk liv.

Han var en engasjert person som deltok i samfunnsdebatten, og forfatteren har hatt tilgang til brev, artikler og prekener ( akkurat disse tillot jeg meg den frihet å skumme litt raskt gjennom).

Det jeg likte så godt med denne boka var fortellerstemmen, vår helt er en helt gjennom sympatisk person, som er lett å like, med et godt hjerte, og med sine sterke og svake sider, som han ikke prøver å skjule verken for seg selv – eller leseren. Selv om det er til tider stritt prøver han å gjøre det beste ut av situasjonen.

For dem som ikke har fått det med seg (altså for nye lesere som har snublet over denne bloggen) : Ungdommens Kritikerpris er et strålende tiltak for å få ungdom på videregående skole å lese ny skjønnlitteratur. I år er det 7 juryklasser som diskuterer og til slutt kårer den beste boka i mars 2014. Noen har ment at bøkene er for vanskelige for ungdom, de er for triste , at problemene ikke angår dem etc , men hvordan skulle en voksenjury greie å finne fram til høvelige bøker som de ”tror” ungdommen ( som må sies kan være temmelig uforutsigelige) vil like. Nei, skal det være noen vits så må det gjøres skikkelig.

Ungdommes Kritikerpris ble delt ut første gang i 2006, etter inspirasjon av en tilsvarende pris i Franrike. Men i motsetning til der inkluderer den norske varianten også elever i yrkesfaglige linjer, en gruppe som kanskje ikke leser å mye bøker og som ikke er vokst opp i bokhyllemøblerte hjem. Men nå er det ting som tyder på at denne sesongen kan bli den siste, både for denne prisen og for UPrisen. Det er synd og skam. Det er INGEN som har jobbet så hardt og kreativt som Foreningen !les for å få ungdom til å lese! Les denne kronikken i Dagsavisen der alt som kan krype å gå innen bok- og bibliotekverden sier hva de mener i sakens anledning.

Og her et intervju med daglig leder Vibeke Røgler, som gir en interessant historikk om Foreningen Les! fra Aksjon Leselyst i 1997 og til det foreningen har blitt i dag. Måtte ikke vår nye blåblå regjering kødde det til!

søndag, desember 01, 2013

Ingen adventskalender på denne bloggen i år heller

Beklager den ulempen det måtte medføre.

Men siden det er 1 desember og den internasjonale AIDS-dagen kan vi jo legge ut den siste scenen fra filmen Longtime Companion fra 1989.



Om det ikke kommer noen litterære oppdateringer snart? Que sera sera...

fredag, november 22, 2013

Tøffe jenter

Den nederlandske forfatteren Guus Kuijer fikk den prestisjefylte ALMA-prisen i 2012. Når man har lest Sammen for alltid (Cappelen Damm 2013) er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Hovedpersonen er en 11 år gammel jente, Polleke, som bor i et så kalt flerkulturelt strøk. Hun er kjæreste med en tyrkisk gutt, Mimo, men foreldrene hans setter en stopper for dette siden de har andre planer for framtida hans, noe Polleke har problemer med å akseptere. Hun har også en venninne, Caro, som betyr mye for henne – og omvendt. Andre viktige personer i hennes liv er besteforeldrene, som gir henne mye varme.

Moren er skilt fra ”den innviklede pappaen min”, Spike, en noe tvilsom og uansvarlig type, og som sitter i fengsel i en periode i boka. Polleke er glad i faren men lærer seg etter hvert at hun har rett til å prioritere sine egne behov foran hans.

Dette er ikke noen omfangsrik bok, litt over 90 sider og i lite format, men forfatteren makter å si svært mye med få ord. Boka er morsom, varm og poetisk uten å bli verken høyttravende eller affektert. Kan vel legge til at dette er en jegfortelling. Og apropos poesi, boka er også en hyllest til poesien.

Og sånn apropos et tidligere blogginnlegg om ”Homoeventyr”; forfatteren viser også at det er andre måter å leve sammen på enn i den hellige heterofile kjernefamilien. Dette er forfatterens første bok på norsk, og det er bare å håpe på flere! Hører dere Cappelen Damm - og alle andre forlag!

Her et bilde av tidligere omtalte prisutdeling, den sv kronprinsessen  til høyre. Det litt Tommy og Annicka-like paret helt til høyre har jeg ikke peiling på hvem er, men alle ser riktig glade og fornøyde ut. Fattas bara annat!
Kan jo også nevne at Arne Svingen er ute med en ny barnebok, den ørtende for året, eller i hvert fall den 10. Boka heter Verdens farligste gjeng – som viser seg å ikke være farligere enn at de alltid må hjem til middag, uansett hvilke utfordringer de måtte møte. En småkoselig sak med humor på ungas premisser, hvor det er ei jente som viser seg som den tøffeste. Og der fikk vi nok en tøff jente i barnelitteraturen for dem som er opptatt av det. Og det er jo noen. Spenstige illustrasjoner og layout følger opp.

Indiana Jones?

Samlaget sammenlikner Kameljegeren av Tore Kvæven med Indiana Jones. Hvoromaltinger så er handlinga i eksotiske strøk, nemlig i ørkenen. Egyptiske guder og gjenferd av prestinner er også med. Bare en mumie som mangler.

Av de som ellers er med kan nevnes to søsken, Lisa og lillebroren Øysten, deres bestefar som er kameljeger, og siden komme nok en kameljeger til, en litt eksentrisk engelsk lord. (!) I tillegg diverse skurker, derav gravrøvere som de verste.

Boka betinger at leseren er med på forfatterens påfunn, gamlingene er altså på jakt etter selvdøde (!) kameler som har tørket i ørkensanden ( bestefaren på en motorsykkel med tilhenger og plass til begge barnebarna) og som de selger i dyre dommer til kanelindustrien (sic). Kan jo også nevne den litt artige villhunden Tam.

Det er en god del forfølgelsesscener i boka, som kanskje kan være spennende for unge lesere, selv om man som voksen leser kan si at forfatteren finner litt lettvinte løsninger på farlige situasjoner. Det blir aldri riktig skummelt – noe som muligens er hensikten. Språket er godt, og boka er småhumoristisk med en småtrivelig grunntone. Dette er forfatterens første barnebok og kan være vel verdt å følge videre i tilfelle flere utgivelser. Kvæven har før skrevet én voksenbok mens dette er hans første for barn.

Det er jo også litt fristende å sammenlikne denne boka med Erna Oslands Den uendelege reisa, også denne om et barnebarn som er med bestefar til Egypt, og med Egyptisk mytologi som et element i handlinga. Kanskje litt rått parti å sammenlikne med sjølvaste Osland, men dette ER jo noe helt annet da. Akkurat den boka har jeg tidligere blogget om her.

onsdag, november 13, 2013

Og så litt fotball - igjen

Samtidig kan man jo spørre seg hvor mange fotballbøker denne nasjonen egentlig trenger, men i lesemotivasjonens tjeneste er muligens behovet uendelig!

MARADONA

Maradonas magi av Arild Stavrum er første bok i nok en serie. For de helt uvitende udi fotball kan jeg opplyse om at forfatteren er forhenværende profilert fotballspiller og siden trener. Intrigen – i den grad det er noen – er at Mikke, 13 år, og to kamerater – alle spillere i et småguttelag med stort forbedringspotensiale – er med fedrene på cruise – dette i forbindelse med deres 40 – årsdag.

  • I ei sjappe kommer de over et kapteinsbind som kan ha tilhørt Maradona, og når Mikke får på seg dette forbedrer han sine fotballkunnskaper dramatisk. Derav tittelen Maradonas magi.
  • Gutta lager også en film, med Mikke og Kari Hola, som Mikke er forelsket i – i ledende roller.
  • Og så er det altså denne forelskelsen i Kari Hola, som heller aldri hever seg over det trivielle.
  • Bokas skurk er en spiss på motstanderlaget, Sondre Goma.
Kanskje forfatteren skulle ha satset litt mer på sine fotballkunnskaper, og lagt inn noen heftige kampskildringer.

GUTTETUR TIL BARCA

Journalisten Tom Stalsberg har sammen med sønnen tatt seg en tur til Barcelona for å se Barcelona in action, laget som alle veit – eller hvis ikke får vite nå – har tidas mest profilerte fotballspiller, Messi, i stallen. Boka heter Jakten på Messi, og er en skildring av en guttetur – far og sønn – hvori opptatt mye fotballpreik, også om andre fotballspillere – som for eksempel George Best som døde i 2005, og om annet vedrørende fotball, for eksempel om det er mulig i Norge å fostre en fotballspiller av Messis kaliber. Boka skjemmes av litt mye utenompreik som med fordel kunne ha vært strøket. For eksempel hvor dumme alle de andre passasjerene i sikkerhetskøen er, hvor ( alt for ) mye håndbagasje de tar med, etc. Hva far og sønn kjøper i supporterbutikken er neppe heller av interesse for allmennheten, selv om ”vår venn Anne” sikkert ble glad for badekarendene i Barcelonas farger. Og så var det da voldsomt til mye brusdrikking på far og sønn?!
Her et fotografi av en ung ukjent norsk fotballspiller i ensom majestet på løkka. Kan det slumpe seg slik til at han blir Norges svar på Messi? (Foto: gjett hvem!)

FOTBALLENS PROBLEMATISKE SIDER

Nei, da vil jeg heller slå et slag for Motstanderne, den første boka i serien Fans av de svenske forfatterne Arne Norlin og Andreas Palmaer.

Arne Norlin har tidligere skrevet to artige bøker om Fotballklubben Stjernen (den første av dem PÅ Cappelen 1996) , to riktige artige fotballbøker hvor moralen er at alle skal med.

I denne serien er det mer alvor. Vi møter 12 - åringene Tove og Noel. Toves far er profesjonell fotballspiller som nå avslutter karrieren i AIK og Noel heier på Hammarby, slik som storebroren. Dette er to rivaliserende lag som begge holder til på Södermalm i Stockholm. Boka tar opp de mindre heldige sider ved fotballen, som fotballpøbling av verste sort. Forholdene er så knallharde at Noel ikke tør å møte Tove annet enn i smug av redsel for represalier.

Personskildringene er gode og vi føler virkelig med de to hovedpersonene. Dette er en bok med ”11-mann-takter” . Og for dem som ikke husker - eller ikke er gamle nok for å huske denne serien - kan jeg bare henvise til Sverre Henmoes utmerkede Barnebokminne.

All ære til det lille forlaget Mangschou som har oversatt denne serien til norsk. Alle folkebibliotek i dette land: kjøp! (Hvis dere skulle ha noen grunker igjen på bokbudsjettet og ennå ikke har gjort det!)

mandag, november 04, 2013

Homoeventyr

Jeg regner med at alle lesere av denne bloggen nå har fått med seg alt rabalderet rundt en gammel tweet kreert av vår nye likestillingsminister (!) Solveig Horne i 2010. Og når en likestillingsminister
«Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?»
kan det jo være grunn til bekymring. Kan jo også legge ut linken til Bjarte Hjelmelands og Eskild Pedersens humørfylte ”homoeventyr”, som de skrev som en kommentar til fr. Hornes utspill. Kanskje ikke helt stø på eventyrsjangeren, men riktig så artig!

Selv ble jeg jo litt bekymra over min egen barnelitteraturkompetanse. Hva FANDEN mente likestillingsministeren egentlig med ”homoeventyr”? Hvilke bøker siktet hun til? Etter litt frenetisk søking i Deichmans base kom jeg fram til følgende tre billedbøker:
  • Malins mamma gifter seg med Lisa av Anette Lundborg og Mimmi Tollerup-Grkovic Ublu Tuba Forlag 2003
  • Lille-Zlatan og kule onkel Tommy av Pija Lindenbaum. Damm 2007.
  • Drømmeprinsen av Justyna Nyka (Mangschou 2010)
Dette fikk jeg like etterpå bekreftet da Majorstuen filial la ut et bilde av sin lille utstilling på facebook.

Jeg skred til verket, bestilte alle ”homoeventyrene” og hentet dem på Majorstua filial.

Og benyttet selvfølgelig anledningen til å fotografere den sagnomsuste utstillingen, med den fargerike plakaten: 

NYSGJERRIG PÅ HOMOEVENTYRENE ALLE SNAKKER OM? 
HER ER DE!

På 70 – tallet kom jeg over en dansk barnebok med fotografier i sort hvitt. Jeg husker verken forfatter eller tittel, og til min uendelige irritasjon har jeg ikke klart å finne bibliografiske opplysninger på nettet heller. Boka gikk rett inn i en trend på denne tida, oppfordret av barnehagenes behov produserte danske forlag den ene temaboka etter den andre av typen "Rikkes mor er smed", om "skraldemænd" og andre hederlige yrker, om ulike funksjonshemminger, om å gå til tannlegen etc etc. Den ene boka mer pedagogisk enn den andre.

Boka handler om ei jente, rundt 5 år, som bor sammen med sin biologiske far og dennes mann. Vi følger dem gjennom dagliglivet, og vi møter også den biologiske mor etc etc. Så skjer det altså: en dag har den lille familien vært i vaskeriet, fedrene holder rundt hverandre og drar i tralla med klesvaksen. Det kommer en sterk reaksjon fra en forbipasserende ( selvfølgelig eldre) dame, jentungen begynner å gråte, og gutta må trøste og forklare.

Ikke tvil om at hensikten er den beste, men hvorfor er det nødvendig å presentere homofobiske holdninger for små barn, som etter mine erfaringer er åpne og fordomsfrie? 

Malins mamma gifter seg med Lisa av Anette Lundborg og Mimmi Tollerup-Grkovic kom ut første gang på svensk i 1999, altså for 14 år siden. Mon om ikke tida har gått litt fra den også?

Boka gjør greit rede for lesbisk samliv og vielsen, Malin har også god kontakt med sin biologiske far, vi får vite hvordan lesbiske (kan) få(r) barn ( her kunstig befruktning) vi ser en illustrasjon av et syltetøyglass med ”Malin-Frø”, eller ”spesielle små babyfrø som finnes hos pappaen”, Lisa er også blitt gravid med Malins pappas kjæreste, og Malin skal altså bli storesøster, noe hun gleder seg til.

Bilde av Malin-Frø i et glass
 Ikke noe mesterverk dette heller, verken litterært eller illustrasjonsmessige, men en helt grei temabok med en viss varme.
  • Er dette boka å ty til hvis noen av ungene i barnehagen har to ”likekjønnede” foreldre?
  • Eller : er lesbiske/ homofile foreldre virkelig noe så spesielt at det er nødvendig å lage en temabok om det? Hvis en velmenende voksen setter seg ned og leser en bok som bare handler om det å bo sammen med to mødre ( eller fedre), kan ikke da dette gi ungene inntrykk av at lesbisk (eller homofilt) samliv er noe helt bemerkelsesverdig i motsetning til heterofilt? Hvilke signaler gir det til ungene?
Drømmeprinsen med særdeles vakre illustrasjoner og tekst av Justyna Nyka er den boka på lista som kommer nærmest opp til ”eventyr”, her er et klassisk tema vi ofte finner der; faren vil at prinsessen skal gifte seg, men ingen frier finner nåde for hennes blikk. Kongen blir fra seg, sender bort prinsessen og nekter henne å komme tilbake før hun har funnet drømmeprinsen. Når hun endelig kommer hjem er det drømmeprinsessen hun har tatt med seg.

Og kongen? Får han en homofobisk raptus og kaster prinsessa og hennes utkårede i ormegården? Nei, tvert imot sier han at

”Vi leter etter noen og finner en annen, og det er kanskje like bra! Lenge leve prinsessen vår og hennes drømmeprinsesse! ”

Og dermed kan festen begynne.

På neste gatehjørne delte en polkagris ut kjærlighet på pinne. - Bare fortsett denne veien, ropte den til prinsessen.

Dette er ingen temabok om homofilt samliv, men om kjærlighet. Samtidig viser boka at det finnes andre alternativer, heterofili er ikke det eneste.

Er det da gæernt å skrive bøker med homofili som TEMA for små barn, slik som i Malins mamma? Nei, men med tanke på å forebygge homofobiske holdninger har jeg mer tro på synliggjøring, altså å la homofile opptre i barnelitteraturen UTEN å problematisere eller å lage noe tema av det. Et eksempel på dette er  Lille-Zlatan og kule onkel Tommy med tekst og illustrasjoner av Pija Lindenbaum. Den handler om ei lita jente, kalt Lille-Zlatan fordi hun er fotballgal. Jenta blir sjalu på onkelens kjæreste, som altså er en mann. Men onkelen, Tommy, insisterer på at Steve skal være med, og det løser seg på beste vis. Det er ikke homofili som er bokas tema, men sjalusi og det å forholde seg til nye personer.

Til venstre i sofaen kule onkel Tommy, til høyre Steve. I midten Lille-Zlatan.

Så tilbake til Solveig Hornes spørsmål. Parolen må bli: flere homoer i barnelitteraturen!

PS: nevnes kan kanskje også Janosch bøker om Den vesle tigeren og den vesle bjørnen. De lever jo i et lykkelig samliv, da bortsett fra i boka God dag, vesle gris (Samlaget 1987) hvor altså en selvsentrert gris truer idyllen, før våre venner igjen er lykkelig gjenforente.

Den vesle bjørnen og den vesle tigeren hånd i hånd i plysjsofaen.

lørdag, november 02, 2013

Gjensyn med 48 Doughty Street

Siden jeg sist besøkte Charles Dickens-museet i Doughty Street har det skjedd store forandringer  i anledning 200 - årsjubileet for forfatterens fødsel. 

Glad og forventningsfull - etter nok en gang å ha funnet fram til 48 Doughty Street uten altfor mye klabb og babb - kan jeg andektig tre inn i museet, som var forfatterens hjem i tre år.

Her er spisebordet hvor heldige gjester trengte seg rundt før de ble underholdt av den gjestfrie forfatterens sagnomsuste høytlesning fra egne verker. ( Ha ha, hvilke andres skulle det vært, liksom!)

Men først skal vi ned i kjelleren, hvor kjøkkenet er restaurert etter alle kunstens regler.

Siden bærer det opp i andre etasje, hvor vi blant annet 

får se skrivebordet, hvor forfatteren skrev "A tale of two Cities", "Great Expectations" og "Our mutual friend".

Og her mine damer og herrer en av talerstolene forfatteren brukte når han leste fra sine romaner, denne konstruert av forfatteren selv.

Ja, du gjetter riktig, forfatterens seng.

Har Chares Dickens brukt dette badekaret? Dessverre måtte en av de hyggelige guidene skuffe meg, men antakelig har han brukt et liknende.

I dette rommet døde Charles Dickens høyt elskede svigerinne, Mary, bare 17 år gammel, noe forfatteren tok svært hardt.

Dette er et miniatyrportrett av Charles Dickens som ung mann, 17 år gammel.

Og her har vi et vindu fra Mashalsea prison, hvor faren som kjent satt en periode i Dickens unge år.

Siden tok jeg en kaffe i hagen i det milde oktoberværet.

Her finner vi også denne minnesteinen over Robert Seymour - Dickens faste illustratør - som døde i ung alder.

Til slutt et fotografi av en svært fornøyd norsk turist, fotografert av en vennlig besøkende.

søndag, oktober 27, 2013

Lou Reed 1942 - 2013

Og så døde Lou Reed, et fast innslag på mitt livs lydspor og en trofast følgesvenn på en hver joggetur! Eller omvendt. RIP og takk for alt.



Take a walk on the wild side.

onsdag, oktober 23, 2013

Ung i går, i dag og i morgen

KJÆRLIGHET OG KLASSEKAMP

Handlinga i boka Elias og Emilie av Stein Erik Lunde er fra Åsgårdsstrand anno 1904. Og alle veit jo hvilken prominent person som holdt til der på denne tida. Elias er skomakersønn, Emilie kommer fra overklassen og er en av sommergjestene på stedet. Elias blir forelsket i Emilie men kjærligheten er ikke gjengjeldt. Begge er 16 år.

Temaer er klassemotsetninger, ulykkelig kjærlighet og sjalusi. Mange av bokas scener er inspirert av Munchs bilder. Jeg bør vel nevne at også den store maler selv har en viss rolle i handlinga. Det dukker også opp et taterfølge, og Elias gjør noen nye oppdagelser om seg selv. Hvem er han egentlig?

Moren er ute av bildet, men forholdet mellom far og sønn er fint skildret. Det er en fin litt nostaligsk stemning i boka.

Elias har kunstneriske evner, både musikalske og udi litteratur og scenekunsten, og man skjønner at dette er en gutt med muligheter. Men på slutten skjer det noe katastrofalt som må få store konsekvenser for ham. Dette kommer svært brått på, det rett og slett tipper over.

For at folk skal gidde å lese en så lang bloggpost bør jeg vel ha en illustrasjon. Dette er et bilde av den laaaaange køen til Nasjonalgalleriets Much-utstilling. Den slynger seg rundt hele bygningen. Ingenting å si på kunstinteressen her til lands. Min egen tålmodighet er det derimot verre med, derfor gikk jeg dessverre glipp av hele utstillingen!

DET ER FINT

Egentlig har jeg jo som prinsipp å ikke skrive om bøker av folk jeg kjenner. Det blir liksom gæernt enten jeg skulle gi boka dårlig eller god omtale. Men siden det passer så fint inn i denne bloggposten gjør jeg et unntak. Og da er det Øynene på veien, hendene på rattet av Hans Petter Laberg vi snakker om. Som i Lundes bok er det også i denne en ung mann som er hovedpersonen, også han har en god og støttende kamerat - og han har kjærlighetssorg. Andre likheter med Lundes er skildringa av forhold mellom far og sønn. Dette er enda mer fremredende i denne boka.

Faren er fliselegger, og er ellers en artig type. Sønnen ( som jeg ærlig talt ikke husker navnet på her jeg sitter, blir det i det hele tatt nevnt, men det er altså en jegfortelling) sommerjobber som farens hjelpemann. Forholdet mellom far og sønn kan minne en del mellom forholdet mellom faren og sønnen i Ulf Starks La isbjørnene danse. Slik som hos Ulf Stark foregår en god del av kommunikasjonen i bilen, altså mens far kjører. Samvær i bil finnes det forresten flere eksempler av i litteraturen, kanskje en idé til en oppgave eller i det minste en antologi.
” Faren min begynte for eksempel ikke å snakke om været, og jeg snakket ikke om fotball eller noen annen sport som jeg ikke hadde peiling på. Nei, vi satt i bilen og sa absolutt ingenting, og det var helt fint. ” s 16

Det er de nære ting som gjelder, som det å gjøre det fint for noen, og å føle ”en god form for utslitthet.”.

Men så kommer et vendepunkt, sønnen har en ekkel fornemmelse av at bilen kolliderer med ett ( eller en) eller annen/t, mens far ikke vil ta innover seg de faktiske realiteter. Og mer skal jeg ikke røpe, men – trass i allerede nevnte prinsipper – dette er en fin bok. Rett og slett fin. Eller for å sitere den siste setningen” Det var fint” .

FRAMTIDA ER (IKKJE?) LJOS (?).

Men no, folkens, no altså, er det Hans Sande som gjeld. Det er nokre år sidan Sande skreiv for ungdom, dei siste bøkene hans har vore biletbøker og lettlestbøker. (Ja, eg HAR for ikkje så lenge sidan sagt at eg skal slutte å skrive på nynorsk, sjølv om bøkene er på nynorsk, men når det gjeld Sande lyt ein berre ta seg saman.)

Blå øger kan isje lyge er ein apokalytisk roman. (Eller dystopi aller kva søren og!) Det er nokre år sidan samanbrotet, hovudpersonen, ein gut, er heilt aleine i verda, det einaste selskapet er robotforeldrepar som har veksla litt gjennom åra, dei fleste av dei med ein litt pussig framtoning. Ein eller annan stad finst Ålehovvene som observerar og eksperimenterar med han.

Med hjelp av The Wall (som kan samanliknas med internett ) freistar han å orientere seg om fortida, å finne ut av det biologiske opphavet sitt, han les bloggar (frå vår tid),  derfor vert dette og ein artig kommentar til vår eiga tid. Forfattaren morar seg med å fabulere over vår tids populærkultur, til dømes er både Madonna og Justin Bieber med.

Det er sårt å lese om den store einsemda hos hovudpersonen, og kor han freistar å gi livet eit innhald med hjelp av det han finn ut om religionar, som han miksar fritt frå. Han finn og ein slags fellesskap med nokre gutar ( frå vår tid) som han møter i filmar på nettet. Det er ein sterk person vi har med å gjere, han sloss til dømes mot overmakta (Ålehovvene) for å få bruke sitt eige språk som kan samanliknas med stril, dette i staden for engelsk.

Det store spørsmålet både hos lesaren og hos guten er: Er han den einaste biologiske personen som er att? Er det ein verd utanfor det klaustrofobiske husværet? Dette skal eg sjølvsagt ikkje røpe her, men eg trur eg dristar meg til å skrive at boka har ein slags optimistisk slutt.

Språket er særs kreativt, boka er grotesk, umåteleg trist, men og med (svart) humor og poesi. Og folkens:

endeleg
ein dystopi
heilt
fri for
chiclitt!

Sande er i slaget, og kanskje det er Sandes tur til å få ein pris i år.

PS: wikipedia; dykk har gløymd Svart kalv @ kvit snø : e-postroman frå 2006.

PS 2: Fankern heller, jeg hadde ikke blitt forundra om også unge Laberg hadde nådd opp i det gode selskap av nominerte denne gangen. Derfor gjelder den ærefulle labelen som bare er de færreste forfattere forunt å få også for ham.

tirsdag, oktober 22, 2013

Prestesønner og andre sønner

Første gang jeg ble introdusert for denne forfatteren var på bibliotekskolen i siste halvdel av 70 - åra, da han skrev flere originale barnebøker. Etter hvert har han et variert forfatterskap bak seg, og har skrevet for alle aldre. Jobb for tøffe gutter er den første ungdomsromanen siden ”Vil du ha meg” fra 2000.

Etter å ha pløyd meg gjennom noen høyttravende og virkelighetsfjerne fantasybøker ( som hele resten av nasjonen trykker til sitt bryst, det skal i rettferdighetens navn sies) var det en lise å lese denne boka! Her er det futt og fart fra første stund, og livlige personsskildringer.

Hovedpersonen er en 13 år gammel prestesønn, Eirik, familien har nettopp flyttet til Nord-Norge, og til sin frustrasjon får de ikke til å åpne en luke til kvisten i presteboligen. Den noe engstelige prestesønnen blir sendt til en handyman i nabolaget, en skikkelig artig skrue, og så er vi i gang.

Det viser seg altså at handymannen har en sønn, Allan, på samme alder som Eirik, men av noe tøffere kaliber enn prestesønnen. Gutta blir sendt opp på kvisten siden de er minst av vekst, og oppdager noen gamle flasker av edlere dråper. Allan, hvis rolle i boka er å få Eirik til å tøye grenser, foreslår at de skal holde tett om oppdagelsen, dette fordi han ser for seg litt ekstra inntekter, og Eirik går noe motstrebende med på dette. Akkurat den lille detaljen er kanskje ikke så helt realistisk, men kan godtas. Etter hvert blir det duket for temmelig mye action, og til tider blir det riktig spennende. Blant annet er det flere enn gutta som er ute etter børsten, noen av ganske tøff kaliber.

Dette er en moped av typen Corvette, som gutta vil kjøpe for penga de håper å tjene på spritsalget.

Dette er en bok om å presse seg til å gjøre ting man ikke tør, kort sagt å bryte grenser, og om vennskap og lojalitet. Og om overgangen mellom barndom og ungdom. Litt forelskelse er også med.

Boka er litt lang, over 270 sider. Kunne den ha vært korta noe ned?

søndag, oktober 06, 2013

Huldre og haleløse

Hulder av Tonje Tornes er første bind i en planlagt serie på 3 bøker. Serien heter Kire. Det starter riktig så spennende, mor og sønn, Erik, som går i tiende klasse hvis jeg ikke husker helt feil, er på fjelltur og så dukker en hulder av det skikkelig skumle slaget - skal det vise seg - opp fra myra. Hun har en sterk tiltrekningskraft på sønnen. Moren prøver å forsvare sønnen, det ender katastrofalt, men det skal vi kanskje ikke røpe.

Ett år går, far og sønn har flyttet til et mindre sted, Sirdal, og moren er innlagt på psykiatrisk sykehus og er helt i sin egen verden.

Som moren har Eirik også spesielle evner og har alltid gått mye for seg selv. På dette lille stedet møter han flere personer som er noe utenom det vanlige;
  • to tvillingsøsken, Tore og Trine, som har telepatiske evner. Inn på arenaen kommer også
  • en engelsk trollmann.
  • En sentral person i handlinga er Flora, nok en hulder, faktisk datter til førstnevnte men i motsetning til moren snill. Og svært vakker, med ”hofter som seilte fra side til side” og med sterk erotisk dragning på de to gutta, noe som holder på å gå riktig gæernt. Hun snakker et slags huldrespråk som blir litt oppkonstruert på denne leseren. (Mens Dagbladet derimot mener at språket hennes er ”fantastisk, gammemodig og oppstyltet”. ) Jeg får også litt problemer med et skogvesen med slike kunnskaper om magi og svartebøker (!) Huldra blir nærmest en del av gjengen, hun blir overtydelig og uten magi. Kan jo også ta med
  • Lena som er innlagt på samme sykehus som moren, også hun med overnaturlige evner.
Regner med at vi skal følge denne gjengen i de to resterende bindene.

Forfatteren mixer fritt fra flere fantasyuniverser; sjamaner, demoner, de fire elementene ild, jord, luft og vann, og til og med Avalon fra Artussagnene blir trukket inn. Dessverre briljerer ikke forfatteren språklig, og replikkene blir litt stive. Det krever også litt å la en hulder plutselig forvandles til en nøkk, en annen norsk sagnfigur altså, slik at dette blir troverdig. Som jeg pleier å si; boka kunne hatt godt av noen runder til.

Dette er et fotografi fra huldrenes rette element, nemlig ei myr, denne gangen uten huldre. Det er i all beskjedenhet tatt av bloggeren sjæl!
 Da er det mer svung over Odinsbarn av Siri Pettersen, også denne første bok i en planlagt triologi, og som allerede har høstet strålende ovasjoner. Sentrale personer i handlinga er:
  • Hirka, 15 år... unnskyld vintre... i begynnelsen av boka, i motsetning til omgivelsene er hun født uten hale, en skjebne, dessuten har hun ikke ”evnen”, men vi skjønner under lesingas gang at det likevel ikke er noen hvemsomhelst vi har å gjøre med, hva er det egentlig med henne?
  • Fosterfaren, urtekyndig,
  • Rime, av høy ætt, forutbestemt til å bli medlem av Rådet, men bestemmer seg for å bli soldat, dette til den mektige bestemorens vrede,
  • Urd, som ikke er helt god, arver en plass i Rådet, hvorfor hater han Hirka?,
  • Ramoja, sjef over ravnene,
  • Med flere
  • Og diverse ravner, blant annet Kuro, som legger sin elsk på Hirka. 
Mens Tornes holder seg i vår tid, er vi nå tilbake i fantasytida, som vel kan sammenliknes med middelalder. Dette er temmelig høyttravende og melodramatiske greier, og da bør jeg vel ile til å si – for eventuelt nye lesere av denne bloggen som må ha kommet til - at fantasy ikke er min favorittsjanger. Men - boka er handlingsmettet og full av cliffhangere, og fortellinga er gjennomarbeidet. En skikkelig pageturner med andre ord. De mer inngående personbeskrivelser mangler, men persongalleriet er variert, og universet som skapes troverdig innafor fantasybokas rammer. Derimot hadde det kanskje ikke gjort noe om boka hadde hatt litt mer humor. Jeg får – siden jeg jo delvis er i bransjen – problemer med at det er ”De blinde” som er trusselbildet i fortellingen.

Jeg kan vel for syns skyld nevne at jeg "bare" har lest ca 400 sider av 613 (!) av ”Odinsbarn”,  mens jeg har lest hele ”Hulder”.

Og siden vi nå er inne på fantasysjangeren, kan jeg jo til slutt nevne at jeg også har lest mesteparten av en oversatt fantasymurstein, nemlig Drømmegjengeren av Samantha Shannon, også hun en romandebutant. Dette skal også være første bok i en serie; The Bone Season. (Hvorfor ikke serietittelen er oversatt til norsk vites ikke.) Dette var en fantasybok noe mer etter min smak. Jeg fikk litt sansen for den rølpete og beintøffe hovedpersonen, den 19 år gamle Paige Mahoney som jobber i den kriminelle underverdenen i London anno langtuteiframtida, før hun på grunn av – jada jada - spesielle evner kidnappes til en slags underverden i Oxford.

Her er det et sinnrikt sammensurium av seere, sannsiere, medier og gud veit hva, faktisk er det så intrikat at forfatteren har funnet det nødvendig å sette opp et skjema over hele sulamitten. Men med en god del mer humor enn de ovenstående, da av det svarte slaget.

PS: Både Pettersen og Tornes har fått publisert ting fra før, derfor kan de ikke kalles debutanter.

torsdag, oktober 03, 2013

To lettleste

TØFFE GUTTER

Flukt av Atle Hansen er en spenningsroman med ”nogo attåt” siden også asylbarn flettes inn som tema. Location er et fraflytta gammelt hus ved fjæra.

Hovedpersonene er to unge gutter som er akkurat så dumdristige som sjangeren krever. Intrigen er godt bygd opp med det sideantallet en lettlestbok tillater, og språket er godt,  innafor lettlestkravene. Asylbarns skjebne kommer også godt fram.

Forfatteren får også plass til en gryende forelskelse mellom de to gutta. Dette er også med på å gi boka det lille ekstra. Kred!

OG ENDA TØFFERE GUTTER

Årets lettlestbok av den særdeles produktive forfatteren Jon Ewo er også i sjangeren spenningslitteratur. Dette er nok en bok i serien Skumring. Her det ikke plass for følerier, her er det de VIRKELIG tøffe gutta som er in action. Vi møter to lærlinger, Tom og Kick, som jobber på et bilverksted som neppe hadde blitt godkjent av det norske videregående skoleverket, men litt dikterisk frihet kan vel tillates.

De oppdager en ikke helt ubetydelig pengesum i en råstilig bil og fristelsen blir for stor. Dessverre viser det seg at bilen tilhører en verkstedseieren selv og dennes bror som er torpedo. Vi følger begivenhetens gang sett fra vekselvis guttas og skurkenes synsvinkel, og dette blir faktisk skikkelig spennende.

Den omtalte bilen er for resten en LEXUS. Den ser slik ut.

Det er slossing så blodet spruter, og slutten KAN diskuteres. Og nå legger jeg for sikkerhets skyld ut en ****SPOILER**** varsel, men altså, hvor mye KAN man tillate seg i en ungdomsbok? Det finnes ungdomsbøker hvor barn eller ungdom dreper, men da er dette som regel satt inn i en sammenheng, slik som for eksempel Dødsengler av Matt Wyman (Damm 2005) som handler om trettenåringer som blir brukt av gangstere for å begå drap i slummen i Mexico. Et annet eksempel er Hunger games av Suzanne Collins, hvor hovedpersonene føler kvaler på en helt annen måte enn i Ewos bok.  

Er årsaken at den knappe stilen i en spenningsbok ikke gir plass til nyanseringer? Kan man si at hensikten (behovet for spennende lettlestbøker) helliger middelet? Jeg er ikke så sikker, men så begynner jeg jo å bli farlig gammel også, da!

Begge bøkene er utgitt med støtte fra Leser søker bok.

PS: ser at Ewos bok har fått en del mer spalteplass enn Hansens, selv om jeg likte sistnevntes bok best. Sånn er det jo bare noen ganger! 

mandag, september 30, 2013

Barnebøker

er som jeg har vært inne på et visst antall ganger før en vanskelig sjanger. Boka skal helst være litt pedagogisk slik at unga får med seg innholdet, og siden barn har mindre svingrom enn ungdom krever det en del av forfatteren for at han/ hun skal få noe spenstig ut av det.

IN PAINT WE TRUST

Brune, med undertittel ”En annerledes superheltfortelling” er skrevet av Håkon Øvreås. Han har  tidligere skrevet et par diktsamlinger, noe også denne boka bærer litt preg av.

Da Brune får vite at bestefaren er død svarer han ikke annet enn ”OK”. Dette bør neppe tolkes som at vi har med et spesielt følelseskaldt barn å gjøre. Boka viser hvilke strategier denne gutten bruker for å bearbeide savn og sorg.

Et annet tema er slemme gutter som ødelegger ei plankehytte for Rune ( alias) Brune og vennene hans, Åsa og Atle – og hvordan de takler dette. Om natta tar ungene igjen mot overmakten ( de slemme gutta altså) ved å male syklene deres i ulike farger. Boka egner seg kanskje mest til høytlesning, men kan nok by på en del utfordringer for formidleren som skal prøve å forklare hva som er drøm og hva som er virkelighet. Teksten er poetisk, og noen replikkvekslinger ungene imellom er ganske underfundige, men jeg tror unge lesere kan slite litt med å få tak på personene. De blir litt fjerne. Boka har god drahjelp hos illustratøren som er Øyvind Torseter.

Grepet med å la den døde bestefaren vise seg for Rune opp om natta minner litt om den fantastiske billedboka i Reisen til Ugri-La-Brek av ekteparet Thomas og Anna-Clara Tidholm (Carlsen forlag, 1990), men når ikke helt opp til den hvis man skulle la seg friste til å sammenlikne.



Og apropos maling: før vi går over til neste barnebok kan vi jo finne fram en god gammel klassiker, nemlig Paint it black. Rolling Stones får ha meg unnskyldt, denne gangen er det the Animals som gjelder!


TØFFE JENTER
Krise-Kristine er en katastrofemagnet av Joanne Nadin er litt mer løssluppen i stilen. Dette er en riktig artig bok om Kristine som bor i en ganske vanlig familie og bestevennen hennes, Kosmo, som også er en riktig artig kar. Dette er ei jente full av innfall og påfunn. Persongalleriet er mangfoldig og boka er full av komiske situasjoner, blant annet fra klasserommet. Dette skal være første bok i en serie, og det er bare å takke og ta imot.

Oversetteren har valgt å fornorske en del navn. For eksempel heter Kosmo Olsen i etternavn, neppe så vanlig i England hvor forfatteren kommer fra. Kan heller ikke tenke meg at Harald Hårfagre står på timeplanen i en engelsk barneskole.

Til alle som har etterlyst tøffe jenter i barnelitteraturen; det har kommet noen nå. Andre eksempler enn denne er:
  • Ella-bøkene av Tiimo Parvela
  • Hedvig – bøkene av Frida Nilsson
  • Pym Petterson av Heidi Linde, og for så vidt også
  • Astrid i Engelen i Djevelgapet av Levi Henriksen

Dette er første bok i en serie, og vi får håpe at den selger såpass godt at det kommer flere. I motsetning til hva som skjedde med den fantastiske boka Rico og bakskyggene av den tyske forfatteren Andreas Steinhöfel som kom ut på Cappelen Damm for noen år siden. (Og som jeg har blogget om i panegyriske vendinger tidligere.) En av de beste barnebøker jeg har lest. (Og det sier jo ikke så lite om jeg skal si det sjæl! )

PS: Apropos Rico så kan jeg jo i all beskjedenhet benytte anledningen til å rette oppmerksomheten mot min facebookside ”For flere oversettelser av Rico til norsk”. Foreløpig har den bare 38 medlemmer men hvis alle gjør sitt kan dette bli en folkebevegelse for den gode barnelitteraturen.

PS 2: nei, jeg er ikke så naiv at jeg tror at facebook kan løse alle problemer, men vel verdt et forsøk. Et annen metode kunne jo være en demo utenfor Cappelen Damm i Akersgata.

PS 3: Ja, jeg HAR spurt forlaget også.


lørdag, september 21, 2013

I anledning en viss 60 - årsdag



 spiller vi i dag Beatles.

Bare for  denne bloggposten syklet jeg en aldri så liten omvei ned til Arno Bergs plass for å fotografere  fontenen som - i følge forfatteren - er det geografiske sentrum i romanen Beatles. ( Nei da, det var ikke noe stort offer!) Her møttes de fire gutta gang på gang, sist i romanen Bisettelsen, etter at en av dem hadde gått bort.

Lars Saabye Christensen er liksom min generasjons forfatter, så da er det bare å gi seg over og gratulere.  Lars ( håper det er greit at vi plutselig ble på fornavn) : hvis du leser dette : måtte  60 - årsdagen bli prima og velkommen etter!

PS: Oslo kommune eller Oslo bys vel eller hvem det måtte angå: hva med et aldri så lite skilt på fontenen!

torsdag, september 19, 2013

Men gutteboka var ikke død!

Boka er En flåte av gull og forfatteren er Aslak Dørum, medlem av den kjente gruppa Dumdum boys. Dette er hans første bok. Jeg skal åpent og ærlig innrømme at forventningene ikke var av de største da jeg begynte lesinga, men til min store glede og henrykkelse viste det seg at dette ikke var enda en mer eller mindre halvgod fantasy, men derimot en skikkelig ”god gammeldags” ... unnskyld uttrykket: ”guttebok”.

Vi møter Olav fra Lamertseter og Amir, opprinnelig fra Irak, men som nå bor i Norge. Mens de er på et slags skoleskip blir de utsatt for storm og havner på en øde øy. Litt sånn ala Håkon Håkonson altså. Men selvfølgelig (og heldigvis) mer politisk korrekt i henhold til dagens normer. Som i den gode gamle gutteboka er Olav foreldreløs, og bor hos en eventyrlysten onkel. Siden møter vi noen skikkelig skumle og brutale skurker av verste sort, samt de innfødte, etterkommere etter inkaindianere og - i motsetning til i eldre eventyrromaner- er disse intelligente og sympatiske og skildret som individuelle personer og ikke som en gruppe ”vilde”. Jo da, man KAN man jo riste litt på hodet over hvor raskt noen av dem lærer seg engelsk, men innafor sjangeren kan dette – sammen med enkelte andre små usannsynligheter - godtas.

Dette er godt skrudd sammen, innimellom skikkelig spennende, med en del humor, vennskapet mellom Olav og Amir ( som savner sine foreldre som var opposisjonelle i Irak og som han ikke veit om fremdeles er i live) utvikles i løpet av boka, her er mye varme og en riktig så trivelig grunntone. Også en del artige voksenpersoner krydrer handlinga.

Og selvfølgelig – slik man kan forvente av sjangeren – slutter det bra. Glemte forresten å si at en skjult skatt også er en vesentlig del av handlinga. Neppe noen overraskelse det heller.

Boka minner jo en del om Gunnar Staalesens vikingeskatt-serie på 90 - tallet, også en moderne ”guttebok” anno nåtid. I Staalesens serie var også ei jente med i handlinga. I Dørums bok er det bare en kvinnelig biperson med, til gjengjeld skikkelig tøff.

Litt tilbake til ”klassikeren” Håkon Håkonson” av Falck-Ytter. Den hadde noen skikkelige rasistiske holdninger. Siden blei jo boka filmet i 1990. Regissøren har på en meget elegant måte klart å unngå å gjøre klisjeer av de innfødte. Etterpå skrev Jon Sveinbjørn Jonsson en ny versjon av boka basert på filmen, muligens en dødssynd, men mer spiselig for dagens barn.



Til slutt litt jungelmusikk. Bob Marleys jungel må vel her oppfattes metaforisk, men uansett en bra låt.

fredag, september 13, 2013

Biblioteca Salaborsa i Bologna

Da vi var i Padavo i sommer tok vi en dagstur til Bologna. Da hastet jeg som snarest innom Biblioteca Salaborsa på Piazza Nettuno,


 
hvor de hadde en flott barne- og ungdomsavdeling.  La oss gå inn:

Veggdekorasjonene er av høy kunstnerisk kvalitet. En litt annen stil enn de standard ustansede barnebokfigurene fra Biblioteksentralen som preger mange norske barneavdelinger.



Her en fargerik passasje med sånne morsomme forvrengende speil,


og da kunne jo ikke fotografen unnslå seg for å ta et selvportrett.


Utsikt ned til ungdomsavdelinga


og her er vi nede.


Til slutt opp i barneavdelinga igjen, og hva oppdaget jeg der:




Møbler malt i den kjente kunstneren Janosch ånd!

Her den lille tigeren.

Og her skulle det vel være noen tips å hente for en hver kreativ og nevenyttig bibliotekar.