søndag, juli 19, 2015

Til fyret

Inga Sætre har i hovedsak laget tegneserier. ”Young adult”-tegneserien Fallteknikk (Cappelen Damm 2011) ble behørig priset og nominert da den kom ut. Med Fyrvokterne (Cappelen Damm 2015) har hun forlatt tegneserien og skrevet en fortelling med egne illustrasjoner.

Først trodde jeg at dette skulle være enda en temabok om fyr for barn – det har jo kommet en del slike etter hvert, er dette forresten et typisk norsk fenomen?  – men Fyrvokterne er rein diktning. Så her er jo forfatteren i godt selskap med Virginia Woolf, Jeanette Winterson, Tove Jansson med flere.

Siden det er to eldre damer som er hovedpersoner i boka ble jeg litt usikker på målgruppa – kanskje barnebok for voksne? Eller en bok å lese sammen, og som gir litt til alle aldre. I hvert fall må leseren godta at forfatteren beveger seg en smule utenfor det helt realistiske. Stilen er naivistisk og lettere absurd, og språket er lekent, med humor og poesi. Etter gjentatte lesninger oppdager man stadig nye ting i denne originale boka. (Hadde vært artig å testet ut denne boka sammen med et våkent barn.)

Vi møter altså to søstre, fyrvokterdøtre må vite, som bor ute på en øy med et gammelt fyr og som ikke kjenner noen annen tilværelse. Sammen med dem bor en sau, Bæen.

De lever etter enkle regler
  • Forlat aldri øen
  • La deg ikke friste
  • Tenn fyret ved mørkets frembrudd ( selv om de aldri ser noen skip)
  • Spar på mat og drikke. Man vet aldri hva som kan skje.
  • Åpne alltid ukjente kasser, med stor skrekk og havfryktighet.
  • Stormens og bølgenes gaver må hentes hver morgen
  • Ikke spis alle eggene på en gang.
  • Og man må loggføre alt de finner på stranda.

Astrid datt i sjøen da hun var liten, og etter det har hun knapt vært på stranda. Så det er Sølvi og Bæen som må påta seg jobben å ”hente stormens gaver” hver morgen.

Bilde av Sølvi på et gammelt skipsvrak.

"Hver morgen vasser Sølvi ut til Kapteinen for å røyke pipe ute på det forliste skipet D/S Benedikte. Benedikte braste inn i Dødeskjæret i 1948, og Kapteinen har aldri forlatt sitt synkende skip. Når det er fjære, stikker akterenden opp over bølgetoppene."
For å atsprede seg om kveldene leses Ukas novelle høyt, noe som får denne leseren til å føle seg hensatt til barndommens kulørte blader.

Og - hva lever de av? Fiske kunne man kanskje forvente. Nei, faktisk ikke, her går det mest i hermetikk – eller ”sølvbokser” - som skyller i land. Og pannekaker. En dag i uka er det Pannekedag med egg fra øyas fugler. Og slik går livet på denne øya. Penger har de aldri vært borti, så når det en dag dukker opp en kasse med sedler aner de ikke hva det er.

Så kommer vendepunktet. Det ”skjer noe som aldri har skjedd før.” Av alle ting ankommer en dørselger med en innholdsrik koffert. (Hvorfra og hvordan liksom, men det er ikke vesentlig i denne boka.) Han representerer den moderne tid,  med ”eiendom”, ”investering”, ”potensial”, ”oppgradering” og ”mersalg” og andre ”BI-gloser” som en del av vokabularet. Og vips ble det slutt på harmonien.

Men selvfølgelig – etter hvert ( neppe nødvendig å legge ut noen spoilervarsel) ender alt med fryd og gammen. Damene kommer faktisk styrket ut av denne hendelsen. For – i tillegg til toalettveska - etterlater dørselgeren en fiskestang, så kanskje blir ernæringa også mer variert heretter?

Jeg drister meg til å legge ut noen flere bilder av illustrasjonene – som ( unødvendig å si kanskje) på ingen måte rettferdiggjør originalene. (Håper ingen blir sure på meg nå.)

Opp i skrenten Sølvi med pipa, Astrid som fisker i fjæra og Bæen som står på en stein.
Her nok et eksempel på hvordan illustrasjonene utfyller teksten på - nettopp! - forbilledlig vis. Bildet over bekrefter for det første at damene faktisk begynner å fiske og dessuten at Astrid har kommet over sin vannskrekk. (Det siste ikke omtalt i teksten.)


Ellers falt jeg veldig for denne illustrasjonen som viser Sølvi og Bæen i tåka.

Det hadde forundret meg veldig hvis ikke denne boka i det minste blir nominert til diverse priser.