KANSKJE PÅ TIDE

med liten oppdatering igjen, uten at jeg akkurat tror at noen av mine lesere ( hvis det fremdeles er noen) var i ferd med å bryte sammen i krampegråt.

I år har jeg pr dato lest i alt 71 bøker og kan selvfølgelig ikke skrive om dem alle. Dessuten kjenner jeg jo ganske mange ”bransjefolk” etter hvert så kanskje jeg ikke burde skrive om noen.

DYSTOPISK
Bouvetøya 2052 av Lars Mæhle er enda en norsk framtidsroman med dystopiske elementer. Skal det ingen ende ta på endetidslitteratur. (Ha ha håper dere fikk med dere ordspillet!) Ikke overraskende for oss som leser en del barne- og ungdomslitteratur, hever Mæhles bok seg godt over det meste av norsk dystopi. Boka er spennende, og hovedpersonen er en artig outsidertype. Som i serien Hunger games er det også her en verdensomspennende realitykonkurranse. I 2052 har det skjedd en del på IT-fronten, blant annet har man skjermer operert inn i hånda og holografi er i hyppig bruk. Altså at personer står foran deg i tilsynelatende egen høy person, men så er det bare en holografisk gjengivelse. Spesielt det med hånda er jo litt fikst, og minner meg om en gammel mobiltelefonvits fra 80 – tallet som jeg ikke skal plage noen med her. (Kanskje dere kan prøve å overtale meg hvis dere møter meg i festlig lag en gang!)
Hovedtemaet i boka er klima. Forfatterens prosjekt er å lure litt klimabevissthet inn i de bortskjemte kidsa. Og jeg har jo vært inne på dette før: hvor mye faktaopplysninger er det mulig å pakke inn i fiksjon før ungdommen takker for seg?

Ellers vil jeg minne om en bok av Saci Lloyd som kom ut for noen år siden, nemlig Karbondagboka 2015, som på en særdeles humoristisk og elegant måte behandler klimakrisa. (Den boka kom ut på Cappelen Damm i 2009).

HMMMMMM...

Noe som aldri slutter å forbause meg er hva et forlag kan få seg til å slippe gjennom av uferdige barne- og ungdomsbøker. (Er forlagene like slappe når det gjelder voksenbøker? Siden jeg må bruke den avmålte ”voksentida” mi med en viss omhu kan jeg bare lure.) 10000 timer av Ingvild Nielsen er en bok som kunne trenge en skikkelig språkrøkt. Forfatteren jobber i NRK , så vidt jeg skjønner med manus. Men når det gjelder språk og troverdige personskildringer er det noe å gå på for å si det slik. Bedre lykke neste gang. Temaet i boka er blant annet fotball og at livet kan være viktigere enn å være best. Ikke vanskelig å være uenig i det.

Et annet eksempel på en bok som strengt tatt burde ha hatt noen runder til før utgivelse er #alfahann av Jan Tore Noreng (Gyldendal 2015). Boka handler om jenter, mer eller mindre "deilige", med pupper av varierende størrelser, ville fester, kjærlighetssorg, ukritisk bruk av stereoider, livet på sosiale medier med mer. Jegpersonen er en ung gutt, 16 år, som kommer fra en trygg og god familie, og som det likevel går gæernt med. Kvinnesynet er for å si det mildt noe tilbake å ønske. Selvfølgelig må ungdomsboka få gjenspeile virkeligheten slik den er og ikke slik vi mener den burde være. Men teksten burde ha vært strammet betydelig inn. Boka slutter så fælt og brutalt at det krever stor litterær kompetanse for å matche dette. Er slikkelig spent på hvordan denne vil bli mottatt av ungdommens selv på Foreningen Les! Umerkede Uprisanmelderside.

TIL SLUTT NOEN OVERSETTELSER

SÅ TRIST SOM DET KAN BLI

En forfatter som har det trøkket og nerven som skal til for å skildre tunge temaer er danske Kim Fups Aakeson. Den første boka som kom ut på norsk var om en ung mann i psykisk krise ( Gyldendal 2000). Siden kom det ut noen riktig artige barnebøker, om ikke helt på høyden med landsmannen Ole Lund Kirkegaards ( det skal da også mye til) så både originale og spenstige. (Og som Kirkegaards, illustrert av forfatteren selv.)

Årets bok Jeg er William er derimot ikke spesielt morsom, tvert imot. Faren til hovedpersonen, William, er nettopp er død, og mor er innlagt på psykiatrisk sykehus. Han bor hos sin småkriminelle onkel som i tillegg drikker som en svamp og på ingen måte er noen sympatisk person. Motvillig tar han hver uke med nevøen på sykebesøk hos moren, som virkelig er i en begredelig tilstand. Dessuten er han ( William altså) mobbeoffer. Og tristere enn som så er det vel vanskelig å gjøre det. Men Fupz Aakeson klarer å gjøre dette til stor litteratur - med elementer av magi. Forfatteren gir vår unge helt integritet, og lar ham komme styrket gjennom de prøvelser han må igjennom.

KLAUSTROFOBISK

Meto; Huset av Yves Grevet, er en bok jeg ikke riktig veit hva jeg skal synes om. Den har mottatt intet mindre enn 13 (!) franske litteraturpriser. (Hvor mange litteraturpriser kan det egentlig være i ett og samme språkområde? ) Når det gjelder oversatt litteratur har mangschou mye bra i katalogen, men her sleit jeg litt med slutten, som ble litt refererende. Vi befinner oss i et totalitært samfunn, alt foregår inne i ett hus, persongalleriet består av gutter som blir undertrykt etter subtile metoder. Hvor kommer disse guttene fra, hvorfor er de der og hva skjer framover? Dette får vi muligens vite i de to neste bøkene i serien. Jegpersonen er en sterk person, som til slutt klarer å finne fram til noen han kan stole på for å finne en vei ut av elendigheten.

LITT SPEKULASJONER TIL SLUTT

Til slutt: er det for tidlig å tippe årets brageprisnominasjoner? Av de bøkene som har utmerket seg til nå av de jeg har lest vil jeg nevne:

• Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo.
• Med beina på nakken av Arne Svingen
• Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå (Aschehoug 2015)
• Fyrvokterne av Inga H. Sætre
• Eksperimentet av Harald Nortun (Samlaget 2015)

Fuck verden av Monika Steinholm (Schibsted 2015) er en interessant debut, men ville forbause meg om denne når opp. Men kanskje en kandidat til Departementets debutantspris til våren.

Underjordisk action

HULDRE OG  ANDRE UNDERJORDISKE

Skyggefødt av Jan Tore Noreng handler om fire belastede ungdommer mellom 15 og 17 år som rømmer  fra et behandlingshjem for vanskeligstilt ungdom i en stjålet bil. De havner på et fraflyttet gårdsbruk som det snart skal vise seg er hjemsøkt av underjordiske – noen små djevelske figurer med klør, stygge tryner, tomme øyne og kapper med hetter og som opererer i hopetall – dessuten  ei hulder. Man kan vel trygt si at barne- og ungdomsbøker inspirert av norske sagnfigurer er blitt en trend. Men du verden så voldelige de underjordiske er blitt siden Asbjørnsen & Moes dager! Det er alltid litt vanskelig å vite hvor mye jeg kan røpe av handlinga, men kan vel si såpass at det går svært dårlig med et par av ungdommene. Og blodet flyter i strie strømmer.

Dagens huldre, eller rettere sagt slik de framstår i ungdomsbøkene, kan virkelig kunsten å spille på sex som de reineste pornodamer, og Jon får ståpikk ( unnskyld uttrykket men jeg må jo si det som står i boka) så hmmm... det står etter.

Vi følger i hovedsak begivenhetene fra Jons synsvinkel, og vi får også korte glimt fra en vanskelig barndom. Ikke nok med at ungdommene må kjempe en hard kamp mot disse små beistene, men Jon, Pia - den eneste jenta - og kompisen Andreas må også slite med ”sjefen” sjæl – den noe eldre Kalle, en hard nøtt med voldelige tendenser og dårlig impulskontroll.

Det er action over en lav sko altså, og innimellom blir det spennende. I flere av de spenningsbøkene jeg har lest i det siste er det nesten litt vanskelig å skille personene fra hverandre, men her klarer forfatteren å gi individuelle skildringer av de fire personene. 

Mens jeg satt og leste slo det meg plutselig at boka inneholder ekstremt mye banneord! Jeg – som selv angivelig kan banne som en bryggesjauer og alltid har hevdet at vi må godta banning i ungdomsboka siden denne er en gjenspeiling av samfunnet (og at det bannes der ute veit jo alle ) reagerer plutselig på banning! Er jeg syk? Begynner jeg å bli farlig tantete? Nei, jeg tror faktisk ikke det.

Ingvar Ambjørnsen måtte i 80 – åra forsvare seg da han ble kritisert for banninga i Pelle og Proffenbøkene. Han hevdet at det er umulig å skrive om gutter oppvokst på Sagene/Torshovområdet uten å bruke banneord. Dette er jeg enig i, og i Ambjørnsens språklig sprelske bøkene fungerer det. Men i Norengs blir det too much. Det går rett og slett utover flyten. Og når jeg nå – igjen – sitter her og sammenlikner med Ambjørnsens bøker, mangler også denne boka  den humoren og varmen som finnes i Pelle & Proffen-bøkene.

SNØHVIT

Som våre venner i Skyggefødt har også 17 år gamle Lumikki Andersson i spenningsboka Rød som blod av den finske forfatteren Salla Simukka en vanskelig fortid. Vi får stadige tilbakeblikk fra episoder i Lumikkis barndom. Ikke alt oppklares i denne boka, men regner med at vi får vite mer i de neste bindene, siden dette skal være den første i en serie. Blant annet ble Lumikki utsatt for mye mobbing,  men klarte tetter hvert å ta kampen opp mot overgriperne. I boka trekkes Lumikki motvillig inn i et krimdrama, og det viser seg snart at vi har med ei skikkelig tøff jente å gjøre.

Handlinga finner sted i et iskaldt ( meteorologisk altså) Tammerfors. Forfatteren har valgt den allvitendes perspektiv.

Boka har hatt en enorm suksess, den er solgt til 40 land, og forfatteren fikk Topeliusprisen i 2013.

Lumikki betyr snøhvit  ( eventyrfiguren altså) på finsk, noe som må ha skapt noen utfordringer for den norske oversetteren.

Sammenliknet med Norengs bok har Simukka et bedre litterært grep og en mer levende personskildring. Boka er spennende, men kanskje noe løser seg litt vel enkelt. Forholdet mellom henne og sossejenta Elisa er godt skildret.

Kanskje vi også kan skrive litt om jenterollene i begge disse bøkene. Både Pia i Skyggefødt og bipersonen Elisa i Rød som blod framstår som hjelpeløse jenter, begge spiller på sex og begge gjør seg avhengige av gutter, selv om de begge til slutt tar seg sammen. Pia med fortid som friidrettsutøver ender jo til slutt som reineste superheltinnen.