Morro for unga

Så to bøker for barn med varierende grad av humor og alvor. 

Taran Bjørnstad har i hovedsak skrevet ungdomsbøker tidligere, mens Krokodilletyven henvender seg til yngre barn. Hovedpersonen er Odd, som går på småskolen.

Han er liten for alderen, litt tykkfallen og en ganske pysete gutt som har lett for å ta til tårene. Han blir alltid valgt sist når det skal velges lag i gymtimen ( og nå MÅ jeg bare spørre – igjen - ER det virkelig fremdeles slik at lærerne overlater til de beste elevene å ta ut lagene i gymtimen?) og han blir en del ertet. Heldigvis har han bestevenninnen Mette.

Læreren ser ingenting – eller vil ikke se – og i familien – Odd er den yngste av tre søsken – får han ikke all verdens oppmerksomhet. Dette kunne jo ha vært en virkelig trist bok men Odd lar seg ikke kue. Tvert imot uten å røpe for mye.

Vendepunktet blir da klassen skal på tur til Akvariet i Bergen, og reptilsjefen Rolf viser dem en krokodilleunge. For å sette seg i respekt i klassen ****SPOILER*** stjeler Odd dyret med seg hjem, noe som selvfølgelig skaper litt forviklinger.

Boka er småmorsom, men med alvor – å ta ansvar for egne handlinger og å ordne opp etter seg etc – og har en god slutt. Dessuten med litt informasjon om reptiler. Christoffer Gravs illustrasjonene og teksten utfyller hverandre på glimrende vis.

Her en illustrasjon av Odd som har tatt mot til seg og klapper krokodilleungen, mens reptilsjef Rolf – en artig type skal det vise seg – holder den godt fast. Til venstre noen skrekkslagne klassekamerater.

Jeg kan jo også nevne at jeg har lest Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman, som forresten besøkte Oslo for noen uker siden, noe som på ingen måte gikk upåaktet hen.

Far forlater ungene for å gå ut for å kjøpe melk til frokost, en nødvendighet både for ungenes og fars kaffe. Når han kommer tilbake igjen forteller han en ellevill historie full av forviklinger, vanvittige anakronismer og herlige ordspill. Ungene deltar med innspill og korreksjoner når det hele blir for vidløftig. Nok en historie der en mor eller far forteller sammen med ungene altså. Dette blir ikke alltid like vellykket, men Gaiman er jo ( som kjent) en rutinert forfatter med et solid grep om historien og det blir aldri heseblesende.

Dessverre har den norske utgaven noen leie trykkfeil i slutten av boka, som forhåpentlig rettes opp i neste opplag.

 Men altså; da jeg begynte på boka fikk jeg aldri så litegrann bakoversveis! Når mor forlater familien for å dra på seminar må hun først fylle fryseren med middager og lage en liste for far over alle gjøremål under hennes fravær. Altså Neil, da! Tviler på (alternativt får ikke håpe) at dette hadde passert i en norsk barnebok. I hvert fall ikke uten at det hadde blitt kommentert som noe helt utenom det vanlige!

Boka minner meg forresten litt om billedbokklassikeren Hvordan gikk det av Tove Jansson, som fikk stor betydning for meg i barndommen. Kan Gaiman ha blitt inspirert av denne boka? En rask og overfladisk googling kan kanskje tyde på at jeg kan være inne på noe.

Tor, Odin & co

FORHISTORISK GRØSS
Skjønnlitteratur basert på den norrøne gudelæra er ingen enkel sjanger. Caterina Cattaneo har gjort et forsøk med Dødsreisen som handler om ei ung jente, Tora, som har overnaturlige evner. En dag møter hun Dødshesten, noe som betyr at noen i den nærmeste familien skal dø. Hvem? Kanskje den eldre broren som skal ut i viking?

Starten er ganske spennende så leseren kommer inn i handlinga med en gang. Det er juletid, en fremmed dukker opp, hvorfor er mor og far så hemmelighetsfulle hver julaften? Bloting etter alle kunstens regler hører også med. Kan kanskje også ta med Åsgårdsreia som herjer. Julenatta tar Tora en farefull ferd gjennom skogen. Og siden ***mulig spoiler?*** går ferden til dødsriket. Helheim you know.

Sterke saker altså men jeg ble ærlig talt ikke så betatt av dette. Jeg synes det hele blir litt affektert. Samtidig blir språket innimellom veeeeeldig enkelt og hverdagslig. Heidi er ikke enig, hun mener tvert imot at språket ”er enkelt, dramatisk og suggererende. Korthugde setninger og verdiladde ord fungerer som stemningsforsterkere.” (Barnebokkritikk.no: forfatteren heter Cattaneo og ikke Catteneo som dere har skrevet. En liten korrektur ved neste oppdatering, kanskje?)

På plussida er at forfatteren i et etterord gjør rede for hva som er med i den norrøne mytologien og hva hun har diktet opp. Med boka ”håper (hun) at denne historien kan bidra til å skape interesse for det som er vår kulturarv og vår forhistorie”. Vel verdt et forsøk men fremdeles vil jeg anbefale Tor Åge Bringsværds serie Vår gamle gudelære eller de første bøkene i Toril Torstad Haugers vikingserie.

FORHISTORISK HUMOR
Enda en forfatter som har skrevet en fortelling basert på den norrøne mytologien er ingen ringere enn Neil Gaiman. Dette er jo en særdeles rutinert forfatter og Odd og frostkjempene er en veldreid sak med en god dose humor. Slik som også i den norrøne teksten. (Humoren altså). Fortellingen er en typisk borte – hjemme- borte - historie. Odd har en funksjonshemming og blir mobbet men kommer styrket ut av møtet med gudene. Og gudene er Tor, Odin og Loke, alle forkledde som nordiske rovdyr. Jeg må nok si at Gaimans Odin stemmer mer med min oppfatning av denne fordums guden enn Cattaneos. I hennes fortelling blir han fremstilt som en litt dum busemann.

Det man kan innvende er at språket blir ganske hverdagslig i Gaimans gjenfortelling av de gamle skrifter. ”Bare slapp av så lenge”; s 54; ”Jippie”; s 76 og ”Bra jobba” ; s 78 blir jo VELDIG moderne da, er det tilsiktet ( for ikke å gjøre teksten for fjern for dagens unge lesere?) eller er det oversettelsen? Eller glem det siste. Hvorfor skal oversetteren alltid få skylda!

Kan kanskje legge til – i tilfelle noen lurer –at Frostkjempene er det samme som Jotnene.

Til slutt blei jeg jo frista til å minne om Peder Madsens herlige anakronistiske tegneserier basert på det norrøne gudegalleriet. Her et bilde fra den morsomme historien der Tor utkledd som kvinne skal prøve å gjenvinne hammeren som jotnene har stjålet, med den intrigante Loke som følgesvenn.

Graveyard Paradise

Neil Gaiman kommer i år ut med sin andre bok for ungdom på norsk. Boka heter Kirkegårdsboken og her møter vi Nobody Owens, populært kalt Bod blant venner. Han unnslipper så vidt å bli knivstukket på brutalt vis slik som resten av familien, og vokser opp som eneste menneske blant gjenferder (!) på en kirkegård. Forfatteren har selvfølgelig ikke latt anledningen gå fra seg for å utnytte de litterære muligheter et slikt sted gir. I etterordet skriver forfatteren at han har latt seg inspirere av Highgate Cemetery West, og det er virkelig en ”innholdsrik” ( for å bruke eiendomsmeglerspråket) kirkegård han beskriver. Det samme kan man si om stedets ”populasjon”, en burlesk gjeng fra flere historiske epoker.

Her et fotografi av Circle of Lebanon, virkelig staselige greier!

Og for dem som ikke visste det, også Karl Marx hviler på denne Highgate cemetry! (Nei, han er ikke med i boka!) Kan muligens komme til nytte på en eller annen qviz!

Forfatteren skriver i etterordet at han står i stor gjeld til Jungelboka av Kipling. Nå har ikke jeg denne klassikeren så veldig innbords for å si det slik, men det er ikke vanskelig å se at det er mange paralleller. Mens Mowgli som kjent vokste opp blant ulver dreier det seg altså i denne boka om gjenferder.

Denne fortellingens Baloo er Silas, som faktisk er en ... vampyr, hvis jeg da ikke har misforstått helt. Med i fortellingen er også en varulv, men i denne boka får ikke denne mixen av overnaturlige vesener den samme ufrivillige komiske effekten som Twilight. Boka har også humor, og selv om vår venn tidlig mister foreldrene og overlates til - for å si det mildt - noe uvanlige fosterforeldre, et elskelig ektepar fra victoriatida, og han ellers har lite kontakt med levende mennesker er boka usentimental, om dog med en viss tristesse.

”--- Og det finnes mange situasjoner hvor du kan ha andre, levende mennesker rundt deg, som på teater eller kino.”
”Hva er det? Er det sånn fotball? Jeg likte å se på at de spilte fotball på skolen”
”Fotball. Hm. Det er vanligvis litt tidlig på dagen for meg, ” sa Silas, ”men frøken Lupescu kunne ta deg med for å se en fotballkamp neste gang hun er her”.
”Det vil jeg gjerne,” sa Bod. (s 193. Oversatt av Stian Omland.)

Kan kanskje ta med at bokas store spenningsmoment er mannen Jack, heller ikke han helt av vår verden, og dennes utrettelig kamp for å drepe Bod. Jeg røper vel ikke for mye hvis jeg avslører at vår venn til slutt forlater kirkegården og går ut i verden. Kanskje det kommer – som i den opprinnelige Jungelboka – ut nok et bind.

Boka har fått både Newbery-medaljen og Carnegie- medaljen i henholdsvis 2009 og 2010. Independent on Sunday mener at boka ”fortjener å bli en barnebokklassiker”. Hmmm, time will show som det heter, men uansett en leseverdig bok! Det skulle forresten ikke forundra meg om boka blir filmet (gidder ikke å sjekke). Vi får inderlig håpe at filmen klarer å ivareta den fine, litt vemodige stemninga.

Til slutt foreslår jeg at vi avslutter med litt musikk, og denne gangen har jeg virkelig gravd dypt i mitt (u)musikalske surrehue, her en riktig godbit fra fortida, om ikke helt tilbake til den victorianske tidsalder. Nemlig Graveyard Paradise av kultgruppe 1-2-6. Enjoy!

PS : Gaiman; hva har du egentlig imot "den berømte forfatteren Victor Hugo"?