torsdag, oktober 30, 2014

Livet er begredelig men en god bok hjelper på humøret

Jeg er så jævla easy going av Jenny Jägerfeld er et fyrverkeri av en bok. Hun skriver med en temperatur som jeg skulle ønske det fantes mer av i dagens ungdomslitteratur. (Hadde det vært for mye forlangt lizzm!) Som i den forrige boka jeg nettopp blogget om er det også her en kvinnelig jeg-person, men i motsetning til den boka er Jägerfeldts virkelig morsom. Heller ikke i Jeg er så jævla easy going mangler det på tragedier; moren er mislykket forfatter, som i stedet for å jobbe skriver det ene refuserte bokmanuset etter det andre, søker på stipender som hun ikke får, og faren er deprimert, så langt nede at han bare sitter foran TV-en og ser på spørreprogrammer. Familien er lut fattige, og nå har de ikke en gang råd til medisiner til datteren som har ADHD. Herregud hvor nitrist kunne ikke dette ha blitt!

Men hovedpersonen Joanna, 18 år, er street wise og stayer! Hun er impulsiv og dumdristig, og som hovedpersonen i den forrige boka av Jägerfeld, roter også hun seg opp i de mest usannsynlige situasjoner. I årets bok også på den farlige sida av loven. Måten hun løser problemene sine på er ofte hinsidig en hver fornuft.

Storyen fortelles med trøkk og temperament. Språket er kreativt og sprelsk, krydret med slang, banning, runde ord og engelske uttrykk. Her finner vi desperasjon og dyp fortvilelse og samtidig massevis med humor. Det er flere aldeles helsprøe scener, men også passasjer med vemod og tristesse. Som da Joanna og kjæresten Audrey ( heller ikke hun akkurat A 4) høye på gress får fniseanfall og den deprimerte faren plutselig kommer inn og ( i hvert fall for Joanna) overraskende spør jentene om de vil ha kaffe.
”Og det var første gang på et halvt år at han spurte meg om jeg ville ha noe, spurte meg om noe overhodet. Og det var første gang på inderlig mange måneder at han så på meg med det blikket og jeg holdt opp å le som om noen trykket på off.

Og det eneste som var igjen av latteren var tårene i øynene, tårene som glitret og sved” s 217
Boka forteller mye – og troverdig - om hvordan det føles å leve med ADHD og hvor livsviktig medisiner kan være for å leve et normalt liv.
”Jeg fisket et av glassene opp av posen. Skrudde av lokket og kastet en hvit, rund tablett i munnen. Sånn, ja. Tilbake på banen. Nå kunne jeg vende tilbake til et verdigere liv. Ja, livet ville faen meg bli en orgie i verdighet!” s 221.
Boka har om ikke akkurat 100 % happy ending en absolutt positiv slutt. Og kjærligheten ruler! Endelig har det – etter flere års tørke – kommet et par gode ungdomsbøker om lesbisk kjærlighet.


Link til Youtube-videoen

Litt musikk igjen kanskje? Siden ”Snön faller och vi med den” av Ulf Lundell, en mann som også har hatt sitt å slite med, er en av sangene som er omtalt i boka kan vi jo høre litt på den.

En gang i en ikke alt for fjern fortid var det Peter Pohl, Mats Wahl og Ulf Nilson som var de store svenske ungdomsbokforfatterene. For ikke å forglemme Ulf Stark. Nå ser det ut som at tjejerna har overtatt; Katarina von Bredow, Joanna Thydell og altså Jenny Jägerfeld.

EDIT 1 november:  Noen vil kanskje stusse over etiketten "homselitteratur" på denne boka. Eller "lesbisk" for den delen. For hva ER egentlig homslitteratur/ skeiv litteratur eller kall det hva du vil.  Jeg pleier å hvile meg på Karis nettetsted skeivbok, som favner ganske bredt. Det er jo ikke hver dag man kommer over bøker med homofile eller lesbiske i ledende roller, derfor synes jeg det er greit å få disse litt fram i lyset.

Under etiketten "homofobi" har jeg blogget om bøker med mer eller mindre homofobt innhold, eller hvor homofile/ lesbiske behandles på en måte jeg finner  problematisk. 


tirsdag, oktober 28, 2014

Sorgeliga saker hända, än i våra dar minsann

”Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke.”
Slik starter Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtvedt, og straks blir man fenget. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok hvor jegpersonen forteller etter sin død! Jeg skal ikke si at ingen har gjort dette før, men det skjer ikke ofte. Og som ikke det er nok, hendelsene er fortalt fra en allvitende synsvinkel. I sannhet et interessant litterært grep! Men det er dyktig utført, jeg synes ikke at det på noen måte skurrer.

Boka hopper litt fram og tilbake i tid, vi får vite hva som skjedde fram mot ( det dobbelte) selvmordet, om begravelsene (!) og også om hvordan livet er for de etterlatte etter tragedien. Alt fortalt fra 17 år gamle Louises synsvinkel.

De som er med:
  • Louise, altså bokas forteller, fra middelklassen,
  • Louises foreldre, som sliter med å finne fram til hverandre i sorgen,
  • kjæresten, Liam,19,
  • dennes yngre bror Johannes, og
  • faren Ian, som opprinnelig kommer fra Irland. Faren er en temmelig røff type, og fra et annet samfunnslag enn Louises foreldre.
  • Louises venninne Cille ( som Louise mistet kontakten med etter at hun ble sammen med Liam),
  • Jeppe, Liams bestevenn som Liam viser stor omsorg for, og sist men ikke minst noen skikkelig tøffe typer, og da snakker vi virkelig hard core; 
  • Greven, dennes venn 
  • Mawi, også en ufyselig fyr, og en 
  • slange, ikke mindre ufyselig den.
Vi får vite Louise og Liam møtes og blir kjærester, og hvordan Liam begynner å selge dop for de allerede omtalte skurkene. I starten lever paret i sus og dus men etter hvert strammes det til, og de kommer oppi et uføre de ikke finner noen løsning på.

Jeg har aldri i noen ungdomsbok – og jeg har jo lest en del – funnet voldsscener så grusomme og brutale som i denne. Og man KAN jo spørre seg hvor nødvendig dette er i en ungdomsbok. (Det er faktisk så fælt at jeg NEKTER å gjenfortelle det, verken skriftlig eller muntlig.) Boka har også en særdeles brutal voldtektscene, men her overlates noe til leseren. (Kanskje ikke noe bedre det.) Jeg anser meg selv som en temmelig herdet leser, men faktisk gikk dette litt utover nattesøvnen. (No hard feelings Ringtvedt og Munk Jensen, jeg tåler det nok.) Mulig jeg begynner å bli farlig tantete, men klarer ikke å dy meg for å lure på hvordan en ung følsom person vil reagere på denne brutaliteten. Det er nesten så jeg spør meg om man kan ha denne boka på åpen hylle i ungdomsavdelinga.

Boka er usedvanlig godt skrevet. Her finnes passasjer med stor skjønnhet, for å si det litt svulstig. Jegpersonens rørende omtanke og ømhet for de gjenlevende står i en påfallende kontrast til brutaliteten.

Et stikkord i boka må være forsoning, og faktisk  (burde jeg legge ut en SPOILER**** - varsel nå ? )  kommer alle de etterlatte styrket gjennom krisa. Og hovedpersonene får fred i det hinsidige. (Herregud  for noe møl kunne ikke dette ha blitt,  hvis ikke boka hadde holdt så høy litterær kvalitet. ) Å jo da, det er ALL grunn til å stille spørsmål ved selvmord som løsning, dette er en bok som krever modne lesere.


Lenke til Youtube-videoen

Boka lanseres som en moderne Romeo og Julie-historie, men den minner også i høy grad om den tragiske historien om Victor Sparre og Elvira Madigan. Også de valgte døden for å komme ut av en litt lei knipe, så da kan vi jo avslutte med å spille denne gamle skillingsvisa om dette tragiske paret.

PS: Litt tilbake til mitt spørsmål om man kan ha boka i åpen hylle. Selvfølgelig kan vi ikke innføre en ordning med å ha bøker i magasin på grunn av et sterkt innhold. Det skulle virkelig tatt seg ut. I 2014! Men jeg synes at alle barne- og ungdomsbibliotekarer burde lese denne boka slik at de veit hva de har i samlinga.

mandag, oktober 20, 2014

Jeg utfordrer meg sjæl!

Plutselig kom den norske ungdomsboka i vinden, og bra er jo det. Mens anmelderklassene jobber for fullt med Uprisen for 2014, som er ungdommens egen pris, skal Dagbladet kåre den beste norske ungdomsboka gjennom tidene. (Antar fra tida noe etter Zwilgmeyer. ) Og man kan ikke si annet enn at intensjonene er gode. Endelig får ungdomslitteraturen litt hardt tiltrengt oppmerksomhet.
”Vi slår et slag for gode, norske ungdomsromaner, sier Marie Kleve, som redigerer barneboksidene i Dagbladet. - De har hatt en tendens til å komme i skyggen både av romaner for voksne og av internasjonale bestselgere for barn og ungdom”
Av Dagbladets artikkel kommer det ikke fram når, men man kan vel regne med at kåringa finner sted før jul.

Bildet er stjålet fra Dagbladet. Måtte copyrightguden se nåde til min sjel.
Juryen består av intet mindre enn 10 medlemmer, og er relativt bredt sammensatt - faglig. For som alle kan se: kvinneandelen er – selv om det andre mannlige medlemmet manglet da bildet ble tatt - høy. Dette har jo ikke gått helt upåaktet hen, for å si det mildt. Og så fikk jo Erik Fosnes Hansen anledning til å demonstrere for all verden hvor lite oppdatert han er på nyere ungdomslitteratur. (Typisk menn asså, uttaler seg med den største autoritet om ting de ikke har det minste greie på.)

Saken har jo rast rundt på de sosiale medier og diskusjonen har vært høy. Og bevares, 20 % menn i en jury kan jo oppfattes noe skjevt.

I forrige uke var jeg på et seminar arrangert av Norsk Barnebokinstitutt. Dette var gratis for alle, alle hadde adgang og det varte i en halv dag. På alle måter overkommelig for de fleste. I et proppfullt møterom beregnet for 70 personer, talte jeg 10 menn. Og alle som kjenner bransjen veit jo at barne- og ungdomslitteraturbransjen – i hvert fall formidlersida – er dominert av kvinner. Akkurat som sykepleieryrket, ditto førskolelærere, lærere i barneskolen, hjelpepleiere og frisører og andre underbetalte yrker. ( Øk lønna så kommer nok menna strømmende til!)

Med andre ord: det er færre menn å ta av til denne type juryarbeid, og i hvor stor grad kan man gjenbruke de som finnes?

Ellers vil jeg henlede oppmerksomheten til en bloggpost som Synne, barne- og ungdomslitteraturens grand young lady har skrevet i sakens anledning. Som vanlig fra det holdet ;  kloke ord!

Ser også at Cathrine Krøger er med i juryen. I 2009 skrev hun en artikkel i Dagbladet hvor hun påstår at Tor Fretheims bok «Ingen ild tenner stjernene» er kontroversiell, og at dagens ungdomslitteratur har ”manglende måtehold når det gjelder tematikk”, og hun anklager Fretheim og Belsvik for å bryte tabuer. Regner med frisk debatt bak kulissene,  men får håpe at alle skilles som venner til slutt. I hvert fall slik at de er i stand til å gjøre gode miner til slett spill på jurybildet i den avsluttende artikkelen.

DAAAAARAAAA!

Og så mine damer og herrer kommer jeg til poenget. Eller kall det en kunngjøring. Jeg har tenkt å utfordre meg selv, og danne en egen enmannsjury ( eller enkvinnesjury er vel mer korrekt, hvis det ikke hadde hørt så veldig 70 – talls ut) og kåre min egen ungdomsbokfavoritt gjennom tidene. Det kommer ikke fram hvordan Dagbladet skal legge dette opp, men min plan er å sitte igjen med en liste på 10 bøker. I motsetning til Guris liste ( de 101 beste barne- og ungdomsbøker gjennom de siste 20 år) skal jeg ikke bruke konsulenter. Tvert i mot skal jeg være enerådende egenrådig diktator. Og planen er selvfølgelig å ha lista klar FØR Dagbladet! (Ha ha, det skal bli artig å se om det blir NOEN match!)

Hva det ”kjønnslige” angår er det altså 100% kvinneandel hos denne juryen, minus de eventuelle mannlige kjønnshormoner jeg måtte være i besittelse av.

Neste Episode: Elis enmannskomité har brainstorming, Følg med følg med!

lørdag, oktober 18, 2014

Og så var det vel på tide å blogge litt igjen

så ikke mine utallige lesere bryter sammen i krampegråt. (Dessuten ser jeg at besøksstatistikken begynner å krympe faretruende.)

LIVET OG KJÆRLIGHETEN ETC

Og hva har jeg lest siden sist, da? Vi kan jo begynne med

Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo. (Ganske stilig tittel i grunnen!)  Dette er Betanzos så vidt jeg skjønner femte bok,  og man kan ikke si annet enn at hun skriver godt. Og befriende å lese litt annet enn den evinnelige fantasyen og alskens dystopier og annet fandenskap.

Vi møter ei ung jente som like før hun skal begynne i siste klasse på ungdomsskolen møter den store kjærligheten for første gang. Dessverre må objektet for alle hennes følelser til USA for å gå på skole, og Emma kaster seg ut i utagerende festing, hvor det meste foregår på guttas premisser. Hun roter – for å si det litt folkelig – med andre gutter. Til slutt får hun skikkelig dårlig rykte. Og nok en gang får vi bekreftet hvordan jenter får "horestempelet" mens gutta nærmest kan gjøre som de vil.  Emma gjennomgår en tung periode, og dette tror jeg vil fenge unge lesere.

Det jeg likte best med denne boka er skildringa av venninnefellesskapet mellom Emma og to gode venninner, og hvordan jentene støtter hverandre i tykt og tynt. (Selv om det holder hardt noen ganger.) Litt befriende også å lese en ungdomsbok fra ungdomsskolemiljø uten de nærmest obligatoriske bitchene. Boka har også en svært realistisk skildring av første samleie.

Og så har jeg jo også lest Jellicoe Road av Melina Marchetta. (Heinesen 2014).  En besettende roman om ei ung noe skadeskutt jente som ble forlatt av sin mor i barndommen, om en trafikkulykke som rammet to familier hardt rundt 20 år før ”hovedhandlinga” i boka, og hvordan disse to begivenheter griper inn i hverandre.

Hvis man sammenlikner norske ungdomsromaner med ungdomsromaner fra den angloamerikanske verden slår det meg at de norske er noe mer neddempet og nøkterne. Her er lite av det spektakulære eller melodramatiske som man finner i Jellicoe Road eller i Eleanor & Park som jeg har blogget om tidligere. Et annet eksempel på dette er for eksempel den siste boka til Linn Sunne.

Litt tilbake til Og hjertet mitt bare. Emma er skilsmissebarn og bor vekselvis hos moren og faren. Faren er ”boler” og – hvis jeg ikke husker helt gæernt nå – eiendomsmegler. Hans røffe skikkelse bidrar til å gi boka litt ekstra krydder. Boka har en god slutt, og Emma kommer styrket ut av krisa.

KORTREIST FANTASY

Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes er nok en bok basert på den norske sagn- og eventyrverden. Grimnes er også forteller, og har godt kjennskap til dette stoffet. Dette benytter hun seg av i fortellingen, noe hun gjør rede for bakerst i boka. Dette gir unektelig et mer solid inntrykk enn enkelte andre norske fantasybøker ( ingen glemt, ingen nevnt) fulle av alskens påfunn.

Vi møter Minja, nesten 17 år, ei ganske røff jente fra Stovner. Hun har en noe dunkel fortid, uten at vi skal røpe noe som helst her. Mye av handlinga forgår i en med all sannsynlighet fiktiv bygd, hvor det skjuler seg mange hemmeligheter, flere av overnaturlig art.

Personskildringene i denne boka er i det hele tatt troverdige – innefor sjangeren - og interessante, og - i hvert fall hva de ”snille” angår - lette å få sympati for. Nå veit jo alle som har lest denne bloggen før at fantasy ikke er min cup of tea, men Minjas røffe væremåte gir en fin kontrast til det mer ”eventyrlige” og bidrar til at boka ikke blir så "høyttravende" som andre fantasybøker.   Jeg har ofte savna litt humor i fantasylitteraturen, og det finner vi også her. Og en god dose varme. Minja ruler!

Forfatteren er god på å skildre vennskap, eller mellommenneskelige relasjoner som det så fnt heter, og boka inneholder også en gryende kjærlighetshistorie. Og innimellom er det skikkelig spennende. I det vellet av norske fantasybøker inspirert av norsk fortellertradisjon som er kommet de siste åra er denne den klart beste til nå.

For å pynte litt på bloggposten kan vi jo legge ut Unge NLBs septemberanbefalinger, hvor vi snakker om diverse fantasy og avslutter med en aldri så liten huldredans. (Og om noen tror at jeg legger den ut for å øke antall treff på filmen så kan enhver tro hva de vil!) Snurr film!


Lenke til YouTube-videoen

(Dessverre er ikke Grimnes bok med på filmen, siden den ikke hadde kommet ut på det tidspunktet filmen ble spilt inn. )

LITT MORO TIL SLUTT

Verdens verste rektor av Marius Horn Molaug og Kristoffer Kjølberg er en liten humørpille av en bok, beregnet for de litt yngre. Samspillet mellom tekst og illustrasjoner er elegant utført.

Vi møter Ruben som går i femte klasse. Bestevennen er Kent, og sammen utgjør de et riktig artig radarpar. Skolens svært strenge rektor er fanatisk svømmeinteressert, og arrangerer svømmedag på skolen med krevende ferdighetsprøver. For Ruben som ikke kan svømme er jo dette en skjebne verre enn døden, og sammen lager gutta temmelig kreative planer for at Ruben skal slippe unna.

Boka tar ( selvfølgelig) barnas parti mot voksen overmakt, humoren er rølpete med en litt lun undertone.

Tror at både Kaoshjerte og Verdens verste rektor skulle ligge godt an til å få Departementets debutanpris!

fredag, oktober 10, 2014

Ikke mye blogging på meg for tida, gitt!

Dette blant annet fordi jeg er med i den lokale kommitéen for TV-aksjonen, og mesteparten av kveldene har gått med til å ringe til tidligere bøssebærere og annen morro.

I år går TV-aksjonen til et virkelig godt formål, nemlig Kirkens Nødhjelp - som uavhengig av hva slags forhold man ellers måtte ha til det religiøse - er en hederlig og anerkjent organisasjon, også internajonalt.

Kirkens nødhjelp har valgt å la pengene gå til vannprosjekter i 8 land, og håper å gjøre det mulig å gi minst en million mennesker lettere tilgang til rent vann.



Når Agnes kan gå i alt 5 timer 2 ganger hver eneste dag skulle de fleste i verdens rikeste land klare en to timers søndagstur med en bøsse søndag 19 oktober.

Det er ikke ofte jeg løfter den moralske pekefingeren men nå oppfordrer jeg mine lesere til å melde seg som bøssebærere for at Agnes og andre i hennes situasjon skal kunne leve et normalt liv.

Bli med folkens! Og hvis du ikke kan, så ha gryna klare til bøssebærerne kommer. Og er du ikke hjemme er kontonummeret 8380 08 09005!