Hvor trist kan det bli?

Bare en time til er Sanne Mathiassens andre bok. Om den første sa jeg at det var den tristeste boka jeg hadde lest. DEN handler om ei jente på 16 år, hvis far forsvinner på sjøen, og moren som blir knuget av sorg. I årets bok er det omvendt; mor er død (selvmord ved henging, det er datteren som finner henne) og faren er så slått ut at han ikke er i stand til å ta seg av verken hovedpersonen eller lillesøstera, Veslemøy.

Hovedpersonen ( hvis jeg ikke har oversett noe; navnløs jegperson) begynner å gå til psykolog, men kontakten uteblir.

”Øynene hans er røde. Som blod og kalde kjellere.”

Moren er i fryseren. Det viser seg å bety - kanskje jeg bør legge ut en ****SPOILER****varsel – at jegpersonen har frosset ned fotspor moren etterlot seg i snøen. Muligens er det blant annet dette forlaget mener med at hun blander ”realisme og absurdisme, alvor og svart humor, noe som skaper en spesiell og suggererende stemning”.

Vi får stadige tilbakeblikk på hvordan moren var, så vi skjønner at stemninga i familien har vært tung i mange år. Hovedpersonen har ikke venner, og ingen som støtter henne. Og på skolen blir hun mobbet. Tristere kan det ikke bli.

Andre aktører er tanta, som tar seg av Veslemøy så godt hun kan, men som ikke når fram til hovedpersonen. Dessuten Jonas, en jevnaldrende gutt som viser en viss interesse for henne. Hovedpersonen får såpass tillit til ham at hun forteller hemmeligheter hun ikke har fortalt til andre.

Å skrive triste ungdomsbøker om psykiske lidelser og død er jo ikke akkurat noe nytt, men det pleier da i hvert fall være noe – hvor håpløst det enn måtte være – som viser at det i det minste finnes en liten gnist av håp.

Også i denne boka lysner det, det ser ut som at faren skal komme seg over kneika, forholdet til lillesøstera forbedres, og forholdet til Jonas ser ut til å ha en positiv utvikling.

Men så – på aller siste side i boka – gjør forfatteren en helomvending, og leseren ( i hvert fall denne) sitter temmelig måpende igjen. Jeg kan ikke huske å ha lest noen ungdomsbok med en så til de grader pessimistisk slutt, og jeg har lest noen.

Joa, forfatteren kan skrive, språket er godt - om enn med noe selsomme replikker innimellom - men jeg veit neimen ikke hvem jeg skulle anbefale denne boka til.

Går det forresten an å si at smeltet snø smaker sol?

Død, hvor er din brodd?

Dagene før mai av debutanten Sanne Mathiassen er vel en av de tristeste bøkene jeg har lest på lenge. (Holdt på å skrive ”den triste boka jeg har lest” men tross alt, da!)

Ei ung jente savner faren sin som har forsvunnet på sjøen, moren har nok med sin egen sorg, kjæresten har dumpet henne fordi han ikke orker lengre og attpå til fått seg ny kjæreste som hun til stadighet må møte enten i butikken eller andre steder og gjerne sammen med den tidligere kjæresten. Handlinga fra ei lita bygd i Nord- Norge. Kan det verre bli?

Dette er en jegfortelling, muligens en såkalt punktroman, og boka er usedvanlig velskrevet. Godt og språk med originalitet og med innlevelse. En imponerende debut må man vel kunne si.

Ensomheten åpenbarer seg som en person som kalles Knut. Denne Knut er ganske konkret i handlinga, sitter på bagasjebrettet på sykkelen, spiser opp pølsene hun hadde planlagt å kaste på ekskjæresten og rivalen, til og med strikker han etc. Dette grepet fikk jeg litt problemer med men et litterært valg man bare får godta. Slutten ( får prøve å unngå å måtte legge ut ***SPOILER*** varsel) ble veeeeeeldig tung, kanskje på grensa til å tippe over?

Etterpå varer så lenge av Karin Kinge Lindboe er andre boka om Benny. Fremdeles savner hun bestevenninnen Stella som døde i en tidligere bok. Da Etterpå varer så lenge nettopp ble nominert til Kritikerprisen blei jeg jo litt nysgjerrig, så jeg tok den med hjem og leste den i ett strekk på sofaen. Muligens fordi jeg brygget på en hard forkjølelse , grein jeg (enda så herdet lesetante som jeg er) opptil flere ganger så tårene trillet for å bruke en mer enn velbrukt klisjé. Jeg synes absolutt boka fortjener sin plass blant de nominerte til Kritikerprisen.

Som hovedpersonen i Mathiassens bok går også Benny langt ned i sorgen. Men i motsetning til i Dagene før mai, hvor bare ekskjæresten gjør klossete forsøk på å hjelpe hovedpersonen ( som jeg skam å bekjenne ikke husker hva het men så er jeg heller ikke helt å sikker om det STÅR i boka, altså med alle mulige forbehold om at jeg tar feil) har Benny flere rundt seg som fortviler:

• Moren, kunstner, hjemkommet fra utlandet hvor hun satset på egen karriere, mens
• morfaren, skildret med mye varme, har tatt seg av Benny på beste vis, men først og fremst er det
• Janne, kjæresten til Stella, som siden, til Bennys forferdelse blir sammen med
• Sara, ny i klassen, og
• vennen Kåre

som kjemper en tilsynelatende håpløs kamp, men som sakte men sikkert klarer å få Benny tilbake til livet.

I motsetning til Mathiassens bok har denne boka en (kanskje noen vil si til overmål?) lykkelig slutt. Jeg kan tenke meg – uten å ha prøvd verken det ene eller det andre – at det kan være vel så krevende å la boka slutte godt som altså det motsatte.

Forfatteren har tatt høyde for at det er ungdom som er målgruppa. Uten at dette på noen måte forringer den litterære kvaliteten. Å skrive for ungdom er en egen ( som alle veit undervurdert) bransje. Den forrige boka om Benny, ”Stella”, ble også nominert til Kritikerprisen uten å nå opp. Kanskje det er Kinge Lindboes år i år?

Ha ha: Et morsomt sammentreff: BARE hør her: i forbindelse med Valentinesdagen tenkte jeg at jeg skulle lage en liten sak på NLB-webben, og da MÅTTE jeg jo bare ta med My funny Valentine fra Youtube. Og hvilken av de UUUUUUTALLIGE versjonene SKULLE jeg velge? Den versjonen jeg til slutt bestemte meg for kan sikkert diskuteres, men regner med at min favoritt, Chet Bakers udødelige versjon, kunne oppfattes litt sær hos de fleste i målgruppa, så den sparte jeg til bloggen til bruk på den store dagen. Og gjett akkurat hvilken sang - og med hvem - Karin Kinge Lindboe bruker i boka si!!! Men det har dere sikkert gjort alt.