tirsdag, desember 28, 2010

Vinterpoesi

Den andre boka av en svensk forfatter jeg ikke hadde lest før og som det heller ikke ser ut til å være oversatt noe av til norsk er Vintergatan av Aino Trosell. Hun er født i 1949, kommer fra det vi i gamle dager kalte en ”vanlig arbeiderfamilie”, gikk på sosialhøgskolen som så mange andre på den tida, men etter å ha jobbet under et år som sosialarbeider omskolerte hun seg til sveiser. Hun har lang erfaring fra arbeidslivet før hun ble forfatter på heltid. Hun har mottatt både Ivar-Lo-Johanssons personliga pris og Moa-priset, begge prisene oppkalt etter de to store svenske proletærforfattere og autodidakter. Hvis vi nå skal drive å sammenlikne likte jeg nok denne forfatteren bedre den forrige svenske forfatteren jeg nettopp har blogget om.

I Vintergatan følger vi flere personer i en mellomstor svensk by i løpet av et døgn. Hvis boka leses for mye stykkevis KAN det kanskje by på litt problemer å holde greie på alle personene igjen. Personene flettes sammen på snedig vis og leseren får på bare litt over 200 sider innblikk i mange skjebner. Det er ”vanlige” mennesker vi møter, i ulike aldre og stadier i livet og alle med sine styrker og svakheter. Forfatteren skildrer dem med medfølelse og sympati, og selv om det ikke er mye som skrives om hver av dem er de godt portrettert og man blir i grunnen ganske godt kjent med dem.

For eksempel ... ja hvem SKAL jeg nevne da, jeg kan jo ikke akkurat skrive om alle, men mye i boka handler om forsoning. Boka åpner og slutter med Liv, 22 år, som har hatt en trøblete fortid men nå er på rett vei. Hun gleder seg til å gå på jobben på en bensinstasjon.
”Tirsdagen den 12 december är den svenska staden vit. Lätta flingor dalar sakta ner mot parkerigsplatser och varuhus. Vid sidan av den gamla stadskärnan, inte så långt ifrån bruket och alldeles nära de nyuppförda lågprisvaruhusen lyser hennes arbetsplats. En snäckas inre skimrande är shellstationen där Liv snart ska börja sitt pass. ”
Det er jammen ikke ofte en bensinstasjon får en så vakker beskrivelse i skjønnlitteraturen.
Her har jeg prøvd å finne et bilde på internett av en Shellstasjon som matcher beskrivelsen av en "snäckas ( skjell altså, for dem som ikke er helt stødig i det svenske språket) inre skimrande" og synes vel ikke at det er så helt gæernt!(Bortsett fra årstiden, da! Og så burde det kanskje vært natt.)

Selvfølgelig er ikke Luciafeiringa – som betyr svært mye i Sverige, mens vår bare er en kopi av den svenske - helt tilfeldig valgt. For flere av personene i boka ”skall mörkret flykte” og ”dagen skall åter gry” for å sitere sangen.

Kanskje vi skal avslutte med litt musikk igjen. Vi KUNNE jo spille denne kjente og kjære Luciasangen men jeg tror heller vi hører på den vakre sangen Winter Poem med Radka Toneff som passer så fint til stemninga i boka.

Forfatteren har også en egen blogg og jeg kommer nok til å lese flere bøker av denne for meg nye forfatteren.

torsdag, desember 23, 2010

Jeg kan jo også nevne

at jeg har lest Trøkk (originaltittel : Push) av Sapphire som er boka bak filmen ”Precious” som gikk på norske kinoer for en stund siden. Jeg fikk aldri somla meg til å se filmen men kan i hvert fall anbefale boka. Bokas hovedpersonen (og jeg – person) Precious er oppvokst i en familie hvor hun blir mishandlet på det groveste, og 12 år gammel får hun sitt første (!) barn med faren. 16 år gammel er hun gravid med det andre. Moren er spik spenna gæern. Precious er intelligent men kan verken lese eller skrive. Vendepunktet i livet hennes er når hun kommer til Alternativ voksen / Les for livet under læreren Blue Rains beskyttende vinger. Boka er ikke så lang, godt under 200 sider, og jeg synes alle som jobber med ord og litteratur, slik som vi for eksempel vi bibliotekarer, burde unne oss denne boka. Pedagogen Blue Rain benytter seg av helt spesielle metoder for lære Precious – som altså er helt analfabet – å lese. Hvor revolusjonerende denne metoden er aner jeg ikke, men i hvert fall kan vi selv se hvordan hun stadig blir flinkere og flinkere. (Boka må forresten ha vært en utfordring å oversette!)

Boka er en demonstrasjon av troen på ordet og litteraturen og hva dette betyr for oss alle. For Precious blir det livsviktig, hun får selvbekreftelse og klarer å bryte ut av elendigheten selv om hun har alle odds mot seg.
Sapphire er født i 1950, hun er egentlig lyriker og Trøkk er hennes første roman. Nå ser det ut som at hun nettopp har skrevet enda en roman. Selv om jeg aldri fikk sett filmen på kino kan jeg i det minste legge ut traileren. Hun som spilte den fæle mora fikk forresten en Academy Award for rollen. Og så kan vi jo ta med en video med forfatteren herself også, hvor hun leser fra boka!

Fortellingen om Precious fikk meg til å tenke på den vakre sangen (There is a Rose in) Spanish Harlem så da synes jeg at vi kan høre på den. Den finnes i utallige tolkninger men Aretha Franklins er jo ikke til å komme utenom. Men kanskje vi kan høre litt på Willy DeVille også? Willy DeVille som dessverre døde for et drøyt år siden er kanskje ikke på sitt ALLER beste her, men direkte dårlig kan jo denne musikeren aldri bli!

mandag, desember 20, 2010

Rapport fra Sverige

Sist vi var i Göteborg kjøpte jeg - med ett unntak som jeg sikkert kommer tilbake til - bare bøker av svenske forfattere jeg ikke kjente fra før, for å prøve å utvide lesereportoaret litt. En av bøkene leste jeg på toget tilbake til Oslo; ”Håpas du trifs bra i fengselet” av den finlandssvenske forfatteren Susanna Alakoski.

Da jeg var 10 år gammel bodde vi noen år i Sverige. Det var midt i 60 – åra. Jeg lærte fort at finner var en gruppe som ble sett ned på av svenskene. Den finske innvandringen var med på å øke velferden i Sverige men selv ble de ikke spesielt godt behandlet i sitt nye hjemland, og mange gikk det også fryktelig dårlig med. Dette skriver forfatteren – som selv har finsk opprinnelse – om i boka Svinalängorna. For Svinalängorna fikk Alakoski det svenske Augustpriset, og boka er nettopp filmet, og regner med at den også kommer til norske kinoer. Fint å få sett noe annet enn alt det vanlige amerikanske mølet!

”Håpas du trifs bra i fengselet” handler også om en finsk familie hvor begge foreldrene har store alkoholproblemer, men her har forfatteren lagt mest vekt på forholdet mellom to søsken,
  • storebroren Sami, som tross sine evner ble plassert i hjelpeklasse, siden havner på skråplanet, blir avhengig av rusmidler og er ut og inn av fengsel. Da går det bedre med
  • søstra Anni, som ( mot en del odds altså) klarer seg og utdanner seg til (en kritisk og engasjert) sosialarbeider. (Forfatteren er selv utdannet sosionom.) Hun føler stort ansvar for broren og innimellom tar dette fullstendig knekken på henne. Et sentralt tema i boka er da også hvordan det er å være pårørende til personer som sliter med rusproblemer.
Tross i at emnet burde være engasjerende nok butta lesningen en del i starten, men jeg dura nå i gjennom med en energi som kunne likne litt på det enorme SINNET Anni føler overfor sin bror. Boka har fått gode anmeldelser, blant annet i Dagens Nyheter (herregudda er det virkelig nødvendig å skrive så laaaaange handlingsreferater i en anmeldelse, som om ikke boka var lang nok i seg sjæl) så hvorfor blei ikke JEG hekta med en gang. Tjaaa, kanskje var det
  • at alt denne sosialtristessen satte meg litt ut,
  • at jeg nettopp hadde lest Trøkk av Sapphire som jeg likte veldig godt,
  • at forfatterens trang til å opplyse om läget i dagens Sverige går litt på bekostning av det litterære,
  • og at boka blir litt for lang og omstendelig,
  • eller var det rett og slett et generelt humørhavari, blant annet blei vi jo – IGJEN - forespeila at vi kanskje måtte ta buss helt fra Trollhättan til Oslo fordi det ( denne gangen) var noe gæernt med ei bru, heldigvis greidde de å fikse bruke likevel,
  • og etter hvert ble jeg mer fenga. Spesielt opprørende er det forfatteren skriver om forholdene i fengsler og om ydmykelser både fanger og besøkende utsettes for.
  • Og så er jo hennes ironisering/ indignasjon over alle prektig-familier ganske morsom! For heldigvis har boka humor.
Men det som grep meg mest med denne boka var kjærligheten mellom de to søsknene - på tross av Annis alle frustrasjoner. Den litt pussige tittelen; ”Håpas du trifs bra i fengselet” er et sitat fra et brev fra Annis datter Jenna, som er veldig glad i sin onkel. Jeg antar at forfatteren har valgt å gjøre ektemannen Dan til en så (imponerende) tålmodig støttespiller for helt å kunne fokusere på forholdet mellom bror og søster og ikke blande inn et samlivsdrama i handlinga.

Forfatteren siterer mye (kanskje i meste laget?) fra en bok som heter Autonomisk manual av Janne Bergquist (1930-1994), en interessant fyr jeg skam og bekjenne ikke har hørt om før, men som også har sittet i ”häktet”. Her er mange kloke ord. Og da kan det kanskje passe å avslutte med å høre på Johnny Cash som her synger for fangene i San Quentin. (Videoen starter med at han demonstrerer mot den dårlige kvaliteten på drikkevannet i fengselet. )

Jeg ser ikke bort fra at jeg også kommer til å lese Svinalängorna for virkelig å sette meg inn i historien til de finske innvandrerne i Sverige på 60 – tallet.

Det ser for resten ikke ut som at noe av denne forfatteren er oversatt til norsk.

fredag, desember 17, 2010

Endelig leselys!

I serien Leselys på hoteller har jeg den avsindige gleden å meddele forsamlingen at endelig – endelig – har jeg oppdaget et hotell der de har greid å montere skikkelig leselys på hotellrommet!!! Etter at jeg var i Købenavn i oktober har jeg overnattet på enda tre hoteller.
Her fra Hotel du Pantheon i Paris. Hotellet har som det skulle framgå rom som "offrent détails et raffinement", men den elegante leselampa er plassert slik at mesteparten av lyset faller langt unna selve boka til den arme hotellgjesten!


Radisson Blu Gardermoen følger det samme prinsippet, leselampa er riktig nok noe større, men likevel går mesteparten av lyset rett ned på nattbordet (som også er noe større en på Hotel du Pantheon) og minimalt havner på den lesende hotellgjestens bok.


Men på Hotell Lorensberg i Göteborg har de skjønt det! Her er leselampa montert slik at lyset faller rett ned i boka, og dessuten slik at hodet ikke skygger! Dessuten kan lampa enkelt skrues av og på uten at gjesten må forlate senga! Dermed gratulerer jeg Hotell Lorensberg med en særdeles vellykka nattlampemontering som tar innersvingen på de fleste hoteller! Et forbilde for hotellnæringa!

Som passende tonefølge kan vi jo spille Shine a light av ... ja det veit du nok! Selv om Jagger har alt annet enn leselys i tankene her, er det på en annen side ikke så mange som har overnattet så mye på hoteller som ham, så man skal ikke se bort fra at også han har reflektert over problemet!

mandag, desember 13, 2010

Og så litt fotball igjen!

Sist jeg var på Norli bokhandel oppdaget jeg et par nye bøker av Bjørn Sortland. Serien heter Bønna og B-laget og er gitt ut på eget forlag. (Mens enkelte andre forfattere gir ut haugevis med serier og gjerne samtidig mener kanskje Aschehoug at en serie om gangen pr. forfatter er nok. )

Den første boka i serien heter Ikke bøll med benkesliterne. Boka handler om noen gutter på 10 år som foretrekker usunne sysler som dataspill, spiser ostekroker og hater fotball og andre sportslige aktiviteter. Foreldrene til fortelleren, Bønna, tar affære og tvinger gutta – med faren som trener – ut på fotballbanen. Og de er virkelig dårlige! Og selvfølgelig spiller de mot A-laget med slemme Tore i spissen og selvfølgelig taper de med glans. Det jeg likte med denne boka er at de gir så fullstendig blanke, og de velger å tape med stil. I den andre boka ”Et kyss for et mål” får Bønna litt mer ambisjoner siden det er kjærlighet i lufta og rivalen er fotballtalentet Tore, seriens erkefiende.

Bøkene er lettlest og dessuten ustyrtelig morsomme! Personskildringene er gode og varierte. Og det virker som at Trond Bredesen er mer enn happy med å skifte ut Kunstdetektivene ( Stavanger i år, hvor BLIR det neste Sortland? ) med noe annet, han fornyer seg og illustrasjonene er virkelig heftige!

Så til det evinnelige spørsmålet hvaskalvigjøreforåfåguttertilålesenoefantasyellerfotballkanskjemenslappavfolkensgutterleserjosombaredetpådatapisaundersøkelsenogneiogneimendetgikkjobedreennsist er jo disse bøkene midt i blinken. Kanskje. I hvert fall vil sikkert desperate lærere eller foreldre være henrykt. Så kan man jo gremme seg litt over at guttene bare er 10 år og ikke 12, noe som ville ha gjort bøkene mer anvendelig også for 12 – åringer som muligens ikke vil lese om de som er yngre enn seg selv. Kanskje fordi det er urealistisk å tvinge dagens 12 – åringer vekk fra dataspill?

Det skinner godt igjennom at fotball ikke er denne forfatterens sterkeste side. Kanskje det også er med på å gi disse bøkene det lille ekstra? Kan jo legge til at forfatteren har fått fotballfaglig hjelp blant annet fra Sverre Henmo.

mandag, desember 06, 2010

Rico! Rico! Rico!

Rico, Oskar og bakskyggene fikk Deutscher Jugendliteraturpreis i 2009 og det kan man godt skjønne. Andreas Steinhöfel er som vi ser her en erfaren - og allsidig - forfatter men dette er den første boka av forfatteren som er oversatt til norsk.

ET SÆRTALENT
Vi treffer Rico, som er ”litt funksjonshemmet” og går på spesialskole. Blant annet har han problemer med orienteringssansen og noen ganger får han ”bingokuler i hodet”. Og som det skal vise seg har han trass i sin funksjonshemming bøttevis med ressurser. Jeg er ikke helt sikker på hva som er hans egentlige diagnose men det spiller ingen rolle. (Bortsett fra for oss stakkars katalogisatorer som skal sette emneord. Vi finner nok på noe. ) Det er forøvrig Rico selv som er bokas forteller. Et vellykket grep; forfatteren unngår å lage et ”kasus” av ham, men gjør ham til en gutt som i kraft av sin personlighet har noe å fortelle og gjør leseren godt kjent med dette ”særtalentet”.

Moren er vakker og om nettene jobber hun på en klubb. Så da kan jo enhver tenke sitt. Å overlate en hjerneskadd gutt alene i 3 døgn er jo heller ikke det smarteste sjakktrekket. Men forfatteren dømmer ikke, og slik kan boka minne litt om Viveca Sundvalls Eddiebøker, hvor faren overlater for mye ansvar til sønnene og attpå til drikker for mye.

CHARLES DICKENS
Uansett elsker Rico sin mor som på sin side er beredt til å forsvare sønnen med tørre never. Vi bør kanskje også ta med naboen fru Dahling, en eldre dame som er hekta på Miss Marple og romantiske komedier og som opptrer som ”reservemamma”. Ellers er det et variert persongalleri i blokka, flere er litt ”skrudde” som personene i en Dickensroman. I dette intervjuet sier da også forfatteren at han liker Charles Dickens. Jeg vil forresten anbefale alle å lese intervjuet ( selv om det er et par år gammelt nå, og før oppfølgeren til denne boka ble skrevet). Bare å dra fram ordboka for dem som har glemt like mye av tyskundervisningen som meg. Her får vi blant annet lese om hvordan forfatteren fant ”modellen” til Ricofiguren, og vi skjønner at dette er en forfatter som tar barn på alvor og er på deres side!

Her et bilde av forfatteren. (Ja hvem skulle det da ellers være!) Hvor bildet er tatt er ikke lett å si men selv om det er markblomster i bakgrunnen kan det godt være i Berlin siden 40% av denne storbyen er grønne lunger. Forfatteren ser litt lur ut på dette bildet, enten det nå er fordi han er skikkelig fornøyd med dagens arbeidsøkt eller kanskje fordi han planlegger å gå til nærmeste bierstube og ta seg en øl. Det får vi aldri vite noe om og det er da heller ikke særlig vesentlig i denne sammenhengen!

VENNSKAP
Rico har ikke mange venner men så kommer Oskar, en engestlig gutt med en del flere intellektuelle ressurser enn Rico. Så dette er også en vakker bok om vennskap. Og om savn etter en far. Og om ... ja les nå heller boka sjæl!

SPENNENDE
Den ytre handlinga er en barnekidnapper som går løs i Berlin. Og innimellom blir boka UHYGGELIG spennende! Og gjett hvem som er helten! Men først og fremst er det humoren og varmen som er framtredende ved boka. Forfatteren er bevisst at det er barn han skriver for men den voksne leseren leser mellom linjene. I noen barnebøker blir unga overlesset av all verdens dævelskap enten de er modne til å ta det imot eller ikke men i denne boka avhenger det av den unge leserens tidligere erfaringer og kunnskaper om livets begredeligheter hva han/ hun får med seg.

DYPSKYGGER
Jeg stussa forresten litt på bokas tittel. Den tyske tittelen er Rico, Oscar und die tieferschatten. (Dypskyggene direkte oversatt) Men litt rask googling viser at ingen av disse ordene er i bruk, verken på norsk eller tysk, annet enn i denne boka. Derimot så reagerer jeg når oversetteren bruker ordet "smuss" i stedet for skitt helt i begynnelsen av boka. Ordet "smuss" er et lite brukt ord i dag. Litt uheldig med en slik "brøler" allerede i 3. linje. Men så bestemte jeg meg for å kose meg med boka istedet for å lete etter oversetterfeil. (På grunn av Ricos spesielle måte å uttrykke seg på er dette neppe den enkleste oversetterjobben heller!)

KREUZBERG
Handlingen er fra noen kvartaler i bydelen Kreuzberg i Berlin hvor forfatteren selv har bodd. Rico bor i Dieffenbachstraße 93 ( i den norske oversettelsen kalles gata av en eller annen grunn bare Dieffe, men for alt jeg veit kan jo dette være folkemunnenavnet på denne gata). Til slutt kan vi kanskje unne oss en stemningsrapport fra Admiralsbrücke over Landwehrkanal. Denne Youtubevideoen viser noe av folkelivet på brua. På videoen spiller et gateband og selv om trommeslageren har noe forkrøplete armer er han ”trotzdem gut”! Dette som et apropos til hovedpersonen i boka, som tross i at han er ”litt funksjonshemmet” altså oppklarer et kidnappingsmysterium. (Spoilervarsel unødvendig for enhver erfaren leser av barnelitteratur skjønner at det vil ende slik.) Jeg har flere ganger vært i Berlin, og også så vidt sneia innom Kreuzberg. Gjett hvor jeg skal neste gang jeg reiser til denne byen!

Og når vi nå snakker om bruer, så synes jeg denne sangen passer fint til boka. Simon og Garfunkel får ha meg unnskyldt men i dag slipper vi til Aretha!

MER STEINHÖFEL!
Etter å ha sjekka Deichman ser det ut som at dette er den første boka som er oversatt til norsk. Men: det finnes en fortsettelse om dette småpussige radarparet og vi forventer som det heter at også denne boka blir oversatt. Og gjerne flere av de andre bøkene av forfatteren. Zum beispiel denne. Nå er det jammen på tide at det kommer ut en god homsebok for ungdom igjen!

Cappelen Damm : Mer! Mer! Mer!

lørdag, desember 04, 2010

Livet i fjæra

Hovedpersonen i Maneten medusa av Margrethe Geelmuyden har all verdens dyder, og i tillegg vakkert hår. Sentralt i handlinga er ballet hvor prinsen skal finne sin utkårede og etter en del klabb og babb og intriger som gir assosiasjoner til såpeopera ***SPOILER*** vinner hun til slutt prinsen og de lever lykkelig i alle sine dager.

For å finne ut om hun virkelig har så vakkert hår som alle sier drar hun gjennom havet for å finne et speil, blir sittende fast på en kråkebolle, men ***SPOILER*** løsner til slutt.

Hvorfor heltinnen blir kalt Medusa er litt uforståelig siden denne mytologiske skikkelsen ikke er det man forbinder med et spesielt behagelig vesen. Kanskje på grunn av det tidligere omtalte håret. Vi møter også andre representanter fra havets fauna, noen snille, noen slemme, og som i boka Trond Torsk på eventyr (Olav Coucheron 1948) viser de forbausende kunnskaper om sin egen biologi og opprinnelse. Medusa viser også imponerende kjennskap til gresk mytologi. Ikke dårlig for en brennmanet!

Forlaget satser maksimalt på denne boka, med solid utstyr, delikat layout og prima illustrasjoner. I tillegg med en egen musikk-CD. Trass i at boka har fått utmerkede kritikker blei ikke jeg fenga. Ikke syntes jeg at replikkene var spesielt morsomme, og synes egentlig intrigen blei litt søkt. Persongalleriet kunne også ha vært mer spenstig. I det hele tatt fatter jeg ikke hva som er så fantastisk med denne boka. (Nå skal man i rettferdighetens navn ikke se bort fra at noe av årsaken kan være at jeg selv en gang blei angrepet av en brennmanet. En riktig ubehagelig opplevelse. )
Her bilde av en typisk brennmanet. Sjansene for at det er akkurat denne som gikk så brutalt til angrep på undertegnede den sommernatta på Hovedøya for ca 12 år siden er vel heller små, men slik så den i hvert fall ut!

Og her en representant for blåmaneter, som spiller en statistrolle i boka. Passer fint å ta med denne også i disse blånissetider.

Finner jeg da ikke noe positivt å si? Man får jo litt kunnskaper om livet i havet, noe jeg antar er noe av hensikten, men det er ikke alltid er like lett å skille fakta fra fantasi. Les heller Trond Torsk. En fin ting kan det jo være at dette forhatte dyret endelig får litt kred. Jeg kan heller ikke huske at maneter noen gang har fått æren av å være hovedperson i en bok. Så hvis du skal lese bare en fortelling om maneter i år så må det bli denne.

Ellers er jo Margrethe Geelmuyden mest kjent for sin glimrende innsats som frontfigur for aksjonen mot ambassadebygginga i Husebyskogen. Dessverre ser det ikke ut til at Dagsavisen har lagt ut det glitrende innegget hun hadde her om dagen mot Anders Hegers NIMBY - polemikk mot villaeierne i Montebello. Skal vi ta med denne appellen rettet til selveste Obama, også kanskje. Naivt kan man jo si men litt morsomt også da! Ingen midler skal være uprøvd!

Litt tilbake til boka igjen: her en høvelig melodi!

onsdag, desember 01, 2010

Den problematiske lettlestboka

Så har jeg pløyd meg gjennom en bunke med lettlestbøker.
Nemlig disse:
Samlagets Komet serie

Lesehesten ( Aschehoug)
  • Det æ’kke lov å grine hvis det ikke er blod av Rita Løvseth Sandnes (Illustratør Ella K Okstad)
Lesestart (Gyldendal)
  • Pistolen av Linn T. Sunne (Illustratør Ketil Selnes)
  • Jonas møter Anton Apekatt av Elen Fossheim Betanzo (Illustratør Steffen Olsen)
Og en leseløve
Jevnt over har bøkene gode illustratører, selv om ikke alle passer like godt til tekstene. Generelt kan man si at det er vanskelig å finne ( og sikkert også skrive) gode lettleste tekster. Og jeg tror det kreves større presisjon å skrive en god tekst enn å lage en god illustrasjon.

Gyldendals Lesestartserie er særdeles lekker i utstyret, med ”heldekkende” illustrasjoner. Spesielt Pistolen er en vellykket bok hvor illustrasjoner og tekst går opp i en høyere enhet for å si det litt høytidelig.

Eg hadde jo store forventningar til Koleruds bok. Teksten er litt småpussig typisk for denne forfattaren. Og med nokre overraskingar. Men bileta var feil. Eg synes ikkje dei passar til denne teksten. Då funkar layouten og illustrasjonane til boka Den hemmelege vegen til månen betre. Desse er det Helena Ohlsson som står for, ein illustratør eg har hylla med store ovasjonar før.

Men den boka jeg likte aller best var en bok i leseløveserien. Dette er en ujevn og til tider oppskrytt serie, men noen ganger glimter det til. Og nå snakker jeg om Hunden av Sverre Knudsen. (Pussig, reklamen er på engelsk!) Boka har et godt og spenstig språk og er samtidig litt skummel. Og slutten er ganske snedig. Hovedpersonen er Robert, 9 år, mor har forlatt ham og faren, de reiser til syden og finner en mor og datter i passende aldre og – en herreløs hund. Illustrasjonene av Bendik Kaltenborn følger opp på utmerket vis. Heldigvis står teksten også godt alene, bra for oss som jobber mest med tekst. Men det er noe slurv; et sted ( side 40) er det feil navn på moren til hun jenta og dessuten er et bilde feil plassert i forhold til teksten.

Mens mange av barne- og ungdomsbøkene blir stadig lengre, flommer det også over av stadig flere lettlest – eller lesestartbøker. Satt litt på spissen kan man nesten snakke om omvendte proporsjonale størrelser. Det er så man tar seg i å lure på om vi virkelig trenger alle disse bøkene. Det må være litt av en kamp for en stakkars nybegynner ( og foreldre) å finne fram i lettlestjungelen. Slik Knirk er inne på her.

søndag, november 28, 2010

Banning og annet faenskap

”Altså. Det er ringveien og bilene. Og det er rekkehusene. Og det var mamma, det var Audien, det var de irriterende vennene, Max og Hasse, og det var drittungen William. Og midt i dette var selvfølgelig gutten de kalte Vitello. Og en dag var det plutselig også en flyttebil. En enorm flyttebil som kjørte forbi Vitello. Enorme flyttebiler kan bety to ting. Enten at noen flytter sin vei. Det var ikke så interessant. Eller at noen flyttet inn. Det kunne faktisk godt være interessant. Det betydde nemlig at det kom noen nye. Noen nye som kanskje hadde gutter. Noen nye og seriøst kule gutter som Vitello kunne bli alle tiders venner med.” (Oversatt av Cecilie Winger)
Slik begynner Vitello får et kyss av Kim Fupz Aakeson. Den første boka av denne forfatteren kom ut på norsk i 1993. Det var en ungdomsbok. Men det var da Sallies historier, den gangen Kulle ble sprø og Supersvend kom ut tre - fire år seinere vi virkelig fikk øynene opp for denne forfatteren. Om det ikke var helt på Ole Lund Kirkegaardnivå var det fandeme ikke langt unna. Endelig noen spreke bøker for mindre barn og en fornøyelse for enhver høytleser!

Årets to bøker om Vitello er kanskje noe neddempet i forhold til nittitallets, ikke fullt så crazyhumoristiske mener jeg, men som det skulle komme fram av sitatet mer enn bra nok i forhold til mye av den traurige småbarnslitteraturen som jeg har klaget til det kjedsommelige om før.

Den andre boka heter Vitello riper opp en bil. Her blir vi litt mer kjent med mammaen til Vitello.
”Gutten de kalte Vitello, ble kalt Vitello fordi mamma hadde bodd tre måneder i Italia, den gangen hun var veldig ung og visstnok også veldig pen. ”Du skulle ha sett meg i Italia”, sa hun, særlig når hun fikk et glass vin. Eller to glass vin. ”Åh ja, åh ja.” Når hun fikk tre glass vin, sang hun en sang på italiensk om kjærlighet, og gråt og pusset nesen i servietten og ville begynne på slankekur på mandag” (Oversatt av Cecilie Winger).
Endelig en mor som drikker seg litt på en snurr uten at det problematiseres!

Ikke den helt perfekte mammaen kanskje men god på bunnen, selv om han får ”en liten rumpeklaps fordi han hadde brukt mammas ansiktskrem til å lage sklibane ute på flisene. Etterpå hadde mamma sagt at man ikke tok skade av en liten klaps.” Og dette KAN kanskje diskuteres både i det vide og det breie om slikt passer i en barnebok for norske barn i dag, men det kommer i hvert fall klart fram at hun egentlig er skikkelig glad i gutten sin.

Men det er boka Vitello får et kyss som har forårsaket rabalder. Bakgrunnen var at den svenske (!) Läsrörelsen ( tackar tackar söta bror) som i samarbeide med McDonald (!) deler ut bøker til barn i stedet for de evinnelige lekene, og som dere ser er det bøker med kvalitet! Men hva ble takken fra norske foreldre. Jo! Siden boka inneholder et banneord (!) blir det bråk og fislete McDonald trekker bøkene tilbake!
”Faen også”, sa Vitello.
”Du banner”, sa jenta.
Herregudda Cecilie Winger, du kunne da ha pynta litt på språkføringa, kunne du ikke ha skrevet søren for eksempel så hadde vi sluppet unna dette levenet. (Nei da bare tulla nå det skjønte vel alle. Kan kanskje legge til at årsaken til at gutten banner er at det altså ikke er en ny kul gutt som flytter inn men ei jente.)


Her er altså det danske omslaget til boka med det ulykksalige banneordet.

Og så KAN man jo gjøre litt leven av at foreldre gjerne lar unga sine spise junkfood men gratis kvalitetslitteratur sier de nei takk til. Regner med at Läsrörelsen ler seg skakke. Hvis dom inte bara blev ledsna! Eller förbannade! Kanskje til og med noen av dem sa faen!

Ha ha, litt morsomt er det jo; den første norske boka av Kim Fupz Aakeson heter Noe gikk galt og var en framtidsdystopi for 2010! Lite ante han da at en av bøkene hans skulle bli sensurert av McDonalds akkurat dette året!

Det ser forresten ut som at det finnes flere bøker om denne trivelige antihelten med den ikke helt perfekte etter dagens krav mora. Vi ønsker ham velkommen til Norge og håper på flere bøker!

fredag, november 26, 2010

Le grand auteur Victor Hugo

Siden jeg likevel var på denne berømte plassen - gud veit for hvilken gang (håper ikke jeg virket altfor blasert nå!) benyttet jeg anledningen til å besøke hjemmet til le grand auteur Victor Hugo. Her levde han fra 1832–1848, eller fra han var 30 til 46 år hvis jeg har greid å regne riktig. Siden levde han i eksil (ja det kan dere jo heller lese om her ) til 1870. Og til slutt ble han gravlagt i Pantheon, en æresbevisning de fleste franskmenn bare kan drømme om!

Leiligheten har på ingen måte den intimiteten som for eksempel Charles Dickens hjem, som jeg besøkte i sommer, men til gjengjeld var det gratis!

Og hva slags forhold har nå jeg til Victor Hugo? Da jeg var på det ... ja hvilket nummer var det nå i rekka da, det samme kan det nå være akkurat nå ... bibliotekmøtet i Hamar i vår skulle hans kongelige høyhet bla bla bla kronprinsen åpne møtet. Som den svorne republikaner jeg er var min opprinnelige plan å boikotte åpninga men siden Knut Olav Åmås skulle holde et innlegg jeg gjerne ville få med meg, og siden resten av deltakerne skulle på åpninga og siden man er det flokkdyret man er så havnet også jeg i salen. Jeg bannet jo litt for meg sjæl da vi fikk instrukser om at vi skulle reise oss opp, og det to ganger, men oppførte meg pent og gjorde som alle de andre.

Og så begynte han å lese - og folkens nå blei jeg skikkelig rørt altså – begynnelsen på De elendige! Og fortalte hvor mye denne boka og litteraturen forøvrig betydde for ham. Hvorpå han raskt la til at han var fullt klar over at han nå sparket inn åpne dører og at han sjelden snakket for en såpass leseglad forsamling. Og dermed hadde han jo hele forsamlingen i sin hule hånd! Da jeg var i tenårene fantes det jo knapt ungdomsbøker så vi måtte finne andre alternativer. Og da leste jeg De elendige etter å ha fått den anbefalt av en klassevenninne. Leeeenge før musicalen, altså. Det var en stor opplevelse!

Omtrent samtidig så jeg filmen Ringeren av Notre Dame på den gamle tyskerbrakka i Mo i Rana. Den gjorde – for å si det mildt – inntrykk! Denne boka er jo filmet flere ganger men jeg så en svart hvitt versjon fra 1939! Rundt 6 år seinere så jeg den samme filmen på en kino i Bergen. Filmen er et kunstverk. Her den berømte scenen hvor Quasimodo redder Esmeralda. (Ja, alle scenene i denne filmen er vel berømte. ) I den alle siste scenen - dette litt fritt etter hukommelsen - sitter han ved siden av en av de berømte øgleliknende chimèrene og spør hvorfor han ikke er av stein slik som den. Faktisk kan man sitte på youtube og se scene på scene men regner med at den kan kjøpes på DVD.

Og så kan vi jo til slutt se på noen fotografier fra Maison de Victor Hugo. De er ikke av beste kvalitet, siden det (selvfølgelig) ikke var lov å bruke blits. Er dere ikke fornøyde kan dere vel dra dit selv.

I denne trappa har altså den store forfatteren gått mang en gang. Og det samme kan man jo si om turister, landsmenn ( som de pensjonistene som besøkte leiligheten da jeg var der), mer eller mindre interesserte skoleelever etc.

og sikkert sett ut gjennom disse stilige blyglassvinduene.


Så er vi kommet inn i leiligheten og kan beundre det flotte møblementet, serviset etc etc.


Her et nærbilde av ett av tapetene som pryder veggene


og her senga. Litt dunkelt kanskje.

Her utsikten mot Place des Vosges. Akkurat slik det så ut på Hugos tid, selvfølgelig da uten bilene.

Og her utsikt mot bakgården.

PS : regner med at denne bloggposten nå gjør bloggen litt tungt opplastelig igjen for dem som ikke har sterk nok maskin eller internettforbindelse. Finn på noe annet! Som for eksempel å lese Victor Hugo på nytt!

PS 2. Bør kanskje legge til at verken Ringeren i Notre Dame eller De elendige ble skrevet i denne leiligheten.

søndag, november 21, 2010

All I have to do is dream

Kjersti Scheen skriver hadde jeg nær sagt som vanlig om kjærligheten i boka Drømmetypen. Det er knapt en bok av denne forfatteren som ikke i en eller annen grad handler om kjærlighet, det være seg bøker om yngre barn eller om fjortiser som i denne boka.

Moa forelsker seg i en gutt hun møter på kino, og lengselen etter ( det bildet hun har av ) ham gjør henne nærmest besatt. Og man kan jo ikke bli annet enn imponert over jentungens uutrettelige bestrebelser på å finne ham igjen.

Dette fikk meg til å plutselig til å tenke på dette diktet av Gunnar Reiss-Andersen

Glem aldri henne
du aldri møtte, -
som kanskje møter
deg efter døden.

Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
deg hele livet.

Glem aldri henne
som har din lengsel.
Glem aldri henne
for den du elsker.

Glem aldri henne,
for hun alene
er det du elsker
i den du elsker.
(Diktet ble tatt fra nettet, jeg håper inderlig det er riktig skrevet av!)

Boka handler - kanskje ikke uventa - om
  • Bestevenninner
  • Bestevenninna som får seg kjæreste og vennskapet blir satt på prøve
  • Å få nye venner og komme i andre miljøer
  • Snerpete fedre som buser inn når det er guttebesøk på rommet
  • Debutere i festlivet
  • Vente på at gutten skal ringe
  • Ta mot til seg for selv å ringe, og jeg regner med at mange jenter kan bli skrekkslagens imponerte over Moas mot
  • Trekantdramaer
  • Slemme gutter, snille gutter, greie gutter
  • Etc
Jeg regner med at mange, kanskje helst jenter i aldersgruppa kan kjenne seg igjen, og vil ha glede av boka. Hvis den ikke blir for lang. Og her kommer vi til min hovedinnvending mot boka, den er
  • alt
  • for
  • laaaang
og dessuten noe omstendelig! Boka er på 264 sider og kunne med fordel ha vært korta ned betraktelig.

Dette er enda en bok i Sukkerspinn - serien og med sitt rosa image går den rett in i sommerens "rosa-debatt". Undertittelen er ”Feelgood-bøker for jenter som tør og vil og kan!” Hva det nå måtte være disse jentene skal tørre og ville og kunne. Det kan neppe være det å lese en bok?
Jeg kan heller ikke se - etter å ha lest noen av disse bøkene - at disse jentene tør, vil eller kan så veldig mye mer enn andre litterære jentefigurer i dagens barne- og ungdomslitteratur.
Jeg begynner å bli drit lei av alle barne- og ungdomsbøker med såpass klar adresse til det ene kjønnet. (Action for gutta og romantikk for jenter.) Alle veit jo at det stereotype kjønnsrollemønsteret er tilbake for fullt, både når det gjelder utseende og arbeidsfordeling i hjemmet, men hvorfor må forlagene fyre oppunder denne lite heldige trenden?

Litt tilbake til boka igjen. Kan vel røpe at det går bedre med vår heltinne enn for disse gutta!

mandag, november 15, 2010

Film er best i sofaen

Etter de litt dårlige erfaringene vi hadde med det siste kinobesøket (nei da jeg bare tulla nå det skjønte vel alle) men hvoromaltinger som det heter så har jeg nå altså sett The planet of the apes (NB: originalen fra 1968) på video. Nei herregud jeg mener jo DVD!

Selv om den humorløse hovedrolleinnehaveren Charlton Heston ikke er av mine favoritter - og det faktum at han var leder for NRA er jo heller ikke til stjernens fordel - og trass i at den kvinnelige hovedrolleinnehaveren fra menneskeslekta hadde en svært passiv rolle ala tause Birgitte likte jeg filmen.

The Planet of Apes er altså en framtidsdystopi, tre astronauter foretar en tidsreise fra jorda og havner på en annen planet, hvor apene har makta og menneskene er de underutviklede og undertrykte. Filmens siste scene ( nei du bør kanskje ikke se den hvis du skal se filmen) gir jo ganske triste perspektiver.


Enten du har planer om se filmen eller ikke kan du jo kose deg med traileren.


Joa! Noen av actionscenene er kanskje litt klossete, som den der helten prøver å flykte, men det fine med disse gamle filmene er:
  • at de tør å ta seg så god tid, for eksempel er det liksom ikke grenser for hvor lang tid våre helter bruker på å komme seg gjennom ørkenen.
  • At vi får se så mye naturbilder (en stor del av filmen ble tatt opp i Arizona og California).
  • Dessuten er det befriende å se filmer uten all den derre dataanimasjonen!
  • Vi slipper all støyen som er typisk for moderne ”hyperaktive” actionfilmer og
  • det er lange replikkvekslinger uten at det må skje noe annet hele tida - enn selve samtalen.
Var publikum mer intelligente den gangen eller hadde filmskaperne mer tillit til publikums intelligens eller har filmskaperne blitt dummere eller er alle blitt dummere og holder menneskeheten på å gå til helvete og ender vi snart opp i en ny apeplanet igjen? (Der lot jeg meg kanskje rive litt vel med av dystopiske følelser!)

Det morsomste i filmen er forresten når den kvinnelige hovedrolleinnehaveren (blant apene) grøsser over å gi et avskjedskyss til Charlton Hesten - ha ha litt morsom stavefeil der, jeg mener Heston ... nei jeg mener jo Taylor - fordi hun syntes at han var så stygg! Ikke lot hun seg imponere over sixpakkene hans heller, ha ha!

søndag, november 14, 2010

Ett begivenhetsrikt døgn

Jeg innrømmer at forventningene ikke var de største, den forrige barneboka av Anne Holt var virkelig ikke mye å skryte av. Men for å starte med konklusjonen, jeg ble positivt overraska.
Forfatteren er jo som alle veit krimforfatter og hun har utnyttet evnen til å lage intrige og action til fulle. Det er liksom ikke grenser for hvor mye som skjer i løpet av et skarve døgn, både politi og helsevesen blir jo involvert og det er i det hele tatt et under at alle impliserte overlever!
Hovedpersonene er altså to 8-åringer som møtes for første gang, Mai-Britt og Mars-Britt ( som også er bokas tittel). Den første stille, forsiktig, pliktoppfyllende og skoleflink, den andre omvendt.

Mai-Britts oppgitthet over den litt ”gærne” mora og hvordan hun føler seg tvunget til å påta seg en del ansvar er godt skildret. Også den nære kontakten hun får med Mars-Britts mer stillferdige mor. Scenen der Mai-Britts mor lurer ( juger for) politiet trill rundt og Mai-Britts dårlige samvittighet i forhold til dette er både morsom og litt sår. Bør vel nevne lillesøstra også, som ”hadde en liten feil i hjernen”.

Nei, det er ikke en ny Frida Nilsson dette, Hedvig-bøkene er tross alt i en annen klasse hvis man nå SKULLE sammenlikne med de beste. Men boka har få dødpunkter, er ikke uten en viss varme og med en trygg grunntone. Språket er greit, men jeg tviler på at en femåring ( altså den tidligere omtalte lillesøstra) hadde sagt noe sånt som
”Du er ikke Spiderman. Du likner ikke i det hele tatt. Men tusen takk for hjelpen, likevel” s 125

Når det gjelder navnesøsteren illustratøren er jeg mindre imponert. Illustrasjonene er glorete og litt ”gammeldagse” og i det hele tatt ganske kjedelige. Skriftbildet er også svært kompakt, selv om boka har mange illustrasjoner, alle i fire farger, kan den nok være litt tunglest for mange 8 – åringer. Dette skal være den første boka i en serie på fem og vi får bare håpe at det holder hele veien fram til ungdomsskolen.

Who’s afraid of the big bad woolf

Boka heter Å være ulv og forfatteren er Bettina Wegenast og illustratøren Katharina Busshoff. Boka burde være ypperlig til høytlesning siden den med sin herlige anakronistiske lek med eventyrene har noe å gi både til voksne og barn.

Her finner vi igjen eventyret om De tre små griser, Rødhette og ulven, Ulven og de syv geitekillingene og muligens noen til som jeg ikke kom på i farta. Jo, forresten, en av de syv dverger i Snøhvit er jo med. Denne gangen som ( en noe frustrert) ansatt i arbeidsformidlinga, før han ***spoiler*** går tilbake til det enkle livet som gruvearbeider igjen.

I fokus er Krølle, René og Kalle, alle sauer. Den sistnevnte søker jobb som ulv, etter at den forrige døde. Selv om dette er mer en illustrert bok en rein billedbok er vel egentlig bildene så viktig at jeg vanskelig kan tenke meg boka uten. Om boka har noen moral? Ja, da! Forsoning, og at ”it takes all kinds of people to make a world”. Og muligens at også ondskapen er en del av livet. Og at sauer er allrighte dyr veit jo alle. Og – selvfølgelig om vennskap.

Mangschou skal ha all ære for å ha fått oversatt nok en spenstig dyrefortelling. Måtte den selge godt slik at forlaget får inntekter til å gi ut enda flere spenstige oversettelser.

Til slutt kan vi jo se på dette klassiske filmklippet med de tre små griser. Og så ER det vel ikke til å unngå å ta med et klipp fra den fransk – russisk – rumenske Rock'n Roll Wolf eller Grimm og gru som den av en eller annen grunn heter på norsk. En mildest talt merksnodig musical basert på De syv geitekillingene og ulven. Man kan spesielt legge merke til den erotiske (!) dragningen mellom killingmammaen og ulven. Her enda en sang som viser det samme. Jeg husker første gangen jeg så denne musicalen på NRK og trodde knapt mine egne øyne! SKAL vi ta med vakre sangen Mom is home også kanskje. (Regner noen av mine lesere vil etterlyse den.) Filmen har nærmest fått en kultstatus i Norge, men muligens ikke så mange andre steder (?) Her en norsk hjemmeside fra en sann entusiast, som riktig nok – i hvert fall i følge IMDB - har bomma på et år i utgivelsesdatoen. Og det samme sier jo også wikipedia. To mot en altså, men uansett en imponerende nettside!

Ord for dagen må bli – uten her å kaste meg ut i den hjemlige ulvedebatten – at hva var vel livet uten ulv, her i en noe overført betydning!

Den mannlige hovedrolleinnehaveren heter forresten resten Mikhail Boyarskiy og har hatt et utall roller, blant annet som D'Artagnan i de tre musketerer. Men det er nok i rollen som Titi Suru the Wolf han vil bli husket her til lands!

Her et portrett av Mikhail Boyarskiy i sitt livs glansrolle. Både pipa, den kraftige hårmanken og barten er bare SÅ 1976. Ørene er også særdeles kledelige.

Litt tilbake til boka. Hvis vi spør Deichman ser det ut til at verken forfatteren eller illustratøren tidligere er utgitt på norsk. Mer! Mer!

PS: Ad emneordet Brødrene Grimm: De tre små griser er som jeg regner med de fleste veit ikke et Grimmsk eventyr, men antakelig engelsk.

onsdag, november 10, 2010

Kåmmfååååååår

For et par uker siden var vi på kino for å se I am love. Forøvrig en utmerket film og en estetisk nytelse. Eneste stedet filmen gikk var på Saga Komfort på Saga kino. Komfort og komfort fru Blom!
Her er mitt kinofølge ved siden at den røde løperen som leder inn til denne oppskrytte kinosalen, fremdeles ved godt mot!

Her et avslørende nærbilde av setene. Det er komplett umulig å regulere setet, ryggen står bom fast. Det er mer enn 20 cm. i høydeforskjell mellom meg og mitt kinofølge, så det sier seg selv at setet ikke kan passe for begge. Faktisk ikke for noen av oss. (Heldigvis var vi begge istand til å gå ut av kinosalen med egen hjelp etterpå! ) Hele elendigheta koster kr. 30 ekstra, i tillegg til den ordinære billettprisen!

Og dermed har i hvert fall jeg gjort mitt for å advare mot denne kinosalen.

mandag, november 08, 2010

Bøgda att!

Og no skal vi ut på bygda att. (Eg tek meg i å lure på om det er spesielt mange bøker med handling frå bygder i år? Og skal ein tru det som står i disse bøkene er det ikkje berre enkelt å bu i ei bygd! Så for min del er eg skikkeleg glad og letta over at eg bur i byen!

Dei som er med;
  • Idun, den flinkaste i klassen, eit talent i springing, mellomdistansar, 16 år, jomfru... nei kva heiter no det i dag då, seksuell uerfaren, ja i kvert fall har ho enno ikkje lagt med nokon, i motsetnad til
  • Mai, kusina, som ligg med ”alle”. Ho skal bu hos Idun og mora hennar ei stund for å kome seg bort litt, vi får vel og ta med
  • mødrene deira, skildringa av det skjøre forholdet mellom dei fire er framifrå skriving. Men fyrst og fremst er det jo forteljinga om dei to kusinene og den påverknaden Mai har på Idun ein sentral del av boka, og til slutt
  • Johan og Anders, to fangar, som sit i fengsel.
Eg veit ikkje kor mykje eg skal røpe ( ja kor mykje KAN man røpe av handlinga når ein skriv om bøker) men lyt vel ta med at desse jentene gjer noko som mødrene deira ikkje hadde likt å vite om, og at dette får konsekvensar for dei både.

Boka sluttar med at ... ja dette kan nok tolkast på ulike vis, men eg veljar å tru at når det gjeld ho Idun skal slutten skjønast positivt. Ho har no nådd eit viktig vendepunkt i livet sitt.

Teksten har ei illevarslande undertone. Lesaren sit liksom på ank gjennom heile boka. Eller vert fengsla for å gjere eit ordspill av tittelen. Boka er berre på 138 sider men dei vert nytta godt. Kva er det Samlaget gjer med forfattarane sine? Eg klagar jo i bloggpost etter bloggpost over altfor lange og ordrike ungdomsbøker, men dette gjeld ikkje for Samlagets. (Dersom ein då ser bort frå fantasybøkene deira, dei er like lange som alle andre bøker i denne sjangeren brukar å vere). Er det noko med nynorsken som gjer at ein kan få sagt mykje med færre ord eller er det konsulentane som helt forfattarane i øyra?

Boka er og av dei som er nominerte til Brageprisen. Vel fortent. Denne gongen har altså to bøker i klassen for barne- og ungdomsbøker noko med fengsel å gjere, sjølv om dette ikkje er hovudpoenget med denne boka.

Har eg forresten sagt kva bok eg skriv om? Nei, då, det har eg nok gløymt att, orsak orsak! Boka heiter altså Fengsla og forfattaren er Hilde K. Kvalvaag. (Kva nå den K-en måtte stå for.) Sentralt i handlinga er altså eit fengsel som ligg på ei øy. Fangane her har noko meir fridom enn i dei fleste andre fengsla. Eg har lurt litt på om det er eit spesielt fengsel Kvalvaag skriv om, og eg lurer litt på om det kanskje kan vere Osterøy. Dette er ikkje på nokon måte viktig for handlinga, men det er jo ikkje forbode å vere nysgjerrig.

Eg lurar og på - heller ikkje spesielt viktig kanskje – men det ser ut som at forfattaren har god greie på springing, og då spesielt mellomdistansar. Hadde ikkje boka slutta slik ho gjorde kunne eg satt ”løping” som emneord for akkurat dette er det ikkje så mykje om i ungdomslitteraturen. Det er mest i fotball det går. For å bøte på dette sørgjelege faktum kan vi jo trøyste oss med Keep running away med gruppa The Four Tops sjølv om denne songen strengt teke ikkje har noko med mellomdistansespringing å gjere! Men ein fin song!

PS: Og apropos denne Brageprisen: så kan ein jo sjølvsagt diskutere om det var dei rette bøkene som vart nominerte i klassa for barne- og ungdomsbøker, eg synest vel kanskje at og Hilde Hagerups bok som eg har blogga om før i begeistra vendingar skulle ha vore blant dei fire! Men eigentleg skiter eg i heile Brageprisen. Kan vel legge til at når det gjeld vaksenbøkene vonar eg at Beate Grimsrud får prisen med boka si. Sjølv om eg ikkje har lese nokre av bøkene i denne klassa. Og då er det vel på høg tid å slutte før eg vert alt for usakeleg!

torsdag, november 04, 2010

Kurt! Kurt! Kurt!

Kurt Kurér handler i korthet om at Kurt skal reise til Nord - Norge med en viktig beskjed. Det er urolige tider. Nord - Norge med den grusomme og tidligere bergenseren Hektor Hellføkk i spissen vil frigjøre seg fra resten av landet.
” De var kjempesinte. De hadde fått nok av å se skattepengene sine bli sendt sørover og brukt til operaer og bistand og kjønnsforskning og stormannsgale veiprosjekter mellom sørnorske byer som allerede i femti år hadde hatt bedre veier enn man hadde nordpå. ” s 9.
Regner med at de fleste nå har fått med seg at Erlend Loe denne gangen har latt seg inspirere av Tsarens kurér av Jules Verne. Jeg er av dem som ikke har dette berømte verket helt innabords men kan i hvert fall fortelle at Kurt har fått etternavnet Strøloff, etter originalens hovedperson Michael Strogoff. Andre likhetspunkter er at også Kurt treffer igjen sin mor ( i Mo i Rana i Loes bok; Omsk i Vernes). Dessuten er selvfølgelig den kanskje mest dramatiske scenen, blindingen, også med i Kurt Kurér.
”Han skulle blindes på den tradisjonelle gammelnordnorske måten; en hvitglødende sverdklinge skulle presses mot øynene hans.”

- - -

”Hellføkk - familien klappet og nikket fornøyd. -Sånn ska det gjøres, sa flere av dem. – Men kor va det vi skulle spise lønsj no igjæn? ”
(Ha ha, lurer nå på hvordan denne boka skal oversettes, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre!)

Og hva som ellers er likt og ikke minst hva som skiller disse to bøkene kan dere jo finne mer ut av sjæl!

Dette er den 6. boka om kranføreren Kurt. Første gang jeg møtte Kurt var i 1994 da Fisken kom ut. Det året leste jeg omtrent samtlige norske barnebøker fordi ... ja det samme KAN det nå være... men etter å ha pløyd meg gjennom utallige bøker, noen helt likegyldige, noen for prektige, eller med for mye ” luftige” påfunn som aldri tok skikkelig av, var det en sann fryd å oppdage denne nye barnebokforfatteren. Endelig en ny og original barnebokstemme! Som attpå til var morsom. Hvem annen enn Erlend Loe kan skrive om en familie som bruker en fisk både som farkost og proviant uten at det bare blir dillete påfunn?

Og hvem annen enn Erlend Loe kan
  • skrive om en nærmest autistisk person som viser så dårlig omsorgsevne for sine barn som Kurt gjør på en så tilforlatelig måte og uten at leseren blir opprørt?
  • gjøre seg morsom på vegne av en hel ”folkegruppe” (nordlendinger) og gjøre dem til skurker uten at noen burde bli støtt.
  • skrive om noen (Kurt) som blir blindet på brutalt vis uten at blir skremmende eller ekkelt? Eller hærslig som de sier der oppe.
  • Og hvem annen enn Erlend Loe er blitt anmeldt to ganger i en og samme avis med en og samme bok? Mens de fleste barne- og ungdomsbøker - som sagt til det kjedsommelige - ikke blir anmeldt i det hele tatt! Men det er nå en annen historie...
Og så kan man jo spørre i det vide og det breie om dette er noe for barn som altså ikke har de samme referansene som den voksne leser. Kurt har unektelig en del mindre sympatiske trekk, men med avvæpnende humor – og vennlighet – gjør forfatteren ham til en trivelig antihelt. Også i denne boka har den yngste sønnen, den smarte og handlingskraftige Bud en framtredende rolle, og her har jo unga en de kan identifisere seg med. Kurtbøkene er en egen sjanger, språket er sprelsk og bør derfor være en fryd også å lese høyt.

Kort sagt: Kurt ruler!

PS: Men – kunne denne boka ha blitt skrevet for ca 30 år siden? Det hadde nok blitt vanskelig. Siste gang jeg hørte om en nordlending, og attpåtil en bibliotekar (!) ikke fikk leie hybel på grunn av dialekta var i begynnelsen av 80 – åra. Jeg har hørt om vennskapsbånd som er blitt brutt fordi den ene parten giftet seg med en nordlending. (Riktig nok noen år siden nå!) Og diskriminerende vitser florerte. Men så kom jo innvandringa for fullt i løpet av 70 – åra og da ble oppmerksomheten rettet mot andre grupper.

Her et vers fra diktet Øvelser i hjemlige diskrimeringer av Harald Sverdrup (1969)
JÆVLA NORDLENDINGER,
inn i helvetes snyltere, gjør ingenting, krever alt
mulig, plaga oss under krigen, kom sørover som en
bande tatere med klesbylter og et haugetall unger,
bråkte og lo og var sure og prata skit, gi´rem en
spa´e og og et greip i handa og la dem få prøve seg, sett
dem i arbeidsleir, da kan du skrive opp at det ville
bli sabotasje, kan´ke jobbe noen av dem, fy faen for
et folkeferd, den midnattssola kan du få billig av
meg, dyng hele rasket ned med tørrfæsk og kleppfæsk,
sprett dem opp i buken,
kutt hue av dem,
sleng dem i søppelsjakta, hele bunten!
(Et dikt som ble lest på flere vise og lyrikkfestivaler i 70 – åra!)

Og så et vers fra Karlsøy i Troms; en yndet sang på viseklubbene i 70 – åra.
Fisk er det nok av i havet, her er ingen bolignød
men profitten til kapitalistene
blir større lenger sør
Enn på Karlsøy i Troms
Enn på Karlsøy i Troms
Enn på Karlsøy i Troms
Så nå skal vi flyttes bort.
PS 2: Til slutt kan vi jo avslutte med litt saftig nordnorsk bannskap.

Zimbabwe!

Handlinga starter i 1983. Bokas forteller er en 13 år gamme gutt, Robert, som vi følger gjennom noen år. Ikke lenge etter at Mukabe er kommet til makten flytter han fra Storbritannia til Zimbabwe og begynner på kostskole som opprinnelig var helhvit men som nå er åpnet for afrikanere. Forfatteren selv har gått på en slik skole i det samme tidsrommet og mye er antakelig basert på egne erfaringer.

Miljøet på skolen er brutalt, og hakkeloven gjelder. Det er vel ikke helt tilfeldig at et sitat fra Fluenes herre innleder boka. Dette er en brutal skildring av et reaksjonært og homofobisk samfunn hvor kvinner ikke betyr noe og troen på den hvite manns overlegenhet er urokkelig. Dette er også en moralsk fortelling, vi følger Roberts kamp med seg selv for å motstå gruppepresset. Siden forfatteren selv er hvit er hendelsene derfor skildret fra de hvites synsvinkel. Boka legger ikke skjul på den brutale måten mange av farmerne er blitt fratatt gårdene sine på. Man ( for eksempel jeg ) kan reagere på at noen av skildringene av afrikanerne ikke er særlig smigrende, men muligens er dette ment å være sett fra den umodne hovedpersonens synsvinkel. Jeg får vel for ordens skyld også legge til at noen afrikanere er skildret på en fair måte og slik at leseren får sympati med dem, for eksempel Nelson, en medelev og Tirsdag, en ansatt på skolen, som får stor betydning for hovedpersonen.

Dette er sjokkerende lesning, og en usedvanlig velskrevet bok, selv om det kanskje ble litt vel mye action og ”heltemot” mot slutten. Til slutt synes jeg vi kan spille noe av Bhundu Boys, ”den sorten musikk vi ikke ville bli knepet i å høre på” for å sitere hovedpersonen.

Boka heter Der skyggene faller og er skrevet av Jason Wallace. Vi husker jo alle tida før Zimbabwe ble frigjort da landet het Rhodesia og hvor det var et beinhardt apartheidstyre med Ian Smith som øverste leder. Kanskje vi kan spille Zimbabwe med Bob Marley også, selv om forholdene i dagens Zimbabwe ikke ble etter forhåpningene.

mandag, november 01, 2010

Og så har jeg vært på forretningsreise igjen ((Nesten) ny serie!)

Og da overnattet jeg på dette hotellet. Forøvrig et utmerket hotell, bortsett fra leselyset.

Leselampa er plassert slik at lyset kommer like mye på nattbordet som på selve boka. Dessuten er lyset for svakt. En annen litt dum ting er at det ikke er mulig å slå av eller på nattlampa uten å reise seg opp av senga!

Mens alle andre er opptatt av å få folket til å lese virker det som at hotellnæringa gjør det den kan for å forhindre det.

Og med dette har jeg gjenopptatt min serie Leselys på hoteller. Følg med, følg med!

søndag, oktober 31, 2010

Bøgda igjen! (Grøss og gru!)

NB: Denne bloggposten kan ha noen *** spoilere*** selv om jeg gjør alt for å unngå det men noe må jeg jo liksom si! Stedet er Rakbygda, som befinner seg mellom høye fjell og det er så tett at ”ingenting slipper ut eller inn”. På den lokale kafeen sitter gamlingene og strikker og glor og hvisker og tisker og ungdommene utafor senteret, sentergjengen, ser heller ikke helt gode ut. En mystisk mann med rusten stemme banker på døra og spør etter moren, og ”rynkete fingre med lange negler skraper på vinduet”. Boka kan gi visse assosiasjoner til Picnic med døden og i hvert jeg begynte å lure på om det også var noe mer overnaturlig her. Muligens tilsikta fra forfatterens side.

Og – forfatteren er altså Elen Fossheim Betanzo og boka heter Si det! Den handler i korthet om at mor og datter, Hedvig og Ingvild ( 14 og ukysset) tar inn på hotell (som er bygget over Senteret, det er vel slik de gjør det på bøgda) i Rakbygda fordi moren har et journalistoppdrag her. Moren påstår at hun aldri har vært før, men flere og flere hendelser tyder på at hun juger.

Det hele oppklares jo til slutt og ****spoiler**** det viser seg at det slettes ikke er noe overnaturlig men en familietragedie. Kan jo skryte litt av at ( selv?) jeg ganske tidlig forsto tegninga. Årsaken KAN være at forfatteren allerede i første kapittel referer til Kryssord av Erna Osland. ”Men den handler ikke om kryssord, det så Ingvild av baksideteksten” . Og hvorfor leser moren en barnebok? Vi som kjenner boka veit hva den handler om ( for øvrig den beste norske barneboka om ...temaet... men så er det ikke skrevet så mye om dette for barn heller da!)

Boka er på bare 112 sider, og har intensitet og nerve. Forholdet mor og datter er godt beskrevet og vi må heller ikke glemme den fine lille kjærlighetshistorien i boka. Jeg blei fenga men kanskje oppklaringa blei litt ”overtung”. Jeg får i hvert fall litt problemer når ... hmm hvordan skal jeg si dette uten å røpe for mye eller herregud dere har vel allerede skjønt tegninga dere også; altså et såpass alvorlig tema blir brukt som spenningsmoment. Dessuten synes jeg nok den unge forfatterinnen undervurderer leserne sine når hun må ha en ekstra oppsummering av alt det mystiske og uforståelige Ingvild opplever.

Dette er forfatterens andre bok. Den første fikk jeg bare ikke tak på selv om den ble nominert til Debutantprisen. Men med denne boka viser hun at hun kan skrive og det er bare å se fram til den neste boka med forventning.

PS: en ting til; på side 33 tenker plutselig Ingvild på en bok hun leste i barndommen som handlet om en liten ( ganske riktig) grevling-jente som ikke ville spise noe annet enn syltetøy. For å få slutt på elendigheten serverer foreldrene henne syltetøy til hvert eneste måltid hvoretter Frida, som hun heter på norsk, til slutt utbryter : ”av syltetøy jeg satt og spøy!” Boka heter Brød med syltetøy sa Frida, en riktig morsom bok!

lørdag, oktober 30, 2010

Og så har man vært på biblioteket igjen

To år etter at jeg sist besøkte stedet tok jeg turen innom igjen. Har det skjedd noe siden sist? Og - i tilfelle hva?
Her har vi hylla for "Skønlitteratur". Og under

et nærbilde av flere titler av Tormod Haugen. (!) Jeg blei jo litt rørt, visste ikke at han fremdeles (?) var så populær blant danske børn og unge!

Danskerne er jo helt "ville med" granitol men for å si det med Mr Shave and a Haircut; You Cant Judge a Book by the Cover.

Her formelig strutter hylla for Antologier og digte, betryggende langt unna Buskerudgeriljaens lange klør. En viss Morgenbladjournalist ville nok blitt rørt til tårer!

Fantasy - hylla. Bøkene står pent på geledd, ordnet etter alle alfabetiseringkunstens regler, klare til å gi kidsa litt fantasi i hverdagen.

Hørte jeg noen som gnålte om å få forsidene ut nå?

Her Alex på eventyr; Spejlørkenens gåde fra 2004.


Enda flere forsider

og enda noen flere. Fornøyd nå!?

Så over til Faglitteratur for børn, med tydelige skilt;

Musikk, Sangbøger,

Håndarbeide,

Cykler Biler Knallerter
Og til slutt Fortidsdyr. Alle i en typisk biblioteknostalgisk stil.

Star Wars går aldri av moten. Her kan børnene sette seg på den røde benken eller slå seg ned på den røde matta og lese en bok eller beundre den stilige Jedi-figuren.

Og her nærbilde av plakaten av den samme Yoda; Read and the force is with you!

Siden sist er Donaldfiguren i Ungdomsavdelinga skiftet ut med selveste

Edward fra Twilight. Her poserer en norsk barne- og ungdomsbibliotekar sammen med tenåringsidolet, som ikke ser så helt fornøyd ut med situasjonen. (Sikkert unødvendig å si men den populære vampyren er altså i papp i naturlig størrelse.)

Ellers et hyggelig bibliotekbesøk, en riktigt sød bibliotekar i skranken som lot meg gå rundt og ta billeder som en annen industrispion og ellers så publikum ut til å trives riktigt godt. Med andre ord; alle var enige i at det var et hyggelig besøk. Dessuten er det aldri for seint å kassere!

PS: Ja, jeg burde nok ha begrensa billedbruken noe men klarte bare ikke å bestemme meg!

søndag, oktober 24, 2010

Blod, gørr og annet faenskap

Etter å ha lest to mer eller mindre historisk korrekte vikingbøker var jeg klar for litt fantasi igjen, og denne gangen av det riktig groteske slaget. I denne korte boka på 184 sider med relativt stor skrift og illustrasjoner dør det i alt 7 personer (Litt avhengig av hvordan man tolker slutten og om jeg har vært nøyaktig nok med tellinga). Humoren er drastisk og temmelig svart.

Samme dag som Teodor fyller 10 år blir faren som jobber på et bilopphuggeri most av en bil. Moren er borte og Teodor savner henne fælt, og lengter etter brev. Teodor er mobbeoffer, men det skal gutten ha, han er en ukuelig optimist og prøver alltid å se positivt på tingene.

Forfatteren boltrer seg i groteskerier, men så kaller jo forlaget boka for en splatterkomedie også da! Det er liksom ingen grenser på elendighet, verken barn eller voksne er på den stakkars prøvede guttens side. ( Altså bortsett fra foreldrene som dessverre er henholdsvis død/ borte.) Og da var det kanskje på tide å fortelle hvilken bok jeg snakker om; Teodor Sterk med undertittelen En trist og blodig fortelling. Boka er skrevet av Jan Chr. Næss, en forfatter jeg aldri helt har fått tak på. Men denne boka synes jeg funker ut i fra sjangeren. Allerede fra første kapittel blir man fenga, og fortellingen er effektivt fortalt.

Jeg kan vel røpe såpass at noen får straff som fortjent. Og at lesere som måtte ha fobi mot slanger blir neppe mindre fobiske etter dette.
Boka får meg til å tenke på denne illustrasjonen av Theodor Kittelsen fra De tolv villender av Asbjørnsen & Moe. Her tre barn i ormegården. Om forfatteren har latt seg inspirere kan man jo bare gjette på. Egentlig ser ungene ut til å finne seg vel tilrette.

Superskurken heter for resten Sivert Jensen og er rasist og da får vel de fleste assosiasjoner til en viss person. Ha ha, litt morsomt da! Dessuten må forfatteren ha et særdeles anstrengt forhold til skrittellere.

Selvfølgelig burde gutten ha følt en dypere sorg – helt alene som han plutselig er blitt i verden – men dette vil antakelig bryte med splattersjangeren. Likevel er ikke boka helt uten varme, som for eksempel Teodors lengsel et moren. Og – det er tross alt ikke feelgood vi snakker om men splatter! Selv om hovedpersonen er 10 år har forlaget satt 11 – 15 som målgruppe på boka. Hvis noen desperate norsklærere leser dette og lurer; boka er vel verdt et forsøk!

PS: Hvis noen andre har lest boka vil jeg være takknemlig for å høre hvordan dere tolker slutten. Den synes jeg blei litt tvetydig. Endte det bra eller ikke, liksom. Eller er det meningen at dette er skal være overlatt til leseren?

lørdag, oktober 23, 2010

Ormer og øgler

regnes ikke akkurat som de mest sjarmerende i dyreriket, men Orm og Øgle av Joy Cowley er en søt og underfundig liten fabel om vennskap mellom to ganske så ulike personligheter. Forfatteren er født i New Zealand i 1936 og hun fikk en nasjonal pris for denne boka. Jeg kunne vel ikke se den helt store storheten i dette verket men så har jeg jo alltid hatt litt problemer med fabelsjangeren. Men en trivelig bok.

Gavin Bishop står for illustrasjonene og boka hadde nok ikke blitt helt den samme uten. Hvor mye illustrasjoner i det hele tatt betyr for en bok er det vel ikke mange som kan ha unngått å ha fått med seg i det siste, men gidder ikke å rippe opp i det igjen nå! Men nå skal jo den siste Kurt-boka MED bildene anmeldes på nytt så da skulle vel alle være glade. I hvert fall forlaget og Erlend Loe. Og Kim Hiorthøy selvfølgelig. Og i hvert fall hvis anmeldelsen blir god denne gangen. Altså at boka får en god anmeldelse, ja herregud dere skjønner vel hva jeg mener! Uansett kommer det til å bli en litt selsom anmeldelse for hva pokker skal den stakkars anmelderen skrive? Og blir det den samme eller blir det en annen. Regner med at det siste.
  • Riktig nok er min kollega en dyktig anmelder, men ...
  • Min kollega må ha hatt en dårlig dag, for dette er jo ...
  • Hadde det ikke vært for bildene hadde dette vært en elendig bok!
  • Trass i bildene er jeg enig med min kollega at...
  • Nei det er nok ikke den beste Kurt-boka, men Kurt er nå Kurt, da. Og Kim Hiorthøy er en glimrende illustratør.
  • Kim Hiorthøy er ikke på høyden denne gangen...og det samme kan man...ups nei hva sier jeg; Erlend LOE er glimrende! Hadde det ikke vært for at bildene hadde trukket slik ned så...(nei hvorforfaen sa jeg ja til å skrive denne anmeldelsen!)
  • Ingen høydare av Hjorthøy denne gangen
  • Nei det blir neppe noen BRAGE-pris i år, nei, for verken ..
Æsj, nei nå gidder jeg ikke mer! Tilbake til våre venner krypdyra. Når jeg får tenkt meg litt om synes jeg egentlig det er befriende med en orm og en øgle i hovedrollen. De har fått alt for lite plass i barnelitteraturen.

torsdag, oktober 21, 2010

Våre vener vikingane

Så har jeg lest at par bøker om vikingtida, og begge dreier som om Harald Hårfagre, altså ... ja når fankern var det igjen da... vent litt, rundt 900 -tallet. Og dermed røpet jeg vel for all verden hvor frynsete mine historiekunnskaper er.

Bjørn Ingvaldsen har skrevet en bok som rett og slett heter Harald Hårfagre, og dette er en særdeles lettlest gjengivelse av den sagnomsuste kongens liv. Stilen minner meg litt om forenklede bibelfortellinger, hvor språket er forenklet til det banale for å "tilpasses" barn. Det er ikke mye ”sagasus” å finne mellom linjene i Ingvaldsens bok, språket er flatt og hverdagslig. Det skurrer i hvert fall i mine ører når sagakongen for eksempel sier at ”Dette var flott” når han blir invitert til fest.

Forfatteren bør kanskje få kred for å slå et slag for biblioteket men å skrive at ”Snorres kongesagaer er en spennende bok, som du kan låne på biblioteket eller kjøpe i bokhandelen” blir liksom litt banalt, da. (Hvor skulle man ellers finne Snorres kongesagaer liksom?)

Antakelig for å prøve å få litt liv i handlinga har forfatteren diktet inn den blinde vennen Svein som følger kongen fra barndom til alderdom. Kan jo ta med at det er en faktadel bakerst i boka.

Sylvelin Vatle vartar og opp med ei bok fra den same tida, her får vi lese om Ramna-Floke (ein historisk person) som forlét landet og reiser til Island fordi han ikkje vil innordne seg under Harald Hårfagre. I fokus for handlinga er dottera hans, Ingeborg.

Boka er og vorte meldt i Barnebokkritikk.no og anmeldaren har eit og anna å setje fingeren på, mellom anna når det gjeld det historiske og då vart jo sjølvsagt Samlaget litt gretne. Med mine noko innskrenka historiekunnskapar skal eg vere forsiktig med å kaste meg ut i diskusjonen, men skal berre legge til eit lite ornitoligisk poeng i ”brøddiskusjonen”; eg lurer no litt på korleis ein fugl, anten det no er ein ramn eller ein annan rovfugl kan greie å få med seg eit heilt flatbrød i nebbet sitt! Men så er jo ikkje eg nokon fuglekjennar heller då.

Eg har lese mange historiske ungdomsromanar der personane snakkar akkurat slik som ungdomar i vår tid. (Til dømes vert det litt komisk når eit steinaldermenneske seier slike ting som ”Slappa du a”! Eller som eg alt har nemnt før; då Harald Hårfagre seier ”Dette var flott”.) Derimot er Ingeborg og dei andre personane i Ramna-Floke truverdige for meg i kvert fall.

Det eg likte best med denne boka var nærleiken mellom dei tre søstrene og den store sorga då ... eller gløym det, eg gidd ikkje å legge ut nokon spoilervarsel. Dette kan nok og ungdom i dag identifisere seg med.

I boka får vi og lese om då ei trælejente vert ofra til gudane og korleis Ingeborg, høvdingdottera reagerer på dette. Vi kan jo faktisk ikkje vite kva slags kjensler overklassa ( som jo Ingeborg høyrer til) på 800 – talet eigentleg hadde overfor slike ofringar, men romanpersonen synes i kvert fall dette er ei grueleg hending og forfattaren skildrar hendinga med innleving.

Dersom vi går litt attende til Ingvaldsens bok om Harald Hårfagre att, så skriv til samanlikning han i ein stil heilt blotta for kjensler om då Harald Hårfagre likviderar ei heil bygd oppe på Dovre. Nett nok er og sagastilen kort, knapp og noko lakonisk, men med høgre litterær kvalitet.

Det er fremdeles Torill Thorstad Hauger som har skrevet de beste barnebøkene om vikinger. Røvet av vikinger kom ut i 1978 og siden kom det jo som kjent ut flere bøker i serien, den siste i 1995. Dessverre avtar serien i kvalitet etter hvert, og både jarlesønnen Sigurd, Ravnejenta med flere fikk etter hvert noen replikker som i hvert fall ikke jeg ville tiltro mennesker som levde på denne tida enten de var av høy eller lav byrd. Det er også påfallende at både Sigurd og ”rivalen” Tord Illugesson begge - uavhengig av hverandre - har såpass moderne holdninger angående bruk av vold og hevnmotiv.

Vera Henriksen har også skrevet noen barnebøker fra samme tid, med location Island, men disse var jo ganske kjedelige da, og så vidt jeg husker med mye oppramsing av ætter etc som er helt uinteressante for dagens barn. Hennes sterkeste side var så avgjort ikke å skrive barnebøker. Andre? Mary Lee Nielsen har et klart religiøst budskap i hvert fall i noen av sine bøker fra den samme tida, og ”avguddyrking” var virkelig fæle greier. Burde kanskje ta med Ole Røsholdts bøker også, som ikke er så verst.

Kritikeren i barnebokkritikk.no etterlyser ”en vikingbok fra en forfatter eller illustratør som aldri har bladd i sagalitteraturen.” Med dette regner jeg med at han mener en skildring frigjort fra denne stilen. For min del lurer jeg på hvor mange flere vikingbøker for barn og unge vi egentlig trenger. Kanskje holder det for en stund nå.

Så en liten minifaq:

1: Kan Harald Hårfagre av Ingvaldsen brukes når det kommer desperate foreldre på seinvakta og med flakkende blikk spør etter noen lette fagbøker til 9-åringen som plutselig kom på at han skal levere en skoleoppgave dagen etter?
  • Ja.
2 : Er Ramna-Floke en sikker vinner på klassebesøket i ungdomsskolen?
  • Neppe.
Så kan vi kanskje til slutt more oss med å se på et utdrag fra en gammel film fra 1958, også riktig lenge siden, her med Tony Curtis og Kirk Douglas i ledende roller. Skal si vikingene var et støyende folkeferd!

søndag, oktober 17, 2010

Å neiiiii! Orker jeg ENDA en vampyrbok!?

Boka heter Vampyrjegeren og er skrevet av Heine T. Bakkeid. Dette er første boka i den planlagte serien Dr. Schnabels Krønike. Og folkens, her vrimler det av alskens vampyrer og annen styggedom!

Handlinga starter i Valakia på 1700-tallet (nå Romania) og pesten rår. Vår helt Vlad mister hele familien og læres opp av sin onkel Arad, militærkirurg i den serbiske hær, til å bli vampyrjeger. Forfatteren boltrer seg i groteske og makabre virkemidler - får vel legge til – uten at det blir spekulativ, men dog med en dyster undertone som i hvert fall jeg synes - uten å være ekspert på sjangeren - egner seg for vampyrfortellinger. Sammen med den unge hovedpersonen, som for alderen er særdeles uredd og handlekraftig, reiser vi gjennom hele Europa og havner blant annet i London og i Paris, med en utflykt til Versailles. Forfatteren får godt fram stemninga slik man kan tenke seg at det var på denne tida og etter kildelista å dømme ser det ut som at han har gjort grundig research. Både person- og miljøskildringa virker troverdig, og hovedpersonen (jeg - person) kommer tydelig fram og er lett å få sympati for. Det er to år siden forfatteren ga ut en bok sist, og denne gangen har han brukt tida godt. Så da får vi bare håpe at han klarer å følge opp i de neste bøkene i serien.

Det er bare noe jeg stusser litt ved; vår unge helt heter altså Vlad (forkortelse av Vladimir), men i motsetning til sin navnebror er han altså ikke vampyr ( i hvert fall ikke foreløpig får jeg vel for sikkerhets skyld legge til) men altså tvert i mot vampyrjeger! Navnet kan da ikke være tilfeldig valgt???

Med i handlinga er også en vampyrkanin (!) og vampyrflaggermus som den unge Vlad møter i en kirke i Valakia. De bidrar med litt komikk i den ellers ikke akkurat muntre fortellinga. De heter Bunny og Batty (!) og det høres jo ikke særlig romansk ut for mine ører, men mer som personer i en animasjonsfilm for barn.

Her et gammelt trykk hvor medisineren Guy de Chauliac holder en anatomitime for et interessert publikum, og er i full gang med å disikere et lik. Bildet (trykk?) er litt slitt men så er det jo skikkelig gammelt også da!

Flere (for meg ukjente) historiske personer er med, blant annet William Cheselden som skrev Osteographia, or the Anatomy of the Bones (1733). Denne holder også en offentlig anatomitime i boka. En annen omtalt person i boka er medisineren Guy de Chauliac som levde på 1300-tallet i Frankrike. Med flere.

Endelig, en vampyrbok helt fri for chiclitt – tendenser. Gamle Vlad må kroe seg i sin grav ... eller kiste!!