søndag, august 26, 2012

Sjangerlitteratur

Diamantjakten av Ingeborg Dybvig er en bok i en serie om Clara som er 12 – 13 år gammel. Faren er fotograf og denne gangen skal hun bli med til Paris. Her skal han dekke en motevisning for en norsk moteskaper. En ønskedrøm for mange unge jenter skulle jeg tro. Og så forsvinner altså et dyrt diamantsmykke som skulle brukes til den obligatoriske brudekjolevisningen som avslutter enhver motevisning. Intrigen er enkel (selv jeg skjønte tegninga ganske raskt), det samme kan sies om språket og personsskildringene.

Alle bøkene i denne serien ( ser ut til å ha kommet ut 4 så langt) har handling fra storbyer rundt om i verden. (Til nå Venezia, Stockholm, Cambridge og altså i denne Paris). Og som i Bjørn Sortlands serie om Kunstdetektivene får leseren også litt kunnskaper om de enkelte byer. Disse bøkene får meg også til å tenke på Arne Svingens "Atlasserie". Om det er typisk norsk å lure inn litt geografikunnskaper hos de unge leserne er jeg neimen ikke så sikker på, men ikke noe gæernt i det.

Bakerst i boka er det listet på 10 ting å gjør i Paris, med litt relevans til handlinga i boka. En slik liste kan jo diskuteres i det vide og det breie, jeg ville kanskje ha foreslått noe annet, men slik er det jo alltid. Men jeg kan i hvert fall som forfatteren anbefale de herlige crêpene som blir solgt fra diverse uteboder.

Her produksjon av den omtalte crêpen, etter alle kunstens regler. Merk også flasken med Grand Marnier som er en av de lekkerbiskener som tilbys som tilbehør. (Men kanskje ikke for barn, skjønt jeg skulle tro at mesteparten av alkoholen fordamper.)

Og her blir Grand Marnieren fagmessig hellet over pannekak... unnskyld crêpen i rikelige mengder før den pakkes inn og overrekkes den forventningsfulle kunden.

Åndejegerne av Magne Hovden er Bok 1 i en ny ... ja du gjetter riktig... fantasyserie. Hovedpersonene er tre svært så forskjellige trettenåringer, både hva personlighet og bakgrunn angår, Eirik, kommer fra Valldal, Gunther, riksmannsønn fra Berlin, vant til å være omgitt av tjenere, Lizzy lever som gatebarn i New York. Eirik og Lizzy er foreldreløse og Gunthers foreldre er aldri tilstede. Ungdommene er plukket ut på grunn av ... ja du gjetter riktig igjen ... spesielle evner.

Oppgaven de er utvalgt til å gjøre er i korthet å bekjempe ånder. Det gis en grundig på grensa til omstendelig redegjørelse for de ulike åndetyper med hver enkelt ånds spesialiteter, styrker og svakheter i boka. Med andre ord er det nok en gang kampen mellom det gode og onde det handler om. Etter en del samarbeidsproblemer og pubertetsnykker ****SPOILER*** lykkes de i å knerte en. Og det skal de altså gjøre i noen bind til.

Bokas sterkeste side er personskildringa av de tre innbyrdes ganske ulike ungdommene, med den beintøffe og bråkjekke Lizzie i spissen. En del røff og uhøytidelig humor bidrar også til å dempe ned den irriterende pompøse og høyttravende stilen man ofte finner i fantasybøkene. Og kokken er jo en riktig festlig type!

Spennende? Tjaaaa...

Location er en slags bunkers i fjellet like utenfor Torshavn på Færøyene. Litt pussig sammentreff er det jo at det dramatiske høydepunktet er i Eiffeltårnet i begge disse bøkene.

fredag, august 24, 2012

Kunstnerisk frihet

De fleste har vel ikke unngått å få med seg at det i disse dager har vært premiere på en viss film basert på en kjent nordmanns fordums havseilas i vitenskapens tjeneste. Ei heller at en viktig birolle i filmen ikke er i samsvar med den virkelige personen slik han EGENTLIG var; tøff, handlekraftig, atletisk, og med et særdeles fordelaktig ytre. Og kanskje ER det noe i at filmskaperne har rett til å ta seg visse kunstneriske friheter for å oppnå den ønskede dramaturgi. Hvem hadde vel giddet å se på en spillefilm uten at det skjer noe som helst annet enn at fem personer sitter på en flåte?

Man kan i hvert fall si at mens de fleste av oss til nå visste fint lite om Herman Watzinger (om i det hele tatt noe som helst) er det vel de færreste som heretter ikke har fått med seg hva slags kjernekar vi har med å gjøre. Man kan rett og slett si at Herman Watzinger har fått en ny revival 26 år etter sin død.

Samtidig er det ikke så vanskelig å skjønne at ikke datteren er så blid. Hva hadde for eksempel jeg selv sagt hvis det hadde vært MIN far som hadde blitt tolket av Anders Baasmo Christiansen? (Hvis du skulle snuble over denne bloggen, Anders, ikke ta det personlig. Ærlig talt synes jeg ikke det er skuespilleren, som strengt tatt bare gjør jobben sin, som skal gå ut å forsvare sin rollefigur.) Nå er vel sannsynligheten for at noen skulle finne på å lage drama over min fars liv minimal, han har hatt et like ordinært liv som de fleste andre, men altså hvis. Eller ( enda verre!) for ikke å snakke om hva hvis hans datter ( altså jeg ) hadde blitt framstilt på en ufordelaktig måte? Stygg, feit, sur, dum og ufyselig? Da hadde jeg jo håpt at noen – hvis jeg da ikke selv fremdeles hadde vært i blant oss – hadde stått fram og forsvart meg! Men da holder det kanskje med hypotetiske konjunktiver.

Nå finnes det jo utallige filmer som bygger på kjente personers liv, (Kon-Tiki er ikke den første for å si det sånn, neppe heller den siste ) i større eller mindre grad enten til den biografertes fordel eller ( antakelig i mindre grad) ulempe. Jeg vil dra fram én. Nemlig Reds fra 1981, med Warren Beatty og Diana Keaton i hovedrollene. De spiller det amerikanske revolusjonære journalistparet John Reed (1887 – 1920) og Louise Bryant (1885 – 1935) . ( Som en kuriositet kan det jo nevnes at Warren Beatty var 44 år da filmen ble spilt inn mens John Reed var 30 på det tidspunktet filmen skildrer. Likheten er jo heller ikke direkte slående. )


Her de virkelige Louise Bryant og John Reed


Og her har vi paret ala the Hollywoodian way i eksotiske omgivelser.

I filmen blir Louise Bryant fremstilt som ganske avhengig av sin mer kjente journalistmann, hun strever med å skrive og få publisert artikler og virker i det hele tatt ganske hjelpeløs. Dette stemmer ikke med virkeligheten. Hun redigerte flere tidsskrifter og var aktiv feminist. Det gjør jo heller ikke saken bedre at det i filmen opptrer noen eldre "autentiske" personer som forteller om dette paret. Heldigvis hadde Louise Bryant da vært død i over 40 år og var dermed lykkelig uvitende om hvordan hun siden skulle bli framstilt i en hollywoodfilm. (For ikke å snakke om at hun skulle bli spilt av Diane Keaton!)

Og konklusjonen?
  • I krig, kjærlighet og kunst er alt tillatt?
  • Kunsten helliger midlet?
  • Det man ikke veit har man ikke ondt av?
  • Om hundre år er allting glemt?
  • For all del unngå å bli kjent. Ellers kan du bare ha det så godt!
  • Eller skal du være glad til bare du blir spilt av en skuespiller som er like pen og kjekk som deg sjæl? 
  • Eller er en som IKKE er like pen og kjekk som deg sjæl å foretrekke?
  • Og så kan man jo bare håpe på at ingen oppretter en twitterkonto i ditt navn.

onsdag, august 22, 2012

Danser med ulver

Hundetanker er Tyra Teodora Tronstads andre barne- og ungdomsbok. (Jeg synes at denne heller noe mer over til å være barne- bok enn den forrige som var en ren ungdomsbok.) Det jeg liker så godt med Tronstads bøker er de gode fortellerstemmene. Denne gangen heter jegpersonen Vera, 13 år, hvis far er fagbokforfatter med ulver som spesialitet. Dessuten er han en sånn litt trivelig rotekopp, av den typen det finnes utallige av i barne- og ungdomslitteraturen.

Og så flytter far og datter rett inn i ulve- sauebonde- smørøyet i ei lita bygd. (Forfatteren kommer selv fra Hedemark, så hun veit nok hva hun skriver om.) Ikke før har de ankommet sitt nye hjem blir faren intervjuet i lokalavisa og dermed er spetakkelet gang.

Vi møter blant flere
  • Brando, nærmeste nabo, en hyggelig bestefartype som nettopp har mistet kona si, og er preget av sorg, dennes sønn;
  • Birger, en skikkelig slem og ondskapsfull type,
  • noen bønder som driver ulovelig ulvejakt,
  • Gustav, den eneste som er jevnaldrende med Vera på stedet, en artig type,
  • med flere. Blant annet Brandos hund,
  • Sappo, og ikke å forglemme
  • diverse ulver, for ikke å snakke om
  • sauene.
I motsetning til i den forrige boka har Ulvetanker også en del elementer av magi. Boka handler dessuten også litt om judo og korsang.

”Ulvespørsmålet” blir behandlet på en OK måte, uten at noen, verken tilhengere eller motstandere burde føle seg for støtt, skjønt man veit jo aldri om et såpass betent tema. Boka handler også om vennskap, sorg og savn, og om kjærlighet og håp. Språket er særpreget og har nerve, fortellinga er fengende og til tider riktig spennende på grensa til skummelt og med mye humor og varme. Kan man egentlig forlange noe mer? Mens andre forfattere kan bruke litt tid før den første ordentlig gode boka kommer ( hvis den noen gang gjør det da, enkelte forfattere ser jo ut til å ... eller glem det, dette har jeg da VIRKELIG gnålt nok om før!) har denne forfatteren lykkes fra første bok!

Nei, nå ble jeg på så oppløftet at ikke en gang 80 – talls-svisken Thats what friends are for (som altså forfatteren refererer til ) kan ødelegge humøret!

tirsdag, august 21, 2012

Livet på bygda er ikkje berre berre

Fuck off I love you er den fyrste ungdomsboka av Lars Mæhle sidan Landet under isen. Denne gongen har forfattaren nøgd seg med 160 sider, mens Landet under isen er på over 500 sider. I Fuck off I love you tek forfattaren opp etiske og filosofiske spørsmål, som å våge å stå imot press, kor mykje ein kan styre livet sitt sjølv, om den frie viljen etc.

Vi får allereie i byrjinga av boka vite at noko fælt har hendt. Eg-personen ( Vegard 16 år) fortel til psykologen sin. (Eit ikkje heilt uvanleg grep dette utan at eg no hugsar kor eg har sett dette før.)

Av sentrale personar er - i tillegg til Vegard altså -
  • Maria, som han er forelska i,
  • mora, litt svak,
  • bestekameraten og
  • andre vener. Og så kjem altså
  • Two-Face, som er noko eldre og har vore i fengsel. Ein brutal type og på alle måtar ein usjarmerande fyr.
Two-Face tvingar gutane med på eit ”opplegg”, og Vegard tør ikkje å stå imot. Eg trur ikkje at eg her skal røpe kva dei vert pressa til å gjere, men kan kanskje seie at det har med rasisme å gjere. Dei tek seg og ein tur med danskeferga, kor det – kanskje ikkje heilt uventa – går ganske vilt for seg.

Historia er effektivt fortalt, på s 73 til dømes bryt mora samen ( kvifor kan dykk lese om sjølve) og på s. 75 har ho hamna på psykiatrisk sjukehus. Språket er drivande, forteljinga er spanande med ein riktig overraskande slutt. Trass i det noko knappe omfanget kjem kvar av personane tydeleg fram. Personskildringane er levande og Two-Face er så skummel at ein får frysningar.

Forfattaren fekk Uprisen for Landet under isen, og det skulle ikkje forundre meg om det kan vanke ein pris på denne boka og.

PS: Som vanleg skriv eg på nynorsk sidan dette er ei nynorsk bok, men etter å ha skåra ein ikkje altfor imponerande poengsum på denne testen lurar eg på om eg frå no av skal halde meg til bokmål. Og nett DET var vel ikkje meininga med den testen dykkar språkrådet!

Mor, hvem er du?

I serien Og så har også jeg lest denne boka som alle andre har lest for lengst har vi i dag kommet til Tätt intill dagarna med undertittel Berättelsen om min mor av den svensk-kurdiske forfatteren Mustafa Can. Boka starter med at moren er døende, og hele familien bestemmer seg for at hun skal pleies hjemme.

Å jo da, vi har alle sett dem, disse kvinnene med skaut og fotside kåper. Denne boka gir dem et ansikt. Mustafa Cans mor gjennomgikk 15 barnefødsler hvorav 7 døde på grunn av fattigdom og underernæring. Hvordan kommer man gjennom noe slikt med forstanden i behold? Alle som kjente henne hadde bare godt å si om henne, hun hadde alle verdens dyder; hun var arbeidsom, omsorgsfull, gjestfri og sjenerøs uten grenser. Og hun hadde en helt spesiell posisjon i den kurdiske landsbyen hun kom fra. Hadde hun absolutt INGEN svake sider? Forfatteren sliter med følelsen av at han ikke kjenner sin mor, og han skriver om sin dårlige samvittighet for alle de gangene han skammet seg over moren. Hvilke barn i en viss alder har ikke vært flaue over foreldrene sine, men hans mor har jo skilt seg ekstra ut i det svenske samfunnet.

Mustafa Can forteller også om faren som etter mye nøling bestemmer seg for å forlate landsbyen for å finne en bedre tilværelse for seg selv og familien. (Det tok 7 år før resten av familien kom etter.) Boka handler også om foreldregenerasjonens evige lengsel etter hjemlandet, og (som for forfatteren selv) om å stå på ett bein i hvert land. (Mustafa Can kom selv til Sverige i ung alder. )

Boka er ærlig og utleverende, og sentralt er skildringa av kjærligheten mellom mor og sønn, men som aldri helt klarer å nå hverandre.

Ett kapittel viet forfatterens oppdagelse av biblioteket og lesningens gleder er jo en fryd å lese for enhver bibliotekar! Dette beviser nok en gang at teorien om at lesevaner avhenger av foreldrenes ikke alltid stemmer. Mustafa Can referer også til Vilhelm Mobergs klassiske utvandreserie, hvor han kjenner igjen mye hos sin egen familie. Kanskje jeg skal lese den omigjen en dag.

Men nå flommer det på med høstens barne- og ungdomsbøker så antakelig er dette den siste voksenboka jeg leser på en stund. Ikke noe dårlig valg.

mandag, august 13, 2012

Unike følebøker

Sammen med et par kolleger har jeg nettopp vært i Tallin på  IFLA WLIC 2012 preconference som omhandlet Reading and Print Disabilities in Young People.

Der var det en flott utstilling av følebøker laget av studenter på Tallin University Department of Crafts . Hver bok er unik, og kan lånes på Estonian Library for the Blind.  Og som det vel skulle framgå med all ønsket tydelighet er de såpass forseggjorte at det skal ganske mye ressurser til for å lage dem i fler eksemplarer. Men man kan lett se at hver bok er laget med entusiasme og omhu til glede for blinde barn. Kanskje man kan innvende at stilen er noe lik fra bok til bok, men ingen skal klage på utførelsen.

Teksten er satt med braille på gjennomsiktig plast som er sydd over den samme teksten i "vanlig" skrift.


Pinnsvinet er laget av en  hårbørste. 


Bildene over er tatt fra en og samme bok, som er en faktabok om Estland. Muligens nasjonalblomsten ( kornblomst) og - ditto fugl.



Den gangen NLB hadde en filial i Bergen klarte en av de ansatte å få et par elevkull på Høgskolen i Bergen, førskolelærerutdanninga til å lage følebøker. (Med noe varierende kvalitet).  Jeg prøvde det samme her i Oslo, uten hell, hva nå årsaken enn kunne være.