”You’ve got to do the right thing”

Maja Mill helt tilfeldigvis meg av Bjørn Olav Hammerstad er en litt pussig bok med et klart moralsk budskap. For å sitere forlagsreklamen:

”Boken formidler på en realistisk måte menneskets, og også barnets, evne til å fange opp en indre uro, lete etter- og ansvarliggjøre seg selv, og i møte med klokskap erfare sannheten i Ibsens ord: ”Lykke, det er først og fremst den stille, glade, trygge følelsen av skyldfrihet."

Videre har forlaget for sikkerhets skyld lagt til et PS;
”Boken har et allment innhold/ er ikke forkynnende.”

Budskapet i boka er som følger:

• Du skal ikke lyve
• Ikke komme for seint på skolen
• Ikke skulke
• Og gjøre opp for seg hvis man har gjort noe galt.

Ikke vanskelig å være enig i noen av disse punktene, men det skal vel noe til å lage stor litteratur av det. Jeg lurer litt på hvor bekvemme unge lesere føler seg når de blir utsatt for såpass mange imperativer. Boka har 40 (!) kapitler, mange av kapitteltitlene med en klar formaning, noen (heldigvis) med litt humor.

Hovedpersonen er rundt 10 år. Hvor sannsynlig er det egentlig at et barn i den alderen tror at Sherlock Holmes eksisterer i virkeligheten? Jeg er også litt i tvil om 10-åringer kan få seg til å tro at en rektor prøver å kvitte seg med dårlige elever for å heve nivået slik at skolen kommer bedre ut av det på nasjonale prøver. Bokas beste side er fortellerstemmen, forfatteren har fått et ganske godt tak på jegpersonen, men handlinga burde vært stramma en god del inn. Likevel har boka fått ganske mye oppmerksomhet, blant annet er den med i Leselystaksjonen og Lydbokforlaget har produsert boka som lydbok.

KK GID 4 ever av Janne Aasebø Johnsen har også et klart budskap; mobbing i digitale medier og nettvett. Hovedpersonen (Vibeke) er 13 og altså noe eldre enn hovedpersonen i den forrige boka. Det er tydelig at hun er forfatterens talerør. Mens Maja Mill må ledes inn på den rette vei (av de voksne som veit best) er det Vibeke som her er den som ordner opp og prøver å snakke kompisen til fornuft. Også denne boka er fortalt i første person, fortellerstemmen er troverdig og levende og boka er ganske fengende.

Vibeke bruker er en del slanguttrykk, og bruk av slang i barne- og ungdomsbøker KAN jo være litt risikabelt, men får håpe at forfatteren kjenner ungdomsspråket bedre enn meg. Jeg reagerer også på noen litt pussige ”stavefeil” ; hun bruker konsekvent ”vaffal” og ”ånkli” mens teksten ellers er riktig stavet.

Også KAN man kanskje lure på om ikke onkel politi burde kjenne til mulighetene for å sende mailer fra andres PC-er med hjelp av hacking, uten at Vibeke – etter at hun ved en tilfeldighet selv oppdaget denne metoden – må streve for å overbevise politiet - for å reinvanske kameraten. Men dette kan kanskje stå på kontoen for dikterisk frihet. Dette er forresten andre boka om Vibeke og vennene hennes mens det ser ut som at Bjørn Olav Hammerstad er debutant.

Tittelen på denne bloggposten er et Malcolm X-sitat som filmtittelen Do The Right Thing av Spike Lee fra 1989 er inspirert av. Dette er kanskje den beste filmen av denne filmskaperen. Så da kan vi jo se litt på traileren før vi gir oss. Eller forresten, når vi likevel har beveget oss såpass langt vekk fra norske barns hverdag kan vi kanskje avslutte med Do The Right Thing av hip hop-gruppa Redhead Kingpin and the F.B.I. , også fra 1989.

For de minste

Først to bøker om Frida, 5 år. Bøkene skal i følge forlaget være koselige og det er vel ingen grunn til å være uenig i det. Og hva mer skal jeg skrive? Dette er gjenkjennelige episoder fra en 5-årings hverdag, i Monster-Frida fantaserer Frida en del over det der med å likne på og over faste uttrykk som ”snytt ut av nesa på” etc og i Doktor-Frida er det en kjær eldre mann i nabolaget som blir utsatt for hennes doktorambisjoner. Grunntonen er trygg og språket er greit. Som jeg har vært inne på noen ganger før; småbarnsboka er en vanskelig sjanger og dette er verken bedre eller verre enn mye annet i sjangeren. Forfatteren heter Mari Sager og hun er debutant.

Kristoffer Weltzien er også debutant, boka heter Runde Rolf Røver og er en slags fabel om en røver som vil prøve seg i en vanlig jobb. Kona er Vakre Veronika Veiarbeider som han er veldig glad i og med i handlinga er blant annet noen andre røvere. Kanskje ikke helt uventet ordner jo alt seg til det beste for alle. Forlaget har virkelig satset på denne boka med solid papir og illustrasjoner av selveste Hilde Kramer.

Ikke noe gæernt med denne boka heller, verken i språk eller komposisjon, den KAN kanskje minne litt om Erlend Loes naivistiske stil, kjærlighetshistorien ga litt assosiasjoner til noen bøker av Rune Belsvik og for ikke å forglemme Tore Renbergs barnebøker, for eksempel de fine bøkene om Hando og Kjendo. Men i motsetning til disse mangler denne det lille ekstra. Kristoffer Weltzien er en av de forfatterne som er klekket ut av Barnebokinstituttets forfatterskole. Jeg har jo etter hvert lest noen bøker av elever fra denne sikkert utmerkede skolen, men foreløpig uten å ha blitt så vanvittig imponert.

PS: På barne- og ungdomsbokkonferansen i Stavanger var det et innslag om barne- og ungdomsbokforfatterskolene i Norge og Danmark, og alle var enige om disse skolene var gode og nyttige, og at elevene lærte mye og at de antakelig debuterte tidligere enn de ellers ville ha gjort. Sikkert riktig.

Og så har jeg lest noen barnebøker igjen

Først Verdens verste lærer av Petter Lidbeck. En ganske lettlest og ”veldreid” sak om en kontaktlærer som hater barn. Regner med at de fleste elever i løpet av sin skolegang kommer bort i noe liknende. Denne boka – handler om – forhåpentlig uten å røpe for mye nå, mobbeofrenes hevn. Eller de som er litt uttafor og ingen liker. Boka har en god moral, har humor og i det hele tatt en utmerket lettlest bok.

Cornelius Krutt, saken om Hopovic Junior av Kirsten Sonne Harild gadd jeg derimot ikke å lese ut. Er bare
SÅ
FED
UP
med alle småmorsomme, kvikke, liksomspennende, lesestimulerende bøker akkurat nå! Og det skulle pokkermeg ikke forundre meg om det kommer flere bøker om denne gøøøøørrrmorsomme figuren på norsk! Forfatteren er dansk og akkurat noen ny Fupz Aakeson er det jo ikke. Kan vel legge til at illustrasjonene matcher teksten.

Til slutt en norsk debutant. Albin Prek av Ingeborg Kringeland Hald handler om et alvorlig tema, asylsøkerbarn. Hun har altså ikke gjort det spesielt lett for seg med hensyn til temavalg. Når det er sagt som det heter, synes jeg hun kommer godt fra det. Boka er sober, redelig og med et lett og greit språk. Hovedpersonen Albin er 11 år, bosnier, ett år etter at han kom til Norge rømmer han fra mottaket fordi familien ( mor og to små søstre ) ikke får oppholdstillatelse og skal sendes tilbake. Vi får også flere tilbakeblikk på hva som skjedde med familien i Bosnia fra faren ble skutt foran øynene på sønnen, og vi får en liten smak av Bosnoia-krigens redsler. Her kan boka minne litt om en annen bok jeg nettopp har blogget om, nemlig En gang og Så av Morris Gleitzman. Denne når vel ikke helt opp til Gleitzmans nivå men pokker heller! Nå er det jo en stund siden det kom flyktninger akkurat fra Bosnia til Norge, kanskje det hadde gjort seg med et forklarende etterord. Og så KAN man kanskje innvende at boka slutter litt raskt og at løsningen blir litt lettvindt men så skal jo jeg alltid pukke på alt mulig også, da!

Ride your pony!

Så har også jeg lest Hestenes klan av Live Bonnevie, en skikkelig murstein på 447 (!) sider. (Skal si jeg blei letta da jeg konstaterte at dette ikke er noen fantasy-roman som det i første omgang så ut som, men så er jeg jo heller ikke ... eller glem det, akkurat DET har jeg vel gnålt nok om i det siste!)

De som er med;

• Amanda Fivel, 17 år, et ryttertalent utenom det vanlige,
• Wilhelm Fivel, faren, lam etter en ulykke, bitter og ikke spesielt sympatisk, søkkrik,
• Victoria Fivel, moren, sval og litt fjern men gjør så godt hun kan (blant annet tvinger hun familien til hver mandag å spise frokost sammen i en klokketime. Frokosten lager hun fra bunnen av, renser reker, steker rundtstykker etc, og dette litt desperate forsøket på å lage "kvalitetstid" gir egentlig et ganske godt bilde på hva slags familie dette dreier seg om),
• Storebroren, litt fjern og glad i å feste, tilfører boka noe humor.
• En hestetrener, Åke Karlsson ikke særlig sympatisk, det er derimot
• Torgeir Rosenlund, stalleieren, et forbilde for Amanda,
• Bestevenninnen Anja,
• Ylva fra Island, med gode kunnskaper om islandshester
• Monty, Amandas fullblodshest, som hun mot sin vilje – på grunn av et veddemål faren har gjort, såpass kan jeg vel røpe - må bruke mindre tid på til fordel for
• Ægir, en islandsponny med usedvanlige evner og egenskaper,
• Juls, en tidligere flamme ( nei, han er ikke hest (!)
• Med flere

Forfatteren viser for dagen imponerende kunnskaper om hester, og særdeles god innsikt i hestens lynne og psykologi og om samspill hest og rytter. (Jeg har også googla meg fram til at forfatteren er tidligere konkurranserytter.) Dette er bokas sterkeste side. Selv jeg som har et heller likegyldig forhold til hester ble fenga. Fortellingen har driv og i starten blei jeg skikkelig hekta!

Hvorvidt forfatteren er ”et språklig talent utenom det vanlige” KAN vel diskuteres men forfatteren skriver godt. Og noen ganger klarer hun virkelig å skape dramatikk! Jo da, det er noen klisjeer her og der, noen ganger tipper det litt over i det melodramatiske, noen av personene litt endimensjonale etc etc men en hederlig og absolutt godkjent debut. Min hovedinnvending mot boka er at den blir for aaaaaltfor lang! Det var det der med å kille sine darlingser, da! Boka hadde stått seg på å bli kutta en god del ned, det kunne ha gitt boka mer nerve.

Om boka handler om noe mer? Enn hester? Ja, den handler også om å ta de rette valg, tørre å stå på sitt, lytte på andre etc. Kort sagt en modningsroman.

Jeg har selv vært på Island og sett disse pussige små islandsponnyene i aksjon. Etter å ha lest denne boka er mine kunnskaper blitt betraktelig utvidet.


Her demonstreres for eksempel den spesielle stilen ”tølt” som er typisk for islandshesten . (Visste ikke at det var så mange trær på Island, men jeg kan huske feil. Muligens er filmen tatt opp et annet sted).

Jeg har selv – i en heldigvis stadig fjernere fortid – snust litt på stallmiljøet, og var like redd for alle Amandaer, Anjaer og andre storsnutede hestejenter som så ned på oss grønnskollinger som for selve hestene. Jeg har forstått at ponnyer blir betraktet som nybegynnerhester av dette skiktet i stallhierarkiet og noe de helst ikke vil befatte seg med.

Her har vi imidlertid en herremann som ikke har NOE imot å ”ride his pony”, hva nå HAN måtte mene med det.

Til slutt : forfatteren går sterkt ut mot noe som heter ”Natural horsemanship”. Etter en liten googling ser jeg at dette er et begrep. Kan det bli bråk? Overskrifter i avisene? ”Natural horsemanship” – bevegelsen saksøker CappelenDamm? Neppe...

PS : Her et forsøk fra undertegnede å på fotografisk vis trenge inn i hestens sjel! (Nei, les heller Hestenes klan, dere!)

PS 2: kanskje vi kan se på noen bilder av de der forferdelige hestetilhengerne også? Jeg vil i HVERTFALL ikke bli hest i mitt neste liv!

Trange nåløyer

I fjor leste jeg hver bidige norske debutant innen barne- og ungdomslitteratur. (OK, det var i hvert fall ikke mye om å gjøre). Og i løpet av hele min yrkeskarriere nær sagt utallige!

I Aftenposten hadde Vidar Kvalshaug nettopp ett innlegg hvor agendaen egentlig var å imøtegå Hans Petter Molands og Tiger Gartés lite sjenerøse utspill mot debutanter. Her skriver han blant annet dette:

”Debutanter har, og skal ha, en spesiell plass i et forlag. Få bøker passerer like trange nåløyer som debutantenes bøker. Hos de fleste norske forlag er det en større fare for at det blir utgitt en dårlig femtebok av en etablert forfatter enn at det blir utgitt en dårlig debutbok av en fersking. Debutanter blir prioritert anmeldt i avisene, og mange opplever en interesse og ståhei uten like. Foran annenboken slås lyset ofte av, og forfatteren forblir i skumringen til hun klarer å presse opp en større dør” (Min utheving).

Etter det jeg har lest av barne- og ungdomdebutanter de siste åra får jeg ikke det Kvalshaug skriver til å stemme. Jeg har altså lest SÅ mange debutanter med uferdig og til dels elendig språk, lite troverdige person- og miljøskildringer og dårlig intrige. Noen av bøkene tar opp svært alvorlige temaer som virkelig burde kreve en god litterær behandling. Gå heller en runde til med manuset. Det kan da ikke haste slik med å utgi en bok!

Jo da, heldigvis finnes det unntak. Og selv om ikke alle er like gryteklare som for eksempel denne forfatteren, kan det ha en berettigelse også å utgi ikke helt perfekte debutanter, bare de viser at de har talent å bygge videre på. Men for flere av de bøkene jeg har lest er det dessverre lite som overbeviser. Nei, jeg bebreider ikke forfatterne, det er virkelig ikke forbudt å skrive dårlige bøker, men forlagene får jammen skjerpe seg. Min påstand er at det kommer ut alt for mange debutanter innen barne- og ungdomslitteratur. (Jeg leser svært sjelden ”voksendebutanter” så disse kan jeg ikke uttale meg om. Det mangler ikke på vilje men på tid )

Jeg har ved en tidligere anledning på denne bloggen gått sterkt ut mot at avisene ikke bryr seg med barne- og ungdomsbokdebutantene, og heller ikke anmelder bøkene deres. Å skrive godt for barn og unge bør være like viktig - og like krevende - som å skrive for voksne. Og som jeg har vært inne på et utall ganger før, jo yngre målgruppa er jo større utfordring. Men mitt spørsmål er: TAR forlagene barne- og ungdomslitteraturen like alvorlig som voksenlitteraturen? Jeg antar at ingen forlag vil svare annet enn positivt på dette spørsmålet. Så for å bruke Kvalhaugs retorikk; då er nåløyene ikke trange nok.

(Høh! Akkurat som om noen bryr seg om hva jeg sier. Men det var godt å få sagt det!)

PS : Heretter kommer jeg ikke til å blogge om debutantbøker hvis jeg ikke finner NOE positivt å si om bøkene. Siden mange barne- og ungdomsbøker ikke blir anmeldt overhode må det være ganske kjipt bare å finne en surmaga kommentar på en blogg. Dessuten er det ikke verdt bryderiet.

Det er typisk norsk å skrive dårlige biografier for barn

Og så har også jeg lest denne boka som alle andre har slaktet for lengst. (Gidder ikke å legge ut noen linker til anmeldelser. Dere finner dem nok!) Og, herregud! Dette trenger vi virkelig ikke. Jeg sier det med en gang; jeg har ingenting imot Gro. Jeg har aldri stemt på Arbeiderpartiet, men innrømmer åpent for all verden at jeg VAR litt stolt da Norge fikk sin første kvinnelige statsminister i 1981. (Skjønt det var da pokker så mange menn med i Brundtland I!) Men hvor viktig er det egentlig for 8 – 10-åringer – som denne boka skal være beregnet på - å ha en tilrettelagt bok om Gro Harlem Brundtland? Den kan vanskelig brukes til skoleoppgaver (stakkars den lærer som skal rette det unga måtte få ut av denne SVÆRT enkle teksten) og at det skulle være SÅ mange barn som er interesserte i å lese om en gammel dame på nå over 70 som gikk av som statsminister lenge før de ble født har jeg litt vanskelig for å tro. Så hva KAN egentlig denne boka brukes til? Høytlesning i Framfylkinga kanskje?

Her et par eksempler fra teksten (det ER kanskje en grunn til at politikere har egne taleskrivere).

”Hjemme hos Gro snakket de mye om politikk. Politikk handler om hvordan landet skal styres. Hvert fjerde år kan voksne gå og stemme. Det er hemmelig hvem man stemmer på i Norge. Det betyr at man kan legge lappen til det partiet man vil skal styre landet, i en konvolutt. Så teller man opp hvem som har vunnet etterpå.” S 23

Skjerp deg, Anniken! Politikk er å legge lapper i en konvolutt!?

”Å være miljøvernminister betyr at man skal være den som passer på naturen. Man lager lover og regler som gjør det forbudt å forurense. Det var en fin jobb for Gro. Fra hun var barn hadde hun alltid vært glad i naturen. Hun elsket å gå på ski og seile. Når hun var sammen med venner, gikk de ofte på tur i skogen eller på fjellet. Nå ble det hennes jobb i regjeringen å passe på naturen. S 47”

Liker du å seile og gå på ski er miljøvernminister en fin jobb!

”Han fikk en sykdom som gjorde at han ofte bare klarte å tenke på alt som var trist. Han klarte liksom ikke å være glad. Gro visste lenge at det var slitsomt for Jørgen. Han visste ikke hva han skulle bli og var ofte lei seg. Derfor klarte han ikke å leve mer. Han døde bare 25 år gammel” s 83

Selvmord ER et vanskelig tema å skrive om for barn, men hvis man ikke får det til bedre enn dette får man heller la være.

Nok et eksempel på at eksperimentet med å la politikere skrive barnebøker er mislykket. Nok et eksempel på å la kjente personer skrive om noen de beundrer ( i dette tilfelle på grensa til det servile – ha ha på grensa du liksom) ikke er noen særlig god idé. HAR ikke Kagge konsulenter?

Men det MEST tragiske er jo hvor mye oppmerksomhet disse bøkene får i pressa i forhold til annen barne- og ungdomslitteratur (noe jeg har vært inne på noen ganger før) . Enkelte aviser anmelder jo ikke annet enn Brageprisnominerte barne- og ungdomsbøker og altså Kagges biografier skrevet av kjente politikere.

Skal jeg gidde å kommentere en viss annen politikers paranoide utfall angående den omtalte påmeldinga til innkjøpsordninga? Nei for resten, nå prøver vi heller å muntre oss opp med denne parodien på en valgkampkampanje fra 80 – åra med Gro, Bjartmar og Berge. (Kanskje morsomst for oss som har levd en stund).

PS: En morsom ting om Gro som av en eller annen grunn ikke er tatt med i boka - og neppe i noen andre biografier heller; Gateavisas garbagologiske undersøkelser av søppla til Gro og Kåre i begynnelsen av 1980 – tallet!

PS 2: Kagge: jeg synes nok at Gro hadde fortjent et litt finere bilde på omslagsida!

PS 3 noe seinere : ja jeg veit det jeg veit det, all denne sørfinga er en uting men HO HO HO (jeg kan ikke for det!)

PS 4 enda litt seinere: denne da folkens!