Innkjøpsordningen - igjen

Og så har det rast en debatt om innkjøpsordningen igjen - antakelig ikke for siste gang, og som vanlig er jeg litt seint ute med å skrive blogginnlegg, for debatten har vel dabbet litt av nå. Men jeg har altså ikke hatt tid før og jeg fant ut at 140 twittertegn ble for lite.

Knut Åmås (H), statssekretæren som er mer profilert enn vår nye kulturminister har altså gått ut og forslått at krimmen skal kuttes fra innkjøpsordningen. Og det er jo å be om bråk.

Biblioteket skal være for alle og det finnes da jammen mye bra krim og hva med den folkelige kulturen og hvorfor skal man ha diktsamlinger som kanskje ikke mer enn 10 lånere leser om noen i det hele tatt og annen ”smal” litteratur for den delen, og hvordan skal en stakkars overarbeidet bibliotekar få tid til å lese seg opp og formidle K-fondbøker og bla bla meg her og bla bla meg der.

Deichmans nye biblioteksjef (som for resten er uten bibliotekarutdanning, noe det også blei litt bråk av - uten at jeg har helt sterke meninger der ) men hun gikk også ut i Aftenposten og sa blant annet at

” Jo Nesbø og poesi er like enheter som drar hverandre frem, og er en del av litteraturutviklingen. Begge deler må med. Bestselgerne er også populære på biblioteket, og det å skulle ekskludere lesere fra krim blir rart. Det er ikke alle som har råd til å kjøpe bøker, og disse skal også ha et tilbud om et bredt utvalg av litteratur”

Og det er jo ikke vanskelig å være enig i at biblioteket skal ha et allsidig tilbud, og at vi ikke skal gjøre bibliotektrappa for høy.

Innkjøpsordningen ble etablert midt på 60 – tallet, og formålet var blant annet

”å styrke og bevare norsk skriftkultur, norsk litteratur og en tilstrekkelig rekruttering av norske forfattere”.

Kan jo ta med at barnelitteraturen ikke kom med før i 1978. Ingen sure oppstøt nå, det kjøpes tross alt inn flere eksemplarer av hver barne- og ungdomsbok enn av voksenbøker. (1550 mot 1000 for voksne.)

På Kulturrådets sider står det i dag blant annet at ”forlaga kan gi ut litteratur som det elles ikkje hadde vore så lett å publisere med tanke på salet på den kommersielle marknaden åleine” og ” sikre forfattarane betre inntekter”.

Bøkene skal i hovedsak gis til bibliotekene, for hvor pokker skulle de ellers havne.

Åmås har et poeng. Det kommer ut stadig mer norsk krim, når man går gjennom forlagskatalogene er det side opp og side ned med krimbøker av norske forfattere. Krim er en særdeles populær sjanger sammenliknet med annen skjønnlitteratur, og så kan man jo i det vide og det breie diskutere om dette er litteratur.

Nå er det verken Kulturdepartementet, Kulturrådet eller Åmås for den delen som bestemmer hva folkebiblioteket skal tilby. Bokvalget er det bibliotekarene som gjør.  

Det store problemet er jo bare at bokbudsjettene er blitt så lave at de fleste bibliotek er helt AVHENGIGE av de gratis bøkene de får gjennom innkjøpsordningen.

Kanskje det er galt å sette SJANGERE opp mot hverandre. Og det finnes vel både god og dårlig krim, akkurat som det finnes god eller dårlig annen skjønnlitteratur. Og at det kommer ut mye middelmådig barne- og ungdomslitteratur som kjøpes inn av kulturrådet er i hvert fall sikkert. Lista er lav. Kanskje det er nødvendig rett og slett å heve denne lista for hva som skal kjøpes inn. Dette blir i tilfelle mer tidkrevende for kommiteene.

Og i hvert fall blir det ikke mindre støy. Men all oppmerksomhet som kommer biblioteket til god er jo en fin ting.

Til slutt:
Innkjøpsordningen er nødvendig for at forlagene skal ha muligheter til å publisere den smale litteraturen, som bokhandlerne ikke lenger forplikter seg til eller tør (av økonomiske årsaker altså, men det skjønte vel alle) å ha, og - fælt å si det – som kanskje også bibliotekene kan ha lett for å glemme.

Og som alle veit: hva som er god litteratur – eller dårlig for den delen – avhenger ikke av antall lesere.

Og så ble jeg jo nok en gang frista til å mimre litt om det lille biblioteket i havgapet i Troms hvor jeg oppdaget nyere norsk skjønnlitteratur i begynnelsen av 70 – åra. Takket være innkjøpsordningen!

Lenge leve innkjøpsordningen og den smale sære litteraturen som fortjener de leserne som fortjener boka!

En innkjøpsordning til besvær

Innkjøpsordninga ble opprettet for å fremme norsk skjønnlitteratur. Mer om formålet her. Utallige ganger har ordninga blitt diskutert, seinest på bibliotekpostlista nettopp. Det er ikke første gangen og heller ikke siste.

I min grønne ungdom hadde jeg et lærervikariat på en øy i Nordnorge. Der var det et lite skolebibliotek som fikk alt av K-fondbøker (eller kulturfondbøker men det er det vel ingen som sier lengre) og der satt jeg med sprettekniven (lyrikksamlingene ble levert uspretta fra forlagene) og leste og leste norsk samtidslitteratur mens vinterstormene ulte utafor vinduet. Kanskje noe av grunnlaget for min åndelige dannelse ligger her.

Jeg tror at flere gode forfattere hadde gitt opp hvis det ikke hadde vært for innkjøpsordningen. For eksempel denne forfatteren som endelig fikk vel fortjent oppmerksomhet i forbindelse med nomineringa til Nordisk råds litteraturpris. Kunne ha nevnt flere, for eksempel denne forfatteren. Eller denne. (De tre siste linkene er repriser fra denne bloggen. ) Hadde vi ikke hatt innkjøpsordninga hadde markedskreftene rådet. En nasjon fortjener andre forfattere enn bare Ragde, Lindell, Egeland, Langeland, Holt og hele det bestselgende kostebinderiet. (Nei da, ikke noe gæernt med å lese disse forfatterne, men folk har krav på et større utvalg litteratur som også tør å eksperimentere og som går mer i dybden - og de som ikke vil ha slike bøker kan bare ha det så godt!)

Et berettiget spørsmål er om alle K-fondbøkene er så gode at de er verdt penga eller bryderiet. Og sikkert er det noen som befinner ”seg i en bølgedal med skvulp av følelsesladethet og fravær av handling” for å si det med en syfilisk Morgenstjerne!

Så litt om folkebibliotekets rolle. Målsettinga med K-fondbøkene er altså ikke å forsyne bibliotekene med gratis bøker, men siden det bare er bibliotekene som er i stand til å ta vare på K-fondbøkene og gjøre dem tilgjengelige for allmennheten på en effektiv måte blir bøkene sendt dit.

Siden bibliotekene ikke kan velge men må ta i mot alt byr dette på en del praktiske problemer. Fordi bøkene skal være tilgjengelige i 5 år kan det etter hvert bli temmelig stappa i hyllene. (Bortsett fra steder der bibliotekaren er såpass anarkistisk at han/ hun driter i hele 5-årsregelen.)

• Men kan de ikke fordele bøkene ut på skoler i kommunen, for eksempel videregående?
• Nei, de vil ikke ha bøkene de heller

• Ja, men hva med å arrangere loppemarkeder og bare drite i 5-årsregelen?
• Og håpe at folk vil betale for noe de ikke vil låne gratis en gang? Dessuten vil bøker med bibliotekutstyr egne seg dårlig som julegaver til svigermor eller andre.

• Ja, men da får bibliotekarene ta ansvar da, og lese bøkene og for deretter å pushe dem på folket?
• Og når skulle bibliotekarene få tid til det i tillegg til alt annet de skal gjøre? (En sørf på google viser at enkelte steder arrangeres det kurs/ seminarer om K-fondbøkene og det er jo en løsning.)

Jeg forstår godt frustrasjonen til den bibliotekaren som ramset opp alle gode utenlandske bøker biblioteket der hun jobbet ikke hadde penger til å kjøpe. Men dette kan altså ikke innkjøpsordningen lastes for, det er politikerne, gamle gubber som har slutta å tenke for lengst (hvis de nå noensinne har gjort det) som ikke gir nok bevilgninger.

Så over til barne- og ungdomslitteraturen som jeg har mest greie på. En av kampsakene for Buf i hine hårde dager var å få hevet ”den lille innkjøpsordningen” med flere eksemplarer. I dag kjøpes det inn 1 550 eksemplarer av ca 100 titler. (Til sammenlikning for voksenlitteratur : ca. 200 titler i 1 000 eksempler). Jeg snakker her om skjønnlitteratur. (Når det gjelder fagbøker er det satt et tak på 25 titler per år.)

Trenger vi alle de 100 titlene? Etter å ha tatt en titt på 2006 -lista er jeg mer enn frista til å svare nei. (Her lister (pdf-filer) av påmeldte og innkjøpe bøker av alle de slag! ) Som jeg har sagt til kjedsommelighet før på denne bloggen, for eksempel her : hvorfor skal enkelte forfattere få lov til å fortsette å skrive i den samme gråmelerte duren år ut og år inn? Det er da ingen menneskerett å gi ut bøker!

Men : hvis norsk barne- og ungdomslitteratur ikke bare skal bestå av Svein og rotta-bøkene, Marg& bein-serien, Phenomena-bøkene og Anne-Cath Vestly og hvis vi ikke skal overlate litteraturformidlingen til markedskreftene men prøve å i hvert fall gi et skinn av å være en kulturnasjon må vi ha en innkjøpsordning som sikrer den ukommersielle litteraturen.

Ja : innkjøpsordninga har svakheter.
Ja : sakprosa burde vært inkludert i ordningen
Og : hvorfor er det tak på 25 fagbøker for barn hvert år?
Og : kravene burde vært hevet atskillige hakk. (Mener å huske at en forfatter som var medlem i vurderingsutvalget – samme hvem – for noen år siden sa at lista var ”behagelig lav”, dette muligens i forbindelse med bråket rundt Mea Culpa av Anne Holt.) Her et litt oppklarende innlegg fra Aftenposten om hvordan innkjøpsordningen fungerer.

Trass i svakheter og forbedringspotensial:
GUD BEVARE INNKJØPSORDNINGEN

PS: nei det er ikke noe gæernt med Svein og rotta-bøkene
PS: nei, det er ikke bare Samlaget som produserer ”smal” litteratur
PS: nei da, smal litteratur er ikke nødvendigvis synonymt med god litteratur eller omvendt!

Syphilias selvpålagte martyrium.

Forlagsredaktør Syphilia Morgenstierne leser og lider seg gjennom det meste som er blitt innkjøpt av Kulturrådets innkjøpsordning i sommerens råeste blogg. Innkjøpt er derimot ikke boka fra hennes forlag Fritt og vilt, trass i tittelen; "En av de beste". Som en ekstra sørrviss for dem som ikke orker å lese så mye i sommervarmen har hun også lagt ut et skjema med kortversjonen av sitt feltarbeid udi den norske skjønnlitteratuens mangslungne verden. Sterk kost!

Innkjøpsordningen ble opprettet i 60-åra for å fremme norsk skjønnlitteratur. De innkjøpte bøkene fordeles på landets folkebiblioteker, siden disse er antatt å være mest skikket til å ta hånd om dem og ikke minst få dem ut til folket. Den som vil vite mer om denne omstridte ordningen kan lese her.

Når høsten nærmer seg kommer flere av de innkjøpte (dessverre de fleste) norske barne- og ungdomsbøkene til å omtales på elis lesebabbel. Men nå er det Sommerens føljetong 2006 : Syphilia leser og lider for deg som gjelder.