tirsdag, november 27, 2012

Now or never!

Og så har Carl I Hagen begynt å rasle med sablene igjen. Skal bygginga av Deichmanske utsettes enda en gang? Neste år har Deichman vært i den samme bygningen i 80 år! Det burde fankernmeg være nok!

Siden jeg regner med at alle mine lesere er svorne bibliotekvenner, anbefaler jeg alle om å
skrive under på denne lista. Dette uansett hvor man bor!



Det er nå eller aldri!

søndag, november 25, 2012

Og så litt krim

Den ”bestselgende” krimforfatteren Stein Morten Lier har skrevet sin første krimbok for ungdom. Og der kan man jo si at han er i godt selskap. Det er jo ikke første gang en krimforfatter skriver for barn og ungdom, og neppe heller siste. Vi nevner i fleng:
  • Gunnar Staalesen, som skrev en riktig artig retro spenningsserie på 90 –tallet.
  • Magnhild Bruheim
  • Anne Holt, som har tatt med seg noen av sine action-teknikker i barnelitteraturen,
  • John Grisham, med den litt småkoselige serie om den artige advokatspiren Theodore Bone og ikke å forglemme
  • Ingvar Ambjørnsen, som skrev den særdeles vellykkede serien om Pelle og Proffen på 80 – og 90 – tallet. Dessuten har jo
  • Jørn Lier Horst nettopp startet på en serie,
  • og vi BØR vel også ta med Doktor Proktor-serien av Jo Nesbø.
Tilbake til Stein Morten Lier. Boka heter Rookie og dette skal være første bok i en ny serie.

Selve krimintrigen er så vidt jeg kan dømme ( krim er vel kanskje ikke mitt største kompetanseområde) ganske godt sydd sammen, og innimellom blir det faktisk skikkelig spennende.

Dessverre følger verken person eller miljøskildring opp. Språket er paddeflatt og personene pregløse og uinteressante. Og replikkene er tamme. Så hvor ”bestselgende” denne serien blir gjenstår jo å se, men muligens noe for de gutta som ikke vil lese bøker uten at det skjer noe på hver eneste side etc etc... Også de hadde fortjent noe annet.

tirsdag, november 20, 2012

Einsemdkongen

Så er man i gang med å lese Ungdommens kritikerpris – bøker igjen. Lista over de nominerte er variert, og ifølge jurymedlem Susanne Christensen twitterstatus var det store uenigheter i gruppa. Men som jeg har sagt et utall ganger før; vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap.

Som vanlig – i den grad noe man gjør for annen gang er vanlig – har jeg satt meg på venteliste på det Deichmanske igjen. Kan jo si at de mindre profilerte forfatterne ( enn altså ... eller skitt, det ser dere jo selv) er lettere å få tak på enn ( unnskyld det uærbødige uttrykket) kjendisforfatterene.

Den første boka eg har lese er Isberg av Lars Ove Seljestad. Det er og den første boka eg les av DENNE forfattaren. Det byrjar med eit snøskred som øydelegg fleire hus, og på sjukehuset møter vi bokas eg-person, ein 16 år gamal gut som har mista alt. Begge foreldra hans døde i skredet.

Skildringa av då han byrjar på skulen att er intens og med nerve. Lærarens klossete forsøk på å nå guten er tatt på kornet. Så då tenkte eg at dette er ein fin bok å bruke om sorg og korleis man skal møte dei som sørgjer. Men det kjem altså meir. (Det er alltid så vanskeleg å vite kor mykje ein skal røpe om handlinga i ei bok, men eg sier i kvert fall ikkje meir enn Morgenbladet og Dagsavisa. 

Vi vekslar mellom å lese om dette isberget, som vi møter i ein poetiske stil i første person eintal og altså denne guten. Isberget er den brutale øydeleggjaren men plutseleg slår det meg at det snart er guten sjølv vi les om. For det går ikkje bra med han. Den siste delen er ei særs brutal og detaljert voldsskildring, der eg-personen er den som utøvar umotivert vold.

Intens men svart lesing dette altså. Så kan man jo undre seg om dette er noko for ”den oppvaksande slekt” . Er til dømes dette den boka eg kunne tenkje meg å gi til eit ungt menneske? Nei, eg hadde vel funne nokre andre bøker først.

Ein av fjorårets juryelevar lurte i ein kronikk i Aftenposten på om ”samtiden virkelig er så trist” og dette vart det jo litt debatt av. Men ein gong lyt vel berre kidsa lære seg at livet ikkje er rosenraudt. Eg har jo før hatt ein diskusjon med meg sjølv om denne prisen, og så langt har eg komme fram til at dette er svære greier.

PS: gratulerer Les! med nye websider. Det var jammenmeg på tide.

PS 2: det kan jo være fristende også å sammenlikne med Brages nomineringar, som vanlig er det helt forskjellige bøker som er nominert – med ett unntak.

mandag, november 19, 2012

By og land hand i hand, liksom!

Uuups! Ikke før hadde jeg trodd at jeg kunne gi meg i kast med å lese de nominerte bøkene til Ungdommens Kritikerpris dumpa det enda en ungdomsbok ned på pulten min.

Boka heter Charliblogg og er skrevet av Eldrid Johansen. Boka er også sendt ut på bokbloggturné og det ser ut som at de fleste anmelderne ... unnskyld bokbloggerne, ikke liker hovedpersonen. Og hovedpersonen er jo ikke akkurat av de mest sympatiske og sjarmerende personer i norsk ungdomslitteratur. Men hallo! for å si det med ungdomsspråket, dette er altså et valg forfatteren har tatt, og hun burde få kred for dristighet. Boka er skrevet i jeg – person, altså hele tiden fra hovedpersonens synsvinkel.

Det kan være fristende å sammenlikne med persongalleriet i bitchy chic-litt ala gossip girl og Små søte løgnere. Men i motsetning til disse bøkene har denne forfatteren et budskap og boka har moral. Kan jo også berolige med at hovedpersonen gjør en handling med ganske god feelgoodfaktor helt i slutten av boka.

Og hovedpersonen, det er altså Charlotte, 15 år, interessert i klær og moter etc, kjenner alle kodene, og som til sin store fortvilelse må flytte fra byen til et lite møkkasted fordi moren (fysioterapeut) har fått ny jobb. Her veit ingen hva som er ” in og funker” og alle bommer på det riktige klesmerket.

”Alt og alle er bare en grå, tjukk, intetsigende, fiskebollespisende masse av fargesvake, ustilige, pregløse individer uten en eneste selvstendig tanke”

Mottakelsen i den nye klassen er mildest talt dårlig, og hun blir fra dag en utsatt for så mye ondskapsfull mobbing at man kan lure på om det virkelig er mulig at ungdomsskolejenter kan oppføre seg sånn. I fokus er spesielt tre jenter, alle med sitt å slite med skal det vise seg.

Men hevnen er søt, og Charlotte oppretter en blogg hvor hun henger ut bygda og dens befolkning på en ganske infam måte. For ikke bli avslørt, anonymiserer hun og redigerer bildene slik at ingen kan gjenkjennes. I løpet av kort tid blir bloggen svært populær. Før katastrofen. Og fallet blir stort.

Dette er en skikkelig pageturner av en bok. Selv om det er det en ganske uforutsigelig målgruppe vi har med å gjøre drister jeg meg til å tippe at boka vil slå an. Kanskje en mulig UPris-kandidat.

Bokas hovedtema er som det skulle ha kommet fram nå mobbing både i den virkelige og den digitale verden, og gudene veit hva som er verst. Typisk nok søker ikke Charlotte hjelp før det har gått helt galt, men heldigvis er det kloke ( kanskje litt overtydelige) voksne som da tar grep. Boka viser at det lønner seg å si fra, og at det i hvert fall ikke kan bli verre.

Slutten er troverdig, det er en ganske åpen slutt, og selv om Charlotte ikke får det enkelt kan noe tyde på at ting kanskje kan ordne seg. En forsiktig optimistisk slutt med andre ord. Jeg likte også at hovedpersonen er så offensiv og at hun ikke blir framstilt som offer. Og hun har så absolutt integritet. 

Av de positive voksenpersonene er det også en gråhåret bibliotekar på rundt 60 år. Som attpå til heter Åslaug! Dermed skulle forfatteren i hvert fall ligge godt an til å vinne årets pris i bibliotekarklisjeer!

mandag, november 05, 2012

Spennende?

I dag to spenningsbøker.

HESTAR MEG HER OG HESTAR MEG DER
Anne Viken debuterar med boka Elise og mysteriet med dei døde hestane. Som alle sikkert skjønar no er dette ein spenningsbok, men sidan det og er ein del hestar og riding i boka må ho og kunne kallast ei hestebok. Sjølv om dei obligatoriske snørrhovne stalljentene ikkje er med.

Elise 13 år skal denne sumaren handlinga finn stad vere assistent for onkelen sin, som vikarierar som dyrlege i ei fiktiv bygd i Noreg.

Han heiter Kalle, og har 
”draget på stort sett alle, frå hestejenter til dei mest hardcore bondekoner. Av og til har han til og med draget på bonden sjølv” s 26
Tordenbygda er ein stad med ein uvanleg rik storviltfauna og ei noko dunkel fortid. Fæle ting skjer og Elise, som det skal syne seg er ei riktig tøff jente, freistar med dødsforakt å løyse mysteriane.

Forfattaren er sjølv veterinær og ho lykkast til overmål å nytte kunnskapen sin slik at det vert levande, ja skikkeleg spanande, lesing. Det er jo ikkje måte på kor mykje den unge veterinærvikaren må til pers i denne boka. Til dømes er det ei gripande skildring av ein hund som er så sjuk at avliving er einaste utvegen. Forfattaren vil og seie noko om veterinæryrket og både kylling- og pelsdyrindustrien får sitt.

Boka er frodig og full av forteljarglede. Eit døme er den noko burleske skildringa av det årlege kusleppet heilt i byrjinga av boka. Når dei rasar forbi prestegarden brukar presten å kaste gamle salmebøker og altervin (!) etter dei. Av andre andre personar i boka kan nemnast Gamle-Mathias som bur saman med presten. Og den slemme, biske og noko alkoholiserte bonden Martin. (Kanskje ikkje så rart at han drikk, dette er enda ein av disse bøndene som har følt seg forplikta til å ta over slektsgarden, sjølv om han helst ville jobbe som journalist. )

Både den temperamentsfulle Elise og onkelen hennar er levande personar og replikkane sit godt. Forteljinga har driv og varme og nokre gonger er det riktig spanande.

Ein absolutt godkjent debut dette. Det eg likte minst med boka er alt dette my(s)tiske stoffet, som til dømes norrøne offerplassar, gamle munkeordnar som ofrar hestar med lange aner til djevelen, hestekultar, gamle kyrkjemaleri, torshammarar med meir. Eg trur at boka hadde stått seg like bra utan alt dette.


UT PÅ TUR ALDRI SUR
Akkurat som handlinga i Elise og dei døde hestane er handlinga i Øst for Dunkelpiggen av Julia Kahrs noe på siden av virkeligheten.

Jeg likte starten best. Fiola, med velmenende men svært travle foreldre uten interesser for friluftsliv, overtaler bestevennen Peter til å begi seg ut på en ekspedisjon med alt det innebærer – dette inspirert av naturfaglæreren. Målet er å finne noen sjeldne fjellfioler i Blomsterdalen. Ungene, begge 10 år,  er enkelt rustet, teltet er for eksempel bare et rosa leketelt, og ingen av dem har vært ute på fjelltur før. Men innsatsviljen og pågangsmotet hos Fiola er stort.

Boka har en koselig grunntone. I følge forlagsreklamen er dette en ”skummel og fantastisk eventyrekspedisjon” men spenningstoppene uteblir. Egentlig skjer det ikke så fryktelig mye annet enn at de utsettes for vær og vind, fisker og får fisk, går seg vill, tenner bål, blir borte fra hverandre og finner hverandre igjen etc. Etter  en del slit og strev finne de finner også et tomt hus. Dette kunne det kanskje ha vært gjort en del mer ut av.

Etter 150 sider oppdager de en gifttønne og resten av de i alt 258 sidene går med til å forhindre at dalen blir forgiftet. Og så ender alt i forsoning og fordragelighet, ungene gjenforenes med foreldrene og alt ordner seg til alles tilfredshet. Jeg sier som jeg har sagt noen ganger før, boka burde ha vært strammet en god del inn.

Til slutt litt musikk.

Passende musikk i anledning våre venners jakt på fjellblomster kan være denne klassikeren, her sunget av Joan Baez. 

Og som om ikke det skulle være nok, slipper vi også til Van the man! Ikke dårlig den heller for å si det med en mild understatement.

torsdag, november 01, 2012