Vill ni se en stjärna...

I jobbens umiddelbare nærhet befinner seg det gamle Observatoriet.  Før jeg ble flytta til et annet sted i kontorlandskapet hadde jeg en nydelig utsikt mot denne den vakre bygningen.

Her et bilde av Obeservatoriet i vinterskrud. Ser man bort fra lyktestolpen kan man med en viss velvillighet si at ikke mye er forandret siden det ble bygget i 1831 - 33.

Derfor var interessen på topp da jeg oppdaget boka Observatoriet; Huset som fant Norge av Gunhild B. Aasprang og Tone Skramstad.

Fra starten huset Observatoriet vitenskapsmannen Christopher Hansteen med familie. Hansteen gjorde et viktig arbeid for å sette Norge på kartet, og foretok oppmålinger og observasjoner av alle slag. Mer om dette her.

Hvordan få dette relativt tunge stoffet til å fenge barn, og framfor alt dem som i utgangspunktet ikke er spesielt vitenskapelig interessert?

Forfatterne har valgt å lage en rammehistorie med Christopher Hansteens barn i sentrum. I forordet får vi blant annet vite at vi skal være med på skøyteløp, barneball og en ung gutts første forelskelse. Første kapittel starter med at Harald ( 12 år) og søsknene leker gjemsel i Observatoriet. Gjemsel? Hvor spennende er det liksom? For dagens barn?

Mye av faktastoffet er pakket inn i samtale mellom Christopher Hansteen og ungene. Jeg har tidligere vært inne på problemer med faktabøker blandet med fiksjon,  og jeg synes heller ikke at Aasprang / Skramstad får det helt til. Det hele blir noe oppkonstruert, og replikkene er stive. Personsskildringene er heller ikke spesielt levende. Jeg lurer jo også litt på hvor mange unge lesere som blir beveget av den historien om forelskelsen mot slutten av boka. Og barn som virkelig ER interessert i dette stoffet vil med all sannsynlighet oppfatte rammehistorien som forstyrrende.

Innimellom er det en del faktaruter. Noen gjenforteller – med færre ord – en del av brødteksten. Til irritasjon for gode lesere, men muligens en støtte for de mindre lesevante. Noen ganger dukker faktarutene midt oppi brødteksten. Dette kan ødelegge leseflyten for mer utrente lesere. Regner med at det også kan forvirre når faktarutene plutselig inneholder stoff som ikke har noe med resten av innholdet i kapittelet å gjøre.

Forfatterne vil også gi oss et bilde av den gangens Christiania. Blant annet er vi med på en tur innom Vintermarkedet på Christiania torg. Sleden passerer blant annet Røverstatene, datidens slum. Dette blir i boka framstilt som noe skremmende og skummelt, og synet av de fattige barna i ”skitne og hullete klær” som ”kom løpende og ba om penger og mat” får lillesøsteren Nana til å gråte, og moren må trøste. Og det er det vi får vite om byens fattigste. Muligens tatt med for å vise hvordan datidens bedre stilte så på de mindre priviligerte?

Bokas layout og billedmateriale er derimot overdådig. Bruken av eldre malerier fra Christiania funger godt. Dessuten flotte fotografier av interiøret slik det ser ut i dag – samt Hansteens reisedagbøker. Skikkelig lekkert! Forlaget har også sluppet til tre illustratører fra Dongerykollektivet. Jeg gjetter på at det er de som står for de mer anakronistiske illustrasjonene. Kanskje for å tilføre boka litt humor?

Er det i det hele tatt mulig å blande fakta med fiksjon på en vellykket måte? Boka minner meg litt om ”Et eventyr om Norge i tekst og tegninger” av Zinken Hopp og Odd Borchmann ( første gang 1943 og på nytt i 1978). Denne boka tar utgangspunkt i utviklinga av en fiktiv norsk by gjennom tidene. Men her makter forfatterne å skape et mer fargerikt persongalleri.

Et annet eksempel på en forfatter som har godt tak på denne ”sjangeren” som jeg faktisk ikke er helt sikker på hva man skal kalle, er Jon Ewo. Han er jo også en dreven skjønnlitterær forfatter, mens verken Aasprang eller Skramstad ser ut til å ha noen bakgrunn i det skjønnlitterære.

Enda en forfatter som kan nevnes i denne forbindelse er Bjørn Sortland og dennes kunstformidlingsprosjekt. Det mest nærliggende eksempelet er kanskje serien Kunstdetektivene, for ikke å snakke om den ypperlige ungdomsboka Kva tåler så lite at det knuser om du sier namnet på det, der forfatteren slår et slag for Felix Nussbaum, og på glimrende vis klarer å flette sammen handlinga i boka med dennes triste liv.


Lenke til YouTubevideo.
 
Til slutt litt musikk igjen. Siden vi nå er inne på stjerner viser vi dag et par av de aller største gjennom tidene.

Lettlest, en krevende sjanger

Og SÅ har jeg lest noen kilo med lettlestbøker igjen. Lettlestsjangeren er krevende. Ikke bare å SKRIVE gode lettlestbøker for  jammen kan det være en prøvelse å lese dem også. Mange lettlestbøker er uhyre intetsigende. Regner med at det er en viss utfordring å lage en god begynnelse, et høydepunkt, en skikkelig avslutning og dessuten personskildringer som sitter på få sider.

LESELØVER

Først noen leseløver igjen. Eldrid Johansen har skrevet et par grøssere; Jenta fra den andre siden og Den onde busken, begge med en temmelig søkt slutt. Dessuten er illustrasjonene stive og glorete.

Da likte jeg Lekser er kjipt av Janne Aasebø Johnsen – også en leseløve altså - bedre. Det er en stund siden jeg leste denne boka men den handler altså om ei jente ( 4- klassing) med dysleksi. Kjipt nok, men ingen stakkarsliggjøring her, og jentungen blir framstilt med bein i nesa. De tegneserieaktige illustrasjonene har også en mer stødig strek enn i de forrige bøkene. Fortellerstemmen ( jeg-person) fungerer godt.

En virkelig virtuos er jo Lisa Aisato, som har illustrert Fotballskoene av Brynjulf Jung Tjønn, en bok i serien Løveungene. Aisatos illustrasjoner gir virkelig fart til handlinga. Noen vil kanskje si at gutta blir påfallende lik Karius og Baktus, neppe tilsikta. I serien Løveungene er illustrasjonene like uunnværlige som teksten.

Det var dagens leseløver, så over til Aschehoug.

LESEHESTER

I serien Lesehesten ( den hvite) finner vi Sam og Noa vil fange huggorm av Karin Kinge Lindboe. Og da går det som det må. En bokstavelig talt jordnær og passelig dramatisk bok, hvori opptatt litt kunnskapsstoff om dette krypdyret.

Ganske vellykket som nybegynnerlesning er også Lena lager parfyme av Ida Jackson.  ( Også dette en hvit Lesehest-bok. Vanskelighetsgradene på de forskjellige fargene i denne serien får dere heller finne ut av sjæl. ) Et forsøk ( parfymelaging altså) som ender i ei skikkelig gørre. Lene er ei riktig handlekraftig 7 – åring som ikke gir seg så lett. Ellers ser det ut som at forlaget har lagt seg spesielt i selen for å finne gode illustratører til denne serien.


LETTLESTE FAKTABØKER 

Er Omnipax startfasen med en lettlestserie med faktabøker? Til nå er Fakirer av Bengt-Erik Engholm og Mumier av Malin Lilja kommet ut, begge bøkene oversatt fra svensk og med spenstige illustrasjoner av Jojo Falk. Bøkene tar utgangspunkt i barns ståsted og hva det kan være grunn til å anta de synes er interessant. Passe ekkelt og spektakulært!

OGSÅ FOR UNGDOM

Elefanten i rommet av Kari Saanum henvender seg til eldre barn eller ungdom. Temaet er alkohol i familien. Boka har fått støtte fra Leser søker bok og er særdeles enkel i stil og oppsett. Noen ganger har jeg lurt på om enkelte Leser søker bok – støttede ungdomsbøker kan være vanskelig tilgjengelige for lesere uten lesetrening (som for eksempel de ellers utmerkede bøkerne av Tor Fretheim) fordi det blir for mye å lese mellom linjene. Dette skulle derimot ikke være noe problem med denne boka.

Serumsekspressen av Geir Svardal ( også en omnipax-bok) er vel strengt tatt ikke noen lettlest-bok i den forstand, men kan fungere for ungdom som mangler lesemotivasjon. Her er action for alle penga. Selma 10 år er blitt bitt av en mink og trenger et serum, men så er det altså storm og all verdens hindre for at hun kan få dette serumet i tide. Helten er en 19 år gammel rallykjører som med hjelp av politiet ( kanskje ikke helt realistisk men pytt) og en kartleser, ei ung jente, kjører fra Oslo til Kristiansund for å komme fram med serumet i tide. Heller ikke dette noen stor litteratur men det skjer akkurat så mange forviklinger og ulykker at det blir skikkelig både gripende og spennende. Forfatteren er selv aktiv i racerbilmiljøet, og det merkes at han har kjennskap til det han skriver om. Kan legge til at han også slår et slag for Aukrusts artige univers med Ludvig og Solan i spissen. Kanskje for å inspirere til videre lesning.

PS: dette er på ingen måte et fullstendig oversikt over lettlestbøker utkommet den siste tida. Det skal da også noe til.

Levende bilder

Etter å ha fulgt den avsindig spennende nobelprisutdelinga i litteratur er vi tilbake til årets barne- og ungdomslitteratur igjen. En forfatter som garantert ikke får nobelprisen er Jon Ewo. (En skjebne han for så vidt deler med de aller fleste andre forfattere.) Derimot er han en av de beste i landet til å skrive faktabøker for ungdom.

I boka Film, død og kjærlighet som det burde være unødvendig å si handler om film, har han laget en rammehistorie rundt faktastoffet med seg selv i hovedrollen. Her driver han et detektivbyrå og det går til tider hard for seg, dette muligens som en honnør til hardkokte B-filmer.

Med hjelp av en tidsmaskin (!) reiser Ewo tilbake til slutten av 1800 tallet for å finne ut om det virkelig VAR brødrene Lumière som var først ute med oppfinnelsen av filmen eller om noen er blitt forbigått. Ewo skjuler på ingen måte at han har et lidenskapelig forhold til film og han formidler stoffet med en energisk og personlig stemme. Dessuten liker jeg at teksten står på egne bein, uavhengig av illustrasjonene. (Ikke noe gæernt med Bjørn Ousland illustrasjoner, men det er jo som kjent i hovedsak tekst det drives med i min bransje. ) Oppfinnerlivet var ingen dans på roser den gangen, det var mange triste skjebner og stygge historier bak kulissene. Det er ikke tvil om at forfatteren har gjort god research. Så kan man jo spørre seg – slik jeg har gjort noen ganger før – om selve rammehistorien rundt er nødvendig eller om den burde ha vært korta noe ned.

Forfatteren vil også formidle hva slags inntrykk film må ha gjort på mennesker som levde på slutten av 1800 – tallet. Og plutselig begynte jeg å lure; kan dagens barn og unge i det hele tatt forstå hvorfor folk en gang i tida syntes det er så fascinerende ved levende bilder? Og nå må jeg nesten få lov til å mimre aldri så lite grann igjen. Jeg er født i 1953, altså under 60 år etter de begivenheter som Ewo skildrer fant sted. Vi som var barn i 50 - åra hadde jo (som kjent) ikke TV, så første gang jeg så en film var på kino sammen med min far, og ... skal vi se om vi finner den på youtube kanskje: Ja det må være den her! Tyven av Bagdad! Fra 1961... eller stopp en halv, jeg var yngre da jeg så den, TROR kanskje heller at det må ha vært en nyutgivelse av denne fra 1940! I hvert fall svære greier for et barn anno rundt 1960! (Lite ante jeg jo da at jeg skulle se den igjen på en liten rute på en Mac!)

Tilbake til boka. Selv om Ewos bok konsentrerer seg kun om filmens spede start kan det jo være naturlig å sammenlikne med Håndbok for André av Yngve Sæther (Aschehoug 2009). Den var jeg jo ikke SÅ begeistra for. Min favoritt blant filmbøker for barn er og blir Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Den behandler Georges Méliès liv i en skjønnlitterær form (håper inderlig jeg har plassert aksangene riktig nå) på en glimrende måte. (Kan jo ta med at Méliès selvfølgelig også er med i Ewos bok.)


Egentlig burde jeg kanskje ha vist en liten filmsnutt av Méliès nå, for eksempel klassikeren Reisen til månen, men jeg tror heller jeg viser filmen med den boksende kenguruen av den egentlige hovedperson i Ewos bok, Max Skladanowsky. Og så må vi vel ta med noe av Lumière- brødrene også, for eksempel der arbeiderne forlater fabrikken. (Herregud, bare overse de dustete nåtidsreklamene på filmen!) Her kan vi i levende bilder se hvordan datidas arbeidere - kvinner og menn- så ut i 1895! Altså for 125 år siden! Og det kan man jo nesten også kalle en tidsreise!

Til slutt litt om formatet på disse fagbøkene som Jon Ewo gir ut på Omnipax. De er jo VELDIG svære da, ikke akkurat noe man tar med seg på banen og egner seg definitivt ikke som reiselektyre. Tunge ( altså av vekt) er de også. I det hele tatt litt uhåndterlige. Nesten som slike digre filmruller før digitaliseringas tidsalder.

Denne boka fikk jeg litt problemer med

Så har boka om Astrid Lindgren kommet ut i Gyldendals IKON- serie. Bøkene i IKON-serien er skrevet av forfattere som har et engasjert og personlig forhold til den personen de skriver om. Kjersti Scheen skriver for eksempel i boka om Marilyn Monroe at hun hos Monroe kjenner igjen egenskaper hos seg selv som forårsaket at hun ble forfatter. Harald Henmo er fascinert av Che Guevara, og prøver å finne ut hva og hvorfor denne handlet som han gjorde. Steinjo har et særdeles personlig forhold til sitt ”idol, min barndomshelt og store inspirasjon” Michael Jackson. Ingelin Røssland har en klar agenda med sin biografi om Diana. Sett på bakgrunn av dennes liv vil hun si noen advarende og kloke ord til ”piker fra nær og fjern” som det står i sangen.

Og for Guri Fjeldberg har Astrid Lindgren vært en viktig person gjennom livet, og bøkene hadde stor betydning for henne da hun vokste opp.

”Jeg er en av Astrid Lindgrens beundrere som har hatt en nokså vanskelig barndom. Det er faktisk ganske mange av oss. Astrid fikk stadig brev fra folk som fortalte om sine vanskelige liv--- Fortellingene hennes viser ganske tydelig hvor mye hun forsto om å være barn og om hvor vanskelig det kan være å leve. --- Barna i bøkene hennes skammer seg aldri lenge av gangen. De handler, de ordner opp like handlekraftige og foretaksomme som hun selv var. Den slags oppførsel lot jeg meg inspirere av.” s 6.

Og så forteller Fjeldberg om da hun i voksen alder siste gangen møter sin bestefar som ligger for døden. Hun har – inspirert av Lindgrens bøker – bestemt seg for å konfrontere ham, ”slektas pedofile mester” ( som hun fremdeles er glad i ) med de overgrep han utsatte henne for i barndommen.

Og her får i hvert fall jeg problemer.

Hvor privat KAN forfatteren ( og til syvende og sist forlaget) tillate seg (henne) å være? Hvis en person du møter for første gang, la oss for eksempel si på en fest, øyeblikkelig begynner å fortelle deg om overgrep vedkommende er blitt utsatt for, eller andre svært personlige ting, blir du ikke da pinlig berørt? Vil du ikke føle at vedkommende går over en intimitetsgrense?

Første gang noen begynte å snakke offentlig om incest her i landet var rundt 1980. Etter hvert kom det flere bøker om dette temaet, av varierende kvalitet. Noe som hadde vært en hemmelighet for noen få, kom fram i lyset og ble kjent for alle. (Heldigvis og sannelig på tide). Den første ungdomsboka på norsk om incest kom ut i 1987, Abby min elskede av Hadley Irwin. Og siden kom det flere, noen riktig gode. Den siste norske ungdomsboka jeg kommer på i farta er Ingen ild tenner stjernene av Tor Fretheim fra 2008. Med andre ord, det er (heldigvis) ikke lengre tabu å skrive om seksuelle overgrep og incest. (Gidder ikke å rippe opp i det der Krøgerspetakkelet nå!)

Hvis bokas hovedtema altså hadde vært incestovergrep og hvordan litteraturen - gjerne Astrid Lindgrens bøker - var til hjelp for å komme gjennom en vanskelig barndom hadde det vært mer akseptabelt, men når det er en annen persons liv, her Astrid Lindgrens, som strengt tatt er bokas tema steiler jeg. For meg tar Fjeldbergs tragiske historie fra barndommen oppmerksomheten bort fra hovedtemaet.

Jeg er ikke interessert i å starte noe korstog mot Guri Fjeldberg, og regner med at intensjonene har vært de beste, men skulle ønske at dette ikke hadde vært med i denne boka.

Ellers skal boka innholde ukjente fakta om den store forfatterinnens liv. Ikke dårlig på 87 sider, tatt i betraktning hvor mye som er skrevet om henne før! I følge for eksempel Dagsrevyen skal boka vekke ”kraftige reaksjoner” (hvor?) på grunn av dette. Jeg er ikke av dem som har lest mest om denne store forfatteren, men mener å ha hørt en del om disse ”sensasjonelle” opplysningene før.

Skriv ditt liv 2

Og så har jeg lest en fengselsbok. Traurige saker ja, og boka ser temmelig grå ut og står sånn sett i stil med temaet. Å herreguuudorkerjeg er min første tanke. Men så begynner jeg å bla i den. Fotografiene (i hovedsak fra Stavanger fengsel) av Asbjørn Jensen – er virkelig gode og får på forbilledlig vis (!) fram tristessen i et fengsel!

Teksten er skrevet av forfatteren Bjørn Arild Ersland OG en ung førstegangsfange i begynnelsen av 20 – åra som sitter inne for en narkotikasak. Det jeg likte med denne boka er at forfatteren helt fra starten av tar leseren med i sitt arbeid for å finne ut hvordan det er å sitte i fengsel. Han snakker blant annet med advokaten til den unge lovbryteren, fengselsdirektøren og en forfatter (Annette Mattsson) som holder skrivekurs for fangene i Bergen fengsel. Han legger ikke skjul på hvor usikker og ubekvem han føler seg, og i begynnelsen angrer han på hele prosjektet. Man kan vel si at han på en måte representerer de fleste av sine lesere.

”Jeg ble kvalm av det Tanja (fengselsdirektøren) fortalte. Jeg begynte å tvile på om bokprosjektet var en god idé. Trengte jeg vite alt dette? Kunne jeg ikke finne på noe hyggeligere å skrive om?" Bjørn Arild Ersland. fengslet. En bok om å sitte inne. S 17.

Og temaet er jo virkelig dystert sammenliknet med for eksempel fyrtårn og fiskeri som han tidligere har skrevet om. Språket er enkelt, stilen refererende og noen ganger på grensa til omstendelig. Forfatteren og ”Jon” veksler på å fortelle og ofte får vi begges skildring av den samme hendelsen, Ersland fra utsida og ”Jon” fra innsida

Men det er Jons tekst som virkelig gjør inntrykk! Som Ersland deler han ærlig alle sine tanker med leserne. Han har det ikke enkelt i Stavanger fengsel, fordi han har et tysterstempel hengende over seg. Han skriver også om ydmykelser han blir utsatt for, fra andre fanger og av det rigide reglementet. Når han får besøk må han bruke fengselets klær ( og jeg som trodde at fangedrakter var avlegs i dag! ), til og med brukte underbukser! Når han har kjøpt spill og filmer under en ”framstilling” må han søke om tillatelse til å få bruke dem på cella, og da må han vente i dagevis på svar! Hvis han i det hele tatt får svar! Ellers er Jon en trivelig fyr som er lett å like og få sympati for. Spesielt gripende synes jeg er det nære forholdet han har til familien og ikke minst lillebroren som han viser omsorg for. Også forholdet mellom forfatteren og Jon, som etter hvert utvikler seg til vennskap, er flott lesning!

Om boka kan brukes til oppgaver? Joda, det er også en del faktastoff i boka. Det eneste som irriterer meg er litt slurv. Det er feil sidehenvisninger til de instruktive (og morsomme) tegningene til advokaten Odd Rune.

Og målgruppa da? Boka passer nok best for ungdom og voksne.

Omnipax skal ha all ære for denne utgivelsen, og for at de har gitt en fengselsfange muligheten til å komme til ordet. Det er nok fagbøkene som er dette forlagets sterkeste side!

Og her har vi et bilde av Stavanger fengsel. Som altså er like lite trivelig som dette eksteriørbildet viser.

Da jeg leste denne lille boka leste jeg et intervju i Dagsavisa ... unnskyld Dagsavisen med John Mangler, en ung gutt som har sittet i fengsel siden 18-årsalderen (nei da, artikkelen er ikke lagt ut på nett) og som i år debuterer med en diktsamling. Og samtidig gjorde ”gubben” meg oppmerksom på et intervju i Arbetaren med skuespilleren Barbro Printzs som har jobbet i mange år for å få utgitt en samling med dikt av svenske fanger, og endelig - etter 40 år (!) i følge Arbetaren - er hennes kamp blitt kronet med seier for å si det litt høytidelig. Boka blir utgitt av Pockettidningen R.


Som passende tonefølge til temaet kan vi kanskje spille en sang av Bjørn Afzelius. Dialog i Mariagränd er tatt fra soloplata Vem är det som är rädd fra 1974, artistens første soloalbum. Kanskje kan den virke litt romantisk i dag, men en vakker sang!

PS: da jeg googlet Barbro Printz kom jeg over en film som heter Misshandlingen, ”Sjuttiotalets kultfilm” som det står på dette nettstedet. Jeg regner med at Barbro Printz-Bäcklung som hadde en rolle i filmen kan være den samme personen som Barbro Printz. Da jeg så filmen jobbet jeg her og filmen gikk selvfølgelig rett i fletta på undertegnede og jeg benyttet enhver anledning til å få sett den omigjen. (Den var en gjenganger på filmklubbene!) I dag hadde jeg antakelig sett på den med et litt mer kritisk blikk - men vil likevel hevde at det er en god film! Forfatteren og skuespilleren Knut Pettersen hadde hovedrollen. Han hadde også en rolle i Lasse & Geir. Ikke verdens beste film, men muligens har også denne fått en kultstatus.

PS 2: Selvfølgelig prøvde jeg å finne noen klipp fra Misshandlingen på YouTube men forgjeves.

Lasse & Geir er derimot bredere representert. Her en scene med Knut Pettersen og en pur ung Torgeir Schjerven – og Jorunn Kjellsby som vel har hatt bedre roller både før og siden for å si det litt pent. For dem som synes at denne middagsscenen blir i lengste laget er en kortversjon her. Norsk sosialrealisme anno 1976. Signert Wam og Vennerød. (Herregud vi gikk mann av huse for å se denne filmen!)

PS 3. Når jeg nå er inne på film burde jeg vel – for å ro meg tilbake til bloggpostens hovedtema - ramse opp noen fengselsfilmer. Bortsett fra Dead man walking og The Green Mile ( gidder ikke å finne fram noen linker) kommer jeg ikke på en eneste en akkurat nå.

Et siste PS for i dag: hvis nå noen lurer på om jeg har glemt Oscar Wildes Ballad of Reading Goal så er dette hermed avkreftet!

Det er typisk norsk å skrive dårlige biografier for barn

Og så har også jeg lest denne boka som alle andre har slaktet for lengst. (Gidder ikke å legge ut noen linker til anmeldelser. Dere finner dem nok!) Og, herregud! Dette trenger vi virkelig ikke. Jeg sier det med en gang; jeg har ingenting imot Gro. Jeg har aldri stemt på Arbeiderpartiet, men innrømmer åpent for all verden at jeg VAR litt stolt da Norge fikk sin første kvinnelige statsminister i 1981. (Skjønt det var da pokker så mange menn med i Brundtland I!) Men hvor viktig er det egentlig for 8 – 10-åringer – som denne boka skal være beregnet på - å ha en tilrettelagt bok om Gro Harlem Brundtland? Den kan vanskelig brukes til skoleoppgaver (stakkars den lærer som skal rette det unga måtte få ut av denne SVÆRT enkle teksten) og at det skulle være SÅ mange barn som er interesserte i å lese om en gammel dame på nå over 70 som gikk av som statsminister lenge før de ble født har jeg litt vanskelig for å tro. Så hva KAN egentlig denne boka brukes til? Høytlesning i Framfylkinga kanskje?

Her et par eksempler fra teksten (det ER kanskje en grunn til at politikere har egne taleskrivere).

”Hjemme hos Gro snakket de mye om politikk. Politikk handler om hvordan landet skal styres. Hvert fjerde år kan voksne gå og stemme. Det er hemmelig hvem man stemmer på i Norge. Det betyr at man kan legge lappen til det partiet man vil skal styre landet, i en konvolutt. Så teller man opp hvem som har vunnet etterpå.” S 23

Skjerp deg, Anniken! Politikk er å legge lapper i en konvolutt!?

”Å være miljøvernminister betyr at man skal være den som passer på naturen. Man lager lover og regler som gjør det forbudt å forurense. Det var en fin jobb for Gro. Fra hun var barn hadde hun alltid vært glad i naturen. Hun elsket å gå på ski og seile. Når hun var sammen med venner, gikk de ofte på tur i skogen eller på fjellet. Nå ble det hennes jobb i regjeringen å passe på naturen. S 47”

Liker du å seile og gå på ski er miljøvernminister en fin jobb!

”Han fikk en sykdom som gjorde at han ofte bare klarte å tenke på alt som var trist. Han klarte liksom ikke å være glad. Gro visste lenge at det var slitsomt for Jørgen. Han visste ikke hva han skulle bli og var ofte lei seg. Derfor klarte han ikke å leve mer. Han døde bare 25 år gammel” s 83

Selvmord ER et vanskelig tema å skrive om for barn, men hvis man ikke får det til bedre enn dette får man heller la være.

Nok et eksempel på at eksperimentet med å la politikere skrive barnebøker er mislykket. Nok et eksempel på å la kjente personer skrive om noen de beundrer ( i dette tilfelle på grensa til det servile – ha ha på grensa du liksom) ikke er noen særlig god idé. HAR ikke Kagge konsulenter?

Men det MEST tragiske er jo hvor mye oppmerksomhet disse bøkene får i pressa i forhold til annen barne- og ungdomslitteratur (noe jeg har vært inne på noen ganger før) . Enkelte aviser anmelder jo ikke annet enn Brageprisnominerte barne- og ungdomsbøker og altså Kagges biografier skrevet av kjente politikere.

Skal jeg gidde å kommentere en viss annen politikers paranoide utfall angående den omtalte påmeldinga til innkjøpsordninga? Nei for resten, nå prøver vi heller å muntre oss opp med denne parodien på en valgkampkampanje fra 80 – åra med Gro, Bjartmar og Berge. (Kanskje morsomst for oss som har levd en stund).

PS: En morsom ting om Gro som av en eller annen grunn ikke er tatt med i boka - og neppe i noen andre biografier heller; Gateavisas garbagologiske undersøkelser av søppla til Gro og Kåre i begynnelsen av 1980 – tallet!

PS 2: Kagge: jeg synes nok at Gro hadde fortjent et litt finere bilde på omslagsida!

PS 3 noe seinere : ja jeg veit det jeg veit det, all denne sørfinga er en uting men HO HO HO (jeg kan ikke for det!)

PS 4 enda litt seinere: denne da folkens!

Siste om barne- og ungdomsbøker for i år

Først enda en biografi. 2009 må virkelig være det store biografiåret i norsk barne- og ungdomslitteratur og nå har også jeg lest denne boka av Kjell Magne Bondevik som Steffen Sørum laget slik leven av tidligere i år. Eller – det var vel ikke boka i seg selv- men det faktum at akkurat denne boka skulle få slik oppmerksomhet i forhold til annen barne- og ungdomslitteratur, bare fordi det var en kjent person som var forfatteren. Selvfølgelig hadde Sørum et poeng men for min del forsvant nå den mulige indignasjonen jeg burde ha følt (KAN man forresten FØLE en indignasjon??) helt i forhold til den store LETTELSEN over at det bare dreide seg om en biografi, og ikke noe skjønnlitterært fra den tidligere statsministeren og KrF-politikerens hånd. Og det er vel heller ikke helt unaturlig at akkurat Bondevik skriver om Aung San Suu Kyi.

Siden er jo boka blitt slaktet både her og der for et særdeles dårlig språk, så egentlig hadde jeg tenkt å ”drite” i hele boka, unnskyld uttrykket, men SÅ oppdaget jeg jo at boka var gitt ut med støtte av Leser søker bok, så da syntes jeg at jeg måtte gi boka en sjanse. Mulig forfatteren behersker politiske selvbiografier men lettlestbøker bør han holde seg langt unna! Boka har flere trykkfeil, også stavefeil, og språket er så slett og flatt at det er en gru! At noen trenger lettleste bøker behøver som kjent ikke bety at de er mindre begavet. Jeg regner med at Leser søker bok! ikke har gitt støtte på grunnlag av hele det ENDELIGE manuset, det er jo ikke de som skal være forlagskonsulenter, men dette var slett arbeide Kagge! KAN det rett og slett være slik at enkelte forlag ser på Leser søker bok! som en mulig pengesekk - som en erstatning for Innkjøpsordningen?

Da er jo Arne Berggren mer språkvirtuos, Konfirmanten er den 5. boka i serien om Aldo Monrad, og den første siden 1999 men kanskje han burde ha gitt seg da. Aldo Monrad var jo en gang en artig fyr, men nå blir han mer og mer lik tegneseriefiguren sin i Aftenposten. Den synes jeg blir ganske anstrengt, men da skal det i retteferdighetens navn sies at sammenlignet med serien ”Perler for svin” faller jo det meste igjennom.

Ved noen tidligere anledninger har jeg vært inne på at det å skrive troverdige jeg - fortellinger i ungdomsbøker kan ha noen fallgruver, og her skytes det langt over mål. Slik som i denne boka kan i hvert fall ikke en 15-åring uttrykke seg, her skinner den voksne forfatteren alt for mye igjennom! Dette tror jeg ikke et sekund på.

Kan jo til slutt ta med at jeg også har lest en Den usynlige av den svenske forfatteren Lise Indahl. Hovedpersonen er den 12 år gamle Elvira som motvillig har flyttet fra Stockholm til et mindre sted . Og jo, man KAN jo få assosiasjoner til for eksempel Agnes Cecilia av Maria Gripe, men å sammenlikne med DENNE forfatteren er tross alt å trekke det litt langt. Men intrigen er god, ER det noe overnaturlig på gang eller har alt sin naturlige forklaring?

Og dermed tar jeg en pause fra barne- og ungdomslitteraturen, juleferie kalles det, og skal nå tilbringe litt tid i den jødiske ghettoen i Lódz under 2 verdenskrig. Ikke særlig muntert kanskje, men som alle veit: selv om livet er begredelig er det skrevet mange gode bøker om det.

PS: Aftenposten, som mangeårig abonnent: ER det for mye forlangt å få tilbake den utvida utgaven av Perler for svin i søndagsutgaven igjen? (Sikkert) på vegne av flere!

EDIT 19 januar: Ad Kjell Magne Bondeviks bok: det er kommet meg for øret at det er Leser søker bok som har kontaktet forlaget for å få dem til å skrive noen biografier med en enkelt språk. Et prisverdig tiltak men dessverre ikke så vellykket med hensyn til nevnte bok.

En ny(gammel) trend?

Så har jeg lest en debutantbok igjen, og da begynner jeg vel så smått å bli ferdig med årets barne- og ungdomsbokdebutanter. Dette er enda en sjangerblanding (av skjønnlitteratur og fakta) og denne gangen er det Håndbok for André jeg snakker om. De som er med:

• André og
• venninnen Pia, begge ca 13,
• Alex, husvenn, en voksen mann som har store kunnskaper om film, både praktiske og teoretiske, og som ser som sin oppgave å lære det han kan til André og Pia, to særdeles lydhøre og lærevillige ungdommer,
• Andrés foreldre,
• og Karla, storesøster, som ligger i koma etter en ulykke.

Det er naturlig å sammenlikne med Dag. O Hessens bok (nettopp blogget om ) men i dagens bok spiller den skjønnlitterære delen en større rolle. Muligens for å lokke i unga litt filmkunnskaper, for så vidt et prisverdig tiltak, men boka blir såpass stappa med faktaopplysninger at jeg lurer på om de gidder å lese alt hvis de da ikke er spesielt interessert i film fra før. Og hvis så er tilfelle tror jeg at det skjønnlitterære stoffet bare vil forstyrre. Og de som kanskje blir grepet av historien om søstra som ligger i koma på sykehuset kan rett og slett føle seg litt snytt av at forfatteren har andre hensikter. (Ja da, jeg HAR gjentatt dette noen ganger før, til kjedsommelighet vil sikkert noen si!)

Det er også fristende å sammenlikne med Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet, som jeg blogget om for 3 år siden. Her er formålet kunstformidling. Da var jeg jo også skeptisk, men Sortlands bok er tross alt noe annet, da! Personskildringene er mer levende og dessuten er det en ganske gripende kjærlighetshistorie i boka. Kort sagt bedre litteratur. (Men pokker heller : Sortland ER jo Sortland, da!)

Og til slutt vil jeg også ta med Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Også her er forfatterens intensjon å formidle sin lidenskap for film for barn, men utførelsen er atskillig mer elegant, noe jeg skriver litt om her.

Nå begynner jeg å lure på om denne sjangerblandinga – som på ingen måte er noe nytt i barne- og ungdomslitteraturen - begynner å nærme seg en slags trend. Velges dette grepet (fagstoff i en narrativ innpakning) fordi sjansene for å bli innkjøpt av Kulturrådet da økes? (Håndbok for André er for eksempel påmeldt innkjøpsordningen for skjønnlitteratur). Av en eller annen for meg ubegripelig grunn kjøpes det inn mer skjønnlitteratur (alt for mange spør du meg) enn faglitteratur i innkjøpsordninga. (Som jeg fortsatt varmt forsvarer, men gidder ikke legge ut noen link denne gangen). Antall innkjøpte fagbøker i 2009 er 25 titler. I 2008 det samme. Og i 2007 20. Og etter en opptelling av 2008 års innkjøpte SKJØNNLITTERÆRE bøker har jeg kommet fram til litt i underkant av 150 titler. (Jeg aner faktisk ikke hvorfor pengesekken er så mye mindre for fagbøker enn for skjønnlitteratur.)

Dessuten har jeg nettopp lest den siste ungdomsboka til Jon Ewo. Den tror jeg nok også krever en tålmodig leser. Med en noe intrikat intrige og mange innfall vil forfatteren fortelle at frihet og kjærlighet er bra saker. Men når det gjelder DENNE forfatteren, så vil jeg NETTOPP fremheve evnen til på en særdeles kreativ måte - også med skjønnlitterære virkemidler men stort sett uten å miste fokus - å formidle faktastoff. Jakten på en konge ( blogget om her) ble innkjøpt av Kulturrådet i 2007 mens Hjertet som ikke kunne brenne; en reise til Jeanne d’Arc (også blogget om før) ikke ble innkjøpt.

Og mens jeg nå sitter her kom jeg plutselig på en bok av Philip Newth som heter Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler. Her forteller forfatteren om matens historie til bikkja si(!)– og altså med leseren som tilhører- mens han lager suppe. Samtidig tar forfatteren oss med i sine undersøkelser om matens historie og deler sin begeistring med oss. (Også denne boka har merkelappen skjønnlitteratur mens en seinere "oppfølger" er en rein faktabok).

Litt tilbake til Håndbok for André igjen. Boka har en liste bakerst over filmer du MÅ se før du blir 25. Det får da være grenser på hva man skal pådytte ungdommen! MÅ se, da gitt! Er det for pokkermegikke allerede nok kidsa MÅ gjøre hvis vi ikke skal legge enda flere steiner til byrden! Men i stedet for å hisse meg opp over denne obligatoriske lista eller at verken Fassbinder, Werner Herzog, brødrene Kaurismäki eller Ken Loach er med så slipper vi heller til Sha Na Na som her formidler ekte filmglede! Disse gutta har skjønt det! Og for at ingen skal ta MEG for noen utelatelsessynder så tar vi med The Drifters også. (Legg merke til DEN falsetten da folkens!)

En togreise utenom det vanlige

LIVET en kort reise gjennom fire millarder år av Dag O. Hessen handler i korthet ut på at Eirik, 16 år, reiser med tog fra Bodø til Oslo S, han sovner og da han våkner igjen sitter det en eldre mann i kupéen som alle andre (altså leserne ) enn han selv skjønner er Darwin, som i likhet med Louis Braille feirer sitt 200-årsjubileum i år. Gjennom togvinduet - og med hjelp av sikkerhetsdrakter ute i terrenget - kan de oppleve hele jordas utvikling fra the Big Bang. Og det er ikke før vi kommer til Groruddalen vi møter menneskelig liv. I hvert fall for oss som har opplevd en uendelighet av togreiser gjennom Norges land er det ikke vanskelig å forestille seg hvor lang tid utviklinga har tatt.

Dette er en sjanger jeg har vært inne på før (det var da voldsomt så bastant jeg uttalte meg den gangen); forfatteren vil formidle et tungt (?) fagstoff i en narrativ form. I motsetning til for eksempel den hissige Talldjevelen i Enzensbergers bok med samme tittel er Darwin den tålmodige lærermesteren, selv om han er litt oppgitt over sitt reisefølges noe hullete kunnskaper om utviklingslæra.

Eirik, som sliter litt med dette faget, ("Ikke et vondt ord om bakterier, men så spennende er de virkelig ikke") representerer altså leseren, han stiller spørsmål på vegne av oss, og kanskje dialogformen kan fungere som en metode for å lette på det litt abstrakte faktastoffet, mens noen "brightinger" vil muligens irritere seg og bare synes at det er forstyrrende. Dette skulle jeg virkelig ønske at noen ville forske på en gang.

Forfatteren bruker Eiriks tanker og observasjoner (blant annet av Darwins entusiasme) for å prøve å overbevise for oss kanskje ikke fullt så naturvitenskapelig interesserte lesere at utviklingslæra virkelig ER svære greier

"--- men jeg rakk å se at det var en spiss liten fisk på noen få centimeter. Charles syntes å være helt i ekstase. Det var fascinerende å se den gamle mannen danse i en slags krigsdans på bunnen i den klumsete romdrakten" s 37

Og ved møte med urfuglen (etter å ha passert Hamar) utbryter Darwin:

"At jeg gamle mann skulle oppleve dette. Det beste bevis på at jeg har rett". Charles tok seg fort til øynene, og jeg kunne sverge på at jeg så en tåre. S 90

Etter at togturen er over går Eirik opp til muntlig eksamen for læreren Goggen, denne et eksempel på en autoritær og lite forståelsesfull lærer, og Eirik kan nå på vegne av seg selv og leseren få en oppreisning. Jeg regner også med at noe av hensikten her er å få formidlet de oppdagelser som er gjort i tida etter Darwins død.

Jeg konstaterer at Deichman har satt boka på faghylla, og det er jeg helt enig i, siden fagstoffet er det dominerende. Deweyummeret er 576.8 som ganske riktig står for utviklingslæra. Foreløpig er det ingen venteliste på nevnte bok og om denne boka vil bidra til at utviklingslæra vil bli noen hit er vel kanskje ikke så sikkert men for sånne treiginger som i all ubeskjedenhet meg er den helt OK som oppfriskning. (Oppfriskning haha, dette faget har jeg virkelig aldri vært særlig sterk i!)

Det KAN kanskje være naturlig å sammenlikne denne Darwin-boka med Sofies verden. Også i denne hyperovereksponerte boka er det en dialog mellom en ungdom og en voksen mann, Alberto. Jeg har alltid lurt på årsaken til denne bokas enorme internasjonale suksess. KAN det være fordi enkelte nasjoner har andre holdninger til barn og barnelitteratur enn vi har i Norden, nemlig at bøkene også skal ha en pedagogisk nytteverdi. Eller er det rett og slett fordi filosofi har bedre kår i utlandet? (Jo da, boka hadde en formidabel suksess i Norge også! Nettopp fordi vi var sultefora på filosofi kanskje? HAR denne boka bidratt til at vi er blitt mer filosofiske? Ha ha, det tviler jeg nå på. Og ett siste spørsmål : av alle de stakkars barn, barnebarn, nevøer og nieser og alle andre som er blitt påprakka denne boka gjennom tidene, eller som selv frivillig har utsatt seg for den : hvor mange har egentlig kommet seg igjennom den? )

Ellers kan vi være ganske tilfredse med at det i år er kommer to norske barne- og ungdomsbøker om hver av de to berømte 200-årsjubilantene. Og dermed kan jeg jo benytte anledningen til nok en gang å minne om Lise Männikkös bok om Louis Braille. Louis Brailles liv, akkurat som Darwins, var en utrettelig kamp for noe han trodde på, begge møtte en del motstand før anerkjennelse og begge sleit med sykdom på sine seinere dager. Neste nærliggende spørsmål er om de noen gang møtte hverandre. Neppe.

Et nødvendig PS til slutt : I tilfelle NOEN skulle tro noe annet : Ja jeg HAR lest Sofies verden. Jeg HAR gjort min yrkesrelaterte borgerplikt. Om jeg skumma litt innimellom? TILLOT jeg meg å hoppe bukk over noe av filosofistoffet? Gjett tre ganger.

Og så litt tidsreiser igjen

Hvis noen allerede nå vil snakke om trender i årets barne- og ungdomslitteratur er tidsreiser et mulig forslag. Her er enda en barne- og ungdomsbok hvor forfatteren blander fakta og fiksjon, antakelig med de fromme forhåpninger å lure litt kunnskapsstoff inn hos unga.

Steinar Høiback har store ambisjoner med ”Gutenbergs hemmelighet”, en i følge forlaget ”kjempespennende historie som handler om skrift, symboler og fantasi” .
Boka er en ”reise gjennom skriftens historie” og handlinga går i korthet ut på følgende: Med hjelp av en gammel bok trykket av selveste Gutenberg som blir gitt som gave på fødselsdagen til hovedpersonen Sophus av dennes onkel Ludvig foretar vår helt flere tidsreiser. Sophus må tyde en rekke symboler, med hjelp av ”veiledere”; høyprofilerte personer fra historien som Homer, Stefanus, Vergil, Aleksander den store, Voltaire, Shakespeare, Snorre, Holberg og Wergeland. Målet er å finne en skatt, nemlig en svært så innholdsrik skriftsamling eid av Ptolemaios I. Denne kongen har igjen innflytelse på Gutenberg som ble født ca 1700 år senere (med forbehold at jeg har vært heldig med hoderegningen) – via drømmer. (Høres intrikat ut, ja!) Forfatteren selv sier at boka er ”en mellomting mellom Da Vinci-koden og Sofies verden”. (Om det blir den samme kommersielle suksessen nasjonalt eller internasjonalt gjenstår å se. )

Boka formidler svært mye historisk faktastoff, om skriftspråket, korsfarere, religionshistorie etc og kan nok by på visse utfordringene for mindre historisk interesserte unge leserne. Som metode for å fenge leseren og lose ham/ henne gjennom alt dette fagstoffet har forfatteren valgt spenningssjangeren. HVOR spennende boka er kan nok diskuteres, men Tom Egeland mener i hvert fall at boka er "Mystisk! Magisk! Og veldig spennende!" for å sitere blurben på omslaget.

Som ofte i denne typen litteratur er hovedpersonen litt motvillig og uinteressert, muligens et knep for at i utgangspunktet uinteresserte lesere skal kunne identifisere seg med hovedpersonen. Det kan derfor være naturlig å sammenlikne Sophus med den unge mannlige hovedpersonen i Helene Uris bok Anna på fredag (Gyldendal 1995) som handler om skpråkhistorie. Også i Uris bok møter vi flere personer fra fortida, men her skildret med atskillig mer humor. Akkurat det finner vi ikke så mye av i Høibacks bok.

Jeg er enig med den ellers svært så positive anmelderen i Tønsberg Blad i at man ”kunne nok ha ønsket seg en mer utdypende personskildring og bakgrunnsfargelegging av og rundt de mange sentrale personligheten som dukker opp”. Alle disse historiske personlighetene blir i det hele tatt temmelig hverdagslige.
I én episode i boka møter hovedpersonen endelig igjen sin mor som er død fordi hun ofret seg for ”saken”, ganske sterke saker egentlig, men fortalt på en måte som i hvert fall ikke griper denne leseren.

Jeg har – som jeg har vært inne på før - problemer med denne blandingen av kunnskapsstoff og skjønnlitteratur og har ennå ikke funnet noen bøker som har overbevist meg.

Da tror jeg heller at jeg vil slå et slag for historiske røverromaner som for eksempel De tre musketerer eller Ben Hur, sikkert stappfulle av feilaktige historiske fakta, men fengende og som kan gi noen ”knagger” å bygge videre på.

Ad labelen Hybridlitteratur : mulig at det kalles noe annet men er ikke sikker på hva!

Og så har man lest noen bøker igjen

I årets siste episode i serien ”Og så har man lest noen bøker igjen” starter jeg med
Audrey, vent! av Robin Benway; en gansket velskrevet bok om Audrey 16 år som gjør det slutt med kjæresten. Han spiller i band, og lager en sang basert på bruddet. Audrey får ufrivillig mye oppmerksomhet, etter hvert tar det voldsomt av, hun kommer til og med på MTV og i det hele tatt. Av andre medvirkende i boka er bestevenninnen og James, som hun jobber sammen med på en iskjosk på et kjøpesenter, egentlig en heller ordinær type, eller er han nå egentlig det og resten kan dere tenke dere selv. Uten å røpe for mye. På en annen side gidder jeg ikke legge ut noen spoilervarsel. Hele greia har forfatteren greid å tøye ut over 320 sider. Oh my God! Ikke en helt nødvendig oversettelse spør du meg. Hvis noen av leserne av denne bloggen har lest samme boka og har funnet noe jeg ikke har funnet : let me know.

Så har jeg lest Han bare falt av Kjersti Scheen. Dette er en trist bok om selvmord og selvmordsgrupper, om kjærlighet og sorgbearbeiding. Dessuten en bi-historie : en ung homofil gutt som strever med å komme ut av skapet og påfølgende reaksjoner fra foreldrene. Og så kan man jo spørre seg om det virkelig finnes slike foreldre i dette århundre og det verste er vel at det gjør det antakelig. Kanskje litt mange temaer i en og samme bok? Rammen rundt er rollespill eller laiv som det også kalles.

Kari Sverdrup har skrevet sin første ungdomsbok på 5 år; Miraklenes tid er forbi. Mens den forrige boka, Sets sang, tok opp et mer alvorlig tema er årets av det lettere slaget. I sentrum er Jonas, 15, som med letthet turnerer stefedre, stemødre, stesøsken, halvsøsken etc etc men får litt problemer når mor skal gifte seg for tredje gang med sin samboer (nei ikke den samme mannen!) og altså Jonas stefar, men det årnær seg. Kan jo også ta med trekantdramaet mellom Jonas kjæreste, Jonas stesøster og altså Jonas selv. Og Storm fra Holmenkollåsen. Hvis man kan snakke om trekantdrama med fire deltakere. Firkantdrama? Og stort mer er det vel ikke nødvendig å skrive om denne boka. Jo forresten, siden jeg har vært så opptatt av dette med musikk i ungdomsbøkene i hele høst; Kari Sverdup vil gjerne slå et slag for John Coltrane. Og det er første gang jazzen er blitt introdusert i årets ungdomsbøker så vidt jeg har observert. Dessverre finner jeg ikke Time after time på YouTube men denne er jo ikke dårlig den heller! Derimot finnes flere live versjonen av Time after Time framført av Miles Davis, så da kan vi jo høre på en av dem også.

Litt morsomt : Et sted i boka poengterer Jonas at det ikke heter Majorstua, men Majorstuen, og det har han faktisk rett i. Majorstuen er det offisielle navnet på denne bydelen i Oslos vestlige strøk. Likevel får du omlag 234 000 treff på Google som inneheldt "Majorstua". Men ”Majorstuen” går av med seieren. Her får du 619 000 treff. Så da er det bare å gi seg for oss ”språkraddiser”

Og akkurat nå holder jeg på med Jon Ewos bok om Jeanne D’Arc. Herregud, hadde jeg nær sagt, holder det ikke snart med biografier om Jeanne D’arc. Men jeg har sansen for Jon Ewos ungdomsbiografier. Jon Ewo har så vidt jeg veit ingen fagkompetanse på historie og i hvert fall ikke på katolske helgener, så han må velge en annen metode. Hans utgangspunkt er tvileren og den ikketroende som prøver å finne ut av mysteriet Jeanne D’Arc. Han kaller seg for Djevelens advokat og i starten av boka gjør han åpent rede for sitt prosjekt. ”Jeg lover å gjøre mitt beste for å forstå denne jenta som levde et så underlig liv”. Og det får han i hvert fall meg til å tro på.

Jeg liker også språket og kreativiteten og løssluppenheten som ikke er fullt så spinnvill som fjorårets biografi. Forfatteren bruker også fri diktning sammen med faktastoff men det er aldri tvil om hva som er hva. Han gjør rede for kildene, både fagpersoner og litteratur. Skulle bare mangle. Mannen er jo bibliotekar.

Derimot ble illustrasjonene litt vel sakrale og pompøse etter min smak. Jeg synes at Bjørn Ouslands illustrasjoner til Ewos forrige biografi om Håkon Sverreson (Blogget om her) passet så mye bedre til Ewos lekne tekst. Jeg hadde også likt at det hadde vært fotografier i boka, men det fordyrer kanskje? Dessuten irriterer jeg meg over bokas format/ utstyr. Den er altfor stor og tung til å brukes som T-banelektyre. Hvis den trykte boka skal kunne konkurrere med E-boka burde forlagene tenke mer på bokas ”utholdelige letthet” for å vri på en boktittel.

Den som vil lese mer om denne helgen over alle franske helgener kan gå inn her. Flere helgener fra den Norske katolske kirkes helgenregister finner du her. Siden er under kontinuerlig oppdatering, siden stadig flere helgener kommer til. (Og muligens noen faller fra?) Dessuten finner du også annet nyttig stoff som statistikk over helligkåringer og saligkåringer.

Men folkens! NUH skal jeg ikke lese en eneste barne- og ungdomsbok på en god stund : trur eg...

PS: Labelen mulig Mulig fagbokprisvinner gjelder selvfølgelig ”Hjertet som ingen kunne brenne; en reise til Jeanne d’Arc”

PS 2 : Gyldendal : hjemmesida deres fungerer dårlig på Firefox for Mac. Det går ikke an å søke på Kjersti Scheen. Da må jeg gå over til Safari. CappelenDamms hjemmeside går derimot som smør.

En viktig bok som kunne vært bedre gjennomarbeidet

Boka er skrevet forsker Bera Ulstein Moseng, Rolf Martin Angeltvedt (leder for Helseutvalget for homofile) og Lill - Ann Chepstow-Lusty. (Jippie jeg greide å stave navnet riktig!) Dessuten deltar 111 voksne homofile (GayKids) med barndomsbilder og minner fra egen barndom og ungdom.

Forord, leserveiledning (!) og innledning kunne vært stramma en god del inn. Dessuten en del unødvendige gjentakelser og noen kjedelige trykkfeil. Litt mer krevende stoff er markert med moreller (!) i margen men dette er ikke konsekvent brukt. Dessuten helt unødvendig; de som bare vil se på billedsekvensene kan finne ut av dette sjæl. Litt mer mellomtekster i fagdelene kunne også ha gjort seg.

Boka jeg snakker om nå er GayKids; kule barn som også finnes. Dette er en innføringsbok om homofil kjærlighet skrevet for ”barn, ungdom, lærere og foreldre”. Kanskje burde forlaget ha tatt et mer klart valg av målgruppe, for eksempel ungdom. Virker nesten som man har tenkt at nå skal vi lage en fagbok om homofili for en gang for alle.

Formålet med boka er å ”bidra til toleranse og åpenhet, å være til hjelp for å håndtere erting og mobbing og å gjøre det lettere for homofil ungdom når de en gang forelsker seg og får kjæreste”. Boka legger vekt på at den skal ”føles glad og lett” men selvfølgelig er ikke alt i boka like muntert. Oppløftende er det derimot å lese historier som de unge homsene i Havøysund som ikke fikk problemer da sto åpent fram.

Og gripende om GayKid Kjersti F som fikk selvbekreftelse av å lese Helge Ingstads bøker om indianerne i Nordamerika; også en undertrykt gruppe. Men nå får du lese resten av boka sjæl! Noe jeg anbefaler trass i enkelte skjønnhetsfeil. Da finner du ut hvorfor begrepet GayKids er brukt også! Jeg anbefaler alle bibliotek og skolebibliotek å skaffe boka i tilstrekkelig antall eksemplarer. NLB skal selvfølgelig også ha denne boka.

Det er også laget en flott uteutstilling, bilder av denne finner du her! Og da kan det vel være på sin plass å avslutte med disse ”glade og lette” gutta. Skru opp volumet og syng med for full hals!

En litt merkelig bok

I anledning det store jubileet neste år blir det nok skrevet mange bøker om Louis Braille, blindeskriftens far. Og selvfølgelig kommer også denne bloggen til å bli litt prega av begivenheten. Følg med, følg med som det heter.

Her ei bok skrevet for barn utgitt på Lunde forlag. Boka er oversatt fra tysk, forfatteren er Jakob Streit og undertittelen er Gutten som oppfant blindeskriften.

Forfatteren har dessverre falt for fristelsen til å blande inn ikke så reint lite kristen forkynning, og vår unge helt blir framstilt som en skikkelig prektiggris som får selv lille Lord Fauntleroy til å framstå som en skikkelig dævelunge! Regner med at unga – som i utgangspunktet når sant skal sies neppe er SÅ opptatt av ”blindeskriftens far”, det være seg blinde eller seende – i hvert fall ikke får mer interesse for Louis etter dette. Tvert i mot får de vel hele fyren i vrangstrupen.

Dessuten er oversettelsen også for prega av at opprinnelsesspråket er tysk.

Forfatteren har valgt en skjønnlitterær form, og LB’s liv skulle inneholde nok dramatikk for å kunne lage en fengende fortelling. Men dette var så trist og traurig så for å trøste meg sjæl må jeg nesten dra fram denne låta fra YouTube. Og da letta i hvert fall humøret mitt en god del hakk! Bare skru opp volumet! En helt prima dagen derpå-låt for dem som for eksempel allerede har starta lutefisksesongen. (Klarte ikke å holde forsettet om bare to akevitt til maten, nei! )

Hvis jeg spør Deichman ser det ut som at det bare er kommet en norsk bok om LB før, fra 1952 (!) som attpå til er forkortet. (De lesende fingre av Jean Roblin). Og ingen av norske forfattere.

Hvis du søker på google finner du at Blindeforbundet har laget et hefte i PDF. (Litt underlig at de har valgt dette formatet, neppe særlig enkelt for blinde?

Men heldigvis og oh lykke! Til neste år kommer det ut en faktabarnebok om Louis Braille fra et seriøst forlag, skrevet av en norsk forfatter, og den folkens kommer til å bli god! Men dette kommer vi tilbake til. Med brask og bram!!!

PS: Til slutt kan jeg henvise forsamlingen til en aldri så liten illustrert "reisereportasje" fra min private (men forhåpentlig ikke for privat) ”pilegrimsreise” i LB’s fotspor. Selvfølgelig med billedbeskrivelser for binde. Hvor vi til slutt ender opp på Pantheon om ikke i bokstavlig forstand.

PS 2: Dere skulle bare ha visst hvor mye jobb det har vært å lage denne ”billedreportasjen”, dere !!

PS 3 : det er nesten så jeg fortjener en "Pantheonisering" for innsatsen!

Og så var det det der med å blande fiksjon og fakta igjen, da

• Og om hvorvidt rammefortellingen er spennende og fengende nok til å dra kidsa gjennom boka og samtidig lure i dem litt kunnskaper, denne gangen om vitenskap, astronomi, sorte hull, vitenskapens etiske dilemmaer, miljøvern og miljøkatastrofer.
• Og om hvorvidt de som er interesserte fra før synes rammehistorien er spesielt spennende eller bare irriterende. Dette har jeg blogget om før her.

Publishers’s weekly er derimot ikke i tvil:
”Hvordan kan man bedre få unge mennesker interessert i vitenskap – og spesielt i forhold til menneskehetens overlevelsesevne – enn å la verdens mest anerkjente teoretiske fysikere behandle temaet i en barnebok?”

Boka heter Georges hemmelige nøkkel til universet og er ført i pennen av Lucy Hawking, dattera til selveste Stephen Hawking og jeg regner med at det er gamlefar sjæl som har bidratt med faktakunnskapene. Så det vitenskapelige skulle være i de beste hender. Christophe Galfard er også med for å popularisere stoffet. Dialoger er et velbrukt knep i denne sjangeren, her mellom en sympatisk vitenskapsmann og vår helt (som i denne boka i utgangspunktet allerede ER interessert i stoffet) og mellom vår helt og vitenskapsmannens datter, en samtale som er preget av litt småkrangling, slik som i Talldjevelen av Hans Magnus Enzensberger. Noe som antakelig skal bidra til litt komikk.

De som er med :

• Georg Grønn, hvis foreldre er opptatt av grønne verdier, og ikke vil ha datamaskiner i heimen,
• Grisen Fred, skal antakelig skal bidra til litt moro og liv i handlinga,
• Erik, altså den sympatiske vitenskapsmann og fysiker
• Dattera Annie, noe oppesen,
• Skurken, læreren Jåen, omdøpt av elevene til mannen med Ljåen, viser seg å være en slem vitenskapsmann,
• Datamaskinen Kosmos som har egenskaper utenom det vanlige, kan blant annet sende folk ut i universet.

Personskildringene er mer typer (eller arketyper?) enn levende, handlingen selvfølgelig på sida av det sannsynlige, men ikke verre enn at det kan godtas. Språket ikke spesielt spenstig og så vanvittig spennende er det vel heller ikke.

Jakten på en konge

Forfatterens prosjekt er å komme under huden på en ukjent konge. Og ”gjøre ham mer levende i våre øyne”. Den kongen som altså var mellom den mer berømte kong Sverre og han som forårsaket dette populære skiløpet. (Litt færre drikkestasjoner under premieren. Og gudene veit hva slags pulver og glidemiddel de brukte. (Nei, nå snakker jeg om skismøring!) )

Nærmere bestemt Håkon Sverreson. Det er lite man veit om ham, men Ewo gjør så godt han for å bli kjent med ham. Vi – leseren – er altså vitne til hvordan forfatteren strever for å forstå denne personen, og han jobber hardt for å få med seg unge lesere til å leve seg inn i de problemer den unge kongen har, for eksempel at det ikke er så greit som ung mann rundt 20 å måtte overta som konge etter sin far. Forfatteren tar ingen sjanser på at kidsa av i dag vil finne dette interessant uten at han leier dem med seg gjennom historien med et sprelsk språk og anakronistiske virkemidler. Og kanskje han har rett. I hvert fall er det et bevisst valg han har tatt og jeg er i hvert fall med på moroa!

Forfatteren gjør også bruk av en fiktiv tidsmaskin, og intervjuer vår mann og noen fiktive eksperter blant annet på giftmord, med flere. Han intervjuer også virkelige fagpersoner. Det kommer alltid klart fram hva som er fiksjon, hva som er fakta, hva vi veit helt sikkert, og hva han antar. Og han legger også fram forskjellige teorier. Og han har en solid bibliografi. Med andre ord : solid arbeid!
Etterordet ”Hei Håkon. Noen siste ord til deg” er rørende lesning.

Så kan man jo i det vide og det breie diskutere om det virkelig er nødvendig å

• La hovedpersonen ha en fiktiv blogg (!)
• la ham ta med seg en powerpoint
• la ham – etter at powerpointpresentasjonen skar seg – sitte å spise skolebrød og drikker cola mens han samtaler med sin biograf. (Altså Ewo). (Etter å ha fuska i powerpointfaget selv – likte akkurat denne! Powepoint er no dritt! )
• La kongen ha en videodagbok
• Fiktive TV-reportasjer, blant annet fra barnehagen (!) til lille Håkon fem år

Noen ganger tipper det over med påfunn ala ”en minstepensjonist med rullator kunne ha levert det kjappere” men kjedelig er det ikke! Kanskje han skulle tatt seg tid til å gå gjennom manuset en gang til før han kastet seg over neste marg&bein - bok? Men – Jon Ewo kan skrive - han har en tydelig stemme og en sprelsk skrivestil. Og dette er gøy!

Så noen spørsmål:
1) Kan boka brukes i forbindelse med oppgaver?
Kanskje ikke helt enkelt. Og det var vel kanskje heller ikke hensikten med boka. Dessuten vil nok enkelte lærere ergre seg grønne når han lar ”tre trøtte biskoper hyle innpå svart kaffe” noen århundrer før kaffen kommer til Europa.

2) Og så var det spørsmålet jeg stiller meg om og om igjen – sikkert til kjedsommelighet.
Er dette rette boka for unge mennesker som allerede ER interessert i historie? Eller vil DE foretrekke mer saklig stoff?

3) Vil ungdom som er helt uinteressert i historie og middelalder ( er sikker noen) bli mer interessert etter å ha lest denne boka? Jeg har ingen svar men synes at Jon Ewos prosjekt er et godt forsøk.

Jeg har før blogget om denne ikke helt uproblematiske sjangeren HER

Så til slutt litt om format og layout. Ouslands illustrasjoner kler teksten for å bruke en klisjé. Noen bilder er morsomme og noen har både ro og ømhet for den lille Håkon. Faktisk veldig gode. En bra variant av det klassiske Birkebeinermaleriet finner man også. Formatet er derimot uhåndterlig. (Stor, tung og kvadratisk). Ikke T-banebok. Også litt for stor som sengelektyre. Siden sidene er så brede og teksten satt opp med to spalter – den KAN bli litt overveldende mye tekst. Og disse faktarutene med brun tekst på gulbeige strie : teksten er ikke så helt lett å lese.

PS: Ikke dårlig : tre bloggposter på en og samme dag. Men nuh skal jeg ut i et fine vårværet!

En problematisk sjanger

Mens jeg leste boka "Sokrates veddemål" fikk jeg assosiasjoner til diverse andre bøker som har det til felles at de har ambisjoner om å gi unge lesere litt konkrete kunnskaper ”smuglet” inn i fiksjon.

• Faktafiksjon?
• Fiksjonsfakta?
• Sakfikson? (I stedet for sakprosa?)

Sofies verden er jo nærliggende å nevne, men kan også ta med Ærlighetsminuttet av Bjørn Sortland som jeg har blogget om her. Samme Sortland har også skrevet en serie ”spenningsbøker”som skal gi geografiske opplysninger; blogget om her.

I ”Anne på fredag” av Helene Uri (som altså handler om språkhistorie) og ”Theos verden” nei unnskyld "Theos reise" av Catherine Clément som handler om religioner møter vi i begge bøkene to litt sånn bråkjekke og oppkjeftige og i utgangspunktet lite interesserte tenåringsgutter. Antakelig fordi de unge leserene skal ha noen å identifisere seg med og dermed bli ledet inn til kunnskapens kilde.

Theos verden er langt som en ondt år, det vil si 618 sider. Det faglige stoffet er interessant nok men personskildringen av unge Theo er heller klisjéfulle og temmelig monotone og fungerer bare forstyrrende.

Nå kom jeg på en annen bok også, nemlig Talldjevelen av Hans Magnus Enzensberger. Den handler om en gutt med matteskrekk som i drømmen møter en djevel, altså talldjevelen. En heller oppfarende og gretten kar som man faktisk blir litt lei av etter hvert. Illustrasjonene er svært fargerike, så intensjonen er antakelig å lage litt moro og eventyr rundt et for mange skremmende fag. Om hensikten noensinne er blitt oppnådd vites ikke.

De fleste unge leserne er vel ikke dummere enn at de avslører disse (sikkert i og for seg velmenende) intensjonene.
Denne sjangeren (som jeg altså ikke er helt sikker på hva den kalles) er på ingen måte ny. Tenk bare på de gamle ”guvernantefortellingene”. Den mest kjente norske var jo Aftenerne paa Egelund av Hanna Winsnes

En kjent barnebokforfatter var Odd Bang-Hansen som skrev flere slike ”hybridbøker” etter krigen. Denne for eksempel.

Et annet eksempel er Trond Torsk på eventyr av Olaf Coucheron. Den kom ut første gang i 1948. Her følger vi en torsk fra rognestadiet og fram til gyteferdig alder. På sin ferd gjennom havet møter han flere av havets dyr som alle viser en forbløffende innsikt i sin egen biologi. Skal jeg gidde å ta med ... nei det holder!

Jeg innrømmer det glatt: jeg forstår ikke denne sjangeren og kan vanskelig tenke meg at så mange andre liker den. Gode intensjoner til tross: spar oss for dette. Skriv heller gode, engasjerte fagbøker med en fortellende tekst.

PS: Ja det var Odd Bang-Hansen som oversatte de eventyrene som en viss førkronnåkunprinsesse er blitt beskyldt for å plagiere.

PS 2 : nei selvfølgelig har jeg ikke lest alle de 616 sidene av Theos reise. Boka finnes på Deichman, alle bøkene er for tida inne.

PS 3 : Etter at jeg begynte å jobbe i den billedløse verdenen har jeg blitt mer bevisst på fagbøker/ faktabøker/ sakprosa med en fortellende og pregnant tekst. Altså hvor teksten står på egne bein uavhengig av bilder. Kanskje jeg skulle blogge om det en gang.