Up, up and away...

En av fjorårets beste faktabøker – nei forresten glem det, jeg drister meg til å si den aller beste, det skal i hvert fall mye til å gjøre det bedre enn dette - er Verdens første ballongferd av Lena Lindahl. Så vidt jeg skjønner må dette være en debutant, så derfor skulle boka også ligge godt an til å få debutantprisen. Den burde også være en utmerket kandidat til å få prisen for beste illustrasjoner 2012 for Rui Tenreiros gammeldagsnaivistiske bilder er virkelig gode, og kler denne teksten godt.

I dette intervjuet forteller forfatteren at hun har gjort grundig research, og det skjønner man. Det geniale er at hun har klart å forenkle stoffet slik at det (også) kan fenge ganske små barn. Bokas motto er ”Alle kan fly, du må aldri gi opp”, og akkurat det å realisere sine drømmer er et fremtredende tema. I fokus for handlinga er brødrene Joseph og Étienne Montgolfier.

Selvfølgelig er det også en skurk med i fortellingen, nemlig Jacques Alexandre César Charles, som var ansatt i Det kongelige vitenskapsakademiet i Paris, og som bare har forakt til overs for disse bondegutta fra Annonay. Men som i alle gode eventyr: den som ler sist ler best. Litt sånn Davids kamp mot Goliat kan man kanskje si.

Jeg har tillatt meg å ta med noen bilder fra boka som på INGEN måte rettferdiggjør originalen (håper ingen kutter huet av meg!)

Først blir leseren tatt med på en flytur ned mot papirfabrikken til brødrenes far. Før leseren blir gjort oppmerksom på at : 

"Fly? Vent litt. I 1783 finns det jo ikke fly, og bare fugler kan se noe fra lufta."

"Og hei, hvem er nå forresten han som står der nede ved mølla- og kikker ... opp?"

Og det er altså Joseph Montgolfier, som undrer hvordan det vil være å sveve sammen med skyene.

Her sauen, hanen og høna som var de første som bemannet... unnskyld... bedyret verdens første luftseilas. Som det skulle framgå med en ganske stolt holdning, her underveis mot Versailles.

Og her er selveste Marie-Antoinette sammen med sauen. (Siden "inviterer hun ham til å bo på den vesle bondegården hun har rett ved slottet, der hvor alle sauer lukter parfyme og går med silkesløyfe."

Og her et dobbeltoppslag av den første lufseilasen over Versailles.

Bildene tar fint opp steminga av 1700-tall, og undestreker humoren i teksten.

I dag er jo det å fly ikke så svære greier lenger, men hvis det lander en LUFTBALLONG i ditt nærmeste nabolag går det jo ikke akkurat upåaktet hen, slik disse bildene fra en en sommerkveld i juni 2011 viser.

Fremdeles til værs...

og her har luftballongen nettopp landet i en hage i Husebygrenda, og fotografen iler til

sammen med andre skuelystne. 

Og der sank ballongen sammen gitt!

Sikkert unødvendig å si, men denne ballongen var bemannet i ordets egentlige forstand. Det hadde vel blitt et helsikes spetakkel med dyrebeskyttelsen etc hvis man fremdeles sendte dyr opp i luftballonger.


Til slutt litt musikk, og som vanlig klarer jeg ikke å bestemme meg, så da kan vi jo høre litt på både


Nancy Sinatra som her er langt unna både Versailles og Vestre Holmen


 og The Supremes.

1942

I dag to barne- og ungdomsbøker om krigen.

Trass i hva Dagbladet påstår her finnes det faktisk en god del barne- og ungdomsbøker om krigen i Norge, tenk bare på den fine serien av Grete Haagenrud om de to søstrene som må flykte fra Finmark. Men når det gjelder barne- og ungdomsbøker om forfølgelser av norske jøder kommer jeg bare på to:

• Miriam av Aimée Sommerfelt kom ut i 1960 og 
• Kvalt kjærlighet av Sigurd Senje fra 1988. Kan kanskje ta med 
• denne lille lettlestboka av Harald Skjønsberg også. 

Men bare i år har det altså kommet ut ikke mindre enn to bøker ( med forbehold om at jeg ennå ikke har dannet meg den fulle oversikt over b&u 2012 ) om dette svarte kapittelet i Norsk historie. Med all sannsynlighet fordi det nå er 70 år siden norske jøder ble deportert.

1
Over grensen av Maja Lunde er en typisk helt grei bok om to norske søsken (Otto 12 år og Gerda 10 år) som hjelper to jødiske søsken (Sarah 7 år og hennes bror Daniel, jevnaldrende med Gerda.) Det er Gerda som er fortelleren. Otto og Gerdas foreldre har gjemt de jødiske barna i kjelleren for at de skal få hjelp til å flykte til Sverige. Uheldigvis blir foreldrene arrestert mens alle ungene klarer å komme seg unna. Først tar de toget til en tante i Halden med Sarah og Daniel som blindpassasjerer, og siden går det slag i slag.

Det er duket for temmelig mye action. Maja Lunde er egentlig manusforfatter og det bærer boka preg av. Jeg må vel si at jeg har lest bedre barnebøker om verdenskrigen, for eksempel ”En gang” og ”Så” av Morris Gleitzman , begge omtalt her, og Gutten med den stripete pysjamasen av John Boyne. Men innimellom er jo boka ganske spennende. Forfatteren kunne ha gått tettere inn i personene, for eksempel kunne man kanskje forvente at en 10 – åring ville ha latt det gått mer innpå seg å se at foreldrene blir tatt av tyskerne og ført bort. Kan vel røpe at det hele ordner seg på beste vis.

2
Den andre boka er en ungdomsbok, Nærmere høst av Marianne Kaurin. Dette er blitt en særdeles vellykket debut om en jødisk familie som bor i Biermansgate på Grünerløkka. Vi møter:

• Ilse, familiens opposisjonelle 15 - åring, krangler med moren om innetider/ utetider , har masse følelser typisk for alderen og strever med å finne ut av seg selv, 
• Sonja, den pliktoppfyllende og ordentlige storesøsteren, drømmer om å bli syerske på Nationaltheateret, 
• Miriam, lillesøstra, som har en mer naiv tilnærming til begivenhetene, noe som er med på å gjøre fortellingen ekstra gripende, 
• faren Isak, skredder, kjemper for å livnære familien med at stadig synkende kundegrunnlag, og prøver å skjerme dem fra antisemitisk trakassering som skriblerier på vinduene, 
• Nabo 1: Herman Rød, forelsket i Ilse (og viseversa) , lever et dobbeltliv, 
• Nabo 2: Rolf Rustad, drosjesjåfør, som også må ta standpunkt, 
• Einar Vindju, bor på Frogner og hjelper jøder. 
• Med flere. 
• Burde vel også ta med moren, som ... eller det skal jeg kanskje ikke røpe. 

Jeg skal også være forsiktig med å avsløre for mye om hvordan det går med familien, men som alle vet, Norge har ikke mye å være stolt av når det gjaldt å redde jødene fra tilintetgjørelsesleirene under krigen. Grusomhetene er skildret med innlevelse, men uten at det blir spekulativt. Forfatteren går i dybden i personskildringene, miljøet er troverdig og stemningen er helt spesiell. Boka skildrer også høsten og Grünerløkka slik denne bydelen en gang var på en fin måte og slik at i hvert fall denne leseren føler at hun er tilstede. Kan vel røpe at boka har en optimistisk slutt- tross alt.

Flere jøder bodde i samme område som vår familie, nemlig nedre Grünerløkka og Hausmannskvartalet. I Calmeyersgate 15 bodde det 19 jøder. Den gamle synagogen fra 1924 ligger fremdeles i bakgården. Nå er den blitt et jødisk museum. Anbefaler alle å ta en søndagstur i dette strøket, slik jeg gjorde for noen uker siden.

Triste greier. Debutant. 4

Temaet i Aston Martin av Magnus Buen Halvorsen er særdeles trist. Sverre, 12 år, har et deformert øye, blir mobbet og plaget av noen slemme gutter, faren døde for fire år siden, moren fremdeles ikke hentet seg etter sorgen og tilbringer opptil flere dager i strekk i senga. Med andre ord er gutten mye overlatt til seg selv. Å jo da, dette har vi lest noen ganger før. For å si det med Peps Person: Sicket elände!

Andre personer vi møter er

• tanta Eva og
• onkelen Leif, som Sverre innimellom besøker og som gir ham mye av den varmen han savner hos moren,
• venninnen Ida,
• Sølvi, en kassadame som ser gutten, altså i en annen betydning enn reint optisk, men det forsto dere vel (vi veit jo hvor viktig det er for forsømte barn at det i hvert fall er NOEN som bryr seg) ,
• En liten baby som ****spoiler*** Sverre redder fra en brennende bil,
• og mobberne Alex og Tobben
• med flere.

Som jeg har vært inne på et utall ganger før, et slikt nitrist tema krever en god forfatter hvis ikke den stakkars leseren skal klappe fullstendig sammen, og mine damer og herrer: dette er intet mindre enn en brakdebut!

Forfatteren gir et svært godt portrett av gutten, og viser på en troverdig måte alle følelsessvingninger, aggresjonen hans, den desperate lengselen etter oppmerksomhet fra moren og savnet etter faren. Og dette med en styrke som i hvert fall gir denne leseren frysninger. Persongalleriet kan faktisk gi assosiasjoner til en tidlig Saabye Christensen.


For dem som veit like lite om biler som meg, Aston Martin er et bilmerke! Sverre har en lidenskap for biler og har vidløftige planer for sin hobby. Bør vel legge til at boka har en optimistisk slutt. Denne forfatteren har jeg store forventninger til. Til nå årets beste debutant.

Da han møtte henne – og omvendt. Debutant. 3

Vi møter

• Luka, 17 år, kommer fra landsbygda, moren bryr seg ikke særlig om henne, hun frister en trist studenthybeltilværelse ( vi får blant annet et innblikk i det å dele kjøkken med asosiale medstudenter, forfatteren har selv bodd på studenthybel så hun veit nok hva hun snakker om) , har store ambisjoner som kunstmaler, men får det ikke til. Sterkt engasjert i miljøvern. Hun møter 
• Gard, 19, trommeslager, som bor i en gammel fabrikkbygning ( med forbehold om at jeg husker riktig) elsker å spille trommer i band men uten de helt store ambisjoner for sin egen del.

Med andre ord er det to ganske forskjellige typer vi har med å gjøre. Begge levende skildret slik at vi tror på dem.

Og varme følelser oppstår. Det blir litt klabb og babb i starten, Gard vil også være en av gutta og Luka føler seg tilsidesatt. En ganske kjent konflikt med andre ord. Men kjærligheten vokser og litt ute i handlinga skjer det noe. Gard får en (vanvittig) idé og Luka lar seg snart overtale. Dette kan jeg bare ikke skrive noe om for da røper jeg for mye, men har aldri lest noe liknende for å si det slik. Kan kanskje bare røpe at dette muligens ( med mine begrensede medisinske kunnskaper) er innafor det som ER teknisk mulig å gjøre, men mer skal jeg altså ikke si! Men tro meg. Ganske dristige saker!

Boka viser hvordan kjærligheten gjør sterk, hvordan begge vokser som kunstnere men også hvor viktig det er å ikke glemme å jobbe for at forholdet skal vare. Dette er særdeles vakker og velskrevet kjærlighetshistorie, med store følelser og høy temperatur. Kjærlighet er ikke for pingler.

Etter å ha lest diverse amerikanske kjærlighetsromaner fra high scoolmiljø med vampyrer, udødelige og svarte engler var dette jammenmeg en befriende forandring! Boka heter Sammen skal vi holde himmelen, og er skrevet av Ellen Fjestad, også hun utdannet ved Barnebokinstituttets forfatterskole. Boka er den første i en planlagt triologi og jeg er skikkelig spent på hvordan dette skal utvikle seg. Passe tonefølge kan være Piece of my heart med Janis Joplin og Big brothers and the holding company.

PS: Burde jo ha lagt ut den embeddede videoen også, når jeg kan legge ut svenske danseband og annet, men alle disse YouTubevideoene gjør bloggen ekstra treig. Og da blir jo det gæernt også!

Død, hvor er din brodd?

Dagene før mai av debutanten Sanne Mathiassen er vel en av de tristeste bøkene jeg har lest på lenge. (Holdt på å skrive ”den triste boka jeg har lest” men tross alt, da!)

Ei ung jente savner faren sin som har forsvunnet på sjøen, moren har nok med sin egen sorg, kjæresten har dumpet henne fordi han ikke orker lengre og attpå til fått seg ny kjæreste som hun til stadighet må møte enten i butikken eller andre steder og gjerne sammen med den tidligere kjæresten. Handlinga fra ei lita bygd i Nord- Norge. Kan det verre bli?

Dette er en jegfortelling, muligens en såkalt punktroman, og boka er usedvanlig velskrevet. Godt og språk med originalitet og med innlevelse. En imponerende debut må man vel kunne si.

Ensomheten åpenbarer seg som en person som kalles Knut. Denne Knut er ganske konkret i handlinga, sitter på bagasjebrettet på sykkelen, spiser opp pølsene hun hadde planlagt å kaste på ekskjæresten og rivalen, til og med strikker han etc. Dette grepet fikk jeg litt problemer med men et litterært valg man bare får godta. Slutten ( får prøve å unngå å måtte legge ut ***SPOILER*** varsel) ble veeeeeeldig tung, kanskje på grensa til å tippe over?

Etterpå varer så lenge av Karin Kinge Lindboe er andre boka om Benny. Fremdeles savner hun bestevenninnen Stella som døde i en tidligere bok. Da Etterpå varer så lenge nettopp ble nominert til Kritikerprisen blei jeg jo litt nysgjerrig, så jeg tok den med hjem og leste den i ett strekk på sofaen. Muligens fordi jeg brygget på en hard forkjølelse , grein jeg (enda så herdet lesetante som jeg er) opptil flere ganger så tårene trillet for å bruke en mer enn velbrukt klisjé. Jeg synes absolutt boka fortjener sin plass blant de nominerte til Kritikerprisen.

Som hovedpersonen i Mathiassens bok går også Benny langt ned i sorgen. Men i motsetning til i Dagene før mai, hvor bare ekskjæresten gjør klossete forsøk på å hjelpe hovedpersonen ( som jeg skam å bekjenne ikke husker hva het men så er jeg heller ikke helt å sikker om det STÅR i boka, altså med alle mulige forbehold om at jeg tar feil) har Benny flere rundt seg som fortviler:

• Moren, kunstner, hjemkommet fra utlandet hvor hun satset på egen karriere, mens
• morfaren, skildret med mye varme, har tatt seg av Benny på beste vis, men først og fremst er det
• Janne, kjæresten til Stella, som siden, til Bennys forferdelse blir sammen med
• Sara, ny i klassen, og
• vennen Kåre

som kjemper en tilsynelatende håpløs kamp, men som sakte men sikkert klarer å få Benny tilbake til livet.

I motsetning til Mathiassens bok har denne boka en (kanskje noen vil si til overmål?) lykkelig slutt. Jeg kan tenke meg – uten å ha prøvd verken det ene eller det andre – at det kan være vel så krevende å la boka slutte godt som altså det motsatte.

Forfatteren har tatt høyde for at det er ungdom som er målgruppa. Uten at dette på noen måte forringer den litterære kvaliteten. Å skrive for ungdom er en egen ( som alle veit undervurdert) bransje. Den forrige boka om Benny, ”Stella”, ble også nominert til Kritikerprisen uten å nå opp. Kanskje det er Kinge Lindboes år i år?

Ha ha: Et morsomt sammentreff: BARE hør her: i forbindelse med Valentinesdagen tenkte jeg at jeg skulle lage en liten sak på NLB-webben, og da MÅTTE jeg jo bare ta med My funny Valentine fra Youtube. Og hvilken av de UUUUUUTALLIGE versjonene SKULLE jeg velge? Den versjonen jeg til slutt bestemte meg for kan sikkert diskuteres, men regner med at min favoritt, Chet Bakers udødelige versjon, kunne oppfattes litt sær hos de fleste i målgruppa, så den sparte jeg til bloggen til bruk på den store dagen. Og gjett akkurat hvilken sang - og med hvem - Karin Kinge Lindboe bruker i boka si!!! Men det har dere sikkert gjort alt.