Tidenes beste norske ungdomsroman folkens! DU bestemmer!

For  en tid tilbake gikk jeg ganske bråkjekt ut og erklære at jeg - inspirert av denne artikkelen i Dagbladet - skulle lage min egen liste over tidenes beste norske ungdomsbok. ( Hvem nå som skulle ha interesse av det.) Heldigvis kom avisa meg i forkjøpet, og annonserte den ferdige lista denne uka. (Ikke for å skryte men av de 34 nominerte har jeg faktisk lest alle bortsett fra 7. Kanskje ikke mer enn en kan forvente av en som har vært barne- og ungdomsbibliotekar i snart 40 år!)

Med en så sammensatt jury måtte man jo regne med at lista ble mangslungen, og om ikke alle jurymedlemmene er like fornøyde eller misfornøyde får vi håpe at de skiltes som venner eller i det minste at ingen fikk varige mén. Who cares, om hundre år allting glemt. For noen år siden prøvde den samme avisa å kåre den beste norske romanen for voksne, og hvem husker hvilken det var nå?

Og nå folkens er resten opp til oss! I den rette sosialdemokratisk alleskalmedånd skal vi få lov til å STEMME fram den alle beste! Mer demokratisk enn dette blir det ikke!

Kanskje juryen skulle ha tatt seg tid til å definere hva som egentlig kjennetegner en ungdomsroman. Jeg må si jeg er litt forbauset over at ungpikebøker som Toves hemmelighet fra 1943 og Anniken Prestgaren fra 1900 er med på en slik liste. (Hey gamlisser : ta innersvingen på de borskjemte kidsa: stem på Dicken Zwilgmeyer eller Evi Bøgenæs! Seniorsurfere i hele Norges land: foren eder! )

Man kan jo også spørre hva en flopp som De fire og han som gjør galt verre av Hans Fredrik Follestad har å gjøre på denne lista, men dette er muligens for en kultbok å regne. Litteratur er det i hvert fall ikke.

Og så konstaterer jeg at Per Knutsen ikke er med. Det burde han jo ha vært. Andre JEG savner er  Jung Tjønn, Sverre Henmo, Stein Erik Lunde, Ingelin Røssland, Arnt Birkedal og ikke å forglemme nykommeren Tyra Teodora Tronstad - av de jeg kommer på i farta.

Tre forfattere er representert med to titler, det gjelder Tormod Haugen, Jostein Gaarder ( Hadde det ikke holdt med Kabalmysteriet, men en verdenskommersiell suksess som Sofies verden er kanskje ikke til å unngå) og Endre Lund Eriksen. Og apropos sistnevnte: jeg er jo strålende fornøyd med at Super er med, siden jeg kan skryte ( andre selvskryt på en og samme bloggpost altså) av at det var jeg som var initiativtageren til denne boka. Dette er en av de få norske ungdomsbøker om en blind hovedperson skrevet på en troverdig måte. Jeg ble skikkelig rørt nå, gitt! Takk skal dere ha Jury!

Litt tilbake til det store tidsspennet, som er på 113 år (!) . Den nyeste boka på lista kom ut i fjor (Serriøst : er Odinsbarn fjorårets beste ungdomsbok?), den eldste boka på lista er altså Anniken Prestgaren fra 1900. Skal vel mye til at denne går av med seieren, hvis altså ikke de grå panterne konspirerer seg!

Men i rettferdighetens navn skal Dagbladet ha kred for å bidra til enda litt mer oppmerksomhet rundt ungdomsboka.

Jeg utfordrer meg sjæl!

Plutselig kom den norske ungdomsboka i vinden, og bra er jo det. Mens anmelderklassene jobber for fullt med Uprisen for 2014, som er ungdommens egen pris, skal Dagbladet kåre den beste norske ungdomsboka gjennom tidene. (Antar fra tida noe etter Zwilgmeyer. ) Og man kan ikke si annet enn at intensjonene er gode. Endelig får ungdomslitteraturen litt hardt tiltrengt oppmerksomhet.

”Vi slår et slag for gode, norske ungdomsromaner, sier Marie Kleve, som redigerer barneboksidene i Dagbladet. - De har hatt en tendens til å komme i skyggen både av romaner for voksne og av internasjonale bestselgere for barn og ungdom”

Av Dagbladets artikkel kommer det ikke fram når, men man kan vel regne med at kåringa finner sted før jul.

Bildet er stjålet fra Dagbladet. Måtte copyrightguden se nåde til min sjel.

Juryen består av intet mindre enn 10 medlemmer, og er relativt bredt sammensatt - faglig. For som alle kan se: kvinneandelen er – selv om det andre mannlige medlemmet manglet da bildet ble tatt - høy. Dette har jo ikke gått helt upåaktet hen, for å si det mildt. Og så fikk jo Erik Fosnes Hansen anledning til å demonstrere for all verden hvor lite oppdatert han er på nyere ungdomslitteratur. (Typisk menn asså, uttaler seg med den største autoritet om ting de ikke har det minste greie på.)

Saken har jo rast rundt på de sosiale medier og diskusjonen har vært høy. Og bevares, 20 % menn i en jury kan jo oppfattes noe skjevt.

I forrige uke var jeg på et seminar arrangert av Norsk Barnebokinstitutt. Dette var gratis for alle, alle hadde adgang og det varte i en halv dag. På alle måter overkommelig for de fleste. I et proppfullt møterom beregnet for 70 personer, talte jeg 10 menn. Og alle som kjenner bransjen veit jo at barne- og ungdomslitteraturbransjen – i hvert fall formidlersida – er dominert av kvinner. Akkurat som sykepleieryrket, ditto førskolelærere, lærere i barneskolen, hjelpepleiere og frisører og andre underbetalte yrker. ( Øk lønna så kommer nok menna strømmende til!)

Med andre ord: det er færre menn å ta av til denne type juryarbeid, og i hvor stor grad kan man gjenbruke de som finnes?

Ellers vil jeg henlede oppmerksomheten til en bloggpost som Synne, barne- og ungdomslitteraturens grand young lady har skrevet i sakens anledning. Som vanlig fra det holdet ;  kloke ord!

Ser også at Cathrine Krøger er med i juryen. I 2009 skrev hun en artikkel i Dagbladet hvor hun påstår at Tor Fretheims bok «Ingen ild tenner stjernene» er kontroversiell, og at dagens ungdomslitteratur har ”manglende måtehold når det gjelder tematikk”, og hun anklager Fretheim og Belsvik for å bryte tabuer. Regner med frisk debatt bak kulissene,  men får håpe at alle skilles som venner til slutt. I hvert fall slik at de er i stand til å gjøre gode miner til slett spill på jurybildet i den avsluttende artikkelen.

DAAAAARAAAA!

Og så mine damer og herrer kommer jeg til poenget. Eller kall det en kunngjøring. Jeg har tenkt å utfordre meg selv, og danne en egen enmannsjury ( eller enkvinnesjury er vel mer korrekt, hvis det ikke hadde hørt så veldig 70 – talls ut) og kåre min egen ungdomsbokfavoritt gjennom tidene. Det kommer ikke fram hvordan Dagbladet skal legge dette opp, men min plan er å sitte igjen med en liste på 10 bøker. I motsetning til Guris liste ( de 101 beste barne- og ungdomsbøker gjennom de siste 20 år) skal jeg ikke bruke konsulenter. Tvert i mot skal jeg være enerådende egenrådig diktator. Og planen er selvfølgelig å ha lista klar FØR Dagbladet! (Ha ha, det skal bli artig å se om det blir NOEN match!)

Hva det ”kjønnslige” angår er det altså 100% kvinneandel hos denne juryen, minus de eventuelle mannlige kjønnshormoner jeg måtte være i besittelse av.

Neste Episode: Elis enmannskomité har brainstorming, Følg med følg med!

Dagbladet fortsetter korstoget mot ungdomslitteraturen

Under tittelen ”Pappakukker, døde fostre og morkaker; Febrilsk tabujakt i nye ungdomsbøker” går Dagbladets Cathrine Krøger nok en gang til angrep på ungdomslitteraturen.

Her noen av ”høydepunktene” fra artikkelen :

”NÅR DET GJELDER Fretheims roman, får Trond Giske anledning til å vise hvor dristig han er.”

(Boka er altså blitt nominert til litteraturprisen). Så vidt jeg veit har det vel aldri skjedd at en kulturminister har blandet seg inn i Kultur- og kirkedepartementets prisutdeling. Det hadde da virkelig tatt seg ut.

”Boka er kontroversiell”

For hvem er Fretheims bok kontroversiell? Jo, for artikkelforfatteren selv og som de fleste vel har fått med seg i det siste : flere andre. Men neppe for alle. For eksempel for oss som har lest ungdomsbøker en stund.

” En estetisk innvending mot flere av ungdomsbøkene som anmeldes i dag, er nettopp et manglende måtehold når det gjelder tematikk. Død, stoff, kriminalitet, prostitusjon, voldtekt, nedgravde fostre, blodskam, incest, menstruasjonsritualer og bortkomne morkaker. Gjerne alt på en gang. Samt noen tenåringsgraviditeter sånn for sikkerhets skyld. Da synes alt å være dekket”

Når det gjelder nedgravde fostre, menstruasjonsritualer og bortkomne morkaker mener vel Cathrine Krøger her Huldrehaugen av Maria Cappelen Christensen, faktisk den eneste boka jeg kommer på som handler om akkurat disse temaene.

Da gjenstår det død, stoff, kriminalitet, prostitusjon, voldtekt, incest og tenåringsgraviditeter. Og bevares, dette er temaer som har eksistert i enkelte ungdomsbøker siden slutten av 60 – åra – akkurat som i voksenbøker. Fordi ungdomsboka ofte er sosialrealistisk og er en gjenspeiling av det virkelige liv. Og i det virkelige liv er det ikke alltid idyllisk. Mange gode forfattere utforsker gjerne det som er vanskelig, og skriver om de som sliter og har det vondt. Som for eksempel Tor Fretheim alltid har gjort. (Ja visst finnes det dårlige bøker om ”død, stoff, kriminalitet, prostitusjon, voldtekt, incest og tenåringsgraviditeter” og en dårlig bok kan jo være provoserende nok i seg selv.)

”Det går vel også an å minne om at Belsvik og Fretheim er godt voksne menn som startet sine beundringsverdige karrierer på syttitallet. Da var det gjengs oppfatning at mennesket blir fritt og friskt om bare alle tabuer brytes. Her er det muligens på tide med en justering.”

Årsaken til at forfatterne skriver om det Krøger kaller ”kontroversielle” temaer er nok sjelden for å bli ”fri og frisk”. Verken på syttitallet eller i dag. En god forfatter skriver fordi de har en historie å fortelle.

”PÅ ARKs NETTSIDER ligger «Ingen ild tenner stjernene» (altså Tor Fretheims bok) til salgs under kategorien «Tilrettelagt litteratur. Enkel tekst. Ti til tolv år.»

Det ER mulig at ARK lanserer «Ingen ild tenner stjernene» som en bok for dem mellom 10 – 12. På forlagets nettside står det en annen aldersgruppe; 14 – 18. Bare se sjæl! At ARK har rota kan vel neppe noen andre lastes for.

”Mer virkelighetsfjernt og misvisende kan det knapt bli. Men for all del: Våg ikke å si det høyt. For enda mer tabu enn å skrive om det tabubelagte, er det å driste seg til å kritisere dristigheten.”

Her er det noe som skurrer. ”Noen sier at det er tabu å driste seg til å kritisere dristigheten?” Ja, Krøger og Hegdal er blitt motsagt av flere, forfattere, forleggere og formidlere. Men det er da ingen som har nektet dem å si hva de mener. Og når de går så sterkt ut må de da tåle å bli motsagt? Krøger snakker jo om ”varseltrekanter” og at Fretheim er ”kontroversiell”. Og hvem andre enn Krøger er det som bruker ordet ”tabu”?

”I hvert fall med det argument at dette må barn og unge bli spart for. Ingenting synes mer provoserende for barne- og ungdomsbokforfattere enn henvisninger til en ung lesers reaksjon på en tekst.”

Provoserte? Hvilke forfattere er blitt provoserte? Ja, de har imøtegått kritikken men provoserte? ”Eg synest det er trist å høra at formidlarar av norsk barnelitteratur seier at dei ikkje vil formidla TJUVEN. Litteraturformidlarane er mange, og dei er mektige” skriver Rune Belsvik om Tjuven på NBU-sida. (Resten her). Belsvik er trist. Men provosert?

Artikkelen avsluttes med følgende feiende avslutning med en aldri så liten ironisk snert:

”DET ER irrelevant. (Regner med at hun mener barn og unges reaksjoner. ) Det truer den kunstneriske frihet. Og enda verre: Det truer den hellige ytringsfrihet. Det er tabu, det”

Og apropos ytringsfrihet. Det er også mulig å kommentere artikkelen på nettsida. I ytringsfrihetens navn. (Hvor mange av de som kommenterer har egentlig lest bøkene? Eller mener de det er nok med løsrevne sitater? ) Her et av høydepunktene :

Fretheim er en sjuk faen
Mine barn skal i hvert fall bli spart for dette svineriet.

Hvor går grensa, Dagbladet? I ytringsfrihetens navn?

PS: Hvorfor jeg egentlig gidder å kommentere denne artikkelen?
Har egentlig lurt på det samme.

Tanker ved årets begynnelse

Etter å ha pløyd meg gjennom nok et bokår gjør jeg meg noen tanker:

1. Hvor mange barne- og ungdomsbøker trenger vi egentlig per år?
2. Hvor mange likegyldige, intetsigende, safe og grå bøker skal få fylle bibliotekhyllene?
3. Hvorfor skal ”bra nok” være bra nok?
4. Finnes det ingen yrkesstolthet i forlagene?
5. Kan ikke forlagene heller jobbe mer med de gode forfatterne?
6. Det er greit at forlagene slipper til ikke helt gryteklare debutanter, bare de har et utviklingspotensiale. Men har de ikke mer å komme med så sett strek!
7. Forfattere som bare står og stamper på stedet hvil år ut og år inn burde oppmuntres til å finne seg noe annet å gjøre, ikke minst av hensyn til forfatteren sjæl!
8. Og av hensyn til leseren.
9. Og av hensyn til barne- og ungdomslitteraturen.
10. (Ja da, det samme gjelder sikkert for mye av voksenlitteraturen også, men det er nå liksom barne- og ungdomsbøkene det dreier seg om nå.)
11. Forlagene misbruker innkjøpsordningen!
12. Hev lista noen hakk og null flere bøker!

Nei jeg er ikke gretten! Det er jo for faen meg helg!

Blod på tann!

I denne bloggposten oppsummerte jeg nettopp antall anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur i Aftenposten og Dagsavisen i høst. Og det var jo ikke akkurat imponerende. For ikke å snakke om utvalget og kvaliteten.

HVA SLAGS BØKER VELGER ANMELDEREN/ JOURNALISTEN?

• ”Uff, nei, denne boka er altfor tykk, den har ikke jeg tid til å lese altså”
• ”Gi meg noen billedbøker eller lettlestbøker i stedet, jeg tar 5 billedbøker på samme tid. Så får vi fylt opp et par sider i avisa. Da har vi vel gjort nok for barnebøkene for en stund, hva? ”
• ”Aldri hørt om Rønnaug Kleiva før jeg altså, kan vi ikke ta en bok av Harald Rosenløw Eeg heller, å jasså, han har ikke bok i år?”
• ”Æsj, begynner det ikke å bli litt mange nynorskbøker nå?”
• ”Neimen det der så da rimelig sært ut, er dette noe for unger da?”
• ”Å giiiid så festlig denne kattebilledboka så ut da, jeg tar den med hjem jeg så kan jeg teste den på datteren min altså hun elsker katter!”
• ”Å nei, enda en debutant, nei nå orker jeg ikke flere av de derre debutantene altså”

MINDRE VIKTIG LITTERATUR?

• Vi forventer at anmeldere av voksenlitteratur kjenner voksenlitteraturen. (I hvert fall bør de late som om de gjør det. ) Hvorfor kan man ikke vente det samme når det gjelder anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur?
• Kjenner ikke avisanmelderne til andre barne- og ungdomsbokforfattere enn Arne Svingen, Harald Rosenløw, Jon Ewo, Ingunn Aamodt eller Marit Nicolaisen?
• Og voksenbokforfattere som Jo Nesbø og Tom Egeland som også skriver for barn?
• Når det gjelder debutanter av voksenbøker blir disse som regel anmeldt. Hvorfor gjelder ikke det samme når det gjelder barne- og ungdomsbokforfattere?
• Spesielt ungdomsbøker skrives det minimalt om i avisene. Det er et stort problem for det kommer ut mye spennende ungdomslitteratur i dag.
• Det er ikke lettere å skrive gode bøker for barn og ungdom enn for voksne. Tvert imot!
• Hvis alle aviser alltid må anmelde den siste boka ar Anne B Ragde, Jo Nesbø, Anne Holt, Unni Lindell osv bør de også kunne avse mer plass til mer barne- og ungdomslitteratur!

FOR HVEM SKAL ANMELDELSENE VÆRE

• Barnebokkritikk.no har stort sett valgt å bruke anmeldere med formell litteraturkompetanse. Dette ”spesialorganet for seriøs og kvalifisert barnebokkritikk” henvender seg voksne som er interessert i barne- og ungdomslitteratur. Før Barnebokkritikk.no ble oppretta var det bare Årboka som dekket dette behovet.

• Dagsavisene henvender seg til et bredere publikum. Men jeg er møkka lei av velvillige og snille anmeldelser av i beste fall likegyldig barne- og ungdomslitteratur. Vi må kunne forvente at en avisanmelder kan gi klar beskjed hvis noe er dårlig. Samtidig som de altså bør få fram de beste bøkene.
• Alle som skriver om barne- og ungdomslitteratur må bestemme seg for hvem de skriver for. Det går ikke an å skrive både for barn og voksne i en og samme anmeldelse, men det går an å si noe om målgruppa.

TIL SLUTT

• Den skrikende mangelen på anmeldelser av barne- og ungdomsbøker er et stadig tilbakevendende tema, som det til og med har vært hele seminarer om. HER for ca 10 år siden for eksempel. Uten at det hjalp noen ting. Dårlig vær var det også. Det jeg husker best fra det seminaret var da Irja Thorenfeldt uttrykte sin frustrasjon over at Phil Pullmans bok Nordlys ( Nå Det gyldne kompasset) ikke fikk en eneste anmeldelse i norske aviser. Og det hadde hun jo all grunn til.
• Det andre jeg husker var festmiddagen, da en viss ordfører holdt en tale på tre kvarter mellom middagen og desserten og avsluttet med å fortelle om alle kloakkrørene bøndene hadde lagt ned på dugnad. Dessverre husker jeg ikke hva som sto på menyen. Samma søren. Behandlinga av barne- og ungdomslitteratur i mediene er uansett ikke mye fest og moro! Egentlig bare dritten.

PS: Og apropos det, Aftenposten : kommer det ikke ut noen barne- og ungdomsbøker i vår?

PS 2 : nei det er ikke vanskelig å få tak på kvalifiserte anmeldere, jeg kan gjerne anbefale noen.

Jeg gir meg ikke!

I den forrige bloggposten diskuterer jeg om ikke ”ungdomsboka bør ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp”.
Nå skal jeg diskutere om det i 2006 hele tatt GÅR an å diskutere om ungdomsboka bør ”ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp”. Er problemstillingen helt avlegs, på linje med om hvorvidt jorda er flat eller rund? Er jeg den siste generasjon bibliotekarer som i det hele tatt stiller spørsmålet? Bør jeg stoppes ut og stilles ut på Norsk bibliotekmuseum sammen med katalogkorta og all den dritten. Med en innebygd høyttaler som sier

"bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp, bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp, bør ungdomsboka ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall er noe håp”

(Ja, det holder kanskje...) Jeg har et mindre makabert forslag : lag en 1-1 skala pappfigur. (Besøkstallet vil i tilfelle reduseres noe).

Nei, da. Problemstillingen er jo ikke så ny akkurat. I begynnelsen av 80-åra utlyste et svensk forlag en konkurranse hvor de etterlyste bøker som skulle gi ungdommen humor og livsmot. (Selvfølgelig som en reaksjon på 70-åras ”sosialrealisme”) Ulf Stark vant prisen med boka Dårfinkar och Dönickar. (1984) Norsk tittel : Jeg tar sjansen (1985). Det var i 80-åra det... Ja det var tider det.... Et par år seinere var jeg på en konferanse i Gävle med tema Humor och livsmot i barn- och ungdomsböckerna. Hallo programansvarlige for Den nordiske barne- og ungdomsbokkonferansen i Stavanger 2007 : hva sier dere til et sånt tema? Redd for å bli ledd ut da, ja! (Forrige konferanse der hadde Ondskapen i b&u-litteraturen som tema, tøyd ut til det parodiske.)

Jeg har vridd mitt hode halvveis ut av ledd og scannet gjennom alt jeg husker av alt jeg har lest i hele min karriere som b&u-bibliotekar og sorry: jeg finner svært få ungdomsbøker uten i det minste en strime av håp.

Kvifor i all verda kan det ikkje berre få vere håplaust? Må det vere happy ending spør bibliotekaren frå helvete. Nix! Noen ganger er det ikke all right i det hele tatt, bare dritt og dritt og gi meg et reip! Og det er greit det er greit bare boka er god! Men ALLE bøker trenger da ikke være slik! Noen ganger kan det jo være all right. Skjønt denne karen er vel neppe enig. Ikke en gang feelgoodboka Heldiggrisen Babe kan nok trøste ham i disse tider!

PS. En av årets aller beste ungdomsbøker har en lykkelig slutt. Så den litterære kvaliteten er i alle fall ikke avhengig av håp eller ikke håp med eller uten happy ending. Og det er vel til syvende og sist det det dreier seg om! God litteratur. (Bortsett fra bøker for gutter som ikke vil lese osv da... Vær så god, ta drittboka di og hold kjeft og vær fornøyd og takknemlig og... HÆ! ER du ikke takknemlig en gang!!)

PS2. Apropos den konferansen i Sverige; når svenskene lager konferanser slipper man unna skolesjefer, ordførere og andre høytstående politikere som bare prater piss og piss. Hva er det med oss herpåberget?

PS3. Apropos 70-åras sosialrealistiske bøker, sosialrealisme meg her og ditto meg der. Her var det mye happy ending, og relativt enkle problemstillinger. Skrevet av middelklassen, lest av middelklassens barn. Husker noen Peters baby? Herreguuud!

Det er håpløst

og vi gir oss ikke, sa Jan Erik Vold. (Dikt og sak. Universitetsforlaget, 1967). Å nei du! Det er håpløst og verre skal det bli!

Endelig er Harald Rosenløw Eegs siste kommet i en bokhandel/bibliotek nær deg. Handlinga finner du andre steder, for eksempel her. Miljøet er en drabantby utenfor Oslo. Alle er litt skrudde. Ingen er til å stole på. Ingen vil deg noe godt. Redderen i rugen (Catcher in the Rye) ”springer rett mot stupet. Det er ingen der som kan redde meg” (s 256). (Det leses mye i denne boka i boka).

Bør ikke en ungdomsbok ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp. Uppsan! Plutselig begynner jeg å diskutere med meg selv! (Jeg har ikke SÅ mange andre å diskutere ungdomslitteratur med i det daglige, kan det være grunnen?) Jasså, vil jeg tilbake til guvernantehistoriene nå? Er jeg blitt helt 70-talls eller?

Kan man skrive en ungdomsbok uten håp spurte noen da Vi kaller ham Anna av Peter Pohl kom ut i 1989. Jegpersonen konkluderer jo i denne boka med at det bare er vold som nyttet. Men da glemte man at boka også har et sterkt moralsk budskap (som riktig nok var vanskelig å følge). Ingenting av Jane Teller (2005) er også en knallhard bok som bryter de fleste tabuer. Men budskapet i denne boka er klinkeklart : det ER noe som betyr noe.

Et annet eksempel er Ingvar Ambjørnsens ungdomsbøker. Fjorårets Drapene i Barkvik er svartere enn 80-tallets Pelle og Proffenbøker men også denne boka viser at det er lys i tunellen.

Derimot er Uten filter av Jon Ewo (1998) en helsvart bok (en av denne forfatterens beste, kanskje den aller beste). Noen glade gutter skal feire de siste dagene av sommerferien før siste året på videregående med øl, børst, dop og damer og så dukker psykopaten opp ødelegger moroa. Og så går alt ad helvedet hen.

Jeg gjentar spørsmålet: ”Bør ikke en god ungdomsbok vise at det er i alle fall noe håp?" Jo ville jeg ha sagt før. (Jada, jeg innrømmer at ”Før” er en noe unøyaktig tidsangivelse.) Nei den trenger vel ikke det strekker jeg meg til å si nå. Nei slettes ikke! Absolutt ikke! (Merk hvordan jeg tenker så det knaker og sakte men sikkert forandrer standpunkt.)

Nå klikker jeg meg inn på IBBYNorges webside. Øverst på siden finner du lister over årets barne- og ungdomsbøker. Lista over Ungdomsbøker viser at de aller fleste ungdomsbøkene sier at det er mye som gjør livet verdt å leve selv om det ikke er enkelt. (Uansett bokas litterære kvalitet forøvrig.)

Hvorfor er jeg i det hele tatt opptatt av denne problemstillinga? Er det egentlig en aktuell problemstilling? Er det ikke nok bare å si at det er en god bok. Ferdig med det. Begynner jeg å bli gammel? Skjønner jeg ikke min tid? Skjønner jeg ikke boka? (Selv om dette skal være en av de mest lettleste av forfatteren.)

Glemte forresten å si at boka har et fantastisk språk! En lise å lese for den har lest hele denne lista siden 1 august. Denne boka fortjener de leserne som fortjener boka.

PS: En litt morsom ting. På ARK ved Solli Plass har de til hver tid en eller toppen to eksemplarer av boka inne. Så som regel må man bestille den. Kundene må altså ha bestemt seg på forhånd. ”Fælt å si det men selv om det er Rosenløw Eeg selger ikke boka”. Akkurat da jeg satt og skrev dette fikk jeg telefon av en bekjent som sa at Tanum bokhandel på CC Vest i Oslo har alltid minst 10 eksemplarer av boka inne og den blir stadig kjøpt. Av både voksne og ungdom. Høna og egget? Frogner mot opplyst middelklasse?
PS 2: De derre labelsene er jammen smarte, hvis jeg får tid en gang skal jeg labbelere hele bloggen min! De oppsto også etter den tidligere omtalte switshingen, et stort skritt for meg men et relativt lite for menneskeheten.

Stygge ord og annen bannskap

Noen ganger er det all right å lese faglitteratur om barne- og ungdomsbøker for å få litt perspektiv. Kartet og terrenget er en ny fagbok fra Omnipax.

Sverre Henmo er for tida en av de beste norske forfatterne både når det gjelder barne- og ungdomslitteratur. Men i sin forøvrig interessante artikkel om det realistiske i norske barne- og ungdomsbøker kommer dette litt pussige avsnittet:
”Formidlere av barne- og ungdomsbøker, bibliotekarer og bokhandelansatte, reagerer ofte på banning i bøker. Selv om de alle sammen erkjenner det faktum at ungdom banner, er det en rådende oppfatning om at det ikke skal forekomme i bøkene”. (S 16).

Nei Henmo! Det er ikke oss! Lærerne derimot....

Smal litteratur

Nynorske barne- og ungdomsbokforfattare grunnar over framtida....

Scene:
På en litt sliten kafe - kaffistova? Nei, for resten- det er så godt vær for tida- la dem sitte ute. Det er sikkert noen uteserveringer på Vestlandet også. I bakgrunnen fjell (det må vel ikke nødvendigvis være Sunnmørsalpene...), fjorder (minst en) og en ferge MÅ det jo være. Eller en cruice-båt? Nix- det passer ikke inn synes jeg - dette er et mollstemt drama. Ingen fruktblomstring – dette er IKKE nasjonalromantikk. Møblene skal IKKE være heftige, men trenger ikke å være slitte. Ikke kafe-klappstoler som på enkelte cafeer i Oslo med ambisoner om å være continentale! Ved bordet sitter noen (4, eller kanskje 5?) halvgamle forfattere med hver sin kaffekopp. (Sorry jeg ser altså bare for meg menn... Rødme, rødme...) Nei stopp en halv - det er da slutt på alkoholrestriksjoner på Vestlandet nå. La dem nå få ha hver sin halvliter i neven. Det trenger de! Hva med sveler??? Eller en vestlandslefse? Av den typen som må BLØTES først. Nei, det går vel ikke an å dyppe sveler i ølet selv på Vestlandet?

- Korleis skal det gå med OSS når ho Guri slutar, då...
-Nei, det får vel gå som det går, no
Ja, då lyt me vel slutte å skrive smale bøker som det kallast.
-Ja, då blir det dei breie bøkene som gjeld, då
-Ja, det er vel ein tid for det og...
-Ja, vi lyt vel gå på slik barnebokforfattarskule og då, for å lære oss visse grep som er annleis enn når du skriv for vaksne-
-Ja det er vel ein tid for andre grep, no
-Ja, det blir grepa nok, det
-Ja, eit godt grep grip, det... (griper febrilsk etter skjortelomma, men der var det tomt gitt. Tabbe: rekvisitøren har glemt rullingsen!!!)
-Ja, hugsar de den gongen han Jon skreiv om desse ungkarshundane i midtlivskrise. Ja dei fann seg nokre artige damer, dei...
-Hørr! Hørr! Ja det var vel ikkje noko for born, det
-Nei, og dei vaksne ville jo heller ikkje ha det...
-Og då han Rolf skreiv om den gongen han var ein elvefiskar. Og elva seier yåyåyåyåyåyåyå
-Ja, det er vel slutt på at elvane seier yåyåyååyåyå no!
-Ja, kva elvane skal seie no er ikkje lett å seie
-Og dyffelen får du vel henge attende i skapet att no, Arnt.
-Ja, den heng vel godt der
- Og han Habakkuk får vel sjå å kome seg heimatt med eselet sitt
-Ja, han har vel ikkje noko i ei barnebok å gjere, han
-Og alle tullingane og galningane får vel bli friske no
-Ja, dei får slutte å slå folk i hovedet no
-Nei, det er vel ikkje noko gode føredøme det nei...
-Og ingen kan vel skrive om Gerhardsen meir no
-Nei, det er vel andre tidar no
-Ja, dei må vel kome dei og
-Ja, kven veit
-Men ølet er vel det same i alle tidar
-Ja, det er vel tid for ein øl til, no..
etc etc etc

Før og nåfortida

Her følger en kort og konsis ungdomslitteraturhistorie:
I 70 åra åpna verden seg, og tidligere tabuer kunne brytes! Yeaahhh! Klassekamp, kvinnekamp, homokamp etc. Ungdomslitteraturen har i stor grad siden vært en gjenspeiling av det samfunnet vi lever i.
Før var mor og far og kjernefamilien uangripelige. Dårlige voksenpersoner var bare bipersoner.
Noen kalte 70-åras litteratur for ”skilmisselitteratur” (Litt misvisende : Et søk på Deichman viser at det i perioden 1970 til 1980 kom ut tre norske bøker om skilsmisse som kan kalles ungdomsbøker).
Andre temaer som ble tillatt var alkoholiserte foreldre, psyksisk syke foreldre, narkotika, sex, homofili, arbeidsløshet, uønskede svangerskap blant unge, etc etc. I dagens ungdomslitteratur er skilsmissene unnagjort og problematikken dreier seg mer om nye familierelasjoner, steforeldre etc.
Første ungdomsboka om incest kom for resten ut i 1987. (Abby min elskede)
Når sosialrealismen ble forslitt, og gikk på tomgang kom fantasybølgen og den har som kjent rulla litt fram og tilbake til den reneste tusmanien. (Kanskje på tide å ta en pause igjen mens vi venter på neste Harry Potter-bok).

Temaene er ikke så annerledes i dagens ungdomslitteratur, fremdeles er ungdomsbøkene en gjenspeiling av det samfunnet vi lever i. Og har stort sett en sosialrealistisk ramme. Forskjellene er blant annet disse:
Bøkene er blitt lengre
Bøkene er mer komplekse, ikke alltid like klare skiller mellom ungdomsbok/ voksenbok
Slutten er blitt mer åpen, problemløsninga er ikke alltid like åpenbar
Men en god forfatter er alltid en god forfatter!
70-åras beste ungdomsbokforfattere er
Max Lundgren
Harry Kullman
Jeg kommer i alle fall ikke på noen flere...Om de tåler en nyutgivelse er et HELT annet spørsmål..

Den problematiske ungdomsboka

Mange ungdommer hopper over ungdomsboka og går rett på voksenbøkene. Det er synd fordi flere ungdomsbøker er så gode at de fortjener å bli lest. For eksempel bøkene til Peter Pohl, Per Nilsson, Tor Fretheims bøker om Emil etc. Aiden Chaimbers holdt jeg på å glemme. Andre bøker egner seg best som lesetrening, og vil ikke bli stående.

Noen påstår at ungdomsbøker bare leses av barn, som vil å strekke seg oppover. For eksempel er det ganske mange 10-11-åringer som leser Pelle&Proffenbøkene. Greit nok, men de hadde nok vært mer mottakelige for budskapet hvis de hadde vært litt eldre.

Da jeg jobbet på Deichmanske bibliotek snakket jeg ofte om ungdomsbøker for ungdomsskoleklasser. De LÅNTE jo ikke så mange av bøkene etterpå men det var tydelig at de likte å HØRE om bøkene. Siden utvalget var såpass stort snakket jeg om de bøkene som hadde noe å vesentlig å si. Og alle liker jo å høre på historier... Ellers tror jeg en enkelt bokprat har liten effekt, man må gjenta bokpraten for samme klassen minst en gang pr. måned. Og så må det ikke være en skriftlig oppgave i andre enden. Bare noe som er gøy. Ungdomsboka har et formidlingsproblem. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang, tror jeg.

Hva er en ungdomsbok? Er Vernon God Little enn ungdomsbok? Den handler jo om en 15-åring. Hva med ”Drep ikke en sangfugl” som er en klassiker av Harper Lee? Beatles av Lars Saabye Christensen. Eller Beatlesmanifestet for den delen. Nei, for resten, den er kanskje mer nostalgi for oss gamlingene... Vi som ser Heartbeat på TV om lørdagene.
Erlend Loe er jo geniforklart av mang en ungdomsskoleelev. Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón. Ondskapen av Jan Guillot. Bienes hemmelige liv av Sue Monk Kidd
Bare fyll på med eksempler.

Og hvorfor er noe voksenlitteratur og noe annet ungdomslitteratur selv om det er ungdom i hovedrollen? Det kan det sikkert skrives en hel avhandling om...Vi kaller ham Anna av Peter Pohl for eksempel er fra forfatterens egen ungdom i 50-åra. Den skildrer en knallhard virkelighet, jeg er sikker på at mange voksne ville ha glede av denne boka. Han har i sine bøker en kompromissløshet som appellerer til ungdom. Noe av det samme har Ingenting av Jane Teller.

Men det er tydelig at begge har et budskap de gjerne vil formidle til ungdom. (Jeg er heller ikke så sikker på at Peter Pohl LIKER voksne...)

Kanskje smart å si noe om forskjellen på dagens ungdomslitteratur og 70-åras?

16/1/2007:
Og her en liten debatt om håpløshet og livsmot i ungdomsboka som utspant seg i forbindelse med Harald Rosenløw Eegs siste bok. Debatten fortsetter her. Noen ville kanskje ha sagt at noe som kjennetegner en bok for ungdom er at den bør ha en strime av håp. Hah! Glem det!

28/8/06: To andre eksempler jeg har kommet på er Livet er hva man gjør det til av Kim Fupz Aakeson og Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon

Unge menn til kamp mot kvinnedynastiet.

Gutta slår til mot kvinnedynastiet i forlagsbransjen. Artikkel i Aftenposten i dag.

Dette innlegget sender jeg til Aftenposten i morgen, men det blir neppe tatt inn:

Som et sikkert sommmertegn gir Aftenposten igjen spalteplass til unge bolde karer som uttaler seg om middelaldrende damer i barne- og ungdomslitteraturbransjen. Sist var det forfatterne, nå er det de unge mannlige redaktørene som markerer revir. (Kjetil Strømme, Fredrik Bjerke Strand og Steffen Sørum fra Gyldendal, Damm og Aschehoug forlag i søndagsnummeret av Aftenposten 11 juni 2006).

Jeg har vært barne- og ungdomsbibliotekar siden slutten av 70-åra. Min alder (53) tilsier at jeg kunne vært mora til både Kjetil, Fredrik og Steffen og passer fint inn i ”gamle-tante-klubben” som det refereres til.

Men : sorry gutta : dere sparker inn åpne dører i deres korstog mot de ”pripne” barnebøkene! Jeg kjenner ingen barne- og ungdomsbibliotekarer - verken kvinnelige eller mannlige - som er redde for å formidle ”barsk” barne- og ungdomslitteratur! Heller ingen som er redd for bøker med ”for mye sex og vold”. Sorry Kjetil, men det er ikke nytt med uteliggere og narkomane verken i barne- eller ungdomsbøkene. Og Steffen; banning i bøkene har heller ikke manglet i barne- ungdomsbøkene de siste 30 åra. Du finner hele vokabularet, sikkert også ”satan” som du selv etterlyste. Dessuten Steffen, transvestitter som emne er ikke noe banebrytende nytt i ungdomslitteraturen. Faktisk er det her man ofte har funnet de tabubelagte temaene. Så nå er jeg jammen spent på hva slags juicy saker Kjetil, Fredrik og Steffen vil varte opp med for å matche disse tilfeldig valgta temaene fra ungdomslitteraturen gjennom de siste ti-åra (og som det som regel har stått en kvinnelig forlegger bak) : incest, sex mellom søsken, ungdom som dreper og mishandler i rus, som selger kroppen sin, som begår selvmord, barn som er på flukt fra voldelige fedre, foreldre som ligger i sanseløs rus bare for å nevne noen. Og siden nå Emil fra Lønneberga ble nevnt i artikkelen; han ble jo faktisk skikkelig overstadig full i en av bøkene!

Men bevares, jeg har ingenting i mot unge menn i barne- ungdomslitteratur-redaksjonene, og hvis det er det som skal til for å garantere eller endog heve den litterære kvaliteten på den norske barne- og ungdomslitteraturen - med eller uten barslagsmål og stygge ord – er ingenting bedre enn det!

Siste!
Oj! Jeg har fått en kommentar av bibliotekskolepraktikanten vår! Kult at ungdommmen gidder å lese kjerringbabbel og attpå til svare! Jeg må huske å takke pent på jobben i morgen! Eller er det forbudt å blande blogging og gammeldagse samtaler? Lurer for resten på hvordan hun fant bloggene mine. Men jeg har vel mumla noe om noen bloggerier så vidt jeg husker!

Siste:
Innlegget ble tatt inn:
I sin helhet: Bare se sjæl! Og jeg har fått masse positive tilbakemeldinger, fra barnebokmiljøet og amatører! Kult!